– origin late Middle English: from Old French policie ‘civil administration’, via Latin from Greek politeia ‘citizenship’, from politēs ‘citizen’, from polis ‘city’.
1) De dro for å filme videoer av undervannsstunt til TikTok og YouTube. Det gikk derimot ikke helt som forventet.
2) NN har lang erfaring som øre-nese-halsspesialist. Han har derimot aldri vært borti pasienter med hvitløkfedd sittende fast i nesen.
3) Jeg har hørt mangt om mye, men ørene har derimot ikke falt av.
1) Kari er grei. Ola, derimot, er litt av en vriompeis. 2) Kari er grei. Ola er derimot litt av en vriompeis. 3) Kari er grei. Derimot er Ola litt av en vriompeis.
Alternativ 1 er mest logisk tilfredsstillende (her settes Ola ganske enkelt i motsetning til Kari), men få vil reagere på alternativ 2. Alternativ 3 er mer tvilsomt i skrift, men uttalt med trykk på Ola fungerer det greit.Eg veit at å stridast om pavens skjegg tyder å trette om bagatellar. Er det fordi paven ikkje har skjegg, slik at det ikkje er noko å trette om?
Kanskje, eller så er det fordi det er uråd å avgjere om paven har skjegg.
For ikkje å bli råka av munnhellet nøyer vi oss med å gje att Ordbog over det danske Sprog:
strides om kejserens ell. (nu l. br.) pavens […] ell. (nu næppe br.) bispens […] skæg (ty. um des kaisers bart streiten; maaske egl.: strides, om Karl den store ell. en anden for længst afdød kejser ell. pave havde skæg ell. ej (ell. om farven paa vedk.s skæg), jf. Arlaud.563; sml. udtr. af lignende art som fr. disputer de la chape de l’évêque, ty. um des Moses grab streiten, lat. de lana caprina rixari og gr. perì ónū skiâs (máchesthai)) strides om ting, forhold, der ikke lader sig afgøre ell. er uvæsentlige, ligegyldige
I Danmark snakkar ein heller om keisarens skjegg, som i tysk. Men svenskane trettar gjerne om påvens skägg.
Pavane skal forresten ha hatt skjegg mellom 1527 og 1700.
Er det riktig å skrive «de» eller «dem» i setninger som den nedenfor?
«Konferansen er for de/dem som ønsker å komme.»
I «Konferansen er for dem» (uten noe mer) skal det være objektsform, altså dem. Men når det kommer et som etter, må både de og dem godtas. Vi tilrår dem.
Objektsformen dem har vært foretrukket i skrift der «de(m) som …» står som objekt eller som styring til preposisjon. Eksempler:
(Merk at som kan være sløyfet og underforstått uten at har noe å si for valget av de eller dem. «Kast dem du …»)
For mange er nok «de som» en ubøyelig frase. Det er ikke så rart, for i de aller fleste dialektene heter jo de og dem enten bare d(e)i eller bare dem (e.l.) uavhengig av sammenhengen.
Det finnes flere unntak fra hovedregelen. For eksempel er det vanligst å skrive
… for de av dem som …
Her er det skutt inn en preposisjonsfrase mellom de og som. Subjektsformen de er også litt vanligere der ordet viser til det samme som subjektet i som-setningen:
Kast de(m) som er utslitt!
Jamfør: De (subjekt) er utslitt.
Omtrent de samme rådene finner du under Språkhjelp på nettsidene våre. Her står det også om typen «Det var de(m) som …».
Til slutt ramser vi opp flere eksempler med preposisjon slik at de som søker etter emnet, finner artikkelen:
av dem som, blant dem som, for dem som, fra dem som, med dem som, til dem som
Heter det prosjektør, projektør, prosjektor eller projektor? Skal j-ene uttales rett fram eller med sj-lyd?
