Òg (eller au, som er mindre brukt i skrift) er heilt synonymt med også. Det er heilt greitt å halde seg til bruke òg, slik du har gjort.
Med orda òg/au/også peikar vi på noko vi har framheva med trykk (nedanfor: eg), og seier at det kjem i tillegg:
Ho reiste; difor reiste eg òg/au/også
Òg kjem av norrønt ok (eldre auk) og tyder opphavleg nettopp ‘i tillegg’, ‘attåt’, ‘med’ (jf. det meir eller mindre dialektale eg med). Utvidinga med så er gammal i både dansk og norsk. Ho vart tidleg fast i dansk riksspråk, der det no berre heiter også. (I danske dialektar finn ein jamvel dobbelt tillegg av så: ossenså.)
Utvidinga så tyder opphavleg nett noko slikt som ‘så, dinest’ jf. «ho og så eg reiste», men det må ha vorte mindre bokstavleg etter kvart og fått tydinga ‘like så’, ‘like eins’, altså i praksis det same som ‘i tillegg’ (auk) («eg reiste også»).
I moderne norsk tyder eg også og også eg nett det same som det reinskorne eg òg. Valet handlar ikkje om tyding, men om dialektgrunnlag, setningsrytme (plassering i setninga), stil og språkøkonomi.
I norsk har dei gamle korte variantane òg og au stått sterkare enn i dansk, både i dialektane og i bokmålsnær tale. Men òg og au er under press, både i tale og skrift.
Også har alltid vorte nytta på nynorsk attåt dei korte variantane. Men bruken av også har auka veldig dei seinare åra. Sjølve auken tyder på bokmålspåverknad, direkte eller indirekte (såkalla frekvenslån). Det kan vera tale om både påverknad på talemålet og direkte omsetjing av tekst (ikkje minst maskinomsetjing).
Kva skal ein så rekna som best av også, òg og au? Det er ei smakssak. Har ein sans for det korte og fyndige, vel ein einstavingsorda. Men alle variantane er korrekte nok. Merk likevel at «kunstig» plassering av orda – som ein oftast finn ved bruk av også – ikkje er god stil i nynorsk. Sjå neste bolk om plassering i setninga.
Sidan så òg kan skrivast so på nynorsk (med valfri uttale /so/ eller /så/), har vi òg forma ogso. Dei som har skrive so med o opp gjennom åra, har brukt kortvariantane òg og au mest; difor kan varianten ogso verka avstikkande både i tradisjonell og bokmålsnær nynorsk, av ulike grunnar. Men ogso er ikkje gale for det, om ein berre plasserer ordet rett i setninga.
I talemålet plasserer ein også, òg og au fleire stader, helst rett etter verbalet, rett etter ordet det står til, eller heilt til slutt i setninga. Ein vel gjerne det som gjev best flyt. Trykk og tonegang hindrar mistyding.
I skriftmålet set ein ofte desse småorda rett føre orda dei står til, på strengt logisk, men meir eller mindre kunstig vis. Det gjev meir opphakka språk, men det må stundom til for å avverja mistyding.
Råd: Bruk den naturlege, munnlege ordlegginga òg i skrift der det ikkje er fare for mistyding, den logiske elles. (Tolk «fare for mistyding» som verkeleg fare, ikkje teoretisk fare.) Legg forresten merke til den unaturlege ordlegginga framanfor i dette avsnittet; motivet er å motverka lesemåten «òg der». Kanskje ville omskriving ha vore betre: «Bruk den naturlege, munnlege ordlegginga i skrift òg, vel å merka der det ikkje er fare for mistyding. Bruk den logiske berre når det er fare for mistyding.»)
Du bør likevel ikkje i noko tilfelle setja òg eller au fremst i setningar, til dømes slik: «Òg eg vart glad for det». Det kling kunstig. Her bør du skriva om. (På god nynorsk set ein heller ikkje også fremst på denne måten, og i alle fall ikkje ogso eller au.)
Nokre døme på ytringar med òg (understreking står for trykk i talemålet):
Som sagt: Ein treng ikkje skriva om til noko stivare dersom meininga eigentleg ikkje kan mistydast i samanhengen.
Variantane òg (medrekna uttalevariantar) og au har til saman dekt det meste av landet.
