Språkspørsmål og svar

Svar

Ordet smittsom er smittsomt, og det er ikke så rart, for det forenkler språket uten at det blir uforståelig. Men vi tilrår en mer nyansert ordbruk.

Substantivet smitte brukes blant annet om det stoffet som forårsaker sykdom og kan overføres, f.eks. bakterier og virus. Også overføringen av smittestoffet kalles smitte.

Her er det tilhørende «adjektivsystemet»:

• Sykdommer kan være smittsomme.
• Folk, dyr og andre organismer kan være smittet og dermed være smittebærere/smittebærende (friske eller syke).
• Organismer og gjenstander med smittestoff i eller på seg kan være smitteførende.
• Hvis risikoen er i fokus, kan det meste betegnes som mer eller mindre smittefarlig. (Dette ordet brukes sjeldnere om selve sykdommen.)

Det er mye vakling og overlapping i bruken av smittebærende og smitteførende. En av grunnene er at smittebærer (og smittebærende) til dels har blitt brukt spesifikt om friske smittebærere, slik at vi har hatt bruk for et videre begrep i tillegg (smitteførende). I dag brukes smittebærer likevel i den vide betydningen, slik at man skiller mellom syke og friske smittebærere. En smittebærer er forresten ikke nødvendigvis smitteførende i betydningen ‘smitteoverførende’.

I smittevernloven er smittefarlig brukt om materialer, mens smitteførende glimrer med sitt fravær. Til gjengjeld finnes det en forskrift om forbud mot innførsel av dyr og smitteførende gjenstander.

Vi kan anbefale inndelingen i punktlista ovenfor, selv om systemet nok aldri har vært helt vanntett. Her er adjektivet smittsom altså reservert for sykdommer.

Svar

Når myndighetene gir tillatelse til å drive en viss virksomhet, er det en bevilling (eller et løyve). Bevilgning er derimot tildeling av penger. Det kan derfor bare hete økte bevilgninger (nynorsk: løyvingar).

Det varierer om en tillatelse fra myndighetene kalles bevilling, løyve, lisens eller konsesjon. På nynorsk heter all tillatelse tradisjonelt helst løyve, jf. skjenkjeløyve. Løyve brukes også i bokmål, som i drosjeløyve.

G = penGer

Hva heter bevilgning på nynorsk, da? Jo, løyving. Men hvordan skal man huske når det er riktig med det ene eller det andre ordet? Se på disse parene:

bevilGning kontra bevilling
løyvinG kontra løyve

Der det er G, er det det penGer inne i bildet.

Etymologien

Bokmålsordene stammer fra lavtysk, fra bewillen eller bewilligen med betydningen ‘gå med på, samtykke i noens vilje’. Det første verbet er nærmest knyttet til å ville, det andre til adjektivet villig.

De innlånte variantene har tidligere blitt brukt mye om hverandre, men etter hvert har de fått klart atskilte bruksområder i norsk. Det er ikke så rart at de ofte blir blandet sammen. I dansk, som vi har delt ordene med, finner vi ikke igjen betydningsskillet. Og i svensk er det hele blitt til bevilja, som brukes litt annerledes enn de to norske ordene.

Svar

En ulykke er logisk sett en hendelse, men det er oftest best å velge mer presise ord.

Ifølge Bokmålsordboka kan hendelse bety 1 ‘begivenhet, hending’ (som i en skjellsettende hendelse og dagligdagse hendelser) eller 2 ‘tilfeldighet, slumpetreff’ (som i «vi fikk greie på det ved en ren hendelse»). Ellers har vi ordet storhending, som oftest er lett positivt ladd (nærmest ‘viktig begivenhet’).

Alt som skjer/hender, er i prinsippet en hendelse, enten det er smått eller stort, negativt eller positivt. Både språklig tradisjon og relevansprinsippet taler mot å bruke et ord med så vid betydning alene om en ulykke (eller om drap, for den del). Ofte spesifiseres det slik i risikospråket: «ulykker og andre uønskede hendelser».

Trend-ord

Det ser ut til at hendelse brukes mye mer i avisene nå enn for noen år siden. Også myndighetene har tatt i bruk ordet i forbindelse med overvåking av sikkerhetsrisiko og planlegging av sivile beredskapstiltak, og det kan da dekke både mer og mindre alvorlige ting. Noen mener at denne ordbruken er tilslørende «nytale» og i verste fall kan virke bagatelliserende. Journalister bør derfor vurdere om de kan bruke mer presise ord.

Svar

Svaret er tja. Ein kan la det vere ein skilnad.

Nynorskordboka har

avslutting f3 det å avslutte, slutte av

avslutning f3 (av avslutte og slutte) • slutt (I); endskap syngje ein song til avslutning på samværet • i fotball: spele godt på midtbana, men mangle avslutningar skikkelege skot på mål

Det kan sjå ut til at standardskiljet mellom -ing og -ning gjeld her. Det vil seie at avslutting er ei abstrakt handling, noko ein driv med (jf. særleg avslutting av det og det), medan avslutning er noko litt meir konkret eller spesifikt, eit tilfelle, resultat e.l. av slik verksemd. Slike resultat er gjerne teljelege.

