Språkspørsmål og svar

Svar

Du kan i prinsippet kombinere former på slump, men det er vanlig å peile seg inn mot enten såkalt radikalt bokmål (mye -a) eller såkalt moderat/konservativt bokmål (lite -a, i retning dansk). Statistisk sett er a-former mest brukt om det mindre formelle og høytidelige, men det er ikke nødvendig å rette seg etter statistikken.

Det finnes ingen offisielle regler for eller mot å bruke a-endelser i noen sjanger. Det finnes heller ingen offisielle regler mot å blande a-endelser og andre former på slump. Det kan likevel være en god idé å følge visse retningslinjer for kombinasjon av former, og man bør i alle fall behandle hvert ord konsekvent i en vanlig sakprosatekst.

Nedenfor gir vi deg en bakgrunn som du kan bruke til å lage dine egne retningslinjer. Hvis du blir utålmodig, kan du hoppe til de nummererte listene.

Rettskrivningshistorien

I den prosessen der dansk ble til dansk-norsk og senere til riksmål og bokmål, ble særnorske ord og former ujevnt innført. De ble først tatt i bruk i skildring av norsk natur og folkeliv. Også senere har de «radikale» formene (diftonger og a-endelser) blitt brukt mest om det konkrete, det naturlige og det folkelige – med andre ord det stilistisk «lave».

I rettskrivningene fra 1938 og 1959 ble a-endelser gjort obligatoriske i mange ord. I 1981 ble a-endelsene valgfrie igjen. Men i praksis består skjevheten, og den utvikler seg i uventede retninger, som vi skal komme tilbake til.

Du finner mer om utviklingen av bokmålet i denne artikkelen av Boye Wangensteen i Språknytt.

Retninger du kan velge mellom

Som språkbruker er du som sagt ikke bundet av hverken statistikk eller konvensjonell stilistikk. Du kan i prinsippet komponere selv, for eksempel i en av disse retningene:

1) gå lenger i konservativ retning (mot dansk) enn normalt (ingen a-endelser)

2) følge tendensen fra 1900-tallet til å bruke a-endelser som stilmarkør (i konkrete og «jordnære» ord eller i tilsvarende stil; i substantiv, verb eller begge deler)

3) bruke (lite eller mye) a-endelser uten noe (tradisjonelt) system (jf. oppløsningen av trekjønnssystemet nedenfor)

4) bruke mye a-endelser ganske konsekvent, forankret i systemet i norske dialekter (uten hensyn til hva noen regner som «dannet talemål»)

1–4 er altså bare en beskrivelse av tendenser.

To hovedretninger i talemålet

I de fleste norske dialekter henger a-endelsene (eller tilsvarende vokalendelser) tradisjonelt tett sammen. Kort sagt: Sier man hytta, sier man også tia (tida), og sier man sovna, sier man også kasta (retning 4).

I kontrast til dette har vi tendensen til å veksle mellom endelser etter humør og emne. Det er nok mest typisk for middelklassen i de store byene, jf. en ytring som «tiden går fort på hytta» (retning 2 eller 3).

Noen retninger i litteraturen

Statlig prosa gikk lenge i retning 2, men tenderer nå mot 1. A-endelsene fikk ikke feste i de fleste abstrakte ordene eller i den formelle og høytidelige stilen (f.eks. i lovspråk). Dokumenter fra det offentlige er oftest kjemisk frie for a-endelser i både substantiv og verb, selv om disse endelsene egentlig er valgfrie.

Utover på 1900-tallet ble det vanlig å følge retning 2 til en viss grad i skjønnlitteraturen. Forfattere som kjenner tradisjonelt by- og bygdemål godt, har gjerne prioritert a-endelser i hunkjønn framfor a-endelser i verb. Yngre forfattere som har nyere bymål som rettesnor, prioriterer nok oftere a-endelse i verb, og da særlig i uhøytidelige passasjer.

