SøkSpråkspørsmål og svar
Skal kirka som institusjon skrives med stor eller liten forbokstav? Hva med kirker i utlandet? Og kan jeg skrive kjerka, som jeg sier?
Svar
Kortformen av Den norske kirke (DNK) er Kirken, men til vanlig brukes gjerne kirken eller kirka. På nynorsk heter det Den norske kyrkja og Kyrkja/kyrkja.
I utgangspunktet skal man bruke stor K bare når man sikter spesifikt til den evangelisk-lutherske kirka som var statskirke fram til 2012. Nå når kirka ikke er en statlig institusjon på samme vis, er grunnlaget for å bruke stor K blitt tynnere.
Det er også lite grunnlag for å bruke K om denne institusjonen i gamle dager. Det ble faktisk ikke vanlig med stor D i fullnavnet Den norske kirke (= statskirka) før etter den annen verdenskrig. Fellesnavnet den norske kirka/kirken er synonymt med kirka/kirken i Norge, som er et videre begrep enn egennavnet Den norske kirke, men ofte skilles det ikke så nøye.
Kirka og kjerka
Privat kan vi bruke a-endelse både i det lange og det korte navnet, men i tekster fra det offentlige heter det Den norske kirke på bokmål, og den tilhørende vedtatte kortformen er Kirken. Både Den norske kirke selv og staten ellers har likevel i stor grad brukt kirken med liten forbokstav. Her er kirka like riktig.
Varianten kjerke ble tatt ut av rettskrivinga i 2005 og har uansett ikke vært en variant av det offisielle navnet. Men du kan bruke den privat.
Enkeltkirker (bygninger)
Når vi skriver om enkeltkirker, må vi bruke liten k. Kjønnet er da valgfritt innenfor rettskrivinga: «Hun kom rett fra kirken/kirka.»
Andre kirker enn den norske statskirka
Også når vi sikter til kirka som en mer eller mindre verdensomspennende institusjon, må vi bruke liten forbokstav: «Han hevdet at kirka/kirken har vært en avgjørende faktor i verdenshistorien.»
Når vi skriver om tida før reformasjonen, er det riktig å bruke liten forbokstav og bestemt form også om kirka i Norge: den norske kirka/kirken i middelalderen.
Ordet kirke har også betydningen ‘kirkesamfunn’. Det vil si at navn som den ortodokse/katolske/lutherske/reformerte kirken/kirka kan regnes som beskrivende betegnelser snarere enn som formelt fastsatte organisasjonsnavn. Da er det liten forbokstav, helst bestemt form og valgfritt kjønn som gjelder i både det lange og det korte navnet.
Hvis et kirkesamfunn er etablert i Norge og har vedtatt et offisielt norsk navn, må det likevel (i tillegg) være mulig å bruke store forbokstaver. Men i en tekst der den aktuelle kirka nevnes én gang, hjelper det lite å bruke stor forbokstav i kortformen; man er nødt til å bruke hele navnet eller betegnelsen for at uinnvidde lesere skal forstå hva man sikter til. Og som sagt: DNK har stort sett holdt seg til liten k. Det er et eksempel til etterfølgelse.
Se flere eksempler i Kirken: grunnbok i kirke- og misjonshistorie og kirkekunnskap (1975).
Kva kjønn har ordet design? Eg ser at både designen og designet er i bruk.
Svar
Til nyleg har det vore å rekna som berre eit hankjønnsord:
ein design – designen – designar – designane (nynorsk)
en design – designen – designer – designene (bokmål)
Dette har før vore overveldande mykje vanlegare enn inkjekjønnsvarianten. Men det har skjedd mykje med målkjensla på dette punktet dei siste tiåra. I 2014 vedtok Språkrådet at design òg kan vera eit inkjekjønnsord:
eit design – designet – design – designa (nynorsk)
et design – designet – design – designa/designene (bokmål)
Òg i dansk er inkjekjønn på frammarsj her. I svensk held hankjønnet eller felleskjønnet seg betre.
Du kan lesa litt meir om ordet under Aktuelt på nettsidene til Språkrådet eller i Språknytt 1/2014. Nedanfor er utviklinga i eit utval prenta kjelder hos Nasjonalbiblioteket:
Jeg interesserer meg for strikking og ser at flere nå behandler substantivet hespe (garnhespe) som intetkjønn: et hespe – dette hespet. Jeg har aldri hørt at noen har sagt det. Det er mulig at det brukes mest blant den yngre garde. Eller er det vanlig i dialektene?
Svar
Hespet er nok i hovedsak et nyere tradisjonsbrudd. Det heter tradisjonelt ei hespe – den hespa i de dialektene der det ikke heter ein hespel – den hespelen.
