Språkspørsmål og svar

Svar

Formuleringa «vi *sjåast» tok til å gjere seg gjeldande på trykk tidleg i 1970-åra, mellom anna i omsetjingar. No har ho rokke å bli morsmål for mange språkbrukarar fødde i 1960-åra og seinare. Etter rettskrivinga heiter det likevel «vi sest», om ein først skal bruke dette verbet.

Vi kan samanlikne verbet sjåast med verbet som ligg til grunn, altså å sjå. Vi set inn loddrette strekar etter det som er sams for dei to verba:

å sjå – se|r – såg
å sjå|ast – se|st – såg|st

Presens sest er laga av presens ser og tyder ‘ser kvarandre’. Å sjåast har altså resiprok tyding.

Ein viktig grunn til at presens sjåast har slått rot hos mange, må vere at at sjåast er ei korrekt nynorsk form i og for seg, vel å merke i passiv infinitiv, altså etter hjelpeverb, som her: «Skal vi aldri sjåast att?» og «Oppdrettsanlegget kan sjåast frå ferja». Sidan forma sjåast finst, stikk ikkje «vi sjåast» seg så sterkt ut som den typiske sidemålsfeilen «vi *sjår».

Bokmålssystemet

Bokmål skil ikkje mellom infinitiv og presens av st-verbet:

å se – ser – så
å se(e)s – se(e)s – sås

Sees har vore vanlegare i skrift enn ses, så folk er vane med to stavingar i presens.

Vi sjåast kan seiast å spegle bokmålssystemet (dvs. at infinitiv = presens) ved hjelp av ei form som verkar hypernynorsk (med sjå- for se-). Det kan vekkje mistanke om at vi sjåast har minst ei rot i omsetjing frå bokmål. Somme har til og med meint at forma har rot i vondsinna omsetjing:

(Innlegg i Porsgrunns Dagblad, 2.4.1970)

Men om vi sjåast har vore aldri så vanleg i nynorskparodi og mekanisk omsetjing frå bokmål, må forma likevel (òg) vere eit produkt av indre prosessar i nynorsken og nokre dialektar.

Det er ikkje tvil om at endringa har kome i ei tid med sterk bokmålspåverknad, men ein må hugse at det i den same perioden har vore mykje tradisjonsbrot i talemålet. Når den indre grammatikken skal fylle hol, gjer han bruk av nokre av dei same metodane som ein omsetjar som skal omsetje ein tekst med utilstrekkelege hjelpemiddel.

Kva er det indre opphavet?

Kva med røter i tradisjonelt bygdemål? Det er neppe nokon viktig faktor. I dei få dialektane som har hatt fleirtalsbøying av verb i nyare tid (jf. presens me koma, me sjå), kunne ein vente presens sjåast i dette uttrykket, sidan det er to eller fleire som ser kvarandre. Islandsk har såleis forma sjáumst ‘vi sest’ fordi ‘vi ser’ heiter sjáum, i kontrast til sé ‘eg ser’. Men det er vanskeleg å finne noko slikt i norsk målføretradisjon, og det er forsvinnande lite av det i eldre tekstar på landsmål. Ein viktig grunn til det er at heile avskilsfrasen er meir eller mindre lånt frå bokmål. På bygdene før sa ein heller t.d. vi snakkast eller talast enn vi sest.

Det vi står att med av indre faktorar, er ny påverknad frå infinitiven og frå dei andre verba vi brukar i liknande samanhengar. Desse verba har gjerne same form i infinitiv og presens (å snakkast – vi snakkast), og ikkje minst har dei to stavingar i presens. (Det at mange st-verb er a-verb, kan forresten òg vere opphavet til rettskrivingsfeil som vi møtast for vi møtest.)

Ein lengre artikkel om desse hypotesane har stått i Språknytt. I den artikkelen er bokmål nemnt berre som ein tilleggsfaktor til slutt.

Eit godt døme

Til slutt eit godt døme på rett bruk av det resiproke verbet:

Svar

Det er valgfritt, det vil si at begge deler er riktig innenfor rettskrivningen.

Før ble VÆRE – ER – VAR regnet som det riktigste hjelpeverbet både ved bevegelsesverb (er kommet, er gått, er reist) og ved overgangsverb (er blitt, er begynt, er stilnet, er bleknet og lignende). Men også HA – HAR – HADDE har lenge vært godtatt og er nå det dominerende i bokmål.

Dialektalt er det gjerne enten det ene eller det andre som gjelder. «Er blitt» har sterk tradisjon i skrift og i mye talemål vestpå og nordpå, mens «har blitt» samsvarer med talemålet over mye av Østlandet, særlig yngre mål.

Utdyping for spesielt interesserte følger.

Nyanser?

I noen talemål og i skriftmålet kan det være en mer eller mindre reell nyanse mellom uttrykksmåtene. «Har blitt» understreker da handlingen eller hendelsen (da den skjedde), mens «er blitt» understreker resultatet, for eksempel:

Bokmål: 1) Han er blitt far. 2) Han har blitt far.
Nynorsk: 1) Han er vorten far. 2) Han har vorte far. (Eventuelt blitt for vorte(n).)

Det kan diskuteres om det egentlig er noen meningsforskjell mellom 1 og 2 ovenfor, og de fleste språkbrukere klarer seg fint med den ene varianten i de fleste sammenhenger. Hvis vi virkelig skal understreke tilstanden, har vi jo alternativet «Han er far» uten «blitt» i alle dialekter.

Understreking av hendelse fremmer «ha»

Merk at har er noe mer sannsynlig når hendelsesaspektet er ytterligere understreket eller utdypet, f.eks. med hvordan eller hvor ofte noe har hendt. Far blir man muligens én gang for alle, så vi finner et annet eksempel enn «han har/er blitt far igjen»:

Hun er/har blitt syk.
Men: Hun har (sjelden: «er») blitt syk hver gang hun har smakt på min hjemmelagde vin.

Når et verb viser til en aktiv handling og har et målsledd etter seg, kan er være svært uvanlig, som i type 2 nedenfor:

Bokmål:
1) Hun er/har kommet. Hun er/har gått.
2) Hun har kommet hit ofte. Hun har gått langt.

Nynorsk:
1) Ho er kommen / har komme. Ho er/har gått.
2) Ho har komme hit ofte. Ho har gått langt.
(Eller valgfritt komen og kome.)

Ved en del overgangsverb er det mer komplisert. I mange tilfeller er ha mer brukt enn i eksempelet med komme ovenfor, jf. f.eks. «har økt/minket»; her kan jo «er økt/minket» lett feiltolkes som en del av et passivt uttrykk («er økt av den og den»). Angivelse av tidspunkt og varighet fremmer ha: «Prisene er/har steget», men alltid: «... har steget i hele vår».

