Språkspørsmål og svar

Svar

Det som blir borte, kan nok vera både kjøt og andre ingrediensar. Kål i dette uttrykket er ei suppe basert på kål.

Den eldste prenta kjelda til dette uttrykket på nb.no er eit innlegg i Hedemarkens Amtstidende fredag den 13. mai 1892:

Den fyrste norske ordboka som ordlaget står i, er Steinar Schjøtts dansk-norske frå 1909 (her frå ei seinare utgåve):

På den tida tydde kål ofte ‘kålsuppe’ eller ‘suppe av kjøt eller flesk, vatn, byggryn, potet, kål (og erter)’. Det er berre det som gjev meining i eit eldre uttrykk som å supa kald kål. I slik kål kunne kva som helst i prinsippet koka bort, men det er truleg kjøt som er meininga, jf. munnhellet «de koker bort i kåla og kjem att til våra». Alt i dette avsnittet finn du her, i Norsk Ordbok, ikkje langt frå uttrykket gjera kål på.

Svar

Å ta den helt ut betyr å gå veldig langt, ja, så langt som det er mulig å gå i en gitt sammenheng. Vi har ingen sikre opplysninger om opprinnelsen, så vi forstår ikke uttrykket helt ut.

I nynorsk og dialekt kan det hete ta han heilt ut (han = den). Uttrykket har et sterkt uformelt preg.

Det er mye som kan tas mer eller mindre ut, og som kan ligge under det overførte uttrykket. En hypotese er at det har med motorer og fart å gjøre, en annen at det henger sammen med å ta seg helt ut, en tredje at det er det samme som å drikke den helt ut. Atter andre mener at utgangspunktet er framvisning av mannlig prakt. Om det stemmer, eller mange tror det, bør man være litt forsiktig med uttrykket.

Motorhypotesen virker mest lovende, men grunnlaget kan være enda enklere og mer allment.

Svar

Ja, men det har lenge vært vanlig å anbefale «glad i» både i entall og flertall på bokmål.

Glad er et adjektiv. Når adjektiv står som predikativ (etter være, bli osv.), skal de normalt bøyes på både bokmål og nynorsk:

De er glade
Dei er glade

Men hvis adjektivet følges av en preposisjon og har smeltet sammen med den til et mer eller mindre fast uttrykk (som «glad i», «oppmerksom på», «fornøyd med», «klar over» osv.), er ubøyd form i flertall ofte både korrekt og tradisjonsrett på bokmål. Nynorsk er mer «matematisk» av seg og har oftere flertalls-e-en med.

Skriv altså helst

Dei er glade i kvarandre (nynorsk)
De er glad i hverandre (bokmål)

Men «glade i» er ikke galt, slik for eksempel «gå løse på» og «være tjente med» er.

Det har vært vanlig å hevde at «Vi er glade i landet vårt» og «Vi er glad i landet vårt» betyr to ulike ting; det første skal da bare kunne ha betydningen «Vi er glade her i landet vårt». Slik kan man se det, men det er ikke en obligatorisk synsmåte.

Svar

Preposisjonen av er den vanligste i overført betydning i dag, altså «i kjølvannet av noe» (jf. in the wake of). Men på og etter, som var vanligere før, har også sin plass.

På
er lite brukt nå, men var svært vanlig før, både i norsk og dansk. Fridtjof Nansen skriver i Fram over Polhavet av alle ting at «ræven rangled i kjølvandet på en eller anden bjørn».

Etter
I På ski over Grønland skriver samme Nansen om å rusle i «kjølvandet efter skuden». (Også her er sammenhengen mildt sagt utypisk, for skuta er i dette tilfellet en kjelke, men det forandrer ikke saken.) «Etter» passer ofte bra i overført betydning også: I en historiebok fra 1883 står det at «Toryarne … styrde i Kjølvatnet etter Metternich», og Per Sivle skriv ein stad «når de held dykk i kjølvatnet etter meg». Det er logisk nok. Hvis vi hadde brukt synonymet kjølstripa i dette uttrykket, ville jo etter vært det naturlige valget.

Til
har også vært brukt en del. Men det passer bedre om personer og institusjoner enn om abstrakte ting som kriger og andre hendelser.

I overført betydning har genitivsuttrykk som «i krigens kjølvann» vært det vanligste i bokmål.

