Språkspørsmål og svar

Svar

De fleste lesere skjønner nok at dyret ble drept momentant og slapp å lide, men ordvalget er ikke treffende. Vi kan nok snakke om human avliving etter en påkjørsel, men ikke i form av en påkjørsel.

Ifølge Bokmålsordboka betyr human enten

menneskelig 1 ‘som gjelder eller hører til mennesket’, eller
menneskelig 2 ‘menneskekjærlig, vennlig’ (Nynorskordboka har ‘omsynsfull’ for vennlig).

Den første betydningen er neppe relevant (jf. et eksempel som human/menneskelig genetikk).

Den andre betydningen nærmer seg den aktuelle, men mangler et aspekt. Det er jo ikke menneskevennlig som er ment med overskriften, men snarere (relativt) dyrevennlig på en måte som sømmer seg for mennesker. Under betydning 3 i Det Norske Akademis ordbok finner vi en parentes som viser den utvidede betydningen:

som viser eller vitner om respekt for mennesker (eller dyr); menneskevennlig; hensynsfull; menneskelig.

«Human behandling av dyr» (medregnet «human slakting» og «human avliving») har man snakket om siden attenhundretallet. (Jaktloven nevner til og med «humanitære grunner» for avliving.) Grunnlaget for betydningen er nok det vi finner i Ordbog over det danske Sprog:

human […] som lægger vægt paa ell. bærer præg af dannelse ell. forædling af de menneskelige evner og kræfter’.

Human er et begrep som kan tøyes langt, til og med til slakting. Da er det naturligvis relativt, for ofte vil det være mer humant å la være å slakte. Men selv om mangt og mye er elastisk og relativt, finnes det grenser. En grense går mellom gjennomtenkte handlinger på den ene siden og ulykkestilfeller på den andre. Humane ulykker og dyrevennlige påkjørsler er tvilsomme begrep.

Svar

Ordet står visst berre i éi ordbok, Norsk Ordbok frå Det Norske Samlaget, band 1:

djevlast ‘mødast, ha mykje bry’, døme: «æg sto … å jævlas me ei garnfilla» (sitat frå Vett og uvett).

Andre døme frå litteraturen: «det e her i nord vi har jævlast mæst med overgangen fra reint hagebruk i den frodige Edens hage og tell bureising på ei så skrinn og mager jord» (Oluf i Dokker kan flire av Arthur Arntzen (1996)).

I svensk er det mykje meir utbreitt, men nærmast i motsett tyding brukt om personar: att (d)jävlas med, som nærmast er ‘å plage’. Denne tydinga finst òg i norsk. I eldre svensk finn vi elles den same tydinga som i ordboka ovanfor.

Dette er eit ord som ikkje står så ofte på prent. Det er nok forklaringa på at ordbøkene ikkje har fanga det opp. Men det burde nok ha stått i fleire ordbøker, for du har rett i at det blir brukt mange stader. Men kvifor står det med dj- der vi finn det? Jau, av same grunn som vi finn /jup/ under djup. Og kvifor ikkje med æ? Jau, fordi /æ/ kan reknast som valfri uttale av e i nynorsk. Skriv gjerne at du djevlast med noko, og uttal det som du vil.

Svar

Ordene svigerbror og svigersøster står i blant annet Tanums store rettskrivningsordbok, Nynorskordboka og Det Norske Akademis ordbok. Det er ikke galt å bruke dem.

Svigerbror og svigersøster er brukt i mange dialekter, særlig nordpå. Men som du ser av statistikken nedenfor (søk i aviskilder), er svoger og svigerinne de vanlige ordene for disse familiemedlemmene i skrift.

Det er flere grunner til at den norske ordbruken ikke er helt ens. For det første er ikke svoger og svigerinne entydige ord. For det andre er ikke sviger- og svoger-ord gamle norske arveord, men lån fra middelnedertysk, og det gikk nok lang tid før de slo rot i vanlig norsk folkemål. Dessuten fantes det mange steder helt andre ord for svoger og svigerinne i gamle dager, jamfør denne lista over slektsord. (Søk etter verbror og versyster på lista. Legg også merke til de mer spesifikke termene systermann og brorkone for den ene typen svoger/svigerinne, altså søskens ektefelle.)

