Hvis man intervjuer noen som bruker bokmål, skal man da sitere vedkommende på bokmål eller nynorsk?
I utgangspunktet bruker man det samme språket i (muntlige) sitater som i teksten ellers.
Nynorsk og bokmål er forskjellige skriftspråk, i likhet med for eksempel svensk og engelsk. En bokmålsskrivende journalist gjengir vanligvis både dialekt, muntlig nynorsk, engelsk og svensk på bokmål. En nynorskskrivende journalist gjengir vanligvis både dialekt, muntlig bokmål, engelsk og svensk på nynorsk.
Hvis et medium redigeres bare på bokmål eller bare på nynorsk, jevnes alt vanligvis ut til det redaksjonelle språket.
Nå kan det likevel være spesielle grunner til å gjøre unntak fra dette mønsteret. Det kan være at man vil legge på litt ekstra lokalkoloritt, eller at ordrett eller lydrett gjengivelse får fram viktige egenskaper ved intervjuobjektet. Noen ganger motsetter et intervjuobjekt seg å bli gjengitt på nynorsk eller bokmål. Man kan da føye seg etter vedkommende om man vil, som en gest, men man trenger ikke gjøre det.
Hvis man sitererer noe intervjuobjektet har skrevet på bokmål eller nynorsk (i anførselstegn), bør man likevel la det stå uoversatt (eventuelt kan man få vedkommende til å godkjenne oversettelsen).
Det har blitt vanligere enn før å sitere ordrett eller til og med lydrett. Språkrådet mener generelt at det er viktigere å få meningsinnholdet effektivt og tydelig fram enn å gjengi alle «overflatdetaljer» nøyaktig.
Dersom namnet på eit fag eller emne berre står på bokmål i studiekatalogen, må eg då bruke bokmålsnemninga i ein nynorsk tekst?
Nei. Namn på fag skal finnast på begge dei norske skriftmåla.
Treng du hjelp med omsetjinga, kan du spørje den fagansvarlege eller ta kontakt med Språkrådet.
Hvordan er reglene for bruk av kjønnsnøytrale yrkestitler?
Det finnes ikke noe lov- eller regelverk som krever at yrkesbetegnelser generelt skal være kjønnsnøytrale, men Språkrådet anbefaler at en bruker kjønnsnøytrale betegnelser der det høver, og i alle fall der de er innarbeidet.
Merk at Stortinget har bedt regjeringa om å skifte ut statlige stillingstitler som ikke er kjønnsnøytrale (vedtak nr. 497, 2019), og regjeringa har fulgt opp, jf. Aftenpostens nettutgave 8.3.2020.
Se ellers denne veiledninga på nettsidene våre.
Kan navnet på lover og forskrifter skrives med stor bokstav?
Nei, titler på lover og forskrifter skal skrives med liten forbokstav, altså kjøpsloven, straffeloven, byggherreforskriften osv. Det samme gjelder titler på avtaler, traktater, konvensjoner og protokoller, for eksempel barnekonvensjonen.
Logikken bak den lille forbokstaven lovnavn er at vi kan se loven som en regel (eller et regelsett) i en lang rekke av regler, og ikke primært som et dokument med tittel.
Regelen gjelder både korttitler og fullstendige titler («lov om …», «lov av …»).
Unntakene er Grunnloven, Magna Charta og betegnelser som har et egennavn som førsteledd, som Finnmarksloven, Gulatingsloven og Versaillesfreden. Svært mange internasjonale avtaler har egennavn som førsteledd.
Disse unntakene er strengt tatt ikke logiske (etter hovedregelen skulle de hatt bindestrek), men de er innarbeidet.
For å skille en lovtittel ut fra vanlig tekst kan man kursivere tittelen eller sette den i anførselstegn. Det er mest aktuelt når man bruker den fullstendige tittelen, som begynner med «lov om …» og gjerne består av mange ord. Det er egentlig bare nødvendig med markering i de tilfellene der det ellers er vanskelig å se hvor tittelen slutter, men bruker man først denne løsningen ett sted i en tekst, bør man nok være konsekvent.
Søk