Dette var rettskrivningssituasjonen før:
projektor ‘lyskaster’ eller ‘apparat til å vise lysbilder eller film på et lerret eller lignende’
prosjektør ‘lyskaster’ eller ‘apparat til å vise lysbilder eller film på et lerret eller lignende’
I 2021 ble det innført to nye ting: et betydningsskille mellom prosjektør og projektor + en helt ny variant: prosjektor, basert på den engelsk-norske uttalen av projector. Flere tiårs markedsføring av slikt utstyr til kontor- og hjemmebruk hadde påvirket norsk talemål, og kravet om en ny skrivemåte hadde vokst.
Her er stoda i dag:
projektor ‘apparat til å vise lysbilder eller film på et lerret eller lignende’
prosjektor ‘apparat til å vise lysbilder eller film på et lerret eller lignende’
prosjektør ‘lyskaster’
Generelt er bokstavrett uttale av nyere importord anbefalt. Det tilsier at projektor og prosjektor bør uttales som de skrives. Det er ingen grunn til å uttale projektor med engelskinspirert sj-lyd når denne uttalevarianten har fått sin egen skrivemåte.
Grunnen til at vi lenge skrev projektor uten sj, er at ordet henger nær sammen med projisere og projeksjon, som både skrives og uttales med j-lyd. Opphavet er latin projicere ‘å kaste fram’ (av pro + jacere ‘å kaste). De beslektede ordene prosjekt og prosjektil har vi skrevet med -sj- siden 1938.
De som legger vekt på sammenhengen med projisere og projeksjon, kan godt fortsette med å skrive projektor.
Varianten prosjektør er en fornorsking av fransk projecteur. Før 1984 ble det skrevet projektør (men vanligvis uttalt med sj).
Det ble i 1984 gjort et vedtak om ikke å skille mellom betydningene av prosjektør og projektor. I Bokmålsordboka ble både projektor og prosjektør forklart med ‘lyskaster’ og ‘projeksjonsapparat’, det vil si et apparat til å vise fram tekst, lysbilder og videoer med (‘skriftprojektor’ og ‘videoprojektor’).
Likevel var det en forskjell: Prosjektør ble brukt mest i betydningen ‘lyskaster’, mens projektor (nå altså også prosjektor) ble brukt mest i de andre betydningene, altså om framvisningsapparater. Fra og med 2021 har prosjektør bare hatt betydningen ‘lyskaster’ i rettskrivningsordbøkene.
Her er resultatet av et søk i et utvalg kilder ved nb.no. Avissøk gir et litt annet bilde, det samme gjør søk i hele tekstmassen. Men dette er illustrerende nok.
Før 2000 er det oftere lyskaster-betydningen som ligger under p-ordene. Når projektor skyter i været, er det i stor grad med uttalen /prosjektor/.
Kva er bakgrunnen for ordet radarpar?
Midt i sekstiåra vart dette ordet teke i bruk i svensk sportsjournalistikk for å karakterisere to personar som er svært samkøyrde. Seinare har det òg vore mykje brukt om tilsvarande par i underhaldningsbransjen.
Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner forklarer det slik:
radarpar (fam.) to spillere som opererer svært godt sammen (eg. som om de ble dirigert av radar) // to personer som (samarbeider godt og) gjør seg bemerket som ‘parhester’
Tanken er altså at to personar så å seie er radarstyrte. Dette er ikkje heilt sjølvforklarande, for det seier ikkje noko om par-aspektet. Ein kunne jo tenkt seg at det handla om det fenomenet at to ting som er veldig nære kvarandre, syner seg som eitt ekko på radarskjermen, men det er ikkje noko som peikar mot at det er opphavet.
I svenske ordbøker er ordet derimot forklart med at personane kommuniserer slik at andre ikkje ser eller høyrer det – telepatisk – som om dei nytta radarsignal. I bladet Språknytt 1/1976 er det lagt vekt på at ein radar er eit peileinstrument, og eit radarpar er såleis ‘to personar som lett peiler hverandre inn, som har lett for å spille sammen’.
Stadig oftere hører jeg at folk sier «for en tid tilbake», «for en uke tilbake», «for noen år tilbake». Kommer det av engelsk «some time back»? Og er «for en tid siden» blitt avleggs?
