Språkspørsmål og svar

Er dessverre rett skrivemåte? Vi har sett at mange skriv ordet med éin s.

Svar

Ja, det rette er å skriva dessverre med to s-ar. Det gjeld både på nynorsk og på bokmål. Nynorsk har i tillegg forma diverre.

Kanskje det blir lettare å hugsa om ein veit kva dess er for noko?

Dess er opphavleg genitivsforma av det. Det er på ein måte det same som bokmål dets, men det blir brukt heilt annleis. Vi finn det i uttrykk som «dess fleire kokkar, dess meir søl» og i «vent til dess» (= vent til det (tidspunktet)). Ingen ville vel ha skrive des fleire?

Alle veit at det skal vera s i uttrykk som til skogs og til fjells, altså i substantiv som står etter preposisjonen til. Uttrykket til dess er av same slag. Men føre forma dess har vi ikkje alltid noko til, så kvifor -s då? Kvifor dessverre?

Svaret er nok for spesielt interesserte:

Ein gong i tida nytta vi fast ei anna form av det, nemleg dativforma di, i samanlikningsuttrykk føre komparativ: «Di fleire kokkar, di meir søl.» «Di verre» (som vi no skriv i eitt), tyder eigentleg «verre enn det».

Etter som kasusbøyinga gjekk ut av språket, tok genitivsformer som dess (som opphavleg hadde ein annan funksjon) i visse tilfelle over for dativformer som di. Det skjedde med diverre (men ikkje t.d. med fordi).

Jeg sier ei snæile, men jeg finner bare en snegl og en snile i ordbøkene. Må jeg skrive snegl? Og hva er grunnen til at vi har ulike former av dette ordet?

Svar

I oppdaterte ordbøker skal det stå både snegl, snile og snegle. Snegle ble tatt inn i bokmål i 2021. Merk at det er et hankjønnsord: sneglen.

Vi har altså disse bøyningsmønstrene i bokmål:

en snegl(e) – sneglen – snegler – sneglene
en snile – snilen – sniler – snilene

Snegl(e) uttales oftest /snæil(e)/ i bokmålsnært talemål.

Dialekter og nynorsk

Den opprinnelige bøyningen i gammalnorsk er

snigill – snigillinn – sniglar – sniglarnir

På nynorsk heter det

ein snigel – snigelen – sniglar – sniglane
i sammensetning: snigle-

Det uttales oftest uten g i entall. G foran i ble etter norrøn tid til j, slik at snigill ble til /sni(g)jel/. I og j smelter lett sammen.

Dette er altså vanlig uttale i nynorsk og mange dialekter:

/sniel – snielen – snigla(r) – sniglane/
sammensetning: /snigle-/ eller /snigla-/

I dialektene finner vi også i i entall og e i flertall og dessuten e hele veien, for eksempel slik:

/sneggel – sneggel(e)n – snegla(r) – sneglan(e)/

Flere dialektvarianter finner du ved å trykke på snakkeboblesymbolet i Norsk Ordbok.

Diftong med parallell i dansk

Men hvordan kommer diftongen /ei/ eller [æi] inn i bildet? Det kan ha skjedd på flere måter. Dette er den ene: Vanlig kort i (i motsetning til í) ble oftest til e etter gammalnorsk tid (snigill > snegel, jf. for eksempel at rigna > å regne), og i deler av landet ble g vokalisert, som i regn [ræin] og tegl [tæil]. Vi fikk blant annet talemålsvariantene

/snei(e)l – snei(e)len – sneiler – sneilene/

Når vi skriver snegl – sneglen – snegler – sneglene med -g- på bokmål, henger det litt sammen med at vi skreiv ordet slik på dansknorsk før i tida. (På dansk skriver de en snegl – flere snegle og sier /en snail – flere snaile/.)

Snile av snilen

Formen snile kan ha oppstått ved at snielen (opprinnelig snig(j)elen) har blitt redusert til snilen med tonem 2 (som i kilen, ikke bilen), som så har blitt tolket som snile + n.

