Språkspørsmål og svar

Svar

Det heter ingen av delene på norsk. I mangel av en mer beskrivende betegnelse bør vi skrive m-kopper.

Bakgrunn

Høsten 2022 bestemte Verdens helseorganisasjon (WHO) at betegnelsen monkeypox skulle erstattes av mpox. Meningen var å fjerne koplingen til aper og på den måten gjøre ordet mindre belastende. I kjølvannet av denne endringen vedtok Folkehelseinstituttet (FHI) å skifte ut den norske betegnelsen apekopper. Høsten 2022 ble Språkrådet spurt til råds. FHI opplyste at de vurderte alternativene a-kopper og m-kopper. Språkrådet bad FHI hente inn forslag til en mer beskrivende term fra fagmiljøene, og tilbød seg å vurdere dem. Ingen nye forslag ble lagt fram for Språkrådet.

Vurdering

Da andre alternativer enn mpox, a-kopper og m-kopper var utelukket, var Språkrådets primære anbefaling å unngå mpox, og det var det to grunner til:

• Mpox har ingen plass i rettskrivningen. Ingen norske ord begynner med mp-. En riktigere skrivemåte er m-pox, men den ville vært umulig å holde i hevd.
• Det er bare termene med -kopper som inneholder et kjent norsk ord for sykdom. Både a-kopper og m-kopper er derfor klart mer opplysende enn mpox.

I valget mellom a-kopper og m-kopper tvilte Språkrådet seg fram til at m-kopper er å foretrekke. Det indirekte engelske innslaget i termen er et minus, men det må veies opp mot formålet med endringen. M-en gjør forbindelsen til ape mindre tydelig, og det var tross alt poenget med hele den utskiftingen som helsemyndighetene hadde tatt initiativet til.

Det kan selvsagt diskuteres om m-en virkelig er tømt for mening. Alle de tre alternativene til apekopper er det vi kan kalle evfemismer, eller forskjønnende omskrivninger. I dette tilfellet går omskrivningen ut på forkorting. Alle termene har dermed det lytet at de bærer med seg noe av det som skulle skiftes ut. M står jo ikke for noe annet enn monkey ‘ape’.

Konklusjon

Konklusjonen er uansett at det bør hete m-kopper på norsk nå når apekopper er ute av bildet. Mpox må regnes som engelsk. Gruppe for medisinsk fagspråk har støttet denne konklusjonen i et innlegg i Tidsskrift for den norske Legeforening.

Svar

Det er terminologisk tvilsamt og eit kraftig tradisjonsbrot å snakka om gravide dyr. Fagtermen er drektig. Både graviditet og sjenanse har stort sett vore reservert for menneske.

Direkte omsetjing frå engelsk fremjar einsrettinga. Shy er både blyg (sjenert) og sky. Pregnant er både gravid og drektig.

Å kalla dyr gravide eller sjenerte kan vera eit døme på menneskeleggjering av dyr, men oftast er det nok berre uttrykk for manglande kjennskap til nyansar i ordtilanget.

Meir om «graviditet»

Veterinærane har alltid snakka om drektige dyr, og bøndene gjer det same. Men bøndene har òg brukt heilt andre ord som har lengre fartstid i norsk, mellom anna tidd og bær. Merk: Begge orda blir brukte litt annleis enn drektig. Drektigheita er underforstått i uttrykk som kua er bær i januar eller kua er vårbær. Det å bli drektig kan òg heita å ta seg. Kalvtung og føltung er ord for ku og merr som er langt på veg.

Meir om «sjenanse»

På bokmål seier ein (folke)sky om alle slags dyr og folk, som i dansk, og det har vorte vanleg i nynorsk òg. I tradisjonell nynorsk og mange bygdemål har det heller heitt skygg eller skjerr.

Døme frå diktet «Vandring» av austlendingen Halldis Moren Vesaas:

Døme frå romanen Mot stupe av vestlendingen Ragnvald Vaage:

Det motsette av skjerr er spak. Ville dyr er òg vare og vake.

Elles kan både menneske og dyr vera lite lagkjære utan å vera direkte skjerre eller sjenerte.

Svar

Du tek nok litt feil, for ordet vart godkjent i nynorsk i år 2000. Det må likevel kallast eit stil- og tradisjonsbrot å bruka det i tekstar som speglar eit jordbrukssamfunn i eldre tid, i alle fall på nynorsk. I det tilsvarande norske samfunnet brukte ein heilt andre ord lokalt: naut, krøtter, (stor)fe og anna.

Ordet kveg har aldri vore brukt i nynorskbiblar før. Jamvel i bokmålsbiblane er bruken av kveg halden på eit minimum. Ordet kjem ikkje frå norske bygdemål, men frå dansk skriftmål.

I dei tidlegare danskspråklege biblane vi brukte her i landet, krydde det naturlegvis av kvæg. (I den nyaste danske bibelomsetjinga er det 124 døme på kvæg, som seg hør og bør.) I 1930 tok bibelspråket steget frå dansk(norsk) til norsk riksmål/bokmål, og det vart berre ståande att to tilfelle av kveg, resten vart stort sett omsett til storfe (nynorsk naut, seinare storfe).

I 1978-omsetjingane finst det ikkje spor av kveg på nynorsk eller bokmål. I desse omsetjingane vart det lagt stor vekt på naturleg norsk målføring.

Svar

Det må hete grønt, grått og blått hydrogen.

Betegnelsene for oksygen, nitrogen og hydrogen er intetkjønnsord (oksygenet, nitrogenet og hydrogenet), så tilhørende fargeadjektiver må bøyes i intetkjønn.

Grønn, grå og blå er i denne sammenhengen trolig påvirkning fra engelsk, som ikke har intetkjønnsmerket -t.

Selve emnet står det mer om her.

Noen skriver til oss og minner om at hydrogen er en fargeløs gass, og at det er produksjonen som er grønn. Det er ikke så relevant. I hydrogenbetegnelsene ovenfor er fargeadjektivene brukt metaforisk, i prinsippet som i grønt næringsliv. Næringsliv har heller ingen farge, strengt tatt. Når vi først godtar fargemetaforene, må vi la adjektivene rette seg grammatisk etter substantivene de står til.

Svar

Både pote og labb er rett, men vi held ein knapp på ikornlabbar/ekornlabbar, særleg dersom manuset er på nynorsk.

Rett nok er ikornet nokså hendt, til liks med musa. Men ordet hand bør nok reserverast mest mogleg for menneske og aper. Ikornet er ein gnagar, og alle kjenner til ein gnagar som har labb, nemleg haren.