«For noen år tilbake» er en variant noen gjerne bruker for å gi talen eller teksten en mer formell eller høytidelig tone. Det skulle ikke være nødvendig.
«For noen år siden» og liknende uttrykk med siden har i flere hundre år vært det naturlige førstevalget i norsk tekst og tale, og det er like godt som før. Vi anbefaler det.
Det er ingen grunn til å tro at for eksempel «for så og så mange år tilbake» har rot i engelsk, til det er denne uttrykksmåten for gammel i norsk og tidligere dansk-norsk (i alle fall varianten med «for»), men den motepregede spredningen i dag har støtte i engelsk.
Det er mange som reagerer på «for noen år tilbake» og lignende fordi de mener at det er en nyere sammenblanding av «noen år tilbake» + «for noen år siden». Men akkurat det er tvilsomt.
I riktig gamle dager het det noe helt annet, nemlig «for noen år» og «noen år siden» (her direkte oversatt til moderne norsk). Altså: to uttrykk som er snauere enn noen av dem vi bruker i dag.
Det finnes uttrykk med verb + tidsuttrykk + tilbake som er helt uproblematiske, for eksempel å gå eller å tenke seg så og så mange år tilbake.
Hvorfor har folk begynt å si «mitt inntrykk er at» og «vårt inntrykk er at» i stedet for «jeg/vi har inntrykk av at»? Å få et inntrykk er i utgangspunktet noe ganske passivt – er dette en måte å gjøre det enda mer passivt og uforpliktende på?
Vi vet jo ikke helt hva folk tenker, men objektivt sett blir det unektelig mer passivt og indirekte på denne måten. Muligens føles det også mindre forpliktende.
Merk at vi også har tradisjonelle objektivt klingende formuleringer fra før, som «det ser ut til at», eller i stivere form: «det synes som om» og «det later til at». «Mitt inntrykk er» er mer personlig, men ikke så personlig som «jeg forstår det slik» eller «jeg tror».
Vi kan se det som en substantivering av uttrykket, slik:
Vi har da en parallell og mulig mal i
Men her blir det tydeligere mer substantivisk og stivt med omskrivning.
«Mitt inntrykk er at» er en gammel uttrykksmåte, det er ikke noe folk har begynt å si nå. Men du har nok rett i at uttrykket sprer seg eller styrker stillingen sin i forhold til beslektede uttrykk. Et søk i skriftlige kilder hos Nasjonalbiblioteket viser at forekomsten er mangedoblet i etterkrigstida, mens andelen «inntrykk av at» har gått ned.
I nyere tid har vi forresten fått beslektede fraser som håpet er at, ønsket er at, frykten er at og bekymringen er at (for jeg/vi håper osv.). Her er påvirkningen fra engelsk tydelig.
Det er i alle fall vårt bestemte inntrykk.
Jeg vasker et manus og lurer på skrivemåten av begrepet/termen FAIR PLAY. Skal det skrives fair play, Fair play eller Fair Play? Hva med sammensetninger, som FAIR PLAY + koordinator?
Fotballforbundet bruker ordet både som navn på en verdi og et virkemiddel, som kampanjenavn og generelt om begrepet ærlig spill. NFF liker store bokstaver, mens jeg heller til små i denne sammenhengen.
Under oppslagsordet fair i Tanums store rettskrivningsordbok finner en fair play, skrevet på denne måten. Dette er den riktige skrivemåten på norsk (det spiller ingen rolle at det er lånt fra engelsk).
Regelen er at stor forbokstav brukes i egennavn (navn) og i ord som innleder en ny setning etter punktum. Fair play er i utgangspunktet ikke noe egennavn og skal derfor skrives med små forbokstaver. At man legger vekt på én side av fenomenet (f.eks. verdi, norm, virkemiddel) eller i det hele tatt tillegger begrepet stor verdi, har ingenting å si i denne sammenhengen.
Kampanjer kan ha et navn (egennavn). Hvis Fair play helt reelt er navnet på en kampanje, kan det være riktig med stor F, men bare i de tilfellene der man sikter helt spesifikt til kampanjen Fair play. Alltid ellers er fair play rett skrivemåte. Satt på spissen: «Med vår kampanje Fair play ønsker vi å fremme fair play.»
