Språkspørsmål og svar

Svar

Nei, det mangler et mellomrom. Det skal være barne- og ungdomsidrett.

Barne- og ungdomsidrett er en avkortet måte å skrive barneidrett og ungdomsidrett på. Orddelen idrett er sløyfet det første stedet for å slippe gjentakelse. Fjerner du mellomrommet, blir det som om det stod barneidrettog ungdomsidrett.

Svar

Det bør skrivast i eitt: tonivåmodell.

Svar

Det rette er kommunikasjons- og markedssjef, som kan sees som en kortform av kommunikasjonssjef + markedssjef.

Også om man tenker seg at det er snakk om én person som er sjef både for kommunikasjon og marked, er det riktig som det står i overskriften.

Svar

Korrekt skrivemåte på norsk er seniorutvikler, jamfør seniorrådgiver, senioringeniør og så videre.

Det skal være liten forbokstav i stillingstitler.

Svar

Denne sammensetningen er ikke normert, det vil si at skrivemåten er valgfri, men det er ingen tvil om at russegrensa og russegrensen uten -r- er det tradisjonelle i norsk.

Forleddet russe- finner vi i en rekke sammensetninger, blant annet artsnavn (russearve, russegras, russelaks, russekveke, russekobbe, russevåk) og ord knyttet til pomorhandelen og samkvem med russere (russefartøy, russehandel, russemel, russenorsk). Merk også det folkelige meteorologiske uttrykket russevarme.

Russe- er det tradisjonelle enten det gjelder Russland, innbyggerne eller noe russisk generelt. Varianten russer- brukes bare når sammensetningen peker mot innbyggerne, som russervennlig og russerfiendtlig. I akkurat disse tilfellene er r-en blitt nødvendig.

Men tradisjonelt viser russe- spesifikt til russere også. Merk at det i nordnorske aviser nesten utelukkende het russefange til lenge etter krigen, enda ordet viser klart til russere, ikke til Russland. (De fleste fangeleirene var i Nord-Norge.)

Vi ser et omslag i avisene i både nord og sør etter tusenårsskiftet. Det blir mer russer- og mindre russe-. Hovedgrunnen er nok at kjennskapen til innarbeidet ordbruk er svekket, men det er sikkert en medvirkende årsak at russen gjør seg så sterkt gjeldende i mediebildet.

Svar

Det rette er å skrive E. coli slik du har gjort (men kursivering eller anna markering trengst vanlegvis ikkje).

Dette er eigentleg eit latinsk artsnamn, Escherichia coli, som er forkorta. «Escherichia» er etter den tyske legen Theodor Escherich. Punktum høyrer med i slike forkortingar. Fyrste del av artsnamnet er eigentleg slektsnamnet, og slektsnamn skal ha stor forbokstav.

I samansetningar er det rett å nytte bindestrek mellom namnet på bakterien og resten av ordet: E. coli-saka, E. coli-smitte osb.

Når vi skriv meir generelt om kolibakteriar, skal kolibakterie skrivast i eitt og med k. Koli kjem av gresk kolon ‘tjukktarm’.

Svar

Det skal vere to.

Dette kan vi utleie av andre samansetningar med drift-.

Det heiter driftsbygning, driftsingeniør, driftskapital og så vidare med -s-. Regelen er: Vi gjer ikkje unnatak for samansetningar der andrelekken «tilfeldigvis» byrjar med s-.

Likeins er det med samansetningar der andre ord enn drift er fyrstelekk. Eit døme kan vere stasjon og andre ord som endar på -sjon. Det heiter stasjonsby og stasjonsmeister, difor òg stasjonssjef.

No finst det ord som snart har fuge-s og snart ingen bindebokstav i samansetning, som til dømes skog (skogsfugl, men skogmus) – men heller ikkje her er valet eller bortvalet av bindebokstav styrt av ein framlyds-s i ord nummer to.

Svar

Du kan trygt kalle oldebarnet ditt eit barnebarnsbarn. Det har i alle fall sterkare tradisjon i norsk enn oldebarn.

Tradisjonell nynorsk har omlyd, altså born med o, i fleirtal. Men merk at det vi brukar i samansetning, ikkje er fleirtal, men ei særskild samansetningsform. Det heiter difor

eit barnebarnsbarn – to barnebarnsborn

Dette står i kontrast til dansk børnebørnsbørn, med omlydar over ein låg sko.

