Språkspørsmål og svar

Svar

Dette er formuleringer som trolig blir rett forstått av de fleste, og de har nok kommet for å bli. Men kritikerne har likevel et poeng.

Det er først de siste tiårene at det har blitt vanlig å stille spørsmålet «Hva er …» når man er ute etter navnet på noe.

Før het det i stedet:

Hva heter den største byen i Brasil?
Hva heter hovedstaden i Australia?

Eventuelt:
Hvilken by er den største i Brasil?
Hvilken by er hovedstad i Australia?

(Men ikke: «Hvilken er den største byen …». Det er engelsk.)

Konklusjon: 

Hvis man ikke vil irritere noen, er det best å velge «hva heter» i stedet for «hva er».

Svar

Her bør du ha med ikkje.

Regelen er den same i bokmål: Det skulle bare mangle at ikke …

Logikken bak uttrykket det skulle berre mangle kan framstillast slik:

1) Det skulle berre mangle at X = Det ville vere ille dersom X

2) Det skulle berre mangle at X ikkje = Det ville vere ille dersom X ikkje

Det komplette (det som er utan mangel) er her noko negativt. Det er ramma.

Døme

Når Arne Garborg i Trætte Mænd skriv

– Det skulde bare mangle, at hun er forelsket,

siktar han til at ei forelsking (= X) ville vere ille (men han veit ikkje om dette negative er eit faktum). I dag kunne det fort ha blitt oppfatta motsett (altså «Hurra for forelskinga!», og forelskinga kunne vore eit kjent faktum). Vi kjem tilbake til dette.

Dersom ein set inn ikkje, seier ein at ikkje-X (X-mangel) ville vore ille:

– Grunnlova ligg no føre på nynorsk. Det skulle berre mangle at ho ikkje fanst på nynorsk (når vi har to jamstilte målformer her til lands).

Om Grunnlova ikkje fanst på nynorsk, ville det så å seia vera dropen som fylte begeret.

Dømet ditt er ein tilsvarande kritikk av ein tenkt komplett negativ situasjon. Her må nektinga vere med i tillegg til X:

– Ho har blitt mykje betre i norsk. – Ja, det skulle berre mangle at ho ikkje blei betre i norsk (ettersom ho har budd her så lenge).

Nektinga kan falle bort i nyare mål

Ikkje sjeldan ser ein at nektinga blir sløyfa i strid med logikken ovanfor:

– Eg fekk mange store sjansar i løpet av kampen, så det skulle eigentleg berre mangla at eg scora tre gonger, seier Flo.
– Me er verdas beste reisemål, så då skulle det berre mangla at maten også er i øvste klasse.

Det som er meint her, er at det ville vore rart og kritikkverdig om Flo ikkje scora tre gonger, og om maten ikkje var framifrå. Sjølv om det manglar eit ikkje, vil nok dei fleste forstå tanken bak på grunn av samanhengen.

Brukar ein ikkje i døma ovanfor, forskyv ein gjerne tempus til det hypotetiske «at eg ikkje hadde scora» og «at ikkje maten også var». I dag er det ein sterk tendens til å nytte om i staden for at i denne forskyvinga (jamfør «det hadde vore ille om …). Utviklinga kan ein sjå i eit korpus hjå Nasjonalbiblioteket, her:

Frå «sjølvsagt ikkje» til «sjølvsagt»

Korleis kan nektinga ha forsvunne hos mange språkbrukarar? For det fyrste går den rette meininga ofte fram av samanhengen, anten ikkje er med eller ikkje. Logikken er blitt unødvendig. For det andre kan heile uttrykket (det skulle berre mangle) ha fått ei fast tyding i retning ‘sjølvsagt’. At-setninga er ofte underforstått. Vi kan sjå for oss denne utviklinga:

1) Gammalt: Klart du får lov. Det skulle berre mangle at du ikkje fekk det!

2) Gammalt: Klart du får lov. Det skulle då berre mangle […]!

3) Nytt: Det skulle berre mangle at du får/fekk lov! (= ‘Klart du får lov’). (Òg: om du ikkje fekk)

Det at uttrykket alltid har vore mykje nytta sjølvstendig som i (2), har nok fremja utviklinga mot (3). Men tradisjonelt tyder altså (3) det motsette, nemleg ‘det ville vere urimeleg om du fekk lov’ = ‘sjølvsagt får du ikkje lov’.

Svar

Det meteorologisk korrekte er å bruka over om høgare temperatur på både pluss- og minussida, altså varmare vêr.

Over svarer til varmare når vi tenkjer på 1 a, 2 og 3 nedanfor.

1 a) tal på plussida (høge tal: varmare)
1 b) tal på minussida (høge tal: kaldare)

2) «temperatur», som i uttrykket «høg temperatur»

3) høgare kvikksylvsøyle på gradestokken

Alt dette går ut på det same – så nær som 1 b. Folk brukar over om høgare tal både på plussida (1 a) og på minussida (1 b).

Fagleg bruk: under = kaldare, over = varmare

På dei gamle gradestokkane med kvikksylvsøyle såg ein at kvikksylvet seig i kulde og steig i varme. Vi snakkar såleis om fallande og stigande temperaturar. I ei setning som temperaturen fell til under 20 kuldegradar ville dei færraste brukt over i staden.

Språkrådet rådførte seg med Meteorologisk institutt om denne saka for mange år sidan. Meteorologane stadfeste at dei brukar over og under som om dei las av ein gradestokk (jf. 3 ovanfor). Språkrådet rår til å bruka orda på den måten i skrift – og i tale når ein legg trykket på preposisjonane over/under.

Folkeleg bruk av over (med trykk på talet)

Likevel har det alltid vore vanleg å seia til dømes over 20 kuldegradar (med trykk på 20) om lågare temperatur enn talet viser til (jf. 1 b ovanfor). Det kan ikkje kallast gale. Det blir stort sett forstått rett, for det er jo sterk(are) kulde som er i fokus. Med ropeteikn etter er det nesten ikkje til å mistyda i skrift heller.