Snegle /sneile/ kan være dannet på en lignende måte, hvis det ikke bare er en hybrid av snegl /sneil/ og snile.

Hvordan skal jeg skrive verbet for å overføre penger til noen med Vipps?

Svar

Du bør skrive at du vipser penger til noen. Selv om navnet på betalingstjenesten skrives med to p-er, bør verbet følge de vanlige skrivereglene.

Vipps er en populær betalingsløsning som brukes for å overføre penger ved hjelp av en app på telefonen. Navnet Vipps er nok inspirert av interjeksjonen vips, men de som stod bak løsningen, valgte en skrivemåte med to p-er. Siden Vipps er et beskytta merkenavn, bør vi respektere den valgte skrivemåten selv om den bryter med det vante mønsteret i norsk rettskriving.

Verbet å vipse har på kort tid blitt etablert i norsk allmennspråk. Det er ikke et merkenavn, og vi bør skrive det i tråd med de vanlige rettskrivingsreglene. Da blir det vipse med én p, på samme måte som vi skriver tipse, knipse, klapse osv.

Et annet verb av nyere dato, tvitre, er et stykke på vei parallelt med vipse. Også tvitre henger sammen med et merkenavn (Twitter), men det bøyes som et vanlig norsk verb og skrives i samsvar med norsk rettskriving.

Kan jeg bruke ordet ståa i betydningen ‘situasjonen, stillinga’?

Svar

Ja, men du bør skrive stoda og uttale det /ståa/.

D-en er stum, som i tida. O-en er åpen, som i å sove og en lov. Ordet kunne i prinsippet vært skrevet «stòda».

Du bestemmer selv om du skal følge rettskrivningen, men hvis du ikke skriver «tia» og «såve», er det ingen grunn til at du skal skrive «ståa» med å og uten d.

Ordet kommer av norrønt staða ‘situasjon, stilling, tilstand’. Det holder seg godt i islandsk (nominativ staða, bøyde former stöðu). Svensk har forresten også et enkelt hjemlig uttrykk for ‘situasjon’, men her er stillingen liggende: «Hur är läget?».

Noen skriver til oss og mener ordet bør finnes opp på nytt av infinitiven stå, men det er det hverken noen grunn til eller noe grunnlag for. Det stemmer like lite med norsk ordlagingsskikk som *gåa for gangen eller *fåa for fangsten/fengda.

Jeg har deltatt i diskusjoner om hvorvidt en veg skal skrives veg eller vei. Hva er riktigst? Må vi ellers skrive veg hvis vi skriver om Statens vegvesen i en tekst?

Svar

På bokmål kan det hete både veg og vei. Men uavhengig av valget må dere skrive Statens vegvesen, for det er et navn som er fastsatt i den formen. Dere må også holde dere til den vedtatte skrivemåten av det enkelte veinavnet.

Bortsett fra i navn kan vi altså velge fritt mellom veg/vei. Det er med andre ord tillatt å blande veg i navn med vei ellers.

Skriftspråknøytrale navn

Statens vegvesen (kortform: Vegvesenet) er en felles navneform for bokmål og nynorsk. Skulle institusjonen ha hett Statens veivesen på bokmål, måtte den ha hett Statens vegvesen på nynorsk. Det ville vært mindre praktisk. Et parallelt eksempel fra statlig sektor er ordet høgskole. Heter det Høgskolen i …, trengs ikke særskilte navneformer for bokmål og nynorsk.

På grensa mellom egennavn og fellesnavn står lovtitler. Det heter f.eks. lov om vegtrafikk, med den offisielle korttittelen vegtrafikkloven. Det er mest praktisk å behandle dette som egennavn, det vil si å la dem stå uendret.

Samferdselsmyndighetene og utdanningsmyndighetene har gjerne brukt veg og høgskole ellers også. I vegtrafikkloven blir formen veg brukt konsekvent. Også dette bunner i et gammelt ønske om å bruke former som er mest mulig landsgyldige og felles for bokmål og nynorsk. Det ser ut til at dette ønsket ikke er like sterkt i etatene lenger, og Språkrådet blir ofte spurt om fellesformene bør forlates. Det enkleste svaret er at det er mulig, men ikke nødvendig.