Frå språkblomst i Bergen til barnebarnsbarnløyse i Bibelen

I samlingane til Nasjonalbiblioteket finn vi barnebarnsbarn alt i juridisk litteratur frå 1816, medan oldebarn fyrst figurerer som språkblomst hos eldre bergensarar i 1910. Det klang nok då om lag som bestebarn for barnebarn.

Bibelmålet er på glid. I Andre Mosebok 34,7 (1938-omsetjinga) står det at Gud

hemner broti åt federne på borni og barneborni, ja på barnebarns-borni og borni etter dei.

I dag har pipa fått ein litt annan (ord)lyd:

For synda til fedrane straffar han born og barneborn og tredje og fjerde slektsleddet.

Slik ser utviklinga ut i eit korpus hjå Nasjonalbiblioteket:

Svar

Folkeregistrert er ein språkleg snarveg, men ordet er så praktisk at vi ikkje ser nokon grunn til å motarbeide det.

Svar

Begge varianter er mulige og kan være nyttige i sin sammenheng, men dette er ikke to skrivemåter av det samme ordet/uttrykket. Uttalen er ulik.

Null toleranse er et sjargongpreget synonym for ingen toleranse. Det uttales ofte med et tydelig opphold etter null, der man så å si tar sats for å legge trykk på /-rans-/ (null toleranse).

Nulltoleranse er et sammensatt ord som uttales mer i ett enn null toleranse og med lettere trykk på hele det siste leddet (altså nulltoleranse). Det er dette sammensatte ordet som er blitt så vanlig i forbindelse med tiltak mot mobbing, rasisme o.l., og det er bare dette som kan bøyes: «Nulltoleransen ved skolen vår ...».

Det er også sammensetningen som gjør seg best alene: «Vi har nulltoleranse» gir god mening i seg selv (for det er underforstått at man har nulltoleranse mot noe negativt), mens «Vi har null toleranse» er nokså urovekkende med mindre det negative er presisert (f.eks. «mobbing»).

Svar

I utgangspunktet er fellski riktigst. Første gang ordet står på trykk, er det i nettopp denne formen, i Skismøringens historie (1977). Det er også slik ordet står oppført i Bokmålsordboka og Det Norske Akademis ordbok.

Mange sammensetninger med enstavelsesord som førsteledd har fuge-e (jf. f.eks. skald + dikt = skaldedikt). Når vi skal finne ut om en gitt sammensetning skal få -e-, bør vi se på andre sammensetninger med det samme førsteleddet. Andre sammensetninger med fell har ikke -e-, jf. fellberedning, fellmaker, fellskinn. Vi foretrekker derfor skrivemåten fellski selv om varianten felleski er blitt dominerende i løpet av kort tid.

Hvorfor velger folk felle-?

Ikke alle unge mennesker kjenner ordet fell i sin opprinnelige betydning. Feller under ski opptrer i par og omtales oftest i flertall. Hvis man bare kjenner ordet i skisammenheng og bare har hørt det i flertall (feller), kan man ikke vite om det heter fell eller felle i entall. De som tror det heter en felle, sier naturligvis felleski. Til og med noen av dem som vet hva en skinnfell er, mener det heter en (skinn)felle (bare søk etter skinnfelle på finn.no).

Også mange av dem som vet at det heter fell i entall, kan føle at det er riktigst med -e- i sammensetning når det er snakk om to eller flere feller. Det finnes en generell språkhistorisk tendens som fellefolket kan støtte seg til: Substantiv i genitiv flertall i gammelnorsk sluttet på -a, og i sammensetninger ble dette med tiden til -e-. Men det er langt fra noen absolutt regel at vi knytter -e- til flertallsbegrepet. I så fall måtte det ha hett (bare) stavetak, leggeskinner og fotetøy med -e-. Det står uansett fast at fell alltid ellers heter fell- i sammensetninger, uavhengig av antallet tenkte feller.

En tredje felle-grunn kan være tiltrekning fra rulleski og frastøtning fra fjellski. Med formen felleski kan man sikkert unngå enkelte misforståelser i en sportsbutikk med bakgrunnsstøy.