I sammensetninger må det brukes bindestrek, for eksempel: fair play-normer. (I framtida kan vi få fairplaynormer, hvis ordet blir veldig vanlig og uttales i ett med hovedtrykk på første stavelse.)
Vi har en avdeling som tar seg av saker i utlandet, men merk at selve avdelingen ligger i Norge. Vi er usikre på om vi bør kalle den utlandsavdelingen eller utenlandsavdelingen.
Dere bør velge utenlands- i alle sammensetninger. Riktignok kan utenlandsavdelingen tolkes på to måter (i utlandet og for utlandet), men det finnes ikke noe etablert skille mellom utlands- og utenlands- i den retningen.
I ordbøkene finnes det mange sammensetninger med utenlands-, blant annet utenlandsopphold, utenlandskorrespondent, utenlandsferd og utenlandsreise. Det er bare å holde seg til det mønsteret.
På utenlandsområdet skiller norsk seg fra svensk og nyere dansk, som har for eksempel utlandsresa og udlandsrejse.
Vi legger til flere eksempler: utenlandsbetaling, utenlandsenhet, utenlandsforbindelser, utenlandsforhold, utenlandssaker, utenlandssamtale, utenlandstjeneste, utenlandstrafikk.
Heter det skjenkebevilgning eller skjenkebevilling?
Svaret er skjenkebevilling, som er det samme som skjenkeløyve (nynorsk også skjenkjeløyve).
bevilling = å gi lov/løyve/tillatelse
bevilgning = å gi (bevilge) penger
På nynorsk heter bevilling løyve og bevilgning løyving (man løyver penger). På nynorsk kan løyve brukes om alle slags tillatelser, særlig tillatelser fra det offentlige. På bokmål brukes ordet i praksis bare om visse typer (som drosjeløyve).
Huskeregel: I bevilg- og penger finner vi en g! I bevill- og tillatelse har vi dobbelt l.
På nettsidene våre finner du flere eksempler på ord som er til forveksling like.
På mange statlege nettsider kan ein lese om lækjemidlar og hjelpemidlar. Det må vel vere gale?
Ja, det er gale. Det rette er fleire hjelpemiddel og fleire lækjemiddel.
Inkjekjønnsordet middel heiter middel i fleirtal: eit middel – fleire middel, nett som eit hus – fleire hus. Vi får:
eit hjelpemiddel – hjelpemiddelet – fleire hjelpemiddel – alle hjelpemidla
eit lækjemiddel – lækjemiddelet – fleire lækjemiddel – alle lækjemidla
Det finst to hankjønnsord som minner om inkjekjønnsordet middel.
Det eine er (ein) midel ‘kapital, formue’. I fleirtal tyder det ‘pengar’. Rett nok kan midlar (pengar) vere nyttige middel, men ein må ikkje blande saman orda.
Det andre er middel ‘gjennomsnitt; middeltal’, som sjeldan blir bøygt med artiklar. Det er det ordet vi har i den gamle genitiven middels. Før heitte det helst medel og medels i nynorsk.
Vi er i gang med implementering av en ny prosess for å sikre en helhetlig mottakelse av alle nyansatte, også med sikte på å gi best mulig støtte til lederne våre. En slik prosess omtales som onboarding, men vi vil gjerne finne et godt norsk ord for dette.
Et slikt opplegg kan kalles introduksjonsprogram (for nyansatte).
Introduksjonsprogram har blitt brukt i over seksti år i denne betydningen. Det står i Økonomisk engelsk-norsk ordbok (Kunnskapsforlaget).
Det verbale uttrykket som tilsvarer onboarding, er å gå/stige om bord. Hvis man vil bruke skipsmetaforer, kan man saktens kalle programmet «Velkommen om bord» eller lignende i stedet for «Velkommen til oss».
Merk at *ombordprogram ikke er en heldig konstruksjon på norsk. Ombordstigningsprogram er bedre, men unektelig langt. Påmønstring (påmønstringsprogram) er den mest treffende metaforen (å mønstre på = å ta hyre, å gå om bord).
