Språkspørsmål og svar

Svar

Ordet tøtte (eller tytte) er kjent i ulike (til dels motstridende) betydninger i både nordnorske og sørnorske dialekter (se Norsk Ordbok). Ordet finnes også, i litt andre former, i svenske dialekter og i nederlandsk. Det finnes også en kobling til finsk.

Ordet tytte/tøtte kan blant annet vise til et lite jentebarn, en fremmed kvinne, en kvinne som vekker oppsikt, en stor, sterk og litt grovbygd kvinne, en dugende kvinne, en kvinne omtalt nedsettende («ei god tøtte») – eller generelt til noe av grammatisk hunkjønn, det være seg dyr eller ting. Kort sagt: det meste.

Selv om ordet også har negative betydninger, bør det ikke blandes sammen med tøyte (‘løsaktig kvinne’)! Dette ordet skal komme av lavtysk toite (visstnok en eldre form av töte ovenfor).

Tøtte/tytte kan være avledet av tutt, kanskje i betydningen ‘lubben unge’, eller lånt fra lavtysk töte. Slik står det i Det Norske Akademis ordbok:

trolig fra nedertysk töte og beslektet med tøyte, muligens beslektet med middelhøytysk tüttel, tütel ‘brystvorte’ og tutt; jf. tøddel; men jf. også svensk dialekt tutta ‘liten jente’, tutte ‘liten gutt, dansk tut ‘barn’, muligens lydord, jf. også norrønt tuttr ‘pusling’

Mange har pekt på finsk tyttö ‘jente’ og ment at det er opphavet, og det kan stemme i en nordnorsk sammenheng. Der må det i det minste ha vært en vekselvirkning med det finske ordet. Men det er neppe dette vi finner igjen i eldre språk på det indre Sør-Vestlandet.

Svar

Det korte svaret er at riste kan bety ‘skjære’.

Vi forstår godt at du spør om dette. De vanlige betydningene av riste er jo helt irrelevante, enten det handler om å riste tepper (av norrønt hrista) eller å riste brød (avledet av substantivet rist).

Verbet risse virker derimot relevant. Det betyr jo nettopp ‘skjære inn i noe med spisst redskap’.

Når det heter helleristning, er det fordi det også fins et annet verb riste, som betyr ‘skjære’. Det brukes nesten bare i forbindelsen riste runer (og dialektalt om å sløye fisk). Det het på norrønt rísta.

Verbet risse er yngre i norsk og stammer trolig fra tysk.

Svar

Agerrein er berre ein danskprega skrivemåte av åkerrein.

Åkerreina kan ifølgje Norsk landbruksordbok vere fleire ting:

1 a) kant av grasmark som grensar opp til åker
1 b) strimmel av grasmark mellom åkrar; liten rygg som ikkje blir pløgd
1 c) jordvoll på nedsida av åker i bakke, opphopa etter lang tids pløying same vegen
2 bratt fall i eit lende som elles er flatt

I Noreg skreiv ein dansk heilt fram til 1907. På reint dansk heiter åkerreina agerrenen, som vi finn hjå Bjørnson. Norsk litteratur rommar tallause kombinasjonar av norsk bygdemål og dansk. Såleis finn vi til og med åkerrenen (som tilfeldigvis er korrekt svensk).

Svar

Vake (nynorsk også vòke) betyr ‘å holde seg våken (i et visst øyemed)’.

Ordet finnes i norrønt med formen vaka, og det inneholder samme rot som verbene våke og vake. Disse er behandlet i Bjorvand og Lindemans Våre arveord.

Sammensetningen valgvake (nynorsk valvake) har vi lånt inn fra svensk (valvaka).

Historisk blir vake brukt om en vigilie (av latin for ‘våken’) – en gudstjeneste dagen, kvelden eller natta før en kirkelig festdag, se for eksempel olavsvake/olsok og jonsok ‘sankthans’.

I den engelskspråklige verden har man wake over lik. Skikken med likvake var stort sett utdødd her i landet allerede på 1800-tallet. Folkeminnegranskeren Rikard Berge forteller om utviklingen i bygdeboka Vinje og Rauland (s. 85).

Svar

Slaraffen- kjem frå tysk Schlaraffe ‘lathans, dagdrivar’ (opphavleg ‘lat ape’).

I norsk bruker vi dette berre i samansetningar, særleg i slaraffenland og slaraffenliv. På tysk er Schlaraffenland nemning på eit fiktivt lykkeland der folk får alt dei vil, utan å arbeide. Førestillinga om dette landet oppstod truleg i mellomalderen, og det er mellom anna kjent frå fleire eventyr. Schlaraffenland tyder altså opphavleg ‘landet til dei late apane’.

Svar

Tradisjonelt tyder forfordele å gje nokon for lite eller gjere urett mot dei på anna vis. Det er altså det motsette av å favorisere. Vi tilrår å bruke ordet i den tradisjonelle tydinga eller å velje andre ord.

