Språkspørsmål og svar

Svar

Skrivemåten likne ble tillatt på bokmål (den gang kalt riksmål) i 1917 og fullt ut sidestilt med ligne i 1938.

Bruken av likne i skatteetaten må sees i sammenheng med navnene på likningskontorene rundt omkring i landet. Det har vært et mål at statsorgan skal ha navn som passer på både bokmål og nynorsk, både av språkpolitiske og praktiske grunner. På nynorsk kan det bare hete likne med k, og når bokmål har valgfrihet, gir løsningen seg selv: likningskontor. At nynorskkommuner og kommuner som bruker begge målformer, til sammen har vært i flertall, styrker grunnlaget for denne løsningen.

Det har sikkert vært praktisk å bruke formene likne og likning i vanlig tekst når man først hadde k i navnet på kontorene.

Hva som står i ligningsloven, er ikke formelt avgjørende, men det kan godt hende at det er en påvirkningsfaktor i dag.

Likne kom inn i bokmål fordi uttalen med -k- var vanlig i norsk talemål rundt omkring i landet (trolig vanligere enn i dag), og dessuten viste den bedre sammenhengen med adjektivet lik (jf. dansk lig). Likne har gjort det bedre i bokmål enn rekne (som kom inn som sideform samtidig), men dårligere enn blekne (som ble tilrådd framfor blegne i 1917).

Svar

Du kan i prinsippet kombinere former på slump, men det er vanlig å peile seg inn mot enten såkalt radikalt bokmål (mye -a) eller såkalt moderat/konservativt bokmål (lite -a, i retning dansk). Statistisk sett er a-former mest brukt om det mindre formelle og høytidelige, men det er ikke nødvendig å rette seg etter statistikken.

Det finnes ingen offisielle regler for eller mot å bruke a-endelser i noen sjanger. Det finnes heller ingen offisielle regler mot å blande a-endelser og andre former på slump. Det kan likevel være en god idé å følge visse retningslinjer for kombinasjon av former, og man bør i alle fall behandle hvert ord konsekvent i en vanlig sakprosatekst.

Nedenfor gir vi deg en bakgrunn som du kan bruke til å lage dine egne retningslinjer. Hvis du blir utålmodig, kan du hoppe til de nummererte listene.

Rettskrivningshistorien

I den prosessen der dansk ble til dansk-norsk og senere til riksmål og bokmål, ble særnorske ord og former ujevnt innført. De ble først tatt i bruk i skildring av norsk natur og folkeliv. Også senere har de «radikale» formene (diftonger og a-endelser) blitt brukt mest om det konkrete, det naturlige og det folkelige – med andre ord det stilistisk «lave».

I rettskrivningene fra 1938 og 1959 ble a-endelser gjort obligatoriske i mange ord. I 1981 ble a-endelsene valgfrie igjen. Men i praksis består skjevheten, og den utvikler seg i uventede retninger, som vi skal komme tilbake til.

Du finner mer om utviklingen av bokmålet i denne artikkelen av Boye Wangensteen i Språknytt.

Retninger du kan velge mellom

Som språkbruker er du som sagt ikke bundet av hverken statistikk eller konvensjonell stilistikk. Du kan i prinsippet komponere selv, for eksempel i en av disse retningene:

1) gå lenger i konservativ retning (mot dansk) enn normalt (ingen a-endelser)

2) følge tendensen fra 1900-tallet til å bruke a-endelser som stilmarkør (i konkrete og «jordnære» ord eller i tilsvarende stil; i substantiv, verb eller begge deler)

3) bruke (lite eller mye) a-endelser uten noe (tradisjonelt) system (jf. oppløsningen av trekjønnssystemet nedenfor)

4) bruke mye a-endelser ganske konsekvent, forankret i systemet i norske dialekter (uten hensyn til hva noen regner som «dannet talemål»)

1–4 er altså bare en beskrivelse av tendenser.

To hovedretninger i talemålet

I de fleste norske dialekter henger a-endelsene (eller tilsvarende vokalendelser) tradisjonelt tett sammen. Kort sagt: Sier man hytta, sier man også tia (tida), og sier man sovna, sier man også kasta (retning 4).