Bokmålsordboka har berre avslutning. Tyding 1 nedanfor svarer jo til avslutting i nynorsk ovanfor.

avslutning m1, f1 (av avslutte) 1 det å gjøre noe ferdig; slutt, ende, konklusjon bringe saken til en heldig avslutning / synge en sang til avslutning / det ble en trist avslutning på en lovende karriere / stilen mangler avslutning / hopperen hadde problemer med avslutningen 2 avslutningsfest (på en skole) vi har avslutning i dag

Tanums store rettskrivningsordbok for bokmål fører likevel opp avslutting, for alle verb har i prinsippet ei ing-avleiing. På bokmål kan ein då praktisere det nemnde skiljet mellom handlinga og andre tydingar, men ein kan òg berre bruke -ning. Det siste er det vanlegaste.

På nynorsk er det litt meir som talar for å bruke -ing (vel å merke i den generelle handlingstydinga), men det kan vere svært vanskeleg å setje ei grei grense mellom tydingane. Bruk heller -ning litt for mykje enn omvendt, for heile ordet er lånt inn i den forma.

Svar

Ja, vi har to ulike tydingar av ordet drift:

1 drift om det å drive, reke: rørsle på grunn av straum eller vind

2 drift om det å bli driven, gå: verksemd, aktivitet; funksjon, gang, bruk

Den siste tydinga er relevant for anlegg, fabrikkar, it-system osv. Når dei er i drift, er alt i orden. Skip kan òg vere i drift på denne måten, t.d. om dei går i ei rute som nokon driv (som i «hurtigruteskipet Polarlys var sett inn i drift …»). Når eit skip er i drift eller på rek i den andre tydinga, driv det for vêr og vind fordi maskinen har stogga.

Tydingane av i drift kan nok stå i teoretisk motsetnad til kvarandre til sjøs. Men som regel vil samanhengen gjere det klårt kva for tyding vi har føre oss.

Svar

Det heiter stordomstid – og ikkje *storleikstid, som ein stundom ser.

Systemet er enkelt:

stordom = storhet
storleik = størrelse

Svar

Vil du bli rett forstått av alle, bør du formulere deg annleis.

Det er ingen tvil om at framme i boka = ‘i starten’, og at bak i boka = ‘på slutten’. Difor kan framover tolkast som ‘i retning starten’ og bakover som ‘i retning slutten’.

Men minst like rimeleg er det å leggje leseretninga til grunn. Ein les (og blar) framover mot slutten!

Vil du unngå mistydingar, kan du til dømes skrive «på side 21 og utover/utetter» eller «på side 21 og dei følgjande sidene».

Svar

Ennå har før vært regnet som riktigere i denne betydningen, og du kan gjerne holde deg til det, men begge deler må regnes som korrekt.

Tidsadverb: før bare ennå, nå likestilt

Mange har lært at ennå er det eneste riktige i tidssammenheng:

• De bor der ennå.
• Arbeidet er ikke gjort ennå.

Men i 1991 ble det slått fast med et språkrådsvedtak at den regelen ikke gjelder lenger. Enda ble likestilt med ennå. Det stemmer med vanlig talemål i store deler av landet.

Man kan likevel gjerne følge den gamle skoleregelen om man vil.

Merk at enda og ennå er likestilt bare som tidsadverb!

Fremdeles bare enda i andre betydninger

Som gradsadverb og subjunksjon må du nå som før bruke enda:

• enda større enn (gradsadverb)
• Han er sterk, enda han er liten (subjunksjon)

Flere eksempler, med den nylig tillatte bruksmåten av enda i parentes og resten etter tradisjonelle regler:

• Manuskriptet er enda dårligere enn sist (gradsadverb)
• Manuskriptet er ennå (enda) ikke godt nok, enda det er bedre enn sist (tidsadverb og subjunksjon)

Det spiller ikke noen rolle om det er nåtid, fortid eller framtid. Valget bør være det samme om det står «Manuskriptet var ...».

Nynorsk

I nynorsk gjelder det samme som i bokmål, men i tillegg har vi valgfrie skrivemåter av hvert ord. Endå kan hete enda (hvis man skriver da for då) og enno kan hete ennå (hvis man skriver nå for no). Her setter vi bare opp de særnynorske formene endå og enno:

• Manuskriptet er endå dårlegare enn sist.
• Manuskriptet er enno (endå) ikkje godt nok, endå det er betre enn sist.

Svar

Begge delar er i og for seg rett, men orda nett og vev tyder ikkje heilt det same.

Internett er ein teknisk infrastruktur, mens ei av tenestene (funksjonane) på nettet er Verdsveven (Word Wide Web), med kortforma veven. Det finst fleire andre tenester på nettet: e-post, filoverføring (ftp), fjerninnlogging (telnet), prategrupper (irc) osb.

Det er vanleg å bruke nettet både om Internett og om (verds)veven. Ei samling sider på Verdsveven blir oftast kalla nettstad (engelsk «web site») og ei einskild side nettside.

For vev kan ein elles skriva både web (sidan 1995) og vebb (sidan 2000) på norsk, vel å merka om det gjeld IT!

Svar

De fleste lesere skjønner nok at dyret ble drept momentant og slapp å lide, men ordvalget er ikke treffende. Vi kan nok snakke om human avliving etter en påkjørsel, men ikke i form av en påkjørsel.

Ifølge Bokmålsordboka betyr human enten

menneskelig 1 ‘som gjelder eller hører til mennesket’, eller
menneskelig 2 ‘menneskekjærlig, vennlig’ (Nynorskordboka har ‘omsynsfull’ for vennlig).

Den første betydningen er neppe relevant (jf. et eksempel som human/menneskelig genetikk).

Den andre betydningen nærmer seg den aktuelle, men mangler et aspekt. Det er jo ikke menneskevennlig som er ment med overskriften, men snarere (relativt) dyrevennlig på en måte som sømmer seg for mennesker. Under betydning 3 i Det Norske Akademis ordbok finner vi en parentes som viser den utvidede betydningen:

som viser eller vitner om respekt for mennesker (eller dyr); menneskevennlig; hensynsfull; menneskelig.