Ny retning i talemålet: oppløsning av trekjønnssystemet

Mange yngre mangler den tradisjonelle følelsen for hva som er hunkjønnsord, men har lagt merke til at mange uhøytidelige ord får a-endelse. Dermed har a-ending de siste tiåra blitt delvis forvandlet fra hunkjønnsmarkør til stilmarkør for emnet eller ytringen.

En rekke ord som i uminnelige tider har vært hankjønnsord, er observert med a-endelse i de siste åra. To ytterliggående eksempler er «oksa» for «oksen» og hunkjønnsformen «lita» (eller «litta») brukt sammen med hankjønnsord. Samtidig som a-en sprer seg der den tradisjonelt ikke hører hjemme, brer hankjønn (eller felleskjønn) seg på bekostning av hunkjønn i umarkert tale og normalprosa, slik at flere sier f.eks. «musen» (som før var meget uvanlig i hverdagstale utenom Bergen og små miljøer i de store byene).

Retning 2 har ryddet vei for retning 3, som kan stå i vekselvirkning med retning 1.

Du kan rote eller rydde

Retning 1 og 3 krever ingen spesiell innsats. Men hvis du vil legge skrifttradisjon eller tradisjonelt norsk talemål til grunn, må du studere ordene litt nærmere og gjøre noen valg.

Her kommer tre eksempler i retning 1, 2 og 4.

1) Kjerringen hoppet stav over husene. Dronningen kastet brevene og tok av kronen.

2) Kjerringa hoppet (hoppa) stav over husene. Dronningen kastet brevene og tok av kronen.

4) Kjerringa hoppa stav over husa (husene). Dronninga kasta breva (brevene) og tok av krona.

Eksempel 1 kan tolkes som bergensk eller stivt riksmål, avhengig av hvem som har skrevet det. Eksempel 2 representerer ganske vanlig stilistisk forskjellsbehandling. Eksempel 4 svarer til vanlig tradisjonelt norsk talemål i de brede lag. Det kan lages en rekke mindre motiverte eksempler, særlig i retning 3.

Som nevnt står -a i substantiv tradisjonelt sterkere enn -a i verb litteraturen. Her er noen mer spesifikke merknader som gjelder håndteringen av ordene innenfor hver ordklasse:

Ulike verb: Kastet og hoppa er en mulig kombinasjon, men virker umotivert, i alle fall når ordene brukes i sin grunnbetydning. Du kan godt velge enten -et + -et eller -a + -a i disse to, uavhengig av emne og dagsform. Ovenfor har vi likevel bare kastet ved siden av både hoppet og hoppa, siden det er dronningen som kaster.

Ulike substantiv: Du kan skrive kjerringa og dronningen med de konvensjonelle sosiale markørene (i retning 2) eller jevne ut til enten kjerringa og dronninga (retning 4) eller kjerringen og dronningen (retning 1). En slik utjevning stemmer med de fleste former for tradisjonelt norsk talemål. Å snu skrifttradisjonen på hodet og skrive kjerringen og dronninga har dårlig grunnlag, om det da ikke er for å drive gjøn med språksosiale konvensjoner.

Ulike intetkjønnsord: Ovenfor representerer hus intetkjønnsordene. Intetkjønn flertall med -a (husa, epla) henger språkhistorisk nøye sammen med hunkjønn på -a og har samme status i rettskrivningen, men står likevel svakere enn hunkjønns-a i praksis, særlig i skrift. Derfor har vi lagt til husene i parentes. Enda litt svakere står a-endelse i de intetkjønnsordene som har e-utlyd, som eple (altså oftere husa, breva og folka enn epla).

Svar

I Nynorsk etymologisk ordbok (1919) står det under knehøne at ordet er synonymt med lårhøne og dessuten med høne alene. Høne er i denne sammenhengen et ord for det kvinnelige kjønnsorganet, og brukt om personer er betydningen ‘svak, karakterløs person, reddhare’. Høne og lårhøne har vært brukt slik særlig på Østlandet, mens knehøne har større utbredelse.

I idrettsspråket i dag brukes lårhøne om en skade som skyldes spark eller støt mot låret, og noen bruker knehøne om skader av dette slaget som er forvoldt med kneet.