I den dansk-norsk-språklege Lærebog i zoologi for middelskolen (1900) står det at «poter er fødder med klør», og at gnagarar har slike. I denne boka manglar alle dyr norske labbar, men landsmålsutgåva har labbar same stad i teksten. Ikornet har her framlabbar/framføter der originalen (Lærebog …) har forpoter. Verdens dyreliv (1972) har òg «ekornlabber».

Går vi til skjønnlitteraturen, finn vi «ekornlabbene» hos den største av autoritetane på skogens dyr, Mikkjel Fønhus.

Somme meiner at pote høver best om labbane på små dyr, men dette har ikkje noko grunnlag i særnorsk tradisjon. Det kjem helst av at pote tradisjonelt er meir eit byord enn labb er, slik at pote har vore mest brukt om labbane på mindre kjæledyr. I dansk er lab dessutan reservert for labbane på større dyr, og dette mønsteret har prega norsk skrifttradisjon, særleg bokmål. Nokon harelabb fer dei altså ikkje med i Danmark, derimot nyttar dei harefod (men det faste uttrykket er lite brukt i Danmark no). I norsk har det forresten like gjerne heitt harefot, og i dei fleste dialektar i aust og vest er det tradisjonelt -a- i samansetning: haralabb og harafot.

I nyare tid ser det ut til at pote er i ferd med å bli innsnevra til trøputene (ballane) under labbane. Dette kan vera ei nyttig særtyding, men ho er ikkje etablert i ordbøkene.

Svar

Å snakke om bilder med høy/lav oppløsning er i alle fall greit, det samme gjelder høyoppløsningsbilder og lavoppløsningsbilder. Kampen mellom oppløst og oppløselig kan vi ikke avgjøre helt.

Det er ikke opplagt for oss hva som er mest logisk av oppløst og oppløselig. Vi overlater avgjørelsen på hvert område til fagmiljøet.

Høyoppløselige bilder, høyoppløselig grafikk, høyoppløselige skjermer osv. er mest brukt. Det er også høyoppløselig vi finner i Engelsk-norsk teknisk ordbok av Jan E. Prestesæter (1998).

Ordbok for elektronikk (Rådet for teknisk terminologi, 1998) har høyoppløsningsfjernsyn for HDTV.

Svenskene synes visst av högupplösta/lågupplösta bilder og skärmar er mest logisk. Bildet er mer blandet i dansk, men det er mest højopløselig/lavopløselig der.

Svar

Dette er moderne forvaltningssjargong (fra 1980-åra) som sikkert har kommet for å bli, men det er ikke i samsvar med norsk ordbrukstradisjon å si ivareta et barn. Uttrykket er nok en snarvei for ivareta barnets interesser (behov) (før: vareta barnets tarv).

Som eksemplene dine viser, er ivareta et svært formelt verb. Et par eksempler til:

- En advokat ivaretar mine interesser i selskapet.
- Banken ivaretar kundenes interesser.

I en hverdagslig sammenheng, med mennesker (i stedet for interesser) i sentrum, virker ivareta meget stivt.

Vi har en rekke mer «jordnære» gamle ord og uttrykk for det å ta seg av barn. For det første har vi nettopp å ta seg av, videre har vi blant annet å ta hånd om, stelle og passe. Vi kan også sørge for barnet og for at barnet har bra. Ikke minst kan vi ta (godt) vare på et barn, for eksempel når foreldrene overlater det til oss. Et gjennomgående uttrykk på området er omsorg for barn. (Nynorsk også: å syte for eit barn og omsut for barn/born.)

Svar

Både ja og nei.

Det er ikke Språkrådet som avgjør om norske fagtermer skal skiftes ut. Vi har heller ikke full oversikt over svensk gassterminologi, som muligens skiller seg fra den norske.

Språkrådet har kontakt med en termgruppe for klimaforskning. Da vi fikk nyheten om den svenske anbefalingen, rådførte vi oss med termgruppa og fikk tilbakemelding fra noen av medlemmene. Konklusjonen er foreløpig at fossilgass (eller fossil gass, som er en vanligere form i norsk) ikke uten videre kan erstatte naturgass som fagterm. Termen naturgas(s) har vært i bruk i norsk i over hundre år, se for eksempel De viktigste brændmaterialer og deres varmeverdi (1917).

Fenomenet fossil gass / fossilgass er naturligvis eldgammelt, men termene er av nyere dato. Begrepet termene står for, omfatter mer enn naturgass. For eksempel er det vanlig å skille mellom naturgass og den like fossile gassen LPG (flytende petroleumsgass), selv om sistnevnte gjerne er utvunnet av naturgass.

https://www.ssb.no/343181/klima-og-energi-nokkeltall-k-tabell-09574

Svar

Dere får selv veie ømme tær i pasientgruppa mot verdien av klart og direkte språk. Men uansett kan det være tryggest å bruke noe med (over)vekt, som oppfattes ganske nøytralt.

I Bokmålsordboka er fedme forklart som ‘det å være fet’ (som i ha anlegg for fedme). Fet eller feit har flere betydninger, først og fremst selvsagt ‘tykk, velnært’. Det første eksempelet er tjukk og fe(i)t. Noe som er fett, kan også være ‘godt’ eller ‘lønnsomt’, og i moderne slang har det dessuten nærmest betydningen ‘stilig’ (brukt om ting, vel etter amerikansk fat/phat).

Våpenkappløp

Det er vel kjent at noen bruker tjukk og feit nedsettende. Slik har det alltid vært. Når man hører slik ordbruk ofte nok, kan man etter hvert komme til å oppleve nedvurderingen som en del av selve betydningen. Da melder det seg et behov for å bruke nye og mindre belastede ord. Etter noen år blir de nye og nøytrale ordene kanskje rammet av den samme utviklingen og må byttes ut igjen.

Dette kappløpet mellom stigmatiserende konnotasjoner og nøytrale eller forskjønnende ord kan bare brytes ved at mange nok insisterer på å bruke de vanlige ordene i nøytral betydning. Men det er ikke alltid mulig.

Fedme

Ordet fedme (jf. at være fed) har vi fått gjennom skriftfellesskapet med dansk (på norsk har det også hett feite). Fedme er et ord vi vanskelig kan klare oss uten. Det er et presist definert fagord i forbindelse med kroppsmasseindeksen (KMI eller BMI). I motsetning til obesitas og andre fremmedord er det dessuten umiddelbart forståelig.

Selv om fedme virker mer tilslørende enn fe(i)t, er det ikke skånsomt nok for alle. Blant dem som selv har mer kroppsfett enn ønskelig, er ikke ordet fedme så populært, viser en studie fra 2015 (Tidsskrift for Den norske legeforening 19/2015).

