Språkspørsmål og svar

Når vi i vårt juridiske firma utformar kontraktar, skriv vi gjerne partane i kontrakten med store forbokstavar: Festar, Bortfestar, Utleigar, Leigetakar, Leverandør osb. Er denne praksisen korrekt?

Svar

Språkrådet tilrår å bruke små forbokstavar i slike tilfelle. Skriv helst festaren osv.

Dette er ikkje omtalt i reglane for bruk av liten og stor forbokstav, slik vi finn dei til dømes på nettsidene våre. Da må vi sjå på dei allmenne prinsippa som ligg til grunn for reglane. Norsk rettskriving er minimalistisk på den måten at vi bruker liten forbokstav der det ikkje er særleg grunn til å bruke stor.

Særnamn

Den fremste «særlege grunnen» til å bruke stor forbokstav er at eit ord er eit særnamn (eigennamn). Når vi nyttar eit samnamn (fellesnamn) i staden for eit særnamn, bruker vi som regel liten forbokstav. Til dømes kan samnamna ordføraren og departementet i rett samanheng vise til det same som Marit Halvorsen og Utanriksdepartementet.

Kontraktar

Kontraktar skil seg ikkje frå andre teksttypar i denne samanhengen. I ein konkret kontrakt vil ord som festar eller leigetakar vise til einskildpersonar (som har særnamn, altså personnamn), men det gjer ikkje desse orda til særnamn. Dersom det i innleiinga til kontrakten også er presisert kven festaren eller leigetakaren er, kan vi ikkje sjå nokon god praktisk grunn til å bryte hovudregelen. Med andre ord bør de halde dykk til små forbokstavar her òg.

Dersom ein veit talet på partane, kan ein forresten godt nytte rett tal og bunden form i staden for naken form, altså til dømes festaren og leigetakarane.

Tradisjonen

Liten forbokstav har dessutan god tradisjon. For eksempel bruker Ivar Alnæs og And. Færden liten forbokstav i formularbøkene sine.

Stor eller liten forbokstav

Er det Noroviruset eller noroviruset som er årsak til årvisse farangar med oppkast og diaré i barnehagane?

Svar

Det heiter noroviruset (og eit norovirus) med liten forbokstav.

Namnet på dei fleste sjukdomar og virus skriv vi med liten forbokstav. Krondøme: covid og koronaviruset!

Namnet norovirus har rot i stadnamnet Norwalk (det var i Norwalk i Ohio viruset vart isolert fyrste gongen, står det i leksikon), men det spelar ikkje noka rolle for skrivemåten. Vi brukar liten forbokstav òg i samansetningar der fyrste leddet er eit særnamn, som asiasykja, zikavirus og ebolavirus.

Eventuelt brukar vi stor forbokstav og bindestrek, som i Epstein-Barr-virus.

Namn på sjukdomar og syndrom skriv vi med stor forbokstav når særnamnet står for seg med genitivs-s: Alzheimers sjukdom, Eisenmengers syndrom. Legg merke til mellomrommet. Kortvarianten av namnet får liten forbokstav att. Det heiter altså alzheimer om sjukdomen og Alzheimer om personen.

Skal jorda, sola og månen skrives med stor eller liten forbokstav?

Svar

De skal skrives med liten forbokstav.

Vi har lange tradisjoner for å bruke liten forbokstav i disse ordene. Det har vært det vanligste hele tiden etter at vi gikk bort fra store forbokstaver i substantiv. Men det har vært en del fram og tilbake med disse himmellegemene.

Periode med forsøk på å skille

I 1995 bestemte fagnemnda i Norsk språkråd etter påtrykk fra visse fagmiljøer at det skulle brukes stor forbokstav i Jorda, Sola og Månen når disse ordene ble brukt som egennavn (navn på himmellegemer). Det viste seg snart at dette var et problematisk vedtak. Lærebokforfattere og andre syntes det var vanskelig å skille mellom de to måtene å bruke ordene på. Noen eksemper:

Gi meg solen/Solen, mor! Mannen i Månen/månen. I begynnelsen skapte Gud himmelen og Jorden/jorden. Å komme ned på jorda/Jorda.

