Språkspørsmål og svar

Svar

Det er greit å skrive å ikke + verb. Også andre korte ledd enn ikke kan plasseres mellom infinitivsmerket og verbet. Men vær litt forsiktig med lange ledd.

Formuleringer med innskudd mellom infinitivsmerket og verbet kalles splittinfinitiv (eller splittet infinitiv). I tradisjonell skolegrammatikk er det gjerne blitt regnet som feil, som i dansk, tysk og engelsk. Men ugrammatisk er det ikke, og i norsk talemål er det helt vanlig (som i gammelnorsk og svensk).

Det må regnes som kurant skriftmål i dag å skyte inn korte adverbiale ledd som aldri, alltid, bare, ikke, kanskje og nesten. Det var faktisk også vanlig i skrift i riktig gamle dager. Men det er uansett en god idé å unngå lengre innskudd.

Ikke å kan være tvetydig

Formuleringen «ikke å» har blant annet den fordelen at den kan gi bedre flyt og rytme i setningene, men den har også en stor ulempe: faren for tvetydige formuleringer.

«Verb + ikke å» kan være tvetydig når ordet «ikke» like gjerne kan knyttes til verbet foran «ikke» eller til noe helt annet. Eksempel:

Vi valgte ikke å gjøre det.
= 1 Vi valgte å la være å gjøre det.
= 2 Vi valgte ikke å gjøre det (men vi måtte).
= 3 Vi valgte ikke å gjøre det (vi valgte bare å tenke det).

Dersom vi mener (1), må vi faktisk ty til varianten «å ikke» (eller skrive helt om) hvis vi skal være sikre på å bli tolket rett. Mener vi (2), må vi i verste fall skrive helt annerledes.

Det mest skjebnesvangre eksempelet fra enkeltmenneskets liv er kanskje ytringen «Jeg lover ikke å gjøre det»! Og i juridisk språk kryr det av litt ulne formuleringer som «antas ikke å».

Ofte kan man stole på sammenhengen. For eksempel skal man være bra sær for å misforstå dette:

Her gjelder det ikke å komme for sent!

Og i talespråket gjør trykkplasseringen det ofte entydig.

Men ikke vær redd for å skrive om til å ikke når det trengs. Du kan til og med blande hvis du vil. Norsk språknemnd presiserte allerede i 1967 at man kan skrive å foran ikke når tydeligheten krever det. Også for et par hundre år siden skrev man slik for ikke å bli misforstått (sitatet er fra en tale av Johan Nordahl Brun).

Nynorsk

Siden «å ikke» er det desidert vanligste i norsk talemål, er det god grunn til å holde seg til det på nynorsk. Men det betyr ikke at man er nødt til å sette andre slags innskudd enn nektelser mellom infinitivsmerket og verbet, og i alle fall ikke lange innskudd.

Men «for ikke å»

Etter «for» er «ikke/ikkje å» klart vanligst i begge målformer når det handler om å unngå noe: «Jeg løy for ikke å få juling».

Til slutt: I det faste uttrykket «for ikkje/ikke å snakke om» er det «å» til slutt i begge målformene, med mindre vi sikter til formålet å la være å snakke.

Svar

Korrekt skrivemåte på norsk er seniorutvikler, jamfør seniorrådgiver, senioringeniør og så videre.

Det skal være liten forbokstav i stillingstitler.

Svar

Det er mulig å skrive dette i både ett og to ord, men reglene for skrivemåten er ikke helt de samme for dobbel(t) og enkel(t). Sammensetning til ett ord krever uansett -t- i bokmål.

Når man uttaler det som et toordsuttrykk, er det riktig å skrive det i to ord også. Da kan en velge mellom dobbel konsonant og dobbelt konsonant, på både bokmål og nynorsk.

I sammensetning

Uttalt som ett ord skal det skrives sammen. Da heter det dobbeltkonsonant (med -t-) på bokmål, mens det på nynorsk er valgfritt med dobbeltkonsonant eller dobbelkonsonant (altså med eller uten -t-). Et eksempel til: På nynorsk er det valgfritt med for eksempel dobbelmoral og dobbeltmoral, mens bare dobbeltmoral er korrekt i bokmål.