Svar

Det heiter etter rettskrivinga suvl eller sul. Det viser oftast til feit mat som kjøt, fisk, ost og smør, i motsetnad til kornprodukt.

Ordet har normert form suvl eller sul, jamfør artikkelen suvl i Nynorskordboka. Her er det oppgjeve to tydingar:

1 feit, kraftig mat (til å ete attåt suppe, graut, brød og liknande)
2 (sur)mjølk til graut eller brød

Norsk Ordbok har ein lengre artikkel om suvl, med fleire tydingar. Her finn ein òg målføreforma sovvel, som er registrert i fleire område både i Sør-Noreg og i Nord-Noreg. På Austlandet heiter det fleire stader sugl eller sugel, som i Husmannsvisa.

Ordet har vore viktig, for suvlet (i tyding 1) kosta etter måten meir før enn no. Det var råflott å eta suvlet bert.

Svar

Sic er latin og blir brukt til å vise at noko faktisk skal stå slik det står.

På latin tyder sic ‘slik’ eller ‘såleis’. Det er ei forkorting av sic erat scriptum ‘slik blei det skrive’.

I bokstavrett attgjeving av feil

Ein set inn sic etter ein galen eller uvanleg skrivemåte i eit sitat for å gjere merksam på at feilen eller avviket skriv seg frå kjelda og ikkje frå den som siterer. Ein sikrar seg altså mot at lesarane trur det er ein sjølv som står bak feilen.

Vi kan til dømes skrive noko slikt i eit avisordskifte:

I Firda 25.1. skriv ein innsendar at «presteskapet skal ikke ha løyve til å vise vekk og velge hvilken [sic] barn som skal døpes inn i statskirken eller ikke».

Med å skyte inn [sic] viser vi at skrivefeilen «hvilken barn» står i originalen (og som ein bonus får vi ymta om at motdebattanten er litt slurvete).

Når noko berre ser gale ut

Vi kan òg bruke sic til å vise at noko faktisk er rett, endå det kan sjå ut som ein feil:

I ferien skal vi dykke utanfor Oslob (sic) på øya Cebu.

Ved første augekast kunne ein tru at stavemåten «Oslob» var feil, men det finst faktisk ein stad som heiter Oslob på Filippinane.

Kritikk-sic

Nokre skribentar likar å bruke sic for å markere ei utsegn som dei ikkje går god for:

Han er derfor «hundre prosent sikker» (sic) på at den tyske omsetjinga av Menneske og maktene ikkje kom seg gjennom sensuren «utan å ha vorte fingra med».

Dette tyder nærmast ‘at det går an!’, og det har ingen sitat-teknisk funksjon – tvert om kan det verke forvirrande. Slike «kritikk-sic» er ikkje vanlege i sakprosa.

Sjå òg Norsk på trykk på typografi.org.

Svar

Ordet ekstramural brukes i noen grad på norsk, men kan ikke uten videre anbefales i allmennspråket.

Ekstramural ser ut til å være noe brukt i medisinsk fagspråk, blant annet om behandling utenfor sykehus. Opprinnelsen er latin extra muros, som betyr ‘utenfor murene, utenfor veggene’, for ikke å si ‘utamurs’. Inn i norsk er ekstramural ganske sikkert kommet via engelsk, der det ifølge en stor ordbok kan bety ‘som finner sted utenfor en institusjons (bys etc.) område’.

Man støter på ordet ekstramural i mange norske tekster på Internett, men på nb.no finner vi bare en håndfull eksempler fra før år 2000. Men det står i visse ordbøker og må nok regnes som et etablert ord i norsk i dag, selv om det har et visst motepreg.

