Språkspørsmål og svar

Svar

Tradisjonelt heter det helst «på Haiti», men i dag anbefales «i Haiti» når man sikter til staten, og «på Hispaniola» når man sikter til øya.

Språkrådet har etter et vedtak 22. november 2000 anbefalt Hispaniola som navn på øya som er delt mellom staten Haiti i vest og Den dominikanske republikk i øst.

Columbus kalte hele øya Hispaniola. Etter frigjøringskampen tidlig på 1800-tallet ble navnet Haiti brukt både om øya og om staten vest på øya. Haiti var urfolkets navn på hele øya.

I vanlig norsk tale og skrift må man regne med å se «på Haiti» brukt for både «på øya Hispaniola» og «i staten Haiti».

Svar

På bokmål kan det hete både veg og vei. Men uavhengig av valget må dere skrive Statens vegvesen, for det er et navn som er fastsatt i den formen. Dere må også holde dere til den vedtatte skrivemåten av det enkelte veinavnet.

Bortsett fra i navn kan vi altså velge fritt mellom veg/vei. Det er med andre ord tillatt å blande veg i navn med vei ellers.

Skriftspråknøytrale navn

Statens vegvesen (kortform: Vegvesenet) er en felles navneform for bokmål og nynorsk. Skulle institusjonen ha hett Statens veivesen på bokmål, måtte den ha hett Statens vegvesen på nynorsk. Det ville vært mindre praktisk. Et parallelt eksempel fra statlig sektor er ordet høgskole. Heter det Høgskolen i …, trengs ikke særskilte navneformer for bokmål og nynorsk.

På grensa mellom egennavn og fellesnavn står lovtitler. Det heter f.eks. lov om vegtrafikk, med den offisielle korttittelen vegtrafikkloven. Det er mest praktisk å behandle dette som egennavn, det vil si å la dem stå uendret.

Samferdselsmyndighetene og utdanningsmyndighetene har gjerne brukt veg og høgskole ellers også. I vegtrafikkloven blir formen veg brukt konsekvent. Også dette bunner i et gammelt ønske om å bruke former som er mest mulig landsgyldige og felles for bokmål og nynorsk. Det ser ut til at dette ønsket ikke er like sterkt i etatene lenger, og Språkrådet blir ofte spurt om fellesformene bør forlates. Det enkleste svaret er at det er mulig, men ikke nødvendig.

Veier og veger i kommunene

Etter stedsnavnloven er det kommunene som gjør vedtak om navn på gater og veger. Før et vedtak gjøres, skal Språkrådet gi en navnefaglig tilråding om navneforslaget og skrivemåten av navnet. Når vi omtaler navn på bestemte gater og veger, må vi være oppmerksomme på at kommunene oftest har bestemt seg for én navneform, enten -gata eller -gaten, -vegen eller -veien.

For eksempel skal det hete Trondheimsveien om vegen i Oslo med det navnet. I Elverum kommune finnes det en veg som heter Trondheimsvegen. Slike vedtatte navneformer må en holde seg til uansett hvilken form en selv bruker, og uavhengig om en skriver bokmål eller nynorsk.

Veg kan stå for /vei/ og /veg/

Det finnes et språkhistorisk grunnlag for å se det som i overskriften: Skrivemåten vei dekker bare uttalen /vei/, mens veg på bokmål dekker både /veg/ med hard g og den vokaliserte varianten /vei/. /Dei/ og /mei/ skrives jo deg og meg. Men når vei nå engang fins i rettskrivningen (i motsetning til jei og mei), kan det selvsagt være vanskelig å se det slik.

Dette gjelder bokmål, der det er valgfrihet. På nynorsk heter det bare veg. (Alle vegnavn i nynorskområder har skrivemåten -veg.)

Mange dialekter har fått -ei- på et annet sted i bøyningen: Bestemt form entall vegen har i uttalen for lenge siden blitt til vegjen og senere veien. Det er den fremre vokalen etter g-en (i dette tilfelletvokalen e) som har myknet g-en historisk, slik: -ege- > -egje- > -eie-). /Ve:jen/ og /veien/ må regnes som likeverdige uttaleformer av skrivemåten vegen, også i nynorsk.