Fleire og fleire bruker det i staden om å favorisere, og denne tydinga er nyleg komen inn i norske og danske ordbøker. Den nye tydinga kan verke meir logisk, men den gamle tydinga må likevel reknast som den rettaste; ho er framleis heilt dominerande i juridisk språk og gjennomarbeidd sakprosa.

Kva skal ein gjere med ordet?

Same kva ein legg i ordet, er det mange som vil tolke det motsett. Ordet er i ferd med å bli eit såkalla pendelord.

Når den nye tydinga er komen inn i ordbøkene, er det fordi ordbøkene er nøydde til beskrive utbreidd faktisk bruk av orda. Meininga er altså ikkje å skifte den gamle tydinga ut med den nye.

Språkrådet rår ikkje frå å bruke eit ord berre fordi nokon mistyder det. Til dømes bør ordet bjørneteneste nyttast i same tyding som før, både fordi vi manglar ei god erstatning, og fordi det er lett å hugse historia bak ordet (bjørnen som slår ei fluge på panna til herren). Det er diverre ikkje like lett å hugse bakgrunnen for forfordele, men det er ikkje noko argument for å la det skure. Ordet er for viktig til det. Skal ordet brukast, bør det vere i den tradisjonelle tydinga.

På den andre sida er det nokså optimistisk å tru at alle kan lære å bruke det rett att. Det tryggaste er ofte å bruke ei formulering alle forstår. Kan det uttrykkjast med «få/gje mindre enn», er ingenting betre enn det. Det er no vanleg å bruke skeivfordeling om sjølve fordelinga, men formuleringa «å skeivfordele nokon» gjev ikkje god meining; ein kan skeivfordele ein arv, men ikkje arvingane. (Før kunne det forresten heite å misbyte på nynorsk, jamfør landssviklova frå 1947.)

Kva kjem det av?

Forfordele har kome inn i norsk og dei andre skandinaviske språka frå lågtysk, der det heitte vorvordelen. Førestavinga for- har ulike tydingar i norsk, som ‘altfor’, ‘føre’ (i tid og rom) og ‘pro’, altså ‘til fordel/føremon for’. Når for- i desse tydingane blir kopla til verbet å fordele, blir resultatet gjerne positivt, så det er ikkje rart at ordet har vorte mistydd.

Men opphavet til forfordele ligg ikkje i ei slik kopling. For- i forfordele har opphavleg ei tyding som kan omsetjast med ‘bort frå’, og resten av ordet er fyrst seinare blitt påverka av verbet å fordele. Opphavleg hang forfordele nærare saman med substantivet fordel ‘føremon’, og bort frå fordel er jo klårt negativt.

Svar

Midt i sekstiåra vart dette ordet teke i bruk i svensk sportsjournalistikk for å karakterisere to personar som er svært samkøyrde. Seinare har det òg vore mykje brukt om tilsvarande par i underhaldningsbransjen.

Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner forklarer det slik:

radarpar (fam.) to spillere som opererer svært godt sammen (eg. som om de ble dirigert av radar) // to personer som (samarbeider godt og) gjør seg bemerket som ‘parhester’

Tanken er altså at to personar så å seie er radarstyrte. Dette er ikkje heilt sjølvforklarande, for det seier ikkje noko om par-aspektet. Ein kunne jo tenkt seg at det handla om det fenomenet at to ting som er veldig nære kvarandre, syner seg som eitt ekko på radarskjermen, men det er ikkje noko som peikar mot at det er opphavet.

I svenske ordbøker er ordet derimot forklart med at personane kommuniserer slik at andre ikkje ser eller høyrer det – telepatisk – som om dei nytta radarsignal. I bladet Språknytt 1/1976 er det lagt vekt på at ein radar er eit peileinstrument, og eit radarpar er såleis ‘to personar som lett peiler hverandre inn, som har lett for å spille sammen’.

Svar

Ordet har så å si to røtter, ei svensk og ei engelsk. Indirekte er det ikke helt uten rot i norsk heller.

Adjektivet kul står i Bokmålsordboka:

II kul a1 (sv) morsom, grei en kul film / ha det kult / den kuleste læreren på skolen

Den svenske rota

Ordet kommer fra svensk, ifølge Bokmålsordboka. Leiter man i svenske ordbøker, finner man mulige koplinger til finsk kyllä ‘ja (visst)’. Eventuelt settes det i forbindelse med kula ‘noe vellykket’, som skal være det samme som kule II 6 ‘varp’ i Nynorskordboka! Se Svenska Akademiens ordbok.

Svenskene har brukt ordet slik i over hundre år, lenger enn det har hatt den aktuelle betydninga i engelsk.

Det kan også være snakk om vekselvirkning med en videreutvikling av romani kul ‘helt’, som mange kjenner fra uttrykket kul umulig.

