En øy – øya?

Vi har to kombinasjoner med sterk indre sammenheng språkhistorisk sett:

1) ei øy – øya (hunkjønn)
2) en øy – øyen (hankjønn eller felleskjønn)

Kombinasjon 1 svarer til vanlig norsk rundt omkring i landet, der vi også finner bestemte former som øyo, øye osv., alle uten n.

Kombinasjon 2 svarer til bergensk og visse sosiolekter i de store byene. Denne varianten har en sterk rot i den eldre dansknorske formen en ø – øen.

Det har vokst fram et «kompromiss» mellom 1 og 2 som står sterkt i Oslo og i bokmålsnært talemål:

3) en øy – øya

Dette er helt akseptert i bokmål. Man kan diskutere om øya her er en hunkjønnsform eller bare en a-endelse.

Noen oppfatter nok variant 3 som et stilbrudd, men det er uansett et mye mindre stilbrudd enn

4) ei øy – øyen

Denne kombinasjonen mangler talemålsgrunnlag og er språkhistorisk sett helt umotivert. Den kan ikke anbefales.

I boka Godt språk i lærebøker (Norsk språkråd, 1999) står det på s. 168:

Vi nevner igjen at man på bokmål godt kan kombinere en bok med boka, ved siden av ei bok – boka, men ikke ei bok – boken.