I kontrast til dette har vi tendensen til å veksle mellom endelser etter humør og emne. Det er nok mest typisk for middelklassen i de store byene, jf. en ytring som «tiden går fort på hytta» (retning 2 eller 3).

Noen retninger i litteraturen

Statlig prosa gikk lenge i retning 2, men tenderer nå mot 1. A-endelsene fikk ikke feste i de fleste abstrakte ordene eller i den formelle og høytidelige stilen (f.eks. i lovspråk). Dokumenter fra det offentlige er oftest kjemisk frie for a-endelser i både substantiv og verb, selv om disse endelsene egentlig er valgfrie.

Utover på 1900-tallet ble det vanlig å følge retning 2 til en viss grad i skjønnlitteraturen. Forfattere som kjenner tradisjonelt by- og bygdemål godt, har gjerne prioritert a-endelser i hunkjønn framfor a-endelser i verb. Yngre forfattere som har nyere bymål som rettesnor, prioriterer nok oftere a-endelse i verb, og da særlig i uhøytidelige passasjer.

Ny retning i talemålet: oppløsning av trekjønnssystemet

Mange yngre mangler den tradisjonelle følelsen for hva som er hunkjønnsord, men har lagt merke til at mange uhøytidelige ord får a-endelse. Dermed har a-ending de siste tiåra blitt delvis forvandlet fra hunkjønnsmarkør til stilmarkør for emnet eller ytringen.

En rekke ord som i uminnelige tider har vært hankjønnsord, er observert med a-endelse i de siste åra. To ytterliggående eksempler er «oksa» for «oksen» og hunkjønnsformen «lita» (eller «litta») brukt sammen med hankjønnsord. Samtidig som a-en sprer seg der den tradisjonelt ikke hører hjemme, brer hankjønn (eller felleskjønn) seg på bekostning av hunkjønn i umarkert tale og normalprosa, slik at flere sier f.eks. «musen» (som før var meget uvanlig i hverdagstale utenom Bergen og små miljøer i de store byene).

Retning 2 har ryddet vei for retning 3, som kan stå i vekselvirkning med retning 1.

Du kan rote eller rydde

Retning 1 og 3 krever ingen spesiell innsats. Men hvis du vil legge skrifttradisjon eller tradisjonelt norsk talemål til grunn, må du studere ordene litt nærmere og gjøre noen valg.

Her kommer tre eksempler i retning 1, 2 og 4.

1) Kjerringen hoppet stav over husene. Dronningen kastet brevene og tok av kronen.

2) Kjerringa hoppet (hoppa) stav over husene. Dronningen kastet brevene og tok av kronen.

4) Kjerringa hoppa stav over husa (husene). Dronninga kasta breva (brevene) og tok av krona.

Eksempel 1 kan tolkes som bergensk eller stivt riksmål, avhengig av hvem som har skrevet det. Eksempel 2 representerer ganske vanlig stilistisk forskjellsbehandling. Eksempel 4 svarer til vanlig tradisjonelt norsk talemål i de brede lag. Det kan lages en rekke mindre motiverte eksempler, særlig i retning 3.

Som nevnt står -a i substantiv tradisjonelt sterkere enn -a i verb litteraturen. Her er noen mer spesifikke merknader som gjelder håndteringen av ordene innenfor hver ordklasse:

Ulike verb: Kastet og hoppa er en mulig kombinasjon, men virker umotivert, i alle fall når ordene brukes i sin grunnbetydning. Du kan godt velge enten -et + -et eller -a + -a i disse to, uavhengig av emne og dagsform. Ovenfor har vi likevel bare kastet ved siden av både hoppet og hoppa, siden det er dronningen som kaster.

Ulike substantiv: Du kan skrive kjerringa og dronningen med de konvensjonelle sosiale markørene (i retning 2) eller jevne ut til enten kjerringa og dronninga (retning 4) eller kjerringen og dronningen (retning 1). En slik utjevning stemmer med de fleste former for tradisjonelt norsk talemål. Å snu skrifttradisjonen på hodet og skrive kjerringen og dronninga har dårlig grunnlag, om det da ikke er for å drive gjøn med språksosiale konvensjoner.