Andre ord

I folkemålet langs kysten har man brukt et enkelt gammelt ord i stedet for det sammensatte kjølvann, nemlig vor eller vorr. I Norsk Ordbok finner vi eksempelet «dei rodde i vorren etter oss». Men knapt noen andre enn Olav Duun har brukt uttrykket litterært. (Ellers finnes ordet vòk på Vestlandet i samme betydning som engelsk wake, men det er betydningen ‘råk’ som er den primære. Vor(r) er et mer allmenngyldig ord for kjølvann. I samme leia ligger for øvrig vode /våe/, men det brukes helst om far etter noe levende, og gjerne på land.)

Statistikk

Her er litt statistikk fra nb.no med antall treff og første år. Det er en del feilkilder her, for eksempel treff på overgang mellom settninger «… i kjølvandet. Efter …»

kølvandet efter 9 (1840 >)
kjølvandet efter 33 (1877 >)
kjølvatnet etter 187 (1883 >)
kjølvannet efter 96 (1925 >)
kjølvannet etter 925 (1939 >)

kjølvandet af 23 (1863 >)
kølvandet af 33 (1889 >)
kjølvandet av 7 (1907 >)
kjølvatnet av 893 (1915 >)
kjølvannet av 8 081 (1923 >)

kjølvandet paa 47 (1873 >)
kjølvatnet paa 3 (1874 >)
kølvandet paa 9 (1893 >)
kjølvandet på 6 (1897 >)
kølvandet på 87 (1908 >)
kjølvannet på 1325 (1920 >)
kjølvatnet på 126 (1927 >)

kølvandet til 0 (3 falske treff)
kjølvandet til 1 (1916, Aftenposten)
kjølvatnet til 189 (1911 >)
kjølvannet til 757 (1929 >)

Svar

En som har en rev bak øret, er lur (som en rev) og i verste fall slu og utspekulert.

Dette er visst en kombinasjon av to forestillinger: at man kan skjule noe bak ørene (særlig om de er utstående), og at reven er slu. Her fra Bevingede ord (1967):

Vi har nok uttrykket fra dansk, men i det minste skriver vi rev på norsk i dag, og ikke slik:

(Helge Krog, Det store Vi fra 1919.)

Svar

Adverbet blott betyr ‘bare’ og brukes bare (blott!) i visse uttrykk, som i blott til lyst og en saga blott. En saga blott = ‘bare en historie fra gamle dager’.

En saga blott er litt av en klisjé, som sjelden brukes i fullt alvor i dag. Uttrykket stammer fra den svenske dikteren Esaias Tegnér, som skrev om Karl den 12: «Hans minne uti Norden är snart en saga blott».

Ellers har vi ordet blott mest fra dansk. Det er opprinnelig lavtysk.

Ikke blått, men bart

Blott har vi også som adjektiv, og da betyr det ‘ren’, ‘bar’ eller ‘naken’, som i å se noe med det blotte øye. Her aner vi en sammenheng med blotting, for noe som er blott(et), er jo bart, nakent og i beste fall rent. Man kan f.eks. blotte sin uvitenhet. Verbet blotte er ganske mye brukt i norsk. Det er lånt på samme måten som blott. (I eldre nynorsk het det heller nækja ‘gjøre naken’ eller berrleggja.)

Merk at det heter med det blotte øye, ikke det blottede, som noen skriver. På nynorsk er det bedre å skrive med berre auga enn med det blotte auga. Da slipper vi også misforståelser som det blåtte auga.

Svar

Opprinnelsen til hele uttrykket er dansk, men Alexander Kielland kan ha medvirket til at ordet bart festet seg i den norske varianten.

Danskene har blant annet uttrykket holde skæg for sig og snot for sig om å skille mellom det gode og det dårlige. Dette uttrykket tilskrives gjerne politikeren Viggo Hørup (han brukte det blant annet i en tale i 1891), og noen mener at det er gjennom ham uttrykket er kommet inn i norsk.

Alexander Kielland skrev i 1904: «Snot for sig og Knebelsbarter for sig – sier de Danske» (et annet sted sier han overskæg). Og lenge før, i 1880 skrev han i et brev til Edvard Brandes at han hadde hatt moro av Brandes' ord om «Snot og Knebelsbarter».

Snott for seg og skjegg for seg (eller omvendt) er brukt sporadisk i norske tekster i første halvdel av 1900-tallet. Det er først i andre halvdel av århundret at det faste uttrykket å skille (mellom) snørr og barter utkrystalliserer seg. Skjegg ville ha rimet bedre, men barten er unektelig nærmest nesen.

Svar

Stupe kråke er nok det eldste i norsk talemål (dialektar). Uttrykka tyder stort sett det same.