Ellers kan startpakke og mange andre ord fungere når sammenhengen (opplegg for nyansatte) er kjent.
Kanskje dere kan ta kontakt med HR Norge for å diskutere alternativer til onboarding.
Kan marka regnes som egennavn på skogen rundt Oslo? I lokalavisa jeg arbeider i, skriver vi stadig om marka i forbindelse med ny lov, hyttebygging etc. Miljøverndepartementet bruker stor og liten m om hverandre i saker om marka (Oslomarka). Hva er riktig?
Oslo er ikke alene om å ha ei eller flere marker omkring seg, altså utmarksområder med skog. Dere bør velge mellom marka og Oslo-marka.
Avgrensede områder som Nordmarka og Østmarka har stor forbokstav.
Viser man til all marka rundt Oslo, kan man også skrive Oslo-marka på linje med f.eks. Oslo-skogen. Det heter riktignok Oslomarka i lovverket (se nedenfor), men siden Oslo-marka består av flere atskilte områder (i motsetning til f.eks. Oslofjorden), er det best med bindestrek, som i verket Oslo-Marka. I boka Markaboka (der marka konsekvent skrives med liten m), kalles områdene også oslomarkene.
Kort sagt: Når det gjelder forbokstaver, er tur i marka (Oslo-marka) på linje med tur på fjorden (Oslofjorden).
Mange kjenner nok marka bare som navn på den ene marka rundt byen de bor i; de mangler ordet mark i det vanlige ordforrådet sitt. Sammensetninger med marka- vitner om nettopp dette. Ord som markatur og markatraver uttales gjerne med tonem 1 i marka- (jf. Kina i Kina-kjenner). Marka- er her bestemt form entall, på linje med skogen.
Hvis oslofolk hadde regnet marka som et vanlig ord, ville det i stedet hett enten marktraver, marketraver eller markatraver med tonem 2 i marka- (som i bønner, ikke bønder). Markatraver med tonem 2 ville vært på linje med ferdamann, Strandavatnet, Markabygda osv. Ferda-, Stranda- og Marka- er ikke bestemt form entall, men en sammensetningsform som har rot i gammel genitiv. A-en fungerer her som s-en i skogs-. Det er en helt annen a enn a-en i bestemt form entall.
Sett nå at marka hadde hett skogen, og at ordet skog ikke var så godt kjent lenger. Oslo-skogen ville da omfattet Nordskogen, Sørskogen osv. Mange oslofolk ville likt å kalle skogen(e) sin(e) Skogen med stor S. Hvis de ikke kjente til andre skoger, ville de kanskje ha insistert på nettopp det. Vi ville snart fått skogentur og skogentravere i stedet for skogstur og skogstravere.
Oslo kommune opererer med Marka som en administrativ enhet (en fellesbetegnelse på det som ligger utenfor bydelsområdene). Slik sett kan det argumenteres for at Marka er et navn, i alle fall et administrativt navn, om ikke noe egentlig stedsnavn.
I lov 5. juni 2009 nr. 35 om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner (markaloven) er begrepet «Marka» legaldefinert i § 2 og i det tilhørende kartet. Det er tale om et område som strekker seg over mange fylker og kommuner. Marka etter denne definisjonen skiller seg fra Oslo kommunes administrative bydel Marka, som (naturlig nok) bare omfatter områder innenfor Oslo kommune (inkludert bebodde områder i Maridalen og Sørkedalen som ikke ligger innenfor Marka etter loven).
Ikke noe av disse to marka-begrepene sammenfaller helt med «marka» i vanlig dagligtale. Til sammenligning har Oslo kommune også en administrativ bydel som går under betegnelsen «Sentrum». Det administrative området «Sentrum» omfatter den innerste delen av bykjernen i Oslo og er trolig et mindre område enn det de fleste til vanlig vil legge i begrepet «(Oslo) sentrum», som bør skrives med liten forbokstav.
Selv om man måtte være nødt til å operere med de administrative navnene i arbeidstida, kan man trygt gå på tur i marka med liten m på fritida (eller i sentrum, om man foretrekker det).