Den engelske rota

Etter krigen har vi fått et ord fra engelsk som har smelta sammen med ordet ovafor, nemlig cool.

Adjektivet cool, innlånt fra engelsk og tidligere oftest skrevet slik også på norsk, ble brukt om ei bestemt retning innafor jazzen i 1950-åra. Musikktermen cool står ikke i alle ordbøker. Skrivemåten bør være som i engelsk.

Ordet var også i bruk om livsstil mer allment og betegna ei rolig, avslappa innstilling eller livsholdning. I nyere norsk er det nærmest et generelt plussord som til og med kan brukes om temmelig masete typer, bare de er populære. Dette ordet bør skrives kul. (En mulig nyanse er godt beskrevet i boka Munn til munn, 1996.)

Svalhetens logikk

Nylig skreiv noen til oss og fortalte at de brukte en dialektform av kaldt, nemlig /kælt/ i den samme betydninga som cool. Om dette er inspirert av cool eller er ei parallell utvikling, skal være usagt. Kjølighet og svalhet henger sammen med avslappethet og kontroll, så det er ikke utenkelig at lignende metaforer kan oppstå på nytt. Sval passer kanskje best av de nevnte synonymene, i alle fall heter kul type i islandsk slang svalur náungi. I norske dialekter betyr kjøleleg, kjøle(n) o.l. derimot det samme som kaldsleg, nemlig ‘fælt’ eller ‘veldig’, og det må det få lov til å fortsette med.

Uansett hvor ordet stammer fra, passer det godt i norsk, og vi kan uttale det akkurat som vi skriver det. (Vi har dessuten lignende ord i norsk fra før, for eksempel kule ‘kulde’, som både er i slekt med cool og kan uttales kóle.) Men for mye og for lite skjemmer alt. Det er særdeles ukult å ha kul som det eneste plussordet i vokabularet!

Svar

I det aller meste av landet heter det tradisjonelt ei rive. Det ordet bør alle lære før eller senere.

I gammelnorsk het rive hrífa. I dansk heter det rive og i svensk (blant annet) räfsa.

Ei rive er til å rake med, slik ei nål er til å sy med og en kniv er til å skjære med. Den mest sentrale redskapsbetegnelsen på et område er altså ikke nødvendigvis avledet av det viktigste verbet på det samme området.

Merk at det ligger minst to ulike gammelnorske verb under vårt verb å rive: at hrífa og at rífa; det første har mest med griping og krafsing å gjøre, og altså med raking. Det andre er det som ligger under å rive i stykker.

Fra rive til rake med et tradisjonsbrudd

Verbet å rake er jo godt kjent, så der redskapen er minst kjent, kan substantivet en rake ha oppstått som en nyavledning av verbet i et tradisjonsvakuum, så å si. Det har nok helst skjedd i yngre bymål. Bare i noen svært få dialekter (som bergensk) er rake gammelt i den aktuelle betydningen.

I nyere produktkataloger kan man finne alle mulige slags sammensetninger med rive og rake til hagebruk. Når kjøpe-river har fått rake-navn, kan det ha vært fordi ordet rive har vært lite kjent, eller fordi man har villet skille kjøpe-river fra tradisjonelle river. Det kan også være tale om påvirkning eller til og med direkte oversettelse fra engelsk, der ei rive = a rake. Endelig har vi påvirkningen fra sammensetninger som ildrake (glorake, ovnsrake), der rake er det eneste rette.

Noe helt annet er ei reke (uttalt /reke/, /reka/, /roko/, /ruku/ o.a.), som i Norsk Ordbok er forklart som ‘skuffel- el spadeliknande langskafta reiskap (helst av tre), m a brukt til å moka snø el møk med’.

Svar

Siden uttrykket står i Svenska Akademiens ordbok, men ikke i Ordbog over det danske Sprog, er det sannsynligvis snakk om mugger i den ene eller andre av de svenske betydningene, jf. Svensk ordbok:

Uttrykket for fulle mugger ser ut til å ha kommet inn i norsk skriftspråk i 1930, først i sjømannsfortellinger og idrettsspråk. Her ser du de eldste forekomstene i avisene. I svensk litteratur er uttrykket minst tretti år eldre.

På svensk Wiktionary er det forklart slik:

Begreppet är en sjöterm. Segla så fort att muggarna det vill säga latrinkärlen utanpå fartyget blir fyllda av vågorna.

Vi vet ikke om det stemmer. Jon Winge har ikke uttrykket med i sin samling av sjømannsuttrykk For bare stumpene (2001). Det kan vel ikke utelukkes helt at vi i stedet har med breddfulle drikkekrus å gjøre.

Svar

Maskulinist og maskulinisme er nokså nye ord i norsk. Dels er dei motstykke til feminist og feminisme, men dei har òg tilknyting til det mannlege i vid tyding på den eine sida og mannssjåvinisme på den andre. Ein bør nok ikkje utan vidare bruka orda som nøytrale motstykke til feminist og feminisme.