Det rare med ordet kollbøtte er at det korkje kjem av substantivet bøtte/bytte eller uttrykket i koll ‘på hovudet’. Merk at det helst heiter kolbøtte og ikkje kulbøtte eller kuldbøtte på dansk (der i koll jo heiter omkuld).

Ordet kjem frå fransk culbuter, av cul ‘bakpart’ og buter ‘snåve’ eller ‘støyte imot’ (i slekt med norsk baute ‘slå’ og engelsk beat). Men ein kan vel seie at cul har knytt seg til koll ‘hovud’ seinare. I alle fall handlar det om å gå hovudstups (jf. bokmål hodekulls). Ordet er gammalt i litteraturen her til lands, men truleg ikkje like gammalt i dialektane.

I dansk og norsk er kol(l)bøtte ei gymnastisk øving så vel som rulling i samband med eit fall eller liknande. I til dømes Haandbog i Gymnastik for Skoler og Seminarier (1891) er det tale om ei kontrollert øving.

Stupe kråke er gammalt i norsk talemål, men i bokheimen ser vi det fyrst hjå Asbjørnsen og Moe i 1852, her i ei nyare utgåve av Det blaae Baand: «Så var det en dag den største løven jaget en hare, og den var blind, for rett som det var, løp den på både stokk og stein, og til sist rente den imot en furulegg, så den stupte kråke bortetter bakken like ned i en tjernpytt.» Ordlaget måtte forklarast for danske lesarar, og ei norsk-dansk ordbok omset det med ‘slaae kolbøtte’.

Haren ovanfor stupte ikkje kråke med vilje, men det har med samanhengen, ikkje uttrykket, å gjere. Elles er det særleg born som stuper kråke i litteraturen i tiåra etter, men stupinga er ofte kontrollert nok. Det ser ut til at kollbøtteslåinga stengjer for kråkestupinga i gymnastikkbøkene. Men det snur seg i 1920-åra, etter som norske ord og uttrykk vinn fram.

Andre tradisjonelle norske synonym er m.a. gjere/hoppe/støyte stålhuve (Nord-Vestlandet), stumpa/stupa/sturta/støyta sterte eller gump (Sør-Vestlandet). Å stupe kråke er nok opphavleg meir typisk for austnorsk.

Vi kan ikkje sjå at det må vera ein skilnad mellom omgrepa, endå å stupe kråke vel inneheld ei jamføring med kråkerørsler (jf. òg å hoppe kråke om å hoppa på huk). I eldre dansk eller danske dialektar finst forresten at skyde (en) krage, som anten viser til å slå kollbøtte eller ein leik der ein kastar ein annan person.

Svar

Det heter tradisjonelt helst at lut er sterk eller skarp, men det er ikke direkte galt å variere med andre adjektiver.

I et gammelt ordtak heter det: «Det skal skarp lut til skurvete hoder», det vil si at ‘hardhudede syndere trenger hard behandling’. Ordbog over det danske Sprog har flere eksempler med skarp, blant annet dette Holberg-sitatet: «[Der] behøves … skarpere Lud til at toe een Synderes Hoved end en andens.» Det samme ordtaket og liknende fraser finnes belagt også med adjektivet sterk, og ordtaket er ført opp med sterk blant annet i Bokmålsordboka.

Man finner også hard(ere) og hard(are) lut i bruk, men dette er nok en nyere variant i skrift, selv om vi får treff helt ned på 1800-tallet i Nasjonalbibliotekets digitale tekstbase. Andre varianter er kvass(are) lut og bedsk(ere)/beisk(are) lud/lut.

Hard er et vidt begrep, og hard lut er ikke helt ulogisk med tanke på den funksjonen luten har, jamfør hard kur. Men skarp og sterk er mer treffende og mer i samsvar med skrifttradisjonen.

Svar

Det tradisjonelle er «i hytt og vær», som er blanda sammen med «død og pine».

I Bokmålsordboka står det under oppslagsordet hytt:

hytt substantiv (kanskje av dial hott ‘slump’) i uttrykket «i hytt og vær» på måfå / (vanlig, men ukorrekt: «i hytt og pine»)

Uttrykket betyr altså på slump og ut i været (= i lufta).

Det går fram at «i hytt og vær» er det tradisjonelle uttrykket. «I hytt og pine» er nok som nevnt ei sammenblanding med «død og pine». Fra først var dette kanskje spøkefullt ment, akkurat som den ganske forslitte vrien «i hytt og gevær».