Svar

Svaret er litt avhengig av perspektivet. Sett at A og B er handlingsmuligheter. Hvis vi zoomer inn og fokuserer på mulighet A, har vi ett alternativ (B) til A, altså noe annet vi kan gjøre (jf. latin alter ‘annen’). Det samme gjelder den andre veien: A er alternativet til B. Men når vi zoomer ut, ser vi at vi har to alternativ ved siden av hverandre – eller kanskje til og med tre eller flere.

For det er også perspektivavhengig hva vi i det hele tatt regner som et alternativ eller en mulighet.

Passivitet eller negativt utfall som skjult alternativ

Hvis vi bare én handlingsmulighet (A) sier vi gjerne at vi ikke har noen alternativer (eventuelt «ett alternativ» og ingen andre).

Vi ser da bort fra at vi også kan la være å handle. Passivitet er nesten alltid et alternativ i vid betydning.

Vi ser også gjerne bort fra alternativ med negativt utfall for oss. Vi underforstår altså vilkåret som innledes med «om» eller «for at» nedenfor:

Vi har bare én mulighet (A) og ikke noe valg!
Vi har ikke noe alternativ til A!
Vi er nødt til å gjøre A!

… om / for at det skal gå bra (f.eks. om vi skal overleve).

Mer objektivt kan man likevel se situasjonen som et valg mellom to eller flere alternativer.

Perspektivene blander seg ofte mens vi snakker, men selv om vi ikke opererer med vanlig matematisk logikk, kommer budskapet oftest greit fram.

Valg om handling og valg om alternativ/valgmulighet

Når vi velger (én gang) mellom alternativene/mulighetene, gjør vi et(t) valg. Vi kan derfor også si at vi har et(t) valg. Men ofte sier vi noe annet.

Riktignok står valg for handlingen å velge, men det er også vanlig å kalle alternativene (mulighetene) som man velger mellom, for valg. Vi kan altså ha et valg mellom to «valg». Også på engelsk brukes choice fra gammelt av både om ‘choice between options’ og om selve the options. Alternativ er jo ikke noe gammelt ord i folkemålet, så andre ord må ha gjort nytten før.

Gammel betydning av alternativ

I eldre skriftmål finner vi også det omvendte forholdet: Substantivet alternativ kunne vise til valgsituasjonen enten–eller. Et eksempel fra 1831: «Der gaves nu virkelig kun et Alternativ: Borgerkrig eller overgivelse.» Men etter hvert kom ordet altså til å bli brukt mer og mer om hver av valgmulighetene.

Svar

Svar

Neste er et av de ordene vi får flest spørsmål om, og det er opplagt en kilde til mange misforståelser. Mange har bedt Språkrådet bestemme bruksmåten av ordet én gang for alle, men det kan vi dessverre ikke gjøre. Teksten nedenfor er først og fremst et forsøk på å beskrive den uoversiktlige faktiske språkbruken.

Hvis en setning med «neste» er så tvetydig at de fleste vil komme i stuss, tilrår vi å bruke andre ord i stedet, selv om det dessverre bidrar til å gjøre ordet neste enda vanskeligere å bruke i neste omgang!

Grunnleggende sett nærmest, men ofte nest etter nærmest!

Opprinnelig betyr neste det samme som nærmeste, men det betyr også nærmeste etter noe man har i tankene (det første). Og da er det ikke nødvendigvis nærmest oss lenger!

Det er dessuten vanlig å si «i helga» og ikke minst «(nå) til helga» om den førstkommende helga. I skrift brukes ofte det stivere «(først)kommende helg». I et system der man bruker et av disse uttrykkene konsekvent (om den nærmeste helga), må neste bety ‘etter den førstkommende’. Men man kan jo ikke alltid vite om den som snakker, holder seg til dette systemet.

Hvis den som snakker, legger trykk på neste, kan vi gå ut fra at han eller hun mener nummer to. Man kan altså operere med systemet trykklett neste kontra trykksterkt neste. Men mot slutten av uka betyr begge deler nummer to.

Situasjonen og eventuelle andre uttrykk avgjør

Generelt er det situasjonsavhengig om neste helg betyr ‘førstkommende’ eller ‘den/det som følger etter førstkommende’.

I selve helga eller på mandagen etter (med helga friskt i minne) kan neste helg vise til førstkommende helg (bare man ikke legger trykk på neste). Seinere i uka, når «førstkommende» nærmer seg, vil neste mer og mer opplagt vise til den etter førstkommende. Tilsvarende er det med for eksempel sommeren: Til litt utpå høsten 2022 viser neste sommer til sommeren 2023, men når vinteren kommer, sier vi gjerne til sommeren i stedet, og da blir neste sommer uklart. Etter årsskiftet klarner det, men da betyr neste sommer sommeren 2024.

Det er altså helst når den nærmeste kalles noe annet enn neste, at neste blir «utsatt» (som når vi med uttrykket til helga/sommeren viser til den nærmeste). Med andre ord: Når det nærmeste bruksområdet for neste er opptatt av et annet ord eller uttrykk, må neste peke lenger fram.

Annerledes er det ved f.eks. neste gang. Her har vi ikke noe annet som kan vise til førstkommende etter denne. Neste får automatisk betydningen ‘førstkommende’.

Flere eksempler

Vi tar med noen flere eksempler på situasjonsavhengig mening.

Neste uke er oftest = kommende uke, selv om man kan komme i tvil i helga (særlig om trykket ligger på neste).

Neste mandag er sjelden kommende (nærmeste) mandag, for dette heter oftest bare mandag (eventuelt førstkommende mandag, nå mandag, mandag som kommer e.a.). Da vil presiseringen «neste» peke mot noe lenger borte. Men sagt på en mandag vil neste mandag trolig bety ‘den første mandagen etter i dag’.

En morofaktum: Både lille julaften og første juledag viser uttrykket neste julaften til julaftenen året etter.

Svar

Vi rår ifrå å skrive slik. Meiner ein at det har vore ein reduksjon, og at den har vore på 6,2 prosent, bør ein skriva ein reduksjon på 6,2 %.

