SøkSvar
Når myndighetene gir tillatelse til å drive en viss virksomhet, er det en bevilling (eller et løyve). Bevilgning er derimot tildeling av penger. Det kan derfor bare hete økte bevilgninger (nynorsk: løyvingar).
Det varierer om en tillatelse fra myndighetene kalles bevilling, løyve, lisens eller konsesjon. På nynorsk heter all tillatelse tradisjonelt helst løyve, jf. skjenkjeløyve. Løyve brukes også i bokmål, som i drosjeløyve.
G = penGer
Hva heter bevilgning på nynorsk, da? Jo, løyving. Men hvordan skal man huske når det er riktig med det ene eller det andre ordet? Se på disse parene:
bevilGning kontra bevilling
løyvinG kontra løyve
Der det er G, er det det penGer inne i bildet.
Etymologien
Bokmålsordene stammer fra lavtysk, fra bewillen eller bewilligen med betydningen ‘gå med på, samtykke i noens vilje’. Det første verbet er nærmest knyttet til å ville, det andre til adjektivet villig.
De innlånte variantene har tidligere blitt brukt mye om hverandre, men etter hvert har de fått klart atskilte bruksområder i norsk. Det er ikke så rart at de ofte blir blandet sammen. I dansk, som vi har delt ordene med, finner vi ikke igjen betydningsskillet. Og i svensk er det hele blitt til bevilja, som brukes litt annerledes enn de to norske ordene.