Adjektivet fe(i)t

På islandsk henger of feitur ‘altfor feit’ på en naturlig måte sammen med avledningen offita ‘fedme’, også i fagspråket. Men på norsk har det allmennspråklige adjektivet feit og fagordet fedme ulike røtter. Feit er norsk og fedme opprinnelig dansk. Den nevnte pasientundersøkelsen tyder på at adjektivene fet og feit virker mer nedsettende enn fedme.

Noen mener nok også at diftongvarianten feit er mer nedsettende enn fet. Feit er førstevalget for de fleste nordmenn; det kan derfor virke mer direkte. Men å hevde at feit er  mindre passende enn fet, nærmer seg stigmatisering av dialektbrukere.

Det er ingen tvil om at mange bruker fet/feit om seg selv, se f.eks. boka Feit. Det er selvsagt ikke noe frikort til å gå rundt og kalle overvektige feite, for det er uhøflig å kommentere andres utseende i tide og utide. I sammenhenger der alle er trygge på hverandre, må det likevel være greit å bruke adjektivet feit på norsk. Det er tross alt et grunnleggende ord i språket, uløselig knyttet til substantivet fett, som vi neppe blir kvitt med det første.

Helseproblemet kontra språkproblemet

Magnus Strømmen, som står bak den ovennevnte undersøkelsen, skriver i en kronikk i Aftenposten 20.10.2015:

Dette er altså grupper av pasienter som vi vet kan reagere sterkere enn andre på ordvalg. Jeg tviler ikke på at gode fastleger er musikalske nok til å få frem budskapet på en god måte, men det er åpenbart mange av dem velger å ikke si noe som helst. I så måte kan studien ha en verdi siden det her er pasientene selv som sier hvilke ord som er greie å bruke. Dette er i tråd med en generell utvikling hvor språk er blitt stadig mer sensitivt. Alle blir så lett krenket nå, og i en tid hvor definisjonsmakten synes å ligge hos den som omtales, kan det være skjebnesvangert å skulle ta opp et slikt tema. Men det er også verdt å ta i betraktning at konsekvensene av å la vektutviklingen fortsette, også er skjebnesvangre – for pasienten, enten vedkommende er krenket eller ikke.

Det er ikke opplagt at man skal være så forsiktig med å ordlegge seg, heller. Greier man å få pasienten både til å forstå fedmens alvorlige konsekvenser og at dette er relevant for en selv, kan en slik indre uro gi energi til endring. Men det forutsetter gjerne at legen er villig til å bruke ressurser på pasienten over tid. Å skape uro eller frykt, har ingen verdi i seg selv og sementerer trolig en uheldig livsstil.

Svar

Ifølgje etymologiske ordbøker kan flare ha kome til engelsk frå norsk. Den opphavlege tydinga er å vifta med noko breitt og flatt, men seinare har det fått tydinga ‘å loga opp’.

Å loga opp (som er mykje vanlegare) svarer til å flamme opp på bokmål. Ein loge (med å-uttale) er altså ein flamme.

Substantivet (ei) flare er mindre brukt både i dialektane og i nynorsk skrift enn verbet å flara. Det har nok ingen sjanse som fagterm. (Norske fagfolk har valt termane solbluss og soleksplosjon.) Dersom du ser solflare i faglitteraturen, er det nok meininga at -flare skal lesast på engelsk vis, som i solar flare. Du kan lesa om tilhøvet mellom solstorm, koronamasseutbrot og solar flares i Store norske leksikon.

Nedanfor har vi limt inn det diktet du har lese, og eit utklipp frå Norsk Ordbok.

Svar

Å stenge ned er hovedsakelig et oversettelseslån fra engelsk, jamfør uttrykket to shut down og substantivet lockdown. Det kan ikke lenger kalles galt å skrive stenge ned, men vi anbefaler gjerne å bruke stanse eller stenge alene (uten ned) der det er dekkende. Verbalsubstantivet har valgfri n (-ing eller -ning).

Nedenfor står mer om bakgrunnen for at vi har fått uttrykket inn i norsk, for spesielt interesserte.

Lockdown

I covid-sammenheng er det i stor grad substantivet lockdown som ligger under bruken av nedstenging. Engelsk Wikipedia omtaler fenomenet slik i artikkelen Stay-at-home order:

The term lockdown was used by the media and the World Health Organization (WHO) to describe the action taken in January 2020 by the government of China to restrict movements of people in order to control the outbreak of Coronavirus disease 2019 (COVID-19) in Wuhan.

Se for eksempel denne artikkelen i Dagbladet. Det er i grunnen tale om innesperring eller avsperring – eventuelt stenging på et annet nivå eller i en annen grad enn den vanlige.

Nedenfor er det shut down-basert nedstenging vi ser nærmere på. Det er en god del overlapping mellom betydningene.

Shut down

I Det Norske Akademis ordbok er uttrykket å stenge ned i betydningen shut down forklart slik:

få (virksomhet, drift e.l.) til å opphøre

Det er altså ganske synonymt med stanse, og noen ganger med legge ned.

Teknisk engelsk-norsk ordbok på ordnett.no har dette:

Stor engelsk-norsk ordbok samme sted oversetter uttrykket slik:

Oxford English Dictionary har denne viktige presiseringen av substantivet shutdown:

a closure of a factory or system, typically a temporary closure due to a fault or for maintenance

I administrativ sammenheng snakkes det også om «nedstenging» av statsapparatet, government shutdown.

Anbefalte norske tekniske termer for nedstengning/nedstenging er blant annet avstengning/avstenging og produksjonsstans eller driftsstans, jamfør igjen Teknisk engelsk-norsk ordbok:

Se også Termportalen.

Inn i norsk med olja

Ordet nedsteng(n)ing (for shut down) debuterte i norsk skriftkultur i Bravorapporten (NOU 1977:47), som handlet om den ukontrollerte utblåsinga på Bravo-plattformen på Ekofiskfeltet. Hovedordet på den tida var likevel avsteng(n)ing. Det var forresten i denne rapporten ordet utblås(n)ing ble etablert (for blowout).

Man kan «stenge ned» både plattformer og andre innretninger, produksjon og felt. I nyere tid er det blitt snakk om «å stenge ned» hele den norske sokkelen, altså å stenge den store oljekrana.

Flere bruksmåter

Uttrykket stenge ned har kilt seg inn mellom legge ned, stenge, stenge av og stanse, for så å ese ut. Den shutdown-baserte varianten har flere nyanser:

• stanse noe midlertidig (stenge av)
• stanse noe for godt (legge ned)
• stanse noe med en prosedyre i flere steg
• stanse virksomheten på et område planmessig, f.eks. sted for sted

«Noe» er gjerne et anlegg eller et system, men kan også være virksomhet generelt.

