Språkspørsmål og svar

Svar

Svaret er tja. Ein kan la det vere ein skilnad.

Nynorskordboka har

avslutting f3 det å avslutte, slutte av

avslutning f3 (av avslutte og slutte) • slutt (I); endskap syngje ein song til avslutning på samværet • i fotball: spele godt på midtbana, men mangle avslutningar skikkelege skot på mål

Det kan sjå ut til at standardskiljet mellom -ing og -ning gjeld her. Det vil seie at avslutting er ei abstrakt handling, noko ein driv med (jf. særleg avslutting av det og det), medan avslutning er noko litt meir konkret eller spesifikt, eit tilfelle, resultat e.l. av slik verksemd. Slike resultat er gjerne teljelege.

Bokmålsordboka har berre avslutning. Tyding 1 nedanfor svarer jo til avslutting i nynorsk ovanfor.

avslutning m1, f1 (av avslutte) 1 det å gjøre noe ferdig; slutt, ende, konklusjon bringe saken til en heldig avslutning / synge en sang til avslutning / det ble en trist avslutning på en lovende karriere / stilen mangler avslutning / hopperen hadde problemer med avslutningen 2 avslutningsfest (på en skole) vi har avslutning i dag

Tanums store rettskrivningsordbok for bokmål fører likevel opp avslutting, for alle verb har i prinsippet ei ing-avleiing. På bokmål kan ein då praktisere det nemnde skiljet mellom handlinga og andre tydingar, men ein kan òg berre bruke -ning. Det siste er det vanlegaste.

På nynorsk er det litt meir som talar for å bruke -ing (vel å merke i den generelle handlingstydinga), men det kan vere svært vanskeleg å setje ei grei grense mellom tydingane. Bruk heller -ning litt for mykje enn omvendt, for heile ordet er lånt inn i den forma.

Svar

Nei, det heter tjenesteyting.

Også tjenesteytelse (eldre: tjenesteydelse) er mulig på bokmål, men det har vært lite brukt.

I det hele tatt er *ytning en særdeles lite brukt blandingsform; heller ikke i eldre dansk-norsk het det *ydning.

Svar

Begge deler er mulig.

Ofte utelater ordbøkene rene ing-avledninger fordi de er så selvskrevne i norsk. Alle verb har i prinsippet et tilhørende ing-ord. Og mange sammensetninger utelates fordi det ikke er plass til dem i ordboka.

Kryssing og krysning

Kryssing kan brukes om det å krysse i alle betydninger av verbet. Det kan også krysning, selv om den varianten er mindre vanlig i denne betydningen. Under skriftfellesskapet med dansk het det bare kry(d)sning, uten nyanser. Allerede før 1960 var det blitt vanligst å skrive f.eks. ved kryssing av (som har ren handlingsbetydning).

Generelt står ning-varianter sterkest i særbetydninger (med referanse til noe mer konkret) og i sammensetninger. I sammensetninger henger -ning ofte igjen uten hensyn til betydningsnyanse. (Likevel heter det helst avkryssing uten -n-, kanskje fordi det handler om å sette kryss.)

Om avl og avlsprodukt

Krysning har spesialbetydninger som kryssing ikke dekker. Det gjelder først og fremst ‘produktet av det å krysse’, ved avl. Også på nynorsk heter produkter av kryssing krysning(ar).

Satt på spissen:

kryssing av A og B (= å krysse A og B, å krysse A med B)
en krysning av/mellom A og B
ved kryssing får vi krysninger (jamfør: ved frysing får vi frysninger)
kryssing er skaping av krysninger
krysninger er skapninger

På bokmål brukes likevel krysning ofte om handlingen også.

Om kryssende bevegelser og stedene (kryssene) der de skjer

Det har lenge vært vanligst å bruke ing-varianten i formuleringer som kryssing av kjørebanen/veien/Atlanterhavet.

Også i veisammenheng finner vi muligens en ning-variant som viser til noe mer konkret (omtrent det samme som kryss), men dette ordet har uklar status.

Merk at planfri kryssing har vært mye vanligere enn planfri krysning. Det første har klart verbal betydning, mens det konkrete motstykket dekkes av planfritt kryss.

Uansett er det ikke opplagt at en eventuell ning-variant med konkret betydning skal brukes i sammensetninger som kryssingspunkt/krysningspunkt, kryssingssted/krysningssted og kryssingsspor/krysningsspor, for innenfor hver av disse sammensetningene har kryssing/krysning trolig verbal betydning (det å krysse, at noe krysser).

Konklusjon

Både kryssingspunkt og krysningspunkt kan brukes, siden kryssing (det å krysse) også kan kalles krysning. Hvis man skriver kryssing av veien, taler logikk og sammenheng likevel mest for å velge kryssingspunkt.

To klipp fra ordbøker

John Ansteinsson: Engelsk-norsk teknisk ordbok (1948)

John Ansteinsson: Norsk-engelsk teknisk ordbok (1954)

Svar

Begge deler er tillatt. Tinglysing har vært mest brukt.

Tinglys(n)ing er en avledning av å tinglyse. Å lyse betyr å offentliggjøre. Vi har sammensetninger som bannlyse og etterlyse. Opprinnelig er lyse i disse ordene det samme som å lyse i betydningen ‘gjøre lyst’.

