Språkspørsmål og svar

Svar

Vi er enige i at dette er den typiske måten å bruke uttrykkene på. Men det er flere ordbøker som ikke trekker opp grensen så skarpt. For eksempel sier Den Danske Ordbog at å kaste noen blår i øynene kan være å snyte dem, mens å bli narret opp i stry ifølge NAOB favner om både å bli lurt, narret, snytt og ført fullstendig bak lyset.

Stry-uttrykket er særnorsk, mens det med blår historisk sett er dansk-norsk. Uttrykkene er altså ikke skapt for å utfylle hverandre betydningsmessig. De overlapper med hverandre, og da blir det lett forvirring. Vi gjør et forsøk på å greie ut om bakgrunnen nedenfor.

Linproduksjon

Det er et pussig sammentreff – og kanskje mer enn det – at både stry og blår har med lin å gjøre. Stry (jamfør strie) er korte trevler av hamp eller lin, og blår er det danske ordet for det samme. Språkhistorikerne Hjalmar Falk og Alf Torp sammenligner opp i stry med det danske stå som en høne i blår og dessuten med det tyske sich nicht aus dem Hanfe finden können (dvs. ikke finne veien ut av hampen, jamfør vårt eget bort i hampen).

Et av de første skriftlige eksemplene på opp i stry i norsk er fra Ivar Aasens ordtakssamling Norske Ordsprog fra 1856. Her handler det om at noe blir opp i stry, og det betyr at det ikke blir noe av, eller at det blir dårligere enn ventet. A. O. Vinje brukte i sin tid uttrykket å slite seg opp i stry om det å slite seg ut.

Men senere finner vi mest narring opp i stry, både i landsmål og dansk-norsk.

Uttrykket hos Ivar Aasen er lett å knytte til produksjon av lin. Etter heklinga (som er siste del av renseprosessen) sitter man igjen med lange fibrer av lin på den ene siden og kortere og mindre verdifulle fibrer av stry på den andre. Jo mindre reinhekla lin man har igjen, jo mer har «gått opp i stry».

Det er et stykke fra å gå eller bli opp i stry til å bli narret opp i stry. Det er vanskelig å se sammenhengen helt, men det er nok det samme stryet i alle uttrykkene. Noen skriver å bli lurt opp i stry, men det mest tradisjonelle er narret. Snytt og trukket opp i stry er også ganske gammelt. Dialektalt har vi ellers uttrykk som er du opp i stry ‘fra vettet’ og å være strygalen.

Om blår i de faste uttrykkene er det samme, er mer usikkert.

Blår og blår

Riktignok er blår stry, men det kan være for enkelt å si at det er stry man får i øynene når det kastes blår. Kanskje handler det om synkverving. Studer gjerne selv artikkelen i Ordbog over det danske Sprog, der blåner ‘tåke for øynene’ trekkes inn. Etymologene Falk og Torp mente at blår i øynene er en omtolking av tysk Plärr eller Bleer ‘øienforblændelse, taage for øinene’ i samspill med begrepet blå dunst (narkotisk damp som ble brukt i bedragersk øyemed) og uttrykk som nettopp høne i blår og narre opp i stry.

Det eneste som er sikkert på dette området, er at det er inn i hampen vanskelig å forstå alt.

Svar

Det er vanlig å bruke uttrykkene i samme betydning. Vil man unngå misforståelser, er man nødt til å presisere, eventuelt velge andre formuleringer.

Etterretning kommer opprinnelig av å rette seg etter noe, men ordet har i lange tider blitt brukt allment om nyheter, meddelelser og andre opplysninger, jf. også tysk Nachrichten ‘nyheter’. Til etterretning kan dermed bety det samme som til underretning og til orientering.

Nedenfor går vi nærmere inn på bruken av de ulike uttrykkene og bakgrunnen for dem.

Skille?

Mange har skrevet til oss og fortalt at man i deler av forvaltningen har operert med et tydelig skille mellom etterretning og orientering. Et slikt skille er naturligvis reelt der man faktisk retter seg etter det. Men ingen har foreløpig vist til noen autoritativ kilde der uttrykkene er strengt og ulikt definert.

De som har operert med et skille, har brukt til etterretning om den skarpeste måten å informere på. Da har gjerne informasjon ovenfra blitt tatt til etterretning, mens informasjon fra underordnede har blitt tatt til orientering.

Synonymi

Likevel betyr uttrykket å ta til efterretning ifølge Norsk Riksmålsordbok (NRO) bare å

(foreløbig) erkjenne mottagelsen av (noget) uten å uttale sig mere om det: saken blev tatt til efterretning

Vi kan finne svært gamle eksempler på denne milde betydningen av til etterretning.

Både lokalpolitikere og rikspolitikere oppfatter det i dag ulikt, se denne artikkelen fra Dalane Tidende og utklippet fra VG helt til slutt.

Hvis man vil gardere seg mot misforståelser, kan det altså være lurt å bruke helt andre ord.

Orientering og andre milde formuleringer

Hverken underretning eller etteretning er særlig gjennomsiktige ord for nordmenn. Det er kanskje derfor ta til orientering i 1960-åra begynte å konkurrere med de to andre uttrykkene i den milde betydningen. Til orientering var en kjent formulering fra før (jf. å være eller gjengi eller til og med motta noe til orientering), så spranget var ikke stort.

Orientering viser entydig til det å registrere informasjon. Det er blitt anbefalt i den betydingen blant annet i språkspalta i Tidsskrift for Den norske legeforening.

Det er ellers ingen mangel på gode uttrykk for å bli orientert, for eksempel å merke seg eller notere seg noe. I tradisjonell nynorsk heter det forresten å ta til vitring eller til vitende, begge deler betyr ganske enkelt at man nå vet mer enn før.

Det vi egentlig trenger, er et mer entydig ord for etteretning i den skarpe betydningen.

Mer om etterretning i norske og andre nordiske ordbøker

I utklippet fra Norsk Riksmålsordbok ovenfor er ikke etterretning knyttet til ‘det å rette seg etter noe’. Et lite element av denne strenge betydningen har vi likevel til slutt i denne forklaringen samme sted:

«ta sig noget til efterretning» til oplysning, til påminnelse, rettledning (vår understreking)

Men det hjelper lite når det står på linje med de milde betydningene.

I den historiske Ordbog over det danske Sprog (ODS) står det at være/tjene til efterretning kan være strengt:

til oplysning (om hvordan man skal forholde sig), til rettesnor olgn. (egentlig som verbalsubstantiv til udtrykket rette sig efter (jf. efterrettelig)

men i den eldre Kalkars Ordbog betyr efterretning bare ‘opplysning’. Og å ta til efterretning er ifølge ODS bare å

anerkende modtagelsen af en meddelelse olgn. uden i øvrigt (foreløbig) at tage stilling dertil ell. foretage sig noget i den anledning

Altså som i Norsk Riksmålsordbok. Men i moderne dansk ser vi den samme tvetydigheten som i moderne norsk, jf. de to betydningene av tage til efterretning i Den Danske Ordbog:

1 modtage og notere sig en meddelelse, en afgørelse el.lign. uanset hvad man mener om den
2 modtage en besked og rette sig efter den

Danskene uttaler forresten ordet med trykk på efter.

I Svenska Akademiens ordbok under efterrättelse ser vi at sammenblandingen ikke er et nytt fenomen i Norden.

Rikspolitikerne til VG 25.5.1994

I utklippet fra VG nedenfor kan du se hvor ulike oppfatninger rikspolitikerne hadde av ta til etterretning i 1994.

Svar

Det er ingen forskjell. Både kje og killing er bare ‘unge av geit’. Geit er først og fremst hunngeit, men geiter i flertall kan ha begge kjønn. Hanngeit er knapt noe skikkelig ord, men det kan til nød brukes i en definisjon av bukk.

Kje het på gammelnorsk kið, og killing er en avledning av kið med suffikset -ling. (Dette suffikset kan fungere «forminskende», men i dette tilfellet endres ikke betydningen. Det blir litt som når lam i en del dialekter også heter lamunge.)

Ulike varianter

Det er rimelig å kalle kje både grunnordet og hovedordet. Killing er en utbredt tilleggsvariant som noen steder er hovedordet. Killing har nok også hatt lettere for å feste seg som «koseord» blant språkbrukere som er mindre kjent med sau og geit. (Unge mennesker som bruker sj-lyd for kj-lyd, vil dessuten ha lettere for å gjøre seg forstått med /sjilling/ enn med /sje/, pga. forvekslingsfaren. De kan eventuelt ty til det ellers overtydelige geitekilling.)