Det ble presisert at stor bokstav skulle gjelde i astronomiske sammenhenger, og at det skulle være liten forbokstav i tvilstilfeller, men det var ikke nok. Problemene var så mange at fagnemnda omgjorde vedtaket (1999). Det er altså liten forbokstav som gjelder nå. Dette er også problematisk noen ganger, men alt i alt bedre enn alternativet. Det er tvilsomt om det – under sola her på jorda – finnes grunnlag for noe skarpt skille mellom de to måtene å bruke ordene på.

Noen momenter som taler mest for liten forbokstav

Unike og ubøyelige betegnelser på himmellegemer (Mars, Pluto, Tellus, Luna osv.) er udiskutable egennavn. De forteller hva noe heter, snarere enn hva det er. Sola og månen er noe litt annet; det er ord (fellesnavn) som inngår i bøyningssystemet, og som har unik referanse i bestemt form. Andre eksempler er atmosfæren, himmelen og i gitte sammenhenger havet, fjellet o.l. Vi har bare én himmel på jorda, men vi skriver den med liten h.

I den rette sammenhengen kan «fjellet» vise til et spesifikt fjell, uten at vi skriver det med stor forbokstav. Oftest har det et egennavn i tillegg (med stor forbokstav), slik jorda vår har navnet Tellus og galaksen vår har navnet Melkeveien (og ikke heter Galaksen med stor G).

Det finnes flere fjell, måner og soler, og det at vi er på jorda, gjør at selve den bestemte formen (månen, sola) er nok til å identifisere vår måne og vår sol, uten hjelp av stor forbokstav. Stor forbokstav er på sett og vis overspesifisering, litt som å skrive «kjære Mor» med stor m.

Det som taler mest for stor forbokstav, er kanskje det rent estetiske inntrykket jorda og sola gir ved (bokstavelig talt) siden av planet- og stjernenavn med stor forbokstav. Det kan her være til en viss trøst at det i tabeller og på kart uansett er en viss åpning for å bruke store forbokstaver i substantiver.

Stor eller liten forbokstav

Skal det være stor forbokstav i navn på vintyper? Og hva med navn på drinker, som martini, margarita og manhattan?

Svar

Hovedregelen er at det skal være liten forbokstav i betegnelser for matsorter: gudbrandsdalsost, brie, gravenstein. Den samme regelen gjelder for drikkevarer: cappucino, konjakk, beaujolais.

I Finn-Erik Vinjes hefte Skriveregler er bloodymary nevnt som eksempel på drink.

Betegnelser på vinsorter og andre alkoholholdige drikker regnes altså ikke som egennavn. Det heter for eksempel:

armagnac, chablis, riesling, ripasso, sjampanje (el. champagne), tokaier; gin, konjakk, vodka; bayer, bokk, pils(ener)

Unntak er produktnavn eller varemerker, som bør skrives slik de er registrert:

Veuve Clicquot, Kestener Paulinshofberger Riesling

Man skiller med andre ord mellom en fin beaujolais og en flaske Beaujolais Royal (eksempel fra Skriveregler).

Geografiske distrikter skrives naturligvis med stor forbokstav:

Champagne, Bordeaux, Mendoza, Rioja, Tokaj

Altså heter det en champagne/sjampanje produsert i Champagne.

Kva er reglane for store og små bokstavar i forbokstavord?

Svar

Vi må skilje mellom ulike slags forbokstavord (initialord). Eitt skilje går mellom særnamn (eigennamn) og samnamn (fellesnamn). Eit anna skilje går mellom forkortingar som blir uttalte som ord, og forkortingar som blir uttalte bokstav for bokstav.

