Språkspørsmål og svar

Heter det virkelig flere balltrær, som det står i avisa? Et balltre er jo ikke et tre. Heter det kanskje også flere hespetrær?

Svar

Ja, det heter «flere balltrær». Du kan også skrive «flere balltre», men det passer best hvis du ellers skriver «flere tre».

I Bokmålsordboka står det to bøyingsmønster i flertall:

1) flere trær – trærne
2) flere tre – trea

1) flere balltrær – balltrærne
2) flere balltre – balltrea

Utdyping for spesielt interesserte følger nedenfor. Svaret på hespetre-spørsmålet kommer helt til slutt.

Dialektforskjell: flere tre eller flere trær

Det går fram av mønstrene at «flere balltre» i stedet for «balltrær» i prinsippet er reservert for dem som sier «balltrea» i bestemt form. «Flere tre – alle trea» o.l. er det kanskje vanligste i tradisjonelt norsk talemål, men i skrift regnes det som radikalt bokmål, som mange er redde for å bruke eller bli assosiert med. «Flere balltre» er også i prinsippet reservert for dem som skriver «flere tre», men det er ikke strengt forbudt å bryte prinsippet.

Ordet «tre» bøyes tradisjonelt likt alene og i sammensetninger

Ordet tre viser ikke bare til et botanisk individ med røtter. Det kan også bety et stykke tre eller redskap av tre, som i balltre, bogtre og mangletre. Da følger bøyingen av tre (flere trær) tradisjonelt med på kjøpet. Søker vi i eldre litteratur (se nb.no), ser det ut til å være opplagt for dem som ellers skriver trær, at det også heter balltrær, bogtrær og mangletrær. På attenhundretallet skrev man forresten boldtræer, etter dansk skikk.

Forenkling av bøyning

Det er typisk for yngre språk at dominerende grammatiske mønster (som vanlig -er/-ene-bøying) overtar. Det gjelder særlig der forbindelsen til det uregelmessig bøyde grunnordet er svekket ved metafor (løvetenner > løvetanner), eller ved andre avvik fra grunnbetydningen (her: at det gjelder et redskap av et visst materiale, ikke et botanisk individ). Minkende kjennskap til tingen, koplet med minkende overføring av ordet mellom generasjonene, fremmer utviklingen. Hvis det avvikende ordet er vanlig nok i omgivelsene, holder bøyingen seg bedre. Men det er jo blitt færre balltrær, bogtrær og mangletrær med åra. (Sikkert også færre hespetre, mer om det nedenfor.)

Formen -trær i sammensetninger om slikt som ikke er planter, er utsatt også av en annen grunn. Det geografisk mest utbredte i norsk talemål har vært fle(i)re tre og dermed fle(i)re balltre, bogtre og mangletre. Tre og kne går i mye talemål ganske enkelt som f.eks. kre og fe, alene eller sammensatt. Enten man sier flere trær eller flere tre, vil man derfor sjelden ha hørt den uregelmessige formen -trær i spesielle sammensetninger.

Valgets kval

For dem som sier flere tre – trea, er valget enkelt. Det samme gjelder dem som har den gamle følelsen for trær i alle former. Men vi har en voksende gruppe som faller mellom to stoler: de som sier trær, men ikke føler en sterk grammatisk forbindelse mellom vanlig tre og tre i spesielle sammensetninger. De må enten godta det systemrette skriftlige balltrær eller omfavne den formen som kan knyttes til «flere tre» og radikalt bokmål, altså flere balltre. En standardbøying for substantiv à la *balltrer eller *balltreer er uansett ikke tillatt etter rettskrivningen.

Hespetre og bestemt form flertall

Hespetre kommer i en kategori for seg, eller i to, for det er både et redskap og en metaforisk personbetegnelse. Hespetrær er ikke innenfor rettskrivningen, uten at det er helt klart hvorfor. Kanskje har mangelen på et dansk motstykke (-træerne) spilt inn, men det er ingen tvil om at mange som sier og skriver trær, har sagt og skrevet hespetrær, om enn kanskje delvis for moro skyld. Uansett skal det ifølge rettskrivningen hete:

flere hespetre – hespetrea
flere hespetre – hespetreene

Kanskje ville du likt å ha et tilsvarende mønster for balltre?