Lenge ble kje skrevet kid både i landsmål og dansk-norsk og riksmål. I landsmål uttalte man det med åpen i og stum d, altså mer eller mindre som /kje/. I riksmål er det blitt uttalt kjidd, som har vært svært uvanlig i norsk talemål ellers. I dansk heter det kid, mens killing betyr ‘kattunge’ (på norsk kjetling o.a.).

Kid finner vi forresten igjen i engelsk. Det er lånt fra nordisk i sin tid. Engelskmennene utviklet tilleggsbetydningen ‘barn’. Vi har i nyere tid importert «kidsa» gjennom etteraping, uten å få med klangbunnen (sammenligningen med kje). Det er en ganske spesiell form for kidnapping.

Geit og bukk

Et geitekje er hunn, et bukkekje er hann.

Bukker kan nok kalles geiter, men bare når de omtales sammen med (hunn)geiter. Geit er hele arten, uten hensyn til kjønn og alder. Men brukt om et spesifikt individ er geit bare et voksent hunndyr. Noe annet er kje eller bukk. Geitebukk brukes tradisjonelt sjelden (og nesten aldri dersom samtalen allerede dreier seg om geiter; da er det nok å si bukk).

Før var det vanlig på bygdene med et eget ord for geit mellom 1 og 2 år: ei hane eller hone (av gammelnorsk haðna; med ganske forskjellig uttale rundt omkring; heine, håne ofl.) – ikke å forveksle med en hane (gammelnorsk hani, som selvsagt er motstykket til høne). Hane hos geit svarer til gimmer hos sau. Individer av begge arter, særlig hannene, kan i denne alderen også kalles risbit (egentlig dyr som eter ris ‘småkvist’). Det har også vært brukt dialektalt om menneskelige «kids» av hankjønn.

Svar

Kanskje er det nok å ta en titt på de to første bolkene nedenfor?

I tilleggene er det bare presiseringer, ikke ny informasjon.

LENGRE: til substantiv og pronomen (adjektivisk)

Lang er et adjektiv; det vil si at det står til substantiv (som f.eks. tid eller stykke) eller til et pronomen (som du og jeg). I intetkjønn heter det langt. Uansett blir det til lengre i komparativ, slik:

lang(t) – lengre
i lang tid – i lengre tid
et langt stykke – et lengre stykke

Dette er vanlig adjektivbøying med -(e)re, jamfør for eksempel høyere og tyngre.

LENGER: til verb og i visse andre tilfeller (adverbielt)

Når langt står til verb (f.eks. å gå) eller adverb (som bak og framme), fungerer det ikke som adjektiv, men som adverb. Da heter det lenger i komparativ:

langt – lenger
å gå langt – å gå lenger
langt bak – lenger bak

Denne er-endelsen er særegen for langt (i adverbiell betydning) og for tidsadverbet lenge:

lenge – lenger
å vente lenge – å vente lenger

Vi har den også i tidsuttrykk som ikke (nå) lenger. Eksempel: Er du ikke interessert lenger?

Av og til mangler det både verb og substantiv i ytringen, som i «Hit, men ikke lenger!». Vi må da tenke oss fram til hva som kan ligge under. Her kan det være noe slikt som «Du kan gå hit, men ikke lenger!». Ordet står altså til et underforstått verb (å gå), ikke til et substantiv. Da må vi velge lenger.

Et minneteknisk knep til slutt: Tilfeldigvis inneholder lenger og adverb begge bokstavsekvensen <er>.

Tillegg 1: Å hoppe lenger, men et lengre hopp

Se litt på verbuttrykkene til venstre og de tilsvarende substantiviske uttrykkene til høyre:

• å hoppe langt — et langt hopp
• å vente lenge — å vente i lang tid
• å vare lenge — å ta lang tid

Verbene får lenger i komparativ, substantivene lengre, som normalt.

• å hoppe lenger — men et lengre hopp
• å vente lenger — men å vente i lengre tid
• å vare lenger — men å ta lengre tid
  

Men mange kommer i skade for å skrive *lenger tid, kanskje fordi det heter å vare lenger, der lenger står til verbet å vare. I ta lang tid står lang til substantivet tid, ikke til verbet ta, slik mange tror.

Tillegg 2: Strekke seg lang eller langt?

Mange skriver og spør om det heter å strekke seg lenger eller lengre. Siden det handler om en måte å strekke på, nemlig langt, må svaret bli lenger. (Det handler jo ikke om at det som skjuler det bak pronomenet «seg», skal gjøres lengre!)

Tillegg 3: Sammenfall mellom langt og lenge

Noen ganger er det vanskelig å se forskjell på komparativ av langt og komparativ av lenge. Meningen er mer eller mindre avhengig av trykkplasseringen (på lenger eller på reise/borte):

• Nå vil jeg ikke reise lenger. (Tid eller avstand?)
• Hun var lenger borte enn noen gang. (Tid eller avstand?)

Der det er forvekslingsfare, kan problemet bare løses med omskrivning, for eksempel: «Nå vil jeg ikke være på reisefot lenger», «Hun var borte lenger enn noen gang».

Svar

Det korte svaret er at riste kan bety ‘skjære’.

Vi forstår godt at du spør om dette. De vanlige betydningene av riste er jo helt irrelevante, enten det handler om å riste tepper (av norrønt hrista) eller å riste brød (avledet av substantivet rist).

Verbet risse virker derimot relevant. Det betyr jo nettopp ‘skjære inn i noe med spisst redskap’.

Når det heter helleristning, er det fordi det også fins et annet verb riste, som betyr ‘skjære’. Det brukes nesten bare i forbindelsen riste runer (og dialektalt om å sløye fisk). Det het på norrønt rísta.

Verbet risse er yngre i norsk og stammer trolig fra tysk.

Svar

Både plastisk kirurg(i) og plastikkirurg(i) er i bruk og må godtas. Plastiskkirurgi er en sammenblanding og en misforståelse.

Plastisk kirurgi er den mest tradisjonelle formen, og det er den som står i de norske allmennordbøkene. Norske medisinske ordbøker har mest plastikkirurgi, i likhet med nyere danske og svenske allmennordbøker. I en NOU fra 1974, Plastikkirurgiske inngrep, velger det offentlige å skrive plastikkirurgi og plastikkirurg i tråd med «moderne skandinavisk språkbruk». Men plastisk kirurgi dominerte i norsk til etter tusenårsskiftet. Det heter fremdeles helst plastiske operasjoner (uttrykket er over hundre år gammelt).

Betydningen av ordet plastisk i forbindelser som plastisk kirurgi og plastisk operasjon er forklart på denne måten i Norsk Riksmålsordbok:

«med., som går ut på fornyelse (forskjønnelse) av tapt, misdannet ell. syk legemsdel ved overførelse av friskt vev»

Plastikk (med trykk på siste staving) og det plastiske dreier seg i utgangspunktet om ‘det formbare’. Derfor kan uttrykk som plastiske kirurger få en komisk klang, for det er jo ikke selve kirurgene som er plastiske i denne betydningen. Også plastikkirurger kan virke komisk, siden mange sier plastikk om stoffet plast (riktignok med trykket på plast-). Men hensynet til effektivt fagspråk trumfer gjerne slike hensyn.

Svar

Ja, på nynorsk har det alltid heitt rettleiing og rettleiar.

Allereie «bokmålets far», Knud Knudsen, slo på 1800-talet fast at å rettleia var det norske ordet for at vejlede. Rett nok har vegleiing alltid funnest (òg i tydinga vegleia seg ‘finna veg’), men det er rettleiing som i det store og heile har vore ekvivalenten (nynorskmotstykket) til veiledning.

Sensitivitet

Det er tidstypisk å vera var for alt som kan tolkast negativt eller strengt i visse samanhengar. Det går ut over rettleiinga. Fleire som driv med rettleiing, har skrive til oss og fortalt at dei er redde for leddet rett-, for det verkar meir bombastisk enn veg. (At veg oftast er noko fastlagt, ser merkeleg nok ikkje ut til å plaga nokon, eller at å lede, i motsetnad til å leie på bokmål, er å føra.)

