Språkspørsmål og svar

Svar

Nei, det finnes ikke helt generelle regler. Hvis du lurer på om et ord skal skrives med c eller x eller ikke, er det enkleste å gå rett til ordbøkene våre.

Allerede på 1800-tallet begynte vi å skrive s, k og ks i mange fremmedord med c og x. Denne fornorskingen har vært en langsom prosess. For eksempel ble det først i 1938 obligatorisk å skrive eksellent for excellent. Vi kan ikke love at ortografien noen gang blir helt konsekvent på dette området.

Vi kan likevel presentere en regel for noen av ordene. I tillegg kan vi servere vi en kort liste over ord som ofte skrives feil.

Hovedregel for nasjonalitetsbetegnelser

Vi kan skrive canadier eller kanadier og canadisk eller kanadisk, men bare Canada (ikke Kanada). Sammensetninger som kanadagås skriver vi med k (merk: liten forbokstav og ikke bindestrek).

Her er noen ord som ofte har blitt skrevet med c eller x, men som skal skrives med s, k eller ks.

Svar

Det riktige er australier på bokmål, australiar på nynorsk.

Bøyningen er slik:

bokmål: (en) australier – (denne) australieren – (flere) australiere – (alle) australierne
nynorsk: (ein) australiar – (denne) australiaren – (fleire) australiarar – (alle) australiarane

Adjektivet er australsk.

Svar

Ordet nordlending brukes i to betydninger.

I Bokmålsordboka er nordlending forklart som

1 person fra Nordland, til forskjell fra tromsværing og finnmarking

2 person fra Nord-Norge

Den historiske bakgrunnen for betydning 2, som på mange måter er den primære, er at hele det nordlige Norge i eldre tid i perioder lå under Bergenhus eller Trondheim hovedlen og ble kalt Nordlandene eller Nordland. Men Vardøhus (nå: Finnmark) var òg i lange perioder eget len og amt og atskilt fra Nordlandene.

Det er mange finnmarkinger som ikke ønsker å bli kalt «nordlendinger». Når man omtaler folk fra Finnmark særskilt, er det rimelig å bruke ordet finnmarking.

Til slutt en sak om ordet nordlending fra Nordlands framtid 6.12.2000.

Svar

I Tanums store rettskrivningsordbok finn ein skrivemåtane uigur og uigurisk.

Dette er dei korrekte formene på norsk. Uigur skal bøyast slik:

Nynorsk: (ein) uigur – uiguren – (fleire) uigurar – (alle) uigurane

Bokmål: (en) uigur – uiguren – (flere) uigurer – (alle) uigurene

Uigurisk kan nyttast både som nasjonalitetsadjektiv og om språket.

Svar

Adjektivet er oseanisk, sjå lista «Utanlandske stadnamn» på nettsidene til Språkrådet.

Noka innarbeidd personnemning for folk frå Oseania kjenner vi ikkje til, korkje i norsk eller nærståande språk. Men om ein er i beit, kan ein sjølvsagt prøve seg med oseaniar, bokmål oseanier, i tråd med australiar.

Svar

Noko vedtak om folk og språk på Pitcairn er ikkje gjort, men her er skrivemåtar som er i samsvar med tidlegare praksis i liknande tilfelle:

Innbyggjar:

• en pitcairner eller en pitkairner (bokmål)
• ein pitcairnar eller ein pitkairnar (nynorsk)

Språk:

• pitcairn eller pitkairn

Svar

Begge formene kan nyttast, det er valfritt etter rettskrivingsordbøkene og har vore det i lang tid.

Det kan nok stemme at spaniar har blitt vanlegare i det siste, men spanjol er slett ikkje ute, tvert om har denne forma styrkt seg lenge. På 1800-talet var spanier vanlegast i det dansk-norske skriftmålet, men vi finn òg ein del spaniol.

Tidlegare var òg forma spanjor i bruk. I ordboka over norsk folkemål frå 1850 har Ivar Aasen med spanjor (som forresten er det vanlege på svensk), og han forklarer det på dansk med spanier.

I dansk skal spaniol ha vorte «lavsocialt» og gammaldags og vissnok nedsetjande.

I fleire tiår skulle spaniar (bokmål spanier) skrivast spanjar (spanjer).

Her er utviklinga i eit korpus hjå Nasjonalbiblioteket (boksøk):

Svar

Det er usikkert om det finnes et innarbeidet norsk ord for folk fra Kautokeino. Men i nabokommunen Alta har de brukt kautokeinoværing, som skulle være en grei løsning.

I nordnorsk talemål er -væring det vanlige sisteleddet i denne typen betegnelser.

Hvis befolkningen på et sted ikke har en betegnelse på seg selv, kan det være greit å velge ordet som brukes i nabobygda eller nabokommunen.

Svar

En innbygger i Algerie heter på bokmål en algerier, på nynorsk ein algeriar. Det tilhørende adjektivet er algerisk.

I Tanums store rettskrivningsordbok 1953 stod det algirer og algirsk, men i 1961-utgaven var det endret til Algerie, algerier, algerisk, altså som i dag. De gamle formene har likevel vært i bruk inntil nylig, og mange vil nok si at de er oppvokst med dem.

Endringen til de nåværende formene algerier og algerisk (uttalt alsjérier og alsjérisk) har med nordisk samordning å gjøre. Et samarbeid mellom de nordiske språknemndene om geografiske navn munnet ut en tilråding som er trykt i boka Nordiske språkspørsmål 1959 og 1960.

Landsnavnet Algerie har vært offisielt i norsk iallfall siden 1932.