Vi vil ikke nettopp anbefale noen å ta ekstramural i bruk i allmennspråket. På norske arbeidsplasser heter dette bare «utenfor huset» e.l., og i alle fall ikke «extra muros». På den andre siden kan man jo forstå at det trengs et adjektiv for «utamurs aktiviteter», jamfør det nyttige «utaskjærs virksomhet».

Svar

På bokmål, som i dansk, er det valgfritt med

• kollegaer – kollegaene (jf. f.eks. sofaer – sofaene, ligaer – ligaene)
  
• kolleger – kollegene

Hele bøyingen finner du i Bokmålsordboka.

Variasjonen mellom disse formene er gammel. Kolleger/kollegene var den klart vanligste varianten på hele 1900-tallet, og den er fremdeles dominerende, men den mer regelrette formen med -a- har begynt å hale innpå.

På nynorsk heter det tradisjonelt kollegaer – kollegaene i flertall, men etter 2012 kan det også hete kollegaar og kollegaane. Uttalen er nok i begge tilfeller helst /kollegar – kollegane/.

Svar

Ja, bare terrasse er riktig. Ordet er kommet gjennom fransk og er avledet av det latinske terra ‘jord’.

Det at mange skriver ordet med én r, skyldes nok at uttalen trolig ville ha vært den samme om dette var riktig skrivemåte.

Det ser ut til at noe under 10 % av dem som legger ut tekster på nettet, skriver ordet feil. Men flere skriver terreng riktig, så vil du hjelpe de andre sameierne, kan du gjøre dem oppmerksom på sammenhengen mellom disse ordene.

Svar

Ja, for så vidt som vi her har parallelle samansetningar i norsk og engelsk.

Sumtid ‘av og til’ står i Nynorskordboka under somtid, og i Norsk Ordbok under sumtid. Saman med somme tider har ordet til nyleg vore utbreidd over heile landet. Det er lite av det i nyare bokmål og faktisk meir i dansk. Der heiter det gjerne sommetider, men på norsk bør det skrivast somtid eller somme tider.

Allveg (òg uttalt allvei) har i nyare tid hatt eit mindre utbreiingsområde: Romsdal, Nordmøre og Sør-Trøndelag. Slik har det nok ikkje «allveg» vore. Ordet står i Norsk Ordbok.

Svar

På lista «På godt norsk – avløserord» står det en rekke ord som du kan bruke istedenfor engelske eller andre utenlandske ord. Som avløserord for coach er trener, leder, rådgiver og kusk foreslått. Også los har vært framme i denne sammenhengen. For verbet coache står det trene, rettlede/veilede.

Når vi kommer til sammensetninger som livsveileder, livsrådgiver og livslos, kan det se ut til at alternative miljøer har satt et sterkt preg på ordene, slik at de ikke passer i alle sammenhenger. Livsstilsveileder er heller ikke allment nok.

Coaching i karriere- og næringslivssammenheng er noe annet, og coach virker svært innarbeidet blant dem som driver med det. Flere av dem er organisert i foreningen ICF Norge (International Coach Federation), og på sidene til ICF Norge brukes gjennomført ordet coach. Det tryggeste er nok å bruke coach og coaching om denne bransjen.

Om bakgrunnen: Tidlig på 1800-tallet ble ordet coach tatt i bruk om en person som hjelper/fører en student fram til eksamen, jf. coach ‘vogn’. Dette har på norsk hett privatlærer, veileder eller manuduktør – egentlig ‘en som leder med hånden’. Coach i betydningen ‘trener’ (i sport) skriver seg visst fra andre halvdel av 1800-tallet.

Svar

Det heter helst å panele.

Vi fikk nylig (2020) denne kommentaren til den litt snaue omtalen ovenfor:

«Høres heilt stutt [dumt] ut førr snekkera, tek ikkje Språkrådet hensyn te fagspråket?»

