Hopp til hovedinnhold

Språkspørsmål og svar

Når vi omtalar Statens pensjonsfond utland uformelt som oljefondet, er det rett å bruke liten forbokstav?

Svar

Ja. Rett nok kan tilnamn ha stor forbokstav, men dette kan vi beint fram rekne som ei beskrivande nemning (på line med til dømes statsbudsjettet).

Skal kirka som institusjon skrives med stor eller liten forbokstav? Hva med kirker i utlandet? Og kan jeg skrive kjerka, som jeg sier?

Svar

Kortformen av Den norske kirke (DNK) er Kirken, men til vanlig brukes gjerne kirken eller kirka. På nynorsk heter det Den norske kyrkja og Kyrkja/kyrkja.

I utgangspunktet skal man bruke stor K bare når man sikter spesifikt til den evangelisk-lutherske kirka som var statskirke fram til 2012. Nå når kirka ikke er en statlig institusjon på samme vis, er grunnlaget for å bruke stor K blitt tynnere.

Det er også lite grunnlag for å bruke K om denne institusjonen i gamle dager. Det ble faktisk ikke vanlig med stor D i fullnavnet Den norske kirke (= statskirka) før etter den annen verdenskrig. Fellesnavnet den norske kirka/kirken er synonymt med kirka/kirken i Norge, som er et videre begrep enn egennavnet Den norske kirke, men ofte skilles det ikke så nøye.

Kirka og kjerka

Privat kan vi bruke a-endelse både i det lange og det korte navnet, men i tekster fra det offentlige heter det Den norske kirke på bokmål, og den tilhørende vedtatte kortformen er Kirken. Både Den norske kirke selv og staten ellers har likevel i stor grad brukt kirken med liten forbokstav. Her er kirka like riktig.

Varianten kjerke ble tatt ut av rettskrivinga i 2005 og har uansett ikke vært en variant av det offisielle navnet. Men du kan bruke den privat.

Enkeltkirker (bygninger)

Når vi skriver om enkeltkirker, må vi bruke liten k. Kjønnet er da valgfritt innenfor rettskrivinga: «Hun kom rett fra kirken/kirka

Andre kirker enn den norske statskirka

Også når vi sikter til kirka som en mer eller mindre verdensomspennende institusjon, må vi bruke liten forbokstav: «Han hevdet at kirka/kirken har vært en avgjørende faktor i verdenshistorien.»

Når vi skriver om tida før reformasjonen, er det riktig å bruke liten forbokstav og bestemt form også om kirka i Norge: den norske kirka/kirken i middelalderen.

Ordet kirke har også betydningen ‘kirkesamfunn’. Det vil si at navn som den ortodokse/katolske/lutherske/reformerte kirken/kirka kan regnes som beskrivende betegnelser snarere enn som formelt fastsatte organisasjonsnavn. Da er det liten forbokstav, helst bestemt form og valgfritt kjønn som gjelder i både det lange og det korte navnet.

Hvis et kirkesamfunn er etablert i Norge og har vedtatt et offisielt norsk navn, må det likevel (i tillegg) være mulig å bruke store forbokstaver. Men i en tekst der den aktuelle kirka nevnes én gang, hjelper det lite å bruke stor forbokstav i kortformen; man er nødt til å bruke hele navnet eller betegnelsen for at uinnvidde lesere skal forstå hva man sikter til. Og som sagt: DNK har stort sett holdt seg til liten k. Det er et eksempel til etterfølgelse.

Se flere eksempler i Kirken: grunnbok i kirke- og misjonshistorie og kirkekunnskap (1975).

Jeg ser at de fleste høyskoler heter Høgskolen der og der. Betyr det at man alltid må skrive høgskole når man sikter til en slik skole?

Svar

Statlige høgskoler må enten ha navn som er felles for bokmål og nynorsk, eller så må de ha to navn, ett for hver målform. Det betyr ikke at man må bruke høgskole ellers i en tekst der egennavnet Høgskolen (der og der) er brukt.