(I praksis finner vi en del dobbel- i bokmål også i sammensetninger, med rot i talemålet og kanskje noen ganger med støtte i svensk og engelsk. Men i intetkjønnsord og i verb og adjektiv står t-en meget sterkt og fungerer nok for mange som et intetkjønnsmerke, som i dobbeltmord og dobbeltløpet. Fordelingen mellom dobbel- og dobbelt- i nynorsk er også preget av dette.)

Enkel(t)

De samme reglene gjelder langt på vei for enkel og enkelt, men siden enkel også betyr ‘ukomplisert’, foretrekkes generelt enkelt i motsetning til dobbel(t) i bokmål, altså enkelt konsonant og enkeltkonsonant. Dette poenget gjelder likevel ikke i flertall. Det er derfor mulig med både enkle konsonanter, enkelte konsonanter (som imidertid kolliderer på en annen kant!) og enkeltkonsonanter. Uansett er det bare -t i sammensetninger, som i f.eks. enkeltperson. Det er også det vanlige i nynorsk.

Når poenget er at noe er alene, men ikke i motsetning til å være i et par, er det enkelt som gjelder: «Ord som består av én enkelt vokal.»

Oppsummering

Vi kan oppsummere med ei liste:

• med dobbel konsonant
• med dobbelt konsonant
• med dobbelkonsonant (bare nynorsk)
• med dobbeltkonsonant

• med enkel konsonant (bare nynorsk; men med enkle konsonanter er greit)
• med enkelt konsonant
• med enkelkonsonant (bare nynorsk)
• med enkeltkonsonant

Typen enkelkonsonant er ikke vanlig i nynorsk heller. Vi finner oftere enkelt- eller einskildkonsonant.

Nordiske forhold

Når det gjelder t-endelsen, går bokmål sammen med dansk. Nynorsk kan slå følge, men har også former uten -t, og det stemmer med svensk. I eldre nynorsk skrev man forresten gjerne dubbel-, også det som i svensk.

Svar

Kanskje er det nok å ta en titt på de to første bolkene nedenfor?

I tilleggene er det bare presiseringer, ikke ny informasjon.

LENGRE: til substantiv og pronomen (adjektivisk)

Lang er et adjektiv; det vil si at det står til substantiv (som f.eks. tid eller stykke) eller til et pronomen (som du og jeg). I intetkjønn heter det langt. Uansett blir det til lengre i komparativ, slik:

lang(t) – lengre
i lang tid – i lengre tid
et langt stykke – et lengre stykke

Dette er vanlig adjektivbøying med -(e)re, jamfør for eksempel høyere og tyngre.

LENGER: til verb og i visse andre tilfeller (adverbielt)

Når langt står til verb (f.eks. å gå) eller adverb (som bak og framme), fungerer det ikke som adjektiv, men som adverb. Da heter det lenger i komparativ:

langt – lenger
å gå langt – å gå lenger
langt bak – lenger bak

Denne er-endelsen er særegen for langt (i adverbiell betydning) og for tidsadverbet lenge:

lenge – lenger
å vente lenge – å vente lenger

Vi har den også i tidsuttrykk som ikke (nå) lenger. Eksempel: Er du ikke interessert lenger?

Av og til mangler det både verb og substantiv i ytringen, som i «Hit, men ikke lenger!». Vi må da tenke oss fram til hva som kan ligge under. Her kan det være noe slikt som «Du kan gå hit, men ikke lenger!». Ordet står altså til et underforstått verb (å gå), ikke til et substantiv. Da må vi velge lenger.

Et minneteknisk knep til slutt: Tilfeldigvis inneholder lenger og adverb begge bokstavsekvensen <er>.

Tillegg 1: Å hoppe lenger, men et lengre hopp

Se litt på verbuttrykkene til venstre og de tilsvarende substantiviske uttrykkene til høyre:

• å hoppe langt — et langt hopp
• å vente lenge — å vente i lang tid
• å vare lenge — å ta lang tid

Verbene får lenger i komparativ, substantivene lengre, som normalt.