Fell(e)sammenfall for spesielt interesserte

Feller (‘skinnfeller’, nynorsk fellar) opptrer gjerne i samme kontekst som feller (til fangst, nynorsk feller). På ski kan vi ha feller (skinn) på den ene siden og feller (Rottefella) på den andre. Isolert sett er det umulig å skille mellom feller og feller. De som ikke har a-endelser i repertoaret, kan heller ikke skille i bestemt form entall. Musefellen kan i prinsippet vise til skinnet til musa som går i fella.

Med maksimalt sammenfall får vi:

en fell – fellen – feller – fellene
en felle – fellen – feller – fellen

Vanlig bokmål har likevel: ei/en felle – fella.

Eldre nynorsk har skille hele veien:

ein feld – felden – feldar – feldane
ei felle – fella – fellor – fellone

I dag har nynorsk ll for ld og -er/-ene for -or/-one.

Aa.O. Vinje skrev om bjørnen med sin lodne feld. Felden er den etymologisk «riktige» skrivemåten av fellen, på linje med kvelden for kvellen. Men det går ingen vei tilbake til den entydige skrivemåten.

Derfor er det bra om vi kan skille mellom fell(er) og felle(r) på andre måter der det er mulig.

Svar

Akkurat dette navnet (brukt om en tunnel i Trondheim) er fastsatt med bestemt form (-en) av Kartverket, og da må man holde seg til det når man følger rettskrivningen. Men generelt bør den ubestemte formen brukes i sammensetninger.

Det er mange stedsnavn som har bestemt artikkel knyttet til seg. Når et slikt stedsnavn blir førsteleddet i et sammensatt navn, faller den bestemte artikkelen vanligvis bort. Til Skansen i Bergen har vi således Skansebakken. Andre eksempler:

Sandviken – Sandviksveien
Gardermoen – Gardermobanen
Holmenkollen – Holmenkollbakken
Nesodden – Nesoddtangen
Majorstua – Majorstuveien
Vålerenga – Vålerengtunnelen

Når det for eksempel heter

Sinsen – Sinsenkrysset
Skøyen – Skøyenveien

er det fordi Sinsen og Skøyen er gamle sammensetninger med -vin (slik som Bergen, av Bjørgvin) og altså ikke substantiver i bestemt form.

Svar

Man kan i alle fall trygt skrive klimagassutslipp eller klimagassutslepp, men klimautslipp/klimautslepp og klimakutt må nok også godtas.

Det ble fort ganske vanlig å skrive klimautslipp, men den fullstendige formen dominerer fremdeles. (I engelsk er climate emissions uten gas det vanligste.)

I prinsippet kan vi lage sammensetninger på svært løst grunnlag i norsk: x som har noe med y å gjøre = yx. De nevnte ordene passer med mønsteret og kan vanskelig tolkes feil.

Klimautslipp og klimakutt kan også betraktes som amputerte sammensetninger av henholdsvis klimagassutslipp og klimagassutslippskutt.

Når vi godtar ord som atomfri, er det vanskelig å kalle ordene klimautslipp og klimakutt gale. Logisk sett kan et ord som er laget på denne måten, være ganske meningsløst, men hvis det i virkeligheten ikke blir misforstått, er det mye som taler for å godta det etter hvert.

Ord med indre «amputasjon»

Her er et utklipp fra Norsk referansegrammatikk:

Amputasjon av første ord i sammensetninger er altså ikke helt uvanlig.

Merk: «Klammerform» er et forvirrende navn på fenomenet, for det har vært brukt synonymt med sideform, som er noe helt annet.

De aktuelle sammensetningene er i slekt med teleskopord, men i teleskopord er også første del av andre ledd klipt bort.

Svar

Det ville vært mest logisk konsekvent å bruke pakistansknordmann, i alle fall om norske statsborgere med pakistansk bakgrunn. Men av og til må praktiske språklige hensyn veie tyngst.

Den lettvinte og «ulogiske» løsningen norskiraner, norskkenyaner, norskmarokkaner, norskvietnameser osv. (brukt om nordmenn) er så innarbeidet at den virker nesten umulig å endre på.