Synonymiaversjon og overdriven analyse

Det som avgjer kva ei samansetning tyder, er brukstradisjonen til heile ordet. Det er ingen tvil om at dei to orda rettleia og veilede har vore ekvivalentar i kvar si målform. Dei har stort sett vist til same slags aktivitet.

Når synonym eller ekvivalentar frå ulike språk møtest, startar ein tolkings- og overtolkingsprosess. Tanken leiter etter skilnader mellom omgrepa, og somme språkbrukarar tek til å leggja meir i skilnadene enn det er dekning for frå før. Dei kan få rett til slutt. Det er litt som ein sjølvoppfyllande profeti.

Ein tenkt skilnad kan såleis gjennom bruk gje opphav til ein vesensskilnad, ofte ved å redusera bruksområdet for det eine ordet eller begge. Slik har mange gamle norske ord fått innsnevra tyding etter opptak i riksmål, til dømes trygd, som ein gong i tida dekte det meste på området ‘garanti, sikkerhet, forsikring’.

Rettleiing på nynorsk kan bli påverka og innsnevra av korleis rettledning blir teke opp og plassert i høve til det eksisterande veiledning på bokmål.

Ei form for overtolking av samansette ord er å sjå på delane isolert og dvela ved konnotasjonane til kvart element (som heng saman med bruken av elementa i andre samanhengar). Ei slik dissekering kan gje interessant informasjon, men det er ikkje det same som ein definisjon. I dette tilfellet er leddet rett i rettleiing blitt overtolka samstundes som ein har sett bort frå at veiledning logisk sett inneheld eit element av rett (veg).

«Veiledning» må vera det motsette av villeiing

Eit alternativ til både bruksgransking og dissekering er å spørja kva målet med handlingane rettleiing/veiledning er.

Veiledning er ikkje leiing på kva veg som helst. Ordbog over det danske Sprog seier det slik under vejlede:

i egl. bet.: vise, lede ad ell. ind paa den rette vej» og «ved bistand, underretning, undervisning hjælpe (en uerfaren, ukyndig, uøvet) til rette. (ofte i forb. som vejlede (en) i et emne, til noget; om modsætn.-forb. m. vildlede s. d.)

Merk motsetnaden til vildlede. Inga «veiledning» som fortener namnet, kan vera villeiing. Betalt «veiledning» av det slaget er svindel. Det må vera eit krav til både rettleiing og «veiledning» at ein leier folk på noko ein i det minste trur kan vera rett veg.

Av og til kan veiledning sikkert berre vera å hjelpa litt på veg, men i det store og heile er rettleiing og veiledning berre to måtar å uttrykkja det same på: å leia på rett veg. Kva som er eksplisitt uttrykt i samansetninga, er ikkje avgjerande.

Skrivemåtar

Bokmål har valfritt veiledning eller rettleiing, medan korkje vegledning eller vegleiing står i Bokmålsordboka, trass i at veg og vei er valfrie former. Vegledning har rett nok vore nytta i skrift, men det er ein hybrid, som du er inne på. Når det gjeld nynorsken, er det ingen tvil om at vegleiing er i bruk, sjølv om det ikkje står i ordbøkene. Om ein ikkje vil høyra på rettleiinga i denne artikkelen, kan ingen hindra ein i å skriva vegleiing.

Utvikling

Tilhøvet mellom dei to orda i aviskjelder (frå nb.no):

Svar

Å gjøre komplett er ganske enkelt å komplettere, jamfør Bokmålsordboka:

komplettere v2 utfylle, gjøre fullstendig

Komplementere står ikke i Bokmålsordboka, men det har kommet inn i Det Norske Akademis ordbok. I Den Danske Ordbog er det definert med ‘være komplement til; udvise komplementaritet til’. Det har altså med utfyllende egenskaper å gjøre. Der utfylle e.l. ikke er dekkende i fagspråket, må man selvsagt kunne bruke komplementere. Men i hverdagslig sammenheng er det neppe nødvendig.

I tillegg til dette, og helt på siden, har vi komplimentere ‘rose, smigre; lykkønske’, altså gi komplimenter.

Svar

Det er ikke galt å skrive mail, men e-post i alle former er uansett helt riktig: e-posten, e-poster, e-postene.

E-post ble vedtatt som norsk ord i 1995. Det logisk sett ideelle ville nok vært e-post om mediet og e-brev om eksemplarene på linje med gammeldags post og papirbrev. Men disse andre ordene har ikke slått gjennom. Om vi ikke vil skrive mail, får vi nesten ta det vi har, og det fungerer jo.

Også i engelsk er mail blitt tellelig i email(s).

Svar

Ja, langt på veg stemmer dette med tradisjonen. Unntaket er visse slags store bygningar, helst i samansetningar. Nynorskordboka seier dette om bygg og bygning:

bygg
1 bygning o l som er under arbeid el. som (nyleg) er ferdigbygd. Døme: bustadbygg / nybygg / råbygg / arbeide på eit bygg
2 større bygning. Døme: industribygg / lagerbygg
3 byggjetiltak

bygning
1 (større) hus. Døme: fabrikkbygning / hovudbbygning / offentleg bygning / bygningane på garden var i god stand
2 *bygnad (1)

Bygg kan altså ifølgje ordboka brukast både om ein bygning som er under bygging, og om ein større bygning som er ferdigbygd. Det er særleg i samansetningar det blir nytta i den siste tydinga: nybygg, tilbygg, forretningsbygg, industribygg, Postgiro-bygget.

Det er rett at eit vanleg hus eller ein liten bygning som er teken i bruk (og ikkje lenger er nybygg), helst ikkje heiter bygg.

Det kan vera greitt å halda seg til dette skiljet. Fagspråklege oppslagsverk som Arkitekturleksikon (Abstrakt forlag) og Byggteknisk fagleksikon (Universitetsforlaget) gjer det.

Men merk at bygning sjeldan er feil. Mange samansetningar på -bygg (som lagerbygg) er nyare særnorsk utvikling – praktisk, men ikkje obligatorisk.

Nedanfor er ein artikkel om det same frå boka Råd om språk (Språkrådet, 1981):

Svar

Før heitte «sikkerhet» berre tryggleik, trygging og trygd på nynorsk. Ein kan langt på veg greia seg med tryggleik og trygging, men det kan finnast hol som må fyllast ut med sikring eller sikkerheit. Vi har grovt sett to system i nynorsken, sjå A og B nedanfor.

A) Tradisjonell line: tryggleik, trygging o.l. for «sikkerhet» og mest mogleg trygging for «sikring». Sikring der det er vanskeleg å bruka noko anna.
B) Bokmålsnær line: sikkerheit for «sikkerhet» og sikring for «sikring». Tryggleik reservert for «trygghet».

Vi rår frå å nytta tilfeldige blandingar av dei to systema. Ein må til dømes ikkje finna på å skriva sikringspolitikk.

Vi tek utgangspunkt i line A nedanfor, sidan line B ligg opp i dagen. Teksten er lang, men er du ute etter ei særskild samansetning, kan du søkja på sida med Ctrl + F.

For å kasta lys over line A må vi sjå på adjektiva som ligg under, altså trygg og sikker. Men aller først må vi rydda bort ei side av sikker(het), nemleg viss(het).

«Å være sikker» som i «å ha visshet»

Det å vera sikker på noko heiter i den mest tradisjonelle nynorsken m.a. å vera viss på. Til dette svarar visshet på bokmål, og helst hokjønnsordet visse på nynorsk. Det motsette av viss(t) er uviss(t) ‘som ikkje veit nok’ eller ‘som ein ikkje veit nok om’. I forlenginga av dette har vi eit ord som usikkerhetsanalyse, som ideelt sett bør heita uvisseanalyse på nynorsk. Det handlar jo om usikre faktorar i tydinga uvisse faktorar. (Ein kan eventuelt ty til usikkerheitsanalyse, men ein bør styra unna andre variantar, som *usikkeranalyse.)

«Å få sikkerhet» av dette slaget for noko, er å få stadfest at noko er slik og slik. «Å si noe med sikkerhet» er nærmast å garantera noko – ein er heilt trygg/viss/sikker på det, eller overtydd.