Spesielle tilfeller

Vi bruker helst ha i hypotetiske utsagn og i perfektum infinitiv:

Jeg ville ha blitt far hvis jeg kunne.
Farskap ser ut til å ha blitt en fiks idé.

Svar

Tradisjonelt heiter det ladd og skadd, men skada og lada vart teke inn og jamstilt i 2012.

Variantane skada og lada er ubøyelege. Skadd og ladd kan ein la vere å bøye dersom ein ikkje samsvarsbøyer svake verb elles. Men brukar ein samsvarsbøying, må ein skrive slik:

han/ho er skadd
det er skadd eller skadt
dei er skadde

pistolen/børsa er ladd
geværet/batteriet er ladd eller ladt
batteria er ladde

Det same gjeld etter andre former av hjelpeverb (var, blir, blei, vart osb.).

Om ein skriv skadd og ladd etter det tradisjonelle mønsteret, må ein bøye orda som e-verb heile vegen, slik:

å skada/skade – skader – skadde – har skadd (eller skadt)
å lada/lade – lader – ladde – har ladd (eller ladt)

Til slutt må vi nemne stuttformene å ska og å la. Dei har i mange hundre år vore dei naturlege talemålsformene i dei fleste dialektane rundt omkring i landet. Ein grunn til at dei er lite nytta i skrift no, er truleg at presens skar og lar minner om former av andre verb, men hovudgrunnen er nok bokmålspåverknad og nyare skriftuttale av skade og lade med d-lyd. Ein kan rekne å ska og å la som uttalevariantar av skade og lade (med stum d), men ein kan altså òg bruke dei i skrift.

Ein nær parallell er forresten å spa, som er lett å bøye: jorda er spadd, potetene vart spadde opp.

Svar

Verbet å bygge kan bøyes på disse to måtene i bokmål:

bygger – bygde – har bygd
bygger – bygget – har bygget

Det er bygde – har bygd (eller bygt) som har vært vanligst i talemålet i det meste av landet.

Bøyningen med bygget ble tatt inn igjen i bokmålsrettskrivningen i 2005 etter at bygde – har bygd hadde vært eneste tillatte bøyningsmåte gjennom flere tiår.

Bøyning av svake verb med -et i skriftmålet svarer i stor grad til bøyning med -a i talemålet (hoppet og hoppa), men merk at det ikke kan hete bygga – har bygga.

Svar

Nei. Det skulle vært den forsvunne skatten, jamfør filmen Den forsvunne pølsemaker og brettspillet Den forsvunne diamanten. Å skrive den forsvunnede skatten er som å skrive den stjålede bilen (for den stjålne bilen) eller det håndskrevede brevet (for det håndskrevne brevet).

(Riktignok var den opprinnelige filmtittelen Den forsvundne pølsemaker, men forsvundne er bare en danskpreget skrivemåte av forsvunne, på linje med dansk den nyvundne frihed for den nyvunne friheten. Vil man skrive den forsvundne pølsemaker, bør man også skrive en forsvunden pølsemaker.)

Hvis du vil vite hvorfor det er galt med forsvunnede, må vi se nærmere på forskjellen mellom svake og sterke partisipp. Det krever litt konsentrasjon og tålmodighet.

Svake partisipp (som saltet)

Forsvinne er et sterkt verb. Vi kommer tilbake til bøyningen av sterke verb. Først tar vi for oss partisipp av svake verb, for der er her vi finner den ede-endelsen som vi må passe oss for.

Å salte er et eksempel på et svakt verb av den typen som ender på valgfritt -et eller -a i fortid og i partisipp. (Vi ser her bort fra andre typer svake verb.)

I bestemt form og i flertall endrer et-formen seg til -ete eller -ede. Vi må velge ett av disse to mønstrene for saltet pølse

• den saltede pølsa – saltede pølser
• den saltete pølsa – saltete pølser

Eventuelt kan vi skrive salta hele veien.

Sterke partisipp (som skrevet)

I likhet med forsvinne er skrive et sterkt verb. (Kjennetegnet på sterke verb er at preteritum har én stavelse og indre bøyning i stedet for bøyningsendelse: -svant, skrev/skreiv.) Sterke partisipp har to stavelser. Vi ser nærmere på det sterke partisippet skreven (eller skrevet), siden det er velkjent og lett å analysere. Sterke partisipp bøyes slik i bestemt form og flertall:

• den skrevne anbefalingen – skrevne anbefalinger

I disse formene blir -ne lagt rett til stammen (skrev-). Det er valgfritt med en håndskrevet/håndskreven melding, men det heter uansett den håndskrevne meldingen / de håndskrevne meldingene. Merk at det ikke heter *skrevene eller *skrevede. Dette er svake former, og skrevede er partisipp av det svake verbet å skreve!

Sterke partisipp med -nn- (som forsvunnet)

Så kommer vi til sakens kjerne, nemlig sterke verb med en stamme som allerede slutter på -nn, som finne, spinne, (for)svinne og vinne. Vi kan selvsagt ikke legge til enda en n i skrift, som i funn-ne. Vi får i bestemt form og flertall

• den forsvunne skatten – forsvunne skatter

Det heter altså den gjenfunne tingen, den myteomspunne artisten og det nyvunne trofeet.

I nyere «finspråk» og mer eller mindre skriftpreget tale hører og ser man stadig oftere formuleringer som *den gjenfunnede tingen, *det nyvunnede trofeet, den *myteomspunnede artisten og den *nyskrevede sangen. Ortografisk er alt dette like galt som *det skrevede ord, *den stjålede bilen, *den forsvunna skatten osv. De nye bøyningsmåtene har antakelig oppstått først hos barn, enten barn som snakker bokmålsnært, eller skolebarn som strever med å finne den riktige formen og tar utgangspunkt i de svake verbene, som er mer tallrike enn de sterke.

Til slutt et søk i aviskilder fra Nasjonalbiblioteket. Det er ikke så lett å se, men forekomsten av forsvunnede er flerdoblet på kort tid.

Svar

Den tradisjonelle bøyinga av tenkje, blenkje og krenkje er slik:

tenkje – tenkjer – tenkte – har tenkt
blenkje – blenkje – blenkte – har blenkt
krenkje – krenkjer – krenkte – har krenkt

Dette er såkalla e-verb; dei har ikkje nokon a i bøyingsendingane (bortsett frå dei valfrie infinitivsformene å tenkja osb.).