Ulike intetkjønnsord: Ovenfor representerer hus intetkjønnsordene. Intetkjønn flertall med -a (husa, epla) henger språkhistorisk nøye sammen med hunkjønn på -a og har samme status i rettskrivningen, men står likevel svakere enn hunkjønns-a i praksis, særlig i skrift. Derfor har vi lagt til husene i parentes. Enda litt svakere står a-endelse i de intetkjønnsordene som har e-utlyd, som eple (altså oftere husa, breva og folka enn epla).

Svar

Vi har to kombinasjoner med sterk indre sammenheng språkhistorisk sett:

1) ei øy – øya (hunkjønn)
2) en øy – øyen (hankjønn eller felleskjønn)

Kombinasjon 1 svarer til vanlig norsk rundt omkring i landet, der vi også finner bestemte former som øyo, øye osv., alle uten n.

Kombinasjon 2 svarer til bergensk og visse sosiolekter i de store byene. Denne varianten har en sterk rot i den eldre dansknorske formen en ø – øen.

Det har vokst fram et «kompromiss» mellom 1 og 2 som står sterkt i Oslo og i bokmålsnært talemål:

3) en øy – øya

Dette er helt akseptert i bokmål. Man kan diskutere om øya her er en hunkjønnsform eller bare en a-endelse.

Noen oppfatter nok variant 3 som et stilbrudd, men det er uansett et mye mindre stilbrudd enn

4) ei øy – øyen

Denne kombinasjonen mangler talemålsgrunnlag og er språkhistorisk sett helt umotivert. Den kan ikke anbefales.

I boka Godt språk i lærebøker (Norsk språkråd, 1999) står det på s. 168:

Vi nevner igjen at man på bokmål godt kan kombinere en bok med boka, ved siden av ei bok – boka, men ikke ei bok – boken.

Svar

I humle og ein del andre heimlege ord har u halde på den gamle uttalen av denne bokstaven.

I gammalnorsk stod bokstaven u for ein o-lyd, slik han gjer i mange andre språk den dag i dag. Seinare skjedde det endringar i lydsystemet, slik at ein i staden fekk den spisse norske u-lyden i dei fleste posisjonar. Men framfor m og ng heldt den gamle uttalen seg stort sett. Jamfør den vanlege uttalen av ord som dum, rumpe, hummar, ung, tung.

I eldre nynorsk vart u nytta nokså konsekvent føre m og ng i ord der uttalen var u eller o (ikkje å) i dialektane. Til dømes skreiv ein um for /om/ fram til 1938. Lenge skreiv ein òg å sumle og å fumle. Utetter på 1900-talet gjekk ein smått om senn over til å somle og å fomle (sideformer i 1917, hovudformer i 1959). Dette skulle vera meir lydrette former, men sidan dum og humle vart ståande, slik at <um> faktisk framleis stod for /om/, er det like rett å sjå det som bokmålstilnærming.

I 1996 fekk vi lompe for lumpe. Men det heiter framleis lumpent og dumt på både nynorsk og bokmål.

Gomle skriv vi med o fordi det kjem av gom(me) (som har o-lyd). Skrivemåten skal visa samanhengen mellom orda. (På dansk skriv dei gumle og gumme.)

Svar

Ja, hvis og viss er jamstilte skrivemåter. Hvis er mest brukt.

Slik står det i Bokmålsordboka:

Mellom 1959 og 2005 var viss en såkalt sideform, det vil si innenfor rettskrivningen, men utenfor læreboknormalen (en snevrere norm). Siden 2005 har de to variantene vært formelt jamstilte i bokmål.

Ordet hvis må ikke forveksles med adjektivet viss, som betyr ‘sikker, utvilsom’ («være viss på noe», «sikkert og visst») eller ‘bestemt’ («med visse mellomrom», «til en viss grad»).