Man kan skille mellom lysing (f.eks. lysing med lommelykt og lysing av ekteskap) på den ene siden og lysning (‘det at det lysner’ på den andre). Lysning kan dessuten stå for både grålysning og ‘lyst sted’ (f.eks. i skogen). Disse skillene taler for å skrive tinglysing uten -n-.

Men kunngjøringer/annonser kan kalles både lysinger og lysninger. Dessuten henger n-en sterkere igjen i sammensatte verbalsubstantiver, særlig hvis de står for noe tellelig. ‘Det å lyse’ kalles oftest lysing, men det heter helst etterlysninger; ‘det å lese’ og ‘det å skrive’ kalles oftest lesing og skriving, men det heter helst avlesninger og avskrivninger. N-en sitter noe mindre fast når ordet står for for handlingen, som i etterlys(n)ing av, avles(n)ing av.

Tinglysing viser oftest til handlingen; dessuten har tinglysing rett og slett stått klart sterkest i hele etterkrigstida, mye takket være «lov om tinglysing» fra 1935. De fleste velger derfor fremdeles den enkle varianten med bare -ing.

Svar

Undertrykking og undertrykkelse betyr det samme, jamfør Bokmålsordboka.

Det er ikke etablert noe skille i språkbruken mellom for eksempel handlingen og resultatet. For noen kan undertrykkelse i dag virke mer gammeldags eller mer formelt enn undertrykking.

Undertrykning med -n- bør unngås.

Svar

I denne betydningen heter det ifølge ordbøkene avstemning, og det er mest brukt.

Avstemming (med to m-er) er helst ‘det å avstemme’ i regnskapssammenheng eller å avstemme (tilpasse) i andre sammenhenger. I Tanums store rettskrivningsordbok er avstemming reservert for fagfeltene elektro og økonomi. I valgsammenheng er det altså avstemning som gjelder.

Det typiske skillet mellom -ing og -ning ikke alltid relevant

Om et ord skal ende på -ing eller -ning, er ikke alltid helt avklart. Når ordet tydelig viser til en prosess, heter det ofte -ing (bygging, skaping). Når ordet viser til et resultat, heter det helst -ning (bygning, skapning).

Slik sett kunne handlingen å stemme hett stemming (jf. nynorsk røysting). Men vi setter oftest av- foran, og da endres vilkårene litt.

Varianten -ning hevder seg nemlig generelt best i sammensetninger med preposisjon/adverb, som av-. Det er nok hovedgrunnen til at det heter avstemning om ‘votering’, for det er ikke noe rent logisk som taler mot -stemming her.

I bokmål er (av)stemming uten -n- i praksis altså reservert for andre saksområder. Dette står i motsetning til dansk, der -ning brukes uavhengig av betydning. Det kan likevel aldri være galt å skrive stemming om ‘det å stemme’.

Tellelighet?

Ofte finner vi en tendens til at -ning er mer brukt når begrepet er tellelig. Det er en logisk forskjell mellom avstemning i «en avstemning» (klart tellelig) og avstemning i «å gå til avstemning» (mer generelt), men dette prinsippet gjør seg nok ikke særlig gjeldende, blant annet fordi det blir overstyrt av tendensen til -ning i sammensetninger med preposisjon/adverb (som av-).

Å avstemme

Dette verbet betyr ‘å få til å stemme eller harmonere’. Her gir ordboka bare ett alternativ, uavhengig av nyanse (med hensyn til prosess, tellelighet o.a.), nemlig avstemming.

Svar

Før brukte man bare varianten vaksinasjon i skriftspråket uavhengig av betydningsnyanse. Men vaksinering er blitt svært vanlig de siste tiårene, og det er ikke rart, for -ing er et produktivt ordlagingselement i norsk.

Hvis man vil bruke vaksinering, bør man først og fremst bruke det om handlingen å vaksinere (som i vaksinering av). Vaksinasjon kan man da reservere for fenomenet vaksinebruk generelt, eller metoden, og kanskje for enkelttilfeller av vaksinering. Det er i alle fall i slike betydninger vaksinasjon holder seg best.

Det er vanskelig å skille nyansene fra hverandre. Her er et forsøk: «De fleste i bygda er tilhengere av vaksinasjon (eller vaksinasjonsprogrammet), og i morgen begynner vi med vaksineringa av de eldste.» Skillet kan absolutt diskuteres – det er for eksempel ikke noe galt med å skrive tilhengere av vaksinering.

Vaksinasjon er under dobbel ild fra vaksinering og vaksine, men har forskanset seg godt i sammensatte ord som vaksinasjonsprogram og vaksinasjonsattest. Dessuten har varianten støtte i engelsk.

Svar

Det heter helst dannelse når vi snakker om en viss væremåte, ellers er det valgfritt.

Ifølge Bokmålsordboka betyr dannelse ett av tre:

a) ‘(grad av) finhet i kultur og væremåte kombinert med (visse) kunnskaper’, som i allmenndannelse og ha dannelse

b) ‘det å danne; tilblivelse’, som i dannelse av skyer

c) ‘resultat av en prosess eller utvikling’, som i nydannelse, rustdannelse og utdannelse

I de to siste betydningene kan en også bruke danning. (Forresten finnes det også rustdannelse og utdannelse under b.)

