Språkspørsmål og svar

Svar

Sj-uttale for tradisjonell kj-lyd spredte seg først for alvor blant ungdom i storbyene i 1980-åra, særlig i Oslo, Bergen og Stavanger. Når flere ord blir uttalt likt, kan det føre til misforståelser og til utskifting av enkelte ord med lengre ord. Men det er stor enighet blant språkforskerne om at de negative virkningene er små og forbigående.

Utdyping pluss svar på det siste spørsmålet finner du nedenfor.

Noen avklaringer

For enkelhets skyld bruker vi nedenfor betegnelsene kj- og sj-lyden (i stedet for /ç/ og /∫/, som brukes for disse lydene i det internasjonale lydskriftalfabetet IPA).

Øst og nord i Norge uttales både kj og tj tradisjonelt som /kj/, f.eks. kan /kjære/ være både tjære og kjære. I vestnorsk bygdemål er uttalen av begge helst /tj/ (strengt tatt /c͡ç/), men vi omtaler dette også som kj-lyden.

Kj-lyden er utsatt

På verdensbasis forekommer kj-lyden mye sjeldnere enn sj-lyden, og den er en av de lydene barn lærer seg sist. På bakgrunn av dette står kj-lyden laglig til for hogg.

Utbredelse og spredning av sammenfallet

I boka Språkmøte. Innføring i sosiolingvistikk knytter språforskeren Helge Sandøy spredningen av sj-uttale for kj særlig til Oslo og Bergen, og han hevder at fenomenet er eldst i Bergen, hvis man ser bort fra individuelle avvik. Se også dette intervjuet. Særlig unge kvinner fra de sosiale mellomlagene var tidlig ute. Sandøy skriver at de første «ungdomane som blanda saman dei to lydane i Bergen, var fødd midt på 1960-talet». Også Stavanger må tidlig ha hatt stor overgang til sj-lyd. I «Eides språksjov» i NRK TV 2017 ble Jørpeland kåret til «sj-lydens vogge». Men fenomenet kan godt ha spredd seg fra flere «vogger».

Merk at vi her snakker om sammenblandingen som et fast trekk i språket til større grupper av språkbrukere. Forbigående sammenblanding av lydene hos barn og unge er av mye eldre dato, for eksempel er det kjent at skolebarn i Oslo før krigen kunne ha vansker med å skille mellom lydene.

Tendensen til sj-uttale var lenge mer et byfenomen enn et bygdefenomen. Men utover på 2000-tallet har den gjort seg kraftig gjeldende også på landsbygda. Vi kjenner ikke til pålitelige kart som viser den geografiske spredningen av sammenfallet. Geografisk har nok fenomenet spredd seg både som bølger ut fra flere sentra og i «hopp» fra det ene sentrumet til det andre.

I den språksosiale spredningen må eldre ungdom ha spilt en stor rolle som forbilde da utviklingen skjøt fart for alvor.

Spesifikke sammenfall

På kort sikt kan nok sammenfallet gjøre enkelte ord vanskeligere å bruke av og til, eller føre til pussige situasjoner, men forskere har funnet ut at antallet ordsammenfall som følge av endringen ikke er særlig stort, hvis vi ser bort fra sammensetninger. I artikkelen «Den sjedelige kj-lyden» (i Språklig samling nr. 1/1997) nevner Liv Osnes Dalbakken disse 22 ordene:

• kjappe/sjappe
• kje/skje, kjede/skjede, kjekk/skjekk, kjel/sjel, kjele/skjele, Kjell/skjell, kjenne/skjenne, kjepper/skjepper, kjette/sjette
• kive/skive, kinn/skinn, kitt/skitt
• kylling/skylling, kyr/skyr, kyss/skyss, kyte/skyte
• kjære/skjære
• kjønn/skjønn, kjør/skjør, kjøl/sjøl, kjøtt/skjøtt

Et viktig par som mangler ovenfor, er sju og tjue (jf. 7-7/27, sjuende/tjuende). Legger vi til viktige sammensetninger med (s)kjønns-, (s)kjede- og -(s)kjær, blir antallet fort større. I tillegg har vi ord som ikke inngår i et klart normalspråklig par, men som likevel kan virke forvirrende med sj-lyd (som kynnere og å kimse, jf. shimse i verkstedsspråk). Kjød og skjød kan legges til lista sammen med f.eks. sjukne og tjukne, kei (og lei) og skei. Tj- blir uttalt som kj- i tradisjonell norsk; det gir flere sammenfall, blant annet tjære /kjære/, tjuv /kju(v)/, tjene /kjene/; jamfør kjære, sju, skjene. Tar vi med par med ulikt tonelag, kan vi legge til blant annet skilling/skilling. Mange flere ord kan legges til dersom vi tar med de formene som oppstår i ymse fonetiske omgivelser («Det kan være litt skink'i / kinki»; «Sku' vi 'kje på ski no / kino?»).

Jo større ordforråd man regner med, jo større er «problemet». Tallet på sammenfall øker om man tar tradisjonelt bygdemål med i regningen. Her er /kj/ vanlig også i innlyd. For eksempel er /bakkjen/ (bakken) noe annet enn /baskjen/ (basken). Men /kj/ er i stor grad erstattet av hard k hos de yngre, så mange potensielle kj/sj-sammenfall er avverget av andre lydendringer eller overgang til nyere mål. Men overgangen til sj bidrar til enda større generasjonsforskjeller i dialekter der kj har stått sterkt i innlyd, og gjør det vanskeligere å holde kj-lyden i hevd.

Skriv gjerne til oss hvis du har eksempler på misforståelser i hverdagen.

For og imot

Utviklingsbegrepet
De færreste språkforskere bruker merkelapper som forfall og framskritt om endringer i et språksystem, og Språkrådet gjør det i alle fall ikke. Ordet utvikling brukes fremdeles en del i språkvitenskapen, men mest om språkutviklingen til den enkelte. De naturlige språkene på kloden regnes stort sett som like grammatisk «avanserte», hvert på sin måte. Det kan derfor være greit å nøye seg med den nøytrale termen språkendring. Det er stor enighet om at et språk ikke kan bli ødelagt av indre endringer. Enten spiller ikke endringene noen rolle, eller så veier de hverandre noenlunde opp i det lange løp.

Dette gjelder altså språket som helhet og som kommunikasjonsmiddel på lang sikt. Forbigående vinning og tap for grupper av språkbrukere eller for spesifikke varianter av språket er en annen sak. Det finnes opplagt fordeler og ulemper med endringer på kort sikt, men hva som er hva, og for hvem (avsendere og mottakere, unge og gamle), er ikke så lett å si.

Ulike språkøkonomiske hensyn
Sammenfallet mellom kj og sj innebærer forenkling av lydsystemet. Det kan sees som en forbedring for senderen. Men skal språket uttrykke like mange betydningsnyanser som før, og unngå tvetydighet, må det nødvendigvis ta igjen på et annet nivå. Det er da ingen vei utenom lengre uttrykksmåter. Kostnaden er altså lengre ord eller ytringer. Kommunikasjonsmessig kan det gå opp i opp. Som alltid må man regne med visse overgangskostnader i form av generasjonskløft og ulikt gjennomslag i ulike grupper.

Det har til alle tider i alle verdens språk vært en helt nødvendig vekselvirkning mellom de ulike språkøkonomiske hensynene. Tendensene holder hverandre noenlunde i sjakk. Ingen steder har den ene tatt overhånd slik at språket er blitt ubrukelig.