J-en er valfri, men ikkje bøyingsmåten. «Har *krenkja», som ein stundom ser, er altså heilt gale. Skal ein fyrst bøye dette verbet gale, er det betre å skrive «har krenka». Då bøyer ein det på same måte som å senke:

senke – senker – senka – har senka

Somme blandar inn ein j i bøyinga av senke. Det er òg heilt gale. Skal ein bruke j, må ein halde seg til den tradisjonelle varianten av ordet i nynorsk, altså å søkkje:

søkkje – søkkjer – søkkte – har søkkt

(Merk at søkke – søkk – sokk – har sokke tyder noko anna. Det svarer til bokmål synke.)

To ord som faktisk blir bøygde med både j og a, er å lenkje og å benkje:

lenkje – lenkjar – lenkja – har lenkja
benkje – benkjar – benkja – har benkja

Dette «avviket» (a-bøyinga) heng saman med at verba er avleidde av substantiv (ei lenkje og ein benk). J-en er valfri i desse verba òg. (Ein bør velje same løysing i verbet som i substantivet, altså t.d. ei lenkje – å lenkje.)

Det finst ein eldre variant av verbet å lenkje. Det er eit e-verb:

lekkje – lekkjer – lekte – har lekt

Det går som det meir kjende verbet å tekkje:

tekkje – tekkjer – tekte – har tekt

Fortidsformene av å lekkje kan sjå løgne ut for den som er mest van med bokmål, men hugs at bokmål lekte = nynorsk leika. Lekte kolliderer altså ikkje med fortid av å leike. Til slutt: Skriv ein å lekkje for å lenkje, bør ein helst òg bruke substantivet ei lekkje i staden for ei lenkje.

Svar

Det riktige er å: «Pakka er klar til å hentes».

Å står bare foran verb i infinitiv, mens og binder sammen sideordnede ord eller ordgrupper (i infinitiv eller ikke). Eksempel: «Jeg skal hente og åpne pakka.»

I ditt eksempel bindes ikke to sideordnede ord eller uttrykk sammen, så og passer ikke her.

Det finnes to slags infinitivsformer av verb: aktiv infinitiv (stå, synge, hente osv.) og passiv infinitiv (stås, synges, hentes osv.). I denne setningen er hentes altså passiv infinitiv.

Det er forresten helt greit og kanskje vel så naturlig å skrive «Pakka er klar til henting».

Svar

Det finst tre måtar å handtera infinitivsendingar på i nynorsk: 1) gjennomført a-infinitiv, 2) gjennomført e-infinitiv og 3) kløyvd infinitiv. Det siste vil seia at infinitivane er delte (kløyvde) i to grupper – e-infinitivar og a-infinitivar – etter visse reglar. Dei tre systema kan ikkje kombinerast.

Kløyvd infinitiv er ein særskild historisk framvaksen kombinasjon av a- og e-former (døme: å vera, men å finne), sjå «Historisk bakgrunn» nedanfor. Systemet er ikkje forklart i ei handvending, så ein må ta seg litt tid og setja ned lesefarten.

Ein artikkel om kløyvd infinitiv i skriftnormalane finn du på nettsidene til Språkrådet. Ei anna utgreiing står i Ny rettskriving for 2000-talet, kapittel 3.4.1 Infinitiv.

Ei liste med dei verba som skal ha a-infinitiv, er sett inn heilt til slutt nedanfor.

Stillinga i skriftnormalane

Bokmål har no berre e-infinitiv. Kløyvd inifinitiv var sideform (altså ikkje til bruk i lærebøker eller i statstenesta) i bokmål frå 1938 til 2005. I nynorsk vart kløyvd infinitiv nytta (med ein slags sideformstatus) fram til 1938, då det vart jamstilt form. I 1959 vart det sideform, og i 2012 vart det jamstilt att.

Det geografiske grunnlaget

Kløyvd infinitiv er eit austnorsk målmerke med grunnlag i gamalnorsk. Det aller meste av Austlandet, jamvel Oslo, har til nyleg hatt mykje kløyvd infinitiv, og restar av systemet finst framleis i folkeleg oslomål (jf. vær(r)a og gjør(r)a).

Det historiske grunnlaget (OBS: krev konsentrasjon!)

I gamalnorsk hadde verb a-infinitiv. Rotvokalen (vokalen inni ordet) var anten stutt (som i-en i lifa ‘leva’) eller lang (som i skrífa ‘skriva’). Som du ser, er lang vokal markert med aksent.

Langstava verb er verb med lang vokal, dobbel konsonant eller begge delar. I slike verb vart endinga etter gamalnorsk tid redusert til -e i austnorsk. I trøndersk forsvann han heilt (såkalla apokope). Stuttstava verb hadde etter måten mindre tyngd i rota og dermed meir jamvekt mellom stavingane. I desse stuttstava jamvektsorda heldt a-endinga frå gamalnorsk seg.

Sidan har vi hatt ei såkalla kvantitetsomlegging, som stutt sagt inneber at alle verb i moderne norsk er langstava (har lang rotstaving). Etter denne omlegginga kan uttalen av rota (altså lengda) ikkje lenger fortelja oss om eit verb skal ha a- eller e-infinitiv.

Nokre knaggar

Det ein treng for å læra seg kløyvd infinitiv skikkeleg, er anten

1) kjennskap til eit eller helst fleire austlandsmålføre,
2) kunnskap om skrivemåten i gamalnorsk, eller
3) ei liste med verba som skal ha a-infinitiv (sjå til slutt nedenfor)

Ein kan òg koma eit stykke på veg med å granska rotvokalar og talet på konsonantar mellom rotvokalen og endinga. Her nokre tommelfingerreglar:

A-ending finn vi særleg i gamle heimlege verb som i nynorsk kan skrivast med rotvokalen

• -a-
• -e- (så sant e-en ikkje var lang i gammalnorsk)
• open -o- (dvs. o med å/ø-uttale)
• open -i- (dvs. i-ar av det slaget som blir til e i mange dialektar)
• open u (dvs. i-ar med utbreidd o-uttale)

+ éin konsonant føre endinga.

Det gjeld altså desse vokalane føre enkel konsonant:

a: laga, aka, mata, fara, hata, gala, skapa
e: bera, drepa, gjera, eta, lesa, leva, sela, skjera, spela, vera, veta (= vita)
o med å/ø-uttale: bora, lova, koma (og dermed komma), moka, skoda, sova, tola
open i og open u: vita, skipa; duna, muna

Fleire døme finn du i lista til slutt. (Ingen av orda på lista har utbreidd trong uttale av i, e, u eller o.)