Det er altså valgfritt med høy-/høg- når man ikke bruker egennavnet. Høg og høy er jamstilte former på bokmål, mens høg er obligatorisk på nynorsk.

(På nynorsk er det skule og skole som er valgfrie former. Da Høgskulen i Sogn og Fjordane hadde valgt denne skrivemåten, som ikke finnes på bokmål, måtte de derfor ha et ekstra bokmålsnavn: Høgskolen i Sogn og Fjordane.)

Det må forresten også være mulig å skrive både Høgskole (navnet) og høgskole (ordet), men ellers bruke høy, om man vil. Det finnes større inkonsekvenser i språket.

Rundskrivet med regelen

I rundskriv V-9B/2016 sier Kulturdepartementet følgende:

Alle statlige virksomheter som faller inn under lov 11. april 1980 nr. 5 om målbruk i offentleg teneste (målloven), skal ha navn både på nynorsk og bokmål dersom det ikke passer med det samme navnet i begge målformer. Dette er fastsatt i § 4 i forskrift 5. desember 1980 nr. 4938 om målbruk i offentleg teneste. Departementet legger til grunn at også navn og betegnelser på organisatoriske enheter som avdelinger, seksjoner, nemnder m.m. skal finnes i begge målformer.

Har kyrkjer, skular og sjukehus faste namn, eller skal ein omsetja namna til den målforma ein brukar elles i teksten? Døme: Oslo domkirke, Helgheim kyrkje, Nordbygda skule og Oslo universitetssykehus.

Svar

Skular (til og med vidaregåande) har berre éi namneform, som vi brukar på både nynorsk og bokmål. Kyrkjer og sjukehus har derimot namn på begge målformer. 

Dette heng saman med tilknytinga til staten. Forskrift om målbruk i offentleg teneste (§ 4) seier at dersom det ikkje høver med den same namneforma på bokmål og nynorsk, skal namnet på eit statsorgan ha ei bokmålsform og ei nynorskform.

Sjukehus

Sjukehusa er no statlege og skal følgja språklova. Kvart sjukehus har dermed to namn: eitt på nynorsk og eitt på bokmål. På nynorsk har alle sjukehusa namn med forma sjukehus. På bokmål kan ein velja mellom sjukehus og sykehus i fastsetjinga av namnet. Når sjukehuset har valt ein variant, bør andre halda seg til den når dei skriv bokmål.

Kyrkjer

Med kyrkjene er det ikkje like opplagt, men konklusjonen er den same: Kvar kyrkje har eit bokmålsnamn (kirke) og eit nynorsknamn (kyrkje).

Den statskyrkja vi hadde fram til 1.1.2017, var ikkje fullt ut statleg. Presteskapet, bispedømma og Kyrkjerådet var statlege, medan kyrkjebygningane var åtte av kvar einskild sokn. Likevel meinte Språkrådet at kyrkjebygningane var så nær knytte til den statlege forvaltninga at namn på kyrkjer burde følgja mållova, såleis at éi og same kyrkje burde heita Nordbygda kirke på bokmål og Nordbygda kyrkje på nynorsk.

Frå 2017 er ingen del av Kyrkja lenger statleg, men det er framleis soknene som eig kyrkjebygningane. Når Den norske kyrkja er vorten eit eige rettssubjekt utanfor staten, gjeld ikkje lenger språklova (før: mållova), men Kyrkja har signalisert at ho framleis tek sikte på å følgja mållova/språklova i verksemda si.

Difor rår Språkrådet til å gjera som før, nemleg å skriva t.d. Nordbygda kirke på bokmål og Nordbygda kyrkje på nynorsk. Det same gjeld Oslo domkirke / Oslo domkyrkje, Mariakirken/Mariakyrkja, Helgheim kirke / Helgheim kyrkje og så bortetter, og vi kan ta med menighet/kyrkjelyd i det same systemet.