• å hoppe lenger — men et lengre hopp
• å vente lenger — men å vente i lengre tid
• å vare lenger — men å ta lengre tid
  

Men mange kommer i skade for å skrive *lenger tid, kanskje fordi det heter å vare lenger, der lenger står til verbet å vare. I ta lang tid står lang til substantivet tid, ikke til verbet ta, slik mange tror.

Tillegg 2: Strekke seg lang eller langt?

Mange skriver og spør om det heter å strekke seg lenger eller lengre. Siden det handler om en måte å strekke på, nemlig langt, må svaret bli lenger. (Det handler jo ikke om at det som skjuler det bak pronomenet «seg», skal gjøres lengre!)

Tillegg 3: Sammenfall mellom langt og lenge

Noen ganger er det vanskelig å se forskjell på komparativ av langt og komparativ av lenge. Meningen er mer eller mindre avhengig av trykkplasseringen (på lenger eller på reise/borte):

• Nå vil jeg ikke reise lenger. (Tid eller avstand?)
• Hun var lenger borte enn noen gang. (Tid eller avstand?)

Der det er forvekslingsfare, kan problemet bare løses med omskrivning, for eksempel: «Nå vil jeg ikke være på reisefot lenger», «Hun var borte lenger enn noen gang».

Svar

Det heter vi er fornøyde og vi er enige, men hvis vi legger til en preposisjon (som med eller i), får vi en fast frase der flertalls-e-en er valgfri, altså fornøyd(e) med, enig(e) i.

Historisk sett er fornøyd et partisipp av å fornøye, og partisipp bøyes ikke i flertall i bokmål. Men i dag er fornøyd et adjektiv, og adjektiver skal stort sett flertallsbøyes:

• Vi er glade og fornøyde.
• Vi nikker og er enige.

I et fast uttrykk som fornøyd med og enig i er det likevel litt annerledes. Mange opplever det som en så fast enhet at det ikke føles riktig å bøye noe inni det. Derfor er det valgfritt i bokmål å sløyfe e-en. Altså:

• Vi er fornøyd/fornøyde med spørsmålet.
• Vi er enig/enige i at det er litt vanskelig.

I paret ovenfor er flertallsbøying med -e mindre vanlig ved fornøyd, og det skyldes nok delvis partisipp-bakgrunnen.

I uttrykket enig(e) om slår flertallsfølelsen gjennom, slik at de aller fleste skriver:

• Vi er enige om svaret.

Svar

Òg (eller au, som er mindre brukt i skrift) er heilt synonymt med også. Det er heilt greitt å halde seg til bruke òg, slik du har gjort.

Bruksmåte og opphav

Med orda òg/au/også peikar vi på noko vi har framheva med trykk (nedanfor: eg), og seier at det kjem i tillegg:

Ho reiste; difor reiste eg òg/au/også

Òg kjem av norrønt ok (eldre auk) og tyder opphavleg nettopp ‘i tillegg’, ‘attåt’, ‘med’ (jf. det meir eller mindre dialektale eg med). Utvidinga med så er gammal i både dansk og norsk. Ho vart tidleg fast i dansk riksspråk, der det no berre heiter også. (I danske dialektar finn ein jamvel dobbelt tillegg av så: ossenså.)

Utvidinga så tyder opphavleg nett noko slikt som ‘så, dinest’ jf. «ho og så eg reiste», men det må ha vorte mindre bokstavleg etter kvart og fått tydinga ‘like så’, ‘like eins’, altså i praksis det same som ‘i tillegg’ (auk) («eg reiste også»).

I moderne norsk tyder eg også og også eg nett det same som det reinskorne eg òg. Valet handlar ikkje om tyding, men om dialektgrunnlag, setningsrytme (plassering i setninga), stil og språkøkonomi.

Tilhøvet og valet mellom dei tre synonyma i tale og skrift

I norsk har dei gamle korte variantane òg og au stått sterkare enn i dansk, både i dialektane og i bokmålsnær tale. Men òg og au er under press, både i tale og skrift.