Svar

Ein eidar (bokmål: eider) er ein person frå (tidlegare) Eid kommune i Sogn og Fjordane.

(Ein som bur i bygda Eide i Møre og Romsdal, heiter derimot eidsar (bokmål eidser), lokalt tradisjonelt uttalt med stum d.)

Sjå elles lista «Innbyggjarnamn» på nettsidene våre. Opplysningane her er henta både frå språkbrukarar på staden, særleg dei med best kjennskap til den lokale munnlege tradisjonen, og frå skriftlege kjelder, mellom anna Norsk stadnamnleksikon, utgitt på Samlaget.

Svar

Det ville vært mest logisk konsekvent å bruke pakistansknordmann, i alle fall om norske statsborgere med pakistansk bakgrunn. Men av og til må praktiske språklige hensyn veie tyngst.

Den lettvinte og «ulogiske» løsningen norskiraner, norskkenyaner, norskmarokkaner, norskvietnameser osv. (brukt om nordmenn) er så innarbeidet at den virker nesten umulig å endre på.

Logisk hovedregel i strid med rytmisk hovedmønster

I norsk er det jevnt over den siste delen av et sammensatt ord som bærer hovedbetydningen. En leddbuss er en slags buss, en bløtkake er en slags kake osv. Slik sett er en norskamerikaner en slags amerikaner. Og det stemmer bra, for utvandrerne ble inkludert og integrert i Amerika, og de ble etter hvert mer amerikanske enn norske.

Med samme logiske rekkefølge som i norskamerikaner ville vi få pakistansknordmann, vietnamesisknordmann, pakistansknorsk, vietnamesiskknorsk osv. Disse ordene er litt i bruk, men norskpakistaner, norskpakistansk osv. er altså mye vanligere og lettere å uttale.

I sammensetningen norskpakistaner er pakistaner kjernen i ordet. Kan ordlagingen være uttrykk for manglende vilje til integrering, det vil si at språkbrukerne mener at de aktuelle norske statsborgerne fremdeles primært skal regnes som pakistanere, iranere osv.? Vi tror ikke det er det som ligger bak.

Trolig er det praktiske forhold som har gitt opphav til sammensetninger som norskpakistaner.

Det er en klar tendens til at lette, korte ledd kommer først i sammensetninger, jf. det velkjente norskamerikaner. «Rytmeskjemaet» som etablerte sammensetninger følger, kan ha fungert som mal.

Nabolandene

I Norge må vi altså ty til sammensetningen -nordmann hvis vi setter pakistansk- osv. først. Mange kvir seg for å bruke ordet nordmann om kvinner, og det kan nok ha fremmet bruken av de udiskutabelt kjønnsnøytrale variantene med norsk- som førsteledd og pakistaner osv. som sisteledd.

Men det tilsvarende problemet diskuteres også i nabolandene våre, der de slipper å ta nordmannen med i regningen, og utviklingen er ikke ulik den norske.

I dansk er danskpakistaner kommet inn i ordbøkene som betegnelse på personer med pakistansk bakgrunn som bor i Danmark, trolig uten noe skille mot undergruppa som er danske statsborgere (se også dette svaret fra Dansk Sprognævn). I svensk har en fra gammelt av brukt finlandssvenske om svensker som er født og oppvokst i Finland, og ganske lenge har man også brukt sverigefinne om finner som er bosatt i Sverige. Det støtter opp under sammensetninger som svensksomalier og svenskkurd, som er de vanlige betegnelsene i Sverige. Men merk at det svenske Språkrådet har uttalt seg kritisk mot denne malen og anbefalt sverigesomalier.

Svar

I Tanums store rettskrivningsordbok er det opplyst at en innbygger av Gibraltar kalles gibraltarer på bokmål. På nynorsk blir dette gibraltarar.

Bøyningen av innbyggernavnet blir dermed slik:

Bokmål:
(en) gibraltarer – (denne) gibraltareren – (flere) gibraltarere – (alle) gibraltarerne

Nynorsk:
(ein) gibraltarar – (denne) gibraltararen – (fleire) gibraltararar – (alle) gibraltararane

Gibraltar uttales /sjibraltar/. I den vanlige uttalen av innbyggernavnet er trykket flyttet til den neste a-en, jf. understrekingene.

Adjektivet er gibraltarsk. Det Norske Akademis ordbok plasserer trykket på den andre a-en i dette ordet også.

Svar

Tydinga til eit samansett ord er ikkje alltid summen av delane. Nordmann kan brukast om folk av begge kjønn. Ingen kan nekte deg å skrive nordkvinne, men ver klar over at det kan verke litt påfallande.

Nynorskordboka definerer nordmann som ‘person frå Noreg’. Før vart ordet mann meir nytta i tydinga ‘menneske’, medan t.d. kar fungerte kjønnsspesifiserande. Etter kvart har mann vorte meir innsnevra til ‘menneske av hankjønn’, så det er ikkje rart at somme reagerer mot å bli kalla nordmann.

Det er ikkje noko i vegen for å bruke ordet nordkvinne. Dette ordet er noko brukt, men ikkje så mykje at vi kan seie at det er etablert i norsk allmennspråk. Ofte kan det vere vel så naturleg å bruke uttrykket norsk kvinne. Om ein ikkje vil spesifisere kjønnet, kan ein elles bruke adjektivet norsk aleine, som i «eg er norsk». I mange dialektar har det forresten heitt ein norske, på line med danske og svenske.

Du kan lese meir om kjønn og språk i rettleiinga «Kjønnsbalansert språk» på nettsidene våre.