SøkSvar
Det ville vært mest logisk konsekvent å bruke pakistansknordmann, i alle fall om norske statsborgere med pakistansk bakgrunn. Men av og til må praktiske språklige hensyn veie tyngst.
Den lettvinte og «ulogiske» løsningen norskiraner, norskkenyaner, norskmarokkaner, norskvietnameser osv. (brukt om nordmenn) er så innarbeidet at den virker nesten umulig å endre på.
Logisk hovedregel i strid med rytmisk hovedmønster
I norsk er det jevnt over den siste delen av et sammensatt ord som bærer hovedbetydningen. En leddbuss er en slags buss, en bløtkake er en slags kake osv. Slik sett er en norskamerikaner en slags amerikaner. Og det stemmer bra, for utvandrerne ble inkludert og integrert i Amerika, og de ble etter hvert mer amerikanske enn norske.
Med samme logiske rekkefølge som i norskamerikaner ville vi få pakistansknordmann, vietnamesisknordmann, pakistansknorsk, vietnamesiskknorsk osv. Disse ordene er litt i bruk, men norskpakistaner, norskpakistansk osv. er altså mye vanligere og lettere å uttale.
I sammensetningen norskpakistaner er pakistaner kjernen i ordet. Kan ordlagingen være uttrykk for manglende vilje til integrering, det vil si at språkbrukerne mener at de aktuelle norske statsborgerne fremdeles primært skal regnes som pakistanere, iranere osv.? Vi tror ikke det er det som ligger bak.
Trolig er det praktiske forhold som har gitt opphav til sammensetninger som norskpakistaner.
Det er en klar tendens til at lette, korte ledd kommer først i sammensetninger, jf. det velkjente norskamerikaner. «Rytmeskjemaet» som etablerte sammensetninger følger, kan ha fungert som mal.