Også har alltid vorte nytta på nynorsk attåt dei korte variantane. Men bruken av også har auka veldig dei seinare åra. Sjølve auken tyder på bokmålspåverknad, direkte eller indirekte (såkalla frekvenslån). Det kan vera tale om både påverknad på talemålet og direkte omsetjing av tekst (ikkje minst maskinomsetjing).

Kva skal ein så rekna som best av også, òg og au? Det er ei smakssak. Har ein sans for det korte og fyndige, vel ein einstavingsorda. Men alle variantane er korrekte nok. Merk likevel at «kunstig» plassering av orda – som ein oftast finn ved bruk av også – ikkje er god stil i nynorsk. Sjå neste bolk om plassering i setninga.

Sidan så òg kan skrivast so på nynorsk (med valfri uttale /so/ eller /så/), har vi òg forma ogso. Dei som har skrive so med o opp gjennom åra, har brukt kortvariantane òg og au mest; difor kan varianten ogso verka avstikkande både i tradisjonell og bokmålsnær nynorsk, av ulike grunnar. Men ogso er ikkje gale for det, om ein berre plasserer ordet rett i setninga.

Plassering i setninga

I talemålet plasserer ein også, òg og au fleire stader, helst rett etter verbalet, rett etter ordet det står til, eller heilt til slutt i setninga. Ein vel gjerne det som gjev best flyt. Trykk og tonegang hindrar mistyding.

I skriftmålet set ein ofte desse småorda rett føre orda dei står til, på strengt logisk, men meir eller mindre kunstig vis. Det gjev meir opphakka språk, men det må stundom til for å avverja mistyding.

Råd: Bruk den naturlege, munnlege ordlegginga òg i skrift der det ikkje er fare for mistyding, den logiske elles. (Tolk «fare for mistyding» som verkeleg fare, ikkje teoretisk fare.) Legg forresten merke til den unaturlege ordlegginga framanfor i dette avsnittet; motivet er å motverka lesemåten «òg der». Kanskje ville omskriving ha vore betre: «Bruk den naturlege, munnlege ordlegginga i skrift òg, vel å merka der det ikkje er fare for mistyding. Bruk den logiske berre når det er fare for mistyding.»)

Du bør likevel ikkje i noko tilfelle setja òg eller au fremst i setningar, til dømes slik: «Òg eg vart glad for det». Det kling kunstig. Her bør du skriva om. (På god nynorsk set ein heller ikkje også fremst på denne måten, og i alle fall ikkje ogso eller au.)

Nokre døme på ytringar med òg (understreking står for trykk i talemålet):

• Vi vil òg vera med. / Vi vil vera med òg.
  • Stivare: Vi òg.
  • Stivast: Også vi.
  • Umogleg: Òg vi.

• Ho hadde vore der òg.
  • Stivare: også der.
  • Umogleg: òg der.
  • Betre på nynorsk, om det trengst: Der òg hadde ...

• Fanden òg!
  • Umogleg: Også/Òg fanden!

• Skitt au!
  • Ingen kommentar.

Som sagt: Ein treng ikkje skriva om til noko stivare dersom meininga eigentleg ikkje kan mistydast i samanhengen.

Uttale

Variantane òg (medrekna uttalevariantar) og au har til saman dekt det meste av landet.

Òg blir truleg dei fleste stader uttalt som eit trykksterkt og, altså som /å/. I mange dialektar har konsonanten likevel halde seg, og somme stader kan dei til og med ha uttale med trong o (ó) i staden for open o (ò). Aksenten over òg kan lesast både som eit signal om open o (= /å/) og som markering av trykk.

Au blir uttalt rett fram slik au elles blir uttalt i dialekten (oftast eu/æu/øu).

I naturleg tale heiter også helst /åsså/. Det gjeld òg vanleg uttale av nynorsk og bokmål.

Anna slags og + så

Så kan òg tyda ‘deretter’. Vi bruker alltid så når det er tale om tidsfølgje, som i

Ho reiste fyrst, og så eg

– men dette er eit anna uttrykk, som vi skriv i to ord. Rein sideordning er òg noko anna:

Ho og eg reiste fyrst

Her har vi vanleg og utan aksent.