Det er et godt spørsmål. Svaret er jo, men fagspråket er ikke entydig, og det er panelte vegger, ikke panelerte, som har dominert i fagspråket fra begynnelsen av. Når det i tillegg er den enkleste varianten, er det den vi anbefaler i skrift.

(Fra Gamle trehus, Universitetsforlaget)

Svar

Det stemmer at verbet bøyes å dette – detter – datt – har dettet på bokmål. På nynorsk heter det å dette/detta – dett – datt – har dotte.

Se artikkelen dette i Bokmålsordboka og Nynorskordboka.

Bokmålsformen dettet kan virke litt pussig, men den er ganske regelrett. Noen eksempler fra den samme gruppa av sterke verb:

Oslomål: smetti, detti, spretti, verpi
Bokmål: smettet, dettet, sprettet, verpet
Nynorsk: smotte, dotte, sprotte, vorpe

I oslomål og bokmål finner vi altså ofte vokalen fra infinitivsformen igjen i partisippformen. Men den kan også ha blitt til u i partisipp i bokmål:

Oslomål: sprekki, stikki
Bokmål: sprukket, stukket
Nynorsk: sprukke, stukke

Dottet datt ut

Partisippformen dottet er faktisk med i enkelte litt eldre ordbøker over bokmål/riksmål. I Norsk rettskrivningsordbok (1940) er den med i tillegg til dettet. Men dottet står i rund parentes, noe som ifølge forordet i ordboka markerer at formen er valgfri, og i tillegg at den likevel «passer mindre bra enn den andre i den sammenheng den står». I Norsk Riksmålsordbok (1937) bøyes verbet dette – datt – dettet, men i tillegg er formen dottet ført opp med merknaden «folkelig».

Det vanligste i dialektene er har dotte/dotti (mest med å-uttale) og døtte/døtti.

Formene som gjorde at dette datt mellom to stoler

I konservativt bokmål regnes hele ordet som «familiært», enda det er et helt grunnleggende ord i de fleste norske dialekter (se naob.no). Det kan hende at nettopp de uvante partisippformene dettet og dottet (som begge er svært sjeldne i norsk talemål) har vært med på å ødelegge for bruken av hele ordet i skrift. I nynorsk har det aldri vært noen restriksjoner hverken mot ordet eller noen former av det. I islandsk er det også et fullverdig ord, brukt helt seriøst av høy og lav i hundrevis av år, akkurat som i gammelnorsk.

Svar

Lege (eller læge) dommere er over hundre år gammelt i norske tekster. Med overgangen til harde konsonanter fikk vi også leke dommere. Det må være mulig å bruke leg/lek på denne måten i dag også. Ordet står faktisk som vanlig adjektiv i Bokmålsordboka.

Men legdommer og lekdommer er minst like gammelt, og det kan nok være mer praktisk og leservennlig å bruke det.

Kan vi ha lege/leke dommere, må vi også kunne ha lege/leke tilsatte. Dette kommer senere i litteraturen, i forbindelse med lover om Den norske kirke (og er dermed vedtatt av Stortinget). Det tidligste eksempelet vi finner, er fra 1967. Legtilsatt/lektilsatt er tydeligvis ikke i bruk, det heter helst lek tilsatt, ser vi på nettet.

Svar

Ordet kommer fra Sverige, der ohälsa er et gammelt ord. Svenskene har ikke ordet vanhelse, så vi har her grovt sett det samme begrepet på to ulike språk.

Tradisjonelt siktet man med ohälsa til et av disse fenomenene: ‘dålig hälsa, klen hälsa, svag hälsa, sjuklighet’ (SAOB). I dag kan ordet på én gang dekke alt som strengt tatt ikke er (god) helse. Helse henger historisk sammen med å være hel. Med strenge krav til «helhet» blir uhelse et svært vidt begrep.

Helsebegrepet og motstykket

Kunnskapsforlagets Medisinsk ordbok sier om helse:

uklart og mangetydig begrep som av Verdens helseorganisasjon er definert som «en tilstand av fullkomment legemlig, mentalt og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom og lyter».