Skular

Dei fleste grunnskulane er kommunale, nokre få er private. Dei fleste grunnskulane får såleis namn av kommunen. Namneforma til skulen følgjer opplæringsmålforma, som kommunen har vedteke. Ein kan rekna med at grunnskular med nynorsk opplæringsmål i Vestland fylke har forma skule, men det finst unntak. I Rogaland, Agder, Telemark, Buskerud, Oppland og i Møre og Romsdal varierer det. I Trøndelag har grunnskular forma skole.

Dei vidaregåande skulane er som regel fylkeskommunale. Somme skular med namn på nynorsk har forma skule, andre har skole. Begge nynorskformene kan finnast i eitt og same fylket. Den forma som ein skule har valt å bruka i namnet, bør brukast i nynorske tekstar som nemner denne skulen.

Namn på grunnskular og vidaregåande skular bør ein altså skriva slik skulane gjer sjølve, same kva målform teksten har. Statlege høgskular og universitet har anten namn som er sams for målformene, eller to namneformer.

I avisa vår kalles Kystvakten for Kystvakta. Men jeg finner ikke noe grunnlag for denne skrivemåten i ordbøker eller leksikon.

Svar

Når vi bruker stor forbokstav (om organisasjonen), heter det Kystvakten på bokmål og Kystvakta på nynorsk. Ellers kan vi bruke kystvakta/kystvakten som vi vil.

De fleste nordmenn sier nok fremdeles vakta heller enn vakten, og det er fritt fram for å skrive vakta på bokmål. Det samme gjelder kystvakten/kystvakta når vi sikter til kystvakt(hold) i vid forstand, til kystvaktfunksjoner før Kystvakten ble opprettet, eller til kystvakt i andre land. Men det du spør om, er noe annet, nemlig navnet på en spesifikk institusjon opprettet i 1977. Det som teller da, er hva som er fastsatt. Når navnet på en statsinstitusjon kan ha flere former innenfor en målform, velger institusjonen selv hvilken form den vil bruke. Formen Kystvakten ble valgt for bokmål.

Folk som skriver for det offentlige, må på bokmål holde seg til Kystvakten. De har likevel lov til å bruke vanlig kystnorsk og skrive skipsleia (skipsleden) og hundevakta (hundevakten) i den samme teksten. Journalister bør holde seg til det offisielle navnet, om avisa ikke har en helt spesiell språkpolitikk. Ellers står man for så vidt fritt, så lenge man gjør seg forstått.

Vi har lært at fylkesmannen (personen) skal skrives med liten forbokstav og Fylkesmannen (kontoret) med stor. Stemmer regelen? Og gjelder den også for statsforvalteren?

Svar

Ja, regelen er den samme som før.

Vi skriver Statsforvalteren (før: Fylkesmannen) med stor forbokstav når vi sikter til et visst statsforvalterembete:

Jeg fikk et brev fra Statsforvalteren i Trøndelag (= fullstendig navn). I vedtaket fra Statsforvalteren heter det at …
Eg fekk eit brev frå Statsforvaltaren i Trøndelag
(= fullstendig navn). I vedtaket frå Statsforvaltaren heiter det at …

Det er ikke ofte vi har bruk for kortformen med stor forbokstav, altså Statsforvalteren med referanse til et visst embete, men uten eksplisitt stedsangivelse. Det er heller ikke noen stor feil å bruke liten forbokstav i slike tilfeller.

Når vi viser til personen, bruker vi liten forbokstav:

I går drakk jeg kaffe med statsforvalteren i Trøndelag.

Dette følger dessuten av at titler har liten forbokstav på norsk.

Også når vi viser til forvaltningsorganet generelt, bruker vi liten forbokstav:

Det er statsforvalteren (= statsforvalterne) som har ansvar for forvaltningen av …

Kontakt statsforvalteren i ditt fylke. (Her viser man for så vidt den enkelte borgeren til én spesifikk statsforvalter, men man viser samtidig til alle statsforvalterne.)