Språkspørsmål og svar

Kva er reglane for store og små bokstavar i forbokstavord?

Svar

Vi må skilje mellom ulike slags forbokstavord (initialord). Eitt skilje går mellom særnamn (eigennamn) og samnamn (fellesnamn). Eit anna skilje går mellom forkortingar som blir uttalte som ord, og forkortingar som blir uttalte bokstav for bokstav.

Særnamn uttalte bokstav for bokstav: store

Forkortingar for særnamn (eigennamn) blir oftast skrivne med store bokstavar:

World Wildlife Fund > WWF
Dei sameinte nasjonane > SN (eller FN, av De forente nasjoner)
Norsk rikskringkasting > NRK

Slike forkortingar les vi bokstav for bokstav: ve-ve-eff, ess-enn, eff-enn, enn-err-kå.

Særnamn uttalte i eitt: store/små

Særnamn i form av forbokstavord som kan lesast i eitt (akronym), kan skrivast på to måtar:

North Atlantic Treaty Organization > NATO eller Nato
UNESCO/Unesco

Genitiv

I genitiv legg vi ein liten s til:

WWFs, FNs, NRKs, NATOs eller Natos, UNESCOs eller Unescos

Samnamn: store/små

Forbokstavord som er samnamn (fellesnamn), kan skrivast med store eller små bokstavar:

BH/bh (eventuelt behå), CD/cd, EDB/edb, ENØK/enøk, LP/lp, PC/pc, TV/tv, WC/wc

Språkrådet tilrår gjerne små bokstavar i mykje brukte forkortingar, mellom anna fordi det da er lettare å skilje forkortingane frå særnamn. Di meir allment kjent eit fenomen med tilhøyrande forkorting er, di sterkare er tendensen til å velje små bokstavar.

Dersom forkortinga i prinsippet kan lesast som eit ord, men i praksis blir lesen bokstav for bokstav, er det god grunn til å velje store bokstavar (jf. IT, IKT og ID).

Nokre forkortingar skal i alle tilfelle skrivast med store bokstavar, m..a som AS, ISBN og PR.

Bøying

Merk bøyingsformene av ord som pc, tv, cd-rom:

pc-en – pc-ar – pc-ane
PC-en – PC-ar – PC-ane
(ikkje: pc'en eller pcen eller PC'en eller PCen osv.)

cd-rom-en – cd-rom-ar – cd-rom-ane
CD-ROM-en – CD-ROM-ar – CD-ROM-ane

I slike samnamn får vi apostrof før genitivs-s: ein pc's yting.

Samansetning

Forbokstavord som ikkje er akronym, får bindestrek i samansetningar:

sommar-OL, FN-vedtak, farge-TV eller farge-tv, PC-kjøp eller pc-kjøp

Forbokstavord som er blitt vanlege ord

Ein del opphavlege akronym har fest seg i norsk som vanlege ord, til dømes hiv (av Human Immune Deficiency Virus 'menneskeleg immunsviktvirus'), laser og radar. Slike ord blir bøygde og samansette på vanleg måte: ein radar – radaren – radarar – radarane, laserskrivar, hivmedisin.

Unnatak: ein del private namn og tekniske forkortingar

Reglane ovanfor er etter den gjeldande offisielle rettskrivinga. Private institusjonar og firma rår sjølv over namna sine og kan avgjere korleis eventuelle forkortingar skal skrivast. Eit døme er DnB for Den norske Bank (ein arv frå DnC for Den norske Creditbank), som forresten vart endra til DNB i 2011. Eit anna døme er partinamn, som KrF.

Innanfor fysikk og kjemi finn vi viktige internasjonale unnatak som dB og pH, og dessutan har heile feltet forsking og utvikling fått lov til å skilje seg frå hovudreglane med forkortinga FoU.

Kva heiter konto og saldo i fleirtal?