«Human behandling av dyr» (medregnet «human slakting» og «human avliving») har man snakket om siden attenhundretallet. (Jaktloven nevner til og med «humanitære grunner» for avliving.) Grunnlaget for betydningen er nok det vi finner i Ordbog over det danske Sprog:

human […] som lægger vægt paa ell. bærer præg af dannelse ell. forædling af de menneskelige evner og kræfter’.

Human er et begrep som kan tøyes langt, til og med til slakting. Da er det naturligvis relativt, for ofte vil det være mer humant å la være å slakte. Men selv om mangt og mye er elastisk og relativt, finnes det grenser. En grense går mellom gjennomtenkte handlinger på den ene siden og ulykkestilfeller på den andre. Humane ulykker og dyrevennlige påkjørsler er tvilsomme begrep.

Svar

Denne bruken av ordet er både ganske ny og veldig gammal. Den nye bruken av simpel er nok resultat av engelskpåverknad – og han er tydelegvis eigna til å auka generasjonskløfta.

På norsk har enkel lenge vore det vanlegaste ordet for det som heiter simple på engelsk. Difor heiter det enkelt og greitt, ikkje simpelt og greitt. I eldre landsmål og dialekt heitte enkel gjerne einfelt og uvand (vand er ‘vanskeleg’).

Simpel er fyrst og fremst eit nedsetjande ord, nesten på line med sjofel. Men innimellom finn vi nøytrale uttrykk som simpelthen (= ganske enkelt), simpelt fleirtal og di simple plikt. Det er restar av ein eldre tilstand der simpel beint fram tydde enkel. Hadde dei unge reist 150 år attende i tida, ville dei (tilfeldigvis) blitt rett forstått akkurat med dette ordet!

Det Norske Akademis ordbok får godt fram det historiske biletet, for her står den moderne (nedsetjande) hovudtydinga sist.

Svar

Røyndomen er det same som røynda i den vanlegaste tydinga av det siste ordet. Det er eigentleg ingen tydingsskilnad. Begge delar svarer til virkeligheten på bokmål.

Dei to substantiva kan ofte brukast om einannan, men dei har òg ulike bruksmåtar. Hovudskilnaden er denne: Røynd er vanlegare i faste uttrykk (som i røynda), medan røyndom dominerer i samansetningar (som røyndomsnær).

Sjå meir i Norsk Ordbok.

Dei to orda kan seiast å stø opp under eit empiristisk syn på verda. Dei er knytte til verbet å røyna ‘erfara; prøva’ og substantivet røynsle ‘erfaring’.

Svar

Det er en sterk tradisjon i norsk (og svensk) for at skutt = ‘drept med skytevåpen’. Du kan gjerne holde deg til den. Men det er vanskelig å hindre noen i å presisere ved hjelp av tillegget «og drept» eller «i hjel».

Det er ingen tvil om at skutt i stor grad har blitt brukt til å uttrykke drept med skytevåpen, og det må fremdeles regnes som både korrekt og tilrådelig. De som bruker skutt slik, kaller vi språkbruker A i fortsettelsen nedenfor, der spesielt interesserte kan fordype seg i emnet.

To system

I Norsk Riksmålsordbok står det at en delbetydning (i) av skyte = ‘nedlegge, felle, drepe ved et skudd’, men vi har også en delbetydning g: ‘treffe, ramme med skudd’ (riktignok med færre eksempler). I det såkalte grunnmanuskriptet til Norsk Ordbok står det om skyta: ‘råka (og helst drepa) med skot’. Det er altså et visst logisk grunnlag for å bruke skutt i en videre betydning som krever presisering når noen er drept av skudd, jf. B nedenfor.

Språkbruker A (tradisjonell):
1 ‘drept av skudd’ heter skutt [punktum!]
2 ‘såret av skudd’ heter skutt i (den og den kroppsdelen), truffet/såret (av skudd), (om dyr:) skadeskutt

Språkbruker B (ofte yngre):
1 ‘drept av skudd’ heter skutt og drept (eller til og med skutt i hjel)
2 ‘såret av skudd’ = skutt (og såret) (ev. skutt i den og den kroppsdelen)

Ordren «skyt NN» til språkbruker A er fatal uten presiseringen «der eller der». Ordren «skyt NN» til språkbruker B er uklar.

Jevnt over er det lettere for språkbruker B enn for språkbruker A å si «Jeg er skutt!». Og mens B til og med kan si «Jeg ble skutt tre ganger», må A f.eks. velge formuleringen «Jeg ble truffet av tre skudd».

Det sier seg selv at det må bli alvorlig gnisning mellom systemene ovenfor, og det er ikke lett å holde system A ved lag når noen først har begynt å tvile på at skutt = drept.

Dyr og mennesker

I Norge har det blitt skutt mest i forbindelse med jakt. Skutt er da oftest drept (= A ovenfor). «Jeg skjøt og drepte rypa» høres rart og omstendelig ut. Skyting som dreper, trenger oftest ingen presisering (selv om dødsskutt/daudskoten gammelt ord som brukes av og til). Skyting som ikke dreper, er derimot et alvorlig avvik som må presiseres, f.eks. med «skadeskutt».