Noen tilleggsopplysninger

Nynorsk: ikke hvis

På nynorsk kan man ikke skrive hvis eller andre ord med hv-. Tradisjonelt heter hvis helst dersom eller (trykklett) om, og man kan klare seg godt med det; men det er faktisk mulig å bruke viss i denne betydningen (men ikke visst!).

«Hvem sin» er bare hvis

Merk at viss ikke i noen målform kan brukes for å angi eiendom eller tilhørighet. Det kan som før bare hete f.eks. «en mann hvis identitet er ukjent, ble funnet død i går kveld». (På nynorsk må man skrive det helt annerledes.)

Hviss er noe helt annet, som du nok kan se bort fra

Noe helt annet, som du ikke finner i ordbøkene, er det konstruerte ordet hviss, som kan brukes innenfor logikken. Det svarer til engelsk iff (av if) og betyr ‘hvis og bare hvis’.

Svar

Det er ikke godt å si hva som passer best, men -æ- er det vanligste.

Grafene nedenfor viser den relative utbredelsen i norsk litteratur. Mellom 1917 og 1959 var pel obligatorisk. Det var sikkert ment som en tilnærming til den tids moderne, «pyntelige» uttale, og i alle fall som en slags forenkling.

Men i realiteten er æ-varianten både mest tradisjonell og mest «moderne» i skrift. I 1959 kom varianten pæl inn igjen, og den stod alene til 2005, da det ble valgfrihet.

Uttale av æ og e

E kan ofte uttales æ og omvendt i norsk. Skrivemåten sier ikke alltid så mye om uttalen. For eksempel finnes det neppe noe sted i landet der alle disse ordene tradisjonelt uttales nøyaktig som de skrives: fæl, hæl, mæle, tæl, kvele, stjele og tele.

Foran østlandsk tjukk l uttales både e og æ oftest som æ. Å pæle ‘streve’ har tjukk l og dermed æ-uttale. Men dette er et helt annet ord enn de som er aktuelle her. En pæl og (å pæle om å sette ned påler) har i liten grad blitt uttalt med tjukk l, siden påle (med tjukk l i øst) har vært det vanligste folkemålsordet for den aktuelle gjenstanden. I såkalt dannet talespråk har uttalen helst vært /pel/ (med tynn l). Det kan tale for å skrive e, men /pel/ kan i prinsippet godt skrives pæl også. Noen ganger har vi æ i et ord fordi en annen form av ordet eller et beslektet ord har å. Det er da gjerne såkalt omlyd, jamfør vekslinger som tå – tær, våt – væte/væske

Påle og beslektede ord

Nå er riktignok ikke pæl en avledning av påle med omlyd. Ordene er bare synonymer som kommer av samme rot. Påle har som nevnt vært det vanligste i norsk talemål rundt omkring i landet (jf. gammelnorsk páll, i siste instans fra latin palus).

Grunnen til at de fleste i dag bruker snart påle, snart pæl/pel, er at den dansk-norske tradisjonen henger ujevnt igjen og er overrepresentert i formelle og høytidelige sammenhenger. Mange skriver nå f.eks. bryggepåle og pålehus. Her er det snakk om konkrete påler, så å-en duger på norsk (dansk har derimot bare pælehus). Likevel har pæleormen aldri fått smake på å-en. Milepæl er en høytidelig metafor, så den dansk-norske varianten dominerer.

I forbindelse med grunnarbeid er det helst variantene pæling/peling som brukes, enda emnet skulle være konkret nok. (Svensk har pålning, nynorsk påling.) Det er dypest sett samme pæl-/pel- her som i milepæl. Det er det opprinnelig også i bopel, men sammenhengen er svekket, og ordet har gått sin egen vei: Æ-en ble ikke tatt inn igjen i bopel i 1959 eller 2005, så her er man nødt til å bruke e. (Dansk har både milepæl og bopæl.)

Utvikling

Utviklingen av milepæl og milepel i norsk litteratur (NB N-gram, nb.no):

Svar

Det er valfritt. Ålmenn er det mest tradisjonelle.