Heiter det verkeleg spegelegg på nynorsk? Eg har ikkje vanskar med å seie spegel, men eg slit litt med spegelegg. Det same gjeld snigel.
Nei, det heiter speilegg på nynorsk. Ein må rekne dette som eit lån frå bokmål i skrift. Men spegel kan uttalast /speiel/, så i prinsippet kunne vi gjerne ha skrive spegelegg og sagt /speilegg/. Snigel kan uttalast /sniel/.
I gamle norske ord som spegel, snigel og tygel (gammalnorsk spegill, snigill og tygill) har vi ein fremre vokal (e eller i) etter g-en. Etter gammalnorsk tid vart dei fleste g-ar som stod føre slike vokalar, mjuka opp til j-lydar. I visse samanhengar kunne dei bli til i-ar eller falla heilt bort.
Det er heilt greitt, ja faktisk tilrådeleg, å uttale desse orda /speiel/, /sniel/ og /tyel/. Tykkjer du det er rart at det ikkje er fullt samsvar mellom skrift og tale, hjelper det å tenkje på bokmål, der orda speil og snegl blir skrivne ulikt og uttalt likt: [spæil] og [snæil].
I fleirtal heitte det speglar, sniglar og tyglar i gammalnorsk, slik det framleis gjer i nynorsk. Her er ingen fremre vokal, så g-en har halde seg. Det har han òg gjort i samansetningar med snigle-.
Samansetningar med spegel har ikkje forma spegle-, men spegel-. I uttalen skil ein knapt mellom /speiel-/ og /speil-/. Speilegg (laga etter tysk Spiegelei) er mykje yngre ord i norsk enn spegel.
Hvilke regler gjelder for stor og liten forbokstav i navn på oster, viner og andre mat- og drikkevarer?
Hvis betegnelsene står for sorter/typer og ikke varemerker, skal det være liten forbokstav.
Det heter altså gruyère, roquefort, gouda (el. gauda), calvados, tabasko(saus). Det skal være liten forbokstav også når førsteleddet i ordet stammer fra et egennavn: gudbrandsdalsost, johannesbrød, ringerikspoteter.
Også vin- og brennevinssorter skrives med liten forbokstav: rødvin, beaujolais, sherry, madeira, sjenever, vermut, konjakk, akevitt. Merk at de enkelte vinmerkene (varemerkene) får stor forbokstav: Château de Bosc, Santa Carolina, Martini Bianco, Gammel Reserve, Courvoisier Very Special.
Et par eksempler kan illustrere dette:
Dynk kakebunnen med litt sherry; bruk gjerne Bristol Cream.
Til denne retten passer det godt med akevitt, for eksempel Gammel Reserve.
Skal holocaust/Holocaust skrives med stor eller liten forbokstav? Og hva med minnedagen for denne tragedien?
Det riktige er holocaust og holocaustdagen.
I Bokmålsordboka finner vi disse opplysningene:
holocaust
m. eller n. [altså en holocaust eller et holocaust når ordet bøyes]
uttale: hål´låkåst el. hål´lokåst
etymologi: gjennom engelsk, fra latin holocaustum 'brennoffer (som brennes helt opp)', av gresk
betydning: ‘politisk motivert massedrap på folkegrupper, særlig om utryddelsen av jøder og andre befolkningsgrupper før og under den andre verdenskrigen’
Ordet har også blitt brukt om andre slags massedrap, som i kjernefysisk holocaust (her grenser det til både inferno og ragnarok).
I 1966 kom en bok om emnet med tittelen Det store brennoffer. På den tida var ordet holocaust lite kjent i Norge. Det var først da NRK i 1979 viste tv-serien Holocaust (fra 1978), at selve ordet ble allment kjent hos oss.
I hebraisk er ordet shoah brukt mer spesifikt om det jødiske holocaust, jf. Encyclopædia Britannica og denne artikkelen i The Huffington Post.