I mange nynorskområder har veg endelsene -er og -ene i flertall, selv om det er et hankjønnsord. Da kan vi få uttaleformer som /veier/ og /veiene/. Men dette er helt utenfor nynorskrettskrivningen; der heter det vegar og vegane etter hovedregelen for hankjønnsord, og foran a må g leses som g etter vanlige regler for uttale av skrift. (Dialektuttale er en annen sak; i dialektene finner man alle kombinasjoner.)

Svar

Ja, det er rett.

Slik skriv ein òg Herman Foss' gate, Elias Blix' gate og namnet på andre gater som er oppkalla etter personar med etternamn som sluttar på s, x eller z.

Svar

Akkurat dette navnet (brukt om en tunnel i Trondheim) er fastsatt med bestemt form (-en) av Kartverket, og da må man holde seg til det når man følger rettskrivningen. Men generelt bør den ubestemte formen brukes i sammensetninger.

Det er mange stedsnavn som har bestemt artikkel knyttet til seg. Når et slikt stedsnavn blir førsteleddet i et sammensatt navn, faller den bestemte artikkelen vanligvis bort. Til Skansen i Bergen har vi således Skansebakken. Andre eksempler:

Sandviken – Sandviksveien
Gardermoen – Gardermobanen
Holmenkollen – Holmenkollbakken
Nesodden – Nesoddtangen
Majorstua – Majorstuveien
Vålerenga – Vålerengtunnelen

Når det for eksempel heter

Sinsen – Sinsenkrysset
Skøyen – Skøyenveien

er det fordi Sinsen og Skøyen er gamle sammensetninger med -vin (slik som Bergen, av Bjørgvin) og altså ikke substantiver i bestemt form.

Svar

Nei. Det har alltid hett golf i norsk, og ikke minst Golfstrømmen. Språkrådet har ikke funnet opp formen, bare stadfestet den.

Ordet golf har vært brukt i dansk og norsk med o i lange tider før det fantes noe Språkråd. Paret golf og gulf er altså ikke som paret golv og gulv, der u-varianten er den «fine» som samsvarer med dansk. Golf skrives med -o- både i dansk, svensk og tysk og andre språk (jf. fransk golfe og italiensk og spansk golfo). Opphavsordet er gresk kolpos ‘bukt’.

Det er under senere engelsk innflytelse at varianten med u har spredd seg. Det er ikke så rart at den engelske skrivemåten har fått stor betydning for hva folk kaller bukter der USA har gjort seg sterkt gjeldende. Det er litt rarere at gulf uttales med norsk (altså uengelsk) u-lyd.

Hvis du vil studere utviklingen, kan du slå opp på ordnet.dk eller søke på nb.no. Prøv med «den persiske golf», «den meksikanske golf» og «golfen ved» og tilsvarende med «gulf» og «gulfen».

Den østlige «golfen» som er mest aktuell, er den persiske. Den heter og bør hete Persiabukta på norsk. Golfen alene viser da til Mexicogolfen. Vi kommer riktignok ikke utenom ord som Golfkrigen og golfstatene (på grunn av the Gulf War og og the Gulf states), men vi får nøye oss med bukta om vi ikke har begge endene.

Her er mer om emnet, fra Språknytt 1987:

Svar

Der stedsnavn i Finland har både en svensk og en finsk form, anbefaler Språkrådet å velge den svenske formen.

En bør altså skrive Esbo heller enn Espoo, Helsingfors heller enn Helsinki, Uleåborg heller enn Oulu osv.

At de svenske formene bør ha prioritet, er også nedfelt i Tanums store rettskrivningsordbok, der de er hovedoppslagsord, og i lista Utanlandske stadnamn på nettsidene våre.

