Kan jeg kombinere en form som døra med f.eks. dronningen, flertallsformen brevene og verbformen hoppet?
Du kan i prinsippet kombinere former på slump, men det er vanlig å peile seg inn mot enten såkalt radikalt bokmål (mye -a) eller såkalt moderat/konservativt bokmål (lite -a, i retning dansk). Statistisk sett er a-former mest brukt om det mindre formelle og høytidelige, men det er ikke nødvendig å rette seg etter statistikken.
Det finnes ingen offisielle regler for eller mot å bruke a-endelser i noen sjanger. Det finnes heller ingen offisielle regler mot å blande a-endelser og andre former på slump. Det kan likevel være en god idé å følge visse retningslinjer for kombinasjon av former, og man bør i alle fall behandle hvert ord konsekvent i en vanlig sakprosatekst.
Nedenfor gir vi deg en bakgrunn som du kan bruke til å lage dine egne retningslinjer. Hvis du blir utålmodig, kan du hoppe til de nummererte listene.
I den prosessen der dansk ble til dansk-norsk og senere til riksmål og bokmål, ble særnorske ord og former ujevnt innført. De ble først tatt i bruk i skildring av norsk natur og folkeliv. Også senere har de «radikale» formene (diftonger og a-endelser) blitt brukt mest om det konkrete, det naturlige og det folkelige – med andre ord det stilistisk «lave».
I rettskrivningene fra 1938 og 1959 ble a-endelser gjort obligatoriske i mange ord. I 1981 ble a-endelsene valgfrie igjen. Men i praksis består skjevheten, og den utvikler seg i uventede retninger, som vi skal komme tilbake til.
Du finner mer om utviklingen av bokmålet i denne artikkelen av Boye Wangensteen i Språknytt.
Som språkbruker er du som sagt ikke bundet av hverken statistikk eller konvensjonell stilistikk. Du kan i prinsippet komponere selv, for eksempel i en av disse retningene:
1) gå lenger i konservativ retning (mot dansk) enn normalt (ingen a-endelser)
2) følge tendensen fra 1900-tallet til å bruke a-endelser som stilmarkør (i konkrete og «jordnære» ord eller i tilsvarende stil; i substantiv, verb eller begge deler)
3) bruke (lite eller mye) a-endelser uten noe (tradisjonelt) system (jf. oppløsningen av trekjønnssystemet nedenfor)
4) bruke mye a-endelser ganske konsekvent, forankret i systemet i norske dialekter (uten hensyn til hva noen regner som «dannet talemål»)
1–4 er altså bare en beskrivelse av tendenser.
I de fleste norske dialekter henger a-endelsene (eller tilsvarende vokalendelser) tradisjonelt tett sammen. Kort sagt: Sier man hytta, sier man også tia (tida), og sier man sovna, sier man også kasta (retning 4).
I kontrast til dette har vi tendensen til å veksle mellom endelser etter humør og emne. Det er nok mest typisk for middelklassen i de store byene, jf. en ytring som «tiden går fort på hytta» (retning 2 eller 3).
Statlig prosa gikk lenge i retning 2, men tenderer nå mot 1. A-endelsene fikk ikke feste i de fleste abstrakte ordene eller i den formelle og høytidelige stilen (f.eks. i lovspråk). Dokumenter fra det offentlige er oftest kjemisk frie for a-endelser i både substantiv og verb, selv om disse endelsene egentlig er valgfrie.
Utover på 1900-tallet ble det vanlig å følge retning 2 til en viss grad i skjønnlitteraturen. Forfattere som kjenner tradisjonelt by- og bygdemål godt, har gjerne prioritert a-endelser i hunkjønn framfor a-endelser i verb. Yngre forfattere som har nyere bymål som rettesnor, prioriterer nok oftere a-endelse i verb, og da særlig i uhøytidelige passasjer.