Veier og veger i kommunene

Etter stedsnavnloven er det kommunene som gjør vedtak om navn på gater og veger. Før et vedtak gjøres, skal Språkrådet gi en navnefaglig tilråding om navneforslaget og skrivemåten av navnet. Når vi omtaler navn på bestemte gater og veger, må vi være oppmerksomme på at kommunene oftest har bestemt seg for én navneform, enten -gata eller -gaten, -vegen eller -veien.

For eksempel skal det hete Trondheimsveien om vegen i Oslo med det navnet. I Elverum kommune finnes det en veg som heter Trondheimsvegen. Slike vedtatte navneformer må en holde seg til uansett hvilken form en selv bruker, og uavhengig om en skriver bokmål eller nynorsk.

Veg kan stå for /vei/ og /veg/

Det finnes et språkhistorisk grunnlag for å se det som i overskriften: Skrivemåten vei dekker bare uttalen /vei/, mens veg på bokmål dekker både /veg/ med hard g og den vokaliserte varianten /vei/. /Dei/ og /mei/ skrives jo deg og meg. Men når vei nå engang fins i rettskrivningen (i motsetning til jei og mei), kan det selvsagt være vanskelig å se det slik.

Dette gjelder bokmål, der det er valgfrihet. På nynorsk heter det bare veg. (Alle vegnavn i nynorskområder har skrivemåten -veg.)

Mange dialekter har fått -ei- på et annet sted i bøyningen: Bestemt form entall vegen har i uttalen for lenge siden blitt til vegjen og senere veien. Det er den fremre vokalen etter g-en (i dette tilfelletvokalen e) som har myknet g-en historisk, slik: -ege- > -egje- > -eie-). /Ve:jen/ og /veien/ må regnes som likeverdige uttaleformer av skrivemåten vegen, også i nynorsk.

I mange nynorskområder har veg endelsene -er og -ene i flertall, selv om det er et hankjønnsord. Da kan vi få uttaleformer som /veier/ og /veiene/. Men dette er helt utenfor nynorskrettskrivningen; der heter det vegar og vegane etter hovedregelen for hankjønnsord, og foran a må g leses som g etter vanlige regler for uttale av skrift. (Dialektuttale er en annen sak; i dialektene finner man alle kombinasjoner.)

Heter det kakemons og godtemons, eller skal det være moms til slutt?

Svar

Andreleddet i disse ordene er i utgangspunktet mons, jamfør matmons og kakemons i ordbøkene.

Ordene matmons og kakemons er over 120 år gamle i skriftmålet og sikkert mye eldre i talemålet. Selv godtemons, som er litt yngre enn søtmons, har minst 40 år på baken. Det finnes spredte eksempler på kakemoms og godtemoms tilbake til henholdsvis 1950-åra og 1980-åra, men dette må regnes som sekundære varianter.

I rettskrivinga har moms dessuten bare betydningen ‘merverdiavgift’.

Verbet å mumse skrives med u og uttales med o, som mange andre ord i norsk. Vi kan saktens lage substantivene en mums og et mums av dette verbet, men vi anbefaler å bruke disse ordene om slikt som kan mumses (jf. Bamsemums og mjølmums), og å bruke -mons om den som er glad i å mumse det i seg.

Det er i alle fall viktig å skille mellom matmomsen og matmonsen. Den førstnevnte ligger for tida på 15 prosent. Den sistnevnte sitter heller til bords.

Jeg har lest at maken er ubøyelig, men i Bokmålsordboka står det oppført med vanlig adjektivbøyning. Hva er riktig?

Svar

I bokmål kan noe (i intetkjønn) både være makent og maken.