Særnamn uttalte bokstav for bokstav: store

Forkortingar for særnamn (eigennamn) blir oftast skrivne med store bokstavar:

World Wildlife Fund > WWF
Dei sameinte nasjonane > SN (eller FN, av De forente nasjoner)
Norsk rikskringkasting > NRK

Slike forkortingar les vi bokstav for bokstav: ve-ve-eff, ess-enn, eff-enn, enn-err-kå.

Særnamn uttalte i eitt: store/små

Særnamn i form av forbokstavord som kan lesast i eitt (akronym), kan skrivast på to måtar:

North Atlantic Treaty Organization > NATO eller Nato
UNESCO/Unesco

Genitiv

I genitiv legg vi ein liten s til:

WWFs, FNs, NRKs, NATOs eller Natos, UNESCOs eller Unescos

Samnamn: store/små

Forbokstavord som er samnamn (fellesnamn), kan skrivast med store eller små bokstavar:

BH/bh (eventuelt behå), CD/cd, EDB/edb, ENØK/enøk, LP/lp, PC/pc, TV/tv, WC/wc

Språkrådet tilrår gjerne små bokstavar i mykje brukte forkortingar, mellom anna fordi det da er lettare å skilje forkortingane frå særnamn. Di meir allment kjent eit fenomen med tilhøyrande forkorting er, di sterkare er tendensen til å velje små bokstavar.

Dersom forkortinga i prinsippet kan lesast som eit ord, men i praksis blir lesen bokstav for bokstav, er det god grunn til å velje store bokstavar (jf. IT, IKT og ID).

Nokre forkortingar skal i alle tilfelle skrivast med store bokstavar, m..a som AS, ISBN og PR.

Bøying

Merk bøyingsformene av ord som pc, tv, cd-rom:

pc-en – pc-ar – pc-ane
PC-en – PC-ar – PC-ane
(ikkje: pc'en eller pcen eller PC'en eller PCen osv.)

cd-rom-en – cd-rom-ar – cd-rom-ane
CD-ROM-en – CD-ROM-ar – CD-ROM-ane

I slike samnamn får vi apostrof før genitivs-s: ein pc's yting.

Samansetning

Forbokstavord som ikkje er akronym, får bindestrek i samansetningar:

sommar-OL, FN-vedtak, farge-TV eller farge-tv, PC-kjøp eller pc-kjøp

Forbokstavord som er blitt vanlege ord

Ein del opphavlege akronym har fest seg i norsk som vanlege ord, til dømes hiv (av Human Immune Deficiency Virus 'menneskeleg immunsviktvirus'), laser og radar. Slike ord blir bøygde og samansette på vanleg måte: ein radar – radaren – radarar – radarane, laserskrivar, hivmedisin.

Unnatak: ein del private namn og tekniske forkortingar

Reglane ovanfor er etter den gjeldande offisielle rettskrivinga. Private institusjonar og firma rår sjølv over namna sine og kan avgjere korleis eventuelle forkortingar skal skrivast. Eit døme er DnB for Den norske Bank (ein arv frå DnC for Den norske Creditbank), som forresten vart endra til DNB i 2011. Eit anna døme er partinamn, som KrF.

Innanfor fysikk og kjemi finn vi viktige internasjonale unnatak som dB og pH, og dessutan har heile feltet forsking og utvikling fått lov til å skilje seg frå hovudreglane med forkortinga FoU.

I ein artikkel i Språknytt skriv de om «mosebøkene» med liten m, og likeins om kvar «mosebok», men Bibelselskapet opererer med t.d. «Første Mosebok» og «1 Mos». Korleis heng dette på greip? De skriv elles at uttalen ikkje er «hogd i stein», men uttale er jo ikke skrift. Her må de rydda opp både i forbokstavar og metaforbruk!

Svar

Steinmetaforen er nok meint som skjemt (jf. Moses og steintavlene); han viser til uttaleregelen, ikkje til sjølve lyden. Når det gjeld skrivemåten, må vi vedgå at den heller ikkje er hoggen i stein. Det finst ikkje ei fast norm på dette punktet.