Verb med ein enkelt konsonant + j rett føre endinga får tradisjonelt helst -a:

byrja, delja, fremja, lepja, remja, selja, sitja, setja, skilja, spørja; dessutan seia og teia

Dette gjeld ikkje alle dialektar med kløyvd infinitiv, men ein bør halda seg til lista.

To konsonantar føre j-en gir derimot e-infinitiv:

byggje, syngje, leggje, liggje, trekkje osv.

Men merk at liggje og leggje mange stader blir liggja og leggja, truleg etter mønster frå sitja og setja.

Liste frå «Ny rettskriving for 2000-talet»

Lista er ikkje fullkomen. Mellom anna vantar leva og vitja – som skal ha a-ending. Det vantar òg fleire samansette verb. Samansette verb (som fortelja) får same ending som det usamansette verbet.

Svar

I denne tydinga tilrår vi e-verbet

å strøyme – strøymer – strøymde – har strøymt

framfor a-verbet

å straume – straumar – strauma – har strauma.

Berre spesielt interesserte bør lese teksten nedanfor. Vi har gjort nokre pedagogiske uthevingar.

Parverb i norsk

I norsk har vi ein del parverb, det vil oftast seia eit sterkt verb (døme: flyte – flaut) på den eine sida og eit svakt e-verb med såkalla omlyd på den andre sida (døme: fløyte – fløytte). Omlyd er eit eldgammalt fenomen med overgang frå au til øy i rota (som her) eller ein av desse overgangane: u til y, o til ø, a til e, å til æ.

Hovudmønsteret ved parverb er at det svake verbet er transitivt (det vil seie at det tek objekt), og at det dessutan er kausativt (det vil seie at det tyder 'å få noko til å skje', nærmare bestemt det det sterke parverbet viser til). Fløyte er altså eit transitivt (og kausativt) verb.

Kva er problemet?

Både strøyme og straume bryt med hovudmønsteret. Begge har i utgangspunktet intransitiv tyding utan å vere sterke verb. Kva av dei to høver då best som transitivt verb (som i to stream something)?

Problemet med strøyme er at det er intransitivt frå før: Noko strøymer jo av seg sjølv, det strøymer ikkje noko (eit objekt). Transitiv strøyming er altså ikkje berre ei teknologisk nyvinning, men noko grammatisk uvant.

Problemet med straume (ei direkte ny avleiing av straum), er at det ikkje har omlyd (au til øy), og at det har a-bøying. Hovudmønsteret er jo at transitive parverb har omlyd og e-bøying. Men merk at dette mønsteret gjer seg gjeldande når det intransitive verbet er sterkt.

Konklusjon: Begge verba og bøyingsmåtane kolliderer meir eller mindre med innarbeidde mønster, men ingen blir totalskadde av det. Vi tilrår det som trass alt er vanlegast av dei to, og som såleis sklir mest umerkande inn i målet elles:

strøyme – strøymer – strøymde.

Somme har teke i bruk hybriden strøyme – strøymar – strøyma (vel etter mønster av bokmål strømmet/strømma), men den gjer alt endå meir innfløkt, med ein kombinasjon av omlyd og a-ending.

Svar

Der vi har veksling mellom -t, -d, og -de i partisipp, er systemet slik:

Inkjekjønn eintal: T
(som etter hjelpeverbet har)

det er dømt
huset er bygt

Hankjønn/hokjønn eintal: D
(som fleirtal minus -e)

ho eller han er dømd
kyrkja eller låven er bygd

Fleirtal: DE
(som i preteritum av verbet)

dei er dømde
husa er bygde

Mønsteret ovanfor skal òg nyttast når partisippet står føre substantiv, som her:

eit dømt menneske
ein dømd mann / ei dømd kone
fleire dømde menneske

Kva skal ein ta utgangspunkt i?

Eit lurt knep er å ta utgangspunkt i sjølve verbbøyinga (infintitiv – presens – preteritum – perfektum). Kan du den, kan du i grunnen samsvarsbøying av partisipp. Sjå her, og legg merke til fortidsformene:

å dømme − dømmer − dømde − har dømt

Sjå fyrst på dømde, som er den tradisjonelle preteritumsforma. Den er tilfeldigivs identisk med fleirtalspartisippet:

Altså: Dei er dømde.

Her står e-en altså for fleirtal.

Sjå deretter på den siste forma i rekkja: perfektum har dømt. Perfektum-forma er alltid identisk med inkjekjønnspartisippet!

Altså: Det er dømt.

Til slutt finn vi partisippet i hankjønn og hokjønn. Metoden er å trekkje frå fleirtals-e-en (eller preteritums-e-en).

Altså: Han er dømd og Ho er dømd.

No kan ein rett nok velje å skrive dømte i preteritum. Då bruker ein berre -t og ikkje -d ovanfor.

Verb med -dde, -vde og -gde i preteritum (som dømme eller berre ­-­d)

Så ser vi på den undergruppa som har -dde, -vde eller -gde i preteritum etter vokal. Dersom vi vel -t i perfektum, får vi nett same systemet som med å dømme:

å byggje – byggjer – bygde – har bygt

det er bygt – han/ho er bygd – dei er bygde

No kan slike verb valfritt ha d-former etter har (har bygd, har levd, har snudd). Vel ein dei, blir det berre d-ar og ingen t-ar i samsvarsbøyinga ovanfor.

Alternativ: forenkla bøying (om lag som i bokmål)

Det er òg mogleg å sløyfe samsvarsbøyinga. Det lyt då gjerast fullt ut, og alle formene skal vere som partisippforma etter har:

dømde/dømte − har dømt > det/han/ho/dei er dømt
bygde − har bygd (bygt) > det/han/ho/dei er bygd (el. bygt)

Det blir her som i bokmål. Har bygt er sett i parentes fordi dei fleste som skriv har bygt, nyttar tradisjonell samsvarsbøying.

Svar

Det heter brente seg, ikke brant seg. Opplysningen om forbrenning bør komme i tillegg, for det er ikke vanlig å si at man forbrenner seg på noe.

Vi har to såkalte parverb:

1) brenne – brenner – brant – har brent (sterkt, intransitivt)
2) brenne – brenner – brente – har brent (svakt, transitivt)

Når noe (subjekt) brenner av seg selv, bruker vi det sterke verbet (1): løvet brant.

Når noen (subjekt) brenner noe(n) (et objekt), bruker vi det svake verbet (2): noen brente løv, noen brente seg.

