Svar
Det finnes nok ikke noe enkelt svar på dette. Man bør kjenne konvensjonene i sjangeren, unngå ytterligheter, føle seg fram og ikke minst passe på timingen.
Historisk presens er gammelt. I gammelnorsk vekslet man meget fritt mellom presens og preteritum, ofte tilsynelatende umotivert. I moderne norsk brukes historisk eller dramatisk presens mer målrettet for å gi liv til fortellingen. Man slår gjerne over i presens idet handlingen spisser seg til. Det er blitt sammenlignet med å zoome inn på et motiv.
Eksempel:
Preteritum: I går skulle jeg sluke fire episoder av The Walking Dead. Jeg provianterte med brus og fleskesvor og satte kursen mot godstolen.
Presens: Idet jeg setter meg til rette, hører jeg en rallende lyd fra badet.
Stort sett er historisk presens et kurant virkemiddel, men i sportsspråket er det blitt så mye av det gode at mange irriterer seg, med rette. Eksempel: «Han kommer godt i gang, men mister piffen etter en halv runde.» Og så videre.
For mye historisk presens kan bli masete og overdramatisk. Preteritum uten variasjon kan på sin side bli litt kjedelig i lengden, men det må regnes som det normale i sakprosa.
Det er om å gjøre å finne en passende dose presens og legge inn skiftene der det er mest naturlig.
Mer om historisk presens kan du lese i Norsk referansegrammatikk, s. 556–558.