Når slik sammenblanding slår igjennom, kan det være fordi vi ikke vet hva enkeltorda i uttrykket egentlig betyr (som hytt), eller at vi ikke tenker over saken fordi det er uttrykket som helhet som bærer betydningen. I dette tilfellet kan det også være at pine virker generelt forsterkende.

Ifølge ordboka må altså «i hytt og pine» regnes som ukorrekt, men det er ikke noen fast standard for hvor lenge en sammenblanding skal regnes som feil. Hytt og pine står på trykk første gang i 1938, og i dag er det den desidert vanligste varianten på Internett. Også i trykte kilder ved nb.no haler pinen innpå. Vi viser bare forholdet mellom variantene nedenfor, de absolutte tallene er ikke så viktige.

Bokkilder:

Aviskilder:

Mer om hytt i nynorsk

I Nynorskordboka får vi vite at hytt kan henge sammen med verbet hutte, og at på slump også kan hete på ein hytt eller i hytten. Vi finner også i hytt og heim (som nok er en regional sammenblanding med i hør og heim ‘bort i veggene’).

Siden uttrykkets bestanddeler har vært mer levende i nynorsk, er det rimelig om sammenblandingen i hytt og pine møtes med større skepsis der.

Svar

Kanskje, eller så er det fordi det er uråd å avgjere om paven har skjegg.

For ikkje å bli råka av munnhellet nøyer vi oss med å gje att Ordbog over det danske Sprog:

strides om kejserens ell. (nu l. br.) pavens […] ell. (nu næppe br.) bispens […] skæg (ty. um des kaisers bart streiten; maaske egl.: strides, om Karl den store ell. en anden for længst afdød kejser ell. pave havde skæg ell. ej (ell. om farven paa vedk.s skæg), jf. Arlaud.563; sml. udtr. af lignende art som fr. disputer de la chape de l’évêque, ty. um des Moses grab streiten, lat. de lana caprina rixari og gr. perì ónū skiâs (máchesthai)) strides om ting, forhold, der ikke lader sig afgøre ell. er uvæsentlige, ligegyldige

I Danmark snakkar ein heller om keisarens skjegg, som i tysk. Men svenskane trettar gjerne om påvens skägg.

Pavane skal forresten ha hatt skjegg mellom 1527 og 1700.

Svar

Det er truleg ei forkorting av «å gi blanke fa(nd)en», men det kan ikkje utelukkast heilt at det kjem av substantivet blaff. I Bokmålsordboka (2017) står det:

I blaff -en (trolig samme ord som II blaff) bare i uttrykket gi blaffen i (noe(n)) ‘ikke bry seg om, ta hensyn til’

II blaff, som det er vist til ovanfor, tyder mellom anna ‘kort, svakt vindpust’. Eit blaff (i segl o.l.) peikar mot noko kortvarig og fåfengt, men om opphavet skulle liggja i luftrørsler, kan vi ikkje utelukke blåse-hypotesen din.

Vi finn ikkje noko skriftleg belegg på gi blaffen frå før 1936. Men vi finn hundrevis av «gi blanke blaffen» (frå 1940 og seinare). Det tyder på at gi blaffen er ein evfemistisk (forskjønnande) kortvariant av gi blanke fa(nd)en. Om det stemmer, tek Bokmålsordboka feil. At belegget frå 1936 er frå ei bok med undertittelen «fortelling for unge piker», svekkjer i alle fall ikkje hypotesen om at dette er såkalla nestenbanning, som òg har vore kalla kvinnfolkbannskap.

Uttrykket er særnorsk og har truleg rot i Oslo.

Svar

I Nynorskordboka og Bokmålsordboka står det berre kva uttrykket tyder: ‘prøve ein ny framgangsmåte’. Opphavet er uvisst, men det er nok opphavleg tale om treflis av eit eller anna slag, kanskje takflis.

Snu på flisen med -en har minst to moglege forklaringar: 1) Den som seier eller skriv det, er frå Bergen, der flisa jo heiter flisen. 2) Nokon vil snu eit pledd eller plagg av fleece (t.d. snu fleecekappa etter vinden).

Frå skjemt til alvor: Ordlaget er sikkert gammalt i talemålet sjølv om det ikkje dukkar opp i skrift før 1908 (då i konkret tyding). I avisa Indtrøndelagen er det brukt i delvis overført tyding i 1912.