I litteraturen: fra politikk og presse

Bladmannen Billing i Ibsens En folkefiende (1882) oppsummerer det greit: «Aslaksen er en knæhøne, en fejg karl; der er ikke mands mod i ham.» Redaktøren i Bjørnsons Redaktøren er ikke snauere:

(Og i talen «Om at være i Sandhed» skildrer Bjørnson psyken til redaktører som ordlegger seg på denne måten.)

Knehøne stod kanskje første gang på trykk i Aftenposten den 10.3.1869, i en anmeldelse av studentfarsen «Naar Pressen fører Krig». Det fremgår at publikum moret seg da ordet ble brukt av «morgenbladsreferenten» mot en «stortingsaspirant». Også Knud Knudsen (bokmålets bestefar) har nevnt at ordet særlig ble brukt av Morgenbladet som skjellsord rettet mot tingmenn og venstrefolk. Ordet har altså en antiparlamentarisk historie, men i folkelig talemål ble det nok satt knehønestempel på høyresiden også. I alle fall svarte venstrepressen etter hvert med samme mynt.

Den opprinnelige betydningen må på dette tidspunktet ha bleknet, litt som tilfellet senere har vært med kødd. Merk at knehøne var et av få særnorske ord som ble brukt i det stort sett danske språket på den tiden. Få av de store skribentene på 1800-tallet hadde inngående kjennskap til norsk folkemål, så det er kanskje ikke så underlig om de brukte et opprinnelig grovt ord uten å være klar over hva det kom av. Det er rart at ikke engang språkgranskeren Knudsen kom på at det kan ligge noe seksuelt til grunn for ordet. Men Aasmund Olavsson Vinje visste beskjed. Han skrev følgende i en fotnote i 1869:

Lårhøne er nok også gammelt i talemålet, og lenge var det regnet som dialekt eller slang. (I dialektordsamlinger står det ‘usedelig uttrykk’.) Så ble det spredt gjennom idrettsspråket, jf. boka Slang og sjargong (1962):

I dag er det blitt en idrettsmedisinsk fagterm, som denne gode artikkelen i Tidsskrift for Den norske legeforening viser.

Men merk at det står ei i sitatet ovenfor. Det hender at høna gjennomgår et kjønnsskifte i avisspaltene og blir til knehønen eller lårhønen. Hvis man i det hele tatt har a-endelser i språket, bør a-en i høna være den aller siste man skifter ut med -en.

Svar

Ordbøkene oppgir hunkjønn eller hankjønn, ikke intetkjønn.

Hunkjønn er helt dominerende på bygdene – der gjødsel håndteres oftest. Med hunkjønnsbøying heter det gjødsla i bestemt form. Eksempel: å kjøre ut all gjødsla. Den vanlige uttalen er jøssla.

Det er helt greit å uttale gjødsel som jøssel (altså /jøsl̩/), også på bokmål.

Svar

Hespet er nok i hovedsak et nyere tradisjonsbrudd. Det heter tradisjonelt ei hespe – den hespa i de dialektene der det ikke heter ein hespel – den hespelen.

Hvis ordet tradisjonelt hadde vært et intetkjønnsord i særlig mange dialekter, ville det ha blitt fanget opp av Norsk Ordbok, der slikt pleier å være registrert. Se klipp nedenfor.

Spekulasjon: Hvis man har lært ordet et hespetre før man har hørt om ei hespe, kan man fort komme til å si og skrive et hespe når man tar dette ordet i bruk. Problem: De unge kjenner kanskje ikke hespetre så godt lenger heller. Ellers kan det hende at intetkjønnsordet garn har påvirket hespe, jf. garnhespe.

Vi kan heller ikke utelukke «kjevlefaktoren». Kjevle er tradisjonelt et intetkjønnsord de fleste steder, men stadig flere sier nå ei kjevle, og det er til og med tatt inn i rettskrivningen. Vi kan regne med at mange som sier ei kjevle, fremdeles retter til et kjevle. Det er ikke rart om de da «retter» hespe på samme måte. (Dette er såkalt hyperkorreksjon, eller «retting til feil»).