Forbrenne bøyes på samme måte:

1) fettet (subjekt) forbrant
2) jeg (subjekt) forbrente fett (objekt)

Forbrenne seg i betydningen ‘skade seg på noe varmt’ heter dermed etter ordboka forbrente seg i preteritum, men forbrenne brukes sjelden utenom i partisipp (å bli/være forbrent).

Noen alternativer: Hun brente seg stygt på toddyen. Hun ble forbrent eller fikk forbrenninger av varm solbærtoddy. Hun skåldet seg på toddyen eller ble skåldet av den.

Forbrenning viser klart til en skade, i likhet med å brenne seg stygt. Brenne seg (uten stygt) kan også vise til lettere ubehag på grunn av varmen.

Ordforklaringer:

partisipp
preteritum
sterke verb, svake verb
transitiv, intransitiv

Svar

Jo, det kan hete blant annet det.

Bøyningen er slik i bokmål, med preteritum uthevet:

å velle – veller – velte/vella/vellet – har velt/vella/vellet
å svelle – sveller – svelte/svella/svellet – har svelt/svella/svellet

å smelle – smeller – smalt – har smelt
å gnelle – gneller – gnall/gnelte – har gnelt
å skrelle – skreller – skrall/skrelte – har skrelt

Til sammen har vi altså tre ulike system med blanding av sterk og svak bøyning, og to av dem har valgfrihet mellom to eller tre former. Vi har enda ett: Å kvelle står ikke i Bokmålsordboka, bare det tilhørende adjektivet kvell ‘kvinende, skingrende’, med eksempelet være kvell i målet. Men vi finner kvelle i andre ordbøker, med denne bøyningen:

å kvelle – kveller – kvall – har kvellet

Grunnen til den uoversiktlige situasjonen i bokmål er at disse gamle norske ordene er ulikt integrert i «den dannede dagligtale», som bokmålet bygger på historisk. Noe har bokmålet med seg fra skriftfellesskapet med dansk, annet er tatt opp senere fra norsk talemål.

Nynorsk

Det er lettere å få oversikt over bøyningen i nynorsk, der disse sterke verbene er mer nedarvet i samlet flokk. Gammelnorsk hadde henholdsvis -all og -ollit til slutt i preteritum og perfektum, og nynorsk (i likhet med de fleste tradisjonelle bygdemål) har like regelrette former:

å velle – vell – vall – har volle
å svelle – svell – svall – har svolle
å smelle – smell – small – har smolle
å gnelle – gnell – gnall – har gnolle
å skrelle – skrell – skrall – har skrolle
å kvelle – kvell – kvall – har kvolle

(NB: Husk at det bare handler om lydbetydningen av skrelle, mens ordet for ‘tok/tatt av skallet’ bøyes skrelte/skrelt!)

Uttalen av o-en i partisipp er /å/, med en del dialektal variasjon.

To av disse verbene har også svake motstykker (parverb) i nynorsk:

å smelle – smeller – smelte – har smelt
å skrelle – skreller – skrelte – har skrelt

De svake og transitive parverbene smelle og skrelle betyr ‘å få til å smelle/skrelle i den intransitive betydningen’, for eksempel: å smelle/skrelle igjen døra og å skrelle til noen (‘slå’). Bokmålet har det samme skillet mellom parverbene i smalt/smelte, men skrelle er slått sammen til ett verb (og skillet mellom parverbene er her valgfritt).

Noen litterære eksempler på preteritum og perfektum

Velle:

• [...] den endeløse ordstrøm, som uavbrutt vellet frem av hans bryllupsdikt (Victor Hugo, Notre-Dame i Paris, overs.)
• Sola gladde, blodfargen vall ut over vesthimmelen som millionhærar skulle ha late livet i ein grufull krig mellom himmel og jord (Tayeb Salih, Trekket mot nord, overs.)
• Antroposofien er i virkeligheten et krystallklart oppkomme av platonismens grunnåre, som gjennom århundredene har vellet frem på de utroligste steder i europeisk åndshistorie [...] (Per Lønning, Innfall og utfall – fra norsk religionsdebatt)
• Ein flaum med hjelp hev volli utyver helvti av skulane i kongeriket og sett dei andre atter på fjøra, berre og turre. (A.O. Vinje, overs. i Bretland og britane)

Svelle:

• [...] han hadde en fornemmelse som hjertet svellet op i munden paa ham (Sigrid Undset, Våren)
• [...] ein lind, pinande klaae, ei kjensle som um Heilen [= hjernen] svall upp og vart for stor og laag og kitla og kitla mot Beinverke (Arne Garborg, Fred)
• [...] la det hele koke [...] til risen har svellet opp (Ingerid Askevold, red., Gyldendals store kokebok)
• Då tok ho ei knipetong og ville dra ut jarnet, men det var fast og lea ikkje på seg, og det stod ikkje ut langt heller, for såret hadde svolle opp. (Snorri Sturluson, Soga om Olav den heilage)

Gnelle:

• «Pink-pink-pink trrrr!» sang den så det gnelte. Det var en liten tertit. (Elling Holst og Anna Rogstad, ABC for skole og hjem)
• «Ask, or, eik!» skrek reven, så det gnall i skogen. (Asbjørnsen og Moe, Norske folkeeventyr)

Skrelle:

• Det skrelte i husveggene av raseri [...] (Hans E. Kinck, Sneskavlen brast)
• En toresmell skrall over skog og sjø, og ei blank lynstråle rann fresende inn i børseløpet og ble borte. // [... ] motstanderen dukket og kvitterte med et svingslag som gikk rett inn så det skrall i haken til Anders (Hans Børli, Tusseleiken − fortellinger og skisser)

Noen av verbene er ganske uaktuelle i perfektum.

Svar

Nei, det heiter ikkje «det finnast» på nynorsk, så sant det ikkje står eit hjelpeverb som skal, må eller kan framanfor. Det er heller ikkje noko som heiter «finnast det».

Det heiter «det finst» og «finst det». Vidare: «Eg/du/han/ho/vi/me/de/dei finst».

Svar

Nei, det heiter eg lever, du lever, dei lever og så vidare.

Særskilt interesserte kan lese meir om bakgrunnen nedanfor.

Sterke og svake verb

Lever er presensforma til eit svakt verb. Svake verb har to stavingar i både presens og preteritum:

å leve – ²lever – levde

Dette stemmer med dei fleste dialektane rundt i landet. Merk at lever i nynorsk tradisjonelt blir uttalt med tostavingstonelag (tonem 2), altså som ²bønner, ikkje som ¹bønder. (Tonema er markerte med heva tal.) Tonelaget i lever er altså det same som i infinitiv å ²leve.