Danning også under a ovenfor?

På nynorsk er danning (før daning) den eneste riktige formen i alle de tre betydningene. Det er skrevet mye om danning i denne betydningen på nynorsk, særlig i forbindelse med oppseding og skole. Definisjonen er omtrent som i Bokmålsordboka, men ordet har nok ofte en litt annen valør, med mindre konnotasjoner til finkultur og «klasse» og mer til kunnskaper, ferdigheter og «finsleg framferd» som gir grunnlag for å være «gagns menneske». Varianten med -ing er også tatt i bruk i bokmål, f.eks. i barnehageloven. Vi kjenner ikke bakgrunnen for det. Kanskje er det for å knytte an til danningsbegrepet slik det er brukt på nynorsk (litt mer «klasseløst»), kanskje er det bare for å ha et felles uttrykk på de to målformene.

Svar

Det ideelle er å skille mellom handlingen nyskaping og produktet nyskapning.

Nyskaping står ikke i alle ordbøker, men kan lages uten videre av uttrykket å skape (noe) nytt eller av verbet å nyskape. Dette er en handling eller virksomhet. Eksempel: «Nyskaping er bra!»

Både nynorsk og bokmål har ordet nyskapning, som viser til et resultat/produkt: ‘noe som er skapt, dannet fra nytt av’. En nyskapning kan for eksempel være en oppfinnelse eller et nytt begrep. Nyskapninger er tellelige.

På nynorsk kan ein nyskapning også hete ein nyskapnad.

Svar

Det er valgfritt: nedlastninger eller nedlastinger.

Det ser ut til at de fleste velger den enkle varianten uten -n-. Det er ingen fastlagt betydningsforskjell mellom variantene, men den n-løse varianten står enda sterkere i utellelig betydning (nedlasting av …).

Svar

Skrivemåten er valgfri, jf. utskriving i Bokmålsordboka.

Det samme gjelder det usammensatte ordet skriving, som vi kan se på først, sammen med lesing.

Selve handlingen kontra resultatet eller andre betydninger

Man kan velge å skille mellom

skriving og lesing (det å skrive og det å lese, altså handlingen/prosessen) og
skrivning og lesning (andre betydningsnyanser)

Men det kan være nesten umulig å skille mellom handlingen og andre betydninger. De vanligste variantene i dag er uansett skriving og lesing, selv om n-en holder seg på visse områder – særlig gjelder det lesning i betydningene ‘kunnskap gjennom lesing; lesestoff; lesemåte’.

Sammensetning og avledning

Så har vi en ganske annen akse som legger seg på tvers av den som har prosess og resultat i hver sin ende. Varianten -ning har nemlig holdt seg best i sammensetninger og avledninger, uavhengig av betydning! Utskrivning er altså relativt vanligere enn skrivning alene, slik opplesning og innlesning er vanligere i forhold opplesing og innlesing enn lesning (i generell handlingsbetydning) i forhold til lesing.

Tellelig eller generelt

Det finnes en tredje akse: tilfeller av hendelse/handling (altså noe tellelig) kontra hendelsen/handlingen generelt. Når folk skriver om tilfeller av det å lese opp eller inn, dominerer lesning over lesing. Statistisk gjelder det samme utskriv(n)ing. Men obligatorisk er -ning ikke her, og i ditt eksempel er det uansett den allmenne prosessen utskriving det gjelder, ikke noe tellelig.

Gammelt eksempel på -ing

«Utskriving av manskaper [sic!]» finnes alt i Kristiania-romanen. Sjildrende fortællinger av hovedstadens nyeste og mest yndede forfattere fra 1891, så man trenger ikke være redd for at den n-løse varianten er et nymotens påfunn.

Svar

Nei, det heiter medlemskap, altså utan nokon ekstra s (binde-s).

Medlemsland er ei samansetning av to sjølvstendige ord: medlem + land. Samansetningar får ofte binde-s, og alltid når medlem er førsteledd.

Medlemskap er derimot ikkje ei samansetning av to sjølvstendige ord, for skap kan ikkje stå på eigne bein. Skap i denne tydinga er berre eit såkalla suffiks, som -het og -else. Når vi legg til eit suffiks, heiter det avleiing. Avleiingar får ikkje automatisk den binde-s-en som samansetningar med same fyrsteledd får.

Somme lurer på kvifor det «likevel» heiter fellesskap med to s-ar. Svaret er at vi ikkje har nokon binde-s her heller, men dei to ledda felles- og -skap. Rett nok kjem felles historisk sett av felle (eldre félagi) pluss genitivs-s, men i dag reknar ein felles som eit sjølvstendig ord.

Svar

Når myndighetene gir tillatelse til å drive en viss virksomhet, er det en bevilling (eller et løyve). Bevilgning er derimot tildeling av penger. Det kan derfor bare hete økte bevilgninger (nynorsk: løyvingar).

Det varierer om en tillatelse fra myndighetene kalles bevilling, løyve, lisens eller konsesjon. På nynorsk heter all tillatelse tradisjonelt helst løyve, jf. skjenkjeløyve. Løyve brukes også i bokmål, som i drosjeløyve.