Reduksjon er per definisjon negativt. Nedgang på minussida er pleonastisk (dobbelt opp), dersom ikkje meininga er at minus og minus blir pluss. Når ein tek tal ut or ein tabell og set dei inn i løpande tekst, bør ein sjå etter om forteiknet trengst.

Ein kan òg støyta på formuleringar som oppgang på –6,2 prosent, som (dersom det ikkje berre er ein skrivefeil) tyder det same som nedgang på 6,2 prosent. I vanleg tekst bør ein kalla negativ oppgang nedgang.

Ord som kan stå for endring i begge retningar (slike som endring og utvikling), kan ha pluss eller minus føre, alt etter samanhengen. Men i praksis nyttar ein oftast særskilde ord for oppgang og nedgang (slik som nettopp oppgang og nedgang), og då kan forteikna sløyfast.

Svar

Det normale og nøytrale i dag er i utgangspunktet lave og høye priser og å koste mye. Det er først og fremst selve varene, ikke prisene, som er billige eller dyre. Men uttrykksmåtene billig pris og betale dyrt er ikke så gale som man kanskje skulle tro.

Andre varianter kan være mer tvilsomme.

Billig pris/penge, rimelig pris, lav pris

Før i tida brukte man gjerne ordet billig i stedet for rimelig. Og priser kan heldigvis være rimelige. «Billige priser» har således fulgt oss fra gamle dager og kan ikke stemples som feil. Problemet er at billig oftest ikke blir forstått som rimelig, men som ‘med lav pris’, og da skurrer det for mange.

Fremdeles kan man forresten få noe for «en billig penge»; det er et fast uttrykk som må godtas uten videre. Vi har også «rimelig penge»; det er nok en nyere vri, men gal er den ikke.

Billig pris og i alle fall billig penge er altså greit til sitt bruk, men i nøytral sakprosa i dag heter det helst rimelig eller lav pris.

Dyr og høy

Uttrykket dyr pris er også nokså gammelt, men det har ikke vært vanlig. Dyr penge er en nyere sammenblanding. Koste dyrt finner vi allerede hos Ludvig Holberg, men så blir det helt borte før det kommer tilbake etter år 1900 med grunnlag i engelsk (cost dear).

De eldste og vanligste kombinasjonene er betale dyrt og betale en høy pris. Disse uttrykkene, særlig betale dyrt, brukes helst i overført betydning.

Om pengebeløp heter det nå høy pris i nøytralt språk.

Råd

Bruk gjerne tradisjonelle formuleringer som å få noe for en billig penge, eller å betale dyrt for noe, men er du i tvil når du skal omtale priser, så hold deg til høy og lav.

Bruk helst ikke metonymien høy prislapp, som mange har tatt i bruk. Det er ikke stort mer logisk enn stor eller lang prislapp!

Svar

Varianten med nektelse er den mest tradisjonelle, så bruk gjerne den – men begge deler godtas i dag.

I Bokmålsordboka står uttrykket ennå bare med nektelse, mens Nynorskordboka, Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner og Det Norske Akademis ordbok (som også inneholder riksmål) har valgfrihet. Det kan altså se ut som om bokmål holder bedre på ikke enn andre varianter av norsk, men slik er det ikke. Meningene om dette uttrykket går på tvers av målformer og andre preferanser, se utklipp til slutt nedenfor.

Logikken er blitt ugjennomsiktig for de fleste, men uttrykket blir forstått riktig uansett, med eller uten ikke.

Hvis du er ute etter mer bakgrunn, kan du lese videre, men det er litt tungt stoff, og noen full avklaring får du ikke.

Lignende uttrykk i andre språk

Tilsvarende uttrykk i tysk og fransk er «bei weitem nicht» og «à beaucoup près».

I eldre nynorsk het det gjerne «ikkje nåme nær» (eller «ikkje på lang lei»). På islandsk heter det «hvergi nærri», og der har vi klar nektelse i det første ordet, som betyr ‘ikke noe sted’. Vi kan sammenligne med «ikke nær så» eller mer omstendelig: «ikke tilnærmelsesvis så».

Engelsk «by far» er noe litt annet, og «far from» er ganske enkelt «langt ifra».

Lignende veksling i andre språk

Det er ikke helt uvanlig at uttrykk kan bety det samme med og uten en (ekstra) nektelse. En parallell kan være «ne … pas» og «ne … rien» (‘ikke … noenting′) i fransk. Disse uttrykkene kan også brukes uten «ne» uten at betydningen endrer seg. I dagens spansk brukes både «no en absoluto» og «en absoluto» i betydningen ‘slett ikke’, enda det i utgangspunktet bare var «no en absoluto» som hadde nektende betydning.

Langt ifra (ikke)

Når en nektelse nummer to er innskutt eller løst påhektet, står den ikke nødvendigvis i motsetning til den første, den kan i stedet fungere understrekende, jamfør dette sitatet fra Hedemarkens Amtstidende fra 1891:

Men hvordan kan en slik «selvmotsigende» pleonasme bli innarbeidet som et fast uttrykk? (Pleonasme = smør på flesk.)

Vi kan se nærmere på «langt ifra» og «langt ifra ikke», som er en parallell til «på langt nær (ikke)». I dag regner vi varianten med «ikke» som ulogisk, men i Ordbog over det danske Sprog under langt 6.2 ser vi at de nektende uttrykkene «langtfra» og «ikke» i tidligere hundreår kunne brukes som gjensidige forsterkninger istedenfor som negasjoner av hverandre. For eksempel skrev Holberg: «i gamle Dage, da Skuespill vare langt fra icke saa reene og kydske, som de ere nu omstunder».

For å forstå hvordan det er mulig, kan vi tenke på en ytring som «Slik er det ikke – (nei,) langt ifra!». Her kan langt fra leses bokstavelig. Men la oss tenke oss at langt fra med tiden kommer til å fungere som en ren understreking à la sannelig (ikke). Da kan det like godt hete «Slik er det – langt ifra – ikke!».