Svar

Konto er eit hankjønnsord som trygt kan bøyast på vanleg måte i fleirtal:

nynorsk: fleire kontoar – alle kontoane
bokmål: flere kontoer – alle kontoene

Dette er den vanlegaste bøyinga, som gjerne har blitt tilrådd. Det er òg mogleg å bruke den opphavlege italienske fleirtalsendinga -i, slik:

nynorsk: fleire konti – alle kontiane
bokmål: flere konti – alle kontiene

Den er mest brukt i ubunden form (etter fleire ovanfor), der den ikkje kolliderer med den norske endinga. (Kontiane er nesten ikkje brukt på nynorsk.)

Saldo kan ikkje bøyast med i, men berre regelrett:

nynorsk: fleire saldoar – alle saldoane
bokmål: flere saldoer – alle saldoene

Forma saldi har funnest, og danske ordbøker nemner gjerne denne forma. Men allereie Norsk Riksmålsordbok frå 1947 gjev berre opp saldoer.

Det finst forresten ingen regel som omfattar alle italienske lånord på -o- Til dømes kan risiko berre heita risikoar (bokmål risikoer) i ubunden form fleirtal. Ein må altså slå opp i ordboka om ein er i tvil.

Hvorfor kan det hete både flere brev og flere brever, flere kontor og flere kontorer, men bare flere hus på bokmål? Er det noen regel for dette?

Svar

Når det gjelder ubestemt flertall av intetkjønnsord på bokmål, er det vanskelig å gi enkle regler.

Flerstavingsord

Bare -er

Ord med e-utlyd (eple, stykke) har -er i flertall på bokmål:

flere epler, flere stykker

Valgfri -er

Lånord som slutter på en annen vokal enn -e, har oftest valgfrihet:

flere drama/dramaer, firma/firmaer, miljø/miljøer, nivå/nivåer, skjema/skjemaer, tema/temaer

Det samme gjelder ord med konsonantutlyd. Her finner vi blant annet kontor:

flere album/albumer, alternativ/alternativer, apotek/apoteker, apparat/apparater, argument/argumenter, arrangement/arrangementer, bibliotek/biblioteker, departement/departementer, distrikt/distrikter, dokument/dokumenter, fenomen/fenomener, hotell/hoteller, motiv/motiver, nitrat/nitrater, organ/organer, papir/papirer, poeng/poenger (sjeldnere p.-er i sport), prinsipp/prinsipper, problem/problemer, program/programmer, prosjekt/prosjekter, selskap/selskaper, sertifikat/sertifikater, system/systemer, universitet/universiteter

Brorparten er lånord. Ved disse ordene står koden n3 i Bokmålsordboka.

Spesielle grupper

De fleste ord på -um og -eum/-ium er en sak for seg. Her er henholdsvis -a og -eer/-ier de vanlige formene. Ved disse ordene står bare koden n i nettordboka. Trykk på koden for å få den nøyaktige bøyningen.

flere fakta
flere mysterier

Enstavingsord (og sammensetninger med slike)

Uten -er

Merk først at de aller fleste enstavingsordene slipper bøyning i flertall:

flere barn, hus, lam, strå, tak, vers osv.

Disse er markert med n1 i Bokmålsordboka.

Med -er

På den andre siden er det noen få som faktisk skal ha -er i flertall, f.eks.

flere tøyer, salter

Disse er merket med n i Bokmålsordboka.

Valgfri -er

Så er det altså de som kan få -er i flertall, valgfritt. De er markert med n3 i ordboka. Dette er en blandet gruppe historisk sett. Noen er gamle lånord:

flere brev/brever, fartøy/fartøyer, felt/felter, gods/godser, kart/karter, punkt/punkter, skilt/skilter, skjørt/skjørter, stoff/stoffer, verb/verber

Her kan man velge å følge hovedmønsteret i norsk (flere brev, fartøy osv.) uten at det volder problemer, men særlig stoffer kan av og til ha en presiserende verdi.

Vi har også noen gamle arveord med valgfri bøyning:

flere blad/blader, bord/border, fat/fater, huller og verker.