G = penGer

Hva heter bevilgning på nynorsk, da? Jo, løyving. Men hvordan skal man huske når det er riktig med det ene eller det andre ordet? Se på disse parene:

bevilGning kontra bevilling
løyvinG kontra løyve

Der det er G, er det det penGer inne i bildet.

Etymologien

Bokmålsordene stammer fra lavtysk, fra bewillen eller bewilligen med betydningen ‘gå med på, samtykke i noens vilje’. Det første verbet er nærmest knyttet til å ville, det andre til adjektivet villig.

De innlånte variantene har tidligere blitt brukt mye om hverandre, men etter hvert har de fått klart atskilte bruksområder i norsk. Det er ikke så rart at de ofte blir blandet sammen. I dansk, som vi har delt ordene med, finner vi ikke igjen betydningsskillet. Og i svensk er det hele blitt til bevilja, som brukes litt annerledes enn de to norske ordene.

Svar

Ifølge Bokmålsordboka er det ikke noe klart betydningsskille mellom tolkning og tolking. Det er altså ikke som med paret bygging/bygning, som er et skoleeksempel på det skillet du nevner.

Det er fullt mulig å bruke tolking om handlingen (det rene verbalsubstantivet) og tolkning om resultatet, hvis man ønsker det. Det er et mønster som gjelder for mange liknende ordpar. Men det er nok ikke lett å skille konsekvent mellom formene i praksis, og grunnlaget for det er diskutabelt.

Ulike «fag»?

Mange vil gjerne skille på grunnlag av fagområde også, for eksempel mellom dikttolkning med -n- og f.eks. tolking til tegnspråk uten -n-. Det logiske grunnlaget for dette er tynt, men det speiler et språkhistorisk mønster: Det ordet som viser til det mest praktiske og direkte, har oftere den særnorske formen (-ing), mens det som viser til «finere» og mer abstrakte ting og sysler, har en form fra skriftfellesskapet med dansk (her: -ning brukt i vanlig verbalsubstantivisk betydning).

En annen måte å gjøre tolking «finere» på, er å legge til for- og skrive tolkning, jf. for eksempel bibelfortolkning (= bibeltolking). Men det er ikke nødvendig.

Hva skal man velge?

Det er ikke obligatorisk å rette seg etter de tendensene til mønstre som er omtalt ovenfor. Du kan for eksempel velge den formen som faller mest naturlig, og holde deg til den.

Svar

Ifølge Bokmålsordboka betyr utdanning og utdannelse det samme.

Noen vil hevde at utdanning bør brukes om prosessen, det å utdannes eller utdanne seg, og at utdannelse er resultatet, det man har når eksamen er avlagt og godkjent. Men det er ikke noe grunnlag for et slikt skille.

Tidligere var utdannelse den helt dominerende formen på bokmål (uavhengig av betydning), men utdanning er blitt gradvis vanligere de siste tiårene. I dag er utdanning mer brukt enn utdannelse, ikke minst i sammensetninger (som utdanningsinstitusjon).

Svar

Det er satsing som må regnes som det korrekte på norsk, både på bokmål og på nynorsk. Det gjelder enten en sikter til handlingen (prosessen) eller resultatet.

Også i sammensetninger bør en skrive satsing, altså fattigdomssatsing, Internett-satsing (eller internettsatsing), nysatsing, satsingsområde osv.

Satsning står ikke i ordbøkene, som du har observert. Det brukes likevel en del, kanskje delvis etter påvirkning fra svensk og dansk, der -ning brukes langt mer enn i norsk.

Satsing er et typisk etterkrigsbegrep. Det slo gjennom etter at vanlige norske ing-endelser hadde fått godt feste i skriftspråket. Hvis du søker på «satsingen på» i tekstbasen Bokhylla, ser du et uvanlig mønster: -ing er eldre enn -ning i dette ordet. Se også grafene nedenfor. Nordahl Grieg var førstemann ute med -ing, i Veien frem i 1936. De første treffene på «satsningen på» i norske kilder er fra 1960-årene, og tekstene er svenske.

For øvrig er spørsmålet om -ing eller -ning et stort og heller innfløkt område. I noen ordpar (som bygging – bygning) har vi en klar forskjell mellom en prosessbetydning og en produktbetydning. I andre ordpar kan forskjellen være diffus og mer eller mindre konstruert. De to grafene nedenfor speiler i liten grad noen betydningsnyanse.

(Søk i bokkilder med n-gramtjenesten, nb.no.)

Svar

Du kan skrive både lovgiving og lovgivning, ja til og med lovgiing, men formen med -ning er nok den vanligste i den betydningen du nevner. Om du vil, kan du gjerne bruke lovgiving om ‘det å gi lover’ og lovgivning om reglene og bestemmelsene. Men det er ikke noe krav.

Svar

Det må være styggelse. Det er forklart med ‘stygg, ufyselig skapning, utyske, stygging’.

Dette er det tredje intetkjønnsordet på -else, etter det en professor i norsk i sin tid doserte på Blindern. Ikke fortell læreren din at det for alt vi vet, kan finnes flere.

Svar

På bokmål er det helst lesning som brukes om ‘lesestoff’, slik som i «anbefalt lesning». Lesing er kort sagt ‘det å lese’.