I denne debattboka frå 1972 finn vi både maskulinistar og nymaskulinistar:

Seinare i tiåret vart ordet nytta av m.a. Tove Nilsen og Gerd Brantenberg i skjønnlitteraturen. Men substantivet maskulinisme var det to menn som nytta før dei, søk i desse bøkene på nb.no:

Korkje maskulinist eller maskulinisme har kome inn i vanlege norske ordbøker, og det er ikkje heilt lett å seia kva dei tyder. I ei framandordbok er det siste forklart som ‘mannlig utseende og opptreden hos en kvinne’. Dette er nok ei eldre tyding. Ordet har vore brukt om alt frå ‘(svært) maskulint preg’ via ‘mannsfrigjering’ til ‘mannssjåvinisme’, og i dag er det visst mest brukt om det siste, jf. denne Wikipedia-artikkelen.

Svar

Bakgrunnen for uttrykket øremerkede midler eller tilskudd er merking av ører på husdyr.

Verbet øremerke (nynorsk øyremerkje) hadde opprinnelig betydningen ‘sette eiermerke ved brenning, klipping eller lignende i ørene på husdyr’. Ord for ulike varianter av øremerket har det vært mange av.

Seinere har verbet øremerke også fått betydningen ‘reservere (midler) for et bestemt formål’. Rundt 1990 overtok formuleringen øremerkede midler for avsatte midler i norske tekster, men vi sier fremdeles helst å sette av penger til noe.

Ordet brukes på samme måte i engelsk (to earmark), og den overførte betydningen har vi derfra. Dette må kunne kalles et vellykket oversettelseslån.

Ordet er brukt i den nye betydningen i hvert fall så langt tilbake som til 1927. Det opptrer i stortingsforhandlingene for det året og er brukt mer eller mindre slik det er vanlig å bruke det i dag:

«[…] disse penger skal ‘øremerkes’ for et spesielt bruk utenfor statskassens normale forbruk.»

Boka Nyord i norsk 1945–1975 fører opp flere eksempler, også noen der ordet ikke brukes om penger:

[…] pundlånet er ikke øremerket til nye skipskontraheringer (Aftenposten 1951)
[…] de syv mannskapene som er ‘øremerket’ for kommende romferder (Adresseavisen 1961)
[…] ‘øremerkingen’ av tropper som skal inn under felleskommandoen (VG 1951)

Svar

I Tanums store rettskrivningsordbok står det at baluba er namnet på ein afrikansk stamme. Det dreier seg om luba-folket i Den demokratiske republikken Kongo.

I byrjinga av 1960-åra var media fulle av nytt om stridane i Kongo (frå 1965 «Zaïre»). Størst inntrykk gjorde det kan henda då FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld i 1961 døydde i ein flystyrt i Kongo under mystiske omstende.

Mykje av striden dreidde seg om provinsen Katanga, der luba-folket stod sterkt, eller «baluba-stammene», som det gjerne heitte i avisene. Då ni irske FN-soldatar vart drepne av «balubaer», gjekk a baluba eller balooba inn i irsk-engelsk slang som skjellsord. I tillegg fekk engelsk ordlaget to go balubas. Balubas finst òg i svensk i ymse tydingar (m.a. rampunge), men verkeleg «vill» eller «full baluba» er norsk truleg åleine om.

Svar

Hva lyte betyr tradisjonelt og allmennspråklig, kan være noe annet enn det det betyr i regelverket. Det er det siste som teller i denne sammenhengen. Det ser ut til at dysleksi kan regnes som et lyte.

I Bokmålsordboka er dysleksi bare forklart som ‘lesevanske(r)’, mens lyte er forklart som ‘feil’ eller ‘skavank’, med brukseksemplene være uten plett og lyte og kroppslyte. Dette gir ikke noen rettledning. Det gjør merkelig nok heller ikke folketrygdloven. Her er ingen definisjon av lyte.

Men det er klart at folketrygdloven handler om stønad til mennesker med nedsatt funksjons- eller arbeidsevne på grunn av sykdom, skade eller lyte. Vi kan prøve å sirkle inn dette lytet.

I St.meld. nr. 34 (1996–97) står det mye om skiftende definisjoner av funksjonshemming og lyte. Det går fram at dysleksi kan regnes som en (skjult) funksjonshemming, og funksjonshemming som ikke kommer av sykdom eller skade, går tydeligvis under betegnelsen lyte uten hensyn til ordets historiske bruk eller konnotasjoner.

I et rundskriv som tidligere lå på NAVs hjemmesider, stod det:

Lyte omfatter tilstander som det ikke er naturlig å henføre under lovens begrep sykdom eller skade, men som likevel anses som medisinsk invalidiserende. Eksempel på lyte kan være klumpfot, psykisk utviklingshemming og dysleksi.