Vi har diverre ikkje funne opphavet, men litt hypotetisk flisespikking kan vi kosta på oss:

Vi kan truleg straks utelukka at det handlar om å snu på Flisa, endå Flisa var endestasjon på jarnbanen i si tid. Vi trur heller det kan handla om taktekking: Når ein la flistak i gamle dagar, var det viktig å leggja flisa rett veg, så det hende vel at ein laut snu på flisa. Vi held ein knapp på denne forklaringa. Men elles finst det nok av fliser som kan snuast på: Dei fleste avlange trestykke kan omtalast som fliser meir eller mindre ironisk (jf. fliseguri og flisefut), mellom anna òg stikker til landmåling (jf. flisgut). Særleg når ein høvlar, kan det vera aktuelt å snu «flisa», ikkje minst når ein høvlar emne til takflis (når ein har høvla halve stokken, tek ein fatt frå hin enden).

Vi skal heller ikkje gløyma flishaugen. Flisene her kan under eitt kallast flisa, og stundom lyt ho vendast skal ein unngå varmgang. Men vi trur ikkje svaret ligg her, då ligg det snarare i gamle dagars flismadrassar, som ein kunne snu for å halda lusa frå livet ei stund. Ein innsendar nemner å snu på flis under husdyr i fjøs og stall for å utsetja utskiftinga, men vi finn ikkje støtte for dette. I ei gammal kjelde finn vi forresten «vende flisen fra den rette side», men det er jo ikkje heilt det same.

For dei som likar litt innfløkte hypotesar, kan utklippa nedanfor kasta lys over saka. Ei flis er i så fall ei tyrispik (stikke med feit fureved). Men då må uttrykket ha skift overført tyding undervegs, og det er tvilsamt.

Har du ein betre hypotese? Med dette gjev vi stafettflisa vidare, i lys loge.

1

(Johan Christiansen: Mine Livserindringer, 1908)

2

(Nils Magerøy: «Fraa gamle dagar», i Festskrift for ungdomsskulane 25 aar 1893–1918)

Svar

Det tradisjonelle uttrykket er å ta skjeen/skeia i en annen hånd.

Se skje. Det handler om å prøve en ny framgangsmåte eller endre vanene sine. Ludvig Blix forteller i Gamle Lofoten:

Å ta skjeen i egen hånd kan være en sammenblanding med uttrykk som har andre objekt for verbet å ta, for eksempel saken. Hvis du søker på nb.no, finner du et over hundre år gammelt eksempel med skeen som vitner om slik sammenblanding.

Når Hamsun skriver i et brev til Bjørnson om «å ta Sagen i sin egen Haand», er det ikke redskapen skje som er byttet ut med sag – det er naturligvis dansk-norsk sag for sak. Å ta saken i sin egen hånd var vanligere før for å ta saken i egne hender.

Barneskje i egen hånd?

Siden det i barneoppdragelse absolutt gir mening å la barnet ta skjeen i sin egen hånd, kan vi ikke utelukke at det har oppstått et nytt uttrykk med sin egen logikk. Noen av treffene på nb.no handler om det å bli voksen og selvstendig, og der gir det mening. I andre sammenhenger vil vi ikke anbefale å bruke uttrykket med egen. Det står ikke i ordbøkene, enda vi på nettet finner nesten like mange eksempler på denne varianten. Avisene begynte forresten å skeie ut i denne retningen for alvor tidlig i 1980-åra.

Historiske varianter av den andre hånda

På dansk finner vi også tage skeen i den anden haand, og lignende varianter har vært vanlige i norsk litteratur. På svensk heter det ta skeden i vacker hand, og vakkerhanda ‘høgrehanda’ har også vært brukt på norsk, men kanskje ikke så mye i dette uttrykket. Steinar Schjøtt nevner det likevel i Dansk-norsk ordbok ved siden av blant annet taka staven i hi handi. A.O. Vinje skriver om at «Folk må taka Staven i den andre Haand».

I Norske Ordtak (Ivar Aasen) er det kverna som så å si tar skjeen i en annen hånd: Å gå fram på en ny måte heter der «taka seg eit anna tytefar» (tytene er de hardeste steinknutene i kvernsteinen).

Mange bruker nå gjerne å snu på flisa for å ta skjeen/skeia i en annen hånd, altså prøve en ny vri. Dette uttrykket kan du lese om under Å snu på flisa.

Svar

Det riktige er gjøre gode miner til slett spill. Den andre formuleringa ser ut til å være en sammenblanding av dette uttrykket og Ingen sure miner! eller lignende.

I begge uttrykksmåtene betyr miner ‘ansiktsuttrykk’. Slett betyr ‘dårlig’.