Når kriminalitet og krig blir mer dominerende enn jakt, hører man relativt mer om skyting mot mennesker. Dessuten reddes folk i våre dager stadig oftere etter å ha blitt truffet av et skudd. Det alvorligste utfallet krever en entydig formulering. Hvis alle var språkbrukere av typen A, ville «skutt» vært presisering god nok. Men det er fristende å legge til noe for å presisere ytringen for språkbruker B. Bivirkningen av presiseringen er at den tidligere entydige ytringen «skutt» blir mer og mer tvetydig.

Vakling og endring

Kanskje har disse drivkreftene ligget under overgangen fra A til B:

1 Det fantes allerede en liten tvil hos noen få om hva følgene av å bli skutt, var. Vi finner dessuten fra gammelt av formuleringer som skudt i hjel / skoten i hel / ihelskoten. Skut i hjel fungerte riktignok gjerne mer som en retorisk understreking av alvoret enn som en presisering av hva som hadde skjedd. Skutt kan dessuten være i snaueste laget når opplysningen kommer brått på.

2 Andre språk opererte med en presisering. Det er nok ikke tilfeldig at skutt og drept («skudt og dræbt») første gangen opptrer i en nyhetssak fra USA (jf. shot and killed). Nyheter fra utlandet ble spredt mer og mer, og oftest var skyting i slike meldinger noe som rammet mennesker. Shot to death ble også tidlig oversatt til norsk (også via dansk skudt til døde).

3 Tvilen spredte seg. Det var ikke nødvendig med utbredt tvil, det var nok at emnet var så alvorlig, og at faren for misforståelse var så stor. Også mange som mener at «skutt» egentlig er tydelig nok, vil presisere med «og drept» når de vet at det finnes tvil hos mottakeren.

4 Også snever ordboklogikk tærer på den språklige tradisjonen. Rent teknisk og logisk kan man jo skyte uten å drepe, ja, til og med uten å treffe.

Til slutt: beskyte eller skyte på?

Hva med beskyte, spør en del. Nei, å beskyte noen er «bare» å skyte mot noen. En som er beskutt, kan altså være like hel. Noen mener dessuten at skutt på = ‘skutt og skadet’, men det er nok mulig å komme helskinnet fra slik «påskyting» også.

Svar

Tradisjonelt tyder forfordele å gje nokon for lite eller gjere urett mot dei på anna vis. Det er altså det motsette av å favorisere. Vi tilrår å bruke ordet i den tradisjonelle tydinga eller å velje andre ord.

Fleire og fleire bruker det i staden om å favorisere, og denne tydinga er nyleg komen inn i norske og danske ordbøker. Den nye tydinga kan verke meir logisk, men den gamle tydinga må likevel reknast som den rettaste; ho er framleis heilt dominerande i juridisk språk og gjennomarbeidd sakprosa.

Kva skal ein gjere med ordet?

Same kva ein legg i ordet, er det mange som vil tolke det motsett. Ordet er i ferd med å bli eit såkalla pendelord.

Når den nye tydinga er komen inn i ordbøkene, er det fordi ordbøkene er nøydde til beskrive utbreidd faktisk bruk av orda. Meininga er altså ikkje å skifte den gamle tydinga ut med den nye.

Språkrådet rår ikkje frå å bruke eit ord berre fordi nokon mistyder det. Til dømes bør ordet bjørneteneste nyttast i same tyding som før, både fordi vi manglar ei god erstatning, og fordi det er lett å hugse historia bak ordet (bjørnen som slår ei fluge på panna til herren). Det er diverre ikkje like lett å hugse bakgrunnen for forfordele, men det er ikkje noko argument for å la det skure. Ordet er for viktig til det. Skal ordet brukast, bør det vere i den tradisjonelle tydinga.

På den andre sida er det nokså optimistisk å tru at alle kan lære å bruke det rett att. Det tryggaste er ofte å bruke ei formulering alle forstår. Kan det uttrykkjast med «få/gje mindre enn», er ingenting betre enn det. Det er no vanleg å bruke skeivfordeling om sjølve fordelinga, men formuleringa «å skeivfordele nokon» gjev ikkje god meining; ein kan skeivfordele ein arv, men ikkje arvingane. (Før kunne det forresten heite å misbyte på nynorsk, jamfør landssviklova frå 1947.)

Kva kjem det av?

Forfordele har kome inn i norsk og dei andre skandinaviske språka frå lågtysk, der det heitte vorvordelen. Førestavinga for- har ulike tydingar i norsk, som ‘altfor’, ‘føre’ (i tid og rom) og ‘pro’, altså ‘til fordel/føremon for’. Når for- i desse tydingane blir kopla til verbet å fordele, blir resultatet gjerne positivt, så det er ikkje rart at ordet har vorte mistydd.

Men opphavet til forfordele ligg ikkje i ei slik kopling. For- i forfordele har opphavleg ei tyding som kan omsetjast med ‘bort frå’, og resten av ordet er fyrst seinare blitt påverka av verbet å fordele. Opphavleg hang forfordele nærare saman med substantivet fordel ‘føremon’, og bort frå fordel er jo klårt negativt.

Svar

Nei, det er ikke det samme, særlig ikke i fagspråket. Dette er et godt eksempel på forskjellen mellom dagligspråk eller allmennspråk på den ene siden og (medisinsk) fagspråk på den andre.

For det første svarer ikke fet fullt ut til fedme, selv om det siste ordet er avledet av det første. Fet/feit er alt i alt et mer subjektivt begrep, ikke minst gjelder det uttrykket for fe(i)t. Det samme gjelder selvsagt (for) tung, som rent logisk skulle svare til overvekt.

