Sjøl og selv

Enten du skriver selv(e) eller sjøl(ve), må du nok skrive selvet hvis du skal holde deg innenfor rettskrivinga.

På bokmål er bare formen et selv (bestemt form selvet) korrekt i denne betydningen. På nynorsk heter det eit sjølv (sjølvet).

Det er ikke fullt så sært å blande sjøl med selvet som man kanskje skulle tro. Det har i alle fall støtte i andre deler av bokmålsrettskrivinga.

Mønster: oftere boklige former i abstrakte ord

Substantivet selv (selvet) er utvilsomt et mye mer boklig ord enn determinativet selv/sjøl. For å sette det på spissen har ikke folk før i tida gått mye rundt og pratet om hverken sitt eget eller andres selv/sjøl på dialekt. Derfor har ikke den særnorske formen av substantivet fått feste i bokmål.

Det er et generelt mønster i bokmål og mange dialekter at særnorske former (som sjøl) er sjeldnere i den mer abstrakte, formelle og lærde delen av ordforrådet, i papirordene, så å si.

Ord som har kommet inn i dialektene nyere tid, har ofte festet seg i bokmålsform. Vi kan ta sykehus som eksempel: Selv om det heter sjuk i de fleste dialekter, vil man mange steder finne en overvekt av dialektbrukere som sier sykehuset.

Denne språksosiale eller stilistiske skjevheten finner vi igjen som et statistisk mønster i bokmålet: vi finner oftere sjuk for syk enn sjukehus for sykehus. Men selve rettskrivingsreglene er ryddige: Sjukehus og sykehus er like valgfrie former som sjuk og syk. Og det er lov å være konsekvent, slik: sjuk + sjukehus eller syk + sykehus.

Sammensetninger med selv-/sjøl- er stort sett valgfrie (som selvsagt/sjølsagt), men det finnes noen unntak:

selvfølge, selvfølgelig, selvangivelse, selvisk
sjølmelding, sjølstende, sjølstyr

Et eksempel til: Uttrykket selv/sjøl om er nyere i vanlig norsk talemål enn selve ordet sjøl. Derfor er sjøl om (med -jø-) litt mindre utbredt blant folk enn sjøl aleine.