Flertalls-er var vanligere før. Stilnivå kan styre valget i noen tilfeller, for eksempel er huller relativt oftere brukt om teoretiske hull enn om hull i håndfaste ting, og høl heter bare høl i flertall.

Merk forresten nyansen ved bryster: Denne formen er vanligere når ordet viser til de brystene kvinner har to av, enn ellers.

Endelsen -er fra sør

Dansk har flere flertallsendelser enn norsk i intetkjønn (vi kan finne både -er og -e der vi har -er eller ingenting). Dansk er den historiske hovedgrunnen til at vi har flertallsendelser i intetkjønnsord i skriftmålet. Men i noen tilfeller kan norske dialekter/sosiolekter med mer flertalls-er enn annen norsk ha spilt en viktig rolle. Det gjelder særlig sørøstnorsk og bergensk. I visse varianter av sørøstnorsk (men ikke i bokmål) finner vil til og med former som flere huser.

Endelsen -er i ord som har hatt et annet kjønn før

En undergruppe med intetkjønnsord hatt et annet kjønn i eldre tid, som krevde r-endelse i flertall da. Her finner vi også en del mer hjemlige ord, f.eks. kinn/kinner (før hunkjønn), lodd/lodder (hankjønn, jf. en lott), skrift/skrifter (hunkjønn), syn/syner (hunkjønn). To eksempler på obligatorisk -er er flere lemmer og steder (hankjønn, jf. nynorsk stader). Det er ikke noen nødvendig sammenheng mellom -er i disse ordene og -er i de andre ordene som er nevnt i denne artikkelen.

Hva skal jeg velge?

Formvalget i enstavingsordene klarer folk stort sett å gjennomføre på egen hånd, på grunnlag av språkfølelsen. Vi får flere spørsmål om typen kontorer, og noen forteller at de har både sterke og uklare følelser for de ulike formene. Det er ikke så rart. Noen føler at formene med -er er mest tradisjonsrette innenfor skriftmålet, og det kan de ha rett i. Andre synes at nettopp disse formene virker barnslige, kanskje fordi de representerer utjevning av substantivbøyningen.

Om vi leter etter nytteverdien av -er, finner vi den helst i kjemien (jf. nitrater og obligatorisk salter). Her kan det være upraktisk å sløyfe endelsen. Ellers er behovet for skille mellom entall og flertall sjelden stort. De færreste savner formen flere huser.

Det er fritt valg mellom formene der det ikke er betydningsnyanser (se ordboka). Man behøver heller ikke å være konsekvent (bortsett fra med hvert ord, selvsagt), men det kan være lurt å lage seg noen regler i stedet for å blande helt tilfeldig.

Hvordan bøyes ordene faktum, kvantum og medium?

Svar

Ordene bøyes slik som nedenfor.

Skråstreken står for valgfrihet, B står for bokmål og N for nynorsk.

Kvantum går nøyaktig som faktum.

B
et faktum – faktumet
flere fakta – alle faktaene

N
eit faktum – faktumet
fleire fakta – alle faktaa / fleire faktum – alle faktuma

Sammensetningsformen er fakta-.

Mange um-ord har en egen «latinsk» flertallsstamme som slutter på -a i stedet for -um (flere fakta). Bare i nynorsk kan man valgfritt fortsette med um-stammen i flertall. Ordet blir da et helt regelrett intetkjønnsord på linje med (flere) hus – (alle) husa.

Se mer om fakta under «Aktuelt ord».

B
et medium – mediet
flere medier – alle mediene / alle media

N
eit medium – mediet
fleire medium – alle media

Som medium bøyes også alle sammensetninger med ordet, for eksempel massemedium.

Merk at sammensetningsformen er medie-, for eksempel mediebedrift, medielinja.

