Språkspørsmål og svar

Svar

Vi har dessverre ikke registrert noe forslag om det du spør om, men en mulig løsning er rett og slett å bruke søskenet, forelderen og barnet.

Fordelen med det er at man slipper å arbeide inn noe helt nytt. I flertall fungerer disse ordene riktignok ikke spesifiserende, men problemet i utgangspunktet er jo at vi har for kjønnsspesifikke ord for familiemedlemmer.

Det er selvsagt ikke forbudt å prøve å lage nye ord. Vi ser at noen bruker brister på engelsk, men vet ikke om det er seriøst. Et tilsvarende norsk brøster har kanskje litt uheldige konnotasjoner, men ikke mer enn at noen bruker lillebrøster om barn i magen. Enn broster? I svensk er lillebroster noe brukt.

Ellers er det nok ikke så mye å hente blant tradisjonelle ord for slektninger.

Svar

Nei, landsmanninne er verkeleg nok, og det er ikkje nytt. Vi finn det alt hjå Ludvig Holberg i 1769. Men det er mykje betre å skrive landskvinne.

Ordet landsmanninne er med i eit band av Norsk Riksmålsordbok frå 1937. Det tyder på at det då vart rekna som eit ord i språket. Seinare har det stått i fleire ordbøker.

I dag finn ein ikkje landsmanninne i Nynorskordboka eller Bokmålsordboka, men i Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner står det, og oppføringa der er utan markering av stiltone. Dette siste er interessant, for det kan tyde på at ordet har vore oppfatta som meir nøytralt for nokre år sidan enn i dag, da mange kanskje tenkjer på det mest som humoristisk meint og litt rart, og kanskje som gammaldags.

Elles finn vi ordet manninne ‘kvinne’ i gamle bibelomsetjingar:

denne (Eva) skal kaldes mandinde, thi af manden er denne tagen (1. Mos. 2, 23)

Dette ordet har nok lenge verka klårt meir markert enn landsmanninne. Det har fått merknaden foreldet og spøkefullt i Norsk Riksmålsordbok.

Svar

Det finnes ikke noe forbud mot å skrive slik, og privat gjør man som man vil. Men denne ordbruken er så ukjent i norsk at den nærmest må kalles ugrammatisk. Den har foreløpig ingen plass i ordbøkene og kan ikke anbefales. «Den» om personer virker kort og godt fremmedgjørende og tingliggjørende.

I tradisjonelt norsk talemål går man den stikk motsatte veien: Man bruker han og ho/hu om både personer og ting ut fra det grammatiske kjønnet til ordet. Eksempel: månen = han og sola = ho. Dette er fremdeles regelen i nynorsk.

Det vanligste og mest naturlige i norsk vil være å si han eller hun. I litt formelt språk er vedkommende vanlig. Et tredje alternativ, som riktignok ikke er innarbeidet i språket til folk flest, er hen.

Svar

Riktignok henger man ordhistorisk sammen med mann, men det er ikke vanlig å regne det som et diskriminerende ord. Også en har et hankjønnsmerke, om man ser svært nøye etter.

Både man og en må regnes som greie ord i skriftlig bokmål. Det ene er ikke mer rett enn det andre. Men i objektsform (avhengighetsform) må det alltid hete en, i eieform (genitivsform) alltid ens.

Det historiske argumentet

Det stemmer at man har samme opphav som mann, men det er uansett ikke opphav som avgjør hva man skal legge i et ord. I så fall kunne vi like gjerne sett på gammelnorsk maðr, forløperen til substantivet mann, og konstatert at det ble brukt kjønnsnøytralt om menneske. (Før brukte man oftere ordet kar/karl/kall om personer av hankjønn.) Menneske er forresten også beslektet med mann.

En kontra ei

Det er for øvrig ikke helt umulig å mene at en og ein også er kjønnsdiskriminerende, i og med at det ikke finnes en hunkjønnsform (dvs. ei) av dette ordet. Det kan bli vanskelig å ordlegge seg hvis man skal være så streng.

Andre problemer med man

Man har alltid vært litt omdiskutert, men av andre grunner. Ordet har røtter i dansk og tysk, mens en har norsk opphav og har vært vanligere i dialektene. Mye bruk av man kan gi en tekst et unødig formelt og boklig preg. Men det er ikke i takt med talemålet å la en ta overhånd heller.