At det trengs et samlebegrep for det motsatte av (god) helse, er sikkert, og det er like sikkert at sykdom ikke er dekkende. Sykelighet brukes allerede om det motsatte av WHOs helsebegrep, men det har også snevrere betydning. På norsk har vi dessuten samlebegrepet vanhelse. Det har nok først og fremst vist til sterkere plager enn dagens uhelse gjør, kanskje fordi tålegrensa var høyere i gamle dager.

Det svenske ohälsebegrepet

I en oppgave i idrettsvitenskap har vi funnet en god framstilling av ohälsa (våre uthevinger nedenfor):

Ohälsa är ett vanligt förekommande begrepp som bl.a. används som ett samlingsnamn för den ersättningsberättigade ohälsa som omfattas av socialförsäkringssystemet. I andra sammanhang kan ohälsobegreppet ha andra betydelser. I Janlerts folkhälsovetenskapliga lexikon (2000 s237) återfinns följande tre definitioner:

 

• Tillstånd av lättare sjukdom eller försvagade kroppsfunktioner

• Detsamma som sjukdom

• Motsatsen till hälsa

 

Biomedicinska inriktningar tar stöd i den första definitionen, dvs. man är antingen sjuk eller har hälsa. Har man hälsa förväntas man kunna arbeta (Ekberg 2000). I de andra två definitionerna kan en individ, mer eller mindre, ha hälsa och sjukdom samtidigt och det är dessa definitioner som de humanistiska teorierna anammar (Medin & Alexandersson 2000).

 

Ohälsobegreppet används ofta som en synonym till sjukdom och för att det ska innefatta alla olika dimensioner tar man hjälp av engelskans illness, disease och sickness vilka har lite olika innebörd. Sammanfattningsvis är hälsa och ohälsa två komplexa begrepp som kan ha flera olika betydelser (Medin & Alexandersson 2000).

Vanhelse i utakt med tida og nabofolkene

Selv om helse har støtte i svensk og brukes en del i dansk, har vanhelse verken støtte i dansk eller svensk. Vanhelse er typisk for norsk, og det er nok en historisk grunn til at vanhelse ikke er en opplagt term i helsestellet. Norsk fagspråk har sterke røtter i dansk. Ennå er ikke engang helse helt innarbeidet for det gamle sundhed(stilstand) og helbred.

Likevel var vanhelse i over hundre år et velfungerende motstykke til helse i skrift (se for eksempel Nasjonalatlas for Norge: Helse). Men så ble det rammet av tidsåndens følsomhet for ord som begynner på van-. Aversjon mot van- er nok et språksosialt faktum, men ikke noe språkvitenskapelig krav. Vanhelse kunne godt ha dekket det svenske uhelse; og hvis det ble brukt like mye, kunne det ha fungert like nøytralt. Fagmiljøet har likevel valgt å åpne for uhelse, jf. disse artiklene i Store norske leksikon og Tidsskrift for Den norske legeforening. Etter som uhelse blir innarbeidet, vil stadig flere oppfatte vanhelse som gammeldags og «sterkt». Dessuten vil uhelse kanskje bli innlånsspesialisert, altså tilpasset en faglig nisje, slik at det etter hvert blir umulig å oppfatte ordene som synonyme. Vanhelse vil på sin side kanskje bli redusert til kraftig skranting av tradisjonelt slag.

Grammatisk greit

Er det noe direkte galt med uhelse, da? Ikke formelt. Ordet kunne i prinsippet når som helst oppstått på norsk, for u + helse er helt normal ordlaging. Det har også funnes dialektalt, og det svarer bra til uhelsig ‘ikkje frisk’ eller ‘usunn’, som har vært brukt ved siden av vanhelsig. Uhelse er dessuten brukt sporadisk i litteraturen, trolig første gang i en bok av Kristofer Janson. Grunnen til at uhelse ikke spredde seg før, var at begrepet, i den grad det trengtes, var dekt av andre ord, danske eller særnorske.