Logisk hovedregel i strid med rytmisk hovedmønster

I norsk er det jevnt over den siste delen av et sammensatt ord som bærer hovedbetydningen. En leddbuss er en slags buss, en bløtkake er en slags kake osv. Slik sett er en norskamerikaner en slags amerikaner. Og det stemmer bra, for utvandrerne ble inkludert og integrert i Amerika, og de ble etter hvert mer amerikanske enn norske.

Med samme logiske rekkefølge som i norskamerikaner ville vi få pakistansknordmann, vietnamesisknordmann, pakistansknorsk, vietnamesiskknorsk osv. Disse ordene er litt i bruk, men norskpakistaner, norskpakistansk osv. er altså mye vanligere og lettere å uttale.

I sammensetningen norskpakistaner er pakistaner kjernen i ordet. Kan ordlagingen være uttrykk for manglende vilje til integrering, det vil si at språkbrukerne mener at de aktuelle norske statsborgerne fremdeles primært skal regnes som pakistanere, iranere osv.? Vi tror ikke det er det som ligger bak.

Trolig er det praktiske forhold som har gitt opphav til sammensetninger som norskpakistaner.

Det er en klar tendens til at lette, korte ledd kommer først i sammensetninger, jf. det velkjente norskamerikaner. «Rytmeskjemaet» som etablerte sammensetninger følger, kan ha fungert som mal.

Nabolandene

I Norge må vi altså ty til sammensetningen -nordmann hvis vi setter pakistansk- osv. først. Mange kvir seg for å bruke ordet nordmann om kvinner, og det kan nok ha fremmet bruken av de udiskutabelt kjønnsnøytrale variantene med norsk- som førsteledd og pakistaner osv. som sisteledd.

Men det tilsvarende problemet diskuteres også i nabolandene våre, der de slipper å ta nordmannen med i regningen, og utviklingen er ikke ulik den norske.

I dansk er danskpakistaner kommet inn i ordbøkene som betegnelse på personer med pakistansk bakgrunn som bor i Danmark, trolig uten noe skille mot undergruppa som er danske statsborgere (se også dette svaret fra Dansk Sprognævn). I svensk har en fra gammelt av brukt finlandssvenske om svensker som er født og oppvokst i Finland, og ganske lenge har man også brukt sverigefinne om finner som er bosatt i Sverige. Det støtter opp under sammensetninger som svensksomalier og svenskkurd, som er de vanlige betegnelsene i Sverige. Men merk at det svenske Språkrådet har uttalt seg kritisk mot denne malen og anbefalt sverigesomalier.

Svar

I -slig og -elig er s og e rester av gamle genitivsendelser.

Suffikset -lig har samme opphav som substantivet lik, som i eldre tid kunne bety ‘skikkelse, utseende’. Avledninger med -lig oppfører seg litt som sammensetninger av to substantiv, blant annet ved at det kan stå en s eller e mellom grunnordet og suffikset. Disse elementene har sin opprinnelse i genitivsendelser. Olav Beito kommer inn på dette i boka Nynorsk grammatikk. Se også artikkelen om -leg i Norsk Ordbok.

Noen ganger har vi to adjektiv med samme grunnord, men ulike varianter av suffikset. Da er det gjerne en viss betydningsforskjell mellom de to. Det gjelder f.eks. barnlig og barnslig.

Svar

Når et adjektivisk ord er førsteledd i en sammensetning, er det vanligvis hankjønnsformen som fungerer som sammensetningsform, også når etterleddet er et intetkjønnsord, jamfør ord som enkjønnet, enegget, høyfjell, grovbrød.

Men intetkjønnsformene kommer inn her og der. Vi finner både enspråklig og ettspråklig i Bokmålsordboka.

Svar

Rett skrivemåte er «DNA-et» med bindestrek.

«DNA» er eit forbokstavord som må lesast bokstav for bokstav. I samansetningar bruker ein òg bindestrek: «DNA-molekyl».

Det same prinsippet gjeld for alle forkortingar som kan bøyast eller setjast saman med andre ord.

Svar

Vi må skilje mellom ulike slags forbokstavord (initialord). Eitt skilje går mellom særnamn (eigennamn) og samnamn (fellesnamn). Eit anna skilje går mellom forkortingar som blir uttalte som ord, og forkortingar som blir uttalte bokstav for bokstav.