Når man sier at «Norge stenges ned», kan det være i lockdown-betydningen. Men i den grad shut down er utgangspunktet, tenker man seg gjerne Norge som et metaforisk maskineri, jf. det tredje punktet ovenfor. Eventuelt benytter man seg av denne språklige snarveien:

stanse virksomheten/produksjonen ved/i x (særlig stegvis)
= stenge ned x

En annen passende metafor kunne være å gå i dvale.

Forholdet til noen andre uttrykk

Langt tilbake i norsk finner vi stenge (noe) ned i samme betydning som låse (noe) ned, men det er mindre brukt og må regnes som et helt annet uttrykk.

Det var først i slutten av 1990-åra at stenge ned kom inn for fullt. Uttrykket tok over mye av den plassen stenge av til da hadde hatt i norsk. Samtidig åt det seg litt inn på både stanse og legge ned, og muligens også avvikle.

Det at stenge ned glir så lett inn i språket, henger nok sammen med at vi fra før har andre uttrykk med verb + ned som angir en retning eller prosess (fryse ned, betale ned, legge ned ofl.).

Vi har dessuten to mye brukte motstykker til stenge ned som også har en diskutabel partikkel etter verbet: åpne opp og starte opp (jamfør start up). Mens starte opp ble vanlig med innføringen av nye tekniske innretninger tidlig på 1900-tallet, ble stenge ned vanlig først mot slutten av hundreåret.

Nabospråkene

I dansk har shut down siden 1978 vært kjent i form av lukke ned, ifølge Den Danske Ordbog i betydningen ‘afslutte driften af noget’ og ‘ophøre med drift eller produktion’.

Også i svensk er uttrykket (stänga ner) nytt, og hos Terminologicentrum TNC kan du se hvordan det har bitt seg fast i omtalen av nyere teknologi, bl.a. i datasammenheng. På Twitter hevder det svenske Språkrådet at ner peker mot en nedleggingsprosess, slik at «har stängt ner vårt kontor» viser til noe mer uttværet enn bare «stängt».

Stegvis stenging?

Shut down kan rett og slett bety å slå eller skru av (omtrent som shut off og turn off), men det kan vise spesielt til stenging av noe mer innfløkt, et anlegg eller system, som tar litt tid.

Det er mange som ikke nyanserer noe særlig; de starter opp og stenger ned det meste. Men dersom stenge ned skal ha en funksjon (flertrinnsstenging), bør man ikke bruke stenge ned om vanlig avskruing eller avstenging (med en enkelt bryter).

Man kan heller nyansere litt mindre fra den andre kanten. Når en stengeprosess er over, er virksomheten eller anlegget stanset eller stengt. Da kan det være nok å si det. Et nedstengt kontor, for eksempel hos Språkrådet, er rett og slett stengt.

Nyttig snarvei?

Å stenge et område eller en institusjon er tvetydig: Gjelder det selve området/bygningen, virksomheten der eller begge deler? Det er ikke rart at mange tyr til uttrykket stenge ned for å presisere at det handler om smittevern.

Men som mange andre nye og potensielt nyttige uttrykk blir stenge ned brukt ukritisk der det gjør mindre nytte. For eksempel bør det være nok å skrive «skolene stenges».

Verbalsubstantivet: -ing eller -ning?

Lukking er norsk og lukning dansk, men stenging og stengning er valgfrie varianter i bokmål. Det samme gjelder nedstenging og nedstengning. Velg gjerne det som faller mest naturlig. Nynorsk har bare (ned)stenging uten n, med valgfri j-uttale av den første g-en.

Svar

Nei. Enkelt sagt er uttrykket formen til et ord (lydbildet og skriftbildet), mens begrepet er tankeinnholdet. Et ord er altså et uttrykk med tilhørende begrep. (Uttrykk kan også bety noe helt annet, nemlig frase, altså flerordsuttrykk.)

Begrep betyr ‘(avgrenset) forestilling eller idé (om noe)’. Til å formidle avgrensede forestillinger til andre mennesker har vi ord og fraser. (Mange bruker begrep som et finere ord for ord. Det kan være uheldig.)

Uttrykk (betegnelse) er den språklige formen et begrep har. (Uttrykk har også en helt annen betydning, se avsnittet «Flerordsuttrykk» nedenfor.)

Ord er kombinasjoner av begrep og uttrykk. Ord har med andre ord en innholdsside (begrepet) og en uttrykksside (i form av lyder eller bokstaver). (Ordet ord brukes riktignok også ofte om enten begrep eller uttrykk.)

Synonymer (forskjellige ord med lik eller lignende betydning) er altså ulike uttrykk for om lag det samme begrepet. Uttrykk for det samme begrepet i ulike språk kalles ekvivalenter.

Flerordsuttrykk

Uttrykk har også en helt annen betydning, i en annen dimensjon. Det er nemlig vanlig å skille mellom (enkelt)ord på den ene siden og uttrykk på den andre, som når vi snakker om ord og uttrykk. Uttrykk blir da det samme som et flerordsuttrykk (flerordsenhet, ordforbindelse, frase).

Omgrep (om noe i tanken)

På nynorsk heter begrep tradisjonelt omgrep. I denne betydningen ble ordet trolig lansert av «bokmålets bestefar», Knud Knudsen, som i Norsk Blandkorn (1881) skrev: «begrep (bedre: omgrep, da vi siger at ‘gripe om’ noget, men ikke at ‘gripe be’ noget»). Ivar Aasen fulgte opp. Før dette betydde omgrep i dialektene ‘grep’ eller ‘omfang’.

Term

I terminologilære og i fagspråklige sammenhenger kalles det språklige uttrykket term (eller fagterm). Skillet mellom term og begrep er avgjørende i begrepsanalyse og terminologifaglig arbeid. Slik er fagterm omtalt i Nordisk leksikografisk ordbok:

• språklig uttrykk for et begrep som hører til et visst fagområde.

Du kan lese mer om termer og begreper i innføringsheftet Termlosen. Flere forklaringer finner du i Terminologiens terminologi.

Svar

For at noko skal kunne kallast ei språkendring, må det slå igjennom og bli eit varig nytt drag i språket som dei fleste språkbrukarane i eit språksamfunn nyttar. Det må altså vere noko meir enn tidsbundne variasjonar, som t.d. moteord, som går av bruk att.

Sj-uttale der folk før nytta /kj/, kan bli ei språkendring dersom denne uttalen held fram med å spreie seg.

I boka Språkmøte. Innføring i sosiolingvistikk av Mæhlum, Akselberg, Røyneland og Sandøy (Cappelen Akademisk 2003) kan du finne ein utdjupande definisjon av språkendring. I kapittel 10, «Språkendring», drøftar forfattarane m.a. samanfall av sj-lyd og kj-lyd.