Ordet man brukes ikke i nynorsk. Man bruker heller ein/du/folk, som også er vanlig i norsk talemål.

Svar

Sjøkvinne er ikkje eit etablert og allment godteke norsk ord, men du kan saktens nytte det om du vil.

Noko anna ord enn sjømann kjenner vi ikkje til som innarbeidd nemning på ein einskildperson som arbeider om bord. Ein er ofte nøydd til å skrive om for å få fram at det dreier seg om ei kvinne. Ordet sjøfolk kan berre løyse problemet i fleirtal, og ordet sjøfarar har ikkje rett valør.

Ordet sjøkvinne har vore nytta sporadisk i nokre tiår, oftast med retorisk føremål. Det er mest historiske, ikkje grammatiske, grunnar til at det ikkje har fest seg. Her er eit døme på bruk i sakprosa.

Den gravide sjømannen og skipsarbeidstakaren

Regjeringa Stoltenberg II bytte ut ordet sjømann i sjømannslova med «arbeidstaker på skip» mellom anna fordi lova inneheldt permisjonsreglar for «gravid sjømann», sjå denne pressemeldinga og kapittel 7.1. i Prop. 115 L (2012–2013). Lova vart omdøypt til skipsarbeidslova. Men arbeidstakar på skip er ikkje eitt ord, og det er ikkje lett å bruke i alle samanhengar.

Sjøfolk i utenriksfart har protestert, men lova er vedteken.

Ordet skipsarbeidar/skipsarbeider har ei anna historie enn sjømann.

Svar

Helsebror og jordfar har bare vært brukt sporadisk og kanskje helst på skjemt. Det nye ordet for helsesøster er helsesykepleier.

Sykepleier er en praktisk tittel som kan brukes av både menn og kvinner (før het det gjerne sykepleierske om kvinner). Man har lenge prøvd å finne like kjønnsnøytrale stillingsbetegnelser for jordmor og helsesøster, for det er et mål å trekke menn til disse yrkene.

I 2015 var det mye diskusjon om emnet, jf. disse artiklene i Dagsavisen og på nrk.no. Nå (2018) har helsesykepleier vunnet fram. Både dette og det kortere alternativet helsepleier står i et noe ulogisk forhold til sykepleier, siden både leger og sykepleiere også steller med helse, men det viktigste er at ordet er forankret i selve fagmiljøet.

For jordmor er fødselshjelper foreslått, men dette ordet brukes tradisjonelt helst bare i overført betydning. Uansett brenner det nok et blått lys for jordmora. Hvis unge menn tolker ordet delvis bokstavelig, og tar det tungt å bli assosiert med noe kvinnelig, går det nok mot utskifting.

På denne siden finner du en brosjyre fra 1998 om kjønnsbalansert språk og titler. I den står det blant annet:

For en del yrker og stillinger har vi ennå ikke kommet fram til kjønnsnøytrale betegnelser, men bruker fremdeles ord med kjønnsmarkerte etterledd: embetsmann, fylkesmann, lagmann, lensmann, oppsynsmann, riksmeklingsmann, rådmann, sendemann, styrmann, sysselmann, tjenestemann, jordmor.

Etter tusenårsskiftet er flere av disse skiftet mer eller mindre ut; blant annet er riksmeklingsmannen blitt riksmekler og tjenestemannen tjenesteperson eller statsansatt.

Svar

Vi har dessverre ikkje noko fasitsvar. Vi ser at enpersonskrets (allereie i leksika frå 1989) og enkeltpersonskrets er ein del nytta. På nynorsk blir det då ein- og gjerne -krins: einpersonskrins, enkeltpersonkrins.

Svar

Det kjønnsnøytrale pronomenet hen har kome inn i norsk dei siste åra og blir brukt i to litt ulike tydingar. I juni 2022 kom ordet òg inn i rettskrivingsnormene for nynorsk og bokmål. Hen har kome inn i norsk frå svensk, der det blei lansert i 1966 og teke inn i Svenska Akademiens ordlista i 2015. Inspirasjonen for ordet kjem frå det finske pronomenet hän.

Hen, vedkomande, han eller ho

Når vi treffer på pronomenet hen i tekstar, er det ofte i samanhengar der ein ikkje treng å spesifisere kjønn, som her:

Blir studenten teken i fusk, kan hen bli utestengd frå studiestaden i fem år.