Når en skal referere til en spesiell type eller gruppe utbetalingstransaksjoner i en rutinebeskrivelse, bør en da skrive «denne type utbetalinger» eller «denne typen utbetalinger»? Eller må en kanskje skrive «disse typer/typene …»?

Svar

Det er flere akseptable løsninger, men det må uansett stå denne i dette tilfellet, siden det her er snakk om én type (uansett hvor mange utbetalingene er).

Om du skriver type eller typen, er en smakssak. For mange virker nok type stivest her.

Når temaet er typen handling(er), er ikke antallet det sentrale. Utbetalingene kan derfor omtales både i naken form (utbetaling) og i flertall. Man kan se naken form som det enkleste.

Andre slags substantiv kan kreve andre løsninger. Sammenhengen og semantikken kan også spille inn: Han er den typen mann (ikke menn) som du kan stole på – og vel helst: Den typen menn kan du stole på. Her spiller det nok en litt større rolle om vi ser for oss bare et eksemplar av en abstrakt type eller en konkret rekke av den og den typen.

Omtrent det samme spørsmålet reiser seg ved type-synonymer som art, slag og sort.

Entall og flertall

Hvorfor heter det Jesu og Kristi når det er tale om noe som er knyttet til Jesus/Kristus, som for eksempel Jesu fødsel og Kristi himmelfart? Er formene obligatoriske, eller kan man skrive Jesus', Kristus'?

Svar

Dette er genitivsformer som vi har arvet fra latin, som kristendommen kom til landet med. Kristi er en obligatorisk form. Det samme gjelder Jesu, i alle fall i faste uttrykk.

I samme gate har vi det faste uttrykket et pauli ord. Men det er ikke bare ord knyttet til kristendommen som får slike former. Vi kan legge til et columbi egg. Dette er faste uttrykk der endelsen ikke kan skiftes ut med -us. Uttrykkene er så innarbeidet som helheter at navnene Paulus og Columbus er kommet i bakgrunnen og har fått liten forbokstav. Sier man i stedet Columbus' egg, går tankene i retning sjøfarerens frokost.

Når det gjelder Paulus og Peter i andre sammenhenger, har de norske variantene Paulus' (uttalt /paulus/ eller /pauluses/) og Peters for lengst overtatt for Pauli og Petri, jamfør Paulus' brev, Paulus' misjonsreiser og merkedagen Peters stol (før ofte henholdsvis Pauli og Petri, sistnevnte av nominativ Petrus). I navn på kirker finner vi begge typene.

Kristus er et navn som i genitiv nesten bare forekommer i faste uttrykk, og da med Kristi, jf. Kristi fødsel og Kristi himmelfartsdag.

Jesus skal etter ordboka bare ha Jesu i genitiv: Jesu fødsel, Jesu oppstandelse, Jesu mor, Jesu navn. (Jesu er forresten en utypisk genitiv i latin. Det henger sammen med at navnet kom til latin via gresk.)

Jesu-kravet brytes nok ofte når man omtaler mer tilfeldige ting knyttet til Jesus. Hvis det blir for stivt med f.eks. «Jesu sandaler», kan man alltid skrive det om til «sandalene til Jesus». Da slipper man også å vurdere om man skal si /jesus/ eller /jesuses/, som er de to måtene å uttale Jesus' på.

Jesu samtidige, keiser Augustus, får en simpel -us med apostrof der han i gamle dager kunne få en -i. I dag behandler vi til og med Moses som folk flest. Før ble han i genitiv til Mose, som vi ser spor av i Mosebøkene.

Vanlige dødelige som bærer navnet Jesus, får det bøyd på vanlig måte: «Jesus' joggesko», «Jesus sine joggesko» eller «joggeskoene til Jesus».

Kva heiter konto og saldo i fleirtal?

Svar

Konto er eit hankjønnsord som trygt kan bøyast på vanleg måte i fleirtal:

nynorsk: fleire kontoar – alle kontoane
bokmål: flere kontoer – alle kontoene

Dette er den vanlegaste bøyinga, som gjerne har blitt tilrådd. Det er òg mogleg å bruke den opphavlege italienske fleirtalsendinga -i, slik:

nynorsk: fleire konti – alle kontiane
bokmål: flere konti – alle kontiene

Den er mest brukt i ubunden form (etter fleire ovanfor), der den ikkje kolliderer med den norske endinga. (Kontiane er nesten ikkje brukt på nynorsk.)