For å få svar på spørsmålet om stønad og hjelpemidler kan du søke etter skrivevansker i dette rundskrivet. Merk det som står om dokumentasjon av behov.

Svar

Dette uttrykket står slik forklart i Bokmålsordboka: ‘utnytte en forvirret situasjon til egen fordel’. Vi har fått det fra dansk.

Slik står det hos språkforskeren og folkeminnesamleren Peder Syv, som levde fra 1631 til 1702:

I oprørt vand er godt at fiske.

Syv har trolig hentet det fra den greske dikteren Aristofanes (ca. år 400 f.Kr.). Aristofanes skrev at når man rørte opp vannet fra bunnen, var det lett å fange ål.

I den store Norsk Ordbok fra Samlaget står det at andre ord enn rørt også er brukt, bl.a. opprørt, grumsut og særlig grugge vatn. På svensk sier de «att fiska i grumligt vatten».

Svar

Det er det ingen som veit sikkert. Det sikraste ein kan seia, er at det ikkje handlar om kong David i Bibelen.

Ein nyttar uttrykket når ein vil fortelja korleis noko heng i hop, eller visa korleis noko bør gjerast:

vise/lære/fortelle noen hvor David kjøpte ølet | la noen få vite hvor David kjøpte ølet
(av uviss opprinnelse) gi noen en kraftig tilrettevisning; gi noen tydelig beskjed (Det Norske akademis ordbok)

Det er vanskeleg å gå djupare inn i emnet utan at det blir både litt innfløkt og litt springande. Ikkje vent noka avklåring.

I Ordbog over det danske Sprog finn vi dette:

(af uvis oprindelse) i talemaader som vide, hvor David købte øllet, (især iron.) vide (for) god besked med noget. [...] † vide, hvor David bor, d. s. hun vêd hvôr David boer (dvs.: hun er ikke jomfru) [...] lære ell. vise (en), hvor David købte øllet. 1. (nu l. br.) vise (en), hvorledes noget forholder sig; give besked [...] 2. som trusel: lære en noget andet; give en lektion. Lad nu kun den sipperste Herremands Frue maale sig med mig, om hun tør, og jeg skal lære hende hvor David kiøbte Øllet [...] Vi skal vise den Karl, hvor David købte Øllet [...]

Uttrykket med krossen til venstre for seg er utdøydd, og det er uvisst om det har hatt noko med saka å gjera. Dei norske språkhistorikarane Hjalmar Falk og Alf Torp såg slik på det:

Ordlaget «wo Barthel Most holt» har òg fleire tolkingar. I boka Bevingede ord nemner Dag Gundersen og Snorre Evensberget bryllaupet i Kana, der vatn vart forvandla til vin («most»). Dei viser til at bryllaupet ifølgje tradisjonen vart halde i huset til Bartolomeus. Jamfør Johannesevangeliet, 2. kapittel (omsetjinga frå 1978 med vår utheving):

7 «Fyll kara med vatn,» sa Jesus. Og tenarane fylte dei til randa. 8 Så sa han til dei: «Aus no opp og ber det til kjøkemeisteren.» Dei så gjorde. 9 Kjøkemeisteren smaka på vatnet, som hadde vorte til vin. Han visste ikkje kvar vinen kom ifrå, men tenarane som hadde aust opp vatnet, visste det.

Evensberget og Gundersen refererer òg til den svenske Bevingade ord, der det er nemnt at David i Danmark var eit vanleg namn på degnen (klokkaren), som spelte ei viktig rolle i gjestebod.

Elles har uttrykket m.a. vorte knytt til bartolomeusmesse (barsok) og vinhausten. Tysk Wikipedia har forklaringar for kvar smak, men vi set punktum her.

Svar

Dette har neppe noe spesifikt med hverken Bergen eller jordkuler å gjøre. Men det er en viss sammenheng med kule i fyllekule.

Ei kule kan være en opphetet periode med konfrontasjon av ymse slag. Kanskje er uttrykket en sammensmeltning av «Det gikk ei kule (= ri, stund) hett for seg» eller «De gikk ei kule (= omgang)» + «Det gikk varmt».

