Språkspørsmål og svar

Svar

På bokmål kan det hete både veg og vei. Men uavhengig av valget må dere skrive Statens vegvesen, for det er et navn som er fastsatt i den formen. Dere må også holde dere til den vedtatte skrivemåten av det enkelte veinavnet.

Bortsett fra i navn kan vi altså velge fritt mellom veg/vei. Det er med andre ord tillatt å blande veg i navn med vei ellers.

Skriftspråknøytrale navn

Statens vegvesen (kortform: Vegvesenet) er en felles navneform for bokmål og nynorsk. Skulle institusjonen ha hett Statens veivesen på bokmål, måtte den ha hett Statens vegvesen på nynorsk. Det ville vært mindre praktisk. Et parallelt eksempel fra statlig sektor er ordet høgskole. Heter det Høgskolen i …, trengs ikke særskilte navneformer for bokmål og nynorsk.

På grensa mellom egennavn og fellesnavn står lovtitler. Det heter f.eks. lov om vegtrafikk, med den offisielle korttittelen vegtrafikkloven. Det er mest praktisk å behandle dette som egennavn, det vil si å la dem stå uendret.

Samferdselsmyndighetene og utdanningsmyndighetene har gjerne brukt veg og høgskole ellers også. I vegtrafikkloven blir formen veg brukt konsekvent. Også dette bunner i et gammelt ønske om å bruke former som er mest mulig landsgyldige og felles for bokmål og nynorsk. Det ser ut til at dette ønsket ikke er like sterkt i etatene lenger, og Språkrådet blir ofte spurt om fellesformene bør forlates. Det enkleste svaret er at det er mulig, men ikke nødvendig.

Veier og veger i kommunene

Etter stedsnavnloven er det kommunene som gjør vedtak om navn på gater og veger. Før et vedtak gjøres, skal Språkrådet gi en navnefaglig tilråding om navneforslaget og skrivemåten av navnet. Når vi omtaler navn på bestemte gater og veger, må vi være oppmerksomme på at kommunene oftest har bestemt seg for én navneform, enten -gata eller -gaten, -vegen eller -veien.

For eksempel skal det hete Trondheimsveien om vegen i Oslo med det navnet. I Elverum kommune finnes det en veg som heter Trondheimsvegen. Slike vedtatte navneformer må en holde seg til uansett hvilken form en selv bruker, og uavhengig om en skriver bokmål eller nynorsk.

Veg kan stå for /vei/ og /veg/

Det finnes et språkhistorisk grunnlag for å se det som i overskriften: Skrivemåten vei dekker bare uttalen /vei/, mens veg på bokmål dekker både /veg/ med hard g og den vokaliserte varianten /vei/. /Dei/ og /mei/ skrives jo deg og meg. Men når vei nå engang fins i rettskrivningen (i motsetning til jei og mei), kan det selvsagt være vanskelig å se det slik.

Dette gjelder bokmål, der det er valgfrihet. På nynorsk heter det bare veg. (Alle vegnavn i nynorskområder har skrivemåten -veg.)

Mange dialekter har fått -ei- på et annet sted i bøyningen: Bestemt form entall vegen har i uttalen for lenge siden blitt til vegjen og senere veien. Det er den fremre vokalen etter g-en (i dette tilfelletvokalen e) som har myknet g-en historisk, slik: -ege- > -egje- > -eie-). /Ve:jen/ og /veien/ må regnes som likeverdige uttaleformer av skrivemåten vegen, også i nynorsk.

I mange nynorskområder har veg endelsene -er og -ene i flertall, selv om det er et hankjønnsord. Da kan vi få uttaleformer som /veier/ og /veiene/. Men dette er helt utenfor nynorskrettskrivningen; der heter det vegar og vegane etter hovedregelen for hankjønnsord, og foran a må g leses som g etter vanlige regler for uttale av skrift. (Dialektuttale er en annen sak; i dialektene finner man alle kombinasjoner.)

Svar

Du kan selv velge mellom variantene i en rekke ord som har valgfritt -tak- eller -tag-, men du bør bruke dem konsekvent.

Variantene er altså helt valgfrie, men hvert ord bør likevel skrives konsekvent i en tekst. Ulike avledninger av for eksempel deltak-/deltag- bør også behandles likt (deltaking + deltaker osv.). Du trenger ikke behandle hele gruppen av ord med valgfritt -tak-/-tag- likt, men det virker ryddig om du ikke veksler helt på slump. Det er for eksempel liten grunn til skrive deltaker og mottaker ulikt.