Ord på -ium har ikke den latinske flertallsstammen -a. De bøyes som vanlige intetkjønnsord i flertall når -um er sløyfet. Der vi finner -a, som i alle media, er det en radikal bokmålsform vi har for oss (på linje med husa). Bare i radikalt bokmål og i nynorsk kan man skrive «i media er det slik og slik», ellers heter det «i mediene».

Ord på -ium og -eum (som museum) mister -ium også i bestemt form entall (museet). I bokmål hører -ium/-eum altså bare til i ubestemt entall, det som er oppslagsformen i ordboka. I nynorsk derimot kommer -ium/-eum inn igjen i ubestemt form flertall. (Intetkjønnsord har alltid identisk form i ubestemt form entall og flertall i nynorsk, jf. eit hus – fleire hus.)

Jeg vil gjerne skrive parameteret, men stavekontrollen retter det til parameteren. Er det riktig? Hva heter det forresten i flertall?

Svar

Ord på -meter som viser til en størrelse, er hankjønnsord, akkurat som en meter alene. Altså heter det en parameter.

Genus

Ord på -meter som betyr ‘måleinstrument’, er derimot intetkjønnsord, f.eks. amperemeter, barometer, termometer.

At parameter er hankjønn, er ikke noe nytt, slik enkelte spørrere tror, jf. for eksempel Vilhelm Bjerknes, Om anvendelsen af mekanikens principer i fysiken (1892).

Flertall

I flertallsbøyningen av parameter er det imidlertid mye valgfrihet:

Uten sammentrekning: parametere − parameterne
Med sammentrekning: parametre(r) − parametrene

Bøy det gjerne slik du ville ha bøyd sommer.

Nynorsk har

uten sammentrekning: parameterar − parameterane
med sammentrekning: parametrar – parametrane

Den sistnevnte varianten er mest brukt.

Jeg ser at mange skriver «PCen» og «hjemme-PCen» uten bindestrek foran endelsen. Er det riktig?

Svar

Forbokstavord som pc, cd, tv, pdf, abc og bh skal skilles ut med bindestrek både før bøyningsendinger og i sammensetninger med andre ord.

Vi velger her å skrive ordene med små bokstaver (det er valgfritt). Vi får for eksempel:

pc-en, pc-bruk, hjemme-pc, hjemme-pc-en, hjemme-pc-ordning
cd-utgivelse, jazz-cd, jazz-cd-en

(Vi bruker bindestrek på samme måte med store bokstaver.)

De samme opplysningene finner du for øvrig under Skriveregler på nettsidene våre:

I bøyde former av forkortelser o.l. og i avledninger bruker vi bindestrek slik:
pc-en, pc-er, pc-ene (men: en pc’s prosessor, se artikkelen om apostrof)

Hvordan bøyes ordet medie i flertall? Jeg finner det ikke i ordboka!

Svar

Ordet medie finnes ikke i rettskrivningen. Det heter medium, og det bøyes akkurat som f.eks. akvarium:

et medium – mediet – medier – mediene ELLER media (bokmål)
eit medium – mediet – medium – media (nynorsk)

Institutt for medier og kommunikasjon blir altså på nynorsk Institutt for medium og kommunikasjon. Massemedium og multimedium bøyes som medium alene.

Sammensetningsformen er medie- i begge målformer: mediebransjen, multimedieteknologi. Det er parallelt med sammensetninger med andre ord på -ium, som studiepoeng og laboratorieforsøk (av studium og laboratorium).

Merk at (alle) media i bestemt form flertall på bokmål kan regnes som en radikal form på linje med f.eks. (alle) amfibia, podia, epla eller husa. Skal man være konsekvent, bør man da skrive husene som er omtalt i mediene / husa som er omtalt i media.

Ofte brukes media uten rot i bøyningssystemet, jf. Aftenposten multimedia, der det siste vel betyr det samme som multimedier. Media i ubestemt flertall har riktignok vært innenfor rettskrivningen før (flere massemedia), men hverken dette eller media brukt som et ubøyelig massesubstantiv regnes som korrekt i dag.