For det andre: Allmennspråklig skulle man vente at overvekt var all vekt over en viss grense (jf. betydning 1 i Den Danske Ordbog), slik at fedme var en form for overvekt. På dansk Wikipedia er da også svær overvægt det samme som fedme. Men dette stemmer ikke med norsk fagspråk!

I faglig sammenheng brukes den såkalte kroppsmasseindeksen (kg/m²), forkortet til KMI (eller BMI, etter engelsk «body mass index»). Store norske leksikon sier:

En BMI-verdi mellom 25 og 29,9 omtales som overvekt, mens en verdi over 30 omtales som fedme.

Slik skilles det også i engelsk (med adjektivene overweight–obese), i svensk (övervikt–fetma) og i islandsk (ofþyngd–offita). På islandsk kan disse gradene også beint fram omtales som of þungur og of feitur (of = ‘for’).

I artikkelen om overvekt finner vi denne tabellen:

Svar

Alvorlighetsgrad er et ganske nytt ord i norsk (om lag sytti år gammelt), og det primære bruksområdet er gradering av skade, ulykke og sykdom. Her er det innarbeidet i litt tekniske sammenhenger, og det må godtas. Det har også sin plass i «rubrikknorsk», f.eks. i tabeller og overskrifter, men det er sjelden nødvendig i tekst uten teknisk eller statistisk vinkling.

I løpende tekst ellers bør det renskårne substantivet alvor (eller adjektivet alvorlig) brukes mest mulig, nå som før.

Alvorsgrad er en nyere og litt lettere variant som gjerne kan brukes som alternativ til alvorlighetsgrad, særlig i nynorsk. Alvorlighet er en annen mulighet i bokmål, men ordet er noe gammeldags og sjelden mer presist enn alvor.

Det finnes nok en forestilling om at alvor er den subjektive følelsen/holdningen, mens ordene alvorlighet og alvorlighetsgrad må til for å karakterisere objektive forhold. Men dette synet er ikke i samsvar med tradisjonell språkbruk. Det heter tradisjonelt å forstå situasjonens/sakens alvor eller nå helst: alvoret i situasjonen/saken. Se for eksempel Ordbog over det danske Sprog under alvor 2.2. Å skrive situasjonens eller sakens alvorlighetsgrad er altså en slags overpresisering med kansellistisk preg, men uten godt grunnlag i dansk eller norsk.

Her er et oversyn over forholdet mellom uttrykkene fra et utvalg bokkilder på nb.no:

Et søk i mediearkivet ATEKST viser hvordan den stive uttrykksmåten har vunnet fram i det siste, fra null i 1990 til over femti prosent i 2017:

Svar

Avl er først og fremst (re)produksjon av nye individer (forplantning), mens al kan brukes om oppdrett i vid forstand (inkludert avl i den snevre betydningen).

Men bildet er mer sammensatt.

Avle

Verbet avle betyr 1 ‘dyrke’: avle poteter, heimavla tobakk, 2 ‘få avkom, gi liv’: avle barn og overført ‘skape, være opphav til’: vold avler vold.

I særnorsk tradisjon er avl (opprinnelig = ‘styrke, makt’) knyttet til a) forplantning og reproduksjon, snarere hos mennesker enn hos (andre) dyr, og til b) markens grøde (derav avling, før gjerne også avle).

Ale

Verbet ale brukes mest med betydningen ‘fø opp, oppdrette, oppfostre’: ale opp kalver. I særnorsk tradisjon har det i tillegg dekket reproduksjon, altså produksjon av nye individer: hesteal osv.

Al er i utgangspunktet både produksjon og oppfostring av dyr. Det kan også bety ‘avkom’ (al etter et dyr). Men bruksområdet er blitt innsnevret. I dansk finnes ikke al, så avl og oppdrett dekker der det hele. I Etymologisk Ordbog over det norske og det danske Sprog (1903) står det:

Betydningen «opdrætning af husdyr» har avl fået derved at det har erstattet det gamle al, som endnu bruges i Norge, f. e. dansk hesteavl – norsk hesteal [...]. Det samme har fundet sted i Sverige [...]

Forskjell mellom språkene/målformene

Det gamle systemet for dyr kan framstilles slik:

Dansk: avl (men opdræt fyller ut på oppfostringssiden; al finnes ikke)
Særnorsk: al (men noe avl på reproduksjonssiden, og dessuten avl i flere andre betydninger)

Bokmål og nynorsk i dag står i en uklar mellomstilling når det gjelder fordelingen av ordene. Substantivene avl og avle har tapt terreng i planteriket (fruktavl og kornavl heter helst fruktdyrking og korndyrking, og resultatet er avling). Sammenhengen mellom avl og planlagt reproduksjon av dyr er blitt mer entydig, jamfør innavl, utavl og avlsarbeid. Systemet kan framstilles noenlunde slik:

Bokmål: avl om reproduksjon, avl/oppdrett om hele produksjonen, sjelden al, og da helst bare om oppfostringen
Nynorsk: avl om reproduksjon, al om oppfostringen eller hele produksjonen, nå oftere avl/oppdrett (som i bokmål)

I mange sammensetninger brukes avl ofte uten nyanse: feavl, husdyravl, svineavlslag, som i dansk. Særlig i tradisjonell nynorsk kommer i stedet al inn bildet. Al brukes ikke (lenger) spesifikt om reproduksjon, men f.eks. husdyral kan fremdeles dekke både produksjon og reproduksjon. Før hadde vi f.eks. Norsk sau- og geitalslag. Oppdrettslaks kunne i prinsippet like godt hett alelaks.