Etter den offisielle bokmålsnormen kan maken enten ha vanlig bøyning (intetkjønn makent, flertall makne) eller hete maken også i intetkjønn. Begge disse formuleringene er mulige:

det huset der er maken til vårt
det huset der er makent til vårt

Grunnen til uregelmessigheten er at maken for ikke så lenge siden bare var et substantiv. I A er maken til B kan kan vi lett tenke oss maken som substantiv. Men når maken bøyes eller til og med brukes attributivt (altså foran substantivet, som i mak(n)e sko), er vi nødt til å se på ordet som adjektivisk. Denne bruken er nok ikke så gammel.

Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner, som gjelder «moderat bokmål og dermed også moderne riksmål», oppgir at maken kan bøyes (intetkjønn makent, flertall makne), men at dette er sjeldent.

I Nynorskordboka er maken regnet som et substantiv som kan brukes som adjektiv i en delbetydning i en uregelmessig form (dei er maken).

I reklamen hører man stadig om all den dataen man kan overføre til «neste månte», og i bankreklamene får man vite at man sparer mer penger i «månten» enn man gjør i andre banker. Hvordan kom dette inn i språket, og er det virkelig godkjent bokmål?

Svar

Det er ikke korrekt etter rettskrivningen, og /månte/ kan vanskelig kalles en uttaleform av måned. Men vi må nok godta at det er blitt hetende månte i mange dialekter.

Trolig har månte oppstått på denne måten, med sammentrekning og herding:

en måned – flere måneder
> flere månder > flere månter

/Fle:re må:nter/ har vært akseptert som halvoffisiell bokmålsuttale, se Bjarne Berulfsens Uttaleordbok (1969):

Merk at en månte ikke står her. Men idet månter var en realitet, var entallsformen månte nesten nødt til å utvikle seg. Noen måtte komme til å oppfatte månter som flertall av månte, slik noen oppfatter jotner som flertall av jotne (i stedet for det riktige jotun):

måned, jotun (entall) – månter, jotner (flertall)
> månte, jotne (ny entallsform)

De nye formene oppstår gjennom såkalt reanalyse av den grammatiske strukturen, slik: månte|r, jotne|r. Streken skiller mellom oppfattet stamme og endelse.

Formen månte er nok gammel i talemålet; det er over hundre år den ble gjengitt i skrift første gang.

Måna(d) og måne i dialektene

På bygdene har måned mange steder hett bare

ein måne – fleire måna(r),

akkurat som himmellegemet. Andre steder er avledningen månad (fra gammelnorsk mánaðr) blitt bevart, med stum d, som

ein måna – fleire måna(e)r
(= ein månad – fleire månader)

Den stungne d-en (ð, som i engelsk the) falt bort i de fleste norske bygdemål for mange hundre år siden og ble til en stum d i nynorsk. I dansk-norsk ble den herdet til d og senere t, og dermed var veien til en månte åpnet. Varianten månte sprer seg i talemålet i bygd og by – på bekostning av både måne, måna(d) og måned.

Læraren hevdar at sjølv og sjølve er heilt valfrie former på nynorsk, men det kan vel ikkje stemme?

Svar

Nei, det stemmer berre i fleirtal. Det heiter

eg sjølv
du sjølv
han/ho sjølv

vi sjølv(e)
de sjølv(e)
dei sjølv(e)

Døme:

Eg gjer det sjølv – Vi gjer det sjølv(e)
Du gjer det sjølv – De gjer det sjølv(e)
Han/ho gjer det sjølv – Dei gjer det sjølv(e)

Hankjønnsord og hokjønnsord i eintal går som han/ho: mannen sjølv, kvinna sjølv.

Det same gjeld ordet det og alle inkjekjønnsord: det sjølv (t.d. dyret sjølv, departementet sjølv).

I fleirtal: mennene, kvinnene, dyra, departementa sjølv(e).

E-en ovanfor er altså ein fleirtals-e.

Det er vanleg i uttale av nynorsk å sløyfe v-en dersom ein ikkje har v i dialekten. Men i føresett sjølve (sjå nedanfor) bør v-en vere med.

Eit anna sjølve føre substantiv (= selve)

Forma sjølve er obligatorisk når ordet står føre eit substantiv slik: sjølve jenta, sjølve departementet. Det svarer til selve på bokmål. Eintal og fleirtal har ikkje noko å seie her.