Under maade i Ordbog over det danske Sprog står også den gamle pleonasmen «på ingen måte ikke» (markert med «især dialektalt»). Også her kan vi tenke oss allment aksepterte ytringer (med påhektet nektelse) som bygger bru mellom bruksmåtene, for eksempel.: «Slik er det ikke – (nei,) på ingen måte.»

Det er også relevant å peke på formuleringer med hverken, som kan bety det samme med og uten ikke: «Jeg kan hverken i dag eller i morgen» = «Jeg kan ikke hverken i dag eller i morgen».

To autoriteter

August Western Om sprogriktighet og sprogfeil (1931):

Finn-Erik Vinje: Riktig norsk (1994):

Svar

I dag må det regnes som greit å bruke høres ut på linje med ser ut. Men du bør være forsiktig med føles/kjennes ut i skrift, og lenger bør du i alle fall ikke gå om du har omdømmet kjært.

Høres ut som, føles ut som osv. er uttrykk av nyere dato enn se ut som. Før brukte man helst bare høres som (uten ut) eller andre uttrykk (f.eks. lyder som). Høres ut er historisk sett smitte fra ser ut.

Også uttrykket høres ut begynner å bli gammelt, og denne varianten er nå vanligere enn den uten «ut». I Kunnskapsforlagets Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner finner man eksempler både med og uten ut: «så rart det enn høres», «det høres litt rart ut». Før vi ser på de andre spørsmålene, kan vi ta en titt på brukshistorien til høres ut.

Høres ut før og nå (for spesielt interesserte)

Søker vi i Nasjonalbibliotekets samling bokhylla.no etter uttrykk i presens og preteritum, finner vi høres rart/godt ut allerede fra 1908. Går vi til N-gramtjenesten samme sted, kan vi sammenligne uttrykksfrekvenser fra et mindre korpus. Merk at grafen for «høres» inkluderer tallene for «høres ut», for det er umulig å søke etter «høres» alene (uten «ut»). Det vil si at «høres» alene = området mellom den oransje og den blå grafen. Når de to grafene nesten møtes på slutten i den første figuren, står ikke de to uttrykkene likt, tvert imot ser vi at «høres ut» (oransje) fortrenger «høres»!

(Antall og nøyaktig andel er ikke oppgitt ovenfor, for det er egentlig bare forholdet mellom grafene som er informativt.)

Utviklingen fremmes av vekselvirkning: Når «det høres lett ut» (for å ta et eksempel) brukes mer, vil det tvetydige «det høres lett» relativt oftere enn før stå for ‘det er lett å høre’. Da er det naturlig å tenke at det ikke kan bety det samme som «høres ut», eller at det ikke vil bli oppfattet slik, og at vi må ty til «ut» når vi vil ha fram den betydningen.

Føles og kjennes ut er helst muntlig språk

Føles ut og kjennes ut er nylaginger på grunnlag av se ut og siden høres ut. Det finnes fremdeles mange som synes uttrykksmåtene er barnslige, så man gjør klokt i å unngå dem i skrift. Det er også registrert uttrykk som det smaker ut / smakes ut / lukter ut / virker ut / oppleves ut. Vurderingen av disse er avhengig av såkalt språklig alder.

Kjennes godt/rart ut er belagt fra 1946 og utover, om enn meget sparsomt i begynnelsen (jf. bokhylla.no). Føles rart/godt ut dukker så vidt opp i 1937, men neste gang først i 1962, og da bare for å få det glatte lag av Andre Bjerke og Riksmålsforbundet i skriftet Hva er godt riksmål?: spørsmål og svar (s. 30–33). Bjerke svinger faktisk svøpen over alt som ikke bare ser ut, og kaller det barnslig. Eldre riksmålsikoner som Knut Hamsun, Nils Kjær og Fridtjof Nansen kom likevel i skade for å skrive «høres ut» i sin tid!

Merk at materialet på bokhylla.no er dominert av kvalitetssikrede kilder og sikkert mange strenge redaktører. På Internett finner vi et helt annet forhold.

Hvorfor se ut?

Her må vi spekulere litt.

Før i tida kunne man faktisk bruke også verbet se uten ut i samme betydning som med ut, som i engelsk to look slik eller slik. Det historiske utgangspunktet er nok karakterisering av framtoningen til personer. I Ordbog over det danske Sprog (under se 12.1) finner vi «Du seer saa gusten, bleeg og suur» og «Du ser saa vildt».

Det å se (selv) og utseendet (for andre) må ha blitt oppfattet som to sider av samme sak. For tenk deg at noen ser sint på deg: Vedkommende ser da sint, dvs. ser og er sint. Samtidig virker han eller hun sint på oss. På samme måte: ser blid. Det å kaste blikk er å gi et visst inntrykk.

I norsk og dansk har vi fått tillegget ut. Det er greit, for man ser jo utover, ut av hodet, under øyenbrynene. Da uttrykksmåten ble vanlig om å gi et visst inntrykk, kunne andre adjektiv snike seg inn. Etter en tid ble det mulig å si f.eks. at noen så stygg ut selv om vedkommende ikke sendte blikk («looks») som var stygge. Da lå veien åpen for å omtale gjenstander på linje med folk: «Den så stygg ut.»

Ikke bokstavelig ut

Svar

Det er vanlig å tolke det slik at dagen er medregnet (altså at hele torsdag og 1. juni er innen fristen), men man kan ikke stole på at det er meningen! Man bør derfor velge andre formuleringer når man skriver selv.

Når fristen = et tidspunkt

Når fristen er et tidspunkt, for eksempel torsdag klokka 12, er det grei skuring. Da betyr innen det samme som seinest, som i denne sammenhengen betyr det samme som før.

Når fristen = et tidsrom

Når ordet etter innen betegner et tidsrom, kan det være uklart hva som er ment: seinest (altså = innenfor) eller før. Rådet til den som skriver, er derfor: Velg før eller seinest i stedet eller sett et tidspunkt som frist.