Her viser vi til eit menneske eller ei gruppe menneske utan omsyn til kjønn.

Tradisjonelt har ein gjerne brukt han eller vedkomande i slike tilfelle, men det er ikkje like vanleg i dag. Språkrådet har tilrådd ho eller han. Både vedkomande og ho eller han er framleis klart vanlegare enn hen. Ein del språkbrukarar synest likevel at det kjønnsnøytrale hen er praktisk å bruke i slike tilfelle, og no kan dei altså gjere det med rettskrivingsordbøkene i ryggen.

Dersom ein er i tvil om kva for eit kjønnsnøytralt uttrykk som høver best i ein viss samanheng, tilrår Språkrådet ho eller han (eller han eller ho), som lenge har vore nokså allment akseptert. Ein kan dessutan ofte skrive om til fleirtal: «Studentar som blir tekne i fusk, kan bli …».

Hen brukt spesifikt om ein person

Pronomenet hen kan òg brukast om spesifikke einskildpersonar, som her:

Hen er fødd i 1991 og definerer seg som ikkje-binær.

Ordet kan altså brukast om einskildpersonar som ikkje kjenner seg heime i det tradisjonelle tokjønnssystemet. Men merk at ikkje alle i denne gruppa ønskjer å bli omtalte som hen, så ein er nøydd til å sondere terrenget. Generelt er det viktig å understreke at det ikkje er eit ein-til-ein-tilhøve mellom personleg pronomen og kjønnsidentitet.

Objektsform og eigeform

Hen har same form anten det står som subjekt eller objekt, så det blir altså slik:

Hen var her i går.

Eg har ikkje sett hen her på lenge.

Eigeforma av hen dannar vi ved å leggje til -s:

Eg har gløymt namnet hens.

Eit anna hen

Konteksten vil i dei aller fleste tilfelle gjere det klart om vi har å gjere med pronomenet hen eller adverbet hen, som i «Kvar skal du hen?». At to eller fleire ulike ord har same skrivemåte og same uttale, såkalla homonymi, er svært vanleg i språket. Av og til kan homonymi føre til misforståing, men det skal godt gjerast å forveksle pronomenet og adverbet hen.

Svar

Det er ikkje gale å bruka professor emerita. I eit likestillingsperspektiv kan professor + emerita sjåast som det minste av tre vonde. Dei to andre er å kalle ei kvinne professor emeritus (grammatisk hankjønn) og å konstruere eit nytt hokjønnsord profestrix.

Samsvarsbøying

Professor er eit hankjønnsord på latin. Det er i utgangspunktet -us, ikkje -a, som er hankjønnsendinga i tilhøyrande adjektiv/partisipp som emeritus. Derfor heiter det tradisjonelt professor emeritus.

Hankjønnsadjektivet emeritus har hokjønnsmotstykket emerita. Det vart til vanleg nytta saman med hokjønnssubstantiv. Nokre substantiv på -or kunne i latin ha ein hokjønnsparallell på -rix, og eit tenkt profestrix (fleire profestrices) ville utan vidare gått i hop med emerita. Men i klassisk latin finst ikkje profestrix.

Det kan verke som om samanhengen mellom -or og -us er ubryteleg, men i denne artikkelen forklarer professor Claus Krag at substantiv på -or kan kombinerast med adjektivforma på -a for å få fram at referenten er av hokjønn. (I ein artikkel i boka Etterrakst (2014) har professor Geirr Wiggen rett nok trekt argumentet i tvil med å vise til at orda på -or fell i to grupper, og at den gruppa professor høyrer til, ser ut til å vere reine hankjønnsord i klassisk latin.)

Praksis og råd

Fleire latinforskarar kallar seg professor emerita, mellom andre Monica Hedlund (Uppsala Universitet). Språkrådet har ingen innvendingar mot det.

Men det kan ikkje vere gale om ei kvinne kallar seg professor emeritus heller. Vi kan kanskje samanlikne med nynorsk. Vi skifter ut emeritus/emerita med liten/lita for å få fram det grammatiske poenget: «Ei lita professor» er opplagt hokjønn (men skurrar grammatisk), medan «ein liten professor» kan ha kva biologisk kjønn som helst. Professor er eit hankjønnsord i både latin og norsk, men det fungerer kjønnsnøytralt. Det har ikkje vore rekna som kjønnsdiskriminerande å la liten rette seg grammatisk etter substantivet professor.