Svar

Det er ikke allmenn enighet om forholdet mellom disse ordene, og det er vanskelig å komme med noen entydig konklusjon. Vi tar ordbøkene nærmere i øyesyn nedenfor. Slik står det i Bokmålsordboka:

parafere (fra fr.) medunderskrive et dokument som alt er underskrevet, bekrefte

kontrasignere medunderskrive

Og i Den Danske Ordbog:

parafere
1 medunderskrive et dokument som ansvarlig for at det er udfærdiget i overensstemmelse med den trufne afgørelse
1 a underskrive en traktat eller lignende forud for den endelige, parlamentariske stadfæstelse

kontrasignere
underskrive noget der i forvejen er underskrevet af en overordnet eller en anden ansvarlig person; medunderskrive

Det står ikke noe om initialer her, se mer om det til slutt nedenfor.

Lenger tilbake

Hvis vi går historisk til verks, gjennom Ordbog over det danske Sprog, finner vi:

parafere […] med hensyn til et (af udstederen underskrevet) dokument: (med)underskrive (ved anbringelse af underskrift under (til højre for) udstederens underskrift, under en skillende (skraa)streg) til embedsmæssig bekræftelse af udfærdigelsens formelle tilbørlighed (saaledes at en minister paa denne maade medunderskriver en af kongen underskreven lov, en departementschef en af ministeren underskreven ministeriel bekendtgørelse, en fuldmægtig en af kontorchefen underskreven skrivelse osv.). […]

kontra-signere […] forsyne (en skrivelse) med kontrasignatur; medunderskrive. […] Han hilser militærisk … kontrasignerer … vort af Guvernøren udstedte Pas […] billedl.: give sin tilslutning. Jeg har saa udførligt gengivet (hans) Vidnesbyrd … fordi jeg af personlig Erfaring kan kontrasignere det.

Kontra-signatur […] en persons underskrift under noget, der allerede er underskrevet af en foresat (fx. om en ministers underskrift under kongelige udfærdigelser); med- ell. modunderskrift.

Med-underskrift […] (jf. Kontrasignatur; især emb.)

Nivåforskjell?

Det er ikke lett å se hva forskjellen består i ovenfor, men på høyeste konstitusjonelle plan, i Grunnloven, er det i alle fall kontrasignatur det er tale om. I hverdagsbyråkratisk sammenheng er gjerne parafering ordet. På engelsk brukes visst countersign uten forskjell. Vi har understreket medunderskrive i utdragene, siden det er en fellesnevner for mye av det andre; men merk at medunderskrive også dekker andre fenomener (jf. engelsk co-sign). Medunderskrive er lett forståelig og kan nok med fordel brukes oftere. Ellers er det tryggest å bruke parafere og kontrasignere i tråd med tradisjonen i den institusjonen man er i, og ikke eksperimentere med ordene.

Initialer?

Så spørs det om parafere i tillegg bør brukes i betydningen forsyne (hver side) med initialer. En dansk fremmedordbok antyder det, og det samme finner vi i Teknisk engelsk-norsk ordbok, der parafere enkeltsider = to initial. Vi finner også en lignende betydning av parafere i forbindelse med traktatsignering (der det også har vært brukt om foreløpig signering). Mange jurister bruker det om å underskrive med initialer. (En interessant kommentar til det står i norsk Wikipedia.) Denne betydningen står imidlertid ikke i 4. utgave av Jusleksikon; der finner vi bare betydningen ‘medunderskrive’. Uansett kan det ofte være like greit å skrive sette initialer på eller signere med initialer.

Svar

Det er ikke godt å si hva slags boardwalk Sporveien sikter til i artikkelen du har lenket til, men det at den skal stå «på stylter», kan tyde på at det er ei gangbru av tre (eventuelt bru av annet materiale, men med tredekke). Bordgang er noe helt annet, jamfør naob.no.

I Stor engelsk-norsk ordbok på ordnett.no står det:

boardwalk
1 (amer.) strandpromenade, strandvei (spesielt belagt med planker)
2 gangbro

Oxford dictionary of English byr på denne definisjonen:

a wooden walkway across sand or marshy ground*
N. Amer. a promenade along a beach or waterfront, typically made of wood

(*Gangvei av kløyvde eller hele stokker lagt på tvers over myr heter på norsk kavlebru. Ei kort bru med stokker på langs kalles klopp. Bruer av plank på grunnen, jf. engelsk duckboards, kan nok kalles plankebru, men det er tvetydig. På Wikipedia kalles det plankeveg, men det ordet har blitt brukt mest om vei til plankekjøring.)

Svar

Det finnes ikke noe godt alternativ som vil bli forstått uten videre, og som kan brukes overfor et større publikum.

Formannskap har vært en sentral politisk term i Norge siden Stortinget vedtok formannskapslovene i 1837.

Valget av ordet formannskap i EU-sammenheng er nok nøye vurdert og politisk forankret. Det er i alle fall denne oversettelsen av presidency vi finner i EØS-EU-basen til Utenriksdepartementet (brukernavn og passord: guest). Det heter for øvrig også formandsskab på dansk.

Formannskap må nok regnes som en fagterm, som det ikke vil være så lett å få skiftet ut. Kontakt eventuelt EØS-oversetterne i Utenriksdepartementet om dette.

Svar

Språkrådet deltok i terminologiarbeidet den gongen desse såkalla livssynsnøytrale nemningane vart innførte i KRL-faget, men Språkrådet har ikkje vedteke at dei skal vere obligatoriske. Det gjeld altså:

før vår tidsregning (bokmål) / før vår tidsrekning (nynorsk)
etter vår tidsregning (bokmål) / etter vår tidsrekning (nynorsk)

Dei tradisjonelle nemningane f.Kr. og e.Kr. er framleis brukande, og det er ikkje rimeleg å rekne dei som forkynnande. Historisk sett er det sjølvsagt religiøse grunnar til at vi har Jesu fødsel som utgangspunkt for tidsrekninga, men spor etter religion er ikkje det same som religion eller religiøs aktivisme.

Ein ukristeleg parallell

Namn og nemningar kan fortelje ei interessant historie utan å vere ei vidareføring av innhaldet i historia. Eit anna døme på det er at vi framleis brukar vekedagsnamn som onsdag og torsdag (etter Odin og Tor). Kyrkjelege krefter arbeidde i si tid for å få bort dei heidenske vekedagsnamna. I mellom anna Portugal og på Island sigra dei, slik at torsdag vart til høvesvis quinta-feira og fimmtudagur ‘femtedagen’.