Betydninger av kule

I Norsk Ordbok (NO) finner vi uttrykket under betydning 5:

kule 5 a. (festleg, livleg) samkome; (lystig) lag; gjestebod; gjestelag […] òg i samansetningar som storkule 5 b. periode med festing og fyll; rangel; fyllekalas; drikkelag […] ha (seg) ei retteleg (el skikkeleg) kule 5 c. (periode med) ståk og styr; spetakkel, leven […] fyrst på kula i byrjinga av levenet 5 d. (periode med) verbal konfrontasjon, krangel; strid, basketak, slagsmål (ofte med fleire deltakarar) […]

dei gjekk ei kule ‘det vart ein scene mellom dei’ og det vart ei kvass kula med harde hogg

gå ei kule varmt ‘bli el vera amper, oppheta el oppkava stemning; koma til ein (verbal) konfrontasjon der temperaturen er høg hos (minst ein av) partane’ (Heimfesting: flatbygdene på Austlandet) det gjekk ei kule varmt då kjerringa kom heim og fekk sjå korleis leilegheita såg ut (Heimfesting: Oslo) òg i samansetningar som slåstkule

Det er vanskelig å skille betydning 5 fra betydning 6 samme sted, for eksempel:

kule 6 b ‘(stutt) periode el omgang med kulde el uvêr, strevsam aktivitet el anna som kan innebera ei påkjenning’

med eksempler som «havskipperen … har ridd av mang ei kule her» (Olav Duun) eller «dette var ei skikkeleg kule» ‘hard arbeidsøkt’. Fra Oslo har vi under 6 få kula ‘bli sprø’ og ta kula ‘spy’. Det er også flere betydninger som det aktuelle uttrykket kan tenkes å være knyttet til.

Et enklere oppsett har vi i Grunnmanuskriptet til Norsk Ordbok:

kule […] 7. rykk, rid; stutt tid (jfr. svimlarkule, uverskule) (Oslo, Austf, Tel, Va(B), Nfj, Innh, Nam, Helg). “Kalle kuuler” (Austf). R. 8. rid med (ord)strid. Dei gjekk ei kule, det vart ein sene millom dei. Sn.

«Lat han no hava det varmt ei rid», står det forresten i ei bok av Hallvard Sandnes.

I litteraturen

Det første eksemplet på hele uttrykket «det gikk en kule varmt» i litterære kilder finner vi i boka I skuddet av Kjell Kaspersen. Det kan være at vi ser bestanddeler av dette uttrykket allerede i Steinar Schjøtts Dansk-norsk ordbog fra 1909: «[D]er fandt en scene sted mellem dem» heter der på norsk «dei gjekk ei kula» (= eksempelet under betydning 8 i Grunnmanuskriptet ovenfor). Enda tidligere finner vi ei varm kule om slagsmål (fra Vågå). Seinere ser vi at dikterpresten Anders Hovden ble spådd ei heit kula da han ville preike på nynorsk, og et annet sted skriver han at det stod ei heit kule.

Jordkula?

Det er en snedig hypotese du kommer med, og kule har jo også den betydningen du nevner. Men kule brukt om opphetede tilstander av en viss varighet er så vanlig at det nok ikke er grunn til å grave i jorda etter noe annet grunnlag for uttrykket. (Ordene kan riktignok ha rotet seg sammen her og der: Rabbekule, som kan bety ‘kålrotjordkule’, viser noen steder til en annen slags kule, med fyll eller slåssing.)

Grammatikken

Det er ikke godt å si hvordan uttrykket er skrudd sammen. I dag fungerer jo ei kule omtrent som adverbet temmelig i dette uttrykket, og det er litt rart. Kan det tidligere har betydd noe slikt som ‘det gikk en stund hett [for seg / til]’? Kan det til og med være at uttrykkene «dei gjekk ei kule» og «ei varm kule» (se ovenfor) er blitt sydd sammen over den kjente lesten «det gikk [så og så lenge (f.eks. ei kule)] [slik og slik (f.eks. hett/varmt)]»? Vi tør ikke slå fast noe. Vi vil heller ikke utelukke at det faste uttrykket det gikk varmt (jf. varmgang i høy, jord, maskineri, kanoner, hoder m.m.), har spilt inn, slik du er inne på, men det er altså neppe helt konkret tale om varmgang i ei jordkule.

Svar

Verbet krympe kan − ved sida av ‘minke’ og ‘minske’ − òg ha andre tydingar, mellom anna ‘feire ved å drikke alkohol’.

Den overførte tydinga er minst 150 år gammal og kjend frå store delar av landet. Både krympelag og krympefest er kurante ord i denne samanhengen. I litteraturen finn vi tidlege døme på ordlaget frå Oslo og Bergen, òg i forma krømpe.

Bokmålsordboka nemner bruksdøma «krympe seieren, gevinsten». I Norsk Riksmålsordbok (1937) er krympe i denne tydinga forklart som ‘feire (en utnevnelse, en anskaffelse, noget man har fått, vunnet) med å drikke et glass vin (ell. brennevin) og spandere på andre’.

Reint grammatisk kan ein krympe både ei hending, ein vinst og den heldige personen. Tradisjonelt er det vanskeleg å koma utanom alkoholen når ein gjer det. Mikkjel Fønhus skriv i Skiløperen (1936):

I Norsk Ordbok fra Samlaget ser vi at ordet er ganske utbreitt, og at alkohol ikkje (lenger) er heilt obligatorisk:

Krymping av flaskeinnhald, vinst eller tøy?