Man kan i prinsippet skille mellom alsdyr/aledyr på den ene siden og avlsdyr på den andre slik at det første er ‘livdyr’ i motsetning til slaktedyr, mens avlsdyr er dyr som skal ha avkom.

Bøyning

Å avle bøyes slik:

avler – avlet/avla − har avlet/avla (bokmål)
avlar – avla − har avla (nynorsk)

Å ale bøyes

aler – alte – har alt (bokmål og nynorsk)
aler – alet – har alet (konservativt bokmål)
el – ol – har ale (konservativ nynorsk)

Nynorskvarianten el − ol − ale er nesten lik gammelnorsk, mens alet – alet (bokmål) følger et tradisjonelt dansk-norsk mønster. Begge disse variantene er lite brukt nå.

Svar

Ordene utgreiing og utredning viser stort sett til det samme fenomenet.

Verbet å utrede har vi fra skriftfellesskapet med dansk, mens å greie ut er særnorsk. Derfor brukes utgreiing konsekvent i nynorsk. På bokmål står utrede og utredning fremdeles sterkt, som i tittelen på serien Norges offentlige utredninger. Når vi på skolen sier grei ut om dette, men i byråkratiet (oftere) utred dette, forteller det mer om hvor vi er, enn hva vi gjør.

Når vi greier ut noe konkret (som hår), gjør vi det mindre flokete og mer oversiktlig. Jamfør også å greie garn eller å greie opp i ting. Å greie ut noe abstrakt (en sak) går ut på det samme.

Å utrede er det samme som å rede ut ‘bringe klarhet i’. Å rede ut har blitt uvanlig. Det er vanskelig å få tak på innholdet i selve verbet rede i uttrykket rede ut hvis vi holder det sammen med andre norske ord. Vi forstår det bedre når vi går til danske ordbøker:

rede ‘føre en kam eller børste (evt. fingrene) gennem håret så det sidder eller ligger pænt’.

Rede i den «konkrete» betydningen er altså rett og slett å greie (eller gre) på vanlig norsk.

Vi har også en særnorsk variant med samme opphav, nemlig å reie ut, men det betyr noe annet, nemlig å utstyre eller klargjøre (jf. skipsreder, nynorsk skipsreiar). Vi finner det samme ordet i uttrykket å re(ie) opp (senga).

Substantivet greie kan bety ‘orden, skikk; klarhet; kunnskap’, omtrent som rede:

En skjematisk oversikt til slutt:

Svar

Svaret er litt avhengig av perspektivet. Sett at A og B er handlingsmuligheter. Hvis vi zoomer inn og fokuserer på mulighet A, har vi ett alternativ (B) til A, altså noe annet vi kan gjøre (jf. latin alter ‘annen’). Det samme gjelder den andre veien: A er alternativet til B. Men når vi zoomer ut, ser vi at vi har to alternativ ved siden av hverandre – eller kanskje til og med tre eller flere.

For det er også perspektivavhengig hva vi i det hele tatt regner som et alternativ eller en mulighet.

Passivitet eller negativt utfall som skjult alternativ

Hvis vi bare én handlingsmulighet (A) sier vi gjerne at vi ikke har noen alternativer (eventuelt «ett alternativ» og ingen andre).

Vi ser da bort fra at vi også kan la være å handle. Passivitet er nesten alltid et alternativ i vid betydning.

Vi ser også gjerne bort fra alternativ med negativt utfall for oss. Vi underforstår altså vilkåret som innledes med «om» eller «for at» nedenfor:

Vi har bare én mulighet (A) og ikke noe valg!
Vi har ikke noe alternativ til A!
Vi er nødt til å gjøre A!

… om / for at det skal gå bra (f.eks. om vi skal overleve).

Mer objektivt kan man likevel se situasjonen som et valg mellom to eller flere alternativer.

Perspektivene blander seg ofte mens vi snakker, men selv om vi ikke opererer med vanlig matematisk logikk, kommer budskapet oftest greit fram.

Valg om handling og valg om alternativ/valgmulighet

Når vi velger (én gang) mellom alternativene/mulighetene, gjør vi et(t) valg. Vi kan derfor også si at vi har et(t) valg. Men ofte sier vi noe annet.

Riktignok står valg for handlingen å velge, men det er også vanlig å kalle alternativene (mulighetene) som man velger mellom, for valg. Vi kan altså ha et valg mellom to «valg». Også på engelsk brukes choice fra gammelt av både om ‘choice between options’ og om selve the options. Alternativ er jo ikke noe gammelt ord i folkemålet, så andre ord må ha gjort nytten før.

Gammel betydning av alternativ

I eldre skriftmål finner vi også det omvendte forholdet: Substantivet alternativ kunne vise til valgsituasjonen enten–eller. Et eksempel fra 1831: «Der gaves nu virkelig kun et Alternativ: Borgerkrig eller overgivelse.» Men etter hvert kom ordet altså til å bli brukt mer og mer om hver av valgmulighetene.

Svar

Hvis det er greit for barna at du kaller deg noe med «mor» i, bør du kunne kalle deg stemor, se Avklaring av begrep og kjennemerker i familie- og barnestatistikken (Statistisk sentralbyrå 1996, s. 14). Ifølge denne definisjonen er det mest avgjørende at du bor sammen med barnas far.

Om man kan snakke om steforeldre og stebarn når disse barna er voksne, er mest en smakssak. Steforeldrebegrepet er sterkt knyttet til hjemmet, men det er ikke umulig å bruke det i videre betydning.