Uttrykket gjøre gode miner til slett spill betyr ‘late som ingenting, ikke vise at man er misfornøyd’. Ifølge Norsk Riksmålsordbok er det kommet inn i norsk fra tysk (der det heter gute Miene zum bösen Spiel machen), men det stammer egentlig fra fransk (faire bonne mine à mauvais jeu).

Det går saktens an å bruke sure, men det er ikke det som er det faste uttrykket, og det betyr det stikk motsatte.

Svar

Du bør helst ikke bruke knesette i denne betydningen.

Å knesette slik det vanligvis brukes, skriver seg fra skikken med å ta et barn på fanget og adoptere det. Det brukes i dag mest overført, om å godta eller fastsette noe, f.eks. å knesette et prinsipp. Både i Sverige, Danmark og Norge snakker man gjerne om å knesette noe i stedet for å adoptere det.

Leter du litt i danske ordbøker, vil du likevel også finne en helt annen betydning, som stemmer med det du skriver.

Du tar altså ikke feil i teorien, men vi vil likevel gi veilederen rett når det kommer til stykket. De to betydningene går ikke godt sammen, og det viktigste må være at ordet kan brukes og bli forstått i den vanlige betydningen.

Svar

La oss kalle ham Nikkers-Nils.

I Bevingede ord (elektronisk versjon) står dette:

Oslo-slang fra ca. 1930. I brev til redaksjonen 1. okt. 1976 forklarer lektor R. Førsund det slik: «Seinere ambassadør Nils Anton Jørgensen var i sine guttedager i England en tid. Da han kom tilbake, hadde han anskaffet et par knickers som skilte seg ut fra de norske, de var trange der de norske var vide. Seinere anskaffet en gutt i samme klasse en liknende knickers, og da sa Jaquet (en annen gutt, senere restauratør): Er du blitt helt Nils, du da?»

Vi liker å tro på denne historien. Noen bedre teori kjenner vi ikke. Vi ser uttrykket i aviser og skjønnlitteratur allerede fra 1934, her i en parodi på sportsspråket (der det er dommeren som er helt Nils).

For ordens skyld må vi nevne det Tone Tryti skriver i Norsk slang:

Dessuten brukes ofte personnavn overført om dum person. Ingvald Marm nevner «Johan», «Hans» og «Anton», og Ulf Gleditsch har med «Ole», «Nils» på pæra, «Jørgen» og «Petter». Av de eldre betegnelsene er Johan og Nils de vanligste.

Svar

Ifølge ordbøkene er uttrykket omdannet av til pæls ‘til (skam)pælen’.

Det er kanskje alt du trenger å vite. Hvis du er spesielt interessert i hvordan overgangen kan ha skjedd, kan du lese videre, men da bør du sette ned lesehastigheten!

I vanlig østnorsk vil pæls og pers bli uttalt likt, bortsett fra vokallengden.

Når en østlending hører lyden /æsj/ i et ord, kan han eller hun oftest regne med at det står for <ers>, og ikke <æsj> eller <æls> (jf. f.eks. vers eller person). Slik kan <pæls> lett bli oppfattet som <pers>.

Noe annet som kan ha fremmet skrivemåten <ers>, er at til pers (og i persen) tilfeldigvis også gir mening uten videre. pers betyr jo ‘pressing; presse’, ja, i overført betydning kan det bety ‘knipe’.

Men er ikke pers(ing) da et mer sannsynlig opphav enn pæl? Pers løser jo tre problemer som pæl-forklaringen skaper: Hvordan ble æ-en i pæl kort, hvorfor er det vanskelig å finne litterære eksempler på til pæls i overført betydning før til pers, og hvorfor har ikke dansk metaforen til pæls (men bare det konkrete uttrykket)?

Når vi foretrekker forklaringen med pæl, er det fordi uttrykket stå/sette til pæls har en forhistorie med konkret betydning som til pers mangler, se under pæl 1.7 i Ordbog over det danske Sprog. Se også boka Vanskabninger i det norske sprog fra 1894 (s. 39) av Hjalmar Falk. (Merk at Falk noen år senere justerte hypotesen; i Kulturminder i Ord (1900) står det at uttrykket kommer av til pals.)

Svar

Både tort og tortur kjem av det latinske verbet torquere ‘vri; plage’, men dei er ikkje synonym.