Særnamn uttalte bokstav for bokstav: store

Forkortingar for særnamn (eigennamn) blir oftast skrivne med store bokstavar:

World Wildlife Fund > WWF
Dei sameinte nasjonane > SN (eller FN, av De forente nasjoner)
Norsk rikskringkasting > NRK

Slike forkortingar les vi bokstav for bokstav: ve-ve-eff, ess-enn, eff-enn, enn-err-kå.

Særnamn uttalte i eitt: store/små

Særnamn i form av forbokstavord som kan lesast i eitt (akronym), kan skrivast på to måtar:

North Atlantic Treaty Organization > NATO eller Nato
UNESCO/Unesco

Genitiv

I genitiv legg vi ein liten s til:

WWFs, FNs, NRKs, NATOs eller Natos, UNESCOs eller Unescos

Samnamn: store/små

Forbokstavord som er samnamn (fellesnamn), kan skrivast med store eller små bokstavar:

BH/bh (eventuelt behå), CD/cd, EDB/edb, ENØK/enøk, LP/lp, PC/pc, TV/tv, WC/wc

Språkrådet tilrår gjerne små bokstavar i mykje brukte forkortingar, mellom anna fordi det da er lettare å skilje forkortingane frå særnamn. Di meir allment kjent eit fenomen med tilhøyrande forkorting er, di sterkare er tendensen til å velje små bokstavar.

Dersom forkortinga i prinsippet kan lesast som eit ord, men i praksis blir lesen bokstav for bokstav, er det god grunn til å velje store bokstavar (jf. IT, IKT og ID).

Nokre forkortingar skal i alle tilfelle skrivast med store bokstavar, m..a som AS, ISBN og PR.

Bøying

Merk bøyingsformene av ord som pc, tv, cd-rom:

pc-en – pc-ar – pc-ane
PC-en – PC-ar – PC-ane
(ikkje: pc'en eller pcen eller PC'en eller PCen osv.)

cd-rom-en – cd-rom-ar – cd-rom-ane
CD-ROM-en – CD-ROM-ar – CD-ROM-ane

I slike samnamn får vi apostrof før genitivs-s: ein pc's yting.

Samansetning

Forbokstavord som ikkje er akronym, får bindestrek i samansetningar:

sommar-OL, FN-vedtak, farge-TV eller farge-tv, PC-kjøp eller pc-kjøp

Forbokstavord som er blitt vanlege ord

Ein del opphavlege akronym har fest seg i norsk som vanlege ord, til dømes hiv (av Human Immune Deficiency Virus 'menneskeleg immunsviktvirus'), laser og radar. Slike ord blir bøygde og samansette på vanleg måte: ein radar – radaren – radarar – radarane, laserskrivar, hivmedisin.

Unnatak: ein del private namn og tekniske forkortingar

Reglane ovanfor er etter den gjeldande offisielle rettskrivinga. Private institusjonar og firma rår sjølv over namna sine og kan avgjere korleis eventuelle forkortingar skal skrivast. Eit døme er DnB for Den norske Bank (ein arv frå DnC for Den norske Creditbank), som forresten vart endra til DNB i 2011. Eit anna døme er partinamn, som KrF.

Innanfor fysikk og kjemi finn vi viktige internasjonale unnatak som dB og pH, og dessutan har heile feltet forsking og utvikling fått lov til å skilje seg frå hovudreglane med forkortinga FoU.

Svar

Det er valgfritt.

Beslektede ord som kjernekraft-, varmekraft- og tyngdekraft- har helst ikke -s- i sammensetninger, mens kjøpekraft- vel har mest -s-. At det heter kjernekraftverk, henger litt sammen med at det heter kraftverk, men merk at det også heter kjernekraftulykke.

Da begrepet bærekraft var ungt, dominerte f.eks. bærekraftbegrepet uten -s-, se nb.no. Men det er en litt utypisk sammensetning.

I nyere tid har sammensetning med -s- spredt seg voldsomt, og bærekraftsmål med -s- har til og med kommet inn i enkelte ordbøker. Til og med bærekraft(s)minister skrives oftest med -s- nå, selv om man ganske sikkert ville ha skrevet kjernekraftminister, dersom det var aktuelt.

Pass på å behandle bærekraft(s)indikator og andre sammensetninger med bærekraft på samme måte som du behandler bærekraft(s)mål.