Saldo kan ikkje bøyast med i, men berre regelrett:

nynorsk: fleire saldoar – alle saldoane
bokmål: flere saldoer – alle saldoene

Forma saldi har funnest, og danske ordbøker nemner gjerne denne forma. Men allereie Norsk Riksmålsordbok frå 1947 gjev berre opp saldoer.

Det finst forresten ingen regel som omfattar alle italienske lånord på -o- Til dømes kan risiko berre heita risikoar (bokmål risikoer) i ubunden form fleirtal. Ein må altså slå opp i ordboka om ein er i tvil.

Mediene bobler nå over av setninger som «de mistet livene sine» og «de mistet jobbene sine». Det heter vel bare mistet livet og mistet jobben uansett hvor mange som gjorde det? Men hvor går grensen? Hva med «syrerne flyktet fra hjemmene sine» eller «de skrev til konene sine»?

Svar

På norsk har vi noe som har blitt kalt distributivt entall eller fordelingsentall. Det går ut på at vi ofte bruker entall om slikt som alle er utstyrt med, også når vi snakker om flere personer. Engelsk har gjerne både flertall og eiendomsord i tilsvarende uttrykk.

Eksempler:

De rettet ryggen (ikke ryggene)
De tok hatten av for henne (ikke hattene)
De mistet livet (ikke livene)

Dette er ikke en altomfattende regel, men en sterk tendens som særlig gjelder kroppsdeler (nesten konsekvent), klær og fast tilbehør. I tillegg har vi mange faste uttrykk som alltid står i ubøyd form eller entall (for eksempel de lånte øre til ham, de ble lange i maska, de bar giftering, de gikk med stokk og de spilte gitar). Vi skiller ikke nøye mellom disse typene nedenfor.

Det finnes dessuten en stor gråsone mellom entall og flertall som vi kommer tilbake til.

Ord som gjerne settes i entall

På visse betydningsområder finner vi mye entall:

Kropp, kroppsdeler og enkelte organer

De ville få litt sol på kroppen
De hadde vondt i hodet / høl i huet
De stod med ryggen til / i vann til brystet / med rumpa bar / med blottet hode
De stakk nesa i andres saker / fikk rusk i øyet
De tok/holdt hverandre i hånda (De holdt hverandre i hendene = begge hendene)
Søstrene var kjent for å snakke rett fra levra

Ordet hjerte brukes mye i faste uttrykk, oftest i entall. Også i konkret betydning brukes gjerne ubøyd form eller bestemt form entall:

De ble varme om hjertet / følte et stikk i hjertet / hadde hjertet i halsen
Begge hadde dårlig hjerte / problemer med hjertet

Men det er lett å finne eksempler på rimelig bruk av flertall, både i konkret og overført (særlig religiøs) betydning:

Hjertene deres slo i takt / Kirurgen sendte hjertene deres til transplantasjon
Gud kjenner hjertene deres (men jf. Vårt hjerte gleder seg i ham, Sal 33,21)

Både i hjertet vårt og i hjertene våre har lang tradisjon. I hjertene våre sprer seg nå med støtte i engelsk, men selve varianten er eldre enn engelskpåvirkningen.

Organer og kroppsdeler som de fleste har to av, står oftest i flertall, særlig i konkret betydning.

Plagg og mer eller mindre fast tilbehør

De stod med lua i hånda / i underbuksa
De stod med hånda (én hver) eller hendene (begge) i lomma (her hører lomma nærmest til hånda)
De tente pipa og la i vei

Sinn og syn

De hadde sterk vilje / følte fred i sinnet / solgte sjela si

Jamfør hjerte i overført betydning ovenfor.

Alle hadde gjort seg opp en mening om emnet
De har et fornuftig syn på saken (ikke entydig distributivt; kan vise til at de deler synet)

Livet

Og tok de enn vårt liv (i salmen «Vår Gud han er så fast en borg»)

Flertall er ikke alltid utelukket. Vi har en egen artikkel om livet/livene i svarbasen.