Somme, kanskje helst born, brukar stundom også eller og så trykksvakt på line med og (som i «mamma åsså pappa»), men det har ikkje nokon plass i skriftmålet. Det finst òg dei som brukar også som infinitivsmerke («har tenkt åsså reise»), med det blir rekna som like gale.

Svar

Det finnes ikke noe rent logisk svar på det. Man skulle tro eldre var eldst, på grunn av gradbøyningen av gammel:

gammel – ELDRE (enn) – eldst

Men sammenligningsformen (komparativen) eldre brukes jo i praksis også slik:

ung (ja, hvilken alder som helst) – ELDRE – eldst

Både eldre og eldst er her rent relative begrep. Men i tillegg brukes eldre absolutt og substantivisk i samme betydning som gamle, som et forskjønnende ord. Det brukes dessuten til dels om et stadium før det man vil kalle gammel (hvis man i det hele tatt bruker gammel), eller om begge deler, for eksempel slik:

eldre = «litt» gamle og gamle (ev. minus de aller eldste)

Ordbøkene har litt ulike tolkninger av dette absolutte begrepet:

eldre ‘mennesker med en alder på mer enn ca. 60 år; forholdsvis gammel’ (Den Danske Ordbog)
eldre ‘mellom middelaldrende og gammel’ (Det Norske Akademis ordbok (NAOB)

Men forholdet mellom ordene eldre og gamle handler nok egentlig mer om språkbrukernes stil enn om alderen til de omtalte. Det har skjedd flere kulturendringer i synet på og omtalen av gamle mennesker, og det viser seg i ordbruken.

Eldre som aldersgruppe og evfemisme

Når vi nå bruker ordet eldre i stedet for gammel/gammal/gamle, henger det sammen med at man har ønsket å gjøre alderdommen mindre belastende ved hjelp av hensynsfull språkbruk. Om det å skyve de enkleste og mest direkte ordene ut av språket (bare) har den tilsiktede virkningen, kan nok diskuteres. Det er vanskelig å trekke gode grenser mellom høflighet, evfemisering (språkpynt) og tabuisering.

I artikkelen Om å bli gammel i Norge står det mye interessant om begrepene eldre og gammel i norsk kultur og andre kulturer, og særlig relevante er opplysningene om hvordan gamle mennesker på «aldershjem» unngår ordet gammel (s. 185–186). Merk at artikkelen er fra 1984 og handler om et relativt moderne Norge som har vært gjennom store endringer i forholdet mellom aldersgruppene (se grafer til slutt nedenfor).

Fenomenet absolutt komparativ

I eldre mennesker har vi en såkalt absolutt komparativ (en ikke-sammenlignende komparativ). Legg merke til at enn er fraværende når vi bruker ordet slik. Et annet eksempel er en bedre middag. Takket være det grammatiske fenomenet absolutt komparativ vet ingen riktig hva som er best av «en bedre middag med eldre mennesker» og «en god middag med gamle mennesker», noe som kan bli et stadig mer påtrengende spørsmål for yngre mennesker nå som den såkalte eldrebølgen er i kjømda.

Sidespor: senior

En annen evfemisme for både gammel og eldre, særlig i sammensetninger, er senior, som opprinnelig er komparativ av latin senex ‘gammel’ (med synonymet senilis).

Ny vri: En eldre? Er du eldre?

Eldre i den substantiviske og absolutte betydningen (uten enn) viser i utgangspunktet til en gruppe mennesker. Om individer bruker man helst ymse andre omskrivninger enn eldre.

Men de siste åra har vi sett en del ny språkbruk av dette slaget: «Er du eldre? Når du er eldre, er det viktig å spise sunt.» (Underforstått snarere «når du hører til gruppa eldre» enn «når du er blitt eldre (enn før)».)

Mange reagerer fremdeles på slik ordlegging, så skriv gjerne om, for eksempel til det adjektiviske «Når du blir eldre …», som det alltid har hett.

Kulturendring

Til slutt et avissøk som viser omtrent når overgangen fra de gamle til de eldre skjedde:

Grafene er fra n-gramtjenesten ved nb.no og viser bare forholdet mellom ordene (selve tallene er ikke så viktige i denne sammenhengen). Merk at det er en del feilkilder, blant annet at ordene også kan vise til ting.