Vi kan se hva som står i Bokmålsordboka:

lesning f1 el. m1
1 lesing høytlesning, opplesning / eleven er god i lesning / lesning på egen hånd selvstudium
2 kunnskaper en har skaffet seg ved å lese sitte inne med en omfattende lesning
3 lesestoff riktig lesning for barn
4 lesemåte, lesnad (2)

Lesning er det retteste å bruke i de tre siste delbetydningene ovenfor.

Som du ser under delbetydning 1, kan lesing uten -n- brukes når det verbale aspektet, handlingen, betones, altså ‘det å lese’. Og det gjør det vel i ønsket «God lesing!».

Slik ser oppslaget om lesing ut i den samme ordboka:

lesing m1, f1 det å lese (som skolefag), jamfør lesning; lesing og skriving / lekselesing / optisk lesing

Av historiske grunner er det relativt vanligere med -ning når -les(n)ing er siste ledd i en sammensetning. Opples(n)ing er opplagt en handling, men ordet skrives ofte med -n- likevel.

På nynorsk er det stort sett lesnad som brukes for lesning, og da dekker det både 2, 3 og 4. Det kan det også gjøre på bokmål, selv om det ikke går fram av ordboka.

Svar

Man kan velge å se det som to ord for det samme, eller man kan bruke -ing i den vanlige betydningen og -ning i spesialbetydninger.

Tenkning har vi litt enkelt sagt hovedsakelig fra skriftfellesskapet med dansk, men vi finner det også i eldre landsmål (nynorsk), først og fremst hos Aa.O. Vinje og Ivar Aasen. (I moderne nynorsk heter det bare tenking.)

I dansk lager man regelrett verbalsubstantiv med -ning (jf. også lavning, spisning), mens hovedregelen i norsk folkemål og moderne norsk skriftmål er avledning med -ing (jf. at det bare kan hete tenking på nynorsk). Ved mange ord er det full valgfrihet mellom -ing og -ning i bokmål, et eksempel kan være skriv(n)ing. Det er litt mer komplisert med tenk(n)ing.

Nyanser

Vi har et begrep som kan defineres slik:

1 å tenke (handlingen, prosessen) generelt

Dette kan valgfritt kalles tenking eller tenkning. Tenking står ikke nødvendigvis i ordbøkene, fordi det regnes som selvsagt at man kan lage ing-ord av norske verb (laging, spising osv.). Det blir stadig vanligere å kalle 1 tenking.

Tenkning med -n- på bokmål er obligatorisk i spesialbetydningen

2 ‘tankegang, tenkemåte’, ‘produkt av tenking’, ‘filosofisk tankegods, filosofi’ (det være seg vestlig tenkning eller Mao Zedongs tenkning)

Varianten med -ning har dessuten holdt seg godt i

sammensetninger (som ønsketenkning/ønsketenking, nytenkning/nytenking)

– uten hensyn til betydningsnyanse. Her er det likevel valgfritt med -n-.

Du kan rendyrke -ning (som i dansk), eller du kan prøve å dyrke en særnorsk («særbokmålsk») logisk nyansering med -ing i betydning 1 (da gjerne inkludert sammensetninger) og -ning i betydning 2. Skillet kan sammenlignes med skillet mellom for eksempel bygging og bygning.

Svar

Ofte kan disse to typene substantiver brukes om hverandre, men ordene på -ing står generelt nærmere verbet. De viser oftest til prosessen/handlingen, slik verbet gjør. Ordene på -sjon kan vise til det samme, men de har gjerne spesialbetydninger. De viser oftest til ‘produktet eller resultatet av prosessen/handlingen’.

Reservering, installering og definering viser altså spesifikt til handlinger, mens reservasjon, installasjon og definisjon også kan være noe annet. Eksempel: «Definering av termer kan være tidkrevende arbeid. Det er ikke lett å komme fram til fullgode definisjoner!»

Nedenfor følger en ganske detaljert artikkel om emnet for spesielt interesserte. Artikkelen tjener også som ordliste. Bruk «Ctrl + F» for å søke etter bestemte ord.

For enkelhets skyld kaller vi suffiksene -sjon og -ing, selv om det handler om -(a)sjon kontra -ering.

Det produktive -ing

Det norske suffikset -ing er i motsetning til -sjon (som har opphav i latin) et produktivt ordlagingselement. Det vil si at det stadig lages nye ord med -ing. Til alle verb finnes det i prinsippet en avledning på -ing som betyr det samme som verbet (gåing = ‘det å gå’). Men det betyr ikke at det alltid er det ordet vi bruker (f.eks. dekker gang og gange flere nyanser av ‘det å gå’).

Det er lenket til en del ordbokartikler nedenfor. Merk at vanlige ing-ord ofte med vilje er utelatt fra ordboka, fordi de er så selvsagte. Det er altså litt tilfeldig om man finner ing-varianten i ordbøkene, eller om man finner den i Bokmålsordboka, Nynorskordboka eller begge.

Møtet mellom -sjon og -ing

I eldre skriftspråk var det mer bruk av substantiver på -sjon, som kunne være importert sammen med verb på -ere. Når ord på -(er)ing senere har presset seg fram, har det ofte skjedd på bekostning av et eksisterende sjon-substantiv. Noen sjon-ord har fått støtte fra engelsk i nyere tid.