Yrker og roller

De mistet jobben (jobbene bare hvis de hadde flere hver)
De hadde det til felles at de var sjalu på kona

Ubøyelige uttrykk på samme område:

De ble ansatt i fast stilling
Alle tre har vært president i hjemlandet (jf. presidenter i sine hjemland)
De ble vitne til en ulykke

Andre ting som vi vet er knyttet til hver enkelt

Ingen av dem hadde husket passet
Alle fikk trekk i lønna

Komplikasjoner

Formuleringene ovenfor vil bli riktig tolket fordi vi vet hvordan verden er innrettet, eller fordi den språklige konteksten gjør det klart hva som er ment. Hvis den bokstavelige tolkningen er svært søkt (og f.eks. impliserer at to har på den samme lua), kan vi jo bare se bort fra den. Men hva med eksempler som:

Da de kom hjem til kona (si) / ektemannen (sin)
De flyktet fra hjemmet (sitt)

Disse formuleringene kan fungere greit i den rette sammenhengen. Men av og til kan pussige tolkninger trenge seg på, og da må det være greit å ty til flertall. Det kan gjelde både liv, hjem, koner og menn. Flertall i de to siste eksemplene dine er ikke galt, faktisk er det god tradisjon for å skrive for eksempel:

De flyktet fra hjemmene sine (hvis det er tale om mennesker fra ulike hjem)

Entall duger ikke på tvers av familier når vi snakker om søsken eller foreldre. Vi må oftest skille mellom:

De snakket om mora (si) (felles mor)
De snakket om mødrene (sine) (ulike mødre)

Flere unntaks- og tvilstilfeller

Tellelige (ofte konkrete) ting i fokus

Å få sol i ansiktet og å ha vondt i hodet er faste uttrykk der antallet ansikter og hoder er i bakgrunnen. Det er annerledes her:

Han så ansiktene deres for seg
Han proppet hodene deres fulle av reaksjonære meninger (eksempel fra i Bokmålsordboka)
Fantomet klinket hodene deres sammen
Han talte hodene i forsamlingen

Personlig bakgrunn og livshistorie

Alle deltakerne hadde en tragisk livshistorie
Deltakerne hadde en tragisk livshistorie (heller: tragiske livshistorier)

Det første kan neppe misforstås, takket være sammenhengen. Det siste kan i entall misforstås som at de opplevde historien sammen.

Kombinasjon med ulik/forskjellig

Merk samspillet med ulik/forskjellig, som har en slags distributiv betydning i seg selv:

Deltakerne hadde samme bakgrunn – Deltakerne hadde ulik/forskjellig bakgrunn
De så verden i samme perspektiv – De så verden i ulikt/forskjellig perspektiv
De så verden fra samme ståsted – De så verden fra ulikt/forskjellig ståsted

Kommentarer:

Forskjellige bakgrunner kan ikke kalles galt, og i de forskjelligste bakgrunner er flertall nødvendig.

Flertall ulike/forskjellige perspektiv kan i teorien også vise til at de hadde flere hver (jf. «Jeg prøvde å se saken i forskjellige perspektiv»).

Flertall ulike/forskjellige ståsteder går også bra.

Alder

Begge disse variantene er gode og gamle i norsk:

Barn i forskjellig/ulik/ymse alder
Barn i forskjellige/ulike/ymse aldre

Men det må hete:

Barna har forskjellig/ulik/ymse alder

Engelsk: både flertall og eiendomsord (jf. hodene sine)

Mange er i dag så sterkt påvirket av engelsk at de synes det er noe ulogisk ved den norske uttrykksmåten. Samtidig gjennomfører de den engelske tankegangen bare delvis. På norsk sier vi ikke at vi må bytte busser. Men engelsk krever flertall: We must change buses. På norsk tar vi gjestene i hånda og hilser på dem, men på engelsk heter det jo shake hands.

Den tradisjonelle norske uttrykksmåten er enkel og praktisk, og logisk nok.

I forbindelse med kroppsdeler og eiendomsord (som sin) ser vi en annen forskjell mellom språkene. Engelsk må ha med hvem eieren av kroppsdelen er. På norsk er det implisert. Det er logisk og elegant på sin måte:

He shook his head
Han ristet på hodet

«Har du vondt i magen din?» er noe vi kanskje sier til små barn. Vi kan sette de to fenomenene på spissen, slik:

De hadde vondt i hodene sine.
De hadde vondt i hodet.

Bare det siste er god norsk. Vi råder til å sløyfe både flertallsbøying og si/sin/sitt/sine der det er mulig.

Entall og flertall

Folk skriver nå livene sine og livene våre over en lav sko, etter engelsk mønster. Det er da ruskende galt? Kan Språkrådet rydde opp?