Eit anna sjølv (= til og med)

Ein annan bruksmåte er den adverbielle. Døme: «Sjølv norsklærarar kan rote med bøyinga av sjølv.» Merk: Her finst det inga fleirtalsform med -e!

I «klassisk» nynorsk brukar ein ofte «jamvel», «til og med» eller noko anna i staden for adverbet sjølv.

Heter det virkelig flere balltrær, som det står i avisa? Et balltre er jo ikke et tre. Heter det kanskje også flere hespetrær?

Svar

Ja, det heter «flere balltrær». Du kan også skrive «flere balltre», men det passer best hvis du ellers skriver «flere tre».

I Bokmålsordboka står det to bøyingsmønster i flertall:

1) flere trær – trærne
2) flere tre – trea

1) flere balltrær – balltrærne
2) flere balltre – balltrea

Utdyping for spesielt interesserte følger nedenfor. Svaret på hespetre-spørsmålet kommer helt til slutt.

Dialektforskjell: flere tre eller flere trær

Det går fram av mønstrene at «flere balltre» i stedet for «balltrær» i prinsippet er reservert for dem som sier «balltrea» i bestemt form. «Flere tre – alle trea» o.l. er det kanskje vanligste i tradisjonelt norsk talemål, men i skrift regnes det som radikalt bokmål, som mange er redde for å bruke eller bli assosiert med. «Flere balltre» er også i prinsippet reservert for dem som skriver «flere tre», men det er ikke strengt forbudt å bryte prinsippet.

Ordet «tre» bøyes tradisjonelt likt alene og i sammensetninger

Ordet tre viser ikke bare til et botanisk individ med røtter. Det kan også bety et stykke tre eller redskap av tre, som i balltre, bogtre og mangletre. Da følger bøyingen av tre (flere trær) tradisjonelt med på kjøpet. Søker vi i eldre litteratur (se nb.no), ser det ut til å være opplagt for dem som ellers skriver trær, at det også heter balltrær, bogtrær og mangletrær. På attenhundretallet skrev man forresten boldtræer, etter dansk skikk.

Forenkling av bøyning

Det er typisk for yngre språk at dominerende grammatiske mønster (som vanlig -er/-ene-bøying) overtar. Det gjelder særlig der forbindelsen til det uregelmessig bøyde grunnordet er svekket ved metafor (løvetenner > løvetanner), eller ved andre avvik fra grunnbetydningen (her: at det gjelder et redskap av et visst materiale, ikke et botanisk individ). Minkende kjennskap til tingen, koplet med minkende overføring av ordet mellom generasjonene, fremmer utviklingen. Hvis det avvikende ordet er vanlig nok i omgivelsene, holder bøyingen seg bedre. Men det er jo blitt færre balltrær, bogtrær og mangletrær med åra. (Sikkert også færre hespetre, mer om det nedenfor.)

Formen -trær i sammensetninger om slikt som ikke er planter, er utsatt også av en annen grunn. Det geografisk mest utbredte i norsk talemål har vært fle(i)re tre og dermed fle(i)re balltre, bogtre og mangletre. Tre og kne går i mye talemål ganske enkelt som f.eks. kre og fe, alene eller sammensatt. Enten man sier flere trær eller flere tre, vil man derfor sjelden ha hørt den uregelmessige formen -trær i spesielle sammensetninger.

Valgets kval

For dem som sier flere tre – trea, er valget enkelt. Det samme gjelder dem som har den gamle følelsen for trær i alle former. Men vi har en voksende gruppe som faller mellom to stoler: de som sier trær, men ikke føler en sterk grammatisk forbindelse mellom vanlig tre og tre i spesielle sammensetninger. De må enten godta det systemrette skriftlige balltrær eller omfavne den formen som kan knyttes til «flere tre» og radikalt bokmål, altså flere balltre. En standardbøying for substantiv à la *balltrer eller *balltreer er uansett ikke tillatt etter rettskrivningen.