Tort og tortur viser til to ulike måtar å bli plaga på. Torten er psykisk, sosial og ærekrenkjande. Ordbog over det danske Sprog definerer tort som

lidelse, navnlig af aandelig art, som man (med overlæg, hensynsløst) tilføjer en anden, der opfatter den som en beskæmmelse ell. krænkelse; umateriel, ikke-vurderlig skade; fornærmelse; haan; spot; uret; ærgrelse. (ofte i forb. som forvolde, gøre, tilføje, volde tort ell. ske, vederfares tort)

Tort kan koma i tillegg til (medisinsk) mein, jf. skadeserstatningslova (§ 3-5). Attåt tort og svie har ein nytta ordlaga tort og spe, tort og skade og tort og smerte.

Særlig før nytta ein gjerne ordet tort åleine òg.

Svar

Det heter helst med det (mål) for øye (at). Altså ingen -t til slutt. Det samme gjelder å ha noe for øye i overført betydning. Slik står det i Bokmålsordboka:

Ordbog over det danske Sprog har for øje i denne betydningen. Man finner i eldre dansk også have for øjet og øjne(ne), men da er det gjerne tale om at man faktisk ser det man har for(an) seg. I den digitale boksamlingen hos Nasjonalbiblioteket (nb.no), ser vi at for øie/øje dominerer langt tilbake. Tradisjonell nynorsk har for auga (som ganske sikkert er ubestemt form her) og for augo (øynene). Svenskene bruker helst flertall: ögonen.

Hvis vi sikter til selve synsorganet, blir det annerledes, for eksempel: «Hun hadde en sjørøverlapp for øyet.»

Det er umulig å høre forskjell på øye og øyet, så det er ikke rart at mange kommer i tvil.

Svar

Man skriver det rett og slett føre var i to ord. Det er trykk på både før- og på var. Men sammensetninger med ordet bør skrives med bindestrek, som føre-var-prinsippet.

Føre-var-prinsippet har siden 1987 blitt brukt om det som på engelsk heter the precautionary principle. Forurenser-betaler-prinsippet er et annet prinsipp på det samme fagområdet som gjerne kan skrives med to bindestreker.

Betydning

Føre var kan forklares med den mindre elegante frasen på forhånd aktpågivende, altså på vakt. På andre samfunnsområder brukes stivere ord som aktsomhet og forsiktighet om denne innstillingen (varhet).

Det heter at det er bedre å være føre var enn etter snar. Etter snar er å være rask når skaden er skjedd, og det er for seint. (Med et annet ordtak: Det er seint å snyte seg når nesen er borte/av.)

Å være føre var kan absolutt innebære å være proaktiv, men det dekker også forebygging mer allment. Det handler om å gardere seg mot fare, og da kan passivitet ofte være det beste «virkemiddelet» – altså å la være å gjøre noe risikabelt. Det motsatte har blitt kalt tut-og-kjør-prinsippet.

Opphav

Bedre føre var enn etter snar er et eldgammelt norsk ordtak. På trykk finner vi det først hos Asbjørnsen og Moe og i ordtakssamlingen til Ivar Aasen fra midten av 1800-tallet. Hos Aasen står det: D’er betre vera fyre var, en etter snar.

Dette er det eneste uttrykket i bokmål der preposisjonen/adverbet føre har hevdet seg; ellers heter det fore, forut, foran, før og annet. Føre er svært utbredt i norske dialekter.

Noen norske skribenter forsøkte seg i sin tid med fordanskede varianter som bedre forud varsom o.l., men de fikk ikke mange etterfølgere. Riktignok ble bedre fore var brukt en del før, men den norske varianten med ø har altså vunnet, mot betydelige odds.

Noe av forklaringen kan være at den har støtte i svensk. I en svensk-dansk ordbok finner vi bättre före var än efter snar, med forklaringen ‘det er bedre at være forklog end bagklog’.

Visdommen i ordtaket er naturligvis internasjonal, så ordtaket finnes i mange varianter på flere språk. Eldre danske varianter finner vi hos Peder Syv (1682): Fore-viis far ikke ilde. Varnet ondt skader mindst.

Førevis finnes forresten også hos oss (betre førevis enn ettervis), ved siden av føreklok, framsynt, forutseende og annet i den ene eller andre målformen eller begge.

Ordene i uttrykket og kombinasjonen av dem

Var betyr altså ‘oppmerksom; følsom; aktpågivende, varsom’. Mange skriver vàr eller vár, men det er ikke nødvendig å markere ordet med aksent eller noe annet for å skille det fra preteritum av å være. Man skjønner oftest hva som er ment.