Svar

Vi kan prøve, og vi vil stort sett gi deg rett, men det finnes nok enkelte eksempler på at livene kan stå i flertall.

I de fleste faste uttrykk (som miste livet) brukes bare entall (uten eiendomsord), men også ellers er vi tilbakeholdne med flertallsbøyingen av liv på norsk.

Rådet vårt er dette: Bruk livet i entall i faste uttrykk og ellers så langt det fungerer. Sløyf hele ordet der det er naturlig. Ty til flertall når det må til, men vurder også å skrive helt om.

Nedenfor studerer vi fenomenet nærmere og kommer med en del eksempler som kan være nyttige.

Distributivt entall om ting vi har én hver av

Siden vi vet at alle bare har ett liv hver, kan vi på norsk ofte trygt bruke entall med underforstått flertallsbetydning, såkalt distributivt entall eller fordelingsentall. To av de nødvendigste forutsetningene for livet er hodet og kroppen, og vi finner det samme mønsteret ved disse ordene. Vi sier:

De hadde vondt i hodet (ikke i hodene)
De var trygge på kroppen sin (helst ikke kroppene sine)
Hva skjer i kroppen (vår) når vi spiser? (helst ikke i kroppene våre)

På den andre siden er det ikke galt å skrive at det er hyggelig å se ansiktene deres igjen (selv om vi vet godt at de har ett hver), så på dette området kan vi ikke vente å finne absolutte regler. Det har lenge vært mye vakling.

Av og til er den beste løsningen litt utenfor den boksen vi begynner med. Et eksempel: Hvis «det eneste som står i hodet deres» skurrer, er ikke den beste løsningen nødvendigvis «i hodene deres», men kanskje «i hodet på dem», som er et fastere uttrykk.

Men nok om emnet distributivt entall her, for vi har en egen artikkel om det i basen. Tilbake til livet. Nedenfor ser vi bare på hvor grensa går mellom livet til folk og livene deres.

Eksempler på at livet står for flere menneskers liv

Det er nokså opplagt at det må hete

Alle tre mistet livet

Og denne boktittelen (med rot i en kjent salme) er det nok ikke mange som ville ha endret på:

Og tok de enn vårt liv

Her følger flere eksempler som vi har fått fra innsendere, med anbefalt omskrivning:

Flere eldre får ødelagt livene sine av å bli ranet > får livet ødelagt
De eldre fortjener en bedre avslutning på livene sine > på livet
Friåret forandret livene våre > forandret livet vårt
Hva gjør vi med de korte livene våre > det korte livet vårt
Vi setter livene våre på spill for dere > livet på spill
Kvinnene fremstilte livene sine slik at de passet inn i bildet av den hjemmearbeidende husmoren > livet sitt slik at det
Vi vet lite om livene til fåmælte mennesker > livet til

Samliv?

Det er ikke alltid vi kan vite om leseren vet om livet står for samlivet mellom flere personer. Det kan være fristende å bruke flertall for å utelukke samlivstolkningen. Vi vil likevel anbefale entall her:

Kronprinsbarna skulle oppleve å ha sin elskede mor i livene sine i bare ni år > livet sitt
Vi viste bilder og fortalte fra våre liv > livet vårt

Et klart tvetydig eksempel har vi her:

Det var interessant å høre mer om livet til mormor og morfar

Men livene til klinger ikke så godt, så hvis vi mener mer enn samlivet, kan vi gjerne skrive helt om. Merk forresten at vi ikke ville ha skrevet barndommene til mormor og morfar; her må entall dekke begge nyanser uansett.

Spesielle tilfeller

Av og til vil entall være misvisende av andre grunner:

De forteller om hvor sammenvevde livsløpene har vært, og hvor tett livene deres er bundet sammen i dag
Du kan bli ulykkelig av å sammenligne tilværelsen din med de perfekte livene i mediene
De har levd helt forskjellige liv

Her må flertall godtas, hvis det ikke skal skrives helt om.

Levva livet!