Hespetre og bestemt form flertall

Hespetre kommer i en kategori for seg, eller i to, for det er både et redskap og en metaforisk personbetegnelse. Hespetrær er ikke innenfor rettskrivningen, uten at det er helt klart hvorfor. Kanskje har mangelen på et dansk motstykke (-træerne) spilt inn, men det er ingen tvil om at mange som sier og skriver trær, har sagt og skrevet hespetrær, om enn kanskje delvis for moro skyld. Uansett skal det ifølge rettskrivningen hete:

flere hespetre – hespetrea
flere hespetre – hespetreene

Kanskje ville du likt å ha et tilsvarende mønster for balltre?

I radioen er det nå mange som uttaler ordene sæd og væpnet med æ-lyd. Hvordan kan det ha seg? Jeg hørte aldri noe annet enn e-uttale før.

Svar

Du har rett i at /sed/ og /vepne/ har vært det vanlige i uttale av bokmål og nynorsk og i mye talemål ellers. Vi kan legge til /forreder/ for forræder og /eser/ for æser (norrøne guder).

Her har det altså vært et tradisjonsbrudd i uttalen. Mange må ha lært disse ordene først gjennom lesning, og så har de tatt i bruk en rein leseuttale.

Æ og e må ikke tas for bokstavelig

Historisk er æ en såkalt i-omlyd av å. I rettskrivinga bruker vi ofte æ i ord (eller former) som har sammenheng med ord (eller former) med å. Eksempler:

Væte og væske henger sammen med adjektivet våt.
Ætt henger sammen med verbet å eie, som i preteritum har hett åtte.
Tær heter i entall tå.

(Merk at særlig bokmål ofte har æ foran r og l uavhengig av sammenhenger i språket, som i å være, jf. nynorsk vere.)

Videre:

Ås (gud) heter i flertall æser.
Væpne henger sammen med substantivet våpen.
Sæd henger sammen med å så.
Forræder henger sammen med verbet å forråde.

Variasjonen i e-og æ-uttale i dialektene er enorm. Det er ikke noe i veien for å uttale ord med e og æ etter dialekten, altså med e for æ og æ for e der det måtte falle naturlig. Noen dialekter har mye æ-uttale; for eksempel kan sete hete sæte, og det gamle norske sæde (se forklaring nedenfor) kan ha hett sæe. I en dialekt av dette slaget kan nok nyere ord fra skriftmålet/standardspråket også få æ-uttale.

Men alt i alt er dialektgrunnlaget for æ-uttale i ordene på lista ovenfor nokså tynt. Det er sjelden tradisjonelt bygdemål som ligger under når vi stadig oftere hører æ-uttale i mediene. Og hvis man først snakker mer eller mindre bokmålsnært, spiller det ikke så stor rolle hva noe har hett i den dialekten man kanskje har lagt fra seg.

For den som skal lese noe på normert bokmål eller nynorsk, kan det være et godt råd å uttale væpne, sæd, forræder og æser med samme rotvokal som i væte og sete.

En liten merknad om ordet seter/sæter, som vi finner i stedsnavn og etternavn fra hele landet: Variantene seter og sæter må heller ikke tas for bokstavelig. Man kan uttale dem med e eller æ etter egen dialekt eller dialekten på stedet.

Nærmere om sæd

Sæd er et gammelt ord for det som sås (jf. utsæd); sekundært er det et ord for sperma. I eldre bibelutgaver ble det sådd sæd der det nå sås korn.

Det er ikke så rart at vi har hatt et tradisjonsbrudd i uttalen av dette ordet.

For det første er ikke sæd et gammelt dialektord, men snarere en fagterm med rot i skriftfellesskapet med dansk. Skriftuttalen med d røper det. Gamle i dialektene er derimot intetkjønnsordene sæde og såd med stum d. (Sæde og såd kan bare vise til det som sås; for sperma brukte man helt andre ord før.)

For det andre har hverken såing eller inseminasjon vært vanlige samtaleemner rundt kjøkkenbordet. Før var det nok mange som støtte på ordet sæd første gang i pornoblad eller lærebøker. Hvis de uttalte det med æ, var det kanskje ingen som rettet på dem. I neste omgang lærte de bort ordet til yngre ungdommer, med /æ/.