Du har sjølv sett kva Nettbibelen opererer med. Boka Skriveregler av Finn-Erik Vinje seier det same, at det skal vera stor forbokstav i religiøse skrifter: Bibelen, Skriften, Den hellige skrift, Det gamle testamentet, Fjerde Mosebok, Koranen, Talmud, Toraen». (I motsetnad til hos Bibelselskapet er forkortinga 1. Mos. med punktum.)

Men Bokmålsordboka og Nynorskordboka har (per 31.12.2021) liten f i talet og valfri M/m i hovudordet: første mosebok/Mosebok (og 1. mos. eller Mos.).

Ser vi på skrifttradisjonen, går det fram at liten f var det vanlegaste lenge, medan stor M har vore einerådande heile tida.

Den litle m-en har stønad i ordbøkene og hos Knud Knudsen og i den tanken at dei fem tekstane utgjer ein kategori med fem medlemmer, ein boktype, så å seia. Men denne logiske tanken støyter mot prinsippet om at kvar religiøse tekst skal ha stor forbokstav. Det verkar dessutan rart å ikkje handtera dei ulike skriftene i Bibelen likt.

Dersom vi i staden tek utgangspunkt i at tekstane er fem ulike «bøker» med kvar sin tittel, er den store forbokstaven sjølvskriven – men kvar, fyrst og fremst? I talet eller i sjølve ordet mosebok/Mosebok? Det er ikkje godt å seia. To store forbokstavar er i strid med hovudregelen for namn. Men det finst tydelege unnatak frå hovudregelen, som Øvre Slottsgate. Det er altså ikkje avgjerande at det ikkje finst noko sjølvstendig Slottsgata eller Moseboka med stor S eller M.

Når det gjeld talet (første osb.), er ein sjølvsagt van med å sjå stor forbokstav i innhaldslista og i tittelen over sjølve teksten, og der kan det ikkje vera annleis. Det følgjer ikkje av dette at det må vera stor forbokstav i brødteksten.

Vi kan diverre ikkje seia sikkert når det eventuelt blir rydda opp i skrivemåtane for dei religiøse skriftene. Kanskje må høgare makter gripa inn.

Kan navnet på lover og forskrifter skrives med stor bokstav?

Svar

Nei, titler på lover og forskrifter skal skrives med liten forbokstav, altså kjøpsloven, straffeloven, byggherreforskriften osv. Det samme gjelder titler på avtaler, traktater, konvensjoner og protokoller, for eksempel barnekonvensjonen.

Logikken bak den lille forbokstaven lovnavn er at vi kan se loven som en regel (eller et regelsett) i en lang rekke av regler, og ikke primært som et dokument med tittel.

Regelen gjelder både korttitler og fullstendige titler («lov om …», «lov av …»).

Unntak

Unntakene er Grunnloven, Magna Charta og betegnelser som har et egennavn som førsteledd, som Finnmarksloven, Gulatingsloven og Versaillesfreden. Svært mange internasjonale avtaler har egennavn som førsteledd.

Disse unntakene er strengt tatt ikke logiske (etter hovedregelen skulle de hatt bindestrek), men de er innarbeidet.

Annen markering

For å skille en lovtittel ut fra vanlig tekst kan man kursivere tittelen eller sette den i anførselstegn. Det er mest aktuelt når man bruker den fullstendige tittelen, som begynner med «lov om …» og gjerne består av mange ord. Det er egentlig bare nødvendig med markering i de tilfellene der det ellers er vanskelig å se hvor tittelen slutter, men bruker man først denne løsningen ett sted i en tekst, bør man nok være konsekvent.

Skal kirka som institusjon skrives med stor eller liten forbokstav? Hva med kirker i utlandet? Og kan jeg skrive kjerka, som jeg sier?

Svar

Kortformen av Den norske kirke (DNK) er Kirken, men til vanlig brukes gjerne kirken eller kirka. På nynorsk heter det Den norske kyrkja og Kyrkja/kyrkja.