Sterke verb har på nynorsk éi staving både i presens og preteritum:

å lese – les – las
å ete – et – åt

Bokmål har ingen skilnad i presens i skrift. Presens har to stavingar anten verbet er svakt eller sterkt:

å lever – ¹lever – levde
å lese – ¹leser – leste
å lete – ¹eter – åt

Men som du ser, har bokmål likevel einstavingstonelag (tonem 1) i alle presensformene ovanfor. I historisk sett heilt svake verb, som å lesse og å gjete, har presens derimot tonem 2 (lesse – ²lesser – lesste, gjete – ²gjeter – gjette).

På bokmål kan ein altså ikkje sjå på ei presensform om verbet er sterkt eller svakt. Ein kan berre til ein viss grad høyre det. Einstavingstonelag (tonem 1) er vanlegast i sterke verb. (Grunnen er at desse verba ein gong i tida har hatt éi staving i presens.) Men dersom ein alltid omset presensformer som har tonem 1 på bokmål, til einstavingsformer på nynorsk, blir det av og til gale.

Som vi har sett, har talt bokmål nemleg «sterkverbstonelaget» tonem 1 i presens av mange svake verb (ord med to stavingar i preteritum). Til dømes er det mange som seier¹maler i presens både om det kattar og kvernar gjer (jf. det sterke verbet å male – mel – mol på nynorsk), og om det handverkarar og kunstmålarar gjer (jf. det svake verbet å måle – ²målar – måla). Å skrive eg lev er altså som å skrive eg mål. Begge delar er gale, for begge verba er svake. (I dialektar med apokope kan begge delar vera rett, men det er ei anna sak.)

Hadde ein på bokmål uttalt jeg lever som andre svake verb (med tostavingstonelag som i jeg ²hever og jeg ²bever), ville vi ikkje så ofte sett eg lev på nynorsk.

Svar

Ja, det er heilt rett å visa til noko på nynorsk.

Det er bra å skriva syna, men visa er òg eit nynorskord. Visa er ofte jamgodt med syna – og somme tider betre.

I uttrykket med til er det best å bruka visa. Det heitte at vísa til alt i gamalnorsk. Det er altså ingen inkonsekvens å skriva visa til, men elles syna.

I uttrykket visa bort (jf. utvisa) er visa heilt obligatorisk.

Ein må ikkje gløyma at begge verba har e-bøying:

å syna/syne – syner – synte – har synt
å visa/vise – viser – viste – har vist

Det er altså gale å skriva *synar og *visar i presens!

Svar

Dere SATTE dere ned og SATTE dere mål.

Dere satte dere altså mål mens dere satt.

Det gjelder å ikke forveksle parverbene sitte og sette:

å sitte – sitter – SATT– har sittet
å sette – setter – SATTE – har satt

Sette er i motsetning til sitte et transitivt verb. Det vil si at sette krever et objekt (markert med O nedenfor):

Jeg satt i stolen.
Bilen satt fast.

Jeg satte meg (O) i stolen.
Jeg satte bilen (O) i garasjen.

Meg og bilen er altså objekt.

(Merk at sette også kan fungere som det transitive parverbet til å stå. Bilen står jo i garasjen; den sitter ikke.)

På nynorsk og i mange dialekter er skillet tydeligere:

å sitje – sit – SAT – har sete
å setje – set – SETTE – har sett

Eg sat i stolen.
Bilen sat fast.

Eg sette meg i stolen.
Eg sette bilen i garasjen.

Når det i nordafjelske dialekter heter f.eks. «æ sætt mæ», er det en variant av «eg sette meg» med apokope. Dialekter med sett/sætt i preteritum av å sette skiller tydelig mellom verbene (sitte heter jo sat(t) i preteritum).

Svar

Både «ordn opp» og «ordne opp» er riktig, og dette gjelder på både bokmål og nynorsk.

Den første varianten er i tråd med hovedregelen i norsk: bydeformen (imperativformen) av et verb svarer til infinitiven minus -e. Til infinitiven kjøre svarer imperativformen kjør, og til skyte svarer skyt, osv. Infinitiven minus -e kalles stammen.

Det spesielle med verb som ordne, somle, sykle, utfordre osv. er at stammen slutter på en spesiell konsonantforbindelse som vi sjelden ser til slutt i et ord.

Grammatisk sett er det egentlig ingenting i veien for å skrive ordn, soml, sykl, og mange uttaler /sykl/ eller /sykkel/ osv. uten problemer. (Utfordr er kanskje litt mer utfordrende enn de andre formene, og saktn blir sjelden bokstavrett uttalt.)

De vanligste er likevel å bruke infinitivsformen: sykle, utfordre osv. Det er nok en del som unngår bydeform av slike verb helt (med eller uten -e) og skriver om for å slippe å velge.

I nynorsk og i mange dialekter finnes dessuten et spesielt system: infinitivsformen som bydeform i alle a-verb (dvs. verb som slutter på a i fortid) uavhengig av konsonantforholdene i ordet: Kast(a) ikkje bort tida! Ikkje soml(a) slik! (med a-infinitiv). Kast(e) ikkje bort tida! Ikkje soml(e) slik! (med e-infinitiv).

Til slutt noen flere eksempler på ord vi får spørsmål om, satt opp i kort bydeform for søkevennlighetens skyld: ankr, behandl, forandr, foml, forbedr, forkludr, handl, hekl, hamr, hamstr, klatr, lagr, oppmuntr, pepr, pensl, plystr, saml, sladr, smadr, smuldr, stempl, sykl, våkn, åpn. Noen av disse brukes bare med «ikke» foran.

Svar

Det er tydinga som avgjer om eit verb er refleksivt, og desse to verba kan nok ikkje kallast refleksive.

Noko refleksivt er noko som blir bøygt tilbake mot utgangspunktet. Eit refleksivt verb eller pronomen viser tilbake til den som handlar. Døme:

Eg slo ballen (ikkje refleksivt)
Eg slo meg (refleksivt)
Eg skamma meg (refleksivt)
Eg skjemdest (refleksivt)

Meg er den same som eg. Meg viser altså tilbake til subjektet eg. Endinga -st i skjemdest har same funksjon. Denne endinga skriv seg frå det refleksive sik = ‘seg’ i gammalnorsk. Fleire døme:

å undra seg = å undrast
å samla seg = å samlast

Her har vi refleksiv tyding i alle dei fire døma.

Eit refleksivt verb er i Nynorskordboka forklart som eit verb «med eit refleksivt pronomen el. eit personleg pronomen med refleksiv funksjon som objektsform, til dømes i uttrykka ‘ho gifte seg’, ‘dei skunda seg’, ‘vi samlar oss’, ‘du undrar deg’».