Sikkert og visst er likevel eit fast uttrykk i alle variantar av begge målformene. «Det er sikkert slik» er òg det vanlege, og tyder noko anna enn «det er visst slik». Det finst alternativ som visseleg og truleg, men nynorsk har alltid hatt ei viss opning for adjektivet sikker og setningsadverbet sikkert. Det har no lenge vore vanlegare å skriva «sikker på» enn «viss på». Men begge heit-orda sikkerheit og vissheit er framleis mindre vanlege i nynorsk.

Når «sikkerhet» ikkje handlar om «visshet», er det tradisjonelle i nynorsk noko med trygg-.

Trygt er både trygt og sikkert

I eldre nynorsk nytta sjeldan aldri sikker eller usikker. Når det ikkje heitte viss eller uviss (som i uviss framtid), heitte det helst trygg og utrygg. Det galdt ikkje berre når eit menneske var (u)trygt, men òg når ein ting eller ein tilstand var (u)sikker. Heilt framandt er ikkje dette i bokmål heller, jf. «trygg trafikk», «utrygg vei», «trygg måte», «mattrygghet» o.a.

Det er på dette grunnlaget substantiva sikkerhet og tryggleik må sjåast. Tryggleik er altså like mykje ‘trygg tilstand’ og ‘trygge tilhøve’ som ‘kjensle av å vera trygg’ (= bokmål trygghet). Den følgjande innvendinga er altså heilt irrelevant innanfor tradisjonell nynorsk: «Vi har diskutert begrepet pasienttryggleik, men faglig kan det rettes innvendinger ettersom pasienten kan oppleve trygghet uten at sikkerheten er ivaretatt.» Pasienttryggleik dekkjer pasientsikkerhet.

Skal ein presisera at det berre gjeld kjensla, kan ein eventuelt nytta uttrykket «kjenna seg trygg» eller ordet «tryggleikskjensle».

Tryggleik, trygging, trygd og trygding

Vi har tre trygg-substantiv for å dekkja sikkerhet (og sikring) når det ikkje er tale om visshet:

• tryggleik ‘det å vera trygg’
• trygging ‘det å gjera trygg, skapa tryggleik’
• trygd ‘det som gjer trygg, skaper tryggleik’

Ein gong var trygd eit svært brukande og tøyeleg ord for sikkerheit, garanti m.m., med trygding som spesialomgrep for ‘forsikring’. I dag er trygd innsnevra på grunn av den avgrensa bruken i bokmål, og både sikkerheit/tryggleik, sikring og forsikring har teke over mykje av råderommet. Du finn ein særskild artikkel om trygd og trygding i svarbasen.

Tryggleik kontra trygging

Vi må ofte velja mellom tryggleiks- og tryggings- når vi skal ha eit nynorskord for noko med sikkerhets-. Då spørst det i utgangspunktet om det sentrale er tilstand eller aktivitet. Tilstand talar for tryggleik (= «sikkerhet»), medan aktivitet talar for trygging (= «å skape sikkerhet, å sikre»). Nokre døme og drøftingar:

• Sikkerhetshensyn: Tryggingsomsyn og tryggleiksomsyn er jamgode, ein kan til og med tenkja seg ein nyanse.
• Sikkerhetstilstand: Tryggleikstilstand er sjølvsagt fyrstevalet. Men siktar vi til tilstanden for tryggingsarbeidet, kan tryggingstilstand vera minst like rett.
• Sikkerhetsgrad og sikkerhetsnivå: Tryggingsgrad (jf. Norsk dataordbok) og tryggingsnivå kan sjåast som «innstillingar» og setjast opp mot de facto tryggleiksgrad.
• Sikkerhetskopi: Tryggingskopi er nær knytt til tiltak og er betre enn tryggleikskopi. Sikringskopi er òg brukt.
• Sikkerhetsmargin kan vera så mangt. Tryggingsmargin og tryggleiksmargin kan begge forsvarast. Sikringsmargin er òg brukt. Elles er alt frå slingringsmon til reserve og trygd moglege avløysarar.

• Rettssikkerhet er rettstryggleik (medan rettsvern har ei spesialtyding i begge målformer).
• Pasientsikkerhet er fyrst og fremst pasienttryggleik (jf. Nasjonal eining for pasienttryggleik); om arbeidet nyttar ein omskrivingar.
• Trafikksikkerhet er både trafikktryggleik / trygg trafikk og trafikktrygging.
• Helse, miljø og sikkerhet er helse, miljø og tryggleik, sjølv om det handlar mykje om trygging og vern; forkortinga er valfritt HMT eller HMS.

Dei fleste samansetningar som gjeld arbeid og tiltak for tryggleik, har trygging- som fyrsteledd. Trygging er alle slags «sikkerhetsforanstaltninger», så sikkerhetstiltak og sikring(stiltak) er i utgangspunktet trygging/tryggingstiltak, der ikkje vernetiltak er det innarbeidde ordet. (Grensa mellom trygging og sikring kan setjast ulike stader, sjå særskild bolk nedanfor.)

Legg merke til at det «verbale» trygging (av å tryggja) står sterkare i høve til tryggleik enn sikring o.a. gjer i høve til sikkerhet. Fleire døme:

• sikkerhetsbestemmelser > tryggingsføresegner
• sikkerhetsforskrifter> tryggingsforskrifter
• sikkerhetsinstruks > tryggingsinstruks
  

Ord på verne- er her delvis overlappande og delvis opptekne i særtydingar, jf. verneinstruks (HMS) og verneforskrifter (natur).

Nynorsk har altså med trygging lagt meir vekt på tiltaksaspektet, som sjeldan er heilt borte når det er tale om tryggleik. Særleg gjer trygging seg gjeldande på det «sikkerhetspolitiske» området, sjå neste bolk.

Trygging mot menneskelege trugsmål

Når det gjeld statens tryggleik, den nasjonale tryggleiken eller tryggleiken til borgarane (overfor trugsmål) er det trygging som dominerer, for arbeidet med tryggleiken står sentralt. Til dømes er «hensyn til landets sikkerhet» det same som tryggingsomsyn (eller forsvarsomsyn). Fleire døme:

• sikkerhetsavdeling > tryggingsavdeling
• sikkerhetsavtale > tryggingsavtale
• sikkerhetsfolk > tryggingsfolk (livvakt o.a.)
• sikkerhetsinteresser > tryggingsinteresser
• sikkerhetspoliti > tryggingspoliti
• sikkerhetspolitisk, sikkerhetspolitikk > tryggingspolitisk, tryggingspolitikk
• sikkerhetsstyrke > tryggingsstyrke

I eit par av desse samansetningane kan nok tryggleiks- brukast, men det er mindre vanleg. Nokre sentrale namn og nemningar på området er:

• FNs sikkerhetsråd > Tryggingsrådet i SN/FN
• Nasjonal sikkerhetsmyndighet > Nasjonalt tryggingsorgan
• sikkerhetsloven > tryggingslova
• Departementenes service- og sikkerhetsorganisasjon > Service- og tryggingsorganisasjonen til departementa

Likevel er dette vedteke:

• Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap > Direktoratet for samfunnstryggleik og beredskap

Orda nedanfor gjeld i høg grad tryggleik, men er så knytte til tryggingsarbeid at trygging står sterkt eller til og med dominerer:

• sikkerhetsgaranti > tryggingsgaranti (tryggleiksgaranti)
• sikkerhetsklarering > tryggingsklarering (tryggleiksklarering)
• sikkerhetskontroll > tryggingskontroll/tryggleikskontroll
• sikkerhetsrisiko > tryggingsrisiko/tryggleiksrisiko

Her er det likevel best med tryggleik:

• personellsikkerhet > personelltryggleik (som nærmast er trygging mot personell og noko ganske anna enn arbeidarvern)
• sikkerhetsgradering, sikkerhetsgradert > tryggleiksgradering, tryggleiksgradert

Her kan det godt nyanserast etter tyding:

• informasjonssikkerhet > informasjonstryggleik (og -trygging)
• kommunikasjonssikkerhet > kommunikasjonstryggleik (og -trygging)
• internettsikkerhet > internettryggleik (og -trygging)

At trygging dominerer på det tryggingspolitiske området, tyder sjølvsagt ikkje at ordet berre kan brukast om slikt.

Trygging kontra sikring

Reint logisk kan sikring og trygging seiast å vera det same. Trygging dekkjer stort sett sikring, men det er nokre gamle hol i systemet, fyrst og fremst sikringar i sikringsskåp og sikring på våpen. Noko anna enn dette må ikkje brukast.