I utgangspunktet skal man bruke stor K bare når man sikter spesifikt til den evangelisk-lutherske kirka som var statskirke fram til 2012. Nå når kirka ikke er en statlig institusjon på samme vis, er grunnlaget for å bruke stor K blitt tynnere.

Det er også lite grunnlag for å bruke K om denne institusjonen i gamle dager. Det ble faktisk ikke vanlig med stor D i fullnavnet Den norske kirke (= statskirka) før etter den annen verdenskrig. Fellesnavnet den norske kirka/kirken er synonymt med kirka/kirken i Norge, som er et videre begrep enn egennavnet Den norske kirke, men ofte skilles det ikke så nøye.

Kirka og kjerka

Privat kan vi bruke a-endelse både i det lange og det korte navnet, men i tekster fra det offentlige heter det Den norske kirke på bokmål, og den tilhørende vedtatte kortformen er Kirken. Både Den norske kirke selv og staten ellers har likevel i stor grad brukt kirken med liten forbokstav. Her er kirka like riktig.

Varianten kjerke ble tatt ut av rettskrivinga i 2005 og har uansett ikke vært en variant av det offisielle navnet. Men du kan bruke den privat.

Enkeltkirker (bygninger)

Når vi skriver om enkeltkirker, må vi bruke liten k. Kjønnet er da valgfritt innenfor rettskrivinga: «Hun kom rett fra kirken/kirka.»

Andre kirker enn den norske statskirka

Også når vi sikter til kirka som en mer eller mindre verdensomspennende institusjon, må vi bruke liten forbokstav: «Han hevdet at kirka/kirken har vært en avgjørende faktor i verdenshistorien.»

Når vi skriver om tida før reformasjonen, er det riktig å bruke liten forbokstav og bestemt form også om kirka i Norge: den norske kirka/kirken i middelalderen.

Ordet kirke har også betydningen ‘kirkesamfunn’. Det vil si at navn som den ortodokse/katolske/lutherske/reformerte kirken/kirka kan regnes som beskrivende betegnelser snarere enn som formelt fastsatte organisasjonsnavn. Da er det liten forbokstav, helst bestemt form og valgfritt kjønn som gjelder i både det lange og det korte navnet.

Hvis et kirkesamfunn er etablert i Norge og har vedtatt et offisielt norsk navn, må det likevel (i tillegg) være mulig å bruke store forbokstaver. Men i en tekst der den aktuelle kirka nevnes én gang, hjelper det lite å bruke stor forbokstav i kortformen; man er nødt til å bruke hele navnet eller betegnelsen for at uinnvidde lesere skal forstå hva man sikter til. Og som sagt: DNK har stort sett holdt seg til liten k. Det er et eksempel til etterfølgelse.

Se flere eksempler i Kirken: grunnbok i kirke- og misjonshistorie og kirkekunnskap (1975).

Vi har en diskusjon her om hvordan Distrikts-Norge skal skrives. I ett ord eller med bindestrek, med store eller små bokstaver?

Svar

Den riktige skrivemåten er Distrikts-Norge, altså med stor forbokstav i begge ord og bindestrek mellom ordene.

Slik bør en skrive alle liknende sammensetninger med landsnavnet: Bygde-Norge, Fotball-Norge, Fastlands-Norge, Helse-Norge, Idretts-Norge, Innlands-Norge, Kunnskaps-Norge, Skole-Norge, Utdannings-Norge, Utkant-Norge, Vinter-Norge osv.

Det samme gjelder navn på byer: Festspill-Bergen, Sommer-Oslo, Teater-London osv. Ja, vi kan ta med alle steder og områder som skrives med stor forbokstav: Fastlands-Lofoten osv.

Det er siste leddet i slike sammensetninger som er hoveddelen av ordet. Sommer-Oslo er et slags Oslo. Ordet for sommervarianten av Oslo betrakter vi altså som et egennavn som fortjener den samme store forbokstaven som selve Oslo. Logikken kan diskuteres, og vi kan forstå at noen synes skriftbildet er pussig, men skrivemåten stemmer i alle fall med den vi bruker i andre områdebetegnelser, som Nord-Norge, Mellom-Europa osv. Det er enklest slik.