Ny likevekt
Det finnes opplagt en overgangskostnad knyttet til ordutskifting, irritasjon over et tradisjonsbrudd og forbigående støy på linja, men det kan altså neppe være snakk om noen virkelig forringelse av språket som informasjonsbærer på lang sikt.

Når noe forsvinner fra språket, går det seg smått om senn til for det som blir værende igjen, som når noe forsvinner fra naturen eller samfunnet ellers. Det kommer noe nytt i stedet, om enn på et annet nivå. Vi får nye likevekter. Et vanlig eksempel fra vår egen språkhistorie er at gammelnorsk skilte mellom /tak/ ‘grep’ og /thak/ ‘hustak’. Vi klarer oss uten th-lyden. Språket har bøtt på bortfallet uten at vi kan sette fingeren på hvordan.

Språkbrukeren som språkpolitiker
Norske språkforskere er først og fremst opptatt av at sammenfallet har skapt en spennende anledning til å studere en språkendring. Det er nok stor enighet blant språkforskerne om at skolen og myndighetene ellers ikke bør prøve å hindre lydsammenfallet eller påvirke talemålsutviklingen i det hele tatt. Blant språkbrukere flest er meningene mer delte.

Nå finnes det mange slags motstridende tendenser i språk og samfunn, og ingen kan tvinges med på hverken den ene eller andre ferden av språkforskerne eller Språkrådet. Men hvis man bestemmer seg for å motarbeide sj-uttalen, bør man ikke glemme at sammenfallet er i samsvar med naturlige endringstendenser i språket. Det er også et identitetsmerke blant unge, så man bør vise pedagogisk skjønn.

Språkrådets råd og NRKs rolle

Språkrådet har ikke noe offisielt standpunkt for eller mot selve talemålsendringen. Det henger sammen med at norsk talemål ikke er offisielt normert på linje med rettskrivning og bøyning.

Uttale av standardspråkene bokmål og nynorsk er likevel et særskilt rådgivningsområde. I 2001 vedtok Språkrådet retningslinjer for noen uttalespørsmål der det blant annet het at man i uttalen av standardspråkene skal skille mellom sj- og kj-lyden etter det tradisjonelle mønsteret i norske dialekter, se punkt 10 her. Dette er et eksempel på at Språkrådet anbefaler å holde seg til det tradisjonelle og hevdvunne.

Merk at rådet ovenfor senere er erstattet av mer generelle råd som ikke nevner disse lydene. Men det er fremdeles ikke noe språkpolitisk mål å fremme den nye uttalen, hverken innenfor standardspråkene eller ellers.

Vi vet at mange reagerer særlig på den nye bruken av sj-lyd i radio og fjernsyn. NRK har egne regler for sine medarbeidere. Vi finner ikke noe kj-råd under uttalereglene for normalmål, men noen av de relevante dokumentene er bare tilgjengelige for ansatte. I dokumentet «Dialektrøkt» står imidlertid et råd om å skille mellom kj-lyd og sj-lyd. Vi vet ikke hvor mye NRK gjør for å håndheve regelen, men vi tviler på at det er mulig å gjennomføre den i alle sendinger.

Hvordan uttaler man /kj/?

Mange som bruker /sj/ for /kj/, er faktisk i stand til å uttale /kj/ uten øving. Noen bruker /kj/ i ett miljø (f.eks. med foreldrene eller på jobben), men blander i et annet (f.eks. blant jevnaldrende). Det er altså delvis et spørsmål om identitet og motivasjon. Men mange andre synes faktisk det er vanskelig å si /kj/. Det er ganske enkelt lettere å si /sj/.

Lyden /kj/ uttales nesten på samme sted som /sj/ framme i overmunnen, men merk: ikke med tungespissen. Man bruker i stedet et område litt lenger bak på tunga og har over- og undertennene litt lenger fra hverandre (tungespissen er presset ned). Hvis man ikke kan uttale /kj/-lyden, men har lyst til å prøve, finnes det minst tre ulike metoder:

1) Gjør klar til å si /jino/, men blås luft ut av munnen i stedet for å si /j/ (jf. artikkelen til Rolf Theil nedenfor).

2) Hvisk /hino/ så høyt du kan, altså med /h-/ for /kj-/. Det gir en luftigere og mindre brukbar variant enn (1).

3) Sett tungespissen mot tennene i underkjeven når du sier kino. Du kan ev. hjelpe til med lillefingeren: Bit over ytterste ledd, stikk tungespissen under fingertuppen og si /sjino/. Det blir automatisk til /kjino/.

Noen artikler om emnet

I Språknytt har det stått noen artikler om sammenfallet av sj-lyden og kj-lyden i norsk:

• Eric Papazian: «Skal det være noe vindus-skitt? Om sammenblanding av sje- og kje-lydene blant barn og ungdom» (1994)
• Hanne Gram Simonsen og Inger Moen: «Fonetisk perspektiv på sammenfallet av sj-lyden og kj-lyden i norsk» (2006)
• Rolf Theil: «Kan du skilje mellom [ç] og [ʂ]?»

I artiklene finner du flere referanser.

En artikkel om de ulike variantene av sj-lyd er tilgjengelig som PDF:

• Per Sigmund Sævik Bøe: Sj-lyden på Vestlandet: 100 år med endringer

Svar

Daddelvotum eller daddelvedtak er det samme som kritikkvedtak. Første ledd er det samme som daddel nummer to i Bokmålsordboka. Vi har ordet fra tysk via dansk:

Kritikkvedtak

Et daddelvotum er med andre ord et kritikkvedtak. På lovdata.no finner du nærmere omtale av denne vedtakstypen:

Et kritikkvedtak er altså den sterkeste form for kritikk Stortinget kan rette mot en statsråd uten å erklære mistillit. Vi finner stadig oftere hybriden daddelvedtak, som her i NRKs gjennomgang av kritikkvedtak i etterkrigstida.

Frykt og daddel kontra frukten daddel

Som du ser, står det daddelsvotum med s ovenfor. Søker du på på nb.no, får du treff på både daddelvotum, daddelsvotum, dadelvotum og dadelsvotum. Danskene skiller mellom kritikkformen dadel og frukten daddel. Fruktbetegnelsen har en helt annen etymologi, jf. Bokmålsordboka:

Daddelfrukten er etymologisk knyttet til det greske ordet for finger, vel på grunn av fasongen. Det er bare et pussig sammentreff at stortingsrepresentantene vifter med pekefingeren når de truer med «daddel».

Daddelverdig ord?

I konstitusjonskomiteens første utkast til grunnlov i 1814 (se side 102) stod det at kongen var «ophøjet over dadel og anklage». Det ble heldigvis, får man si, endret til «kan ikke lastes eller anklages» før det var for sent. Hvis noen prøver å innføre ordet daddelvotum igjen, er det ikke akkurat opphøyet over noen daddel, men snarere under all kritikk, for daddel er nok ikke et ord de fleste forstår fullt ut, selv om daddelverdig er ganske kjent.

Svar

Det spørst kva du meiner. Dette er to nokså ulike handlingar!

Lukasevangeliet kapittel 18 fortel om den sjølvgode farisearen og den audmjuke tollaren som gjekk opp til tempelet for å be. Om tollaren står det i nynorskbiblane (vers 13) at han «slo seg for bringa», og i bokmålsbiblane at han «slo sig for sitt bryst» (1930) eller «slo seg for brystet» (1978 og 2005). Så sa han: «Gud, ver meg syndaren nådig!»

I gamle dagar kunne det rett nok heite at den ovannemnde tollaren «slog sig paa sit bryst», men i dag kan vi gå ut frå at det er dette som gjeld:

Å slå seg for brystet (nynorsk òg for bringa) er eit uttrykk for hugbrot, trege og anger. (Eit minneteknisk knep kan vere å halde det saman med at noko fell ein tungt for brystet.)