I dag er folkemordet på jøder uten tvil det mest kjente holocaust i den moderne betydningen. Når ordet står alene, fungerer det derfor som en entydig betegnelse på dette fenomenet. Det hender at Språkrådet får henvendelser som går ut på at forbokstav i en slik betegnelse er en bagatellisering av tragedien. Vi kan forsikre om at det ikke ligger noen slik nedvurdering i rettskrivningen.
Holocaust er ikke noen institusjon opprettet med det navnet, det er en hendelse. De mest omfattende og dramatiske hendelsene i verdenshistorien skrives nettopp med liten forbokstav, fra big bang (riktignok ikke normert) eller det store smellet via svartedauden og første og andre verdenskrig til ragnarok.
Vi kunne hatt et system med stor forbokstav i ord som ikke består av velkjente norske element, eller i de ordene som er vanskelige å bøye, men det har vi altså aldri hatt. Vi har heller ingen regel som går ut på å skille ut det største eller viktigste fenomenet i sitt slag med stor forbokstav. I religiøst språk finnes det noen unntak fra hovedreglene (som Faderen og Sønnen), men det er ikke rimelig å legge dem til grunn. Det er riktigere å sammenligne med helvete, som skrives med liten forbokstav (i likhet med himmelen).
Vi bruker generelt liten forbokstav i ord for spesielle tidsperioder (måneder, årstider, høytider, helligdager og lignende).
Hvis holocaustdagen bare hadde vært navnet på et eller flere arrangement eller kulturelle begivenheter, ville det vært riktig med stor forbokstav. Men den faste internasjonale holocaustdagen er noe mer og større. Man kan sammenligne betegnelsen med ord som allehelgensdag og grunnlovsdagen.
Eg blir ikkje klok på om det heiter at dei er gitt eller gidd eller gitte eller gidde! I ei ordbok eg har, står det forsyne meg at bedde, tadde, slådde, stådde og gådde er moglege fleirtalsformer. Men det kan då ikkje heite at varene er gådde ut på dato?
Dei gjeldande reglane er enkle. Det heiter berre: det/han/ho/dei er gått.
Som det står i punkt 3.5.2 i nynorskrettskrivinga frå 2012: «Desse supinumsformene skal ikkje ha samsvarbøying: blitt, dradd/dratt, fått, gitt, gått, latt, sett, slått, stått, tatt.» (Sett er altså her supinum av å sjå, ikkje av å setja.)
Altså til dømes:
Varene som vart gitt i gåve, er utgått på dato.
Når partisippet står føre substantivet, lyt vi sjølvsagt setje -e etter, som i utgåtte varer. Merk at det då er -tt- som gjeld.
Fram til 2012 kunne ein bøye slik:
han/ho er utgådd − dei er utgådde
og så bortetter (bortsett frå i partisipp av å bli og å la). Det stemte med samsvarsbøyinga i svake verb, som har -d(d) i hankjønn og hokjønn og -d(d)e i fleirtal:
han/ho vart rodd – dei vart rodde over vatnet
Men slike bøygde svake former som gidde osb. vart lite nytta i skrift. Ein grunn er nok at dei dialektane som har mest svake former som gitt, tatt og gått (i staden for dei sterke formene gjeve, teke og gjenge) statistisk har mindre samsvarsbøying i det heile. Dei bøygde formene vart aldri godt innarbeidde.
I meir tradisjonell nynorsk har sterke verb berre sterke partisipp, dvs. at dei sluttar på -e(n) i staden for -d eller -t. Nyttar ein slike partisipp, lyt ein samsvarsbøya:
det er gjeve – han/ho er gjeven – dei er gjevne
det er slege – han/ho er slegen – dei er slegne
det er bede – han/ho er beden – dei er bedne
før òg: det er gjenge – han/ho er gjengen – dei er gjengne
Sterkt partisipp av å gå er ute av rettskrivinga og sjeldan i dialektane no. Det heiter difor:
Varene som vart gjevne/gitt i gåve, er utgått på dato.
I tillegg hadde vi desse (svake) partisippformene av å sjå fram til 2012:
det er sett – han/ho er sedd – dei er sedde
(No heiter det berre sett – sette, som i partisipp av å setja.)
