Språkspørsmål og svar

Svar

Det er riktig med stor forbokstav. Disse formene brukes når man vil være ekstra høflig eller skape en viss avstand. Man må bruke skjønn.

Formene er disse:

bokmål: De – Dem – Deres
nynorsk: De – Dykk – Dykkar

Hvem og når?

Høflighetsformene brukes klart mindre enn før. Syttiåra var en viktig overgangstid i denne sammenhengen. De-formen kan i dag skape unødig avstand og virke vel så brysk som høflig. Offentlige organ har stort sett gått over til å bruke du, deg og din. Det må regnes som umarkert, ikke uhøflig. I brosjyrer og lignende (når mottakerne er «alle») er det rimelig å bruke du-form.

Men fremdeles setter nok mange pris på å få brev med høflighetsformer. Når man vet at en mottaker selv bruker eller foretrekker disse formene, kan man godt koste på seg å bruke dem, særlig overfor eldre mennesker.

Overfor organ og institusjoner er nok det vanlige å bruke dere (altså vanlig flertall, med liten forbokstav). Virksomheter kan man velge å behandle som én person (De) eller som et kollektiv (dere).

Forbokstav

Hvis man vil bruke høflighetsformene, er skrivemåten fremdeles De – Dem – Deres med stor forbokstav. Husk at dette gjelder overfor enkeltpersoner eller firmaer. Hvis man viser til flere «andrepersoner», bør man skrive dere – dere – deres, uavhengig av høflighetsgrad. Litt annerledes er det på nynorsk.

Nynorsk

På nynorsk er de tradisjonelle høflighetsformene De – Dykk – Dykkar. Ser vi bort fra forbokstaven, faller disse formene sammen med formene for 2. person flertall (ikke 3. person, som i bokmål). De kan brukes (med eller uten stor forbokstav) overfor flere andrepersoner. De fungerer altså overfor både personer, firmaer og institusjoner. Men om man skal være såpass høytidelig, er en vurderingssak. Mange nynorskbrukere foretrekker en mindre formell stil, og mange dialekter mangler nå særskilte høflighetsformer, det vil si at de vanlige formene er høflige nok.

Tre vanlige feil: Du/Deg, Dere, deres

Nedenfor står stjerne foran eksemplene for gal ordlegging.

1 * Jeg ber Deg gjøre som jeg sier.

Bruker man de vanlige pronomenformene, skal det alltid være liten forbokstav i begge målformer: entall du – deg og flertall dere/de – dere/dykk. Det finnes altså ingen halvhøytidelig mellomting her. Man bør heller ikke veksle mellom De/Dem og du/deg i en tekst.

2 * Jeg ber Dere gjøre som jeg sier.

Det rette er enten dere (2. person flertall uavhengig av stil), eller hvis man sikter til én person: deg eller Dem.

3 *? Vi viser til deres brev.

Med liten forbokstav er deres = 2. eller 3. person flertall. Utsagnet ovenfor kan altså være korrekt hvis man svarer på et brev som flere personer står bak (2. person flertall). Men er det stilet til én brevskriver, skal det være ditt eller Deres.

Svar

Hvis betegnelsene står for sorter/typer og ikke varemerker, skal det være liten forbokstav.

Det heter altså gruyère, roquefort, gouda (el. gauda), calvados, tabasko(saus). Det skal være liten forbokstav også når førsteleddet i ordet stammer fra et egennavn: gudbrandsdalsost, johannesbrød, ringerikspoteter.

Også vin- og brennevinssorter skrives med liten forbokstav: rødvin, beaujolais, sherry, madeira, sjenever, vermut, konjakk, akevitt. Merk at de enkelte vinmerkene (varemerkene) får stor forbokstav: Château de Bosc, Santa Carolina, Martini Bianco, Gammel Reserve, Courvoisier Very Special.

Et par eksempler kan illustrere dette:

Dynk kakebunnen med litt sherry; bruk gjerne Bristol Cream.

Til denne retten passer det godt med akevitt, for eksempel Gammel Reserve.

Svar

Det er Haakon 7. som er den offisielle skrivemåten i dag.

Håkon-navnet ble i gammelnorsk tid skrevet på forskjellige måter, blant annet Hákon og Hakon. Den første vokalen i navnet var opprinnelig en lang a, som i løpet av middelalderen ble til en å-lyd. Bokstaven å forekommer i norsk første gang på 1400-tallet (men slo ikke bredt gjennom slik som i svensk). I flere århundrer gjaldt dansk rettskrivning i Norge, med aa. Riksmålet gikk formelt bort fra dobbel a i 1917, dansk gjorde det først i 1948.

Norsk språknemnd utarbeidet i 1963 lista «Historiske navn i lærebøker». (Det er den, med utvidelser og justeringer, som ligger til grunn for lista Historiske navn på nettsidene våre i dag.) Denne lista sprang ut av et ønske om å standardisere skrivemåten av historiske navn, som hadde variert mye, i lærebøker for skolen. Det ble slått fast at skrivemåten Håkon skulle brukes i alle norske kongenavn i godkjennningspliktige lærebøker, medregnet Håkon 7.