Norsk Riksmålsordbok har med endå ei tyding av krympe, nemleg ‘drikke (en flaske vin ell. brennevin) for å feire en begivenhet’. Då er det beint fram flaska ein krympar.

Forklaringa kan vere så enkel som dette, jamvel om det ikkje er heilt lett å skjøne korleis vinstar og personar kan ha teke over alkoholen sin plass som objekt. Ei alternativ forklaring kan vere at ein krympar ein vinst ved å feire (og drikke) på vinnaren si rekning (og løning).

Endeleg kan vi ikkje utelukke at bruken skriv seg frå tekstilverda, anten frå krymping av tøy før produksjon eller av sluttbehandling av plagg før bruk. Det eldste bruksdømet vi finn, frå Morgenbladet i 1874, peikar mot tekstilkrymping:

Svar

Norsk Riksmålsordbok fortel dette:

tigerstad (antagelig skapt i tilknytning til Bjørnsons dikt «Siste sang»), familiært, folkelig, brukt i bestemt form om Oslo som en by full av hatskhet og kulde mot fremmede, eller en by full av fristelser og farer:

• (Bjørnson utslynger) haanende ord mod hele Christiania, denne kolde by, som han tidligere har kaldt «tigerstaden» (Morgenbladet 1889)
• harmen (hos Bjørnson) over slapheden og tigerstadens bløde vaner (Collett Vogt: Familiens sorg)
• tigerstaden Oslo har ikke formådd å imponere bergenserne (Aftenposten 1938)

I det ovannemnde diktet (s. 173) skildrar Bjørnson ein kamp mellom ein hest (han sjølv) og ein tiger (som symboliserer Oslo).

Svar

I Nynorskordboka og Bokmålsordboka står ordlaget under båt, men merk denne presiseringa i Nynorskordboka:

«i tyding 4 omtydd etter nederlandsk bot geven ‘gje, fire tau’»

Bot er tauende. Poenget er altså at ein slepper taket og lèt noko gå fritt i den andre enden.

Etymologane Hjalmar Falk og Alf Torp er ikkje snaue i omtalen av uttrykket:

I Svenska Akademiens ordbok er det tolka meir bokstavleg, som å setja nokon på ein båt som skal til helvete e.l.

Svar

Dette skal visst ha å gjera med vêrlaget i område der nordamerikanske urfolk har halde til eller gått på jakt. Det er nok ikkje mogleg å koma til botnars i ordhistoria, men du kan gjerne lesa i Online Etymology Dictionary og Wikipedia sjølv og vurdera teoriane.

Ifølgje Den Danske Ordbok, som nemner ein diskutabel etymologi, har ordet vore kjent i dansk sidan 1963, men både Ordbog over det danske Sprog og søk på nb.no vitnar om at ordet har vore kjent mykje lenger i Noreg og Danmark, særleg brukt om amerikanske tilhøve. Vi finn til og med indiansk sommer allereie hjå Jonas Lie (1887). På norsk skal indian summer skrivast med liten i.

I Stavanger Aftenblad 5.10.1916 står det eit forvitneleg innlegg om ein norsk ekvivalent til indian summer:

I tillegg til husmannssommar har attpåsommar og helgemessesommar vore nytta.

I overført tyding blir indian summer brukt om ny oppblussande livskraft hjå eldre folk. Slike somrar er ikkje årvisse.

Svar

Vi har diverre ingen sikre opplysningar om opphavet til ordet brillefin, som tyder ‘glimrande, framfrå’. Dersom du ikkje er glad i mysterium, bør du ikkje lesa lenger.

Det som er nokså sikkert, er at ordet brillefin har opphav i slang (jf. denne slangordboka frå 1952). Både brillefin og brillefint vart nytta i ei omsetjing av pressemannen Chr. A.R. Christensen frå 1930. Det fengde snøgt og vart brukt i ei heil rekkje bøker i 1930-åra. Det eldste dømet vi finn er frå 1926.

Somme har meint at brillefin heng saman med brilledukat, ein gammal dansk gullmynt (ein såkalla skodemynt eller medaljemynt). På den var det bilete av eit par briller. Men tidsspennet mellom dukaten og den nemnde omsetjinga er mistenkeleg stort. Elles er jo ordet briller utvikla av beryllium, som òg har gitt opphav til beryll, som er ein edelstein (før òg skrive beril). Her kan det vera ein samanheng, men det er tvilsamt. Eit endå meir tvilsamt spor går i retning hårolja brillantine, og eit anna til den minste skrifttypen, brilliant.

Ei kopling til adjektivet briljant er likevel ikkje utenkjeleg, jf. strålande og glimrande. I slang finst det jo kortvariantar som brill (av briljant; òg i engelsk) og glimm (av glimrande). Problemet er at dei er av nyare dato. Meir sannsynleg er det at vi har å gjera med tilsikta absurd ordlaging basert på meir motiverte samansetningar som hårfin og knivfin.