I tradisjonell nynorsk er sikring mykje mindre nytta enn i bokmål (pga. trygging, vern o.a.), men på nokre punkt, særleg i nyare nynorsk, blir ordet brukt meir. Det ter seg på ein av to måtar:

1) Sikring blir nytta parallelt med sikring i bokmål og kanskje eit stykke inn i sikkerhet på same område.

• Sikringskost: Tryggingskost og vernekost har ikkje hevda seg nok. Heller ikkje «trygg mat», som vart drøft som alternativ i si tid.
• Døme på bruk inn i sikkerhet: Trafikksikring (som i prinsippet kunne ha heitt -vern eller -trygging) blir gjerne kalla trafikksikring på nynorsk òg. I tillegg nyttar ein då gjerne trafikksikringsstrategi for trafikksikkerhetsstrategi (om ein ikkje kallar det trafikktryggingsstrategi).
• Rastrygging og skredtrygging er like logisk som rassikring og skredsikring, og det beste hadde kanskje vore -vern. Men det er sikring som blir nytta mest.

Av og til er det obligatorisk å bruka ordet sikring der bokmål har det same (jf. sikringsboksen). Det er aldri gale å bruka det parallelt med bokmål, men det kan finnast betre tradisjonelle alternativ. Både i nynorsk og bokmål er kjerneområdet for sikring sikring av ting. Trygging dekkjer i praksis ikkje heile det området.

2) Sikring blir nytta utan at sikring er i bruk på bokmål, og i staden for sikkerhet. Nokre slike ord lever utrygt, og det kan bli leie kollisjonar der bokmål har eller får heilt andre omgrep med -sikring.

• Sikkerhetsmargin er nemnt ovanfor. Sikringsmargin blir nytta, men òg tryggleiksmargin, som er logisk.
• Sikkerhetsbelte kan nok kallast sikringsbelte utan den store kollisjonsfaren. Ofte brukar ein heller underomgrep som bilbelte og setebelte.
• Sikkerhetssele og sikringssele blir nytta med uklåre skiljeliner i bokmål. Her er mange sortar. Sikringssele kan truleg nyttast, og tryggingssele har vore nytta om visse undertypar i nynorsk før. *Tryggleiks- har ikkje vore nytta på dette området.
• Sikkerhetsnål har vore kalla sikringsnål og låsnål. Sikringsnål kan lett bli ei nemning for noko anna, og låsnål har ei anna tyding i svensk. *Tryggingsnål har det nok aldri heitt.
• Døme på kollisjon: Bokmål har både sikkerhetsventil («overtrykksavlastningsventil») og sikringsventil («nødstengeventil»), altså ord for ulike ting. Diverre har dette vore mekanisk omsett utan omsyn til heilskapen. Særleg uheldig er kombinasjonen sikringsventil om det fyrste og tryggingsventil om det andre. Sikkerhetsventil heiter tradisjonelt tryggingsventil på nynorsk.
  

Skilja kan òg gå andre stader:

• Sikringsfond: Tryggingsfond er eit heilt logisk alternativ som har vore brukt litt i bokmål, men ordet forsvann tidleg. Sikringsfond er no mest brukt i nynorsk òg, t.d. i banksikringsfond. Reservefond er noko litt anna. Sikkerhetsfond har ei spesialtyding på forsikringsområdet. Her kan tryggingsfond kanskje koma inn i biletet, men dette må fagmiljøet vurdera.

Sikring i bokmål går svært ofte ut på å syta for «sikkerhet» for materielle verdiar eller ting. (Ordet blir nytta slik i nynorsk òg, der det tevlar med trygging). «Sikkerhet» i og ved sjølve tinga, t.d. maskinane, kan vera traustleik eller pålitelegskap. Maskinar kan ha stø, påliteleg, trygg eller sikker gang. Men vi må ha ei samlenemning for «driftssikkerhet», og det er driftstryggleik.

At noko er trygt i drift, heng nær saman med at det er trygt/ufarleg å bruka. Då er vi over på vern («beskyttelse») av liv og helse, eller på engelsk safety og protection.

Trygging/sikring kontra vern

Vern er i utgangspunktet det kortare og meir særnorske motstykket til beskyttelse. Miljøvern svarar til dansk miljøbeskyttelse. Det varierer mykje kvar ordet har slått gjennom. Til dømes heiter det luftvern, panservern; brannvern, oljevern; personvern og (i den samanhengen:) datavern; naturvern, bygningsvern. Arbeidarvern, dyrevern, barnevern og smittevern har slått ut konkurrentane med -beskyttelse.

Ordet vern har fått hevd på visse område, frå HMS (verneutstyr) til vern av natur og kulturminne (jf. «vernemyndigheter»). Det er med på å gje ordet mindre rekkjevidd enn det eigentleg har. Det er ei ulempe for nynorsken at mange trur at vern berre kan visa til noko òg heiter vern i bokmål. Nyare ord på vern- er avhengige av draghjelp frå bokmål. Difor må nok sikkerhetsdatablad heita tryggleiksdatablad.

Alle verneomgrepa dreiar seg reint logisk om det å «sikre sikkerhet», altså trygging og sikring. «Sikkerhetsanordninger» kan vera tryggingsutstyr/sikringsutstyr eller verneutstyr, og fordelinga er noko tilfeldig. Ein «sikringsmekanisme» tener ofte til «å verna» (å sikra + å verna = å tryggja). I Verneleksikon (1967) er sikring nytta om sikring av last (nynorsk òg trygging), medan det meste elles er vern, med personar i sentrum.

I prinsippet kan sikring/trygging brukast til å innføra nye omgrep der vern i praksis er «oppteke». Men det kan òg føra til forvirring og påstandar om at vern er noko trongare enn det treng vera. Ordet blir lett utsett for skeiv og innsnevrande terminologisering. Til dømes har Statens vegvesen konstruert dette skiljet:

• skredsikring: konstruksjoner for å hindre at skred utløses (snøanker, skredgjerde, skredmur, stabilitetssikring, mm) i vegskjæringer eller fjell/dalsider
• skredvern: konstruksjoner for å bremse ned, lede eller stoppe skred (fanggjerde, fangmur, voller, kjegler, magasin, mm) i vegskjæringer eller fjell/dalsider

Det kan kanskje forsvarast med at det tekniske (sikring mot ting, i dette tilfellet snøen) er i fokus i det fyrste ordet, vern av menneske i det andre, men grunnlaget for skiljet er tynt.

Safety, security

Vern mot trugsmål heiter gjerne security på engelsk, medan vern og tryggleik mot annan fare (uhell o.a.) helst heiter safety. Skiljet mellom security og safety er noko konstruert i engelsk, men blir stadig viktigare, òg i norsk politikk og arbeidsliv. Skiljet har likevel ikkje noko direkte motsvar korkje i nynorsk eller bokmål. Det går i alle fall ikkje mellom trygg og sikker. Du finn ein artikkel om dette i Språknytt 2/2017.

Mattryggleik og biotryggleik

Vrient er det på område der bokmål har brukt trygghet i ei objektiv tyding, som t.d. i mattrygghet ‘det at mat er trygg å eta’ (food safety). Nynorskordet må her vera mattryggleik. Men bokmål har òg det vidare omgrepet matsikkerhet (food security), om alt frå næringsverdi (og mattrygghet) til tilgang på mat (forsyningssituasjonen). Kva gjer ein når mattryggleik er oppbrukt på mattrygghet? Ein kunne kanskje ty til matvaretryggleik, for matsikkerhet heiter òg matvaresikkerhet. (NOU 2004: 24 Et sårbart samfunn nytta matvaresikkerhet om forsyningssituasjonen og matvaretrygghet om helseaspektet.) Ein annan vri kunne vera å dela mattryggleik (food security) i trygg mat (food safety) og trygg mattilgang (forsyningssikkerhet).

Det ganske nye ordet biosikkerhet er greitt å omsetja til biotryggleik (eller biosikkerheit).