Å slå seg på brystet er uttrykk for styrke og byrgskap, ja, for å bryste seg. (Vi ser snarare føre oss ein Tarzan-figur enn ein tregande tollar.)

Å slå seg til brystet, som òg førekjem på nettet, er det ikkje noko som heiter.

Mange, til og med kjende forfattarar, blandar saman uttrykka, men det kan vi slett ikkje tilrå, endå danskane til ein viss grad gjer det. Dei har sett opp ei alternativ tyding av å slå sig for brystet på fyrsteplass i Den Danske Ordbog. Det norske Akademis ordbok opererer også med en positiv tyding 2.

Hovudproblemet er nett at folk bruker for brystet i staden for på brystet, kanskje fordi det kling meir litterært og finare. Det ser nesten ut til at svenskane var fyrst ute med samanblandinga, jf. Svenska Akademiens ordbok, der forklaringa er at farisearen er gjord til brystslåar ved ein minnefeil. Slik vart det å slå seg for brystet uttrykk for sjølvgodheit:

slå sig för sitt bröst: anv., under anslutning till uttr. brösta sig, yfvas, uppkommen gm minnesfel, i det att man felaktigt tillagt den själfgode fariséen i den nytestamentliga berättelsen om fariséen o. publikanen den åtbörd gm hvilken publikanen ger uttryck åt sin förtviflan

Om det er uråd å halde uttrykka frå kvarandre, som Google-søk kan tyde på at det er, må rådet vere å liggje heilt unna varianten med for og heller omtale anger med andre ord.

Engelsk har forresten beat one's breast i den bibelske tydinga (som står i kontrast til chest-thumping).

Sjå elles denne nettsida om preposisjonsbruk.

Svar

Nei, den såkalte læreboknormalen for bokmål forsvant med en reform i 2005. Da ble systemet med hovedformer og sideformer (klammeformer) avskaffet. Det som fram til da hadde vært sideformer, ble enten fjernet fra rettskrivinga eller fikk status som fullt jamstilt med de gamle hovedformene.

Læreboknormalen for nynorsk forsvant med rettskrivingsreformen i 2012.

Svar

Det er ikke korrekt etter rettskrivningen, og /månte/ kan vanskelig kalles en uttaleform av måned. Men vi må nok godta at det er blitt hetende månte i mange dialekter.

Trolig har månte oppstått på denne måten, med sammentrekning og herding:

en måned – flere måneder
> flere månder > flere månter

/Fle:re må:nter/ har vært akseptert som halvoffisiell bokmålsuttale, se Bjarne Berulfsens Uttaleordbok (1969):

Merk at en månte ikke står her. Men idet månter var en realitet, var entallsformen månte nesten nødt til å utvikle seg. Noen måtte komme til å oppfatte månter som flertall av månte, slik noen oppfatter jotner som flertall av jotne (i stedet for det riktige jotun):

måned, jotun (entall) – månter, jotner (flertall)
> månte, jotne (ny entallsform)

De nye formene oppstår gjennom såkalt reanalyse av den grammatiske strukturen, slik: månte|r, jotne|r. Streken skiller mellom oppfattet stamme og endelse.

Formen månte er nok gammel i talemålet; det er over hundre år den ble gjengitt i skrift første gang.

Måna(d) og måne i dialektene

På bygdene har måned mange steder hett bare

ein måne – fleire måna(r),

akkurat som himmellegemet. Andre steder er avledningen månad (fra gammelnorsk mánaðr) blitt bevart, med stum d, som

ein måna – fleire måna(e)r
(= ein månad – fleire månader)

Den stungne d-en (ð, som i engelsk the) falt bort i de fleste norske bygdemål for mange hundre år siden og ble til en stum d i nynorsk. I dansk-norsk ble den herdet til d og senere t, og dermed var veien til en månte åpnet. Varianten månte sprer seg i talemålet i bygd og by – på bekostning av både måne, måna(d) og måned.

Svar

Her er det flere mulige problemstillinger, men det korte svaret er ja, hvis ordet brukes i en uhøytidelig tekst.

Under oppslagsordet balle i Tanums store rettskrivningsordbok og Bokmålsordboka finner du balla med forklaringen ‘testikkelpung’. I samsvar med et normeringsvedtak fra 1995 er dette bestemt form av ei balle. Både det grammatiske kjønnet og begrepsomfanget kan diskuteres. Testikkelpung skal nok kunne omfatte pungen med ballene. Pungen eller ballene alene står ofte for begge deler.

Fra ball i hankjønn flertall til balle i hunkjønn entall

Opphavet til hunkjønnsordet balle er «reanalyse» (grammatisk omtolkning), som er et språkvitenskapelig uttrykk for at en misforståelse begynner å leve sitt eget liv i språket. Mange ord og uttrykk begynner sin tilværelse slik og blir (med rette) oppfattet som riktige til slutt.

Balla er opprinnelig ballane, regelrett avhogd til balla i oslomålet og i dialektene i det nordlige omlandet, helt på linje med gutta for guttane (‘guttene’). I vanlig bokmål heter det samme nettopp ballene, og ellers i landet stort sett ballan(e) eller balla. Når gutta ifølge Bokmålsordboka er en akseptabel form i visse uttrykk («de store gutta»), bør balla også være en akseptabel flertallsform av hankjønnsordet ball i uttrykk som «rett i balla».

For dem som snakket tradisjonelt oslomål med -a som flertallsendelse i hankjønn og intetkjønn, var balla før opplagt det samme som ballene, altså bestemt flertall av en ball. Det er derfor ganske usannsynlig at reanalysen til ei balle har skjedd i folkelig oslomål (i øst). Trolig har formen balla vært i bruk i ungdomsspråket i det meste av byen, og så har den blitt omtolket der kjennskapen til det tradisjonelle bøyningssystemet har vært minst (kanskje helst i vest). For mange i byen er det blitt et hunkjønnsord som kan omfatte både steinene og pungen. For disse språkbrukerne gir en ball kanskje ikke mening alene i anatomisk forstand. Det nyere uttrykket å ha baller knytter seg likevel til det gamle ball og neppe til ei balle. Det er nok med ett par, tross alt.

(For ordens skyld til slutt: Siden norske hunkjønnsord i nyere bokmål også skal kunne ha felleskjønn, finner vi formen en balle – ballen, med tostavingstonelag, i ordbøkene. Det er nærmest en papirballe som er med i rettskrivningen bare for å ivareta symmetrien i systemet.)

Synonymer, stilleie og litterære baller

Baller har alltid også hett steiner. To gamle og mer spesifikke norske ord for testikkel er eiste (og eistekorn, eistestein) og kodd/kødd. Det mest nøytrale ordet i bokmål er testikkel, men det kan virke ganske papirknitrende i mange sammenhenger. Pungen kan passere i sakprosa, for alternativet scrotum faller ikke naturlig for de fleste. Balla hører hjemme i mer private og uhøytidelige sammenhenger, helst muntlig, og selvsagt der det passer i skjønnlitteraturen. Balla stod trolig på trykk for første gang i en romanoversettelse fra 1949, ikke lenge etter ballene, som (i denne betydningen) passende nok debuterte i en bok fra Steensballe forlag i 1947.

Svar

Det har du rett i. Dessverre er det ingen som kan svare sikkert på spørsmålet.