En like viktig overgang fant sted da eldre mennesker avløste gamle mennesker rundt 1930 (seinere i nynorsk).

Flere observasjoner basert på søk hos nb.no:

Gammel mann dominerte på 1800-tallet, fikk sterk konkurranse av eldre mann og eldre herre i første halvdel av 1900-tallet, men har vunnet en knusende seier i etterkrigstida, som den eneste gamlingen på området. Gammel herre mistet mye fotfeste allerede rundt århundreskiftet.

Gammel kvinne tapte for eldre kvinne før 1920, og gammel dame for eldre dame rundt 1900. Eldre kone (i absolutt betydning) rakk ikke å få overtak over gammel kone før dette konebegrepet ble foreldet. Kombinasjonen eldre kjerring har heller ikke fått så mange sjanser (merk at kjerring er eller har vært et nøytralt ord for kvinne i de fleste bygdemål, ikke nedsettende).

Svar

Velger man å skrive høg, må det bli høgere utdanning.

Som du er inne på, kan adjektivet på bokmål hete enten høg eller høy. Velger man høg og skal gradbøye det, er det eneste rette høgere, høgest. Slik har det vært siden 2005.

Derfor må man altså skrive «høgere utdanning» når man først bruker denne valgfrie formen.

Svar

Det var ikke galt å si det, for det finnes ikke offisielle regler for dagligtale, og du er ikke alene om å bøye adjektivet bra med -e i flertall. Det er visst ganske vanlig blant unge.

Men det ville vært galt å skrive brae i skolearbeid eller i en tekst fra det offentlige, for det er utenfor rettskrivinga. Det ser du hvis du slår opp i ordbøkene og trykker på Vis bøyning.

Bra er et litt spesielt ord. Mange adjektiv som ligner, som grå, blå og gra, kan nemlig bøyes med e i flertall.

Svar

Det må hete grønt, grått og blått hydrogen.

Betegnelsene for oksygen, nitrogen og hydrogen er intetkjønnsord (oksygenet, nitrogenet og hydrogenet), så tilhørende fargeadjektiver må bøyes i intetkjønn.

Grønn, grå og blå er i denne sammenhengen trolig påvirkning fra engelsk, som ikke har intetkjønnsmerket -t.

Selve emnet står det mer om her.

Noen skriver til oss og minner om at hydrogen er en fargeløs gass, og at det er produksjonen som er grønn. Det er ikke så relevant. I hydrogenbetegnelsene ovenfor er fargeadjektivene brukt metaforisk, i prinsippet som i grønt næringsliv. Næringsliv har heller ingen farge, strengt tatt. Når vi først godtar fargemetaforene, må vi la adjektivene rette seg grammatisk etter substantivene de står til.

Svar

Nei. Det rette er eige rom.

Inkjekjønnsforma av adjektivet eigen er eige, ikkje eiget. Det blir det same som med eit ope spørsmål.

Svar

Adjektivet glad har bare denne formen i entall. Det kan altså ikke hete noe annet enn «et glad barn», selv om det neppe er mange som skriver det.

Svensk har hankjønnsformen glad og intetkjønnsformen glatt, slik norsk for så vidt også kunne ha hatt, bortsett fra at den norske skrivemåten ville ha vært gladt. Islandsk har det som svensk. I dansk er det som i moderne norsk, dvs. at en bruker glad også i intetkjønn.

I eldre nynorsk skrev man helst «ein glad unge». Men i noen uttrykk gikk det litt mer glatt å bruke gladt enn det gjør nå. Olav H. Hauge skriver i 1976 i dagboka si:

For øvrig har ordet glatt samme opprinnelse som glad. Men sammenhengen er ikke så nær. Å gå glatt har ikke noe direkte med glad å gjøre.

Svar

Nei, nasjonalitetsadjektiv får ingen -t når de står til intetkjønnsord. Det samme gjelder noen andre enstavelsesadjektiv på -sk og flerleddede adjektiv med -(i)sk.