Uttrykk og samansetningar utan direkte motstykke i nynorsk

• «For sikkerhets skyld» er eit mykje brukt fast uttrykk. Det kan på nynorsk heita for å vera på den trygge/sikre sida, eller for å vera sikker. Sjølv om ein elles held seg til samansetningar med trygg, er det nok betre å skriva «for sikkerheits skuld» enn t.d. «for tryggleiks skuld».
• «Å bringe i sikkerhet» er fyrst og fremst å berga, å tryggja (ev. få i dekning, få i trygg forvaring, sikra). «Å komme seg i sikkerhet» er m.a. å koma seg unna, å koma seg i dekning. Noko som «er i sikkerhet», er utanfor fare, vel forvart, trygt. Isolert sett er det her tale om tryggleik, men dette ordet høver ikkje godt i dei faste uttrykka, sjølv om det er logisk nok.
• «Å utvise sikkerhet i en vanskelig situasjon» involverer nok både visse og tryggleik, men dei orda kan ikkje brukast i eit tilsvarande uttrykk. Det er helst støleik, ro og sjølvtillit det gjeld: å halda stø kurs, å halda hovudet kaldt.
  

Av og til tyr bokmål til trygging, m.a. for å sleppa kombinasjonen «sikre sikkerheten». «Å trygge» eller «ivareta sikkerheten» ein stad kan på nynorsk ofte forenklast til å tryggja staden (som i å tryggja landet). «Å ivareta noens sikkerhet» kan beint fram vera å tryggja (eller sikra) vedkomande.

Svar

Det er ikke allmenn enighet om forholdet mellom disse ordene, og det er vanskelig å komme med noen entydig konklusjon. Vi tar ordbøkene nærmere i øyesyn nedenfor. Slik står det i Bokmålsordboka:

parafere (fra fr.) medunderskrive et dokument som alt er underskrevet, bekrefte

kontrasignere medunderskrive

Og i Den Danske Ordbog:

parafere
1 medunderskrive et dokument som ansvarlig for at det er udfærdiget i overensstemmelse med den trufne afgørelse
1 a underskrive en traktat eller lignende forud for den endelige, parlamentariske stadfæstelse

kontrasignere
underskrive noget der i forvejen er underskrevet af en overordnet eller en anden ansvarlig person; medunderskrive

Det står ikke noe om initialer her, se mer om det til slutt nedenfor.

Lenger tilbake

Hvis vi går historisk til verks, gjennom Ordbog over det danske Sprog, finner vi:

parafere […] med hensyn til et (af udstederen underskrevet) dokument: (med)underskrive (ved anbringelse af underskrift under (til højre for) udstederens underskrift, under en skillende (skraa)streg) til embedsmæssig bekræftelse af udfærdigelsens formelle tilbørlighed (saaledes at en minister paa denne maade medunderskriver en af kongen underskreven lov, en departementschef en af ministeren underskreven ministeriel bekendtgørelse, en fuldmægtig en af kontorchefen underskreven skrivelse osv.). […]

kontra-signere […] forsyne (en skrivelse) med kontrasignatur; medunderskrive. […] Han hilser militærisk … kontrasignerer … vort af Guvernøren udstedte Pas […] billedl.: give sin tilslutning. Jeg har saa udførligt gengivet (hans) Vidnesbyrd … fordi jeg af personlig Erfaring kan kontrasignere det.

Kontra-signatur […] en persons underskrift under noget, der allerede er underskrevet af en foresat (fx. om en ministers underskrift under kongelige udfærdigelser); med- ell. modunderskrift.

Med-underskrift […] (jf. Kontrasignatur; især emb.)

Nivåforskjell?

Det er ikke lett å se hva forskjellen består i ovenfor, men på høyeste konstitusjonelle plan, i Grunnloven, er det i alle fall kontrasignatur det er tale om. I hverdagsbyråkratisk sammenheng er gjerne parafering ordet. På engelsk brukes visst countersign uten forskjell. Vi har understreket medunderskrive i utdragene, siden det er en fellesnevner for mye av det andre; men merk at medunderskrive også dekker andre fenomener (jf. engelsk co-sign). Medunderskrive er lett forståelig og kan nok med fordel brukes oftere. Ellers er det tryggest å bruke parafere og kontrasignere i tråd med tradisjonen i den institusjonen man er i, og ikke eksperimentere med ordene.

Initialer?

Så spørs det om parafere i tillegg bør brukes i betydningen forsyne (hver side) med initialer. En dansk fremmedordbok antyder det, og det samme finner vi i Teknisk engelsk-norsk ordbok, der parafere enkeltsider = to initial. Vi finner også en lignende betydning av parafere i forbindelse med traktatsignering (der det også har vært brukt om foreløpig signering). Mange jurister bruker det om å underskrive med initialer. (En interessant kommentar til det står i norsk Wikipedia.) Denne betydningen står imidlertid ikke i 4. utgave av Jusleksikon; der finner vi bare betydningen ‘medunderskrive’. Uansett kan det ofte være like greit å skrive sette initialer på eller signere med initialer.

Svar

Vi mener det må være valgfritt.

Det ser ut til at den moderne skikken med 24-lukers kalendere stammer fra Tyskland, der det heter Adventskalender (se Wikipedia). I Danmark heter det likevel tradisjonelt julekalender (adventskalender brukes til dels om noe annet). Julkalender er også det vanlige i svensk.

I Dagbladet omtales den nye skikken i 1937 med varianten adventkalender (se utklipp til slutt). Men ordet var ikke enerådende. I Adresseavisen fra 1947 omtales «blåspeidernes adventkalender» som julekalender. Også i Juleboka fra 1949 er julekalender brukt om nedtellingskalender for barn; det er faktisk tre år før vi finner noen adventskalender med -s- i norsk litteratur. Ordet julekalender var ledig og har vært i bruk hele tiden siden. Men i 1955 ble adventkalender brukt i Cappelens norskverk for andre skoleår, og siden dominerte det lenge.

Merk at jul(e)kalender i alle fall i svensk og norsk er et mye eldre ord enn adventskalender. Det er riktignok mest fordi ordet ble brukt om ymse slags kortlivede publikasjoner før den moderne lukekalenderens tid, blant annet en almanakk med litterære bidrag (søk selv på nb.no). Forvekslingsfaren på dette området ville vært en god grunn til å bruke adventskalender. Men den faren er lite aktuell nå.

Det var selvsagt riktig å kalle den innførte kalendertypen adventskalender (selv om noen gjerne innvender at advent kan begynne allerede 27. november). For svært mange voksne virker adventskalender som det eneste rette, så det var den vanligste varianten i mange tiår.

Men julekalender er ikke mye mindre riktig. Det kan ikke være bestemmende at jula først begynner etter advent, for det er ikke noe avgjørende i veien for å kalle «nedtelling-til-jul-kalenderen» for julekalender. I militæret har vi til sammenligning såkalte dimmelenker, som tas i bruk lenge før selve dimisjonsdagen, ja, det er selve poenget med dem.

«Jaså», sier vel noen. «Så jeg kan like godt kalle adventsstaken julestake?» Nei. Her er selve advent(ssøndagene) i fokus på en annen måte. Og man burde selvsagt ikke ha sagt julekalender om adventskalender hvis det kunne forveksles med en kalender man brukte i jula. Det er fremdeles forskjell på adventslys og julelys.

Vi avslutter med noen avisutklipp.

Dagbladet fra 1937:

Adresseavisen 1947:

En annonse fra 1958:

Svar

Bare to av disse ordene/uttrykkene finnes, og de betyr helt ulike ting:

midlertidig = som gjelder en kortere tid, foreløpig, provisorisk

Eksempler:
en midlertidig bestemmelse/ordning, en midlertidig ansatt
adv: ordningen gjelder midlertidig

imidlertid = likevel, ikke desto mindre

Eksempler:
Været var fint fra morgenen. Det slo imidlertid fort om.
Jeg hadde ikke lyst. Imidlertid lot jeg meg overtale.

Det er bare det første av disse ordene (midlertidig) som i dag har noe med tid å gjøre. (Før ble det av og til skrevet imidlertidig, men det er en annen sak.)

Før om tid – nå bare til tekstbinding

Imidlertid har en gang i tida faktisk betydd ‘i mellomtida, imens’. Det er litt som med ordet samtidig i dag: Når vi sier «samtidig er det slik at», mener vi gjerne bare ‘men det er også slik at’, vi tenker ikke så mye på tidsforholdet.

