Brant, brente eller forbrente seg?

Det heter brente seg, ikke brant seg. Opplysningen om forbrenning bør komme i tillegg, for det er ikke vanlig å si at man forbrenner seg på noe.

Vi har to såkalte parverb:

1) brenne – brenner – brant – har brent (sterkt, intransitivt)
2) brenne – brenner – brente – har brent (svakt, transitivt)

Når noe (subjekt) brenner av seg selv, bruker vi det sterke verbet (1): løvet brant.

Når noen (subjekt) brenner noe(n) (et objekt), bruker vi det svake verbet (2): noen brente løv, noen brente seg.

Forbrenne bøyes på samme måte:

1) fettet (subjekt) forbrant
2) jeg (subjekt) forbrente fett (objekt)

Forbrenne seg i betydningen ‘skade seg på noe varmt’ heter dermed etter ordboka forbrente seg i preteritum, men forbrenne brukes sjelden utenom i partisipp (å bli/være forbrent).

Noen alternativer: Hun brente seg stygt på toddyen. Hun ble forbrent eller fikk forbrenninger av varm solbærtoddy. Hun skåldet seg på toddyen eller ble skåldet av den.

Forbrenning viser klart til en skade, i likhet med å brenne seg stygt. Brenne seg (uten stygt) kan også vise til lettere ubehag på grunn av varmen.

Ordforklaringer:

partisipp
preteritum
sterke verb, svake verb
transitiv, intransitiv