SøkSvar
Riktignok henger man ordhistorisk sammen med mann, men det er ikke vanlig å regne det som et diskriminerende ord. Også en har et hankjønnsmerke, om man ser svært nøye etter.
Både man og en må regnes som greie ord i skriftlig bokmål. Det ene er ikke mer rett enn det andre. Men i objektsform (avhengighetsform) må det alltid hete en, i eieform (genitivsform) alltid ens.
Det historiske argumentet
Det stemmer at man har samme opphav som mann, men det er uansett ikke opphav som avgjør hva man skal legge i et ord. I så fall kunne vi like gjerne sett på gammelnorsk maðr, forløperen til substantivet mann, og konstatert at det ble brukt kjønnsnøytralt om menneske. (Før brukte man oftere ordet kar/karl/kall om personer av hankjønn.) Menneske er forresten også beslektet med mann.
En kontra ei
Det er for øvrig ikke helt umulig å mene at en og ein også er kjønnsdiskriminerende, i og med at det ikke finnes en hunkjønnsform (dvs. ei) av dette ordet. Det kan bli vanskelig å ordlegge seg hvis man skal være så streng.
Andre problemer med man
Man har alltid vært litt omdiskutert, men av andre grunner. Ordet har røtter i dansk og tysk, mens en har norsk opphav og har vært vanligere i dialektene. Mye bruk av man kan gi en tekst et unødig formelt og boklig preg. Men det er ikke i takt med talemålet å la en ta overhånd heller.
Ordet man brukes ikke i nynorsk. Man bruker heller ein/du/folk, som også er vanlig i norsk talemål.