Når du skriver nynorsk, må du forresten huske at det heter berekraft (med valgfri e-/æ-uttale).

Svar

Vi må regne kjempeliten som et innarbeidet ord i norsk, selv om vi ikke vil anbefale å bruke det i alle sammenhenger.

Vi har flere paradoksale forsterkere i norsk. Vi kan for eksempel si forferdelig fin uten at noen vil tro at vi mener noe annet enn fin. Ungdommelige slangord som dritgodt blir også forstått riktig (selv om eldre språkbrukere nok synes dritvondt er mer logisk).

Det er ikke spesielt for norsk at det lages sammensatte adjektiver med litt paradoksale forsterkingsledd. For eksempel har svensk ordet jätteliten, som er helt parallelt med kjempeliten.

Mange ord av dette slaget passer likevel dårlig i sakprosa eller i situasjoner der man venter å høre nøkternt «voksenspråk». Noen vil oppfatte kjempeliten som barnslig, og det kan vi ikke gjøre noe med.

Kanskje vil ikke kjempeliten bli oppfattet som helt nøytralt før ordet kjempe i sin opprinnelige betydning har forsvunnet fra norsk.

Hva som regnes som nøytralt, er ellers avhengig av hvilke alternativ vi har til rådighet. Det at vi godt kan si bitte liten i stedet, gjør kjempeliten til et markert stilistisk valg.

Men paradoksale forsterkere kan altså godt bli nøytrale med tida. Ord som svært, meget (= mye) og veldig har opprinnelig betydninger som passer dårlig sammen med liten.

Svar

Dette er spørsmål som andre enn Språkrådet må svara på, men vi kan seia noko om skrivemåten av desse orda.

Somme spør om det heiter islamisere eller islamifisere. I ordbøkene står det berre islamisere. Ordet islam kjem frå arabisk, mens etterfestet -isere kjem frå gresk -izein, som på latin blei til -izare. Etterfestet har vore vanleg i verb med ei opphavleg gresk ordstamme – som tyrannisere, karakterisere, idyllisere. I dag er -isere blitt svært produktivt og kan setjast saman med ordstammer av ulikt opphav. Mange av verba har eit tilhøyrande substantiv med suffikset -isme, som òg har røter i gresk. Døme på slike ordpar er amerikanisere og amerikanisme og islamisere og islamisme.

Jamvel om islamifisere ikkje står i ordbøkene, har vi ein del andre ord som endar på -(i)fisere: kvantifisere, verifisere. Førsteleddet i desse orda kjem frå latin og har fått med seg -(i)fisere derifrå.

Kva med islamofobi? Dette ordet står ikkje i Bokmålsordboka eller Nynorskordboka, men ordet er openbert danna etter mønster av andre fobiar, som aerofobi og xenofobi. Desse orda er også rein gresk, og på gresk dukkar det gjerne opp ein binde-o i slike samansetjingar. Dette har smitta over på ord med ikkje-greske element. Det same ser vi i andre ord med greske etterfeste, til dømes islamologi og islamolog.

Sidan både islam og fobi er sjølvstendige ord på norsk, ser vi stundom den meir regelrette samansetjinga islamfobi utan -o-. Det er ikkje noko gale med den. Men det verkar mest naturleg å ha med o-en i både islamofobisk og islamofob, og det talar for å skriva islamofobi òg.

Svar

Vi tilrår draume- i samansetjingar som viser til noko ideelt eller fantastisk. Begge variantar er moglege, for ein kan tenkja seg to utgangspunkt:

1) substantiv: (like bra) som i draume / i ein draum / i draumane
2) verb: som ein drøymer om

Men 1 er mest nærliggjande i dei fleste tilfelle.

Vi vil difor tilrå

draumebil, draumedag, draumedame, draumeforhold, draumejobb, draumeland, draumeliv, draumeløysing, draumemann, draumemil, draumepasning, draumeplass, draumeprins, draumepåske, draumeslott, draumestad, draumetilvære, draumetur og så bortetter

Dei understreka orda står òg i Nynorskordboka. Dei kan dessutan skrivast utan -e-: draumdag osb., men den varianten høver nok best der det faktisk handlar om draumar (sjå nedanfor) og dessutan i adjektivet draum(e)fager.