Merk at imidlertid kan være litt sterkere; det kan ha et snev av ‘men likevel’ , ‘men samtidig’. Derfor kan man noen ganger bruke nettopp men i stedet for midlertid, hvis man stokker litt om på ordrekkefølgen. Skriver man «men», bommer man aldri på rettskrivningen.

Dessverre kan men bli for sterkt i en del tilfeller. Ofte er imidlertid en helt innholdstom tekstbinder. Man kan derfor ikke skifte ordet ut mekanisk.

I nynorsk

På grunn av det noe papirknitrende preget skal imidlertid helst ikke brukes i nynorsk, der man kommer langt med no og men. Likevel og derimot kan brukes hvis det virkelig er en motsetning inne i bildet, men vær oppmerksom på at disse ordene stundom misbrukes. Er sammenhengen i teksten god, kan ordet noen ganger sløyfes helt.

Midlertidig kan på sin side hete mellombels (bel = ‘tidsrom, stund’).

Svar

Her må du nesten velja sjølv. Det er valfritt.

Nedanfor får du bakgrunnen. Det er sjølvsagt valfritt om du vil lesa vidare òg.

Åttedel og åttandedel er heilt jamstilte former, som tredel og tredjedel, firedel og fjerdedel og så vidare, sjå til dømes Nynorskordboka. Slik har det vore sidan 25.5.1951, då eit rundskriv frå Kyrkje- og undervisningsdepartementet slo fast både dette og den nye teljemåten (tjueein for einogtjue osv.). Mellom1951 og 2005 skulle grunntalsnemning forresten vera obligatorisk frå tretten og oppover (altså trettendel osv.). No er trettendel og trettandedel osb. valfrie former.

Rein forenkling − med forvikling

Tredel osv. er innført som ei pedagogisk forenkling, men eit nytt system oppå eit gammalt system er jo meir komplisert enn noko av systema åleine. Dette brevet som vi har fått, viser kva forvirring som kan oppstå når vi har to måtar å omtala det same på:

«Det står på siden her at man kan si en fjerdedel i stedet for en firedel. Dette kan vel ikke være riktig? [...] La si vi snakker om en bil. Da er en firedel 25 % av bilen. Hvis man sier en fjerdedel så blir det som å si at man har del nummer fire av bilen, noe som betyr noe helt annet?»

Det er ikkje rart at folk tenkjer i slike baner. Der det finst ulike ord eller former, søkjer folk ulik meining med dei. Men firedel og fjerdedel er altså det same, så påstanden ovanfor er galen.

Eldre ord

I retteleg gamle dagar heitte det forresten tridjung, fjordung/fjerding osv., som òg var framifrå gode ord. Sidan kom tredjepart og fjerdepart inn og gjorde seg seg sterkt gjeldande, ikkje minst i målføra, der desse orda mange stader heldt seg lenge.

Svar

Enhver som har fått en skade (medregnet skuddsår), kan kalles skadd eller skadet. Årsaken til skaden kan være alt fra en ulykkeshendelse til krigshandlinger. Men folk som har blitt skadd av fiendtlig våpenmakt, kalles oftest sårede.

En som er skadd, kan være skadd av noen eller noe. Skaden er altså ikke nødvendigvis påført.

En som er såret, er oftest direkte eller indirekte såret av noen, altså med våpen og med vilje.

Våpenmakt

Etter krigshandlinger finnes det falne/drepte og sårede. Falne viser oftest (ikke alltid) til soldater, mens det er nokså vanlig å bruke sårede om både soldater og sivile.

En som er påført sår (f.eks. skuddsår) i krig, er i vid forstand skadd (jf. ordet skuddskade), men kalles helst såret mens skaden er fersk. I krig kalles også mange skadde sårede selv om de ikke har åpne sår.

Etter bombeattentat og andre terrorhandlinger finnes det drepte og sårede, men her kan det være omvendt: Folk med sår/skader av alle slag kalles ofte bare skadde. Noen medier melder om så og så mange skadde etter et attentat, andre melder om sårede. Her har vi ikke noen fasit.

Selv om det er pleonastisk (smør på flesk) sett fra både den ene og den andre synsvinkelen, er det også mulig å snakke om «skadde og sårede mennesker» (altså sårede + andre skadde) i forbindelse med både krig og terror. Det kan være nyttig med tanke på behandling av de sårede/skadde.

Det kan også være nyttig å skille mellom sårede og (andre) skadde dyr, slik det gjøres bl.a. i viltforskriftten.

Ulykker

Etter trafikkulykker og andre ulykker finnes det drepte/døde/omkomne og skadde, ingen sårede. Det er altså ikke forekomsten av sår som styrer ordvalget.

Svar

Andreleddet i disse ordene er i utgangspunktet mons, jamfør matmons og kakemons i ordbøkene.

Ordene matmons og kakemons er over 120 år gamle i skriftmålet og sikkert mye eldre i talemålet. Selv godtemons, som er litt yngre enn søtmons, har minst 40 år på baken. Det finnes spredte eksempler på kakemoms og godtemoms tilbake til henholdsvis 1950-åra og 1980-åra, men dette må regnes som sekundære varianter.

I rettskrivinga har moms dessuten bare betydningen ‘merverdiavgift’.

Verbet å mumse skrives med u og uttales med o, som mange andre ord i norsk. Vi kan saktens lage substantivene en mums og et mums av dette verbet, men vi anbefaler å bruke disse ordene om slikt som kan mumses (jf. Bamsemums og mjølmums), og å bruke -mons om den som er glad i å mumse det i seg.

Det er i alle fall viktig å skille mellom matmomsen og matmonsen. Den førstnevnte ligger for tida på 15 prosent. Den sistnevnte sitter heller til bords.

Svar

I Bokmålsordboka er rett definert som ‘riktig, korrekt’ og riktig er definert som ‘rett, korrekt’.

Helt rett er helt riktig, og helt riktig er helt rett.

Flere har skrevet og spurt om det er riktig å bruke rett i uttrykk som:

• rett mann på rett sted
• rett tid, rett kvalitet, rett pris
• rett kompetanse til rett tid på rett sted

Svaret er ja.

At rett har andre betydninger i tillegg, som ‘rak, bein’, er ikke noe problem. Satt på spissen: Alle vet at rettskrivning handler om å skrive rett i betydningen ‘riktig’, ikke ‘rakt’, og at det dermed ikke er noen motsetning mellom rettskrivning og løkkeskrift.

Når dette er sagt, må vi legge til at det varierer fra uttrykk til uttrykk om det er riktig eller rett som er mest brukt (i betydingen ‘korrekt’). Det kan derfor være verdt å studere eksemplene i Bokmålsordboka.

Litt om opphavet: Ordene er i slekt med latin rectus. Rett (og rettelig) er de eldste variantene i norsk. Senere har vi fått riktig fra tysk (ricthig). Det er egentlig bare rett + ig. Dialektalt har vi forresten også rektig.

Rett og riktig er et gjensidig forsterkende par av om lag samme slag som glad og fornøyd.

Svar

Det er mulig å skrive dette i både ett og to ord, men reglene for skrivemåten er ikke helt de samme for dobbel(t) og enkel(t). Sammensetning til ett ord krever uansett -t- i bokmål.

Når man uttaler det som et toordsuttrykk, er det riktig å skrive det i to ord også. Da kan en velge mellom dobbel konsonant og dobbelt konsonant, på både bokmål og nynorsk.

I sammensetning

Uttalt som ett ord skal det skrives sammen. Da heter det dobbeltkonsonant (med -t-) på bokmål, mens det på nynorsk er valgfritt med dobbeltkonsonant eller dobbelkonsonant (altså med eller uten -t-). Et eksempel til: På nynorsk er det valgfritt med for eksempel dobbelmoral og dobbeltmoral, mens bare dobbeltmoral er korrekt i bokmål.

(I praksis finner vi en del dobbel- i bokmål også i sammensetninger, med rot i talemålet og kanskje noen ganger med støtte i svensk og engelsk. Men i intetkjønnsord og i verb og adjektiv står t-en meget sterkt og fungerer nok for mange som et intetkjønnsmerke, som i dobbeltmord og dobbeltløpet. Fordelingen mellom dobbel- og dobbelt- i nynorsk er også preget av dette.)