Alle ordbøker, fra Norsk Riksmålsordbok (1937) til Bokmålsordboka, sier med litt ulike ord at steforhold oppstår når voksne blir knyttet til barn (uten spesifisering av alder) som partneren har fra tidligere forhold. Det er ikke noe krav at den biologiske mora eller faren er død.

Til nylig har ordbøkene operert med ekteskap som krav, men i dag kan jo registrerte partnere og samboere søke om stebarnsadopsjon. Her skiller Bokmålsordboka (per oktober 2017) seg fra f.eks. Den Danske Ordbog, som er mer oppdatert. I 1980 var det usikkert om ordet kunne omfatte papirløst samliv, se Lucy Smith: Foreldremyndighet og barnerett (1980), side 231, men utviklingen pekte allerede da i den retningen.

Ste er ikke sted

Det kunne nok vært praktisk om stemor og stefar viste til noe som kom helt i stedet for den biologiske mor og far, mens et annet og entydig ord dekte det andre (som tilleggsmor/-far eller attåtmor/-far). Men det er ikke riktig å si at ste-begrepet allerede er innsnevret på denne måten. Stemødre og stefedre behøver ikke være i mors eller fars «sted» på alle måter.

Ste- kommer for øvrig ikke av sted-, men av stef-, som en gang i tida har betydd noe slikt som ‘frarøvet (foreldre/barn)’, uten at det spiller noen rolle for bruken i dag. Før var de folkeetymologiske formene stedmo(de)r og stedfa(de)r brukt i dansk-norsk og riksmål, mens landsmål og eldre nynorsk helst hadde stykmor og stykfar. Dansk har fremdeles stedmor og stedfar med -d- (før: stedmoder og stedfader ved siden av stifmoder og stiffader).

Andre ord

Andre ord som er i omløp om steforeldre, er f.eks. reservefar, reservepappa, reservemor, reservemamma, bonuspappa, bonusmamma, hverdagsfar, hverdagsmor, ekstrafar, ekstramor. Bonusbarn er jo et riktig flott ord, men bonusmor og bonusfar skaper litt av en fallhøyde og er ikke nødvendigvis det sakligste ordvalget. Hvis bonus-ordene skulle fylt et virkelig tomrom, kunne de kanskje heller vært brukt om ekstraforeldre som ikke har daglig omsorg.

Du kan velge det du mener stemmer best, hvis stemor er uaktuelt.

Ordforrådets stebarn

Det er synd om negative konnotasjoner, enten det er fra folkeeventyr eller livets harde skole, skal ta knekken på praktiske ord som stemor, stefar og stebarn. Ordene er unektelig noe belastet, men det er helst på konnotasjonsplanet. Stemoderlig behandling vil gjøre disse ordene til ordforrådets stebarn i overført betydning. Det blir en ond sirkel.

Forhåpentlig vil framtidas steforeldre bøte på noe av ordskaden uten språklig sminke, altså ved å være gode (ste)foreldre.

Svar

Tommelfingerregelen holder ikke alltid stikk. Det er varianten målsetting uten -n- som skal brukes i begge betydninger. (Ofte kan mål brukes i stedet i den siste betydningen.)

Bokmålsordboka sier at målsetting er begge deler:

1 det å fastsette et mål som skal nås
2 program, plan, mål

Ikke -ning

Målsetning med -n- står ikke i bokmålsordbøker (som speiler den offisielle rettskrivningen), men det er vanlig i riksmål.

Det er i betydning 2 vi skulle vente -ning etter hovedregelen, for det handler om det vi ønsker å nå fram til, resultatet eller målet. Men Bokmålsordboka sier altså at det bare heter målsetting.

I nynorsk finner vi målsetnad, men det er det vanligere målsetjing og (varianten målsetting) som står i ordboka.

Kritikk av selve ordet

En del språkbrukere er skeptiske til bruken av målsetting/målsetning/målsetnad, for ikke å snakke om målbilde, som er en nyere vri (jf. «å realisere målbildet»). De mener at mål alene dekker meningen, når det ikke er snakk om målangivelsen. De har ofte rett. Finn-Erik Vinje formulerer det treffende i boka Moderne norsk:

(Moderne norsk, 4. utg., 1987, s. 61.)

Målsetting i betydning 1 er altså greit når vi virkelig viser til prosessen eller handlingen å sette mål (for noe). Dessuten kan og bør det brukes i den særbetydningen det har innenfor konstruksjonstegning.

Men i det store og hele bør man skrive «oppfylle målene», ikke «oppfylle målsettingene» (og i alle fall ikke «oppfylle målsetningene»).

Svar

Begge ordene, akkurat som de fleste, kan brukes om alt fra ‘over halvparten’ til ‘nesten alle’. Vi vil tro at det ofte brukes om et solid flertall, men det er ikke noe krav til ordet. Det finnes mange synonymer med like uklar betydning. Man kan f.eks. like gjerne bruke storparten i alle sammenhenger.

Ifølge Bokmålsordboka har ordene disse betydningene:

flesteparten ‘de fleste’ (flesteparten støttet forslaget)

flertall ‘største del av en samling eller gruppe, mengde som utgjør mer enn halvparten, majoritet’

Flesteparten er et allmennord uten helt avgrenset betydning. Det samme gjelder mestepart, størstedel, storpart, størstepart og flere andre i samme gate.

Ikke engang flertall/majoritet er entydig, derfor har vi termer som simpelt og kvalifisert flertall.

Utviklingen

Et søk i bokkilder på nb.no viser hvordan storparten, som kanskje var det vanligste i norsk talemål, brøyter seg fram forbi synonymene med største- fram mot midten av århundret, men taper terreng igjen fra 1960-åra, da mesteparten tar over i mer eller mindre samme betydning.