For det første er det vanskelig å definere hva et språk er, ut fra rent språklige kriterier. Den latvisk-amerikanske språkforskeren Max Weinreich satte det på spissen og sa at et språk er «en dialekt med egen hær og flåte». Den tyske lingvisten Heinz Kloss prøvde å løse problemet ved å dele språkbegrepet i to, slik:

• Avstandsspråk er ulike språk fordi de ikke er gjensidig forståelige (som norsk og tysk).
• Utbyggingsspråk, som kan være gjensidig forståelige (som norsk og svensk), er utbygd med rettskrivning, brukes som normerte språk i medier, kirke, skole osv. og oppfattes som forskjellige på språksosialt grunnlag.

Nynorsk og bokmål er på mange måter like mye (eller lite) to forskjellige språk som for eksempel bokmål og dansk er det, men de blir regnet som to varianter av norsk fordi de begge brukes innenfor den norske staten.

Det er klart at norsk, svensk og dansk stammer fra det samme språket, som kalles urnordisk. Etter at de urnordiske dialektene skilte lag, har de blitt oppfattet mer og mer som egne språk. Dette henger naturligvis sammen med at Norge, Sverige og Danmark lenge har vært tre selvstendige land med hver sin offentlighet, og språkene har med noen unntak blitt «utbygd» hver for seg. Dansk, svensk og norsk har saktens påvirket hverandre etter at de skilte lag, men prosessene som går motsatt vei, er fremdeles sterke, i alle fall om man skal tro nordmenn som forteller at de må snakke engelsk for å bli forstått i København.

Hvis Norge, Sverige og Danmark skulle slå seg sammen til én stat, kunne de skandinaviske språkene eller dialektene blitt mer like, og noe ville da sikkert blitt gjort for å tilpasse skriftspråkene til hverandre. Men i dag virker det fjernt.

Svar

Skrivemåten ble fastsatt til «blant» i 1938.

Tendensen til å sløyfe d-en i skrift er flere hundre år gammel − for eksempel finner vi «blant» i Ludvig Holbergs skrifter. Og blant dem som valgte å skrive «blant» på 1800-tallet, finner vi «bokmålets bestefar», Knud Knudsen.

Svar

Å være (vel) skåren for tungebåndet (eller tungebandet) betyr å ha lett for å snakke, å være veltalende.

Tungebåndet er et bånd som forbinder tunga med bunnen av munnhula, og hvis dette båndet er for stramt, hemmer det taleevnen. En kan da få skåret opp båndet litt for å gjøre det lettere å snakke. Det er den konkrete bakgrunnen for uttrykket.

Det er nok blitt ganske vanlig å snu om på logikken i bildet. For den som ikke kjenner til det nevnte inngrepet, høres det jo ikke så bra ut med skjæring i munnen. Noen mener at allerede Ludvig Holberg brukte uttrykket i den nye betydninga i Erasmus Montanus (1731):

Der faar I en Mand, som I kand tale med; thi den Karl er ikke skaaren for Tungebaandet ...

Men dette er usannsynlig! Verken i dansk eller i norsk litteratur før 1900 finner vi spor av en slik omvendt oppfatning, og Holberg skriver selv om «at løse sit Tungebaand» i en annen sammenheng, nettopp om det å få tunga på glid. Redaktørene av Ordbog over det danske Sprog mener det er en feil i Erasmus Montanus, og at det skulle ha stått «ikke ilde skaaren». Slik står det i noen seinere utgaver. Men merk at det er ingen ringere enn mor Nille som ytrer replikken ovenfor (om sin sønn Erasmus), så dette kan jo være mor Nille-logikk (altså en forvirret ytring) og dermed tilsiktet komikk fra Holbergs side.

Ei engelsk-dansk ordbok fra 1754 har denne opplysninga:

Svar

Hovudregelen er at namnet til ein avliden utanlandsk monark (regent) blir omsett til ein ekvivalent med heimleg norsk skrivemåte. Såleis heiter King Henry VIII kong Henrik VIII (eller 8.) på norsk, og dotter hans, Queen Elizabeth I, heiter dronning Elisabet I (eller 1.).

Regelen gjeld framleis, men ikkje for kongar og dronningar som var i live 1.1.2021. Dermed kjem dronning Elizabeth II (eller 2.) aldri til å heite noko anna på norsk, og sonen Charles kjem aldri til å bli Karl. Sjå òg artikkelen «Kong Charles og dronning Camilla».

Du finn fleire monarknamn på norsk i lista Historiske navn på nettsidene våre. Denne lista byggjer på ei liste frå 1963 som var laga med tanke på språket i skulebøkene, som den gongen skulle godkjennast av styresmaktene. Det var viktig at alle skuleelevar i landet fekk møte dei same namna, anten dei nytta det eine eller det andre læreverket. Lista heitte «Historiske navn i lærebøker» og innheldt berre eldre namn (sjå årsmeldinga til Norsk språknemnd for 1963).

Tradisjonen med nasjonalisering av monarknamn har djupe røter. I gamle dagar brukte ein gjerne heimlege namn medan monarkane var i live òg, både i skrift og tale. Det gjer dei framleis på Island, der kong Charles er Karl 3. Bretakonungur. Kong Charles er altså namnebror til den tysk-romerske keisaren Karl den store (alias Carolus Magnus, Charlemagne og Karl der Große), som både islendingane og vi ein gong i tida kalla Karlamagnús.

Særleg etter den andre verdskrigen har det vore mykje vingling med namn frå nyare tid. Difor vart regelen endra i september 2022, men berre med omsyn til monarkar som enno levde (eller var ufødde) den 1. januar 2021.

For norske kongar og dronningar gjeld særskilde reglar som du kan lese om her.

For pavar gjeld hovudregelen.

Svar

Skrivemåten nasjon ble innført med rettskrivningsreformen i 1917. Teater kom inn allerede i 1889.

Den forskjellen du peker på, skyldes trolig at Nationaltheatret har hatt samme navn siden åpningen i 1899, mens Nasjonalgalleriet het «Statens Kunstmuseum» før 1920.

Svar

Kort sagt: Det tradisjonelle er «til overmål». Vi kan tilrå å bruke det. «Alt» kan vere innblanda frå andre uttrykk.

Ei grundigare vurdering følgjer nedanfor.

Eit søk i aviskjelder viser tilhøvet mellom uttrykka over tid:

Den blå grafen er litt misvisande, for han viser òg bruken av uttrykket til overmål i ei anna tyding. Den vanlegaste tydinga før i tida var beint fram ‘meir enn normalt mål’, medan den vanlegaste tydinga no er ‘dessutan, attpåtil, på toppen av det heile’, ofte med underforstått kritikk eller anerkjenning.

Før oftare slik: Eg har forklart meg til overmål (= meir enn nok)
No oftast slik: Eg har forklart meg og til overmål sagt orsak (= attpåtil)

I det siste dømet er overmålet = orsakinga. Det å leggje til alt berre tilslører logikken. Det blir nesten som å seie på all toppen for på toppen.

Går ein til det store tekstkorpuset på nb.no, finn ein at alt-tillegget tok til å spreie seg like før krigen, og at det er i ferd med å ta over. Biletet er altså ikkje heilt ulikt det vi ser ovanfor.

Grunnen til at alt har snike seg inn, er nok at det finst andre uttrykk som liknar (til alt hell, til all lykke).

Svar

Både konsistent og konsekvent er gamle lånord i norsk. Men det er ikke urimelig å regne noe av den nyere bruken av konsistent som såkalt frekvenslån fra engelsk.