Det er særlig frister satt til den første i måneden (eller uka) som skaper tvil. Det er ikke rart om innen 1. juni brukes eller tolkes som ‘før utgangen av mai’, altså ‘før juni’. Det er kanskje større enighet om at dagen er medregnet i innen 30. juni.

Innen + årstall kan også være vanskelig å tolke – om man ikke alt er inne i det aktuelle året.

Hvis selve utsagnet åpner et tidsrom, som «innen to timer» (altså regnet fra nå), er innen klart og greit. Det samme gjelder innen så og så lang tid fra et tidspunkt. Når det gjelder frister på så og så lang tid regnet fra et tidsrom (en dato), gjelder spesielle regler; se siste bolken nedenfor.

Gammelt tvilsspørsmål

Diskusjonen er gammel. Under odelstingsforhandlingene om endringer i skatteloven i 1893 falt disse ordene:

I Norsk Skoletidende fra 1912 har pipa en litt annen lyd:

Råd fra 1983

Her er et tidligere svar fra Språkrådet, hentet fra boka Råd om språk:

Når fristen = et tidsrom regnet fra en dato (et tidsrom)

Eksempler:

innen en uke fra torsdag
innen to måneder fra den 14. januar
innen tre år fra 1.1.2021.

Paragraf 148 i domstolloven opererer her med et romslig fristbegrep:

Frister, som er bestemt efter uker, maaneder eller aar, ender paa den dag i den sidste uke eller den sidste maaned, som efter sit navn eller sit tal svarer til den dag, da fristen begynder at løpe.

Det vil for eksempel si at fristen «innen én uke fra (eller fra og med) torsdag denne uka» betyr ‘seinest torsdag neste uke’, med andre ord har man opp til åtte dager på seg. Likeledes betyr «innen to måneder fra den 14. januar» ‘seinest den 14. mars’, slik at en tomånedersfrist egentlig er en frist på to måneder og én dag.

Paragrafen gjelder strengt tatt bare prosessuelle frister (altså frister for domstolene), men Høyesterett har i en kjennelse (HR-2022-175-U) slått fast at det er rimelig å operere med dette fristbegrepet ellers også, hvis ikke noe annet er uttrykkelig fastsatt (som i forskrift til lov om statens ansatte mv. § 9, der det står eksplisitt: «[p]røvetid etter statsansatteloven § 15 løper fra og med tiltredelsen til og med dagen før samme dato i den sjette måneden etter tiltredelsen»).

Svar

Det kan være nok med skråstrek hvis det i praksis ikke er til å misforstå.

Skråstrek betyr her det samme som eller. Eller kan i vanlig norsk bety to ting, se dette eksemplet:

X eller Y = X/Y

1) enten X eller Y
2) X eller Y eller begge

Variant 1 kalles eksklusiv disjunksjon, mens b kalles inklusiv disjunksjon. For variant 2 brukes stadig oftere formelen og/eller i stedet for bare eller.

Formelen er ikke feil, men den brukes ofte i utrengsmål. Hvis det først er nødvendig å presisere, kan det være bedre å skrive fullt ut nettopp «X eller Y eller begge (deler)», som er lettere å oppfatte.

Nødvendig?

Presiseringen og/eller er ofte unødvendig utenfor matematikken og logikken.

Vi mener «eller begge deler» bør kunne forenkles til eller når det er en selvinnlysende lesemåte. Her er et eksempel:

programmet [gjelder] for personer som er dømt for overtredelse … og som har problem med alkohol og/eller annet berusende eller bedøvende middel

Det sier seg selv at kombinasjonsbrukere er inkludert. Derfor er det nok med eller.

Jo mer man bruker formelen og/eller der man trygt kunne stolt på sammenhengen og fornuften, desto vanskeligere gjør man det for andre å bruke en enklere formulering. Jo sjeldnere eller alene brukes som inklusiv disjunksjon, jo større fare er det for at ordet automatisk tolkes som en eksklusiv disjunksjon. Den generelle faren for misforståelse kan altså øke fordi man i enkelttilfeller garderer seg mot misforståelse ved hjelp av overpresisering.

Svar

Mer er komparativ av mye, og flere er komparativ av mange. Når vi har med en samlet størrelse eller mengde å gjøre, f.eks. store eller avrundede tall, er hovedregelen at vi bruker mer i stedet for flere (og mindre enn i stedet for færre enn). Når individene trer tydelig fram (for eksempel fordi de er relativt få), blir flere mer naturlig enn mer.

Eksempel:

– Jeg har plukket mer bær enn i fjor.

Dine to første eksempler er klare «mer»-tilfeller:

– Mer enn to milliarder år.
– Mer enn hundre personer var til stede.

Men vi bruker helst «flere enn» (og «færre enn») når individene/eskemplarene står klart for oss eller er relativt store. Eksempler:

– Jeg har solgt flere biler enn i fjor.

Det samme gjelder når individene er få:

– Mer/flere enn tjue mennesker omkom.
– Det er to mer/flere enn i fjor.

Avstanden til tingene eller menneskene man omtaler, spiller en viss rolle. Velger man «mer» i det siste tilfellet ovenfor, virker perspektivet kanskje mer statistisk, som her:

– Mer enn én av fem har prøvd cannabis.

Her viser én til tjue prosent av fem snarere enn til et individ.

Det virker som om mange nå bruker flere der mer før var vanligere. Det kan virke hyperkorrekt. Man trenger ikke være redd for å tøye «mer» ganske langt. Vi finner alt fra «meer end fire mennesker» hos Holberg til «mere end ti mennesker» hos Nordahl Rolfsen.

Den språklige sammenhengen

Også substantivet ordet står til – og ikke minst sammenhengen (f.eks. fangst og fiske) – kan være styrende. Det heter for eksempel «mange/flere elefanter», men «mye/mer torsk», sjelden «mange/flere torsker».

Av og til har vi en ganske klar arbeidsdeling mellom ord på samme område, her mennesker og folk:

– Flere mennesker enn i fjor. (Sjelden «mer mennesker».)
– Mer folk enn i fjor.