Føre i den aktuelle betydningen henger nær sammen med før. På gammelnorsk het det henholdsvis fyrir og fyrr. Det er noe helt annet enn føre i skiføre (som henger sammen med å fare).

Hvis man uttaler føre var som førevar i ett ord (jf. førevis) blir førevarprinsippet (med trykk på før-) i og for seg riktig også. Det samme gjelder ettersnar. Men det er variantene med fullt trykk på var og snar som er de vanlige. Derfor er skrivemåtene føre var og føre-var-prinsippet anbefalt.

Svar

Det heiter helst å få år på baken og få til dømes politiet på nakken. Men det har vore vanleg å ha så og så mange år på nakken òg.

Uttrykket «år på baken» har sjølv mange år på baken. Det finst allereie i gammalnorsk i uttrykket hafa marga vetr á baki, altså vintrar på ryggen, som bak gjerne tydde før. Det handlar om kva ein ber på eller har bak seg, ikkje kva som har auka kroppsvekta.

Alternativet mange år på nakken har òg mange år på baken i norsk talemål og litteratur, og det er dessutan brukt i svensk og eldre dansk (sjå tyding 2.5 her), så gale kan det ikkje vere.

Svar

Når vi ikkje skjønar bæret, handlar det truleg om at vi ikkje eingong skjønar noko ganske lite, jamfør ikkje å skjøna det grann, ein døyt eller dusta (dust = ‘støv(fnugg)’).

«Skjønner ikke bæret (av det og det)» var godt kjent i Oslo-slang kring 1980, men kan godt vera eldre og ha anna opphav.

Bærtur er eit heilt anna bilete. Kva tid og korleis bærturen vart ein metafor, er mest uråd å finna ut. Vi kan likevel identifisera ein ny grammatisk bruk fyrste gong i Rogalands Avis (5.7.1958):

Altså: heilt på bærtur. Dømet er godt semantisk òg: Bærplukking på fotballbana er eit slåande bilete på tullete åtferd.

Ein mogleg forløpar for metaforen skimtar vi nedanfor:

(Begge klippa er frå nb.no, men det siste har vi ikkje full tilgang til.)

No kan det godt henda at det å vera på bærtur berre er ein parallell til å vera på viddene eller på jordet, altså mentalt bortreist eller fråverande. Liknande finst i mange språk. Når ein er på (ein verkeleg) bærtur, anten det er på viddene eller i skogen, kan ein òg lett komma på villspor.

Svar

Det er ikke godt å si nøyaktig hva som er tanken bak, men vi skal prøve å sirkle den inn.

Dette uttrykket står ikke i Bokmålsordboka. Det står derimot i Den Danske Ordbog:

I dansk har altså akkurat den betydningen du spør om (1 a), vært kjent siden 1965. Den er nok nyere i norsk, for det er vanskelig å finne eksempler på dette på trykk før 1990. Både «ut av øyet» og «i øyet» er i dag brukt på Internett, den siste varianten mest, enda den snaut finnes i trykte tekster før år 2000.

Selv om bruken av varianten i øyet har skutt i været, holder vi en knapp på ut av øyet, som gir god mening. Også i norsk har vi jo lenge hatt uttrykket vrenge det hvite ut av øyet, og vi kan derfor tenke oss at noe koster (så mye at) det hvite (vrenges) ut av øyet. At noe skal koste selve det hvite i øyet, som om det var mer verdifullt enn resten, gir ikke god mening.

Dette uttrykket kommer nok fra dansk, slik koste skjorta i stor grad kommer fra svensk. På norsk er det tradisjonelt flesk som har vært målestokken, jf. uttrykket det koster flesk.

Svar

Brasar er tau til å stille råsegl (skværsegl) etter vinden med.

Det går éin bras ned frå enden av råa (rånokken) på kvar side. Råa er den stokken som eit råsegl heng ned frå.

Ordet bras kjem via nederlandsk frå fransk (i fransk tyder det ‘arm’). Dansk har òg ordet bras, men ikkje ordlaget klare brasane. I gamle dagar heitte det vel så gjerne å greie brasane (bokmål greie brasene, før: greie braserne).

I konkret tyding kan greie vere å få orden på, gjere klar til bruk (jf. å greie eit garn). Å klare kan i sjømannspråk vere det same (t.d. å klare tau som vikla seg inn i noko). I vanleg tyding er klare og greie det same.

I Roald Amundens bok Sydpolen (1912) finn vi ordet brukt i både konkret og overført tyding. Merk at Amundsen skriv greie.