Svar

I det aller meste av landet heter det tradisjonelt ei rive. Det ordet bør alle lære før eller senere.

I gammelnorsk het rive hrífa. I dansk heter det rive og i svensk (blant annet) räfsa.

Ei rive er til å rake med, slik ei nål er til å sy med og en kniv er til å skjære med. Den mest sentrale redskapsbetegnelsen på et område er altså ikke nødvendigvis avledet av det viktigste verbet på det samme området.

Merk at det ligger minst to ulike gammelnorske verb under vårt verb å rive: at hrífa og at rífa; det første har mest med griping og krafsing å gjøre, og altså med raking. Det andre er det som ligger under å rive i stykker.

Fra rive til rake med et tradisjonsbrudd

Verbet å rake er jo godt kjent, så der redskapen er minst kjent, kan substantivet en rake ha oppstått som en nyavledning av verbet i et tradisjonsvakuum, så å si. Det har nok helst skjedd i yngre bymål. Bare i noen svært få dialekter (som bergensk) er rake gammelt i den aktuelle betydningen.

I nyere produktkataloger kan man finne alle mulige slags sammensetninger med rive og rake til hagebruk. Når kjøpe-river har fått rake-navn, kan det ha vært fordi ordet rive har vært lite kjent, eller fordi man har villet skille kjøpe-river fra tradisjonelle river. Det kan også være tale om påvirkning eller til og med direkte oversettelse fra engelsk, der ei rive = a rake. Endelig har vi påvirkningen fra sammensetninger som ildrake (glorake, ovnsrake), der rake er det eneste rette.

Noe helt annet er ei reke (uttalt /reke/, /reka/, /roko/, /ruku/ o.a.), som i Norsk Ordbok er forklart som ‘skuffel- el spadeliknande langskafta reiskap (helst av tre), m a brukt til å moka snø el møk med’.

Svar

Det spørs. Skinn er ikke bare ‘hud’, det er også et helt annet ord, som betyr ‘glans’ (jf. solskinn) eller ‘utseende’.

Det er dette siste vi finner i skinnhellig, skinndød, skinnenighet og i uttrykk som å gi noe et skinn av rettferdighet ‘få noe til å se rettferdig ut’. Det er ikke rart at noen blander sammen betydningene, for i et uttrykk som skinnet bedrar gir også skinn ‘hud’ en viss mening, selv om det ikke er den opprinnelige. (Skinn/hud er jo overflate, omtrent som pels er det, jf. å skue hunden på hårene.)

Skinnsyk kan være en oversettelse av tysk scheinkrank og henger da sammen med skinnhellig og de andre ordene ovenfor. Den opprinnelige betydningen er i så fall ‘tilsynelatende syk’. Men sammenblandingen med skinn ‘hud’ er så gammel at den nesten må regnes som en del av språket. Det er også mulig at skinn faktisk er det opprinnelige. Det finnes flere hypoteser om hva som i så fall kan ligge til grunn, se under skindsyg i Falk og Torps Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog (mer i Niels Åge Nielsen Dansk etymologisk Ordbog, København 1966).

Nynorsk

I nynorsk ser man lettere forskjell på skinnene. Skinn i betydningen ‘glans’ eller ‘utseende’ heter der skin: solskin, skinheilag osv. med lang i. I noen dialekter finner vi her lang eller kort e, som i /solsjen/ eller /solsjenn/, mens skinn ‘hud’ heter /sjinn/. Sjalu er altså kanskje skinsjuk med én n. Men skinnsjuk er likevel den vanligste skrivemåten (og uttalen) i nynorsk. Tilknytningen til skinn 'hud' er altså godtatt i praksis, eventuelt kan man se det som et ikke helt fordøyd lån fra tysk/dansk/bokmål.

Svar

Spanskrøyr er både eit botanisk fagord og namnet på ein prylereiskap som vart nytta i skulen i gamle dagar. Som botanikkord er spanskrøyr nemninga på stengelen på palmar av slekta Calamus, som Calamus rotang. Ordbøkene fortel at prylereiskapen kunne vere laga av slike stenglar, og at rottingstol før kunne heite spanskrøyrsstol.