Før i tida ble konsistent bare brukt i fagspråk, og da helst om fysiske tings konsistens. Ernst W. Selmers Fremmedordbok hadde disse definisjonene i 1946:

konsistent ‘fast, tett
konsistens ‘fasthet, tetthet’ (om væsker)

Definisjonene var de samme i utgaven fra 1966, men i mellomtida hadde det skjedd mye i norsk fagspråk. Ordet var tatt i bruk innenfor logikk og matematikk og ikke minst i de nye samfunnsvitenskapene som vokste fram etter krigen. Man snakket nå blant annet om konsistente systemer, og at A skulle være konsistent (i samsvar) med B.

I Norsk Riksmålsordbok fra 1937 er ikke adjektivet konsistent oppført (bare substantivet konsistens, brukt om massers fasthet og tetthet), men i 1995 står det følgende:

konsistent (adj.)
(ty. konsistent, eng. concistent , fr. consistant , fra lat. consistens […] til consistere «stå stille ell. fast; være stø, fast»)
1 fag. fast; tett; ensartet.
2 litt. som har, viser tett, indre, logisk sammenheng; (i logikken:) motsigelsesfri

• klare og konsistente normer (Tidsskr. f. samf.forskn. 1960/1/40)
• jf. også trangen til en konsistent løgn som kan forsvare våre forløyne liv (Mehren Samtidsmuseet 127)

Det har også dukket opp en nyere betydning av substantivet konsistens: ‘indre (innholdsmessig, tematisk, logisk) fasthet og sammenheng’.

Adjektivet konsistent i denne abstrakte betydningen er uunnværlig i fagspråket, og det kan ikke uten videre skiftes ut med konsekvent.

I den samme ordboka står det (allerede i 1937):

konsekvent (adj.)
(ty. konsequent, fr. conséquent fra lat. consequens […] til consequi «følge med»)

1 (om person) som tenker, handler følgeriktig, logisk.

• indsenderen (må), som konsekvent mand, endnu stærkere modsætte sig optagelsen af alle ringere frembringelser (Ibs. E. S. I 238)
• vor, i dette punkt, særdeles konsekvente storthingsmajoritet (Ibs. SV. XV 88)

2 (om tanke ell. handling) som er følgeriktig, logisk tenkt ell. gjort.

• hans færd er fuldkommen konsekvent (Ibs. E. S. I 238)
• optre, handle konsekvent
• en konsekvent gjennemførelse av planen
• en konsekvent tankerekke

Konsistent viser opprinnelig til fysisk beskaffenhet (sammenheng, fasthet) i et hele, mens konsekvent viser til noe som følger nødvendig av noe annet (jf. sekvens ‘følge’), f.eks. slik en konklusjon følger av premissene.

I dagligspråket bruker vi ofte ordet konsekvent med et tydelig tidsaspekt. Det handler om å handle likt fra gang til gang. (Handlemåten trenger ikke engang være riktig eller fornuftig.)

Konsistens og konsekvens kan likevel gå ut på nøyaktig det samme. En rekke konsekvente handlinger kan betraktes som et (fast) system, og et slikt atferdsmønster kan like gjerne kalles konsekvent som konsistent. (Hvis mønsteret i tillegg stemmer med en teori, kan vi til og med si at handlingene er konsistente med den.)

Men i motsetning til konsekvent har konsistent (i abstrakt betydning) aldri vært vanlig i talemålet. Den som konsekvent sier konsistent der det er mulig, er trolig litt påvirket av engelsk consistent. «Konsistent bruk av x» bør på norsk bety ‘motsigelsesfri bruk av x’ eller ‘lik bruk av x fra gang til gang’, ikke ‘det å bruke x hver gang’. (Merk at både «konsekvent bruk av x» og «gjennomført bruk av x» er litt tvetydig.)

Når noen vingler, sier vi på norsk heller «Vær konsekvent!» enn «Vær konsistent!». Og når noen kommer med et usammenhengende argument, kritiserer vi dem sjelden for å være inkonsistente. Vi sier heller at argumentet ikke henger på greip, eller at de slår seg på munnen.

Svar

Dette er egentlig en variant av «vanlig» l, nærmere bestemt en apikal l eller en lys l. Forenklet sagt er det l-en i (vanlig uttale av) liten som nå også brukes i ball. Språkrådet har ikke noe grunnlag for å gjøre noe med denne l-uttalen.

Forklaringen på endringen finner du i den andre bolken nedenfor.

Først litt begrepsavklaring

En

• apikal l er en l som artikuleres med apex (tungespissen) mot alveoli (= tannryggen, dvs. fremre del av gommen/ganen, nærmest tennene)
• laminal l uttales normalt mot tannryggen/tennene, men med tungebladet (altså hverken tungespissen eller tungeryggen)

I tradisjonelt Oslo-mål brukes

• apikal l i framlyd (land, liv, låne), etter vokalene i, y, e og ofte etter u, ø, o (fil, syl, øl, molo)
• laminal l etter t og d og etter vokalene a og å (fatle, ball, hold)

Dette gjelder vel å merke bare når l-en ikke er tjukk, som den er i visse omgivelser i vanlig østlandsmål (kLo, fLis, soL, fæL osv.). Tjukk l er en retrofleks, det vil si en lyd som artikuleres med tungespissen mot bakre del av tannryggen. Tjukk l uttales ved at man skyver tungespissen fort fram. Strengt tatt er det ikke en l, men en såkalt apiko-postalveolar flapp.

Merk at den såkalte Østfold-l-en ikke har noe som helst med (flappen) tjukk l å gjøre. Det er mange som blander disse begrepene; vi nevner tjukk l bare for å forebygge misforståelser.

Hva har skjedd – og hvorfor?

Det som har skjedd blant yngre språkbrukere i Oslo-området, er ganske enkelt at den apikale l-en har tatt over for den laminale. Om du prøver å si ball med samme l som i liten, får du kanskje en aha-opplevelse.

L-systemet er blitt enklere, og det er hovedforklaringen på endringen. Systemforenkling er en slags drivkraft i språkhistorien.

Systemet i Oslo har blitt likere det vi kjenner fra søndre Østfold, der den apikale uttalen har stått mye sterkere og har vært litt av et målmerke. Men det betyr ikke at l-en kommer fra Østfold; det er snarere snakk om en intern forenkling i de dialektene der l-en tas i bruk i nye posisjoner. Det kan altså kalles en apikal l, eventuelt en tungespiss-l, en spiss l, en ekstra tynn l eller en lys l. Av de ikke-vitenskapelige betegnelsene er nok lys l den beste. Problemet med de andre betegnelsene er at denne l-en artikulatorisk er i nær slekt med den (apikale) tjukke l-en, selv om den har en helt annen klang.

(Det kan forresten være en annen l på ferde i tillegg – en som ligner på den apikale lydlig, men ikke artikulatorisk. Vi går ikke nærmere inn på dette.)

Meninger om den nye l-bruken

De omtalte l-ene er ulike lyder, men ett fonem (dvs. betydningsskillende språklyd). Derfor fører lydendringen (hos de fleste) ikke til sammenfall av ord med ulik betydning. Slik skiller endringen seg fra bortfallet av fonemet /kj/, som fører til forveksling av for eksempel kitt og skitt. Sett i systemperspektiv er l-bortfallet altså ikke viktig.

Vi vet at mange likevel misliker at den lyse, apikale l-en sprer seg, og ikke minst at den brukes i dubbing i NRK. Det er nok ikke så mye Språkrådet kan gjøre med saken. Språkrådet kan gi veiledning om visse uttalespørsmål, men har ikke som oppgave å normere norsk talemål. Språkrådet har heller ikke noe faglig grunnlag for å kritisere den aktuelle l-bruken. Vi tror dessuten at det er betraktelig vanskeligere å motvirke bortfallet av laminal l enn f.eks. bortfallet av kj-lyd.