Svensk er sidestilt med finsk som offisielt språk i Finland, men svensk er et mindretallsspråk som er under økende press. I sin tid gikk det ut en anbefaling fra Nordisk språksekretariat om at språknemndene i Norden burde tilrå de svenske formene av finske stedsnavn til bruk i skandinaviske språk. På et møte i Norsk språkråd i februar 2000 ble Helsingfors vedtatt som eneform.

Svar

Det er vedteke at den offisielle skrivemåten på norsk er Bosnia-Hercegovina, altså med bindestrek. Slik er det i dansk og svensk òg.

Det er vi i Noreg som avgjer korleis namn skal skrivast på norsk. Dette gjeld òg namnet på andre land og på stader i utlandet.

På norsk har bindestreken i samansetningar som dette same funksjonen som og. Han bind saman to jamstilte ledd. Slik gjer vi det i ord som marxist-leninist (‘marxist og leninist’) og i ein del namn, til dømes Aurskog-Høland, Austerrike-Ungarn, Sistan-Balutsjistan og Bosnia-Hercegovina.

Svar

Nei, det finnes ikke helt generelle regler. Hvis du lurer på om et ord skal skrives med c eller x eller ikke, er det enkleste å gå rett til ordbøkene våre.

Allerede på 1800-tallet begynte vi å skrive s, k og ks i mange fremmedord med c og x. Denne fornorskingen har vært en langsom prosess. For eksempel ble det først i 1938 obligatorisk å skrive eksellent for excellent. Vi kan ikke love at ortografien noen gang blir helt konsekvent på dette området.

Vi kan likevel presentere en regel for noen av ordene. I tillegg kan vi servere vi en kort liste over ord som ofte skrives feil.

Hovedregel for nasjonalitetsbetegnelser

Vi kan skrive canadier eller kanadier og canadisk eller kanadisk, men bare Canada (ikke Kanada). Sammensetninger som kanadagås skriver vi med k (merk: liten forbokstav og ikke bindestrek).

Her er noen ord som ofte har blitt skrevet med c eller x, men som skal skrives med s, k eller ks.

Svar

Det er skrivemåten Hongkong som er den rette på norsk.

Denne skrivemåten har lang tradisjon i Norge og Danmark og ble blant annet brukt allerede i Salmonsens store illustrerede Konversationsleksikon. En nordisk Encyklopædi fra 1898. Også på tysk heter det Hongkong. Engelsk og fransk har skrivemåten Hong Kong. Skrivemåten Hongkong er i tråd med hvordan vi ellers skriver kinesiske navn på norsk, jf. Beijing, Shanghai osv.

I Kina brukes det som kjent et annet skriftsystem enn i Norge, og navn på kinesisk må transkriberes til det latinske alfabetet. Ifølge oppslagsverk er de kinesiske variantene Hēunggóng (kantonesisk) og Xiānggǎng (mandarin), mens Hong Kong altså er navneformen på engelsk i dag. Siden engelsk fortsatt har offisiell status i Hongkong, er det naturlig at den engelske varianten (Hong Kong) brukes i selve Hongkong; den skal ha blitt vedtatt av myndighetene der i 1926.

Svar

Den tradisjonelle uttalen har lang a og tjukk l for rd.

Å uttale Nardo med rd er i prinsippet som å uttale jorda, jordet, gården og lignende med rd. Vi har ikke oversikt over uttalen i dag, men trolig er bokstavuttalen med rd på frammarsj.

I 14. bind av Norske Gaardnavne av Oluf Rygh står dette:

Streken over a-en betyr at a-en er lang, streken gjennom l-en betyr at l-en er tjukk l, aksenten over o-en betyr at o-en er trang («vanlig» o-lyd), og aksentegnet midt i viser at trykk og tonelag er som i Oslo (tonem 2).

Svar

Etter rettskrivinga kan ein velje mellom Aten og Athen.

Begge desse skrivemåtane har lang tradisjon i norsk.

Svar

Namnet er framleis Noreg i offisiell nynorsk.