Svar

Det er valgfritt. Den dansk-norske formen færge ble i 1917 avløst av ferje, som var enerådende til 1981, da ferge seilte inn igjen som likestilt form.

I gammelnorsk het det ferja. Ferge har vi fra dansk. Det er aldri tatt inn i nynorsk, der det bare heter ferje.

På Sør-Vestlandet er det tradisjonelle ei ferja – den ferjå eller ferjo. Men man bestemmer selv om man vil ta geografiske hensyn innenfor rettskrivningen.

Ferja og fergen

Kjønnet på ferge/ferje er også blitt valgfritt i bokmål. Historisk og stilistisk har det lenge vært en viss sammenheng mellom

ferje og hunkjønnsform (altså ferja pluss dialektformer som ferjo og ferjå)

og på den andre siden

ferge og felleskjønn (altså fergen)

Men før i tida var ferjen vanlig i skrift, akkurat som ferga er blitt det i den seinere tid.

Språkhistorie og dialektformer

G fra skriftbildet

En rekke g-er i norsk (selge, velge, sverge, verge, ferge) skriver seg fra en dansk skikk med å skrive g for j- eller w-uttale, jamfør f.eks. dansk at hærge ‘å herje’. I den norske uttalen av dansk skrift fikk disse lydene hard g, altså «bokstavuttale». Først på 1900-tallet spredte bokstavuttalen seg for alvor i norske dialekter.

J i det meste av landet

Leter man etter den opprinnelige uttalen i dialekten, som kanskje var bevart til midten av århundret, vil man de fleste steder finne ferje, til og med i hovedstaden. Kristiania-mannen Kristian Kølle, som engasjerte seg i rettskrivningsspørsmålet på slutten av 1700-tallet, mente det burde hete færje i stedet for færge på grunnlag av det vanlige talemålet (enda talemålet var temmelig danskpreget i de kretsene han ferdedes mest i). Bokmålets bestefar, Knud Knudsen, brukte også formen færje i sine skrifter.

Skriftuttale

Former med skriftuttale brer seg. Derfor er det grunn til å tro at flere unge sier ferge. At ferge sprer seg på Vestlandet, kan dessuten komme av at ordet oppfattes som del av en større gruppe ord og former som mister j-uttalen. Her finner vi alt fra å sørgje og ei verje til den dialektale j-uttalen i bergje' og torgje' (bestemt form av eit torg og eit berg med hard g). Når j-uttalen generelt taper terreng, kan også ferje rammes, og j-en endres til en uhistorisk g som stammer fra skriftbildet.

Det er altså litt av ei språkhistorisk smørje vi står oppi – men merk at smørje neppe blir til *en smørge, for dette alternativet finnes hverken i bokmål eller dansk.

Normen og bruken

G-variantene var altså utenfor rettskrivningen mellom 1917 og 1981. Likevel var ferge og fergen de mest brukte formene i bokmålstekster hos mange aviser og forlag etter krigen og fram mot 1980. Disse formene har holdt seg godt i forlagsverdenen, men ellers har det relativt sett gått litt nedover med dem etter at de ble tillatt igjen. I avisene har ferje og ferja vært de mest brukte formene de siste tjue årene, også på bokmål, samtidig som den nye g-varianten ferga har halt innpå.

Svar

Nei, du er ikke nødt. Det er valgfritt. Språkhistorisk hører artikkelen ei og endelsen -a sammen, men sammenhengen har blitt svakere. I standard bokmål er a-endelser vanligere enn artikkelen ei.

Det er ikke lenger påfallende med en dør – døra, så du kan trygt skrive det, om du vil.

Grammatisk system i folkemålet, stilmarkering i bokmålet

I de fleste norske dialekter er hunkjønnsendelsen en del av et grammatisk system med egne artikler og adjektivendelser (f.eks. ei lita bok – boka), og hunkjønnsbøying er bevart i de fleste ord som var hunkjønnsord i norrønt. Dette systemet har aldri slått helt gjennom i såkalt høyere norsk talemål eller i bokmålet. Generelt har særnorske former hatt lav sosial status i norsk språkhistorie.