Hvis man mener den laminale l-en er verneverdig, eller er opptatt av østnorsk språkarv mer allment, kan man spørre seg om det ikke er verdt å slå et slag for den tjukke l-en også. Tjukk l er et målmerke som har blitt utsatt for en god del trakassering opp gjennom åra fordi den ikke har vært «fin» nok. Bortfall av tjukk l kan henge sammen med bortfallet av laminal l; i alle fall har endringene skjedd i omtrent den samme perioden i omtrent de samme gruppene.

Du kan lese mer om de ulike måtene å uttale l på i Rolf Theils Fonetikk og fonologi.

Svar

Oftast er det nok med å starte og å stoppe. Starte opp kan ein langt på veg greie seg utan, medan oppstart ikkje berre kan skiftast ut med start. Og stoppe opp inneheld ein nyanse som ofte er verd å få fram.

Starte

Noko kan starte av seg sjølv (x startar), og nokon kan starte noko (NN startar x). Det fyrste er såkalla intransitiv bruk, det andre er transitiv bruk, det vil seie at verbet tek objekt. Opp er vanlegare i transitiv tyding enn i intransitiv: Setninga (han eller ho) starta opp motoren er relativt vanlegare enn motoren starta opp. Men obligatorisk er ikkje opp i noko tilfelle.

Ein semantisk grunn til å velje opp kan vere at det gjev ei kjensle av ekstra sats. Rytmen i setninga kan òg kalle på ei ekstra staving somme tider. Elles vil nok generell engelskpåverknad fremje varianten med opp.

Auken i bruken av starte opp heng òg saman med at substantivet oppstart er på frammarsj (sjå grafar til slutt nedanfor). I ein del tilfelle verkar start av eller på noko ikkje heilt dekkjande for oppstart. Oppstart har langt på veg trengt ut det tradisjonelle igangsetjing i mange uttrykk, til dømes i kombinasjon med prosjekt og reguleringsarbeid.

Mange spør om det er god språkbruk å seie «verksemda startar opp igjen til hausten», og då svarar vi gjerne at det er nok med startar, og at det framleis er råd å bruke meir tradisjonelle uttrykk, som byrjar/begynner, tar til og blir sett i gang. Uttrykk som «med oppstart i haust» kan vere vanskelege å tolke: Er det noko nytt som blir sett i gang, eller noko gammalt som tek til att? Men uttrykket er opplagt kome for å bli.

Stoppe

Verbet stoppe kan òg vere både intransitivt og transitivt, men her ser vi nesten det motsette av tilfellet ovanfor, altså at opp blir brukt mest intransitivt (altså utan objekt): «Ho stoppa opp og såg seg ikring.» (Transitivt derimot: «Ho stoppa maskinen.») I moderne norsk blir uttrykket stoppe opp dessutan helst brukt om opphald, små pausar, ikkje om endeleg stans. Det viser gjerne til noko spontant – jamfør at ein ikkje godt kan seie «stopp opp» til nokon som arbeider, eller «Eg har tenkt å stoppe opp om ein time». (Særleg blant born blir «stopp opp» brukt i staden for «hald opp», men det er ei anna sak.)

Det kan altså vere litt meir «sakleg» grunnlag for «å stoppe opp» enn for «å starte opp». Men òg i dette tilfellet kan det vere lydlege eller rytmiske grunnar til at folk vel varianten med opp.

Når starta det?

Å stoppe opp er så gammalt i litteraturen at det ikkje er verdt å leite etter opphavet.

Starte i tydinga ‘byrje’ (begynne) er eit lån frå engelsk start. Ordet er rett nok i slekt med eit eldre norsk verb starte, som heng saman med sterte, sturte og styrte. Dei sistnemnde orda viser til noko brått, og det heng att noko av det i importordet starte, som er nesten einerådande om igangsetjing av idrettstevlingar. Men det bråe er stort sett borte no – det heiter til og med treg start! Start blir brukt på stendig fleire område, og for mange er det nok vorte heilt dekkjande for bokmål begynnelse og nynorsk byrjing, utan omsyn til måten.

Uttrykket starte opp er snautt 110 år gammalt i skrift. Til å byrje med (i starten!) handla det mest om oppstart av anlegg, motorar og andre nye tekniske vedunder. Elektrisk straum var ofte inne i biletet. Verbet starte utan opp er ikkje veldig mykje eldre, og det vart i byrjinga mest brukt om å setje i gang verksemder og forretningar eller å leggje ut på ekspedisjonar og reiser, ikkje minst med nye framkomstmiddel som flygemaskinar. Substantivet start vart mykje brukt for avreise, og ikkje minst vart det sentralt i sportsspråket, jf. startskot.

Eit søk i digitaliserte tekstar hos Nasjonalbiblioteket viser dette om den relative utbreiinga av transitivt starte (opp) og to synonym i norske avisspalter:

Det er ikkje så lett å sjå, men varianten med opp har hatt ei tidobling sidan 1960, medan varianten utan har hatt ei tredobling. Her er eit døme på utviklinga av den intransitive bruken (utan opp):

Til slutt to utklipp som syner tevlinga mellom oppstart og synonyme substantiv:

Svar

Du har rett i at dette ikke har vært veldig utbredt særlig lenge. Kurven går rett til værs rundt år 2000. Hva som blir det neste, tør vi ikke si.

Det var absolutt mulig å ordlegge seg slik før også (vi finner over hundre år gamle eksempler), men da var det markert og kanskje til og med poetisk språkbruk.

Du er ikke alene om å undre deg (føle på en undring). Flere har skrevet til oss de siste årene og fortalt at de blir mer eller mindre matte av

1) at det «føles» så mye
2) at det føles eller kjennes PÅ abstrakte ting (sinnstilstander)
3) at de abstrakte tingene telles i utrengsmål (ET sinne)
4) at det føles på sinnstilstander «i forhold» til det tilstanden er utløst av eller kretser om

Sagt på den nye måten «føler de PÅ EN avmakt i forhold til utviklingen» (de føler seg altså som avmektige vitner til utviklingen).

Noen spør om uttrykksmåten har grunnlag i «å føle noe på seg». Det tror vi ikke at den har. Den viktigste forutsetningen for at vi kan snakke om å kjenne på abstrakte ting som følelser, er nok at det heter å kjenne på konkrete ting. (Det er litt vanskeligere å forklare føle på, for vi snakker sjelden om å føle på en konkret ting.)

En allmenn faktor i språkbrukshistorien er ønsket om å uttrykke seg indirekte og mindre forpliktende; jamfør formuleringer som «undertegnede» for «jeg» eller «jeg tenker at» for «jeg mener/tror at». Vi tror det ønsket har gjort seg gjeldende her.

Det finnes også et visst saklig (altså logisk) behov for slike indirekte uttrykk. Det virker for eksempel mer logisk å føle litt tomhet enn å føle seg litt tom. Enten er man tom, eller så er man ikke tom. Men tomhet kan man jo føle litt her og litt der. Uttrykket med tomhet kan altså graderes uten at det skurrer så mye – det er dermed mer fleksibelt. Uttrykk med tomhet er blant de eldste av dette slaget – de kan ha lagt grunnlag for liknende uttrykk som strengt tatt er mindre nødvendige.