I Språknytt 2/1999 og 2/1974 kan du lese meir om bakgrunnen.

Svar

Oslo er ikke alene om å ha ei eller flere marker omkring seg, altså utmarksområder med skog. Dere bør velge mellom marka og Oslo-marka.

Avgrensede områder som Nordmarka og Østmarka har stor forbokstav.

Viser man til all marka rundt Oslo, kan man også skrive Oslo-marka på linje med f.eks. Oslo-skogen. Det heter riktignok Oslomarka i lovverket (se nedenfor), men siden Oslo-marka består av flere atskilte områder (i motsetning til f.eks. Oslofjorden), er det best med bindestrek, som i verket Oslo-Marka. I boka Markaboka (der marka konsekvent skrives med liten m), kalles områdene også oslomarkene.

Kort sagt: Når det gjelder forbokstaver, er tur i marka (Oslo-marka) på linje med tur på fjorden (Oslofjorden).

Flere marker, akkurat som flere fjell og flere skoger

Mange kjenner nok marka bare som navn på den ene marka rundt byen de bor i; de mangler ordet mark i det vanlige ordforrådet sitt. Sammensetninger med marka- vitner om nettopp dette. Ord som markatur og markatraver uttales gjerne med tonem 1 i marka- (jf. Kina i Kina-kjenner). Marka- er her bestemt form entall, på linje med skogen.

Hvis oslofolk hadde regnet marka som et vanlig ord, ville det i stedet hett enten marktraver, marketraver eller markatraver med tonem 2 i marka- (som i bønner, ikke bønder). Markatraver med tonem 2 ville vært på linje med ferdamann, Strandavatnet, Markabygda osv. Ferda-, Stranda- og Marka- er ikke bestemt form entall, men en sammensetningsform som har rot i gammel genitiv. A-en fungerer her som s-en i skogs-. Det er en helt annen a enn a-en i bestemt form entall.

Sett nå at marka hadde hett skogen, og at ordet skog ikke var så godt kjent lenger. Oslo-skogen ville da omfattet Nordskogen, Sørskogen osv. Mange oslofolk ville likt å kalle skogen(e) sin(e) Skogen med stor S. Hvis de ikke kjente til andre skoger, ville de kanskje ha insistert på nettopp det. Vi ville snart fått skogentur og skogentravere i stedet for skogstur og skogstravere.

Den administrative komplikasjonen

Oslo kommune opererer med Marka som en administrativ enhet (en fellesbetegnelse på det som ligger utenfor bydelsområdene). Slik sett kan det argumenteres for at Marka er et navn, i alle fall et administrativt navn, om ikke noe egentlig stedsnavn.

I lov 5. juni 2009 nr. 35 om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner (markaloven) er begrepet «Marka» legaldefinert i § 2 og i det tilhørende kartet. Det er tale om et område som strekker seg over mange fylker og kommuner. Marka etter denne definisjonen skiller seg fra Oslo kommunes administrative bydel Marka, som (naturlig nok) bare omfatter områder innenfor Oslo kommune (inkludert bebodde områder i Maridalen og Sørkedalen som ikke ligger innenfor Marka etter loven).

Ikke noe av disse to marka-begrepene sammenfaller helt med «marka» i vanlig dagligtale. Til sammenligning har Oslo kommune også en administrativ bydel som går under betegnelsen «Sentrum». Det administrative området «Sentrum» omfatter den innerste delen av bykjernen i Oslo og er trolig et mindre område enn det de fleste til vanlig vil legge i begrepet «(Oslo) sentrum», som bør skrives med liten forbokstav.

Selv om man måtte være nødt til å operere med de administrative navnene i arbeidstida, kan man trygt gå på tur i marka med liten m på fritida (eller i sentrum, om man foretrekker det).

Svar

Språkrådet anbefaler sterkt å skrive «på Island». Mønsteret «i + statsnavn» står sterkt, men noen unntaksløs regel har det aldri vært.