Hvis ordet tradisjonelt hadde vært et intetkjønnsord i særlig mange dialekter, ville det ha blitt fanget opp av Norsk Ordbok, der slikt pleier å være registrert. Se klipp nedenfor.
Spekulasjon: Hvis man har lært ordet et hespetre før man har hørt om ei hespe, kan man fort komme til å si og skrive et hespe når man tar dette ordet i bruk. Problem: De unge kjenner kanskje ikke hespetre så godt lenger heller. Ellers kan det hende at intetkjønnsordet garn har påvirket hespe, jf. garnhespe.
Vi kan heller ikke utelukke «kjevlefaktoren». Kjevle er tradisjonelt et intetkjønnsord de fleste steder, men stadig flere sier nå ei kjevle, og det er til og med tatt inn i rettskrivningen. Vi kan regne med at mange som sier ei kjevle, fremdeles retter til et kjevle. Det er ikke rart om de da «retter» hespe på samme måte. (Dette er såkalt hyperkorreksjon, eller «retting til feil»).
Stemmer det at fartøy skal omtales som «hun» på norsk? Hva er i så fall grunnen?
Svar
Det finnes to ganske ulike tradisjoner for å bruke hunkjønnspronomen om (visse typer) fartøy. Den ene, som vi kan kalle «den sentimentale», finnes også i blant annet dansk, svensk og engelsk. Den andre, som vi kan kalle «den grammatiske», er mer hjemlig eller vestnordisk.
Man bestemmer langt på vei selv om man vil følge den ene eller den andre skikken (eller prøve å kombinere dem).
Den sentimentale skikken
I litterært språk og visse martitime miljøer finnes det en tradisjon for å personifisere fartøy, særlig fartøy man har tilknytning til. Dette kan være den samme tradisjonen som de har i engelsk. Ifølge den danske språkforskeren Otto Jespersen hever man fartøyet litt ut over klassen av livløse ting med bruken av et annet pronomen enn intetkjønnspronomenet det (eller it). Hun og han signaliserer en viss samfølelse. En grundigere utgreiing står i dette blogginnlegget.
Det finnes også en parallell tradisjon i flere språk for å gi båter kvinnenavn.
På engelsk kan dessuten andre kjære ting enn båter, for eksempel lokomotiv og biler, omtales på den samme måten, særlig av menn. Noen mener at skikken er mannssjåvinistisk og nedlatende, og at den bør avskaffes til fordel for noe kjønnsnøytralt.
Den grammatiske skikken
Det er viktig å være klar over at bruken av hunkjønnspronomenet kan være uttrykk for noe helt annet på norsk, i alle fall om formen er hu eller ho. I nynorsk og (tradisjonelt) i de fleste dialekter er det en rent grammatisk nødvendighet å vise til hunkjønnsord med hunkjønnspronomenet: Sola er hu/ho, månen er han. Hu/ho om et fartøy med hunkjønnsbetegnelse har i denne sammenhengen ikke noe med kvinnelighet å gjøre.
Uansett hvilken språktradisjon man står i, øker sannsynligheten for at man velger hun/ho/hu dersom fartøyet med rimelighet kan kalles ei skute.
I norsk talemål brukes ho/hu om f.eks. skuta, skøyta, jolla, snekka, ferja, jekta og hurtigruta. Hvis fartøyet først og fremst identifiseres som en båt eller en båttype med hankjønnsbetegnelse, er det derimot han som gjelder (færingen, kanoen, prammen, kutteren, sjarken, tråleren, lastebåten, ubåten og andre stålbåter). Om skip (f.eks. et slagskip eller supplyskip) brukes helst det, hvis ordet båt ikke nettopp er brukt om det samme fartøyet.
Her er et eksempel fra boka Ishavsskuter:
Andre faktorer: navn og miljø
Merk at selve navnet på fartøyet kan overstyre betegnelsen på fartøytypen uansett hvilken tradisjon man ellers opererer innenfor. En båt med hunkjønnsnavn vil det alltid være riktig å kalle hun/hu/ho.
Der navnet til og med er i samsvar med fartøytypen, skulle man tro at kjønnet var garantert, som i fregatten «Helge Ingstad» (han, eller bokmål: den). Men i sjøforsvarsspråk kan all grammatikk overstyres. Når Forsvaret skriver om fregatten at «hun ble hevet», er det en det en ordbruk som ligger nærmere engelsk enn vanlig kystnorsk.
Vi har ikke oversikt over hvordan man omtaler de største båtene. Har sjøfolk og redere overført tidligere tiders omtale av seilskuter (hun) til oljetankere? I så fall har det en viss støtte i begrepet «søsterskip».