I eldre norsk folkekultur opererte ein forresten sjeldnare med år etter Kristus. Ein tok i staden gjerne utgangspunkt i viktige ting som hadde hendt lokalt – jamfør uttrykk som før og etter sotta, froståret og feitsildåret.

Nokre veikskapar ved dei nøytrale omgrepa

• Forkortinga evt. er identisk med den gamle forkortinga av eventuelt (no ev.); det kan verke forvirrande.
• Bruken av eigedomspronomenet vår kan fungere like ekskluderande som inkluderande. Alternativet vanleg tidsrekning, som òg har vore lansert (vel etter engelsk BCE, Before the Common Era og CE, Common Era), er kanskje meir nøytralt.
• Hendingar skjer strengt teke før og etter eit tidspunkt, ikkje før og etter ei tidsrekning. Med litt velvilje kan ein rett nok seia at noko som har skjedd før tidsrekninga basert på Kristi fødsel, har skjedd før Kristi fødsel. Det er vanskelegare å få etter til å høve i dette biletet. Men innvendinga veg ikkje så tungt, for før/etter vår tidsrekning er to språklege snarvegar som har vore nytta og godtekne i lange tider. Det gjeld særleg før vår tidsrekning, i mindre grad etter vår tidsrekning (som òg kan tyde ‘ifølgje vår tidsrekning’).

Somme meiner det er ein veikskap ved dei «religiøse» nemningane f.Kr. og e.Kr. at det kan diskuterast kven Jesus var, og når han vart fødd, men same kva ein meiner om den saka, ligg det fast at det historiske utgangspunktet for tidsrekninga er ei førestilling om Jesu fødsel knytt til ei førestilling om at Jesus var Kristus. Dette utgangspunktet endrar seg ikkje om ein vel avleidde nemningar som etter vår tidsrekning. Ein kan altså leggje til denne innvendinga:

• Utgangspunktet for tidsrekninga er framleis (førestillinga om) Jesu fødsel. Namneskifte blir slik sett ikkje ei grunnleggjande endring, men ei tilsløring av grunnlaget.

Vi må presisere at dette ikkje er avgjerande innvendingar. Det heiter seg gjerne at språk er meir enn logikk, og dette tilfellet er ikkje noko unnatak.

Svar

Liknende spørsmål har vi fått mange ganger etter tusenårsskiftet, for ordet lokasjon har forbløffende raskt spredt seg på bekostning av andre ord som sted, område, beliggenhet og avdeling, filial osv. Kort sagt bør lokasjon brukes mindre og de andre ordene mer.

Vi kan se nærmere på dette ordknippet.

Lokalisere (lokalisering, lokalisasjon)

Verbet lokalisere har vi hatt lenge i norsk, og det har nå disse betydningene (Bokmålsordboka):

1 stedfeste; peke ut stedet for, finne // lokalisere et sagn / lokalisere en ubåt
2 avgrense til et visst område // lokalisere brannen til uthuset / lokalisere en sykdom
3 plassere // nye bedrifter bør lokaliseres til industrifeltet
4 gi et stedstypisk preg

Til dette verbet hører verbalsubstantivet lokalisering ‘det å lokalisere’ og det mye mindre brukte synonymet lokalisasjon.

Ordene lokalisere og lokalisering er nødvendige i norsk, ikke minst i lokaliseringsdebatter (strid om hvor noe skal ligge), selv om det ofte kan være bedre å skrive for eksempel å legge (noe) til (et sted).

Lokalisasjon kan bety både 1) ‘lokalisering (av), plassering (av)’ , 2) ‘stedet der noe er lokalisert’ (f.eks. en sykdom i kroppen) og 3) ‘lokasjon’ (se nedenfor). I den første og siste av disse betydningene er ordet nokså overflødig; det kan gjerne reserveres for medisinsk bruk. Mange er av den oppfatning at lokalisasjon er det tradisjonelle og fullstendige ordet for det som stadig oftere kalles lokasjon, og at lokalisasjon derfor er bedre, men lokalisasjon (generelt om geografisk sted) har ikke så godt grunnlag i norsk. «Nye lokalisasjoner for» er altså ikke mer tradisjonelt enn «nye lokasjoner for». «Nye lokaliteter for» er eldre, men betyr ikke riktig det samme.

Lokalitet

Dette ordet har også minst to hundre års fartstid i norsk skriftkultur, i samsvar med det som står i Den danske Ordbog. En lokalitet er et sted med hensyn til bruken eller beskaffenheten, og slik sett kan ordet være nyttig og nødvendig, for eksempel innenfor økologi og stedsnavngransking. (Se også i termbasen Snorre, der vi under Miljøstyring kan finne en definisjon som ‘sted med geografisk avgrensning der det kan gjennomføres aktiviteter under styring av en organisasjon’.)

Men det er ikke fritt for at ordet også brukes som et finere synonym for sted, og det er mer betenkelig enn nødvendig.

Slik er lokalitet definert i Bokmålsordboka:

1 avgrenset geografisk område; (forholdene på et) sted // vakre lokaliteter

2 boligområde med rom, bygninger o.l.; lokale // se på lokalitetene // hensiktsmessige lokaliteter

Legg også merke til slutten på (2), der lokalitet er synonymt med lokale.

Lokasjon

location subst.

1 lokalisering, stedfesting
2 anbringelse, plassering
3 sted, beliggenhet, plass ● a suitable location for a factory en passende beliggenhet for en fabrikk
4 (radio) søking, peiling, posisjonsbestemmelse
5 (geologi) forekomst, funnplass
6 (amer.) bosted, oppholdssted
7 (jus) utleie
8 (film) innspillingssted, location (utenfor studio), naturlige omgivelser ● the film was shot on location filmen ble spilt inn i naturlige omgivelser

(Merk at vi i betydning 8 bruker den engelske formen location i norsk.)

Og i Det Norske Akademis ordbok står ordet med definisjonen ‘sted (hvor noe finner sted eller er plassert)’.

Det går fram av utklippene ovenfor at lokasjon i de fleste sammenhenger kan erstattes med andre ord på lokal- eller med mer grunnleggende norske ord. Likevel har ordet vunnet fram som samlebegrep, særlig for noe avdelingslignende som ligger for seg. Det konkurrerer med mer kjente ord som avdeling, avdelingskontor, kontor, kontorsted og virksomhet. Det har særlig fått feste i helsevesenet etter de siste årenes omorganiseringer, kanskje fordi behandlingssted, klinikk og sykehus blir for spesifikt, sted blir for geografisk og lokaliteter kan oppfattes som lokaler.

Her er resultatet av et søk i avisbaser (Nasjonalbiblioteket) som avslører at ordet lokasjon etter et blaff i 1960-åra (det ble registrert i dansk i 1961) for alvor fikk vind i seglene litt før år 2000. Mangedoblingen vitner om en farsott og kanskje en varig trend i navnsettingen.