Det er ikke noe argument i denne sammenhengen at Island er en selvstendig stat og ikke bare en øy. Også Cuba er begge deler, og det heter på Cuba på norsk. Regelen med på foran øynavn gjelder uavhengig av den politiske statusen. I har aldri hatt monopol på å være «statspreposisjon». Det er dessuten lite praktisk å skille mellom Island som øy og Island som stat.

Noen viser til at islendingene selv bruker preposisjonen í foran landsnavnet. Det stemmer ikke helt. Tradisjonell språkbruk på islandsk er (stort sett) á Íslandi, der á svarer til på. (Norsk på kommer av upp-á ‘oppå’, og Íslandi er dativformen av Ísland.) Nå heter det riktignok også á Írlandi, á Ítalíu m.m. på islandsk, men det er uansett ikke avgjørende, for hvert språk har sin egen tradisjon for omtale av andre land.

Rota til i Island finnes hovedsakelig i dansk skriftspråk (helt tilbake i skriftspråket fra kolonitida, da hensynet til Island som stat var fraværende), mens på Island har ubrutt tradisjon og rot i felles norrøn språkbruk. På kan forresten brukes på dansk også.

Les mer om preposisjoner ved stedsnavn på nettsidene til Språkrådet.

Svar

Stadnamn skal ha berre éi skriftform i offentleg bruk. Du kan difor trygt skriva Østensjøvannet på nynorsk.

Namn på fylke har òg berre éi form: Østfold og Aust-Agder heiter det same i begge målformene.

Godkjende skrivemåtar finst i Sentralt stadnamnregister ved Statens kartverk.

Svar

Det rette er Bekkelaget med -e-.

Du kan slå opp og sjå sjølv i Tanums store rettskrivningsordbok og Norsk stadnamnleksikon, Oslo 1997.

Skrivemåten med -e- vart fastsett for lenge sidan. Skrivemåten med -æ- er forelda, men er framleis i bruk i namn på idrettslag og andre organisasjonar.

Svar

Somme utanlandske stadnamn har fornorska skrivemåte, andre ikkje.

Når vi skal gje att utanlandske stadnamn på norsk, kan vi i prinsippet anten velje å fornorske skrivemåten eller å halde på den utanlandske. Det er nok rett at tendensen til fornorsking var sterkare før. Det gjeld særleg geografiske namn på engelsk; det er vel knapt noko engelskspråkleg namn som har fått fornorska skrivemåten dei siste tiåra. Likevel er det jamt over slik at dei namna som alt er fornorska, held seg godt.

Når vi ser på nordamerikanske stadnamn, kan det verke inkonsekvent at somme har fått fornorska namn, medan andre ikkje har det. Men dette skiljet skriv seg ikkje frå lista over geografiske namn på nettsidene våre; det er heller slik at denne lista viser dei norske namneformene som finst.

Vi går gjennom geografilista av og til, men har ikkje som mål å ta ut norske former. Dei norske formene som står der, må ein sjølvsagt gjerne bruke.

Sjå elles denne artikkelen av Svein Lie med ein grundig gjennomgang av prinsipp og praksis for attgjeving av utanlandske namn på norsk.

Svar

Nei, berre Noreg.

Formene Norig og Norge var jamstilte i landsmål/nynorsk frå 1917 til 1938, men sidan 1938 har Noreg vore eineform. I 1996 gjorde nynorskseksjonen i Norsk språkråd framlegg om å innføre Norge som sideform attåt Noreg, men dette vart avvist av Kulturdepartementet (jf. denne artikkelen på nettsidene våre).

Denne artikkelen frå Språknytt nr. 2/1974 gir att ein tekst av Magne Rommetveit om ulike syn på denne saka. Her står det òg litt om den tradisjonelle uttalen av namnet i ulike målføre. Jakob Naadlands utgreiing Noreg er namnet frå 1954 er tilgjengeleg digitalt her.