Eg har lært på skulen at hankjønnsord har -ar/-ane i fleirtal og hokjønnsord -er/-ene. Men eg har lagt merke til at mange ord i nynorsk bryt med dette mønsteret. Døme: stader og gonger og elvar og myrar. Det stemmer bra med talemålet mitt, men eg skjønar ikkje kva som er regelen.

Svar

Skuleregelen stemmer, men mange ord kan framleis ha «uregelrett» bøying. Det finst ikkje nokon regel som forklarer unntaka; ein er nøydd til å gjere seg kjend med dei orda det gjeld.

Difor har vi laga nokre lister der nesten alle orda av av denne typen er nemnde. Du kan hoppe til listene eller lese litt om bakgrunnen fyrst. For dei ekstra utolmodige har vi sett opp to kortlister rett nedanfor.

Hokjønn -ar/-ane: alle ord på -ing (obligatorisk) pluss mellom anna desse einstavingsorda:

elv, hei, myr, vik, øy, øyr
helg, år, øks

Hankjønn -er/-ene: valfritt alle ord på -a og -nad pluss mellom anna desse einstavingsorda:

stad
gjest, kvist
gris, sau
rett (som i matretter, ikkje menneskerettar!)
gong, streng, veng
dregg, legg, rygg
benk
bekk, drikk/drykk, flekk, sekk
ven, (føre)mon
(med)lem(m)

Legg merke til at vi her berre snakkar om sterke hankjønns- og hokjønnsord, slike som har éi staving i ubunden form eintal (stad, øy). (Samansetningar med desse orda blir sjølvsagt bøygde på same vis som orda åleine: halvøyar, ryggsekker.)

Historisk bakgrunn

Den bøyingsendinga som vitnar klårast om kva grammatisk kjønn (genus) eit ord har i norsk, er eintalsendinga (sola, hunden, landet). Fleirtalsendinga i hankjønn og hokjønn (-ar, -er) er ikkje heilt avhengig av genus. Samanhengen (i fleirtal) var endå mindre fast i gammalnorsk. Langt attende i språkhistora hadde vi noko dei kallar stammebøying eller stomnbøying. Til dømes var mange ord såkalla i-stomnar; og dei vart bøygde med -ir, som seinare vart til -er, same kva kjønn orda hadde. Ei stor undergruppe av hokjønnsorda var dei såkalla ō-stomnane; dei fekk ar-bøying.

Då Ivar Aasen samla inn dialektprøver på 1800-talet, fann han dei gamle bøyingsmønstra i store delar av landet. I mange ord har bøyinga halde seg til no.

Fram til 2012 var dei «uregelrette» formene hovudformer i nynorsken, det vil seia at dei var obligatoriske i læreboknormalen, men dei vart flittig nytta elles òg, for dei hadde godt grunnlag i bygdemåla. Det var dei vanlege formene i det vi kan kalla hovudstraumsnynorsken. Men i 2012 vart dei regelerette formene jamstilte, og i dag er brukssituasjonen noko uklår. Merk at den gamle bøyinga aldri har stått like sterkt i alle orda.

Hokjønnsord med -ar/-ane

Det finst eit obligatorisk unntak frå -er/-ene i fleirtal av hokjønnsord, nemleg alle ord på -ing. Dei skal bøyast som dronning i fleirtal: dronningar – dronningane.

Dei orda som (valfritt) kan bøyast med -ar/-ane i fleirtal, mot hovudmønsteret, er ikkje mange. Vi grupperer dei fyrst etter forbokstaven:

brik (brikar)
elv (elvar) erm (ermar)
gyger (gygrar)
hei (heiar) helg (helgar) herd (herdar)
kleiv (kleivar) kvern (kvernar)
lever (levrar)
merr (merrar) mjødm (mjødmar) myr (myrar) møy (møyar)
never (nevrar)
onder (ondrar)
reim (reimar) rim (rimar) rip (ripar) røy (røyar) røyr (røyrar) røys (røysar)
seter (setrar) sild (sildar) spik (spikar)
vik (vikar)
øks (øksar) ørn (ørnar) øy (øyar) øyr (øyrar)
år (årar)