Merk at det er andre regler for sammensetninger der fellesnavnet står til slutt. Det heter enten oslosommer eller Oslo-sommer. Hverken helheten eller hovedordet sommer er egennavn.

Hvordan skriver man sammensetninger med egennavn, for eksempel med et stedsnavn eller et varemerke som første ledd?

Svar

Sammensetninger med et egennavn som førsteledd kan i prinsippet skrives på to måter: oslofolk eller Oslo-folk, sydentur eller Syden-tur. Dersom førsteleddet er et varemerke, får sammensetningen stor forbokstav og bindestrek: Ibux-tablett.

Er sammensetningen svært vanlig og innarbeidet, øker sjansen for sammenskrivning og liten forbokstav. Det betyr at oslofolk og oslomålet oftere enn for eksempel oslobedrift har liten forbokstav. Men skrivemåten er valgfri i begge tilfeller. Valgfriheten gjelder også etter fuge-s: trondheimsmann eller Trondheims-mann. Det vanligste er å skrive trondheimsmann, vestlandsjente osv.

Sammensetninger med private navn (for eksempel virksomheter og varemerker) skrives oftest med stor forbokstav og bindestrek: Beatles-fan, Rimi-butikk, Nokas-ranet. Vi anbefaler denne skrivemåten. Legemidler er godt eksempel: Meronem-behandling og Ibux-tablett (men ibuprofentablett, fordi ibuprofen er et virkestoff).

Bare små bokstaver

Først når egennavnet er kommet i bakgrunnen for helheten, kan det være obligatorisk med liten forbokstav og full sammenskrivning: selbuvott, norgesglass, eidsvollsmann, telemarksski, nordlandsbåt. Mange vitenskapelige betegnelser som er innarbeidet i allmennspråket, hører til her, for eksempel geigerteller og røntgenbilde.

Når helheten er et egennavn, eller nesten

Annerledes er det selvsagt når også helheten er et egennavn. Slike navn skrives i ett med stor forbokstav: Munchmuseet. Den samme skrivemåten gjelder for historiske begivenheter og lignende (Vietnamkrigen) og for lover, konvensjoner og avtaler (Osloavtalen). Dette er strengt tatt ikke helt logisk, for slike navn skal ellers ikke ha stor forbokstav (trettiårskrigen, straffeloven)!

Andre sammensetninger som bare ligner på egennavn, bør følge hovedregelen: kongsvingertraktene eller Kongsvinger-traktene. Hvis dette virkelig var et områdenavn, ville det vært riktig å skrive det i ett og med stor forbokstav, slik vi for eksempel skriver Oslofjorden. Sammensetninger med -region anbefaler vi å skrive slik: Oslo-regionen, Gjøvik-regionen osv.

Vi har lært at fylkesmannen (personen) skal skrives med liten forbokstav og Fylkesmannen (kontoret) med stor. Stemmer regelen? Og gjelder den også for statsforvalteren?

Svar

Ja, regelen er den samme som før.

Vi skriver Statsforvalteren (før: Fylkesmannen) med stor forbokstav når vi sikter til et visst statsforvalterembete:

Jeg fikk et brev fra Statsforvalteren i Trøndelag (= fullstendig navn). I vedtaket fra Statsforvalteren heter det at …
Eg fekk eit brev frå Statsforvaltaren i Trøndelag (= fullstendig navn). I vedtaket frå Statsforvaltaren heiter det at …

Det er ikke ofte vi har bruk for kortformen med stor forbokstav, altså Statsforvalteren med referanse til et visst embete, men uten eksplisitt stedsangivelse. Det er heller ikke noen stor feil å bruke liten forbokstav i slike tilfeller.

Når vi viser til personen, bruker vi liten forbokstav:

I går drakk jeg kaffe med statsforvalteren i Trøndelag.