Svar

En led er det samme som ei lei. Når vi snakker om leia, sikter vi helst enten til en farvei for skip eller til en viss retning i lendet, ikke til en fysisk vei. Navnet på disse vandringsveiene er altså ikke helt i samsvar med norsk språktradisjon. Før het det helst pilegrimsvei.

Om leden/leia

I Språknytt 3/2000 kan du lese mer om hvordan Pilegrimsleden for alvor ble tatt i bruk i norsk i 1990-årene, først som et prosjektnavn. Det er nok riktig å si at navnet skriver seg fra svensk, der det er gammelt (jf. også den svensk-norske Finnskogleden).

Formen Pilegrimsleia harmonerer lydlig og grammatisk mer med dialektene i områdene der veiene går (led kommer opprinnelig fra dansk-norsk og svensk skriftspråk), men det terminologiske problemet er det samme.

Om pilegrim

Svenskene og senere danskene har sløyfet e-en i pilegrim. Vi har beholdt skrivemåten med -e-, som er mer opprinnelig, jamfør norrønt pílagrímr og latin pilegrinus (av eldre peregrinus, som betydde ’fremmed, utlending’). Men også i Norge har pilgrim uten -e- blitt brukt mye, i den senere tid sikkert også under innflytelse av engelsk pilgrim. Ordet uttales på mange måter (blant annet /pilgrim/, /pillgrim/, /pilegrim/ og /pillegrim/), så vi kan like godt holde oss til den skrivemåten vi har.

Svar

Tradisjonelt uttales slike navn med j-lyd, akkurat som navn på Gy- og Gi-.

Vi kan kalle det hovedregelen. Men noen navn har med tida fått bokstavrett uttale (skriftuttale).

Alle uttaler fremdeles Geilo /jeilo/ i samsvar med tradisjonen og vanlige uttaleregler, men det har blitt så vanlig å uttale Geiranger med hard g- at NRK har endret uttalerådet sitt fra /jeiranger/ til /geiranger/. Den gamle lokale varianten hadde j-lyd: /jårånjen/. Den hadde trykk på første stavelse og tonem 2 i /jårang-/. (Trykk på -ang- skal også ha forekommet.) 

Den tidligere anbefalte uttalen /jeiranger/ har den samme tonegangen som /jårången/, i likhet med de fleste anger-navn, som Orkanger og Flatanger. Skriftuttalevarianten /geiranger/ hører man ofte med tonem 1 i /geirang-/ og av og til med trykk på /-ang-/ (som i Hardanger og Stavanger), men heller ikke NRK anbefaler disse uttalevariantene. 

Norsk talemål er ikke normert. Du velger selv om du skal gjøre som NRK-medarbeiderne og bruke den nyere skriftuttalen med hard g (som begynner å bli ganske gammel lokalt også), eller om du skal holde deg til den uttalen av Gei- som er mest i tråd med det norske språksystemet ellers, altså Gei- med j-lyd, som i Geilo. Det har også kulturhistorisk verdi at noen holder den gamle lokale uttalen med /jår-/ i hevd.

Nedenfor byr vi på mer lesestoff for spesielt interesserte.

Oluf Rygh i verket Norske Gaardnavne:

Alf Hellevik i boka God norsk i skrift og tale (1956):

Bjarne Berulfsen i boka Ordet går videre (1969):

Svar

Skriv gjerne Akvitania.

Ein finn ikkje noko slikt historisk landskapsnamn på alfabetisk plass på nettsidene våre.

Men under E står det historiske dronningnamnet «Eleonore av Akvitania», så du kan trygt skrive Akvitania.

Svar

På norsk kan ein seie Quebec by og t.d. provinsen Quebec dersom det er nødvendig å presisere.

I den kanadiske provinsen Quebec taler majoriteten fransk, og fransk er det einaste offisielle språket. Her er det ingen grunn til å nytte engelske namneformer som Quebec City.

I lista over utanlandske stadnamn på nettsidene våre står det til samanlikning slik om Mexico:

Mexico stat i Amerika
Mexico delstat i Mexico
Mexico el. Mexico by hovudstaden i Mexico