Om det blir lettare å hugse på den måten, kan ein dele gruppa inn etter tydingsområde.

noko i landskapet: elv hei kleiv myr røys vik øy øyr
dyr: gimmer merr røy sild ørn
menneske eller menneskeliknande skapningar: gyger møy
noko i, på eller nær kroppen: erm herd lever mjødm røyr år
ting knytte til tradisjonelt liv på garden eller i naturen: brik kvern never onder reim rim rip seter spik spil øks år
anna: helg

Landskapsorda er kanskje dei viktigaste, for desse orda er like aktuelle no som før, og ein finn dei att i mange stadnamn.

Fleire ord før

Fram til 2012 hadde vi òg ein del ord med ein gammal j i fleirtal: fit (fitjar, no fet – feter), hes (hesjar, no berre heser), il (iljar, no berre iler), vid (vidjar, sjeldan; no berre svakt substantiv vidje – vidjer). Før 1938 var det endå fleire ord i denne gruppa, mellom anna kløv (kløvjar) og skjel (skjeljar; no berre skjeler eller i inkjekjønn: skjel).

Bli ikkje overraska om du finn børar/byrdar, flisar, geilar, grindar, hindar, hitar, leinar, senar, sneisar, strindar eller svillar i eldre tekstar. Dette var rekna som korrekt før i tida.

Hankjønnsorda med -er/-ene

Vi ser her bort frå ord med omlyd i rota, som nagl – negler, fot – føter. Desse har obligatorisk -er/-ene.

Lånord på -a, som villa – villaer, sofa – sofaer treng vi heller ikkje ramse opp. Alle har valfritt -er/-ene.

Det same gjeld ord på -nad: søknader – søknadene, lagnader, lovnader, månader osv. (Merk: tradisjonelt helst uttalt /søkna’/ – /søkna’ne/ osb., altså med stum d.)

Vi listar berre opp einstavingsorda. Dei vanlegaste er gonger og stader. Vi grupperer dei ut frå kva som kjem etter rotvokalen:

led (= ledd n.) sed (seder og skikkar) stad
lem (på kroppen) medlem
føremon mon ven
gris
brest gjest kvist lest (holmål)
let (farge) lut (del) rett (matrett)
vev
sau

(Vener, lemer, leter og (føre)moner kan òg skrivast venner, lemmer, letter og (føre)monner. Luter kan òg heita lotter.)

Om lag helvta har stomnutlyd på g eller k.

dregg hegg klegg legg nekk (reinskalv) rygg stegg vegg
dreng gong sleng sting streng veng
bekk drikk/drykk flekk rykk sekk
benk skjenk
belg svelg (slurk)
stilk
serk
veik (i lampe) øyk

(Drikker og venger kan vere vanskeleg å skilje frå fleirtal av hokjønnsorda drikke og vengje.)

Konsonantane g og k vart før i tida gjerne palataliserte til j og kj framfor ein fremre vokal som e; difor høyrer ein former som /bekkjer/ og /sekkjer/ i dialektane (oftast saman med /bekkjen/ og /sekkjen/ i eintal). Palatalisert uttale heng nøye saman med formene på -er/ene.

Til slutt har vi nokre ibuar- og folkenamn: -bygger (t.d. selbygger), daner, egder, håløyger, kvener, ryger, sygner, teler, -værer (t.d. lomværer). Her kan òg dei mytologiske skapningane vaner nemnast. I eldre nynorsk høyrde òg døler til denne gruppa. (Eit par av namna, tele og dane, har tostavingsform i eintal.)

Fleire ord før

I eldre nynorsk kunne òg bjørn, høl (fl. høljar), kost (i tydingane ‘mat’, ‘val’), rev, lekk, løk (‘djup/stille bekk’) og veg bøyast med -er.

Bøying av substantiv og forkortinger