Ofte virker det som om to synonymer er kastet inn i språket fra hver sin kant og fremdeles søker balanse seg imellom. Det er slett ikke alltid logiske krav eller praktiske behov som styrer. Men fordelingen er sjelden helt kaotisk. Hovedtendensen er som beskrevet i ingressen ovenfor: Ing-ord viser i større grad til noe som foregår eller gjøres. Særlig foretrekkes -ing hvis verbet som substantivet er avledet av, har transitiv betydning, det vil si at det tar et objekt (-ing av noe).

Vil man ha greie på de finere nyansene, må man ty til ordboka. Men fullgod opplysning om brukstendensene kan man ikke regne med å få der heller.

Nokså klart skille mellom betydninger eller fagområder

Eksempler på tydelig skille mellom prosess- og resultatbetydning finner vi her:

dekorering – dekorasjon
organisering – organisasjon
publisering – publikasjon
redigering – redaksjon

En organisasjon er et mer eller mindre konkret resultat av organisering, omtrent som en bygning (konkret) eller en oppbygning/bygnad (litt mindre konkret) er resultat av bygging. Det er ikke lenger mange som sier at det trengs bedre organisasjon av noe.

Noen ganger er den ene varianten reservert for spesielle fagområder. Renovasjon er det vanligste i forbindelse med renhold, mens renovering brukes i forbindelse med rehabilitering og oppussing (jf. renovere 1 i Nynorskordboka). Et annet eksempel på at ordene har klare spesialbetydninger, finner vi i paret ekspedisjon/ekspedering.

I matematikken omtales emnene derivasjon og integrasjon helst nettopp slik (-ing brukes mindre og kanskje helst om framgangsmåten), og i politikken snakkes det om europeisk integrasjon (både prosess og tilstand), men i innvandringssammenheng kalles ‘det å integrere’ nå oftest integrering.

Stadig mer -ing i generell betydning, bare -sjon i spesialbetydninger (delsynonymi)

Overskriften viser til et svært vanlig mønster.

Bare administrasjon kan vise til en institusjon, men både administrasjon og administrering kan vise til handlingen. Delegasjon er et slags produkt av handlingen delegering, men også handlingen kalles delegasjon. Språkrådet anbefaler delegering i handlingsbetydningen.

Installasjon har en konkret betydning og kompresjon en tilstandsbetydning og en medisinsk spesialbetydning, men begge brukes en del for installering og komprimering generelt.

Flere eksempler er satt opp nedenfor. Ing-ordene er de mest nærliggende når vi skal omtale en prosess eller handling allment; de betyr ‘det å …’, og de følges ofte av preposisjonen av. Sjon-ordene kan ha samme betydning, men de står først og fremst for tellelige fenomener – alt fra konkrete og abstrakte produkt til enkelthandlinger. I disse særbetydningene (indikert i parentes med betydning eller fagområde) er det ofte ikke noe alternativ til sjon-ordene.

illustrering – illustrasjon (om produkt)
isolering – isolasjon (om materiale)
kalkulering – kalkulasjon (jf. også kalkyle)
kassering – kassasjon (juridisk)
kvalifisering – kvalifikasjon (om egenskap)
komponering – komposisjon (om produkt)
konfigurering – konfigurasjon (om mønster, system)
kreering – kreasjon (om produkt)
legitimering – legitimasjon (om dokument)
likvidering – likvidasjon (økonomisk)
permittering – permisjon (om resultat)
realisering – realisasjon (økonomisk, men stadig mer -ing)
rekvirering – rekvisisjon (om dokument)
reservering – reservasjon (om forbehold eller om noe tellelig)
refundering – refusjon (om selve pengene)
refusering – refusjon (om enkeltavslag)
reklamering – reklamasjon (enkeltklage)
revidering – revisjon (økonomisk; oftest ellers også)
visitering – visitasjon (i mange betydninger, jf. også visitas)

Det er dessuten en tendens til å beholde -sjon i sammensetninger uavhengig av betydning, som i isolasjonsmateriale, vaksinasjonsprogram (ev. vaksineprogram) og delegasjonsreglement. Men det heter alltid selvrealisering, helst permitteringsvarsel og stadig oftere kroppsvisitering.

Om det er verdt å bruke ulike varianter for å skille mellom betydningsnyanser på et visst fagområde, er noe fagfolk bør kunne avgjøre.

Bare unødvendig, lite praktisert eller utydelig skille

Når sjon-ordene på lista ovenfor brukes i generell betydning, er det vanskelig å se noen betydningsforskjell mellom dem og ing-ordene. Ofte mangler det også klare spesialbetydninger.

I noen tilfeller er det i virkeligheten ingen betydningsforskjell mellom -sjon og -ing-. Det gjelder for eksempel kroppsvisitasjon og permisjonsvarsel, som vi like gjerne kan klare oss uten. Andre eksempler:

implementering/implementasjon
inhalering/inhalasjon
kastrering/kastrasjon
konfiskering/konfiskasjon
lokalisering/lokalisasjon (bortsett fra en spesiell medisinsk betydning)
manipulering/manipulasjon
sterilisering/sterilisasjon

I disse tilfellene er -ing mest brukt, med god grunn. Videre sier vi i dag diskriminering enten vi tenker på forskjellsbehandling eller evnen til å skille (f.eks. visuell diskriminering i psykologisk fagspråk). Likeledes har stimulering vunnet fram både i allmennspråk og fagspråk. Rådet for teknisk terminologi anbefalte i 1978 termen automatisering framfor synonymet automasjon, se også Norsk teknisk fagordbok (1984).