Mange yngre mangler den tradisjonelle følelsen for hva som er hunkjønnsord, men har lagt merke til at mange uhøytidelige ord får a-endelse. Dermed har a-ending de siste tiåra blitt delvis forvandlet fra hunkjønnsmarkør til stilmarkør for emnet eller ytringen.
En rekke ord som i uminnelige tider har vært hankjønnsord, er observert med a-endelse i de siste åra. To ytterliggående eksempler er «oksa» for «oksen» og hunkjønnsformen «lita» (eller «litta») brukt sammen med hankjønnsord. Samtidig som a-en sprer seg der den tradisjonelt ikke hører hjemme, brer hankjønn (eller felleskjønn) seg på bekostning av hunkjønn i umarkert tale og normalprosa, slik at flere sier f.eks. «musen» (som før var meget uvanlig i hverdagstale utenom Bergen og små miljøer i de store byene).
Retning 2 har ryddet vei for retning 3, som kan stå i vekselvirkning med retning 1.
Retning 1 og 3 krever ingen spesiell innsats. Men hvis du vil legge skrifttradisjon eller tradisjonelt norsk talemål til grunn, må du studere ordene litt nærmere og gjøre noen valg.
Her kommer tre eksempler i retning 1, 2 og 4.
1) Kjerringen hoppet stav over husene. Dronningen kastet brevene og tok av kronen.
2) Kjerringa hoppet (hoppa) stav over husene. Dronningen kastet brevene og tok av kronen.
4) Kjerringa hoppa stav over husa (husene). Dronninga kasta breva (brevene) og tok av krona.
Eksempel 1 kan tolkes som bergensk eller stivt riksmål, avhengig av hvem som har skrevet det. Eksempel 2 representerer ganske vanlig stilistisk forskjellsbehandling. Eksempel 4 svarer til vanlig tradisjonelt norsk talemål i de brede lag. Det kan lages en rekke mindre motiverte eksempler, særlig i retning 3.
Som nevnt står -a i substantiv tradisjonelt sterkere enn -a i verb litteraturen. Her er noen mer spesifikke merknader som gjelder håndteringen av ordene innenfor hver ordklasse:
Ulike verb: Kastet og hoppa er en mulig kombinasjon, men virker umotivert, i alle fall når ordene brukes i sin grunnbetydning. Du kan godt velge enten -et + -et eller -a + -a i disse to, uavhengig av emne og dagsform. Ovenfor har vi likevel bare kastet ved siden av både hoppet og hoppa, siden det er dronningen som kaster.
Ulike substantiv: Du kan skrive kjerringa og dronningen med de konvensjonelle sosiale markørene (i retning 2) eller jevne ut til enten kjerringa og dronninga (retning 4) eller kjerringen og dronningen (retning 1). En slik utjevning stemmer med de fleste former for tradisjonelt norsk talemål. Å snu skrifttradisjonen på hodet og skrive kjerringen og dronninga har dårlig grunnlag, om det da ikke er for å drive gjøn med språksosiale konvensjoner.
Ulike intetkjønnsord: Ovenfor representerer hus intetkjønnsordene. Intetkjønn flertall med -a (husa, epla) henger språkhistorisk nøye sammen med hunkjønn på -a og har samme status i rettskrivningen, men står likevel svakere enn hunkjønns-a i praksis, særlig i skrift. Derfor har vi lagt til husene i parentes. Enda litt svakere står a-endelse i de intetkjønnsordene som har e-utlyd, som eple (altså oftere husa, breva og folka enn epla).
Jeg ser at de fleste høyskoler heter Høgskolen der og der. Betyr det at man alltid må skrive høgskole når man sikter til en slik skole?
Statlige høgskoler må enten ha navn som er felles for bokmål og nynorsk, eller så må de ha to navn, ett for hver målform. Det betyr ikke at man må bruke høgskole ellers i en tekst der egennavnet Høgskolen (der og der) er brukt.