Den neste bolken beskriver formenes stilling i rettskrivningen de siste hundre årene. Den er nok mest for spesielt interesserte. I den siste bolken tar vi opp bruken av hvert enkelt ord.

Dansk skriftspråk og reformene i 1938, 1959 og 2005

Variantene med g stammer fra skriftfellesskapet med dansk, mens k-en ble tatt inn som valgfri form i 1938. Dette var drøyt tretti år etter at dansk b, d, g for det meste ble omgjort til norsk p, t, k i rettskrivningen. Bokmålet hadde tidlig på 1900-tallet tatt i bruk flere og flere tak-ord med obligatorisk norsk k, fra krafttak og mottak til opptak, tiltak, uttak og unntak. I lys av disse særnorske ordene var det rimelig å ha k-varianter også i ord med -tagelse, -tager og lignende. I 1938 ble de altså tatt inn som valgfrie former.

I 1959 ble det tatt et steg til: De gamle g-ene i tak-ordene ble redusert til sideformer (underordnede former) i rettskrivningen. I 2005 ble de sidestilt igjen, for i mange av ordene var g fremdeles i bruk både i tale og skrift.

Mens for eksempel deltaker og mottaker vant fort fram i k-form, holdt antagelig, feiltagelse og tiltagende seg bra med g. En grunn til at k ikke vant her, er at selve ordene ikke hadde tradisjon med k i vanlig talemål rundt omkring i landet (i stedet brukte man blant annet henholdsvis trolig, mistak og økende). Enkelte andre ord, som for eksempel betagende, hadde ikke noe klart motstykke i folkemålet; derfor er det bare betagende som klinger riktig.

TAG-mot-TAK-liste

Her omtaler vi utbredelsen som variantene av hvert enkelt tak/tag-ord har hatt i norske tekster (vi har søkt ved hjelp av ngram-tjenesten til Nasjonalbiblioteket). Utbredelsen alene bør ikke avgjøre hva du velger, men det gir deg et grunnlag for egne valg. Bruk Ctrl + F til å finne ordet du er ute etter nedenfor.

TAKER har overtak

De fleste ordene med -taker/-tager brukes for det meste med k, som vant fram mellom 1938 og 1990.

To sentrale ord er deltaker og mottaker, der k har dominert siden 1950–60-åra. Lønnsmottaker og særlig nyere ord som fjernsynsmottaker, radiomottaker og GPS-mottaker har stor overvekt av k.

Båndopptaker skrives nesten alltid med k, det samme gjelder i dag potetopptaker og tidtaker.

Disse menneskelige takerne har også helst k: leietaker, forsikringstaker, intiativtaker, lønnstaker, arbeidstaker, pristaker og arvtaker. I iakttaker skulle man kanskje vente mest g, siden ordet er en anelse gammeldags, men k har vunnet fram etter tusenårsskiftet. Bare én tager har klart overtak: avtager, og det skyldes nok mest at selve ordet er så lite brukt i dag.

Å blande tagere og takere i samme tekst er ikke særlig godt motivert.

TAGENDE har overtak

Det viktigste unntaket fra det som står i overskriften, er deltakende, som helst har k. Det henger jo sammen med deltaker ovenfor.

Ellers dominerer g i ord som har lite grunnlag i vanlig norsk talemål, som betagende, inntagende og overhåndtagende. Her må man kunne bruke g selv om man bruker k ellers, uten å bli beskyldt for å være inkonsekvent. Eller man kan velge helt andre formuleringer.

Foretagende er ennå vanligst, nok fordi konkurrenten snarere er foretak enn foretakende.

Også i avtagende og tiltagende har g overtak. Det er kanskje uventet, men det henger sammen med at det på norsk helst heter minkende og økende.

Litt underlig er det at nærtakende med k ikke har fått bedre feste.

TAKELSE og TAGELSE vakler om kapp

Igjen finner vi en delta-avledning blant de mest typiske k-ordene: deltakelse. Også fritakelse har oftest k, men det korte fritak er uansett det vanligste. Gjentakelse har mest k. Overtakelse og overtagelse står i et uklart forhold, men trolig dominerer overtakelse. Mottakelse har fått overtaket først i den senere tid, trolig med drahjelp fra mottaker. Mest uventet er k-overtaket i vedtakelse, for det er sjelden dette ordet brukes nå for tiden (jf. det vanligere vedtak).

Iakttagelse er nok vanligst (tross iakttaker), men k haler innpå. Det samme gjelder antagelse.