På den andre siden har vi stagnering/stagnasjon; her er -sjon mest brukt, kanskje fordi man tenker mer på samfunnsfenomenet (jf. et ord som inflasjon) enn på selve den gradvise prosessen. Andre eksempler på at det er lite rom for ing-varianten, har vi i kommunikasjon, operasjon, reparasjon og ventilasjon. Det er sjelden man bruker addering for addisjon, argumentering for argumentasjon, instruering for instruksjon eller redusering for reduksjon, men det er fullt mulig hvis man ønsker å framheve handlingen. (Redusering har dessuten fått en spesialbetydning i ballspill.) Provosering kunne kanskje vist til noe mer kontinuerlig enn provokasjon, men det brukes lite; til gjengjeld er det enerådende i framprovosering. Rotering brukes gjerne transitivt om rotering av objekter, men rotasjon er det vanligste ellers, både om tellelige omdreininger og om fenomenet generelt.

Kremasjon er mer brukt enn kremering, kanskje fordi det virker mindre handlingsorientert og dermed mer abstrakt og skånsomt. I paret eksaminasjon/eksaminering kan det være at en viss «institusjonsbetydning» gjør seg gjeldende og fremmer -sjon. I kjemien snakker man helst om oksidasjon (jf. korrosjon) og reduksjon selv om oksidering er et brukbart ord i og for seg. (Ing-ordene kunne passet om det å utsette noe for reduksjon og oksidasjon, transitivt, men noe slikt mønster er vanskelig å spore i bruken.) Destillasjon er fremdeles mer brukt enn destillering.

Det er hard konkurranse mellom vaksinering og vaksinasjon (og vaksine). Selv om det ikke er noen klar betydningsforskjell, vil det skurre for mange hvis det ene eller det andre gjennomføres konsekvent.

Les mer

Boka Ordlaging og ordelement i norsk har mer om emnet. Her står det også om motsetningen mellom substantiver på -ering og -asje.

Svar

Tommelfingerregelen holder ikke alltid stikk. Det er varianten målsetting uten -n- som skal brukes i begge betydninger. (Ofte kan mål brukes i stedet i den siste betydningen.)

Bokmålsordboka sier at målsetting er begge deler:

1 det å fastsette et mål som skal nås
2 program, plan, mål

Ikke -ning

Målsetning med -n- står ikke i bokmålsordbøker (som speiler den offisielle rettskrivningen), men det er vanlig i riksmål.

Det er i betydning 2 vi skulle vente -ning etter hovedregelen, for det handler om det vi ønsker å nå fram til, resultatet eller målet. Men Bokmålsordboka sier altså at det bare heter målsetting.

I nynorsk finner vi målsetnad, men det er det vanligere målsetjing og (varianten målsetting) som står i ordboka.

Kritikk av selve ordet

En del språkbrukere er skeptiske til bruken av målsetting/målsetning/målsetnad, for ikke å snakke om målbilde, som er en nyere vri (jf. «å realisere målbildet»). De mener at mål alene dekker meningen, når det ikke er snakk om målangivelsen. De har ofte rett. Finn-Erik Vinje formulerer det treffende i boka Moderne norsk:

(Moderne norsk, 4. utg., 1987, s. 61.)

Målsetting i betydning 1 er altså greit når vi virkelig viser til prosessen eller handlingen å sette mål (for noe). Dessuten kan og bør det brukes i den særbetydningen det har innenfor konstruksjonstegning.

Men i det store og hele bør man skrive «oppfylle målene», ikke «oppfylle målsettingene» (og i alle fall ikke «oppfylle målsetningene»).

Svar

Det kan hete både verdiskaping og verdiskapning på bokmål. Det er fritt fram for å bruke verdiskaping om prosessen og verdiskapning om resultatet, men det er altså ikke obligatorisk.

Bokmålsordboka forklarer ordet verdiskaping som ‘det å skape materielle el. åndelige verdier'. Ordboka viser altså bare til handlingen eller prosessen og nevner ikke noe om hva resultatet bør kalles, eller om det i det hele tatt kan skilles klart ut.

Skaping kontra skapning: obligatorisk skille og valgfritt skille

Vi skiller mellom skaping (skapelse) av verden og en skapning i verden (et eksemplar av det skapte). Men det er en gråsone mellom disse begrepene. Mange vil mene at det der finnes produkter av skaping som ikke er skapninger i vanlig forstand, men som likevel kan kalles skapning. Dette ning-ordet er da et abstrakt substantiv som helst brukes i entall. Slik skapning med n finner vi helst i sammensetninger. Det må sees i sammenheng med at -ning generelt holder seg best i sammensetninger. Bare tenk på prosessen ombygning/ombygging (valgfri skrivemåte) kontra prosessen bygging (usammensatt og alltid uten n).

I mediene brukes verdiskaping og verdiskapning om hverandre, og det er ofte vanskelig å si om ordet viser til prosesser eller til verdier som er blitt frambrakt. Vi kan lage et eksempel der vi prøver å skille mellom betydningene:

Verdiskapingen som arbeidsstokken har stått for i flere år, har ført til stor verdiskapning for bedriften.