«Mer» kan være umulig av grammatiske og logiske grunner:

– Flere av deltakerne var fra Bergen. («Mer av» brukes helst om masser.)
– Vi vurderer å kjøpe flere eksemplarer. (Her viser flertall soleklart til enkeltindivider.)

«Mer enn» + tall er likevel noe av en fast frase:

– Vi vurderer å kjøpe mer (flere) enn fem eksemplarer / mer enn fem hundre eksemplarer.

Flere lag (mer/flere på flere nivå)

De to siste eksemplene dine har en ekstra vri. Her blir det litt komplisert.

«Mer klimagass» er riktig uansett, mens «flere klimagasser» bare er riktig hvis det er flere ulike (slags) gasser. I bruksspråket finner vi også hybridvarianten «mer klimagasser». Det er uklart om den tilfører noe, men den må nok uansett godtas som en avart av «mer av klimagasser».

I tilfellet med rovdyrskader er «flere» og flertall helt i orden. Riktignok kan «flere skader på sau» i teorien tolkes som flere skader på hvert dyr, men det kan man trygt se bort fra her. Også «mer rovdyrskade» kan brukes ubøyd, på linje med «mer skade» (tilsvarende «mer trøbbel» ved siden av «flere problemer»). Varianten «mer rovdyrskader» skulle da være overflødig, men den kan ikke kalles gal.

Svar

Her må du nesten velja sjølv. Det er valfritt.

Nedanfor får du bakgrunnen. Det er sjølvsagt valfritt om du vil lesa vidare òg.

Åttedel og åttandedel er heilt jamstilte former, som tredel og tredjedel, firedel og fjerdedel og så vidare, sjå til dømes Nynorskordboka. Slik har det vore sidan 25.5.1951, då eit rundskriv frå Kyrkje- og undervisningsdepartementet slo fast både dette og den nye teljemåten (tjueein for einogtjue osv.). Mellom1951 og 2005 skulle grunntalsnemning forresten vera obligatorisk frå tretten og oppover (altså trettendel osv.). No er trettendel og trettandedel osb. valfrie former.

Rein forenkling − med forvikling

Tredel osv. er innført som ei pedagogisk forenkling, men eit nytt system oppå eit gammalt system er jo meir komplisert enn noko av systema åleine. Dette brevet som vi har fått, viser kva forvirring som kan oppstå når vi har to måtar å omtala det same på:

«Det står på siden her at man kan si en fjerdedel i stedet for en firedel. Dette kan vel ikke være riktig? [...] La si vi snakker om en bil. Da er en firedel 25 % av bilen. Hvis man sier en fjerdedel så blir det som å si at man har del nummer fire av bilen, noe som betyr noe helt annet?»

Det er ikkje rart at folk tenkjer i slike baner. Der det finst ulike ord eller former, søkjer folk ulik meining med dei. Men firedel og fjerdedel er altså det same, så påstanden ovanfor er galen.

Eldre ord

I retteleg gamle dagar heitte det forresten tridjung, fjordung/fjerding osv., som òg var framifrå gode ord. Sidan kom tredjepart og fjerdepart inn og gjorde seg seg sterkt gjeldande, ikkje minst i målføra, der desse orda mange stader heldt seg lenge.

Svar

Nei, det skurrer kraftig.

Dette virker nesten som en sammenblanding av indirekte og direkte sitat, à la dette:

Styret krever at han går av
+ «Han må gå av!»
= Styret krever at han må gå av

Man bør nøye seg med «Styret krever at han går av».

Svar

Språkrådet deltok i terminologiarbeidet den gongen desse såkalla livssynsnøytrale nemningane vart innførte i KRL-faget, men Språkrådet har ikkje vedteke at dei skal vere obligatoriske. Det gjeld altså:

før vår tidsregning (bokmål) / før vår tidsrekning (nynorsk)
etter vår tidsregning (bokmål) / etter vår tidsrekning (nynorsk)

Dei tradisjonelle nemningane f.Kr. og e.Kr. er framleis brukande, og det er ikkje rimeleg å rekne dei som forkynnande. Historisk sett er det sjølvsagt religiøse grunnar til at vi har Jesu fødsel som utgangspunkt for tidsrekninga, men spor etter religion er ikkje det same som religion eller religiøs aktivisme.

Ein ukristeleg parallell

Namn og nemningar kan fortelje ei interessant historie utan å vere ei vidareføring av innhaldet i historia. Eit anna døme på det er at vi framleis brukar vekedagsnamn som onsdag og torsdag (etter Odin og Tor). Kyrkjelege krefter arbeidde i si tid for å få bort dei heidenske vekedagsnamna. I mellom anna Portugal og på Island sigra dei, slik at torsdag vart til høvesvis quinta-feira og fimmtudagur ‘femtedagen’.

I eldre norsk folkekultur opererte ein forresten sjeldnare med år etter Kristus. Ein tok i staden gjerne utgangspunkt i viktige ting som hadde hendt lokalt – jamfør uttrykk som før og etter sotta, froståret og feitsildåret.

Nokre veikskapar ved dei nøytrale omgrepa

• Forkortinga evt. er identisk med den gamle forkortinga av eventuelt (no ev.); det kan verke forvirrande.
• Bruken av eigedomspronomenet vår kan fungere like ekskluderande som inkluderande. Alternativet vanleg tidsrekning, som òg har vore lansert (vel etter engelsk BCE, Before the Common Era og CE, Common Era), er kanskje meir nøytralt.
• Hendingar skjer strengt teke før og etter eit tidspunkt, ikkje før og etter ei tidsrekning. Med litt velvilje kan ein rett nok seia at noko som har skjedd før tidsrekninga basert på Kristi fødsel, har skjedd før Kristi fødsel. Det er vanskelegare å få etter til å høve i dette biletet. Men innvendinga veg ikkje så tungt, for før/etter vår tidsrekning er to språklege snarvegar som har vore nytta og godtekne i lange tider. Det gjeld særleg før vår tidsrekning, i mindre grad etter vår tidsrekning (som òg kan tyde ‘ifølgje vår tidsrekning’).