Frå 1. august 2012 gjeld det nye rettskrivingsreglar for nynorsk, og etter dei er ålmenn og allmenn jamstilte former. Då kan ein altså velje fritt mellom dei. Merk at vi sløyfar ein -n i inkjekjønn: ålment eller allment. I bunden form og fleirtal heiter det anten ålmenne eller allmenne.

Hald deg helst til anten å eller a gjennomført i grunnordet og samansetningane: ålmennfag/allmennfag, ålmennmedisin/allmennmedisin osv. Bruker du fyrst å her, bør du òg skrive å i ålmente (om folket i det heile, publikum). Elles kan du bruke allmente. Hugs to l-ar når du brukar a!

Formene med å er dei eldste formene i nynorsk. I mange år har dei vore sideformer og stått i skarpe klammer i ordbøkene, altså slik: allmenn [ålmenn]. Ålmente stod ikkje i klammer.

Nokre ord finn vi knapt med anna enn ål- i nynorsk, som ålsvart og ålblaut. Tydinga til ål- her er ‘heil-’.

Bokmål

På bokmål har ein berre éi form å halde seg til: allmenn – altså med to l-ar og to n-ar. Almen er i dag berre bunden form eintal av en alm.

Svar

Nei, du er ikke nødt. Det er valgfritt. Språkhistorisk hører artikkelen ei og endelsen -a sammen, men sammenhengen har blitt svakere. I standard bokmål er a-endelser vanligere enn artikkelen ei.

Det er ikke lenger påfallende med en dør – døra, så du kan trygt skrive det, om du vil.

Grammatisk system i folkemålet, stilmarkering i bokmålet

I de fleste norske dialekter er hunkjønnsendelsen en del av et grammatisk system med egne artikler og adjektivendelser (f.eks. ei lita bok – boka), og hunkjønnsbøying er bevart i de fleste ord som var hunkjønnsord i norrønt. Dette systemet har aldri slått helt gjennom i såkalt høyere norsk talemål eller i bokmålet. Generelt har særnorske former hatt lav sosial status i norsk språkhistorie.

A-endelsen har derfor bare vunnet fram på noen fronter i skriftmålet, da helst som stilmarkør. Både a-endelsen og artikkelen ei brukes gjerne til å markere noe som tarvelig, trivielt, landsens eller naturnært. Ord for høyverdige og abstrakte ting utstyres sjelden med a-endelse i bokmålet.

De fire kombinasjonene i talemålet

En og -en:
Kombinasjonen en dør – døren representerer en ubrutt linje tilbake til dansk skriftmål, men finnes også i talemål (særlig i Bergen og i sosiolekter i Oslo).

En og -a:
I bymål, særlig i de sosiale mellomlagene, er kombinasjonen en dør – døra nå vanlig.

Ei og -en:
Kombinasjonen ei dør – døren brukes neppe fast av noen. Denne kombinasjonen kan frarådes.

Ei og -a:
Det tradisjonelle i norsk ellers er ei dør – døra, eventuelt en annen vokal enn -a til slutt.

Ei i nyere rettskrivning

Fra 1938 til 1959 var artiklene en og ei valgfrie ved hunkjønnsord som kunne bøyes med -a. Det var riktignok noen unntak fra valgfriheten. En del ord var nemlig obligatoriske a-ord (det var særlig konkrete ord og ord med særnorsk form), og de skulle ha ei i eventyr, sagn og annen folkelig fortelling, het det.

I læreboknormalen fra 1959 ble det slakket noe på regelen, men den ble samtidig strammet inn på et vis: «Den ubestemte artikkel skal ved -a-ord være valgfritt ei eller en, likevel slik at ord som har fått en folkelig form (ku, geit osv.), skal ha artikkelen ei» (vår utheving).

Bak «fått en folkelig form» skjuler følgende faktum seg: Da dansk-norsken ble forvandlet til norsk tidlig på 1900-tallet, ble ord for landlige og naturlige ting som ko og g(j)ed skiftet ut med særnorske og folkelige varianter som ku og geit. De fikk da stort sett den «folkelige» norske hunkjønnsformen (ei og -a) med på kjøpet, og dette ble altså gjort til regel.