Det er altså valgfritt med høy-/høg- når man ikke bruker egennavnet. Høg og høy er jamstilte former på bokmål, mens høg er obligatorisk på nynorsk.
(På nynorsk er det skule og skole som er valgfrie former. Da Høgskulen i Sogn og Fjordane hadde valgt denne skrivemåten, som ikke finnes på bokmål, måtte de derfor ha et ekstra bokmålsnavn: Høgskolen i Sogn og Fjordane.)
Det må forresten også være mulig å skrive både Høgskole (navnet) og høgskole (ordet), men ellers bruke høy, om man vil. Det finnes større inkonsekvenser i språket.
I rundskriv V-9B/2016 sier Kulturdepartementet følgende:
Alle statlige virksomheter som faller inn under lov 11. april 1980 nr. 5 om målbruk i offentleg teneste (målloven), skal ha navn både på nynorsk og bokmål dersom det ikke passer med det samme navnet i begge målformer. Dette er fastsatt i § 4 i forskrift 5. desember 1980 nr. 4938 om målbruk i offentleg teneste. Departementet legger til grunn at også navn og betegnelser på organisatoriske enheter som avdelinger, seksjoner, nemnder m.m. skal finnes i begge målformer.
Må man skrive «ei dør» når man skriver «den døra»?
Nei, du er ikke nødt. Det er valgfritt. Språkhistorisk hører artikkelen ei og endelsen -a sammen, men sammenhengen har blitt svakere. I standard bokmål er a-endelser vanligere enn artikkelen ei.
Det er ikke lenger påfallende med en dør – døra, så du kan trygt skrive det, om du vil.
I de fleste norske dialekter er hunkjønnsendelsen en del av et grammatisk system med egne artikler og adjektivendelser (f.eks. ei lita bok – boka), og hunkjønnsbøying er bevart i de fleste ord som var hunkjønnsord i norrønt. Dette systemet har aldri slått helt gjennom i såkalt høyere norsk talemål eller i bokmålet. Generelt har særnorske former hatt lav sosial status i norsk språkhistorie.
A-endelsen har derfor bare vunnet fram på noen fronter i skriftmålet, da helst som stilmarkør. Både a-endelsen og artikkelen ei brukes gjerne til å markere noe som tarvelig, trivielt, landsens eller naturnært. Ord for høyverdige og abstrakte ting utstyres sjelden med a-endelse i bokmålet.
En og -en:
Kombinasjonen en dør – døren representerer en ubrutt linje tilbake til dansk skriftmål, men finnes også i talemål (særlig i Bergen og i sosiolekter i Oslo).
En og -a:
I bymål, særlig i de sosiale mellomlagene, er kombinasjonen en dør – døra nå vanlig.
Ei og -en:
Kombinasjonen ei dør – døren brukes neppe fast av noen. Denne kombinasjonen kan frarådes.
Ei og -a:
Det tradisjonelle i norsk ellers er ei dør – døra, eventuelt en annen vokal enn -a til slutt.
Fra 1938 til 1959 var artiklene en og ei valgfrie ved hunkjønnsord som kunne bøyes med -a. Det var riktignok noen unntak fra valgfriheten. En del ord var nemlig obligatoriske a-ord (det var særlig konkrete ord og ord med særnorsk form), og de skulle ha ei i eventyr, sagn og annen folkelig fortelling, het det.
I læreboknormalen fra 1959 ble det slakket noe på regelen, men den ble samtidig strammet inn på et vis: «Den ubestemte artikkel skal ved -a-ord være valgfritt ei eller en, likevel slik at ord som har fått en folkelig form (ku, geit osv.), skal ha artikkelen ei» (vår utheving).
Bak «fått en folkelig form» skjuler følgende faktum seg: Da dansk-norsken ble forvandlet til norsk tidlig på 1900-tallet, ble ord for landlige og naturlige ting som ko og g(j)ed skiftet ut med særnorske og folkelige varianter som ku og geit. De fikk da stort sett den «folkelige» norske hunkjønnsformen (ei og -a) med på kjøpet, og dette ble altså gjort til regel.