Òg blir truleg dei fleste stader uttalt som eit trykksterkt og, altså som /å/. I mange dialektar har konsonanten likevel halde seg, og somme stader kan dei til og med ha uttale med trong o (ó) i staden for open o (ò). Aksenten over òg kan lesast både som eit signal om open o (= /å/) og som markering av trykk.
Au blir uttalt rett fram slik au elles blir uttalt i dialekten (oftast eu/æu/øu).
I naturleg tale heiter også helst /åsså/. Det gjeld òg vanleg uttale av nynorsk og bokmål.
Så kan òg tyda ‘deretter’. Vi bruker alltid så når det er tale om tidsfølgje, som i
Ho reiste fyrst, og så eg
– men dette er eit anna uttrykk, som vi skriv i to ord. Rein sideordning er òg noko anna:
Ho og eg reiste fyrst
Her har vi vanleg og utan aksent.
Somme, kanskje helst born, brukar stundom også eller og så trykksvakt på line med og (som i «mamma åsså pappa»), men det har ikkje nokon plass i skriftmålet. Det finst òg dei som brukar også som infinitivsmerke («har tenkt åsså reise»), med det blir rekna som like gale.
Bør jeg bruke der eller hvor for å vise tilbake til et tidligere nevnt sted, som i formuleringen «huset der/hvor jeg bor», «byen der/hvor jeg ble født»?
Jeg synes Bokmålsordboka er forvirrende her. Det står:
hvor
der, på det stedet som bli hvor du er / jeg syns jeg ser deg hvor jeg enn snur meg overalt / hvor som helst [...]
der
som relativt adverb: stedet der han sist ble sett / huset der vi bor
Og hva gjør jeg når det ikke er et egentlig sted, slik som i «Dette er den gruppen ___ risikoen for hjerteinfarkt er størst», «Han er en av de pasientene ___ kirurgi ikke er aktuelt».
Både der og hvor kan brukes i slike leddsetninger.
Ofte kan vi snu på det og bruke en preposisjon i stedet, med eller uten som foran: Huset (som) jeg bor i.
Hvor brukes også når det er tale om tid, men det er oftest best å bruke da: «på den tid hvor (bedre: da) hun bodde i bygda».
I boka Godt språk i lærebøker (utgitt av Språkrådet i 1999) står dette om hvor/der:
På bokmål kan en velge mellom der og hvor i begynnelsen av leddsetninger som angir sted. Vi møter hvor ikke minst innenfor fagtradisjoner som er språklig konservative, som den juridiske. Men der er mer muntlig enn hvor og kan ofte tilrås i stedet, uansett fagområde [...]
Finn-Erik Vinje skriver i boka Moderne norsk:
I stedet for relativadverbet hvor er det ofte naturligere å bruke der, som er mer i samsvar med muntlig ordlegging: han levde storparten av sitt liv i Tyskland, hvor han fant større forståelse for sin kunst – mer talespråklig: der han fant osv [...]
Og videre: «Å veksle mellom der og hvor […] gjør et uryddig inntrykk.»
Man kan altså trygt bruke der i de fleste sammenhenger. Men merk at der ikke kan brukes i betydningen «hvor som helst»; det kan bare hete «hvor jeg (enn) snur meg», jf. ordbokeksempelet.
(Vi har også kombinasjonen der hvor, som er korrekt nok, men ikke særlig økonomisk.)
Noen mener at der er best når ordet viser til et virkelig sted, mens hvor er best når noe er i eller på noe annet, og særlig når dette andre er noe abstrakt. Det vil si at de nok ville brukt hvor i hjerteinfarkt-eksempelet ditt (jf. «i gruppa»). Men det er oftest helt i orden å bruke der også om metaforiske steder. Etter tusenårsskiftet har for eksempel «i tilfeller der» blitt klart vanligere enn «i tilfeller hvor».
Kirurgi-eksempelet ditt bør skrives helt om, for det er vanskelig å tenke seg pasientene som et sted (konkret eller metaforisk) der noe kan være eller skje. Man må kunne tenke seg en «stedspreposisjon» (aller helst i eller på) knyttet til det substantivet som der/hvor viser til (jamfør huset som jeg bor i), og selv om det er noe som heter «å utføre kirurgi på folk», skurrer det med der eller hvor i dette eksempelet ditt. Dette «stedskravet» til bruken av der/hvor brytes rett som det er, og trolig oftere enn før.