Ellers er termen refleksivt verb ikkje så mykje nytta. Verb på -st kallar vi gjerne st-verb (bokmål: s-verb). Undrast og samlast kan òg kallast refleksiv form av undra og samla.

Ikkje alle verb på -st har refleksiv tyding, trass opphavet i gammalnorsk sik. Til dømes har det svært vanlege verbet møtast resiprok tyding (det tyder ‘møta kvarandre’). Nokre slike verb har til og med passiv tyding (seiast ‘bli sagd’ og kjennast ‘bli kjend’).

Når vi ikkje straks ser noko refleksivt, resiprokt eller passivt ved eit st-verb i notidsspråket, kan vi kalle det eit aktivt st-verb. Finnast og synast er døme på slike verb, sjølv om ein kanskje kan ana noko refleksivt i dei (jf. nærskylde uttrykk som befinne seg og det synest for meg).

Svar

Brakk staven er riktig i bokmål i begge tilfeller:

1 Staven brakk
2 Brå brakk staven

(På nynorsk og i flere dialekter heter det riktignok brekte i fortid. Men selve ordet brekke er ikke mye brukt i nynorsk.)

Bøyingsformen brekte (ved siden av brekket og brekka) har vi i noen andre betydninger, særlig i «brekte seg», som det skal hete ifølge ordboka. Det vanligste i skrift i dag er nok likevel «brakk seg».

Logikken du viser til, stemmer derimot for dette paret:

1 Staven knakk
2 Brå knekte staven

Men variant 2 passer nok best om det at noen «aktivt» knekte staven, og særlig om det var med vilje. Ellers heter det helst brakk staven på bokmål og braut staven på nynorsk.

For spesielt interesserte: Dersom hovdsårsaken til bruddet var at Savjalov kom borti, er det riktig å si at Savjalov brakk/braut/knekte staven til Brå. Men vi kan nok si at også Brå brakk/braut staven trass i at han strengt tatt ikke gjorde det selv. Vi sier jo at NN brakk/braut beinet uansett hvem som er skyld i bruddet.

Mer om parverb

Sterke verb har én stavelse i preteritum (knakk), svake har oftest to, og de ender på -e (som knekte) eller -a.

Verb nummer 1 ovenfor er et sterkt verb (å knekke – knakk), og det er intransitivt; det vil si at det ikke tar objekt. Verb nummer 2 er svakt (å knekke – knekte), og det er transitivt; det vil si at det tar objekt. Dette er en del av et større system. I mange tilfeller har vi sterkt verb som viser til en tilstand eller hendelse, og et svakt verb som betyr å forårsake tilstanden eller hendelsen. Jamfør dette skoleeksemplet:

1 sterkt og intransitivt: jakka (S) hang
2 svakt og transitivt: hun (S) hengte jakka (O) på en knagg

S står for subjekt, og O står for objekt.

Jakka (S) hang av seg selv, men hun (S) hengte et noe annet, nemlig jakka (O). Det svake verbet (preteritum hengte) tar objekt, mens det sterke (preteritum hang) ikke gjør det.

Men hvorfor har vi ikke et sterkt brakk kontra et svakt brekte? Fordi brekke er innlånt fra lavtysk med den sterke fortidsformen brakk (ikke brekte) uavhengig av betydning. Det inngår altså ikke i det norske parverbsystemet. Men det påvirker trolig paret knekte – knakk ved å fremme den sterke varianten (knakk).

Nynorsk: Staven knakk/brotna og Brå knekte/braut staven

I nynorsk er det helt omvendt! Der er brekke bare svakt: Staven brekte og Brå brekte staven. (Ikke å forveksle med sauen brekte, som før ble skrevet brækte!)

Men det er viktig å understreke at brekke brukes mindre i nynorsk enn i bokmål, og at mange unngår det helt. Det er vanligere å bruke andre verb, slik:

1 intransitivt: knekke eller brotne
Staven (S) knekk – knakk – har knokke
Staven (S) brotnar – brotna – har brotna

2 transitivt: knekkje eller bryte
Brå (S) knekkjer – knekte – har knekt staven (O) (riktignok helst om målrettet handling)
Brå (S) bryt – braut – har brote staven (O) (målrettet eller mindre målrettet)

(Legg merke til at bryte bryter parverbmønsteret på et viktig punkt, for det er jo helst svake parverb som tar objekt, ikke sterke verb som bryte. Men sterke verb kan i og for seg godt ta objekt, så det er ikke noe ugrammatisk med dette.)

Uansett: På nynorsk bør det helst hete Brå braut staven, som er den tradisjonelle uttrykksmåten i de fleste bygdemål. Hendelsen bør omtales som stavbrot(t) (jf. bokmål stavbrudd), ikke stavbrekk, som er blitt vanlig etter 1982. Ikke engang i bokmål heter benbrudd benbrekk.

Svar

Det finnes nok ikke noe enkelt svar på dette. Man bør kjenne konvensjonene i sjangeren, unngå ytterligheter, føle seg fram og ikke minst passe på timingen.

Historisk presens er gammelt. I gammelnorsk vekslet man meget fritt mellom presens og preteritum, ofte tilsynelatende umotivert. I moderne norsk brukes historisk eller dramatisk presens mer målrettet for å gi liv til fortellingen. Man slår gjerne over i presens idet handlingen spisser seg til. Det er blitt sammenlignet med å zoome inn på et motiv.

Eksempel:

Preteritum: I går skulle jeg sluke fire episoder av The Walking Dead. Jeg provianterte med brus og fleskesvor og satte kursen mot godstolen.
Presens: Idet jeg setter meg til rette, hører jeg en rallende lyd fra badet.

Stort sett er historisk presens et kurant virkemiddel, men i sportsspråket er det blitt så mye av det gode at mange irriterer seg, med rette. Eksempel: «Han kommer godt i gang, men mister piffen etter en halv runde.» Og så videre.

For mye historisk presens kan bli masete og overdramatisk. Preteritum uten variasjon kan på sin side bli litt kjedelig i lengden, men det må regnes som det normale i sakprosa.

Det er om å gjøre å finne en passende dose presens og legge inn skiftene der det er mest naturlig.

Mer om historisk presens kan du lese i Norsk referansegrammatikk, s. 556–558.

Svar

Ja, Blücher ble senket.