Siden folk flest ikke har oversikt over hvilke ord som i sin tid fikk en folkelig form, var dette en litt upraktisk regel. I 1981 ble den satt helt ut av spill, da a-endelsen rett og slett ble gjort valgfri i alle ord der den hadde vært aktuell. Kua/kuen ble valgfritt på samme vis som tida/tiden var valgfritt. Samtidig forsvant obligatorisk ei ut av rettskrivningen.
Ei er nå valgfritt alle steder der man kan velge -a i substantivet.
Hvis man skriver «jenta» i en tekst, må man da bruke a-form også i alle andre ord som kan være hunkjønn, for eksempel «mora», «dattera», «søstera»? Eller er det lov å kombinere «jenta» med «moren» og «datteren»?
Det er korrekt og vanlig å kombinere slik du nevner. Man kan også godt bruke a-endelse i alle hunkjønnsord. Dessuten kan man kombinere fritt, men det er ikke nødvendigvis en god idé. For eksempel er «jenten» + «mora» en umotivert kombinasjon.
Norske dialekter har tradisjonelt enten hunkjønn eller ikke. De som mangler hunkjønn, er først og fremst bergensdialekten og visse sosiolekter i de store byene.
Der hunkjønn står støtt i språket, hører alle ordene du nevner, til hunkjønnsordene.
Man må trolig til Bergen for å høre jenten brukt til vanlig i et større miljø. Grunnen er at ordet jente ikke kommer fra skriftfellesskapet med dansk. Den særnorske endelsen -a fikk derfor tidlig gjennomslag i dette ordet i riksmål/bokmål.
Systemet i tradisjonelle norske dialekter taler mot å veksle mellom a-endelse og en-endelse i ordene du nevner.
Men i skrift og i sosiolekter med sterke bånd til skriftmålet (og tidligere til dansk) har man alltid brukt den norske a-endelsen grammatisk tilfeldig (eller uavhengig av folkelig talemål i by og bygd) og mer eller mindre systematisk til stilistiske formål. A-endelsen brukes særlig når det skal signaliseres at noe (tematisk eller stilistisk) hører til i den konkrete, folkelige, naturlige og ikke minst landlige sfæren. Lenge var for eksempel kua obligatorisk, mens solen/sola var valgfrie former.
I virkelige tekster er varianten jenta vanligere enn variantene dattera og søstera og mora. Man kan velge å følge dette statistiske mønsteret og skrive jenta, datteren, søsteren og moren. Et like riktig alternativ er å bruke a konsekvent og dermed la være å diskriminere hunkjønnsendelsen stilistisk. Det er også mulig å fjerne alle hunkjønnsendelser. Det er heller ikke galt å kombinere på umotiverte måter (for eksempel mora og jenten). De to første løsningene fungerer nok best for de aller fleste.
Jeg skriver sjøl og sjølve i stedet for selv og selve på bokmål. Men hva skal jeg kalle substantivet selv(et)?
Enten du skriver selv(e) eller sjøl(ve), må du nok skrive selvet hvis du skal holde deg innenfor rettskrivinga.
På bokmål er bare formen et selv (bestemt form selvet) korrekt i denne betydningen. På nynorsk heter det eit sjølv (sjølvet).
Det er ikke fullt så sært å blande sjøl med selvet som man kanskje skulle tro. Det har i alle fall støtte i andre deler av bokmålsrettskrivinga.
Substantivet selv (selvet) er utvilsomt et mye mer boklig ord enn determinativet selv/sjøl. For å sette det på spissen har ikke folk før i tida gått mye rundt og pratet om hverken sitt eget eller andres selv/sjøl på dialekt. Derfor har ikke den særnorske formen av substantivet fått feste i bokmål.
Det er et generelt mønster i bokmål og mange dialekter at særnorske former (som sjøl) er sjeldnere i den mer abstrakte, formelle og lærde delen av ordforrådet, i papirordene, så å si.