Nasjonalitetsadjektivene skiller seg altså fra de «vanlige» adjektivene på -sk. Vi kan se litt nærmere på hovedmønsteret først.

Hovedregel: intetkjønn med -t (-skt)

De fleste enstavelsesord på -sk har vanlig bøyning, med -t i intetkjønn: barskt, beiskt, bryskt, dorskt, falskt, ferskt, friskt, morskt o.a.

Det heter altså: et ferskt spor, et barskt svar, et friskt initiativ, men et dansk sildebord og et norsk fjell. Vi får kombinasjoner som et barskt norsk klima.

Unntak: intetkjønn uten -t (-sk)

Her har vi tre grupper med adjektiv:

1 nasjonalitetsadjektivene

2 flerleddede adjektiv på -isk og -sk: nordisk, barbarisk; grotesk, hedensk, himmelsk, kjettersk, krigersk

3 enstavelsesadjektiv som klart er avledet av substantiver eller verb: bondsk, glemsk, hatsk, løpsk, skjelmsk, spotsk, sprelsk, trolsk

I gruppe 3 er -sk eller -isk lagt til noe som gir relevant mening alene. For eksempel er glem- i glemsk mer meningsfylt enn mor- i morsk.

Variasjon

Bokmål og nynorsk har lenge hatt de samme reglene. I eldre nynorsk brukte man av og til -t, f.eks. i «norskt mål», på linje med «ferskt brød». Ved noen adjektiv har det vært mye vakling tidligere; for eksempel har falsk flagg og falsk navn vært vanlig, og lumsk angrep var i gamle dager vel så vanlig som lumskt.

Svar

Det vanligste fra gammelt av er at et adjektiv som settes sammen med et etterfølgende substantiv i intetkjønn, ikke bøyes. Tenk på ord som blåbær, grovbrød, gråvær, storting.

Vi har også en del valgfrihet på dette området, særlig i nyere ord, jamfør paret varmtvann/varmvatn i bokmål.

Høytrykk

Ordet høytrykk er av samme slag som høyfjell (ikke høytfjell!). Skrivemåten stemmer med den gjengse uttalen, med tostavingstonelag (som i bønner, ikke bønder). Det er ingen grunn til å skrive høyttrykksspyler.

Høy(t)taler

Høyttaler er en sammensetning av en litt annen type, der t-en i høyt ikke har med intetkjønn å gjøre. Høyttaler er av omtrent samme slag som høytsvevende, høytlønnet osv. Første ledd er her adverb: Det tales, sveves og lønnes høyt. Tendensen til -t er sterkest i slike ord.

Høyttaler uttales med enstavingstonelag (tonem 1), altså som bøndene, ikke bønnene. Høytaler og høgtaler har tostavingstonelag (tonem 2) .

Ellers er det en del inkonsekvens i skrivemåten av liknende ord.

Svar

I bokmål kan noe (i intetkjønn) både være makent og maken.

Etter den offisielle bokmålsnormen kan maken enten ha vanlig bøyning (intetkjønn makent, flertall makne) eller hete maken også i intetkjønn. Begge disse formuleringene er mulige:

det huset der er maken til vårt
det huset der er makent til vårt

Grunnen til uregelmessigheten er at maken for ikke så lenge siden bare var et substantiv. I A er maken til B kan kan vi lett tenke oss maken som substantiv. Men når maken bøyes eller til og med brukes attributivt (altså foran substantivet, som i mak(n)e sko), er vi nødt til å se på ordet som adjektivisk. Denne bruken er nok ikke så gammel.

Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner, som gjelder «moderat bokmål og dermed også moderne riksmål», oppgir at maken kan bøyes (intetkjønn makent, flertall makne), men at dette er sjeldent.

I Nynorskordboka er maken regnet som et substantiv som kan brukes som adjektiv i en delbetydning i en uregelmessig form (dei er maken).

Svar

Garanterte besparelser er trolig best her.

Dersom det bare skal stå to ord på denne veggen, er kanskje garanterte besparelser best. Garanterte er da et adjektiv med en flertalls-e (på linje med et utsagn om «gode besparelser»).