De som ordlegger seg på den nye måten, vil nok forsvare seg med at de synes den tradisjonelle uttrykksmåten med adjektiv er for sterk eller direkte. Å si at man er sint, er en sterk innrømmelse. Kanskje man bare (vil si at man) lurer på om man kan være i ferd med å bli sint? Da kan det være lettere å si man føler litt på et sinne i stedet. Likeledes: Å si «jeg er ensom» virker sikkert mer stemplende enn «jeg føler på en ensomhet». Noen ganger kan det dessuten være vanskelig å «skrive om» til noe mer direkte; det er ikke bare å sette inn et enkelt adjektiv i stedet for et abstrakt substantiv. Eksempler: «Han velger å reise utenlands i stedet for å bli hjemme og kjenne på nederlaget.» «Alt dette er ting hun går og føler på daglig.»

Uansett kan vi slå fast at den nye uttrykksmåten er svært substantivisk. Den stikker seg derfor enda mer ut i nynorsk enn i bokmål, ja, den bryter tvert med det nynorske stilidealet, som blant annet går ut på å bruke verb og adjektiv for substantiv.

«Beføling av tellelige abstrakter» er en ganske ny «terapeutisk» skikk. Det er fremdeles mulig å velge andre måter å snakke nyansert om følelsene sine på.

Svar

Før år 1900 fanst hals-r eller skarre-r nesten berre på det sørlege Sørlandet og i nokre tettstader på Sør-Vestlandet. Sidan spreidde han seg kraftig i desse landsdelane. R-en har så å seia hoppa frå tettstad til tettstad før han har spreidd seg utover bygdene.

Denne relativt nye r-en spreidde seg frå parisarfransk på 1600-talet og frå København frå kring 1780-åra. Hos oss kom han truleg fyrst til Bergen og Kristiansand.

Hals-r-en er lett å læra, og tidlegare vart han rekna som fornem. Det er nok grunnen til at han har spreidd seg så lett.

Dialektkartet

No er hals-r-en i bruk i store delar av Aust- og Vest-Agder, nesten heile Rogaland, store område kring Bergen og delar av Sogn og Fjordane sør for Florø. Han spreier seg oppover Setesdalen, i Hordaland og i Sogn og Fjordane. Mange stader er det no berre dei eldste som nyttar rulle-r.

Det er spådd at Agder-fylka, Rogaland og Hordaland vil bli reine skarrefylke, og at store delar av Sogn og Fjordane kjem til å skarra. I aust og nord har hals-r berre fått innpass hos einskildpersonar. I søraust ligg grensa fast ved Risør.

Frogner-r

Utanfor Sør- og Vestlandet har hals-r-en vore nytta av eit lite mindretal på vestkanten i Oslo. Grunnen skal vera at ein tidlegare nytta barnepiker frå Sørlandet. Dette har vorte kalla Frogner-r, men det same ordet er nytta om ein særeigen mjuk og surrande (altså ikkje trillande) tungespiss-r på vestkanten (nærmast ein tilbaketrekt z).

I Kristiania (Oslo) rekna mange skarring som «fint». Ein av grunnane er at dansk, som har hals-r, tidlegare var teaterspråk i byen. Dessutan har bergensk finspråk (med hals-r) i periodar hatt høg status.

Uttalevanskar

Born som lærer å snakka, får lettare til å uttala skarre-r enn enn rulle-r. Det gjer at skarre-r-en lett spreier seg.

Men i område med austnorsk «retrofleks» uttale av rn, rt, rs o.l. er borna truleg meir motstandsdyktige mot hals-r-en, for desse retroflekse lydane ligg framme på tunga. Somme meiner difor at skarre-r-en ikkje vil spreia seg stort lenger aust- og nordover.

Les meir

Det er skrive ei heil bok om r-lyden: Arne Torp: R – ei urokråke i språket (Samlaget 2007).

Her er ein artikkel frå 2015 om spreiinga av skarre-r i Hordaland.

Svar

For det første heter det skjells år. Skjell er et annet ord for skille eller forskjell. I gammelnorsk var ordet skil. Det betydde også vett og forstand, for å forstå er blant annet å kunne skille eller skjelne, ikke minst mellom rett og galt.

Skjells år har også vært skrevet skjels år i norsk og dansk-norsk. På nynorsk skrives det skils år, som kan uttales /sjéls år/.

Når?

Å få vett og bli voksen er jo en gradvis prosess (jf. verbet å vitrast), men tre kjente grenser i denne sammenhengen er skolemoden alder, konfirmasjonsalder og myndighetsalder.

I gammelnorsk opererte man med skilningaraldr i tillegg til samvizkualdr ‘bevisst alder’ og skynsemdaraldr ‘fornuftsalder’. Det var et relativt begrep. Se også dansk skelsalder og skelsår, svensk skälsålder og engelsk age of discretion og age of reason.

I religiøs sammenheng har uttrykket en spesiell betydning (jf. latin aetas eller anni discretionis), men grensa har ikke ligget fast, jf. denne fotnoten fra boka Konfirmasjonen i reformasjonstiden (1966):

Det var ikke siste gang grensa ble skjøvet på, se Barn og nattverd (1981). Men å skyve den opp mot pensjonsalderen er ikke rimelig, hverken i religiøs eller verdslig sammenheng. Hvis man mener at noen drar på åra eller er tilårskommen, får man heller si det.

Hverken sjelesår eller skjellsord

At det skulle handle om sjela (sjels år og alder), er en over 150 år gammel misforståelse. Kanskje gir uttrykket mening for dem som bruker det, men vi fraråder å bruke det i samme betydning som skjells år.

Noen mener at det ikke bare handler om sjel, men at sjela kommer lovlig seint i livet, i alle fall for den første dessertgenerasjonen:

arbeidsstokken [blir] eldre på grunn av [at] de store barnekullene fra 40-årene etterhvert nærmer seg sjels år og alder (regjeringen.no)

Til slutt nevner vi skjellsord og alder, en humorklisjé som snart er like vanlig som det opprinnelige uttrykket.

Svar

Ikke bry deg, du. Fra spøk til alvor: Det er fare for at du må venne deg til det.

Dette er ganske nytt barne- og ungdomsspråk, men det er så utbredt at det er grunn til å tro at det blir voksenspråk i framtida. Bortsett fra at det kolliderer med den vante og aggressive betydningen av «Ikke bry deg!», er det i og for seg ikke ulogisk å bruke uttrykket med positive overtoner. Det er jo ganske kurant å si for eksempel «Du trenger ikke bry deg mer om dette».

Vi mener likevel det er riktig å fortelle de unge at utsagnet «Ikke bry deg!» kan skape gnisninger mellom generasjonene, og at de gjerne kan ordlegge seg annerledes.

Mange unge sier nå også «Det bryr meg ikke!» når de bare mener «Det er det samme for meg (altså)», «Det er hipp som happ» eller til og med «Det er greit for meg».

Svar

Til nyleg har det vore å rekna som berre eit hankjønnsord:

ein design – designen – designar – designane (nynorsk)
en design – designen – designer – designene (bokmål)

Dette har før vore overveldande mykje vanlegare enn inkjekjønnsvarianten. Men det har skjedd mykje med målkjensla på dette punktet dei siste tiåra. I 2014 vedtok Språkrådet at design òg kan vera eit inkjekjønnsord:

eit design – designet – design – designa (nynorsk)
et design – designet – design – designa/designene (bokmål)

Òg i dansk er inkjekjønn på frammarsj her. I svensk held hankjønnet eller felleskjønnet seg betre.

Du kan lesa litt meir om ordet under Aktuelt på nettsidene til Språkrådet eller i Språknytt 1/2014. Nedanfor er utviklinga i eit utval prenta kjelder hos Nasjonalbiblioteket:

Svar

Denne bruken av ordet er både ganske ny og veldig gammal. Den nye bruken av simpel er nok resultat av engelskpåverknad – og han er tydelegvis eigna til å auka generasjonskløfta.