Somme meiner det er ein veikskap ved dei «religiøse» nemningane f.Kr. og e.Kr. at det kan diskuterast kven Jesus var, og når han vart fødd, men same kva ein meiner om den saka, ligg det fast at det historiske utgangspunktet for tidsrekninga er ei førestilling om Jesu fødsel knytt til ei førestilling om at Jesus var Kristus. Dette utgangspunktet endrar seg ikkje om ein vel avleidde nemningar som etter vår tidsrekning. Ein kan altså leggje til denne innvendinga:

• Utgangspunktet for tidsrekninga er framleis (førestillinga om) Jesu fødsel. Namneskifte blir slik sett ikkje ei grunnleggjande endring, men ei tilsløring av grunnlaget.

Vi må presisere at dette ikkje er avgjerande innvendingar. Det heiter seg gjerne at språk er meir enn logikk, og dette tilfellet er ikkje noko unnatak.

Svar

Folkeregistrert er ein språkleg snarveg, men ordet er så praktisk at vi ikkje ser nokon grunn til å motarbeide det.

Svar

Nei, her skapes det falske motsetninger i teksten. I eksempel 1 kunne ordet bare vært sløyfet, i eksempel 2 kunne men vært brukt i stedet, og i eksempel 3 kunne det stått likevel, ennå eller begge deler.

Det som kommer etter «derimot», må stå i rak motsetning til noe som står foran «derimot» (tidligere i setningen eller i forrige setning).

Nærmere om 1: Det finnes en slags motsetning mellom det å dra for å gjøre noe og at det ikke gikk som ventet, men det er ikke en tydelig derimot-motsetning. Uventede konsekvenser står jo ikke i motsetning til årsaken (handlingen å dra), men til forventningen, og den er ikke nevnt i setningen foran.

Om 2: Det er ingen motsetning mellom det å ha lang erfaring og det å ha vært borti et spesielt tilfelle, snarere tvert imot. Skal den andre setningen i eksempel 2 stemme, må den første f.eks. handle om hva NN faktisk har vært borti.

Om 3: Vi har riktignok et munnhell som lyder slik: «Man skal høre mye før ørene faller av» – men det står jo ikke i første del av setningen at «jeg» har hørt så mye at ørene faktisk burde ha falt av. Det står heller ikke noe om ører eller om det å falle av. Det er altså ingenting som står i en derimot-motsetning til ører som ikke faller av.

I alle eksemplene mangler en direkte motsats foran «derimot». I noen av eksemplene kan man nok tenke seg en motsetning, men det er altså ikke nok. Den må være eksplisitt formulert.

Motsetningskoplinger

Derimot er en tekstbinder, nærmere bestemt et ord som kopler sammen motsetninger (antiteser). På fagspråket kalles slike ord adversativkoplinger (motsetningskoplinger). Derimot og tvert imot binder sammen tydelig formulerte motsetninger. Når motsetningsforholdet er av et mer ullent slag, bruker vi andre ord, som det enkle og greie men og det litt stive imidlertid.

Bruken av imidlertid (i skrift) har lenge vært minkende. Ordet kan ofte med fordel sløyfes eller skiftes ut med men, og noen ganger kan det skiftes ut med derimot. Men derimot bør ikke brukes som standardavløser for imidlertid.

Eksempler på riktig bruk

I ytringer med derimot finner vi ofte en nektelse uttrykt med adverbet ikke. Nedenfor er noen eksempler med innledende nektelse. Vi tar med tilsvarende formuleringer med men og imidlertid.

• Jeg er ikke sur. Jeg er derimot sint! / Derimot er jeg sint!
• Jeg er ikke sur, men jeg er sint!
• Jeg er ikke sur, imidlertid er jeg (ganske) sint!

• Jeg har ikke hørt mye om Ole. Kari, derimot, har jeg hørt mye om. / Derimot har jeg hørt mye om Kari. / Kari har jeg derimot hørt mye om.
• Jeg har ikke hørt mye om Ole, men jeg har (derimot) hørt mye om Kari.
• Jeg har ikke hørt mye om Ole. Jeg har imidlertid hørt mye (rart) om Kari.

Det er egentlig ingen grunn til å bruke imidlertid der derimot eller men fungerer bra, som her.

Her er et eksempel på at to verb kan settes i motsetning til hverandre:

• Jeg har ikke sett mye til Kari i det siste. Derimot har jeg hørt mye om hva hun har drevet med.

Nedenfor kommer motsatsen/nektelsen til høyre i form av et slags antonym, altså det motsatte av et synonym. (En vriompeis er jo per definisjon ugrei.) Som vi også har sett ovenfor, kan derimot plasseres flere steder i ytringen:

1) Kari er grei. Ola, derimot, er litt av en vriompeis.
2) Kari er grei. Ola er derimot litt av en vriompeis.
3) Kari er grei. Derimot er Ola litt av en vriompeis.

Alternativ 1 er mest logisk tilfredsstillende (her settes Ola ganske enkelt i motsetning til Kari), men få vil reagere på alternativ 2. Alternativ 3 er mer tvilsomt i skrift, men uttalt med trykk på Ola fungerer det greit.

Svar

Man kan i alle fall trygt skrive klimagassutslipp eller klimagassutslepp, men klimautslipp/klimautslepp og klimakutt må nok også godtas.

Det ble fort ganske vanlig å skrive klimautslipp, men den fullstendige formen dominerer fremdeles. (I engelsk er climate emissions uten gas det vanligste.)

I prinsippet kan vi lage sammensetninger på svært løst grunnlag i norsk: x som har noe med y å gjøre = yx. De nevnte ordene passer med mønsteret og kan vanskelig tolkes feil.

Klimautslipp og klimakutt kan også betraktes som amputerte sammensetninger av henholdsvis klimagassutslipp og klimagassutslippskutt.

Når vi godtar ord som atomfri, er det vanskelig å kalle ordene klimautslipp og klimakutt gale. Logisk sett kan et ord som er laget på denne måten, være ganske meningsløst, men hvis det i virkeligheten ikke blir misforstått, er det mye som taler for å godta det etter hvert.