Siden folk flest ikke har oversikt over hvilke ord som i sin tid fikk en folkelig form, var dette en litt upraktisk regel. I 1981 ble den satt helt ut av spill, da a-endelsen rett og slett ble gjort valgfri i alle ord der den hadde vært aktuell. Kua/kuen ble valgfritt på samme vis som tida/tiden var valgfritt. Samtidig forsvant obligatorisk ei ut av rettskrivningen.

Ei er nå valgfritt alle steder der man kan velge -a i substantivet.

Svar

Det er korrekt og vanlig å kombinere slik du nevner. Man kan også godt bruke a-endelse i alle hunkjønnsord. Dessuten kan man kombinere fritt, men det er ikke nødvendigvis en god idé. For eksempel er «jenten» + «mora» en umotivert kombinasjon.

Dialektene og skriftmålet

Norske dialekter har tradisjonelt enten hunkjønn eller ikke. De som mangler hunkjønn, er først og fremst bergensdialekten og visse sosiolekter i de store byene.

Der hunkjønn står støtt i språket, hører alle ordene du nevner, til hunkjønnsordene.

Man må trolig til Bergen for å høre jenten brukt til vanlig i et større miljø. Grunnen er at ordet jente ikke kommer fra skriftfellesskapet med dansk. Den særnorske endelsen -a fikk derfor tidlig gjennomslag i dette ordet i riksmål/bokmål.

A-endelse som stilistisk markør i skrift

Systemet i tradisjonelle norske dialekter taler mot å veksle mellom a-endelse og en-endelse i ordene du nevner.

Men i skrift og i sosiolekter med sterke bånd til skriftmålet (og tidligere til dansk) har man alltid brukt den norske a-endelsen grammatisk tilfeldig (eller uavhengig av folkelig talemål i by og bygd) og mer eller mindre systematisk til stilistiske formål. A-endelsen brukes særlig når det skal signaliseres at noe (tematisk eller stilistisk) hører til i den konkrete, folkelige, naturlige og ikke minst landlige sfæren. Lenge var for eksempel kua obligatorisk, mens solen/sola var valgfrie former.

Minst fire løsninger

I virkelige tekster er varianten jenta vanligere enn variantene dattera og søstera og mora. Man kan velge å følge dette statistiske mønsteret og skrive jenta, datteren, søsteren og moren. Et like riktig alternativ er å bruke a konsekvent og dermed la være å diskriminere hunkjønnsendelsen stilistisk. Det er også mulig å fjerne alle hunkjønnsendelser. Det er heller ikke galt å kombinere på umotiverte måter (for eksempel mora og jenten). De to første løsningene fungerer nok best for de aller fleste.

Svar

Enten du skriver selv(e) eller sjøl(ve), må du nok skrive selvet hvis du skal holde deg innenfor rettskrivinga.

På bokmål er bare formen et selv (bestemt form selvet) korrekt i denne betydningen. På nynorsk heter det eit sjølv (sjølvet).

Det er ikke fullt så sært å blande sjøl med selvet som man kanskje skulle tro. Det har i alle fall støtte i andre deler av bokmålsrettskrivinga.

Mønster: oftere boklige former i abstrakte ord

Substantivet selv (selvet) er utvilsomt et mye mer boklig ord enn determinativet selv/sjøl. For å sette det på spissen har ikke folk før i tida gått mye rundt og pratet om hverken sitt eget eller andres selv/sjøl på dialekt. Derfor har ikke den særnorske formen av substantivet fått feste i bokmål.

Det er et generelt mønster i bokmål og mange dialekter at særnorske former (som sjøl) er sjeldnere i den mer abstrakte, formelle og lærde delen av ordforrådet, i papirordene, så å si.

Ord som har kommet inn i dialektene nyere tid, har ofte festet seg i bokmålsform. Vi kan ta sykehus som eksempel: Selv om det heter sjuk i de fleste dialekter, vil man mange steder finne en overvekt av dialektbrukere som sier sykehuset.