Ein avgjer sjølv kva for sterke partisipp innanfor rettskrivinga ein skal nytta, men ein lyt vera konsekvent med kvart verb.
Hvor kommer uttrykket å svelge kameler fra?
Det kommer av det bibelske å sluke kameler. I dag brukes uttrykket om det å godta noe man egentlig er imot, for å oppnå noe annet. Historisk sett er meningen en litt annen.
I Matt 23,13–34 skjeller Jesus ut de skriftlærde og fariseerne. Han sier i vers 23–24:
Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! […] Blinde veiledere, som avsiler myggen, men sluker kamelen! […] Dere gjør beger og fat rene utvendig, men innvendig er de fulle av griskhet og grenseløst begjær.
Prosaisk sagt: De rynker på nesa av uskyldige småting samtidig som de aksepterer store onder.
Kamelen er ikke vond å svelge bare fordi den er stor, men også fordi den er et urent dyr, ifølge Det gamle testamentet:
Av drøvtyggere eller klovdyr er det bare disse dere ikke må spise: kamelen, for den tygger drøv, men har ikke klover, den er uren for dere (3 Mos 11,4)
På nynorsk heter det «Blinde rettleiarar! De siler av myggen, men svelgjer kamelen». (Før også: «silar av myhanken».)
I ordbøker er uttrykket også oppført med betydningen ‘bite i seg en ergrelse’. I dag brukes uttrykket mest i politikken: Man går med på noe man misliker, for å få innflytelse eller holde på makta.
Hva betyr egentlig bjørnetjeneste? Jeg mener at det er å gjøre noen en tjeneste som viser seg å ha negative følger, mens barna mine mener at det er å gjøre noen en kjempetjeneste. Det eneste vi er enige om, er at det vil være en bjørnetjeneste om jeg gjør leksene for dem!
En bjørnetjeneste er «tjeneste» med negative konsekvenser, egentlig en ikke-tjeneste. Ordet henspiller på en fabel av franskmannen Jean de La Fontaine (1621–1695). Fabelen forteller om en bjørn som ville jage ei flue fra sin herres nese med en stein, men kom i skade for å knuse herrens hode.
Dette brukes som et bilde på både små og store utilsiktede negative konsekvenser. Hvis man gjør barna uselvstendige med overdreven hjelp, er det en typisk bjørnetjeneste i tradisjonell forstand.
Når man har hørt om Fontaines fabel, bør det være lett å huske hva bjørnetjeneste betyr. Det er ikke som med forfordele og mange andre såkalte pendelord (ord som skifter betydning) som det kan være vanskelig å forstå bakgrunnen for.
Merk at koseordene bjørneklem og bamseklem ikke har noe som helst med bjørnetjeneste å gjøre. Men det kan hende at nettopp disse ordene har påvirket bjørnetjeneste i «positiv» retning.
Det kan faktisk være en bjørnetjeneste å ikke lære barna den tradisjonelle betydningen av ordet bjørnetjeneste. Hvis man ikke kjenner den betydningen, vil man misforstå mange nye og gamle ytringer i både norske og utenlandske tekster. Vinner den nye betydningen fram, mister vi dessuten et fyndig uttrykk på norsk, for alternativet er en omskrivning med flere ord. Man kan altså gjøre hele ordforrådet en slags bjørnetjeneste.
Ordet eller begrepet er kjent i bl.a. tysk (Bärendienst), svensk og dansk. Fransk har le pavé de l'ours ‘bjørnestein’ (for bjørnen brukte en stein, se nedenfor), mens service d'ours er mindre kjent. Engelsk mangler begrepet. Når bjørnetjeneste oversettes til engelsk i ordbøkene, kan det være slik:
bjørnetjeneste: disservice (meant for somebody's good), well-meant but very awkward help; å gjøre noen en bjørnetjeneste: to do somebody a disservice, to do somebody a bad turn
Historien om denne «tjenesten» er eldre enn La Fontaine. Den kan visstnok spores tilbake til India, der det er en ape som gjør bjørnetjenesten.