Flesteparten har hverken den sterkeste tradisjonen eller den største utbredelsen. Mange føler nok at de må bruke dette ordet når tellelige ting er i fokus, men det er ikke nødvendig.

Svar

Tradisjonelt sett er trausthet nærmest det motsatte av tristhet og trøstesløshet. Traust er i slekt med tro/tru og det engelske trust (jf. trofast og trustworthy). Trauste ting er sterke, solide og slitesterke. Trauste folk er støe og pålitelige. Men vi har registrert den samme tendensen til betydningsendring som du har.

«En traust sliter» er altså opprinnelig en hedersbetegnelse. Den nye og negative betydningen hadde neppe oppstått hvis trausthet stod like høyt i kurs hos alle.

Den negative betydningen av traust var svært uvanlig før år 2000. Det er fremdeles bare de positive betydningene som er ført opp i Bokmålsordboka og Nynorskordboka (per juni 2022).

En avledning av traust er å trøste, som opprinnelig betyr å sette mot i og gjøre sterkere/traustere. Å trøste seg til noe = å driste seg til.

Svar

Det er vanlig å tolke det slik at dagen er medregnet (altså at hele torsdag og 1. juni er innen fristen), men man kan ikke stole på at det er meningen! Man bør derfor velge andre formuleringer når man skriver selv.

Når fristen = et tidspunkt

Når fristen er et tidspunkt, for eksempel torsdag klokka 12, er det grei skuring. Da betyr innen det samme som seinest, som i denne sammenhengen betyr det samme som før.

Når fristen = et tidsrom

Når ordet etter innen betegner et tidsrom, kan det være uklart hva som er ment: seinest (altså = innenfor) eller før. Rådet til den som skriver, er derfor: Velg før eller seinest i stedet eller sett et tidspunkt som frist.

Det er særlig frister satt til den første i måneden (eller uka) som skaper tvil. Det er ikke rart om innen 1. juni brukes eller tolkes som ‘før utgangen av mai’, altså ‘før juni’. Det er kanskje større enighet om at dagen er medregnet i innen 30. juni.

Innen + årstall kan også være vanskelig å tolke – om man ikke alt er inne i det aktuelle året.

Hvis selve utsagnet åpner et tidsrom, som «innen to timer» (altså regnet fra nå), er innen klart og greit. Det samme gjelder innen så og så lang tid fra et tidspunkt. Når det gjelder frister på så og så lang tid regnet fra et tidsrom (en dato), gjelder spesielle regler; se siste bolken nedenfor.

Gammelt tvilsspørsmål

Diskusjonen er gammel. Under odelstingsforhandlingene om endringer i skatteloven i 1893 falt disse ordene:

I Norsk Skoletidende fra 1912 har pipa en litt annen lyd:

Råd fra 1983

Her er et tidligere svar fra Språkrådet, hentet fra boka Råd om språk:

Når fristen = et tidsrom regnet fra en dato (et tidsrom)

Eksempler:

innen en uke fra torsdag
innen to måneder fra den 14. januar
innen tre år fra 1.1.2021.

Paragraf 148 i domstolloven opererer her med et romslig fristbegrep:

Frister, som er bestemt efter uker, maaneder eller aar, ender paa den dag i den sidste uke eller den sidste maaned, som efter sit navn eller sit tal svarer til den dag, da fristen begynder at løpe.

Det vil for eksempel si at fristen «innen én uke fra (eller fra og med) torsdag denne uka» betyr ‘seinest torsdag neste uke’, med andre ord har man opp til åtte dager på seg. Likeledes betyr «innen to måneder fra den 14. januar» ‘seinest den 14. mars’, slik at en tomånedersfrist egentlig er en frist på to måneder og én dag.

Paragrafen gjelder strengt tatt bare prosessuelle frister (altså frister for domstolene), men Høyesterett har i en kjennelse (HR-2022-175-U) slått fast at det er rimelig å operere med dette fristbegrepet ellers også, hvis ikke noe annet er uttrykkelig fastsatt (som i forskrift til lov om statens ansatte mv. § 9, der det står eksplisitt: «[p]røvetid etter statsansatteloven § 15 løper fra og med tiltredelsen til og med dagen før samme dato i den sjette måneden etter tiltredelsen»).

Svar

Ja, det ytre skjelettet som krabben har, er et skall. Skjell er først og fremst det norske ordet for visse bløtdyr (= muslinger) som er dekket av to skall (blåskjell, kamskjell osv.), og for hvert av skallene. Men ordet skjell kan også brukes overført om mange ting som minner om muslingskall.

Det har lenge vært mulig å bruke krabbeskjell om den tomme hoveddelen av krabbens skall, men det var ikke vanlig før i tida. Her er et sjeldent eksempel fra 1945, der det er brukt poetisk. Først et par tiår seinere begynte ordet virkelig å feste seg i kokebøkene, sikkert under en viss innflytelse fra engelsk crab shell og (fylte) terteskjell.

Valget mellom fylte krabbeskall og det mer metaforiske fylte krabbeskjell overlater vi til den enkelte, men vi understreker at det ikke er noe galt med krabbeskall. Noen mener at fylte krabbeskjell er mer presist enn fylte krabbeskall (fordi skjell utelukker klørne), men en slik presisering er neppe nødvendig i praksis.

Ordet krabbeskjell er nok kommet for å bli, i alle fall i lyrikk og oppskrifter. Men krabbeskall er naturligvis det eneste riktige ordet både for hele skallet (medregnet klør) og for bruddstykker av det.