Ord som har kommet inn i dialektene nyere tid, har ofte festet seg i bokmålsform. Vi kan ta sykehus som eksempel: Selv om det heter sjuk i de fleste dialekter, vil man mange steder finne en overvekt av dialektbrukere som sier sykehuset.
Denne språksosiale eller stilistiske skjevheten finner vi igjen som et statistisk mønster i bokmålet: vi finner oftere sjuk for syk enn sjukehus for sykehus. Men selve rettskrivingsreglene er ryddige: Sjukehus og sykehus er like valgfrie former som sjuk og syk. Og det er lov å være konsekvent, slik: sjuk + sjukehus eller syk + sykehus.
Sammensetninger med selv-/sjøl- er stort sett valgfrie (som selvsagt/sjølsagt), men det finnes noen unntak:
selvfølge, selvfølgelig, selvangivelse, selvisk
sjølmelding, sjølstende, sjølstyr
Et eksempel til: Uttrykket selv/sjøl om er nyere i vanlig norsk talemål enn selve ordet sjøl. Derfor er sjøl om (med -jø-) litt mindre utbredt blant folk enn sjøl aleine.
Jeg holder på med å skrive en artikkel innenfor skogbruk og lurer på hva som er riktigst av «et lavt tre» og «et lågt tre», «et lågere damptrykk» eller «et lavere damptrykk». Jeg har det samme spørsmålet når det gjelder høy og høg. Er det noe som passer best i mitt fag?
Lav og låg er helt likestilte varianter i bokmål, og det er ingen betydningsforskjell mellom dem. Det samme gjelder høg og høy. Faget er ikke avgjørende.
Likestillingen gjelder ikke alle avledninger og sammensetninger, se andre avsnitt i «Unntak fra valgfriheten» nedenfor. (Resten av svaret er for spesielt interesserte.)
Det er en viss sammenheng mellom høg og låg på den ene siden og høy og lav på den andre. Det er lov å kombinere på andre måter, men det kan virke umotivert. Høg og låg bør dessuten kombineres med flittig bruk av a-endelser og diftonger hvis det skal falle naturlig inn i en skrifttradisjon.
Du trenger ikke ta hensyn til hvilket fag du skriver innenfor. Det er tradisjonelt relativt mest bruk av høg og låg i «jordnære» fag som ditt, men man trenger ikke la seg styre av fordommer mot særnorske former som høg og låg innenfor mer abstrakte fag. På den andre siden har man lov til å bruke høy og lav i jordnære fag også (man kan trygt skrive at det er mest høy i lavlandet og mest lav i høylandet, for å bruke en gammel vits).
Poenget med valgfrihet er uansett at den som skriver om emnet, skal velge. Det som bør avgjøre valget (i sakprosa), er hva som passer best i skribentens skriftspråk ellers. For eksempel er det tillatt å skrive høgtid og Høgsterett uavhengig av hva f.eks. presten eller høyesterettsjustitiarius selv måtte si eller skrive. Om du skal legge skriftspråket opp mot ditt eget talemål eller et fastere ideal, kan du også velge helt fritt.
Språk speiler vaner og fordommer og kan sementere sosiale vurderinger. Det er en sterk sammenheng mellom det høye, det fine og det danske (eller dansknære) i norsk språkhistorie. Der emnet er fint og fornemt, finner man oftere variantene høy og lav.
Der variantene er valgfrie, trenger man ikke ta hensyn til denne fordelingen, men der rettskrivningen har obligatoriske eneformer, må man holde seg til dem. Det gjelder først og fremst ordene høyhet (Deres Kongelige Høyhet), høyne og høylig.
Det er ikke tilfeldig at dette er abstrakte og høytidelige begreper, og det er heller ikke tilfeldig av vi finner denne sosiale skjevheten i paret høy/høg (ikke låg/lav).
Søk