Ord med indre «amputasjon»

Her er et utklipp fra Norsk referansegrammatikk:

Amputasjon av første ord i sammensetninger er altså ikke helt uvanlig.

Merk: «Klammerform» er et forvirrende navn på fenomenet, for det har vært brukt synonymt med sideform, som er noe helt annet.

De aktuelle sammensetningene er i slekt med teleskopord, men i teleskopord er også første del av andre ledd klipt bort.

Svar

Det er ikke galt å skrive mail, men e-post i alle former er uansett helt riktig: e-posten, e-poster, e-postene.

E-post ble vedtatt som norsk ord i 1995. Det logisk sett ideelle ville nok vært e-post om mediet og e-brev om eksemplarene på linje med gammeldags post og papirbrev. Men disse andre ordene har ikke slått gjennom. Om vi ikke vil skrive mail, får vi nesten ta det vi har, og det fungerer jo.

Også i engelsk er mail blitt tellelig i email(s).

Svar

I rettsspråket har uttrykket år og dag (eller dag og år) i tidligere tider blitt brukt bokstavelig, om frister. Innen år og dag har betydd ‘innen et år med et slingringsmonn på én dag’ (den dagen man regner fra).

Mer overraskende har det dessuten betydd innen et år pluss seks uker (jf. Ordbog over det danske Sprog) og i tysk til og med et år, seks uker og tre dager!

Det er nok lenge siden dette ble et generelt uttrykk for lang tid i både dansk, norsk og svensk. Akkurat når og hvordan det skjedde, er vanskelig å si.

Se også artikkelen «Hva betyr ‘innen’?».

Svar

Kort sagt: Det tradisjonelle er «til overmål». Vi kan tilrå å bruke det. «Alt» kan vere innblanda frå andre uttrykk.

Ei grundigare vurdering følgjer nedanfor.

Eit søk i aviskjelder viser tilhøvet mellom uttrykka over tid:

Den blå grafen er litt misvisande, for han viser òg bruken av uttrykket til overmål i ei anna tyding. Den vanlegaste tydinga før i tida var beint fram ‘meir enn normalt mål’, medan den vanlegaste tydinga no er ‘dessutan, attpåtil, på toppen av det heile’, ofte med underforstått kritikk eller anerkjenning.

Før oftare slik: Eg har forklart meg til overmål (= meir enn nok)
No oftast slik: Eg har forklart meg og til overmål sagt orsak (= attpåtil)

I det siste dømet er overmålet = orsakinga. Det å leggje til alt berre tilslører logikken. Det blir nesten som å seie på all toppen for på toppen.

Går ein til det store tekstkorpuset på nb.no, finn ein at alt-tillegget tok til å spreie seg like før krigen, og at det er i ferd med å ta over. Biletet er altså ikkje heilt ulikt det vi ser ovanfor.

Grunnen til at alt har snike seg inn, er nok at det finst andre uttrykk som liknar (til alt hell, til all lykke).

Svar

Vil du bli rett forstått av alle, bør du formulere deg annleis.

Det er ingen tvil om at framme i boka = ‘i starten’, og at bak i boka = ‘på slutten’. Difor kan framover tolkast som ‘i retning starten’ og bakover som ‘i retning slutten’.

Men minst like rimeleg er det å leggje leseretninga til grunn. Ein les (og blar) framover mot slutten!

Vil du unngå mistydingar, kan du til dømes skrive «på side 21 og utover/utetter» eller «på side 21 og dei følgjande sidene».

Svar

Uttrykksmåter som «et iskaldt glass med melk» og «en varm kopp med kaffe» er ikke uvanlige i talemålet, og de kan uten videre godtas i de fleste sjangrer og sammenhenger.

Uttrykket et glass melk er en såkalt mengdehelhet bestående av mengdeordet et glass + artsordet melk. Det du reagerer på, er altså at adjektivet iskaldt står til mengdeordet i stedet for til artsordet (melk).

Men det er rimelig å se det slik at adjektivet står til helheten (glasset med melk), og da er uttrykksmåten mer logisk tilfredsstillende.

Hvis du vil lese mer om dette, kan du slå opp i Finn-Erik Vinje: Moderne norsk (Universitetsforlaget 1987), side 192. Vinje nevner der formuleringen «en sterk kopp med kaffe», som han vil godta. Noen vil nok skille etter sjanger.

Svar

Det kan ikke regnes som galt. Her går språket litt på tvers av matematikken, og faktisk språkbruk må veie tyngre enn logisk argumentasjon. Tredobbel(t) seier, firedobbel(t) seier og så videre er innarbeidet språkbruk. Men det er gode grunner til å bruke trippel for tredobbel(t) der man kan!

Dobbel(t) alene betyr ‘to ganger, tofold’, mens -dobbel(t) som sammensetningsledd i tredobbel(t) og så videre i praksis bare betyr ‘ganger’. Hvis man vil ha det til å gå opp, kan man velge å se det på denne litt konstruerte måten: dobbel(t) = sammenlagt (underforstått av 2), tredobbel(t) = sammenlagt av 3 og så videre.

Det logisk uangripelige trippel (trefold(ig)) kan godt brukes i stedet for tredobbel(t), men merk at Bokmålsordboka tyr til nettopp ‘tredobbelt’ når ordet trippel skal forklares, og presiserer det til ‘som består av tre’. Når vi kommer til kvadrupel (x 4), som i kvadrupelallianse, og kvintupel (x 5) er vi på vei ut av allmennspråket, og går vi lenger, er vi over i reinspikka fagterminologi.

Ved et eller annet punkt i tallrekka må vi altså ty til andreleddene -dobbel og -dobling i vanlig tale, og da kan vi ikke være for strenge med dem som sier tredobbel(t). Vi må nesten leve med den logiske unøyaktigheten hvis vi vil ha en praktisk rekke med adjektiv og adverb. Det var litt enklere i gamle dager, med firfold(ig), femfold(ig), tifold(ig), hundrefold(ig) osv. Disse ordene hører dessverre ikke hjemme i vanlig stil i dag.