Dette følger dessuten av at titler har liten forbokstav på norsk.

Også når vi viser til forvaltningsorganet generelt, bruker vi liten forbokstav:

Det er statsforvalteren (= statsforvalterne) som har ansvar for forvaltningen av …

Kontakt statsforvalteren i ditt fylke. (Her viser man for så vidt den enkelte borgeren til én spesifikk statsforvalter, men man viser samtidig til alle statsforvalterne.)

Bør ikke dette navnet skrives med stor forbokstav? En bevegelse trenger vel ikke å ha en ledelse og en organisasjonsstruktur for å ha stor forbokstav? Dessuten betyr jo navnet noe annet enn «gule vester» i bokstavelig forstand.

Svar

Jo, det er nok nettopp en organisasjon som må til for at en bevegelse skal bli omtalt med stor forbokstav. Inntil videre bør vi skrive «de gule vestene» eller «gulvestene».

Organisasjoner har vedtatte navn og stor forbokstav, mens løsere bevegelser eller grupper snarere har kallenavn eller betegnelser med liten forbokstav.

Det har ingenting å si om betegnelsen er metaforisk eller (som i dette tilfellet) metonymisk.

Noen litt haltende paralleller fra fransk historie er sanskulottene, jakobinerne og kommunardene. Drar vi til Thailand, finner vi gulskjortene og rødskjortene.

Dersom bevegelsen stifter en vedtaksfør organisasjon med navnet «De gule vestene», og organisasjonen utvikler seg i en annen retning enn bevegelsen som helhet, kan vi i prinsippet få et språklig skille mellom «De gule vestene» og den større bevegelsen «de gule vestene».

Stor eller liten forbokstav

Skal holocaust/Holocaust skrives med stor eller liten forbokstav? Og hva med minnedagen for denne tragedien?

Svar

Det riktige er holocaust og holocaustdagen.

I Bokmålsordboka finner vi disse opplysningene:

holocaust

m. eller n. [altså en holocaust eller et holocaust når ordet bøyes]
uttale: hål´låkåst el. hål´lokåst
etymologi: gjennom engelsk, fra latin holocaustum 'brennoffer (som brennes helt opp)', av gresk
betydning: ‘politisk motivert massedrap på folkegrupper, særlig om utryddelsen av jøder og andre befolkningsgrupper før og under den andre verdenskrigen’

Ordet har også blitt brukt om andre slags massedrap, som i kjernefysisk holocaust (her grenser det til både inferno og ragnarok).

I 1966 kom en bok om emnet med tittelen Det store brennoffer. På den tida var ordet holocaust lite kjent i Norge. Det var først da NRK i 1979 viste tv-serien Holocaust (fra 1978), at selve ordet ble allment kjent hos oss.

I hebraisk er ordet shoah brukt mer spesifikt om det jødiske holocaust, jf. Encyclopædia Britannica og denne artikkelen i The Huffington Post.

Store tragedier, små forbokstaver

I dag er folkemordet på jøder uten tvil det mest kjente holocaust i den moderne betydningen. Når ordet står alene, fungerer det derfor som en entydig betegnelse på dette fenomenet. Det hender at Språkrådet får henvendelser som går ut på at forbokstav i en slik betegnelse er en bagatellisering av tragedien. Vi kan forsikre om at det ikke ligger noen slik nedvurdering i rettskrivningen.

Holocaust er ikke noen institusjon opprettet med det navnet, det er en hendelse. De mest omfattende og dramatiske hendelsene i verdenshistorien skrives nettopp med liten forbokstav, fra big bang (riktignok ikke normert) eller det store smellet via svartedauden og første og andre verdenskrig til ragnarok.