Synke og senke er parverb, det vil si at de er nær i slekt og ligner hverandre i form og betydning. Her er bøyningen:

å synke – synker – sank – har sunket (er sunket)
å senke – senker – senket – har senket (er senket)

Senket heter oftest senka i talemålet. Senka kan også brukes i skrift.

Synke er et sterkt verb (preteritum har én stavelse: sank), mens senke er et svakt verb (preteritum har bøyningsendelser: -et og -a).

Hva synker, og hva senker?

Ting synker, enten av seg selv eller fordi noen senker dem. Synking er en hendelse, mens senking også er en handling.

Eksempler:

SYNKE
båten synker i dag
båten sank i går
båten har visst sunket før
partisipp: båten er sunket i havet

SENKE
noen senker båten i dag
noen senket (senka) båten i går
noen har visst senket (senka) båten før
partisipp: båten er senket (senka) i havet

Synke er et såkalt intransitivt verb (det vil si at det ikke tar objekt), mens senke er et transitivt verb (det vil si at det tar objekt, i dette tilfellet båt).

Tilsvarende på nynorsk

På nynorsk med j-former (som gjør det lettere å skille verbene fra hverandre), heter det:

å søkke – søkk – sokk – har sokke
å søkkje – søkkjer – søkkte – har søkkt (er søkkt)

Eksempler:

SØKKE
båten søkk i dag
båten sokk i går
båten har visst sokke før
partisipp: båten er sokken i havet, skipet er sokke i havet, skipa er sokne i havet

SØKKJE
nokon søkkjer båten i dag
nokon søkkte båten i går
nokon har visst søkkt båten før
partisipp: båten er søkkt i havet, båtane er søkkte i havet

O-en i sokk- er åpen (å-lyd), og søkkt har to k-er så det ikke skal bli forveksling med søkt av å søkje. Flertals-e-en i søkkte i havet er valgfri.

Svar

Etter 2005 kan man velge mellom x er trykt og x er trykket i de fleste betydningene, for eksempel

knappen er trykt/trykket inn
han er nedtrykt/nedtrykket (oftest brukes nedtrykt)

Men når vi skriver om trykking av skrift, er det eneste rette

boka/boken er trykt
(jf. det trykte ord)

Ikke engang i dansk (der et-endelsen er mer utbredt enn i norsk) er trykket vanlig i den sistnevnte betydningen. Boken er *trykket og det tilhørende det *trykkede ord er så å si særnorsk hyperdansk, og helt utenfor rettskrivningen.

Trykker – trykte – har trykt i alle betydninger har vært det vanligste i norsk talemål. Men trykket (og folkemålsparallellen trykka) sprer seg i mediene.

I uttrykket trykket stemning er forbindelsen med verbet svak, og der er det er både riktig og vanligst å bruke et-formen.

Svar

Det eneste riktige etter rettskrivningen er spydde på både bokmål og nynorsk. Men det er ikke avgjørende.

I det sitatet du gjengir, bryter Solstad med rettskrivningen, kanskje med vilje. Det finnes ingen regel som sier at man ikke kan gjøre det i skjønnlitteratur. Med «spøy» gjengir han kanskje en vanlig uttaleform i et miljø han kjenner godt.

I litteraturen er ikke formen spøy gammel. Vi finner vi den først i Den farlige veien («en gatepikes historie i etterkrigsårenes Oslo») av Georg Tveit (1950) og i Kvænnavikas beste av Olaf Berg (1951). Noen år etter dukker den opp i en undersøkelse av rettskrivningsfeil hos barn ved Oslo folkeskole (1957).

Formen er kjent fra flere dialekter, jf. Sterke verb i norske målføre, s. 89. I norrønt var verbet sterkt (fortid spjó), men i de fleste dialekter er det senere blitt svakt (spydde). Den sterke formen spøy er mange steder av nyere dato og sprer seg dels fra bymål. Norsk Ordbok opplyser at spøy er «heller vanleg i yngre mål».

Svar

Det stemmer at verbet bøyes å dette – detter – datt – har dettet på bokmål. På nynorsk heter det å dette/detta – dett – datt – har dotte.

Se artikkelen dette i Bokmålsordboka og Nynorskordboka.

Bokmålsformen dettet kan virke litt pussig, men den er ganske regelrett. Noen eksempler fra den samme gruppa av sterke verb:

Oslomål: smetti, detti, spretti, verpi
Bokmål: smettet, dettet, sprettet, verpet
Nynorsk: smotte, dotte, sprotte, vorpe

I oslomål og bokmål finner vi altså ofte vokalen fra infinitivsformen igjen i partisippformen. Men den kan også ha blitt til u i partisipp i bokmål:

Oslomål: sprekki, stikki
Bokmål: sprukket, stukket
Nynorsk: sprukke, stukke

Dottet datt ut

Partisippformen dottet er faktisk med i enkelte litt eldre ordbøker over bokmål/riksmål. I Norsk rettskrivningsordbok (1940) er den med i tillegg til dettet. Men dottet står i rund parentes, noe som ifølge forordet i ordboka markerer at formen er valgfri, og i tillegg at den likevel «passer mindre bra enn den andre i den sammenheng den står». I Norsk Riksmålsordbok (1937) bøyes verbet dette – datt – dettet, men i tillegg er formen dottet ført opp med merknaden «folkelig».

Det vanligste i dialektene er har dotte/dotti (mest med å-uttale) og døtte/døtti.

Formene som gjorde at dette datt mellom to stoler

I konservativt bokmål regnes hele ordet som «familiært», enda det er et helt grunnleggende ord i de fleste norske dialekter (se naob.no). Det kan hende at nettopp de uvante partisippformene dettet og dottet (som begge er svært sjeldne i norsk talemål) har vært med på å ødelegge for bruken av hele ordet i skrift. I nynorsk har det aldri vært noen restriksjoner hverken mot ordet eller noen former av det. I islandsk er det også et fullverdig ord, brukt helt seriøst av høy og lav i hundrevis av år, akkurat som i gammelnorsk.

Svar

I slike verb (verb som slutter på rotvokalen) er disse passivformene nå obligatoriske:

gis, fås, tas, nås osv.

Det skal altså ikke være noen e før s-en.

Unntakene er:

sies
sees/ses (valgfrie former)

Slik har regelen vært siden 2005.

Merk at infinitivsformen alltid er lik presensformen:

infinitiv – presens
å sees – vi sees
å ses – vi ses
å tas – det tas

Passiv infinitiv brukes ikke så mye med infinitivsmerket å foran, men desto mer etter hjelpeverb: skal tas, må se(e)s.

Du finner de samme opplysningene ved å slå opp i Bokmålsordboka og trykke på «Vis bøyning».