Kan ein bruke kva gjeld på nynorsk, til dømes «Kva gjeld kvaliteten, er den lågare enn venta»?
Det er ikkje ulovleg, men det er heller ikkje god nynorsk. Det er ei direkte omsetjing av bokmålsuttrykket hva gjelder, som ikkje alle bokmålsbrukarar likar så godt heller.
Ein grei tekstbindar er når det gjeld. I dømet du nemner, kan ein kanskje til og med gå rett på sak utan tekstbinding: «Kvaliteten er lågare enn venta.»
I spørsmål er kva gjeld sjølvsagt greitt: «Kva gjeld denne saka, eigentleg?»
Jeg lurer på om ordet derimot er brukt på riktig måte her:
1) De dro for å filme videoer av undervannsstunt til TikTok og YouTube. Det gikk derimot ikke helt som forventet.
2) NN har lang erfaring som øre-nese-halsspesialist. Han har derimot aldri vært borti pasienter med hvitløkfedd sittende fast i nesen.
3) Jeg har hørt mangt om mye, men ørene har derimot ikke falt av.
Nei, her skapes det falske motsetninger i teksten. I eksempel 1 kunne ordet bare vært sløyfet, i eksempel 2 kunne men vært brukt i stedet, og i eksempel 3 kunne det stått likevel, ennå eller begge deler.
Det som kommer etter «derimot», må stå i rak motsetning til noe som står foran «derimot» (tidligere i setningen eller i forrige setning).
Nærmere om 1: Det finnes en slags motsetning mellom det å dra for å gjøre noe og at det ikke gikk som ventet, men det er ikke en tydelig derimot-motsetning. Uventede konsekvenser står jo ikke i motsetning til årsaken (handlingen å dra), men til forventningen, og den er ikke nevnt i setningen foran.
Om 2: Det er ingen motsetning mellom det å ha lang erfaring og det å ha vært borti et spesielt tilfelle, snarere tvert imot. Skal den andre setningen i eksempel 2 stemme, må den første f.eks. handle om hva NN faktisk har vært borti.
Om 3: Vi har riktignok et munnhell som lyder slik: «Man skal høre mye før ørene faller av» – men det står jo ikke i første del av setningen at «jeg» har hørt så mye at ørene faktisk burde ha falt av. Det står heller ikke noe om ører eller om det å falle av. Det er altså ingenting som står i en derimot-motsetning til ører som ikke faller av.
I alle eksemplene mangler en direkte motsats foran «derimot». I noen av eksemplene kan man nok tenke seg en motsetning, men det er altså ikke nok. Den må være eksplisitt formulert.
Derimot er en tekstbinder, nærmere bestemt et ord som kopler sammen motsetninger (antiteser). På fagspråket kalles slike ord adversativkoplinger (motsetningskoplinger). Derimot og tvert imot binder sammen tydelig formulerte motsetninger. Når motsetningsforholdet er av et mer ullent slag, bruker vi andre ord, som det enkle og greie men og det litt stive imidlertid.
Bruken av imidlertid (i skrift) har lenge vært minkende. Ordet kan ofte med fordel sløyfes eller skiftes ut med men, og noen ganger kan det skiftes ut med derimot. Men derimot bør ikke brukes som standardavløser for imidlertid.
I ytringer med derimot finner vi ofte en nektelse uttrykt med adverbet ikke. Nedenfor er noen eksempler med innledende nektelse. Vi tar med tilsvarende formuleringer med men og imidlertid.
Det er egentlig ingen grunn til å bruke imidlertid der derimot eller men fungerer bra, som her.
Her er et eksempel på at to verb kan settes i motsetning til hverandre:
Nedenfor kommer motsatsen/nektelsen til høyre i form av et slags antonym, altså det motsatte av et synonym. (En vriompeis er jo per definisjon ugrei.) Som vi også har sett ovenfor, kan derimot plasseres flere steder i ytringen:
1) Kari er grei. Ola, derimot, er litt av en vriompeis.
2) Kari er grei. Ola er derimot litt av en vriompeis.
3) Kari er grei. Derimot er Ola litt av en vriompeis.
Alternativ 1 er mest logisk tilfredsstillende (her settes Ola ganske enkelt i motsetning til Kari), men få vil reagere på alternativ 2. Alternativ 3 er mer tvilsomt i skrift, men uttalt med trykk på Ola fungerer det greit.
Søk