Merk at det i noen fag kan ha utviklet seg nyanser mellom synonymene, slik at det ene ordet kan vise til noe mer spesifikt enn det andre. Et eksempel er borested, borelokasjon, borelokalitet og borestedslokalitet i denne forskriften. Borestad (eng: drill site) og borestadslokalitet (drill site location) er to ulike oppslag i Norsk termbank og kanskje to ulike begrep. Men det er vanskelig for folk flest å se forskjellen. I oppdrettsnæringen finner vi både oppdrettssted, oppdrettslokalitet og oppdrettslokasjon, som kan være vanskelige å holde fra hverandre.

Det å utnytte synonym fra latin og andre språk for å skape nyanser, kan være nyttig. Men hvis forholdet mellom det hjemlige ordet og fremmedordet er uklart, minker nytteverdien. Og verre blir det om man bruker ulike fremmedord helt eller delvis om det samme, slik mange gjør med lokalitet og lokasjon. Lokasjon sprer seg nok i stor grad som ren påvirkning fra engelsk.

Til slutt: Selv om man bruker lokalitet eller lokasjon i en viss sammenheng, kan man noen ganger skrive det om for å gjøre teksten mer tilgjengelig. For eksempel kan «NN har en oppdrettslokalitet i fjorden» bety «NN driver oppdrett i fjorden» eller «har så og så mange oppdrettsanlegg i fjorden».

Svar

Du er ikke den eneste som lurer på dette. Ordet grunnrente er et gammelt fagord som ikke kan tas helt bokstavelig på norsk. Glem både bankrente og leie; dette er noe ganske annet.

Grunnrente har fint lite å gjøre med renter av det slaget man får på penger i banken. Det har også lite med leie å gjøre. Riktignok kommer rente i grunnrente av det engelske rent, som ofte kan oversettes med ‘leie’, men det engelske ordet brukes også om noe annet, nemlig det som heter economic rent (økonomisk rente). Det er definert slik i Oxford Dictionary of English:

economic rent n. […] the extra amount earned by a resource (e.g. land, capital, or labour) by virtue of its present use

Forenklet sagt er grunnrente den (ekstra)avkastningen som eiendomsrett til (eller bruk av) naturressurser gir. Grunnrente er ikke nødvendigvis avgrenset til avkastning av jord/grunn; det brukes gjerne synonymt med ressursrente. I norsk politikk viser det til avkastning av felles, statlige naturressurser (en variant er den såkalte oljerenta).

Fra Store norske leksikon:

Hvis grunnrenta er (mer)avkastningen de private selskapene får når de utnytter naturressurser, er ordet grunnrenteskatt greit konstruert; selskapet skatter av inntektene. Men historisk og etymologisk sett er det litt rart. Det er jo staten som er eieren, og historisk har grunnrente blitt brukt om de inntektene eieren (ikke leieren) har hatt av bruken. Hvis man bruker grunnrente om statens inntekt (som i leksikonartikkelen ovenfor), blir ordet grunnrenteskatt en logisk floke. Men det er nok ikke så mye å gjøre med den saken.

Noen av dem som skriver til oss, foreslår å bruke grunnleie i stedet for grunnrente, men den løsningen er ikke mer logisk. Hvis de private selskapene hadde betalt for bruk av våre felles ressurser gjennom leie, kunne man kanskje ha brukt ordet grunnleie i stedet for både grunnrente og grunnrenteskatt. Men det er altså ikke slik systemet er tenkt innrettet. I oppdrettssammenheng er det meningen at skatten skal baseres på lakseprisen, som henger mer eller mindre sammen med avkastningen. Det er altså mer nærliggende å snakke om skatt (lakseskatt) enn om grunnleie (fjordleie). Det kan for øvrig være interessant å sammenligne med systemet som gjelder for kraftverk: Her skilles det mellom inntektsskatt, eiendomsskatt, naturressursskatt, grunnrenteskatt og konsesjonsavgift.

Flere kilder

Her er et opplysende sitat fra NOU 2019:18 Skattlegging av havbruksvirksomhet med våre uthevinger:

Renprofitt er det overskuddet en bedrift sitter igjen med etter at alle innsatsfaktorer i produksjonen, herunder kapital og arbeidskraft, har fått sin markedsmessige avlønning. Renprofitt kan oppstå når det er knapphet på en innsatsfaktor i produksjonen. Dersom knappheten skyldes begrenset tilgang på en naturressurs, som olje, fisk eller areal, betegnes renprofitten normalt grunnrente eller ressursrente. Økosystemtjenester som beskyttede fjorder og kystområder, god vannsirkulering og opptak av avfallsstoffer kan også bidra til at det oppstår grunnrente. Dersom det er offentlige reguleringer som er opphav til grunnrenten, kan man alternativt kalle renprofitten reguleringsrente. Renprofitt kan også knytte seg til markedsmakt eller teknologi. Ofte brukes begrepet grunnrente som et samlebegrep for alle kilder til renprofitt. […] En overskuddsskatt på grunnrente omtales normalt som en grunnrenteskatt, og vil virke nøytralt når den er riktig utformet. […] Renprofitt i havbrukssektoren kan dels ses på som en klassisk grunnrente knyttet til at det er en begrenset mengde lokaliteter på verdensbasis som er egnet for havbruksvirksomhet.

De aller mest interesserte vil sikkert ha glede av Wilhelm Keilhaus drøfting av ordene grunnrente og rent i boka Grundrentelæren fra 1916.

Svar

Ja, det ytre skjelettet som krabben har, er et skall. Skjell er først og fremst det norske ordet for visse bløtdyr (= muslinger) som er dekket av to skall (blåskjell, kamskjell osv.), og for hvert av skallene. Men ordet skjell kan også brukes overført om mange ting som minner om muslingskall.

Det har lenge vært mulig å bruke krabbeskjell om den tomme hoveddelen av krabbens skall, men det var ikke vanlig før i tida. Her er et sjeldent eksempel fra 1945, der det er brukt poetisk. Først et par tiår seinere begynte ordet virkelig å feste seg i kokebøkene, sikkert under en viss innflytelse fra engelsk crab shell og (fylte) terteskjell.

Valget mellom fylte krabbeskall og det mer metaforiske fylte krabbeskjell overlater vi til den enkelte, men vi understreker at det ikke er noe galt med krabbeskall. Noen mener at fylte krabbeskjell er mer presist enn fylte krabbeskall (fordi skjell utelukker klørne), men en slik presisering er neppe nødvendig i praksis.