På norsk har enkel lenge vore det vanlegaste ordet for det som heiter simple på engelsk. Difor heiter det enkelt og greitt, ikkje simpelt og greitt. I eldre landsmål og dialekt heitte enkel gjerne einfelt og uvand (vand er ‘vanskeleg’).

Simpel er fyrst og fremst eit nedsetjande ord, nesten på line med sjofel. Men innimellom finn vi nøytrale uttrykk som simpelthen (= ganske enkelt), simpelt fleirtal og di simple plikt. Det er restar av ein eldre tilstand der simpel beint fram tydde enkel. Hadde dei unge reist 150 år attende i tida, ville dei (tilfeldigvis) blitt rett forstått akkurat med dette ordet!

Det Norske Akademis ordbok får godt fram det historiske biletet, for her står den moderne (nedsetjande) hovudtydinga sist.

Svar

I det aller meste av landet heter det tradisjonelt ei rive. Det ordet bør alle lære før eller senere.

I gammelnorsk het rive hrífa. I dansk heter det rive og i svensk (blant annet) räfsa.

Ei rive er til å rake med, slik ei nål er til å sy med og en kniv er til å skjære med. Den mest sentrale redskapsbetegnelsen på et område er altså ikke nødvendigvis avledet av det viktigste verbet på det samme området.

Merk at det ligger minst to ulike gammelnorske verb under vårt verb å rive: at hrífa og at rífa; det første har mest med griping og krafsing å gjøre, og altså med raking. Det andre er det som ligger under å rive i stykker.

Fra rive til rake med et tradisjonsbrudd

Verbet å rake er jo godt kjent, så der redskapen er minst kjent, kan substantivet en rake ha oppstått som en nyavledning av verbet i et tradisjonsvakuum, så å si. Det har nok helst skjedd i yngre bymål. Bare i noen svært få dialekter (som bergensk) er rake gammelt i den aktuelle betydningen.

I nyere produktkataloger kan man finne alle mulige slags sammensetninger med rive og rake til hagebruk. Når kjøpe-river har fått rake-navn, kan det ha vært fordi ordet rive har vært lite kjent, eller fordi man har villet skille kjøpe-river fra tradisjonelle river. Det kan også være tale om påvirkning eller til og med direkte oversettelse fra engelsk, der ei rive = a rake. Endelig har vi påvirkningen fra sammensetninger som ildrake (glorake, ovnsrake), der rake er det eneste rette.

Noe helt annet er ei reke (uttalt /reke/, /reka/, /roko/, /ruku/ o.a.), som i Norsk Ordbok er forklart som ‘skuffel- el spadeliknande langskafta reiskap (helst av tre), m a brukt til å moka snø el møk med’.

Svar

Språklig økonomi er ikke en lov i språkutviklingen, bare en tendens som motvirkes av andre tendenser. Økonomiske og andre praktiske hensyn kan overstyres av andre faktorer, blant annet status. Engelsk har som kjent høy status.

Når det er sagt, kan det lange være enkelt på sin måte. Som du er inne på, svarer for all practical purposes til flere uttrykk – vi kan legge til blant annet i praksis, nesten alltid og når det kommer til stykket. Hvis man holder seg til det nye uttrykket, slipper man dermed å ta stilling til nyansene i de «gamle» uttrykkene, og hva er vel enklere enn det?

Det har også lettet innføringen av det nye uttrykket at det ikke er hundre prosent nytt. Det har vært noe brukt lenge, og hoveddelen av det – praktiske formål – er jo helt innarbeidet.

Svar

Tradisjonelt tyder forfordele å gje nokon for lite eller gjere urett mot dei på anna vis. Det er altså det motsette av å favorisere. Vi tilrår å bruke ordet i den tradisjonelle tydinga eller å velje andre ord.

Fleire og fleire bruker det i staden om å favorisere, og denne tydinga er nyleg komen inn i norske og danske ordbøker. Den nye tydinga kan verke meir logisk, men den gamle tydinga må likevel reknast som den rettaste; ho er framleis heilt dominerande i juridisk språk og gjennomarbeidd sakprosa.

Kva skal ein gjere med ordet?

Same kva ein legg i ordet, er det mange som vil tolke det motsett. Ordet er i ferd med å bli eit såkalla pendelord.

Når den nye tydinga er komen inn i ordbøkene, er det fordi ordbøkene er nøydde til beskrive utbreidd faktisk bruk av orda. Meininga er altså ikkje å skifte den gamle tydinga ut med den nye.

Språkrådet rår ikkje frå å bruke eit ord berre fordi nokon mistyder det. Til dømes bør ordet bjørneteneste nyttast i same tyding som før, både fordi vi manglar ei god erstatning, og fordi det er lett å hugse historia bak ordet (bjørnen som slår ei fluge på panna til herren). Det er diverre ikkje like lett å hugse bakgrunnen for forfordele, men det er ikkje noko argument for å la det skure. Ordet er for viktig til det. Skal ordet brukast, bør det vere i den tradisjonelle tydinga.

På den andre sida er det nokså optimistisk å tru at alle kan lære å bruke det rett att. Det tryggaste er ofte å bruke ei formulering alle forstår. Kan det uttrykkjast med «få/gje mindre enn», er ingenting betre enn det. Det er no vanleg å bruke skeivfordeling om sjølve fordelinga, men formuleringa «å skeivfordele nokon» gjev ikkje god meining; ein kan skeivfordele ein arv, men ikkje arvingane. (Før kunne det forresten heite å misbyte på nynorsk, jamfør landssviklova frå 1947.)

Kva kjem det av?

Forfordele har kome inn i norsk og dei andre skandinaviske språka frå lågtysk, der det heitte vorvordelen. Førestavinga for- har ulike tydingar i norsk, som ‘altfor’, ‘føre’ (i tid og rom) og ‘pro’, altså ‘til fordel/føremon for’. Når for- i desse tydingane blir kopla til verbet å fordele, blir resultatet gjerne positivt, så det er ikkje rart at ordet har vorte mistydd.

Men opphavet til forfordele ligg ikkje i ei slik kopling. For- i forfordele har opphavleg ei tyding som kan omsetjast med ‘bort frå’, og resten av ordet er fyrst seinare blitt påverka av verbet å fordele. Opphavleg hang forfordele nærare saman med substantivet fordel ‘føremon’, og bort frå fordel er jo klårt negativt.

Svar

På islandsk uttalar dei ikkje skyr med sj-lyd eller kj-lyd.

Dei uttalar det med ein (litt tjukk) s + ein hard k med ei aning av eit j-slag etter.

Bokstaven ý blir på islandsk uttalt som ein lang norsk i. Men y utan aksent, som i skyr, er noko anna. Det ein mellomting mellom i og e. Uttalen /sjyr/ er dermed heilt uislandsk. Islandsk uttale minner meir om /skér/ for eit norsk øyra. Men det er altså ikkje heilt rett, det heller.

Det er naturlegvis rett å uttala skyr på islandsk vis på norsk, men det er ikkje realistisk at alle nordmenn skal greia det – eller oppfatta det rett for den del. Ein må nok godta den strengt teke ravgalne bokstavuttalen /skyr/.

Det same ordet (gammalnorsk skyr) heiter på moderne norsk skjør (uttalt /sjør/), men det har ei anna tyding. Ein kunne i prinsippet ha kalla skyr islandsk skjør, men det ville vore tungvint.