Unntagelse og opptagelse har mest g, sikkert fordi det er de enkle og greie kortordene unntak og opptak som har vunnet fram, ikke alternativet med -kelse. Feiltakelse med -k- har vunnet fram i det siste (jf. også mistak).

Man kan langt på vei gjennomføre enten g eller k i de ordene man trenger ovenfor.

TAKELIG og TAGELIG

Mottakelig skrives oftest med k (jf. mottaker ovenfor), men uimottakelig ses oftere med g for k.

Antakelig med g var i ferd med å vinne fram, men antagelig har trolig dratt fra igjen. (Konkurransen med formodentlig, trolig og sannsynligvis forstyrrer bildet; for eksempel kan man regne med at trolig brukes mer av dem som ville brukt antakelig.) Uantagelig har nok hatt mest g hele tiden, som man skulle vente av det litt gammeldagse ordet. Også i påtagelig er det fremdeles mest g, men forspranget er ikke stort.

Andre ord

Tagning brukt om sammenhengende del av innspilling, som i engelsk take, har overtaket på takning. Men i tidtaking er det omvendt. Avtagbar står fremdeles sterkere enn avtakbar. Som i andre tilfeller kan det være påvirkning fra og støtte i dansk og svensk.

Svar

Det er valgfritt. Den dansk-norske formen færge ble i 1917 avløst av ferje, som var enerådende til 1981, da ferge seilte inn igjen som likestilt form.

I gammelnorsk het det ferja. Ferge har vi fra dansk. Det er aldri tatt inn i nynorsk, der det bare heter ferje.

På Sør-Vestlandet er det tradisjonelle ei ferja – den ferjå eller ferjo. Men man bestemmer selv om man vil ta geografiske hensyn innenfor rettskrivningen.

Ferja og fergen

Kjønnet på ferge/ferje er også blitt valgfritt i bokmål. Historisk og stilistisk har det lenge vært en viss sammenheng mellom

ferje og hunkjønnsform (altså ferja pluss dialektformer som ferjo og ferjå)

og på den andre siden

ferge og felleskjønn (altså fergen)

Men før i tida var ferjen vanlig i skrift, akkurat som ferga er blitt det i den seinere tid.

Språkhistorie og dialektformer

G fra skriftbildet

En rekke g-er i norsk (selge, velge, sverge, verge, ferge) skriver seg fra en dansk skikk med å skrive g for j- eller w-uttale, jamfør f.eks. dansk at hærge ‘å herje’. I den norske uttalen av dansk skrift fikk disse lydene hard g, altså «bokstavuttale». Først på 1900-tallet spredte bokstavuttalen seg for alvor i norske dialekter.

J i det meste av landet

Leter man etter den opprinnelige uttalen i dialekten, som kanskje var bevart til midten av århundret, vil man de fleste steder finne ferje, til og med i hovedstaden. Kristiania-mannen Kristian Kølle, som engasjerte seg i rettskrivningsspørsmålet på slutten av 1700-tallet, mente det burde hete færje i stedet for færge på grunnlag av det vanlige talemålet (enda talemålet var temmelig danskpreget i de kretsene han ferdedes mest i). Bokmålets bestefar, Knud Knudsen, brukte også formen færje i sine skrifter.

Skriftuttale

Former med skriftuttale brer seg. Derfor er det grunn til å tro at flere unge sier ferge. At ferge sprer seg på Vestlandet, kan dessuten komme av at ordet oppfattes som del av en større gruppe ord og former som mister j-uttalen. Her finner vi alt fra å sørgje og ei verje til den dialektale j-uttalen i bergje' og torgje' (bestemt form av eit torg og eit berg med hard g). Når j-uttalen generelt taper terreng, kan også ferje rammes, og j-en endres til en uhistorisk g som stammer fra skriftbildet.

Det er altså litt av ei språkhistorisk smørje vi står oppi – men merk at smørje neppe blir til *en smørge, for dette alternativet finnes hverken i bokmål eller dansk.

Normen og bruken

G-variantene var altså utenfor rettskrivningen mellom 1917 og 1981. Likevel var ferge og fergen de mest brukte formene i bokmålstekster hos mange aviser og forlag etter krigen og fram mot 1980. Disse formene har holdt seg godt i forlagsverdenen, men ellers har det relativt sett gått litt nedover med dem etter at de ble tillatt igjen. I avisene har ferje og ferja vært de mest brukte formene de siste tjue årene, også på bokmål, samtidig som den nye g-varianten ferga har halt innpå.