Enkel(t)

De samme reglene gjelder langt på vei for enkel og enkelt, men siden enkel også betyr ‘ukomplisert’, foretrekkes generelt enkelt i motsetning til dobbel(t) i bokmål, altså enkelt konsonant og enkeltkonsonant. Dette poenget gjelder likevel ikke i flertall. Det er derfor mulig med både enkle konsonanter, enkelte konsonanter (som imidertid kolliderer på en annen kant!) og enkeltkonsonanter. Uansett er det bare -t i sammensetninger, som i f.eks. enkeltperson. Det er også det vanlige i nynorsk.

Når poenget er at noe er alene, men ikke i motsetning til å være i et par, er det enkelt som gjelder: «Ord som består av én enkelt vokal.»

Oppsummering

Vi kan oppsummere med ei liste:

• med dobbel konsonant
• med dobbelt konsonant
• med dobbelkonsonant (bare nynorsk)
• med dobbeltkonsonant

• med enkel konsonant (bare nynorsk; men med enkle konsonanter er greit)
• med enkelt konsonant
• med enkelkonsonant (bare nynorsk)
• med enkeltkonsonant

Typen enkelkonsonant er ikke vanlig i nynorsk heller. Vi finner oftere enkelt- eller einskildkonsonant.

Nordiske forhold

Når det gjelder t-endelsen, går bokmål sammen med dansk. Nynorsk kan slå følge, men har også former uten -t, og det stemmer med svensk. I eldre nynorsk skrev man forresten gjerne dubbel-, også det som i svensk.

Svar

Rent grammatisk er begge deler fullt mulig i norsk, men det er absorpsjonsevne som har vært mest brukt om absorpsjon av stoffer. Det er ikke noe i veien for å bruke det i overført betydning (se betydning 2 i Det Norske Akademis ordbok).

Substantivene absorpsjon og absorbering er generelt mer kjent og brukt enn det tilhørende adjektivet absorptiv. Varianten absorberingsevne er på frammarsj.

Noen fagfolk bruker utelukkende absorptiv kapasitet eller evne i overført betydning, og det er selvsagt i orden. Andre skriver absorberende kapasitet eller evne, og det må også regnes som riktig, selv om det strengt tatt ikke er selve kapasiteten eller evnen som er absorberende.

Vi ser at en del skriver *absorbsjon med b, eller til og med *absorbtiv. Men før en ustemt konsonant som (s eller t) blir b-en i absorb- til p: absorpsjon, absorptiv.

Svar

Nei. Både bokmål og nynorsk er både sidemål og hovedmål.

De to norske målformene heter bokmål og nynorsk. Dette er jamstilte (sidestilte) skriftspråk.

Sidemål og hovedmål er betegnelser som lenge er blitt brukt i skoleverket om både bokmål og nynorsk. Hver elev har den ene av målformene som sitt hovedmål og den andre som sidemål.

Svar

Ein planke er eit langt trestykke av visse dimensjonar (tjukkare enn eit bord), medan plank er ei mengd av slike trestykke.

Plankar er teljelege, medan plank ikkje eingong har ei fleirtalsform. Plank er et kollektivt omgrep på line med ord for andre byggjematerialar, som sement og jarn.

I Norsk teknisk ordbok (2. utg., Samlaget 1984) står dette:

Svar

Ifølge Bokmålsordboka og andre ordbøker betyr orlogsskip og krigsskip det samme. Dette er for enkelt hvis vi ser på eldre bruk, jf. Ordbog over det danske Sprog:

Ordet orlog betyr ‘krig' på nederlandsk (oorlog) og er lånt inn i både norsk og andre skandinaviske språk, men bare om det som angår sjøen, altså sjøkrig og marine. Eldre skandinavisk sjøfartsspråk er generelt sterkt påvirket av nederlandsk.

Andre orlogsord

Vi har flere ord med orlogs- som førsteledd. For eksempel er et orlogsflagg et flagg som føres av et lands krigsskip og brukes på marinens landstasjoner, mens en orlogskaptein er en offiser i Sjøforsvaret med en grad som svarer til major i Hæren.

At de ulike våpengreinene har litt ulik terminologi, vitner om at de har hatt sterkere særpreg i tidligere tider.

Svar

I allmennspråket har det alltid vært vanlig å kalle hele installasjonen vindmølle, og derfor har vi i dag ord som vindmøllepark og vindmølleprosjekt.

Men det er selvsagt ikke noe i veien for å bruke mer fagspråklige termer som vindturbin (om en del av installasjonen) og vindkraftverk (om hele) i tråd med for eksempel Ordbok for energiteknikk fra 1986. I Stortingsmelding nr 65 (1981–82) Om nye fornybare energikilder i Norge er alle termene brukt.

Dere får selv vurdere hvor teknisk det bør være. Vær forberedt på reaksjoner fra lesere som enten ikke vil akseptere at språket opererer på ulike presisjonsnivå, eller som (ikke uten grunn) mener at vindmølle fungerer forskjønnende.

Vindkraftverket var i sin tid en videreutvikling av vindmølla. I Aschehougs konversasjonsleksikon (1951) er fenomenet derfor omtalt som «vindmølle brukt til drift av elektrisk generator». I Gyldendals store konversasjonsleksikon (1972) er «vindmølle el. vindmotor» satt opp som synonymer, og det står at slike maskiner «brukes til kornmaling, vannpumping, generering av elektr. kraft osv.». Samme sted defineres vind-elektrisitetsverk som ‘vindmølle tilkoblet elektr. generator’. Fellesnevneren for vindmøller er at de omdanner vindens bevegelsesenergi til mekanisk arbeid.

Riktignok er ei mølle opprinnelig til å male noe med, men de møllelignende vindkraftmaskinene har alltid blitt omtalt som (vind)møller. Dette har vi fra dansk (se ordnet.dk). Det at mølle kan stå for noe annet enn malemaskin, er vanlig i andre språk også; for eksempel kan nederlandske «windmolens» være til både maling, pumping og strømproduksjon. Ei annen mølle som ikke maler, er tredemølla.

I Bokmålsordboka er betydningene sortert slik:

mølle
1 (fabrikk)anlegg der en knuser eller maler noe, særlig korn, kvern papirmølle, valsemølle
2 maskin som omgjør arbeid tredemølle, vindmølle

Merk også dette fra Bokmålsordboka:

vindmølle
1 mølle som drives av vindkraft
2 vindmotor

vindturbin
turbin i vindmotor

Store norske leksikon sa det også slik, så sent som i desember 2016:

Vindmølle, vinddrevet mølle for maling av korn, mineraler o.a. Også vanlig betegnelse for en vindmotor eller vindturbin.

Men senere er det skrevet om. Det står nå (2019) at vindmølle er en misvisende betegnelse for vindturbin. I andre artikler står det at vindmølle brukes «feilaktig», eller «mer upresist» om vindturbin eller vindkraftverk. Det er videre presisert at vindturbin = vindmotor, som utgjør en del av et vindkraftverk.

Det er litt sterkt sagt at vindmølle er misvisende. Det er helt akseptabelt i allmennspråket. Men påbudt er det ikke.

Koselig med møller i parken?

Stadig flere skriver til oss og mener at både vindmølle og vindpark er forskjønnende ord som virker politisk tilslørende. Det er en litt annen sak. Det kan ikke være tvil om at disse ordene (og det eldre industripark) har positive konnotasjoner, og det er helt legitimt å problematisere politisk viktige ord som man mener er for positivt eller negativt ladde. Vi kan likevel ikke avskaffe alle ladde ord i språket, og i alle fall ikke forby dem på språkfaglig grunnlag. Men vi minner om at ord som kraftverk, anlegg og område står til rådighet. Termen kraftverk brukes dels om enkeltmøllene, dels om hele anlegget.

Svar

Det er vanskelig å peke på noen regel for når det ene og når det andre bør brukes. Ofte kan du bruke det enkle og elegante ordet «om» i stedet, eller det naturlige «som gjelder».

I Bokmålsordboka er disse ordene forklart slik:

angående med hensyn til, vedrørende, om «angående dette punktet» / «angående neste møte» / «et møte angående nytt reglement»

vedrøre ha sammenheng med, angå / adj i presens partisipp «lovbrudd vedrørende narkotika» / «komme med kommentarer vedrørende det som blir sagt»

Begge ordene er temmelig stive, vedrørende kanskje mest, og de tilfører ikke stort mer enn et formelt preg. Både «om», «når det gjelder» og «som gjelder» er synonymer som trygt kan brukes i formell stil.