Knytt til andre ord enn professor

Elles ser vi tendensar til å bruke både emeritus og emerita i mindre akademiske samanhengar der det ikkje tradisjonelt høyrer heime. Det kan ikkje kallast klårt og greitt språk. I denne grundige artikkelen i Tidsskrift for Den norske legeforening tek Erlend Hem til orde for å nytta pensjonert eller tidlegare.

Uttale og bøying

Uttalen er /eme:ritus/, altså med trykk på den andre e-en. Bøyinga er professores emeriti eller med adjektivet i hokjønn: professores emeritae.

Svar

Det finnes ikke noe godt alternativ som vil bli forstått uten videre, og som kan brukes overfor et større publikum.

Formannskap har vært en sentral politisk term i Norge siden Stortinget vedtok formannskapslovene i 1837.

Valget av ordet formannskap i EU-sammenheng er nok nøye vurdert og politisk forankret. Det er i alle fall denne oversettelsen av presidency vi finner i EØS-EU-basen til Utenriksdepartementet (brukernavn og passord: guest). Det heter for øvrig også formandsskab på dansk.

Formannskap må nok regnes som en fagterm, som det ikke vil være så lett å få skiftet ut. Kontakt eventuelt EØS-oversetterne i Utenriksdepartementet om dette.

Svar

Det finnes ikke noe lov- eller regelverk som krever at yrkesbetegnelser generelt skal være kjønnsnøytrale, men Språkrådet anbefaler at en bruker kjønnsnøytrale betegnelser der det høver, og i alle fall der de er innarbeidet.

Merk at Stortinget har bedt regjeringa om å skifte ut statlige stillingstitler som ikke er kjønnsnøytrale (vedtak nr. 497, 2019), og regjeringa har fulgt opp, jf. Aftenpostens nettutgave 8.3.2020.

Se ellers denne veiledninga på nettsidene våre.

Svar

Vi synes dette forslaget om gjerningsperson for gjerningsmann er greit. Politiet vil sannsynligvis ha god nytte av det, og det kan etter hvert bli et allmennord. Det fungerer dessuten like godt i begge målformene.

Gjerningsperson ble brukt i VG allerede i 1981. Da hadde det vært i bruk i faglitteraturen i noen år. Første forekomst vi finner, er i NOU 1976: 55 Adopsjon og adopsjonsformidling. Noen har foreslått å unngå hele problematikken ved å blåse nytt liv i forøver. Men dette nokså stive ordet har i dag mer klangbunn i tysk (jf. verüben ‘begå’) enn i norsk. Begrepet gjerning har derimot klangbunn i andre ord på området, som gjerningsdato, gjerningssted osv.

Man kan fortsette å bruke gjerningsmann når man vet at det dreier seg om en mann, og eventuelt gjerningskvinne når det er en kvinne, og altså gjerningsperson i tvilstilfeller.

Historien og vanen

I gamle dager betydde mann i større grad ‘menneske’. (To spor etter dette er islandsk karlmaðr ‘karmann’ i motsetning til kvenmaðr ‘kvinne’, og kar for mann i mange norske dialekter. Et annet er pronomenet man.) I sammensetning har denne betydningen holdt seg lenge i norsk, men i dag oppfatter nok de fleste nordmenn(!) ord på -mann som mer eller mindre kjønnsmarkerte. Mange stusser på bruk av gjerningsmann når den mistenkte like gjerne eller mest sannsynlig er en kvinne. For andre er mann fremdeles umarkert, og et brudd med vanen vil i verste fall vekke irritasjon.

Behovet for et kjønnsnøytralt overbegrep veier trolig tyngre enn utfordringen av vanens makt i dette tilfellet. Det er riktignok et problem at de resterende x-mennene i språket (for eksempel fylkesmennene og takstmennene) blir mer problematiske og kjønnsmarkerte for hver x-mann ellers som skiftes ut med x-person, og noen slike betegnelser er virkelig vanskelige å skifte ut med noe annet praktisk (som sjømann og «politiord» som brotsmann (nynorsk) og ransmann). Men språket er på glid når det gjelder både voldsperson og gjerningsperson, og følelsen av at mann bare er hankjønn, er det neppe stort man(!) kan gjøre med.