Vi kunne hatt et system med stor forbokstav i ord som ikke består av velkjente norske element, eller i de ordene som er vanskelige å bøye, men det har vi altså aldri hatt. Vi har heller ingen regel som går ut på å skille ut det største eller viktigste fenomenet i sitt slag med stor forbokstav. I religiøst språk finnes det noen unntak fra hovedreglene (som Faderen og Sønnen), men det er ikke rimelig å legge dem til grunn. Det er riktigere å sammenligne med helvete, som skrives med liten forbokstav (i likhet med himmelen).

Dagen

Vi bruker generelt liten forbokstav i ord for spesielle tidsperioder (måneder, årstider, høytider, helligdager og lignende).

Hvis holocaustdagen bare hadde vært navnet på et eller flere arrangement eller kulturelle begivenheter, ville det vært riktig med stor forbokstav. Men den faste internasjonale holocaustdagen er noe mer og større. Man kan sammenligne betegnelsen med ord som allehelgensdag og grunnlovsdagen.

Er det fremdeles riktig å skrive De, Dem og Deres med stor forbokstav? Når bør man eventuelt bruke disse formene?

Svar

Det er riktig med stor forbokstav. Disse formene brukes når man vil være ekstra høflig eller skape en viss avstand. Man må bruke skjønn.

Formene er disse:

bokmål: De – Dem – Deres
nynorsk: De – Dykk – Dykkar

Hvem og når?

Høflighetsformene brukes klart mindre enn før. Syttiåra var en viktig overgangstid i denne sammenhengen. De-formen kan i dag skape unødig avstand og virke vel så brysk som høflig. Offentlige organ har stort sett gått over til å bruke du, deg og din. Det må regnes som umarkert, ikke uhøflig. I brosjyrer og lignende (når mottakerne er «alle») er det rimelig å bruke du-form.

Men fremdeles setter nok mange pris på å få brev med høflighetsformer. Når man vet at en mottaker selv bruker eller foretrekker disse formene, kan man godt koste på seg å bruke dem, særlig overfor eldre mennesker.

Overfor organ og institusjoner er nok det vanlige å bruke dere (altså vanlig flertall, med liten forbokstav). Virksomheter kan man velge å behandle som én person (De) eller som et kollektiv (dere).

Forbokstav

Hvis man vil bruke høflighetsformene, er skrivemåten fremdeles De – Dem – Deres med stor forbokstav. Husk at dette gjelder overfor enkeltpersoner eller firmaer. Hvis man viser til flere «andrepersoner», bør man skrive dere – dere – deres, uavhengig av høflighetsgrad. Litt annerledes er det på nynorsk.

Nynorsk

På nynorsk er de tradisjonelle høflighetsformene De – Dykk – Dykkar. Ser vi bort fra forbokstaven, faller disse formene sammen med formene for 2. person flertall (ikke 3. person, som i bokmål). De kan brukes (med eller uten stor forbokstav) overfor flere andrepersoner. De fungerer altså overfor både personer, firmaer og institusjoner. Men om man skal være såpass høytidelig, er en vurderingssak. Mange nynorskbrukere foretrekker en mindre formell stil, og mange dialekter mangler nå særskilte høflighetsformer, det vil si at de vanlige formene er høflige nok.

Tre vanlige feil: Du/Deg, Dere, deres

Nedenfor står stjerne foran eksemplene for gal ordlegging.

1 * Jeg ber Deg gjøre som jeg sier.

Bruker man de vanlige pronomenformene, skal det alltid være liten forbokstav i begge målformer: entall du – deg og flertall dere/de – dere/dykk. Det finnes altså ingen halvhøytidelig mellomting her. Man bør heller ikke veksle mellom De/Dem og du/deg i en tekst.

2 * Jeg ber Dere gjøre som jeg sier.

Det rette er enten dere (2. person flertall uavhengig av stil), eller hvis man sikter til én person: deg eller Dem.

3 *? Vi viser til deres brev.

Med liten forbokstav er deres = 2. eller 3. person flertall. Utsagnet ovenfor kan altså være korrekt hvis man svarer på et brev som flere personer står bak (2. person flertall). Men er det stilet til én brevskriver, skal det være ditt eller Deres.