Denne språksosiale eller stilistiske skjevheten finner vi igjen som et statistisk mønster i bokmålet: vi finner oftere sjuk for syk enn sjukehus for sykehus. Men selve rettskrivingsreglene er ryddige: Sjukehus og sykehus er like valgfrie former som sjuk og syk. Og det er lov å være konsekvent, slik: sjuk + sjukehus eller syk + sykehus.

Sammensetninger med selv-/sjøl- er stort sett valgfrie (som selvsagt/sjølsagt), men det finnes noen unntak:

selvfølge, selvfølgelig, selvangivelse, selvisk
sjølmelding, sjølstende, sjølstyr

Et eksempel til: Uttrykket selv/sjøl om er nyere i vanlig norsk talemål enn selve ordet sjøl. Derfor er sjøl om (med -jø-) litt mindre utbredt blant folk enn sjøl aleine.

Svar

Hovedregelen er at verb på -ere og -isere beholder dobbel konsonant fra substantivet som det er avledet av (trafikkere av trafikk), mens det er litt vakling i andre ordgrupper, som i substantiv på -ant og -ør. Man kommer ikke utenom å slå opp i ordboka.

Allerede i 1917 ble det vedtatt at ord som trafikk og debatt skulle ha dobbel konsonant til slutt. Først i 1959 ble det vedtatt at avledninger på -ere skulle beholde dobbel konsonant.

Verb (på -ere) som følger hovedregelen

absoluttere, annullere, attakkere, bagatellisere, bivuakkere, blokkere, budsjettere, etikettere, fabrikkere, fasettere, fernissere, klakkere, kloakkere, konvoluttere, avkulakkisere, madrassere, merittere, plassere, porttrettere, profittere, rebellere, rikosjettere, sjokkere, supplikkere, tariffere, trafikkere, transittere; bagatellisere, krystallisere, metallisere, parallellisere

Disputere, invitere, rokere og visitere er ikke unntak fra regelen, men avledninger av ord uten dobbeltkonsonant: disputas, invitasjon, rokade og visitasjon. Drapere er et unntak (utgangspunktet er drapp, som er tøy av en viss sort). Glasere er kanskje også et unntak, men det er påvirket av glasur og fransk glacer. Kreditere kan knyttes til kredit (som er noe annet enn kreditt), men skrivemåten diskreditere bryter med diskreditt, som verbet egentlig henger sammen med.

Skrivemåten av ord som akselerere, detonere, eksellere og kansellere er bestemt av skrivemåten i det språket ordene er hentet fra, og er ikke knyttet til spesielle substantiver.

Substantiv (-ant, -ør, -isme, -ade) og adjektiv (-al, -abel)

Etter hovedregelen går blant annet disse substantivene:

appellant, debattant, duellant
billettør, kontrollør, modellør, portrettør, tariffør

Likevel har vi:

fabrikant, trafikant (jf. musikant, opph. av verbet musicare)
klakør, kronikør, profitør

Videre:

parallellisme, men absolutisme
galoppade, men blokade
appellabel, men profittabel og trafikabel

Dessuten:

trafikal

Det er altså en del inkonsekvenser her. Formene ovenfor er likevel så inngrodde at det er vanskelig å gjøre noe med saken.

Svar

Det er helt valgfritt.

Det er bare noen få sammensetninger som har obligatorisk frem-, som fremdeles, fremad og fremragende. Disse kan altså kombineres med bruk av fram ellers.

Ellers er det fritt fram/frem for både fram- og frem-: framdrift/fremdrift, framover/fremover, framskrive/fremskrive, framskynde/fremskynde, framtid/fremtid osv.

Det virker ryddigst om du velger den samme skrivemåten i de fleste vanlige sammensetninger, men det er ikke obligatorisk.

Fram har alltid vært den mest utbredte talemålsformen rundt omkring i dialektene. I bokmål er frem den eldste formen, men fram har lenge vært den vanligste, hvis vi ser bort fra sammensetningene, der bildet er mer broket.

Merk at -e- har sin rettmessige plass i bøyning og avledning av fram. Det heter bare fremre og fremst, også på nynorsk. Likeledes heter det bare å fremme (nynorsk også fremje).