Garantert besparelser vil være en ufullstendig setning (på linje med en avisoverskrift som «servert ubehageligheter»). Fullstendige varianter er du eller dere er garantert besparelser, underforstått «av oss». Dette er du inne på selv (jf. «de er garantert …»).

En annen tolkning er ‘[Det er] garantert besparelser [her]’.

Dere kjenner sammenhengen best og kan nok trygt velge det som virker mest naturlig for dere.

Svar

Nei. Det skulle vært den forsvunne skatten, jamfør filmen Den forsvunne pølsemaker og brettspillet Den forsvunne diamanten. Å skrive den forsvunnede skatten er som å skrive den stjålede bilen (for den stjålne bilen) eller det håndskrevede brevet (for det håndskrevne brevet).

(Riktignok var den opprinnelige filmtittelen Den forsvundne pølsemaker, men forsvundne er bare en danskpreget skrivemåte av forsvunne, på linje med dansk den nyvundne frihed for den nyvunne friheten. Vil man skrive den forsvundne pølsemaker, bør man også skrive en forsvunden pølsemaker.)

Hvis du vil vite hvorfor det er galt med forsvunnede, må vi se nærmere på forskjellen mellom svake og sterke partisipp. Det krever litt konsentrasjon og tålmodighet.

Svake partisipp (som saltet)

Forsvinne er et sterkt verb. Vi kommer tilbake til bøyningen av sterke verb. Først tar vi for oss partisipp av svake verb, for der er her vi finner den ede-endelsen som vi må passe oss for.

Å salte er et eksempel på et svakt verb av den typen som ender på valgfritt -et eller -a i fortid og i partisipp. (Vi ser her bort fra andre typer svake verb.)

I bestemt form og i flertall endrer et-formen seg til -ete eller -ede. Vi må velge ett av disse to mønstrene for saltet pølse

• den saltede pølsa – saltede pølser
• den saltete pølsa – saltete pølser

Eventuelt kan vi skrive salta hele veien.

Sterke partisipp (som skrevet)

I likhet med forsvinne er skrive et sterkt verb. (Kjennetegnet på sterke verb er at preteritum har én stavelse og indre bøyning i stedet for bøyningsendelse: -svant, skrev/skreiv.) Sterke partisipp har to stavelser. Vi ser nærmere på det sterke partisippet skreven (eller skrevet), siden det er velkjent og lett å analysere. Sterke partisipp bøyes slik i bestemt form og flertall:

• den skrevne anbefalingen – skrevne anbefalinger

I disse formene blir -ne lagt rett til stammen (skrev-). Det er valgfritt med en håndskrevet/håndskreven melding, men det heter uansett den håndskrevne meldingen / de håndskrevne meldingene. Merk at det ikke heter *skrevene eller *skrevede. Dette er svake former, og skrevede er partisipp av det svake verbet å skreve!

Sterke partisipp med -nn- (som forsvunnet)

Så kommer vi til sakens kjerne, nemlig sterke verb med en stamme som allerede slutter på -nn, som finne, spinne, (for)svinne og vinne. Vi kan selvsagt ikke legge til enda en n i skrift, som i funn-ne. Vi får i bestemt form og flertall

• den forsvunne skatten – forsvunne skatter

Det heter altså den gjenfunne tingen, den myteomspunne artisten og det nyvunne trofeet.

I nyere «finspråk» og mer eller mindre skriftpreget tale hører og ser man stadig oftere formuleringer som *den gjenfunnede tingen, *det nyvunnede trofeet, den *myteomspunnede artisten og den *nyskrevede sangen. Ortografisk er alt dette like galt som *det skrevede ord, *den stjålede bilen, *den forsvunna skatten osv. De nye bøyningsmåtene har antakelig oppstått først hos barn, enten barn som snakker bokmålsnært, eller skolebarn som strever med å finne den riktige formen og tar utgangspunkt i de svake verbene, som er mer tallrike enn de sterke.

Til slutt et søk i aviskilder fra Nasjonalbiblioteket. Det er ikke så lett å se, men forekomsten av forsvunnede er flerdoblet på kort tid.