Noen ganger er hele formuleringen kunstig uansett hva vi velger, som i «Her kan gode liv leves» og «Her kan et godt liv leves». Men det er ingenting i veien med

Her er det mulig å leve et godt liv (underforstått: mulig for flere mennesker)

Også dette kan vi trygt skrive i entall:

Vi er avhengige av dem for å leve gode og trygge liv > et godt og trygt liv (leve godt og trygt)

Formuleringen leve livet slik og slik kan være litt vanskelig å håndtere fordi vi også har det faste uttrykket å leve livet med betydningen ‘nyte livet’. Setningen

De forteller om hvordan de lever livet

kan misforstås. Her kan vi trygt legge til «sitt». Vi kan eventuelt skrive «De forteller om hvordan de har det i livet». En annen løsning kan være å sløyfe livet eller noe annet:

De forteller om hvordan de lever

Det fungerer i alle fall bra her:

De lever sine liv som kristne > De lever sitt liv som kristne > De lever som kristne

Denne setningen skulle være grei med liv i entall:

De lever sitt liv, og jeg lever mitt liv

Mestre livet

Såkalt livsmestring har blitt et skolefag, og det er den engelske formuleringen «master their own lives» som ligger under når det står i opplæringslova at elevene skal «meistre liva sine». Dette er enda mindre ideelt på nynorsk enn på bokmål, og i den nye opplæringsloven kommer det forhåpentlig til å stå bare meistre livet.

Statistisk endring

I aviskilder fra perioden 2000 til 2021 forekommer frasene i livene og av livene over ti ganger oftere enn på hele 1900-tallet (se nb.no). Det sier ikke stort i seg selv, for avisbunken er tjukkere enn før i tida, men når vi sammenligner og ser at bruken av i livet og av livet i dette århundret henholdsvis har gått kraftig tilbake og stagnert, skjønner vi at det har skjedd en stor endring. Den har for det meste engelsk signatur: Tidlige treff på «Dere reddet livene våre» og lignende finner vi gjerne i oversatt litteratur à la Bill og Ben.

Et annet søk i aviskilder, med relativ frekvens:

Entall og flertall

Jeg ser at mange skriver «PCen» og «hjemme-PCen» uten bindestrek foran endelsen. Er det riktig?

Svar

Forbokstavord som pc, cd, tv, pdf, abc og bh skal skilles ut med bindestrek både før bøyningsendinger og i sammensetninger med andre ord.

Vi velger her å skrive ordene med små bokstaver (det er valgfritt). Vi får for eksempel:

pc-en, pc-bruk, hjemme-pc, hjemme-pc-en, hjemme-pc-ordning
cd-utgivelse, jazz-cd, jazz-cd-en

(Vi bruker bindestrek på samme måte med store bokstaver.)

De samme opplysningene finner du for øvrig under Skriveregler på nettsidene våre:

I bøyde former av forkortelser o.l. og i avledninger bruker vi bindestrek slik:
pc-en, pc-er, pc-ene (men: en pc’s prosessor, se artikkelen om apostrof)

Læraren hevdar at sjølv og sjølve er heilt valfrie former på nynorsk, men det kan vel ikkje stemme?

Svar

Nei, det stemmer berre i fleirtal. Det heiter

eg sjølv
du sjølv
han/ho sjølv

vi sjølv(e)
de sjølv(e)
dei sjølv(e)

Døme:

Eg gjer det sjølv – Vi gjer det sjølv(e)
Du gjer det sjølv – De gjer det sjølv(e)
Han/ho gjer det sjølv – Dei gjer det sjølv(e)

Hankjønnsord og hokjønnsord i eintal går som han/ho: mannen sjølv, kvinna sjølv.

Det same gjeld ordet det og alle inkjekjønnsord: det sjølv (t.d. dyret sjølv, departementet sjølv).

I fleirtal: mennene, kvinnene, dyra, departementa sjølv(e).

E-en ovanfor er altså ein fleirtals-e.

Det er vanleg i uttale av nynorsk å sløyfe v-en dersom ein ikkje har v i dialekten. Men i føresett sjølve (sjå nedanfor) bør v-en vere med.

Eit anna sjølve føre substantiv (= selve)

Forma sjølve er obligatorisk når ordet står føre eit substantiv slik: sjølve jenta, sjølve departementet. Det svarer til selve på bokmål. Eintal og fleirtal har ikkje noko å seie her.

Eit anna sjølv (= til og med)

Ein annan bruksmåte er den adverbielle. Døme: «Sjølv norsklærarar kan rote med bøyinga av sjølv.» Merk: Her finst det inga fleirtalsform med -e!

I «klassisk» nynorsk brukar ein ofte «jamvel», «til og med» eller noko anna i staden for adverbet sjølv.