Stenglar som dette vart i eldre tid innførte frå Spania, og det er nok derfor dei fekk namnet spanskrøyr endå treslaget ikkje voks der. Vi har det truleg frå tysk spanisches Rohr via dansk spanskrør.

Svar

Det er valfritt. Ålmenn er det mest tradisjonelle.

Frå 1. august 2012 gjeld det nye rettskrivingsreglar for nynorsk, og etter dei er ålmenn og allmenn jamstilte former. Då kan ein altså velje fritt mellom dei. Merk at vi sløyfar ein -n i inkjekjønn: ålment eller allment. I bunden form og fleirtal heiter det anten ålmenne eller allmenne.

Hald deg helst til anten å eller a gjennomført i grunnordet og samansetningane: ålmennfag/allmennfag, ålmennmedisin/allmennmedisin osv. Bruker du fyrst å her, bør du òg skrive å i ålmente (om folket i det heile, publikum). Elles kan du bruke allmente. Hugs to l-ar når du brukar a!

Formene med å er dei eldste formene i nynorsk. I mange år har dei vore sideformer og stått i skarpe klammer i ordbøkene, altså slik: allmenn [ålmenn]. Ålmente stod ikkje i klammer.

Nokre ord finn vi knapt med anna enn ål- i nynorsk, som ålsvart og ålblaut. Tydinga til ål- her er ‘heil-’.

Bokmål

På bokmål har ein berre éi form å halde seg til: allmenn – altså med to l-ar og to n-ar. Almen er i dag berre bunden form eintal av en alm.

Svar

Generelt tilrår Språkrådet skriftnær uttale av framandord (importord), til dømes /jass/ og /kompromiss/. Den fransknære uttalen /syksé/ er likevel så vanleg at han må reknast som brukande ved sida av den meir tysk- og engelsknære uttalen /suksess/.

Nynorskordboka har med både /suksess/ og /syksé/ som uttalevariantar. Slik er det òg i Norsk Riksmålsordbok og NAOB. Går vi til uttaleordbøkene av Berulfsen (1969) og Vanvik (1985), finn vi same mønsteret. Vi må heilt attende til Alnæs’ uttaleordbok frå 1925 for å finne noko anna, nemleg /syksé/ og /syksess/, med den siste varianten i parentes. (I 1910-utgåva står han ikkje i parentes.)

I dansk har ein òg hatt begge slags uttale av succes, men det er varianten /sygsé/ som er nemnd i Den Danske Ordbog. Svenskane skriv beint fram succé.

Svar

Det er ingenting formelt i vegen for å bruke trilemma på norsk.

Søk på nb.no og i andre tekstbasar syner at trilemma er brukt på norsk, t.d. her i ei bok utgitt i 1990:

Ordet står òg i Fremmedordbok av Dag Gundersen med definisjonen «valg mellom tre (oftest vanskelige eller ubehagelige) muligheter, jf. dilemma». Ordet er godt etablert i norsk filosofisk språkbruk.

Sjeldne framandord bør generelt berre brukast når det er grunn til å tru at dei vil bli forstått i målgruppa. For mange lesarar vil vel assosiasjonen til det kjende ordet dilemma vere nokså klår her, så det skulle gå greitt.

Det er mogleg å lage samansetningar som tetralemma (4), pentalemma (5) og så vidare, men i dei fleste samanhengar vil vi nok rå ifrå å trekkje det så langt. Ein er med enklare ord i klemme (som i utgangspunktet = dilemma) mellom så og så mange val.

Svar

Ja. Netthandel er godt innarbeidd.

Svar

Ja, det står i mange ordbøker og har vore brukt i over hundre år i norsk, dansk og svensk.

Ordlagingsmønsteret (verb av substantiv) er kjent: å intervjue av eit intervju, å kollapse av ein kollaps, å filme av ein film, å bile av ein bil osb.