Svar

Det finnes to ganske ulike tradisjoner for å bruke hunkjønnspronomen om (visse typer) fartøy. Den ene, som vi kan kalle «den sentimentale», finnes også i blant annet dansk, svensk og engelsk. Den andre, som vi kan kalle «den grammatiske», er mer hjemlig eller vestnordisk.

Man bestemmer langt på vei selv om man vil følge den ene eller den andre skikken (eller prøve å kombinere dem).

Den sentimentale skikken

I litterært språk og visse martitime miljøer finnes det en tradisjon for å personifisere fartøy, særlig fartøy man har tilknytning til. Dette kan være den samme tradisjonen som de har i engelsk. Ifølge den danske språkforskeren Otto Jespersen hever man fartøyet litt ut over klassen av livløse ting med bruken av et annet pronomen enn intetkjønnspronomenet det (eller it). Hun og han signaliserer en viss samfølelse. En grundigere utgreiing står i dette blogginnlegget.

Det finnes også en parallell tradisjon i flere språk for å gi båter kvinnenavn.

På engelsk kan dessuten andre kjære ting enn båter, for eksempel lokomotiv og biler, omtales på den samme måten, særlig av menn. Noen mener at skikken er mannssjåvinistisk og nedlatende, og at den bør avskaffes til fordel for noe kjønnsnøytralt.

Den grammatiske skikken

Det er viktig å være klar over at bruken av hunkjønnspronomenet kan være uttrykk for noe helt annet på norsk, i alle fall om formen er hu eller ho. I nynorsk og (tradisjonelt) i de fleste dialekter er det en rent grammatisk nødvendighet å vise til hunkjønnsord med hunkjønnspronomenet: Sola er hu/ho, månen er han. Hu/ho om et fartøy med hunkjønnsbetegnelse har i denne sammenhengen ikke noe med kvinnelighet å gjøre.

Uansett hvilken språktradisjon man står i, øker sannsynligheten for at man velger hun/ho/hu dersom fartøyet med rimelighet kan kalles ei skute.

I norsk talemål brukes ho/hu om f.eks. skuta, skøyta, jolla, snekka, ferja, jekta og hurtigruta. Hvis fartøyet først og fremst identifiseres som en båt eller en båttype med hankjønnsbetegnelse, er det derimot han som gjelder (færingen, kanoen, prammen, kutteren, sjarken, tråleren, lastebåten, ubåten og andre stålbåter). Om skip (f.eks. et slagskip eller supplyskip) brukes helst det, hvis ordet båt ikke nettopp er brukt om det samme fartøyet.

Her er et eksempel fra boka Ishavsskuter:

Andre faktorer: navn og miljø

Svar

Det er foreløpig (2017) bare tjenestemann og tenestemann som står i rettskrivningsordbøkene, med betydningen ‘offentlig funksjonær som ikke er embetsmann’. I den nye tjenestemannsloven blir ordet byttet ut med statsansatt.

Tjenestemann er brukt i lov om statens tjenestemenn fra 1983:

Med «tjenestemann» menes enhver arbeidstaker i statens tjeneste som ikke er embetsmann.

I lov om utenrikstjenesten fra 2002 finner vi ord som utenrikstjenestemann og fagtjenestemann. I det hele tatt står ordet sterkt i lovverket og mediene. Det er ikke så rart, for tjenestemenn er unektelig kortere og mer fyndig enn tjenestepersoner. Men like støtt som sjømenn (kontra sjøpersoner) står tjenestemennene ikke, som vi straks skal se.

Personene kommer

Ordet tjenesteperson finnes knapt før år 2000, og før år 2008 utgjør det sjelden over en promille av forekomstene i en stor avisbase vi har tilgang til. Så øker det kraftig, særlig i og etter år 2014.

Store norske leksikon nevner både (offentlig) tjenesteperson og offentlig tjenestemann. På regjeringen.no ser vi at politiet har sluttet å bruke ordet tjenestemann. På lovdata.no er tjenestepersonene likevel i et lite mindretall. Sammensetninger med person har et noe papirknitrende preg som nok gjør det vanskeligere å få «mann» ut av norske yrkesbetegnelser.

Tjenestemann er på noen måter mest praktisk, for det er kort og innarbeidet. Språkrådet vil likevel ikke stille seg i veien for en språkbruk som oppfattes som mer kjønnsnøytral. Hele problemet oppfattes nok mer som kjønnspolitisk enn som språkfaglig. De ulike fagmiljøene får selv velge hva de vil bruke.