A-endelsen har derfor bare vunnet fram på noen fronter i skriftmålet, da helst som stilmarkør. Både a-endelsen og artikkelen ei brukes gjerne til å markere noe som tarvelig, trivielt, landsens eller naturnært. Ord for høyverdige og abstrakte ting utstyres sjelden med a-endelse i bokmålet.

De fire kombinasjonene i talemålet

En og -en:
Kombinasjonen en dør – døren representerer en ubrutt linje tilbake til dansk skriftmål, men finnes også i talemål (særlig i Bergen og i sosiolekter i Oslo).

En og -a:
I bymål, særlig i de sosiale mellomlagene, er kombinasjonen en dør – døra nå vanlig.

Ei og -en:
Kombinasjonen ei dør – døren brukes neppe fast av noen. Denne kombinasjonen kan frarådes.

Ei og -a:
Det tradisjonelle i norsk ellers er ei dør – døra, eventuelt en annen vokal enn -a til slutt.

Ei i nyere rettskrivning

Fra 1938 til 1959 var artiklene en og ei valgfrie ved hunkjønnsord som kunne bøyes med -a. Det var riktignok noen unntak fra valgfriheten. En del ord var nemlig obligatoriske a-ord (det var særlig konkrete ord og ord med særnorsk form), og de skulle ha ei i eventyr, sagn og annen folkelig fortelling, het det.

I læreboknormalen fra 1959 ble det slakket noe på regelen, men den ble samtidig strammet inn på et vis: «Den ubestemte artikkel skal ved -a-ord være valgfritt ei eller en, likevel slik at ord som har fått en folkelig form (ku, geit osv.), skal ha artikkelen ei» (vår utheving).

Bak «fått en folkelig form» skjuler følgende faktum seg: Da dansk-norsken ble forvandlet til norsk tidlig på 1900-tallet, ble ord for landlige og naturlige ting som ko og g(j)ed skiftet ut med særnorske og folkelige varianter som ku og geit. De fikk da stort sett den «folkelige» norske hunkjønnsformen (ei og -a) med på kjøpet, og dette ble altså gjort til regel.

Siden folk flest ikke har oversikt over hvilke ord som i sin tid fikk en folkelig form, var dette en litt upraktisk regel. I 1981 ble den satt helt ut av spill, da a-endelsen rett og slett ble gjort valgfri i alle ord der den hadde vært aktuell. Kua/kuen ble valgfritt på samme vis som tida/tiden var valgfritt. Samtidig forsvant obligatorisk ei ut av rettskrivningen.

Ei er nå valgfritt alle steder der man kan velge -a i substantivet.

Svar

Det er korrekt og vanlig å kombinere slik du nevner. Man kan også godt bruke a-endelse i alle hunkjønnsord. Dessuten kan man kombinere fritt, men det er ikke nødvendigvis en god idé. For eksempel er «jenten» + «mora» en umotivert kombinasjon.

Dialektene og skriftmålet

Norske dialekter har tradisjonelt enten hunkjønn eller ikke. De som mangler hunkjønn, er først og fremst bergensdialekten og visse sosiolekter i de store byene.

Der hunkjønn står støtt i språket, hører alle ordene du nevner, til hunkjønnsordene.

Man må trolig til Bergen for å høre jenten brukt til vanlig i et større miljø. Grunnen er at ordet jente ikke kommer fra skriftfellesskapet med dansk. Den særnorske endelsen -a fikk derfor tidlig gjennomslag i dette ordet i riksmål/bokmål.

A-endelse som stilistisk markør i skrift

Systemet i tradisjonelle norske dialekter taler mot å veksle mellom a-endelse og en-endelse i ordene du nevner.

Men i skrift og i sosiolekter med sterke bånd til skriftmålet (og tidligere til dansk) har man alltid brukt den norske a-endelsen grammatisk tilfeldig (eller uavhengig av folkelig talemål i by og bygd) og mer eller mindre systematisk til stilistiske formål. A-endelsen brukes særlig når det skal signaliseres at noe (tematisk eller stilistisk) hører til i den konkrete, folkelige, naturlige og ikke minst landlige sfæren. Lenge var for eksempel kua obligatorisk, mens solen/sola var valgfrie former.