Det blir ganske kunstig.

Stillingen mellom verdiskaping og verdiskapning

Verdiskaping uten n står ganske sterkt, trolig fordi ordet er mindre enn hundre år gammelt i norsk, slik at den utbredte norske tendensen til -ing har trumfet den dansk-norske tradisjonen med -ning i abstrakte ord. På dansk heter det uansett helst værdiskabelse. Litt før tusenårsskiftet fikk verdiskaping uten n overtaket i trykte kilder, og varianten holder stillingen på nettet – interessant nok i litt mindre grad i bestemt form, der verdiskapningen klorer seg godt fast.

Nynorsk

Ifølge Nynorskordboka er verdiskaping det eneste rette i nynorsk uavhengig av betydningen. Nå er riktignok ikke resultatbetydningen tatt med i ordbøkene, men det er nok uansett «skapinga av verdiar», ikke «skapningen», det er tale om. Skapningen er et levende vesen, og noe hunkjønnsord *skapninga finnes ikke.

Svar

Du bør slå opp i ordboka hvis du er i tvil, for det finnes ikke allmenne regler, bare mønster og tendenser.

Noen ganger kan ing-avledningen av et verb betegne selve handlingen, mens ning-avledningen viser til resultatet av handlingen eller har en annen mer eller mindre konkret spesialbetydning:

bygging (av hus) – bygning (det som er bygd)
rydding (av tomta) – rydning (i skogen)
skaping (av et kunstverk) – skapning (det som er skapt)
fletting (av kurver) – fletning (selve flettverket i kurven)
lysing (med lykt) – lysning (i skogen)
strekking (av tøy) – strekning (veistrekning)
trekking (av garn) – trekning (i Pengelotteriet, i ansiktet)

Ordet på -ning står gjerne for noe typisk tellelig.

Mange gamle ord av det litt formelle slaget har -ning nokså uavhengig av denne logikken. Det gjelder særlig ord som begynner på an-, be-, for-:

anmerkning, ansøkning, bevilgning, erstatning, formodning

Mange ord kan ha -ing eller -ning uten at det spiller noen avgjørende rolle for betydningen:

rettskriv(n)ing, forsk(n)ing, bøy(n)ing

Suffikset -ing brukes mer enn -ning som rent verbalsubstantiv (om handling). Det heter hopping, dansing, synging, baking og så videre. Det er også -ing som er det produktive ordlagingselementet – det som brukes ved nylaginger og øyeblikksdannelser.

Avledninger på -ing konkurrerer med (og utkonkurrerer ofte) eldre avledninger med suffikset -else:

bearbeidelse > bearbeiding, bileggelse > bilegging, drøftelse > drøfting, ransakelse > ransaking, forkortelse > forkorting, igangsettelse > igangsetting

Det finnes også rent lydlige grunner til at ord har fått -ing eller -ning, men det blir for komplisert å ta opp dette her.

Svar

Forsking og forskning er likestilte former. Det samme gjelder etterforsking og etterforskning.

Man kan velge enten den ene eller den andre varianten uten hensyn til betydning, men man må være konsekvent innenfor hver tekst.

Nyanse?

Det er ikke forbudt å forsøke å skille mellom betydningsnyanser heller. Da må forsking være ‘det å forske’, selve handlingen, mens forskning kanskje omfatter produktet av handlingen eller så å si hele samfunnsfeltet som er organisert omkring den. Dette taler f.eks. for «forsking på» uten -n-. Men det er nok umulig å praktisere noe klart skille. Har man f.eks. fått midler til forsking (på noe), mens forskningen har fått økte midler? Det blir ganske uhåndterlig.

Sammensetninger

Det kan også bli vanskelig å forsøke å skille mellom ulike former i sammensetninger. Tanums store rettskrivningsordbok fører opp både forskningstermin og forskingstermin og har med begge varianter av forleddet i alle sammensetninger med forsk(n)ing-. Det er praktisk å velge enten det ene eller det andre, også i sammensetninger med forsk(n)ing som andreledd, som fredsforsk(n)ing, grunnforsk(n)ing, havforsk(n)ing, anvendt forsk(n)ing osv.

I forbindelse med etterforsk(n)ing er det helst tale om en ren aktivitet (som i «etterforsking av»). Slik sett kan man se etterforsk(n)ing delvis atskilt fra de andre sammensetningene, men det er neppe praktisk.

Utbredelse

Det som er vanligst fra gammelt av, er forskning. Den formen har vi med oss helt fra skriftfellesskapet med Danmark på 1800-tallet. Først rundt 1930 finner vi forsking, hos skribenter som Edvard Bull og Viggo Hansteen. Men denne formen har aldri tatt helt over. Det samme gjelder etterforsking. Noen av de tidligste eksemplene på -forsking (efterforsking) finner vi etter annen verdenskrig hos Johan Borgen. Begge variantene med -ing uten -n- har sikkert vært mer utbredt i tale enn i skrift. Først i nyere tid har etterforsking virkelig fått et løft i skrift. I straffeprosessloven, politiloven og påtaleinstruksen dominerer etterforsking uten -n-, selv om det ser ut til at de fleste politifolk og jurister fremdeles sverger til etterforskning.