Både tjenestemann og tjenesteperson har den fordelen framfor alternativ som statsansatt eller statstilsatt at de lettere inngår i sammensetninger. Dessuten gir de nok et sterkere inntrykk av den myndighet som følger med det å være i offentlig tjeneste. Men i loven som i 2017 erstatter tjenestemannsloven, er det altså statsansatt som er valgt.

Se ellers veiledningen «Kjønnsbalansert språk».

Oppdatering: Regjeringa har bestemt at statlige yrkestitler heretter skal være kjønnsnøytrale, se Aftenpostens nettutgave 8.3.2020.

Svar

Etter Språkrådets syn er ordet opphaver laget på en tvilsom måte. Kort sagt: Det gir ikke helt den tilsiktede meningen å ha opp et åndsverk.

Andre ord med -haver

Fra før har vi ord som ihendehaver, innehaver, fordringshaver, makthaver, panthaver, patenthaver og parthaver, men merk at leddet -hav- i alle disse ordene er avledet direkte av verbet å ha (før at have og eldre at hafa).

Makthaver kommer altså ikke av *makthav, men av å ha(ve) makt. På liknende vis kommer oppdrager av å oppdra(ge), ikke av oppdrag. Opphaver for opphavsperson blir litt som å kalle en oppdragsgiver eller oppdragstaker oppdrager eller en forlegger forlager.

Opphavet til opphav

Opphav kommer ikke av å ha(ve), men av å heve. I gammelnorsk kunne hefja bety nettopp ‘å sette i gang, å gi opphav til’, og upphefjari var det samme som en opphavsmann eller -kvinne. Man er altså opphavsmann fordi man gir opphav til noe, ikke fordi man har noe opp.

Det hører med til historien at det er en nær etymologisk sammenheng mellom hafa og hefja. I gammalnorsk og eldre dansk fantes dessuten «sideformer» som henholdsvis upphafari og ophaver til upphefjari og ophæver. De var muligens laget direkte av opphav slik dommer og sanger er avledet av substantiv, men denne ordlagingsmåten ble tidlig mindre vanlig. Upphafari døde dessuten ut sammen med upphefjari.

Vurdering

De gammalnorske ordene kan selvsagt gjenopplives i form av opphaver (eller opphever!), men i moderne norsk vil opphaver stå i et uklart forhold til opphav. Opphaver vil enten være en (påstått) avledning av noe man ikke vet helt hva er (ha opp), eller en utypisk substantivavledning (vi lager nå sjelden ord av typen en sanger). Slik sett er det et tilbakeskritt som lager rot i ordforrådet.

Språkrådet holder derfor en knapp på opphav som grunnord i nyere norsk og dermed på gjennomsiktige sammensetninger som opphavsperson o.l.

Vi skal ikke ta stilling til alternativet skaper eller verkskaper her, men det har i alle fall en mer umiddelbart forståelig oppbygning enn opphaver.

Etterskrift 2017

Departementet gikk i den nye åndsverksloven mot Språkrådet og valgte opphaver. Det er grunn til å tro at ordet nå blir innarbeidet i språkbruken og tross alt vil fungere greit. Et ord trenger ikke være ideelt for å vinne fram.

Svar

Tydinga til eit samansett ord er ikkje alltid summen av delane. Nordmann kan brukast om folk av begge kjønn. Ingen kan nekte deg å skrive nordkvinne, men ver klar over at det kan verke litt påfallande.

Nynorskordboka definerer nordmann som ‘person frå Noreg’. Før vart ordet mann meir nytta i tydinga ‘menneske’, medan t.d. kar fungerte kjønnsspesifiserande. Etter kvart har mann vorte meir innsnevra til ‘menneske av hankjønn’, så det er ikkje rart at somme reagerer mot å bli kalla nordmann.

Det er ikkje noko i vegen for å bruke ordet nordkvinne. Dette ordet er noko brukt, men ikkje så mykje at vi kan seie at det er etablert i norsk allmennspråk. Ofte kan det vere vel så naturleg å bruke uttrykket norsk kvinne. Om ein ikkje vil spesifisere kjønnet, kan ein elles bruke adjektivet norsk aleine, som i «eg er norsk». I mange dialektar har det forresten heitt ein norske, på line med danske og svenske.

Du kan lese meir om kjønn og språk i rettleiinga «Kjønnsbalansert språk» på nettsidene våre.