På den andre sida har verbet berre vore i vanleg bruk i nokre få tiår. Mange tykkjer det kling rart, og langt frå alle uttrykk med substantivet kompromiss kan skiftast mekanisk ut med verbet.

Av og til kan ein forresten godt bruka tradisjonelle alternativ som gje (litt) etter, slå av (på krava) og møtast på halvvegen, jf. dette søket i norske aviskjelder som syner relativ oppgang og nedgang i synonymbruken:

Svar

Som det går fram av Bokmålsordboka, er allmenn i dag den eneste korrekte formen på bokmål. Skal dere følge offisiell norsk rettskrivning, må dere velge den. I offisielt språk er almen bestemt form entall av en alm.

I intetkjønn heter det allment og i bestemt form og flertall allmenne.

Merk også at det heter allmennhet, allmennfag, allmennmedisin osv. I allmennyttig sløyfer vi den ene n-en i tråd med vanlige rettskrivningsregler.

Den eldre skrivemåten almen var offisiell fram til 1981. Den brukes fortsatt noe, men er altså ikke lenger korrekt.

Svaret på det siste spørsmålet gir seg dermed selv.

Svar

Det heter en eller ein merd, og d-en er stum.

Uttalen er /e(i)n mær – mæren/, se for eksempel Bjarne Berulfsens uttaleordbok. I noen dialekter kan uttalen være trangere (mer e-aktig). (I en mer tradisjonell betydning, før fiskeoppdrett ble vanlig, fantes ordet i mange andre dialektvarianter.)

I arveord står en -rd- ofte for r-uttale på Vestlandet og tjukk l på Østlandet. Det vil si at d-en enten er stum eller «bakt inn» i en annen lyd.

Å uttale d-en er som å si en fjord eller en gård bokstavrett. Det har ikke noe grunnlag i norsk.

Å skrive «mæren» uten d er på sin side som å skrive «fjoren», «gåren», «gjæret» for fjorden, gården, gjerdet.

Hunkjønnsformen «ei mære» er av nyere dato og mangler tradisjonsgrunnlag. Utgangspunktet er trolig at /mærer/ (flertall av en merd) er blitt oppfattet som flertall av et svakt hunkjønnsord. Det er som om en fjord skulle bli omtolket til «ei fjore» på grunnlag av flertallsformen fjorder (uttalt /fjorer/).

Svar

Variantene er nå likestilte. Hverken er like riktig som verken. Hverken var ute av rettskrivningen mellom 1959 og 2005, og da festet varianten verken seg.

[Til de leserne som bare vil vite hva som er riktig: Svaret på det står ovenfor. Resten av teksten er for spesielt interesserte.]

Hverken er den eldste formen, som vi har arvet fra skriftfellesskapet med dansk. Den ble erstattet helt av den lydrette formen verken i 1959, da også skrivemåtene valp, veps og virvle ble innført.

I 1959 ble selve ordet verken tillatt også i nynorsk ved siden av korkje (og dessuten valp og veps ved siden av kvelp og kvefs). Skrivemåtene med hv- kunne ikke komme på tale i nynorsk. De lydrette formene med v- bød seg fram som fellesformer for både bokmål og nynorsk.

Dette kan likne et steg på veien mot den svenske tilstanden, der den stumme h-en er fjernet i alle ord med eldre hv- (jf. de svenske spørreordene vem, vad, var). Men stort sett ble hv- (nynorsk kv-) bevart i de norske rettskrivningsendringene, både i spørreord og andre ord. (Merk forresten at hverken/verken ikke er et spørreord.)

Det har vært en vedvarende diskusjon om verken og hverken siden 1959, og den uoffisielle formen hverken fortsatte å hevde seg i bruk. I 2005 ble h-en igjen tatt inn i bokmålsrettskrivningen. Formene er nå likestilte, så Språkrådet anbefaler ikke den ene framfor den andre.