Svar

Det var forfattaren Sigbjørn Hølmebakk som i Dagbladet 5.1.1961 tok ordet brønnpissar i bruk i samfunnsordskiftet for å kritisere ein norsk avart av mccarthyisme.

Det handlar om å ureine det felles drikkevatnet, i overført tyding å forgifte dei åndelege livskjeldene eller meir konkret: å grise til eit ordskifte med skjulte/falske skuldingar.

Det fyrste dømet på brønnpissar («brønnpisser») i den norske bokheimen finn vi i ei Laxness-omsetjing av Ivar Eskeland frå 1958.

Ordet er i grunnen det same som det norrøne brunnmigi, som i denne sagaomsetjinga frå 1917 omsett med brunnmige. Ordet vart nytta anten om rev eller om tussar som ein såg der ein henta vatn.

Meir om Hølmebakks brønnpissar

Andreas Hompland fortel dette i Dag og Tid 4.2.2022:

Det var ein gong ein kar i dalstroka innafor kysten Lindesnes–Åna-Sira som hadde ein slem «tilbøyelighed»: I mulm og mørke sneik han seg rundt og pissa i brønnane til godtfolk. Det var ei plage året rundt, men særleg om sommaren når det var lite vatn, for då stinka det stygt hos dei som blei ramma.

Det var ikkje fritt for at folk flest hadde sine mistankar om kven som stod bak desse mørkets gjerningar og skapte uhygge i bygda. Men temaet var så ekkelt at dei helst ikkje snakka om det, for pisslukta smitta liksom over på dei uskuldige offera. Om det blei ymta frampå om det ufyselege utanfor handelslaget eller på kyrkjebakken, var den mistenkte alltid først ute med kraftig fordømming av rykte og griseprat. Midt i svineriet var han eit normalt omgjengeleg og akta bygdemenneske. Det tryggaste var å smiska med han i von om å få vera i fred.

Den formastelege blei ikkje stempla og uskadeleggjord før ein fyllik reiste seg opp på ein bedehusbasar, peika på han og ropte med drukken røyst: «Brønnpissar!»

SIGBJØRN HØLMEBAKK (2.2.22–25.11.81) løfta denne bygdehistoria frå Feda inn i det offentlege rommet (Dagbladet 5. januar 1961) som metafor for ein mistenksam og tilgrisa overvakingspolitikk i Gerhardsens tid. [...]

Svar

Det stemmer neppe, og det kommer heller ikke av varp i betydningen ‘renning i vev’. Det kommer derimot av varp i betydningen ‘kast med not’.

Et (godt) varp er altså en god fangst. I tradisjonelt notfiske heter det nettopp å gjøre et kast eller varp. Varp henger sammen med verbet å verpe, som opprinnelig betyr ‘kaste’ (jamfør tysk werfen ‘kaste’ og islandsk útvarp ‘kringkasting’).

Varpet vant fram, men ble kuppet

Et annet uttrykk er å gjøre et kupp (opprinnelig av fransk coup ‘slag, støt’). Det var utelukkende kupp (dvs. kup) man brukte i dansk og i dansk-norsk skrift før varp kom inn fra landsmål og folkemål. De store attenhundretallsforfatterne som skrev på dansk-norsk, skrev ikke om å gjøre varp, men en engelsk-norsk ordbok fra 1886 viser at det nok var kjent i talemålet deres.

Rundt 1985 var varpet i ferd med å ta over for kuppet i bøker og aviser, men så økte det på med kupp igjen. Det er ikke rart at det blir mindre snakk om varp når kjennskapen til fangst og fiske i tradisjonell form minker.

Svar

En blogg er noe midt imellom en dagbok og en hjemmeside på Internett. Det er med andre ord en slags nettjournal, eller direkte oversatt: en vevlogg.

Web + log

Ordet blogg kommer fra engelsk blog, som er dannet av weblog.

Log er det samme som vårt eget logg, mens Web er World Wide Web, Verdensveven. Vi skriver det derfor med to g-er og bøyer det på vanlig måte i flertall: blogger (ikke blogs).

Til substantivet blogg er det laget et verb, å blogge, som brukes om det å skrive en blogg. En person som skriver en blogg, kalles en blogger.

Blogg er en praktisk fornorsking av blog. Strengt tatt burde det kanskje hett vlogg (jf. vevlogg), men det er blitt ordet for ‘videoblogg’!

Ordet nettlogg er forresten opptatt i en helt annen betydning i dataverdenen.

Blogging kan også bety bløgging

Vi har også et gammelt hjemlig verb som heter blogge, og som kommer av blóð + ga. Det betyr noe helt annet. De fleste bruker nok dette ordet i formen bløgge, ellers kunne det blitt mange blodige misforståelser.