Minst fire løsninger

I virkelige tekster er varianten jenta vanligere enn variantene dattera og søstera og mora. Man kan velge å følge dette statistiske mønsteret og skrive jenta, datteren, søsteren og moren. Et like riktig alternativ er å bruke a konsekvent og dermed la være å diskriminere hunkjønnsendelsen stilistisk. Det er også mulig å fjerne alle hunkjønnsendelser. Det er heller ikke galt å kombinere på umotiverte måter (for eksempel mora og jenten). De to første løsningene fungerer nok best for de aller fleste.

Svar

Det må man kunne si, eller vri nøtta, som er vanligere.

Uttrykket er sikkert basert på vri hjernen, der hjernen vel er tenkt som en svamp. Som kjent kan hodet kalles nøtta (jf. uttrykket trang i nøtta). Det er ikke særlig logisk å vri noe så sprøtt som ei nøtt, men det har ikke så mye å si.

Slike uhøytidelige uttrykk kan man ikke sette for strenge krav til. De kan faktisk virke enda mer slående med en tåpelig vri.

Vi regner med at ingen vil bruke vri nøtta i en utpreget seriøs sammenheng uansett.

Svar

Det finnes to ganske ulike tradisjoner for å bruke hunkjønnspronomen om (visse typer) fartøy. Den ene, som vi kan kalle «den sentimentale», finnes også i blant annet dansk, svensk og engelsk. Den andre, som vi kan kalle «den grammatiske», er mer hjemlig eller vestnordisk.

Man bestemmer langt på vei selv om man vil følge den ene eller den andre skikken (eller prøve å kombinere dem).

Den sentimentale skikken

I litterært språk og visse martitime miljøer finnes det en tradisjon for å personifisere fartøy, særlig fartøy man har tilknytning til. Dette kan være den samme tradisjonen som de har i engelsk. Ifølge den danske språkforskeren Otto Jespersen hever man fartøyet litt ut over klassen av livløse ting med bruken av et annet pronomen enn intetkjønnspronomenet det (eller it). Hun og han signaliserer en viss samfølelse. En grundigere utgreiing står i dette blogginnlegget.

Det finnes også en parallell tradisjon i flere språk for å gi båter kvinnenavn.

På engelsk kan dessuten andre kjære ting enn båter, for eksempel lokomotiv og biler, omtales på den samme måten, særlig av menn. Noen mener at skikken er mannssjåvinistisk og nedlatende, og at den bør avskaffes til fordel for noe kjønnsnøytralt.

Den grammatiske skikken

Det er viktig å være klar over at bruken av hunkjønnspronomenet kan være uttrykk for noe helt annet på norsk, i alle fall om formen er hu eller ho. I nynorsk og (tradisjonelt) i de fleste dialekter er det en rent grammatisk nødvendighet å vise til hunkjønnsord med hunkjønnspronomenet: Sola er hu/ho, månen er han. Hu/ho om et fartøy med hunkjønnsbetegnelse har i denne sammenhengen ikke noe med kvinnelighet å gjøre.

Uansett hvilken språktradisjon man står i, øker sannsynligheten for at man velger hun/ho/hu dersom fartøyet med rimelighet kan kalles ei skute.

I norsk talemål brukes ho/hu om f.eks. skuta, skøyta, jolla, snekka, ferja, jekta og hurtigruta. Hvis fartøyet først og fremst identifiseres som en båt eller en båttype med hankjønnsbetegnelse, er det derimot han som gjelder (færingen, kanoen, prammen, kutteren, sjarken, tråleren, lastebåten, ubåten og andre stålbåter). Om skip (f.eks. et slagskip eller supplyskip) brukes helst det, hvis ordet båt ikke nettopp er brukt om det samme fartøyet.

Her er et eksempel fra boka Ishavsskuter:

Andre faktorer: navn og miljø