Ordet krabbeskjell er nok kommet for å bli, i alle fall i lyrikk og oppskrifter. Men krabbeskall er naturligvis det eneste riktige ordet både for hele skallet (medregnet klør) og for bruddstykker av det.

Svar

Kor stort problem upresist fagspråk er i dagleglivet, varierer frå sak til sak, og av og til er det ubetydeleg. Vi trur nok folk flest veit kva 3,75 % rente inneber, men det hjelper jo lite dersom det finst eit mindretal som mistyder og kanskje hamnar i eit uføre. Så ingenting er betre enn om ein spanderer «p.a.» eller beint fram «årleg» etter rentesatsen i dei viktigaste samanhengane.

Banktilsette, som du, kan nok betre enn Språkrådet vurdera kor viktig det er å vera nøyaktig på dette punktet.

Svar

Rent grammatisk er begge deler fullt mulig i norsk, men det er absorpsjonsevne som har vært mest brukt om absorpsjon av stoffer. Det er ikke noe i veien for å bruke det i overført betydning (se betydning 2 i Det Norske Akademis ordbok).

Substantivene absorpsjon og absorbering er generelt mer kjent og brukt enn det tilhørende adjektivet absorptiv. Varianten absorberingsevne er på frammarsj.

Noen fagfolk bruker utelukkende absorptiv kapasitet eller evne i overført betydning, og det er selvsagt i orden. Andre skriver absorberende kapasitet eller evne, og det må også regnes som riktig, selv om det strengt tatt ikke er selve kapasiteten eller evnen som er absorberende.

Vi ser at en del skriver *absorbsjon med b, eller til og med *absorbtiv. Men før en ustemt konsonant som (s eller t) blir b-en i absorb- til p: absorpsjon, absorptiv.

Svar

Den kraftige oppblomstringa av ordet rasjonale frå og med nittiåra kan tyde på at det ofte blir brukt utan at det er heilt naudsynt, for sjølve omgrepet bak er ikkje det minste nytt. Når «rasjonalet bak» berre tyder ‘grunnen til’, ‘grunnlaget for’, ‘grunngjevinga/begrunnelsen for’ eller ‘tanken bak’, ser vi ingen grunn til å bruke noko anna enn desse vanlegare uttrykka.

Men i den mon ordet rasjonale måtte vere naudsynt i fagspråket for å få fram finare filosofiske nyansar, bør det òg brukast der. Vi trur likevel ein kjem langt med fornuftsgrunnlag attåt dei ovannemnde synonyma.

I Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner (Oslo 2005) står ordet oppført slik:

rasjonale (et rasjonale – flere rasjonaler) ‘tilgrunnliggende begrepsapparat; samlede prinsipper; fornuftsgrunnlag’ [eng.; substantivering av lat. adv. rationale, sm. ord som rasjonal]

I skandinaviske ordbøker frå engelsk står ordet forklart om lag på denne måten:

‘logisk begrunnelse, fornuftsgrunnlag; resonnerende forklaring, resonnerende framstilling, gjennomtenkt framlegging’

Svar

I Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner finner en denne forklaringen: «(mil.) endre militæravdelings formasjon fra en dypere til en bredere (især fra kolonne til linje); utgruppere til strid». Hvis man bare mener utplassere, sende eller noe lignende, er det bedre å velge disse enklere ordene.

Deployere kommer fra fransk, der den opprinnelige betydningen var nettopp ‘utfolde’ (fra latin de + plicare). Det dreide seg altså om å skifte formasjon eller orden for å gjøre seg klar til kamp.

I dag har deployere åpenbart fått utvidet betydningsområde på norsk og brukes også ofte om fly og til og med rakettvåpen i tillegg til marinefartøyer. Det skyldes sikkert påvirkning fra engelsk, der deploy har vært brukt mer generelt om det å utvikle eller gruppere til strid og dessuten i betydningene ‘mønstre, oppby, prestere, yte’ og ‘utvikle, utnytte (ressurser)’.

Avisene skriver blant annet om å «deployere marinefartøyer til UNIFIL» eller «deployere kampfly til Banak». Det ser ut til at betydningen da er ‘utplassere, utstasjonere midlertidig’. Alt etter sammenhengen kan en med fordel bruke disse eller andre umiddelbart forståelige ord i stedet, fra mønstre og mobilisere til sende ut og bringe i stilling.

Deployerbar (av deployable) er et sted definert slik: ‘som raskt kan flyttes dit behovet er’. Et beslektet begrep er gripbar, men det skal visst ikke være nøyaktig det samme.

Vi har fått henvendelser fra flere ansatte i Forsvaret som føler seg overveldet av alle de nye termene som de siste åra har kommet inn, særlig gjennom engelsk, som for eksempel kapasiteter (ressurser, krefter, evner). Vi får altså kombinasjoner som deployerbare kapasiteter. Stridskrefter er det relativt mindre tale om enn før.

Svar

Du har ditt på det tørre. De som har greie på skip og skipsfart, bruker ofte verbet gå om båter, når de ikke bruker seile.

Eksempler på å gå:

Båten går til Hammerfest.
Vi gikk med stykkgods til England.
Båten gikk (i fart) på England.
Skipet går i morgen.
Ferja går mellom Avvik og Oppstopperneset.

Med skuter legger man dessuten gjerne ut på tokt.

Større båter og skip kan gjøres seilingsklare og seile, enten de har seil eller ei:

Hurtigruta seiler i allslags vær.

I den andre enden av skalaen har vi små bruksbåter. Hvis man skal ut og fiske eller i et annet ærend med en slik en, skal man med tradisjonelle ord rett og slett ut med den eller ta båten dit og dit, ikke kjøre ut. Deretter er man ute med båten. Er årene ute, heter det naturligvis gjerne at man ror hit eller dit (eller padler). (Man kan dessuten ro fiske med større båt enn robåt.)

Men det å kjøre båt har også sin plass i språket i dag, særlig når det er snakk om relativt små og raske båter, ikke minst slike som kjøres for kjøringens skyld. Både små og store båter med motor kan kjøres på nærmere bestemte måter, f.eks. på grunn. Og bruker man motoren på seilbåten, er det vel kjøring.

(Dansk sejle kan til og med ha kano og vannscooter som objekt. Så langt tøyer vi det ikke på norsk.)

Vi skal ikke helt glemme føring heller. En skipsfører fører skipet dit det skal. Og selve skipet kan føre både seil, flagg, folk og varer.

Nøytrale valg er dra, reise og på nynorsk dessuten fare («ho fór med båten til …»).

Stilen kan lett bli flat eller stiv om man unngår gå og seile. Det kan saktens hete å dra eller reise på cruise, men det er riktigst å si at kaptein Johnsen seilte/gikk med «Emperor of the Seas» til Karibia.