Æ-uttalen har altså lenge blitt spredt både gjennom skrift og tale.

En fordel med skriftuttalen /sæd/ er at ordet blir lettere å skille fra sed, som i sed og skikk og sedvane. Men det forutsetter at alle tar i bruk skriftuttalen, og det er både urealistisk og urimelig. Og uansett må vi leve med at /veske/ kan stå for både veske og væske.

Tre eksempler på rim hos norske diktere

Bjørnstjerne Bjørnson:

Arnulf Øverland:

Nokon hevdar at stavemåtane lunsj og lunch er jamstilte. Men dette er vel ikkje korrekt? Og kvifor skriv vi ikkje beint fram lønsj? Ein kan jo til og med skriva sørvis for service!

Svar

Den rette stavemåten er lunsj, både på nynorsk og på bokmål.

Lunsj er den einaste oppførte forma i Krogsrud og Seips ordliste for riksmål alt i 1919. Skrivemåten vart truleg fastsett ved rettskrivinga av 1917. (Ordet er nemnt berre i nynorskdelen av rettskrivingsdokumentet, men vedtaket galdt sikkert begge målformene.)

Uttalen

Uttaleordbøker tyder på at både /lunsj/ og /lønsj/ var i bruk i talemålet på den tida. Ein har truleg rekna med at /lunsj/ ville vinna, og /ø/ verka nok i alle fall for radikalt. Det er nemleg ikkje alle lydfølgjer ein har vilja ha i norsk rettskriving. Eit anna døme på det er /æsj/ i engelske lånord, jamfør at vi framleis skal skrive krasje endå svært mange seier /kræsje/. Men lydsambandet /unsj/ hadde ein frå før, i det minste i punsj. I nynorsk hadde ein rett nok også /ønsj/, men då knytt til heilt andre slags ord, som ønskje (som dessutan vart skrive ynskje).

Inkonsekvensar

I dag er den vanlege uttalen /lønsj/, så skrivemåten er berre delvis lydrett. Det same gjeld brunsj, som er eit nyare innlån. Her har ein valt å byggje på skrivemåten av lunsj, som jo er godt innarbeidd, og som brunsj er laga av. Dette står i kontrast til andre nyinnlånte ord, til dømes punkar/pønkar, som har valfri skrivemåte.

Rettskrivinga kan aldri bli heilt konsekvent. Det er ingen planar om å ta skrivemåten lønsj inn i rettskrivinga no.

Kvifor skriv vi humle og rumpe med u, men somle og lompe med o?

Svar

I humle og ein del andre heimlege ord har u halde på den gamle uttalen av denne bokstaven.

I gammalnorsk stod bokstaven u for ein o-lyd, slik han gjer i mange andre språk den dag i dag. Seinare skjedde det endringar i lydsystemet, slik at ein i staden fekk den spisse norske u-lyden i dei fleste posisjonar. Men framfor m og ng heldt den gamle uttalen seg stort sett. Jamfør den vanlege uttalen av ord som dum, rumpe, hummar, ung, tung.

I eldre nynorsk vart u nytta nokså konsekvent føre m og ng i ord der uttalen var u eller o (ikkje å) i dialektane. Til dømes skreiv ein um for /om/ fram til 1938. Lenge skreiv ein òg å sumle og å fumle. Utetter på 1900-talet gjekk ein smått om senn over til å somle og å fomle (sideformer i 1917, hovudformer i 1959). Dette skulle vera meir lydrette former, men sidan dum og humle vart ståande, slik at <um> faktisk framleis stod for /om/, er det like rett å sjå det som bokmålstilnærming.

I 1996 fekk vi lompe for lumpe. Men det heiter framleis lumpent og dumt på både nynorsk og bokmål.

Gomle skriv vi med o fordi det kjem av gom(me) (som har o-lyd). Skrivemåten skal visa samanhengen mellom orda. (På dansk skriv dei gumle og gumme.)