Svar

Bestselger er den korrekte formen ifølge offisiell rettskrivning. Når vi først skriver selger og ikke seller, er det praktisk å skrive bestselger også. Det er nokså vanlig å uttale selger og -selger (som i bestselger) likt.

Det kan være interessant å se litt nærmere på bakgrunnen for g-en i selge.

Å /selle/

I Norsk uttaleordbok (1969) fører Bjarne Berulfsen bare opp uttaleformen /selle/ av verbet selge, mens avledningene selgelig og selger har begge uttalevariantene.

Denne ordboka viser gjengs «dannet dagligtale» i samtida. Ivar Alnæs har i sin uttaleordbok fra 1925 (som speiler en Oslo-basert riksmålsnorm), de samme opplysningene.

Rettskrivningshistorien

Verbene selge og velge har en del felles. I gammelnorsk het det selja og velja. Skrivemåten med -g- har vi fra dansk. Uttalen med g er historisk sett skriftuttale, og den er nok vanligere i dag i velge enn i selge. Det har alltid vært vanlig å si /selle/ på bokmål.

Fra 1938 hadde bokmål faktisk den valgfrie skrivemåten å selle, men den slo ikke an og ble redusert til sideform i 1959. Den ble fjernet helt i 1981. De tilhørende fortidsformene var sol(l)te og sol(l)t.

Velje med -j- var sideform i bokmål fra 1938 til 1959, med fortid valte som hovedform fra 1938 til 1959 og som sideform til 1981. Siden har g-ene rådd grunnen.

Nynorsk, svensk og dansk

I nynorsk heter det å selje eller selja og ein seljar. Det gir bestseljar, ikke ulikt bästsäljare, som har vunnet fram i Sverige. Mens vi har tatt vare på g-en i bokmål, bruker danskene formen bestseller (sjelden bedstsælger). Men merk at de faktisk uttaler -sælger og -seller ulikt (g-en blir uttalt j), slik at de har bedre grunnlag for to ulike skrivemåter.

Svar

Lav og låg er helt likestilte varianter i bokmål, og det er ingen betydningsforskjell mellom dem. Det samme gjelder høg og høy. Faget er ikke avgjørende.

Likestillingen gjelder ikke alle avledninger og sammensetninger, se andre avsnitt i «Unntak fra valgfriheten» nedenfor. (Resten av svaret er for spesielt interesserte.)

Blanding og stilbrudd

Det er en viss sammenheng mellom høg og låg på den ene siden og høy og lav på den andre. Det er lov å kombinere på andre måter, men det kan virke umotivert. Høg og låg bør dessuten kombineres med flittig bruk av a-endelser og diftonger hvis det skal falle naturlig inn i en skrifttradisjon.

Du trenger ikke ta hensyn til hvilket fag du skriver innenfor. Det er tradisjonelt relativt mest bruk av høg og låg i «jordnære» fag som ditt, men man trenger ikke la seg styre av fordommer mot særnorske former som høg og låg innenfor mer abstrakte fag. På den andre siden har man lov til å bruke høy og lav i jordnære fag også (man kan trygt skrive at det er mest høy i lavlandet og mest lav i høylandet, for å bruke en gammel vits).

Poenget med valgfrihet er uansett at den som skriver om emnet, skal velge. Det som bør avgjøre valget (i sakprosa), er hva som passer best i skribentens skriftspråk ellers. For eksempel er det tillatt å skrive høgtid og Høgsterett uavhengig av hva f.eks. presten eller høyesterettsjustitiarius selv måtte si eller skrive. Om du skal legge skriftspråket opp mot ditt eget talemål eller et fastere ideal, kan du også velge helt fritt.

Unntak fra valgfriheten

Språk speiler vaner og fordommer og kan sementere sosiale vurderinger. Det er en sterk sammenheng mellom det høye, det fine og det danske (eller dansknære) i norsk språkhistorie. Der emnet er fint og fornemt, finner man oftere variantene høy og lav.

Der variantene er valgfrie, trenger man ikke ta hensyn til denne fordelingen, men der rettskrivningen har obligatoriske eneformer, må man holde seg til dem. Det gjelder først og fremst ordene høyhet (Deres Kongelige Høyhet), høyne og høylig.

Det er ikke tilfeldig at dette er abstrakte og høytidelige begreper, og det er heller ikke tilfeldig av vi finner denne sosiale skjevheten i paret høy/høg (ikke låg/lav).