Røynlege draumar og drøyming

Når det ikkje handlar om noko fantastisk, men om røynlege draumar, er saka oftast grei. Døme: draumelaus ‘utan draumar’, draumesyn ‘visjon’ draumetyding, draumesvevn/draumesøvn og draumeverd. Draumeliv i tydinga ‘det livet draumane utgjer; livet i draumar’ høyrer òg til her. Desse orda kan òg skrivast utan -e-: draumsyn osb.

Drøymeland med -øy- viser helst til den tilstanden ein er i når ein drøymer (jf. «å vera i drøymeland/draumeland»). Både drøymeslott og draumeslott kan visa til anten eit flott hus eller til ein fantasikonstruksjon. I alle tilfelle er draumeland og draumeslott dei vanlegaste variantane.

Om ein skulle hatt eit ord for ‘dag då ein drøymer’, ville drøymedag vore nærliggjande, òg litt fordi draumedag er oppteke i den andre tydinga. Likeins ville drøymeplass høvt godt om ‘stad der ein drøymer (seg bort)’. Eit eksisterande ord av dette slaget er drøymehug ‘hug til å drøyme’.

Svar

Navnet er normert til Olav Tryggvason og har vært det i mange år. Det følger retningslinjene for normering av historiske navn slik de foreligger på Språkrådets liste over historiske navn.

Navnet har vært gjennomført slik i lærebøker for skoleverket og står også slik f.eks. i Store norske leksikon.

I Språkrådets liste over historiske navn står det slik: «Olav Tryggvason (968–1000) norsk konge».

I lista står dessuten dette om -son, -søn, -sønn: «-son er obligatorisk form til ca. 1600. En bør således skrive Absalon Pedersson og Peder Clausson».

Det skal skrives to g-er i navnet, men det er ikke riktig med to s-er, og det var det heller ikke på Olavs tid. Den siste a-en i Tryggva- spiller nemlig samme rolle som s gjør i mange andre navn, f.eks. Knúts-. Tryggva- og Knúts- er sammensetningsformer av henholdsvis Tryggvi og Knútr. En s etter a-en ville ha vært smør på flesk. Og én n i søn må regnes som en dansk skrivemåte.

Historiske navn (fra før 1700) tilpasses delvis til moderne rettskrivning. Yngre historiske navn skrives slik de ble skrevet i samtiden. Se disse retningslinjene.

Se også Knut Sprauten (red.): Å kallast med sitt rette namn. Person- og stadnamn i lokalhistoria. Skrifter frå norsk lokalhistorisk institutt nr. 38, der Terje Larsen har en artikkel om «Offentleg normering av stadnamn og personnamn».

Svar

Nei, det heiter medlemskap, altså utan nokon ekstra s (binde-s).

Medlemsland er ei samansetning av to sjølvstendige ord: medlem + land. Samansetningar får ofte binde-s, og alltid når medlem er førsteledd.

Medlemskap er derimot ikkje ei samansetning av to sjølvstendige ord, for skap kan ikkje stå på eigne bein. Skap i denne tydinga er berre eit såkalla suffiks, som -het og -else. Når vi legg til eit suffiks, heiter det avleiing. Avleiingar får ikkje automatisk den binde-s-en som samansetningar med same fyrsteledd får.

Somme lurer på kvifor det «likevel» heiter fellesskap med to s-ar. Svaret er at vi ikkje har nokon binde-s her heller, men dei to ledda felles- og -skap. Rett nok kjem felles historisk sett av felle (eldre félagi) pluss genitivs-s, men i dag reknar ein felles som eit sjølvstendig ord.

Svar

E-handel er den riktige formen, hvis man først velger dette ordet istedenfor netthandel.

Du har rett i at formen epost er brukt en del, men regelen sier at i sammensetninger med en bokstav som er en forkorting, skal bokstaven skilles fra resten av ordet med bindestrek. Andre eksempler er T-bane, p-pille og u-land. Ubåt ‘undervannsbåt’ er et av svært få eksempler på unntak fra denne regelen.

Tenkte konstruksjoner som jule-e-handel og jule-e-post virker kanskje tungvinte, men den er i de minste tydeligere enn juleehandel og juleepost.

Les gjerne artikkelen «Hjelp, vi har fått mail!» i Språknytt 2002/1; siste avsnitt handler om denne bindestreken.