Omkring årtusenskiftet kom skrivemåten Håkon 7. opp til debatt, og det ble vedtatt at for norske regenter etter 1905 skulle offisiell skrivemåte være den skrivemåten som personen selv brukte. Det betyr at man skal skrive Haakon 7., mens tidligere konger som het Håkon, fremdeles skal skrives med å. Omtrent samtidig falt for øvrig ordningen med offentlig godkjenning av lærebøker bort.

Svar

Vi anbefaler skrivemåten aioli, med vanlig i.

Ordet står ikke i Bokmålsordboka, men det står i Nynorskordboka og i Tanums store rettskrivningsordbok, begge steder med vanlig i. Også Finn-Erik Vinje angir i boka Skriveregler (Oslo 2005) skrivemåten aioli.

Skrivemåten aïoli er fra fransk, men fransk har ordet fra oksitansk (i Sør-Frankrike), der det skrives alhòli. Vi finner det også som katalansk allioli og spansk alioli. Oksitansk og katalansk alh/all betyr ‘hvitløk’, mens òli er ‘olje’.

I en del oppslagsverk benyttes skrivemåten aïoli. Tegnet med to prikker over i-en kalles trema og angir på fransk at a-en og i-en uttales rett fram hver for seg (som to stavelser). På fransk er dette tegnet mer nødvendig enn på norsk, fordi fransk uttale ville blitt /eoli/ dersom det ikke var med.

Etter norske regler skulle skrivemåten aïoli tilsi en uttale som /a-i-oli/. Men dette er lite kjent utenom spesialistenes krets, og på norsk er det allerede etablert en uttale med diftong (/-ai-/ som i hai og kai) uansett hvilken variant som brukes i skrift.

Svar

Lego er et registrert varemerke, og bedriften har vært svært nøye med å følge opp juridisk hvis noen prøver å gjøre Lego til et allmennord.

Den riktige skrivemåten er derfor Lego-klosser, med stor forbokstav og bindestrek.

Svar

Oslo er ikke alene om å ha ei eller flere marker omkring seg, altså utmarksområder med skog. Dere bør velge mellom marka og Oslo-marka.

Avgrensede områder som Nordmarka og Østmarka har stor forbokstav.

Viser man til all marka rundt Oslo, kan man også skrive Oslo-marka på linje med f.eks. Oslo-skogen. Det heter riktignok Oslomarka i lovverket (se nedenfor), men siden Oslo-marka består av flere atskilte områder (i motsetning til f.eks. Oslofjorden), er det best med bindestrek, som i verket Oslo-Marka. I boka Markaboka (der marka konsekvent skrives med liten m), kalles områdene også oslomarkene.

Kort sagt: Når det gjelder forbokstaver, er tur i marka (Oslo-marka) på linje med tur på fjorden (Oslofjorden).

Flere marker, akkurat som flere fjell og flere skoger

Mange kjenner nok marka bare som navn på den ene marka rundt byen de bor i; de mangler ordet mark i det vanlige ordforrådet sitt. Sammensetninger med marka- vitner om nettopp dette. Ord som markatur og markatraver uttales gjerne med tonem 1 i marka- (jf. Kina i Kina-kjenner). Marka- er her bestemt form entall, på linje med skogen.

Hvis oslofolk hadde regnet marka som et vanlig ord, ville det i stedet hett enten marktraver, marketraver eller markatraver med tonem 2 i marka- (som i bønner, ikke bønder). Markatraver med tonem 2 ville vært på linje med ferdamann, Strandavatnet, Markabygda osv. Ferda-, Stranda- og Marka- er ikke bestemt form entall, men en sammensetningsform som har rot i gammel genitiv. A-en fungerer her som s-en i skogs-. Det er en helt annen a enn a-en i bestemt form entall.

Sett nå at marka hadde hett skogen, og at ordet skog ikke var så godt kjent lenger. Oslo-skogen ville da omfattet Nordskogen, Sørskogen osv. Mange oslofolk ville likt å kalle skogen(e) sin(e) Skogen med stor S. Hvis de ikke kjente til andre skoger, ville de kanskje ha insistert på nettopp det. Vi ville snart fått skogentur og skogentravere i stedet for skogstur og skogstravere.

Den administrative komplikasjonen

Oslo kommune opererer med Marka som en administrativ enhet (en fellesbetegnelse på det som ligger utenfor bydelsområdene). Slik sett kan det argumenteres for at Marka er et navn, i alle fall et administrativt navn, om ikke noe egentlig stedsnavn.

I lov 5. juni 2009 nr. 35 om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner (markaloven) er begrepet «Marka» legaldefinert i § 2 og i det tilhørende kartet. Det er tale om et område som strekker seg over mange fylker og kommuner. Marka etter denne definisjonen skiller seg fra Oslo kommunes administrative bydel Marka, som (naturlig nok) bare omfatter områder innenfor Oslo kommune (inkludert bebodde områder i Maridalen og Sørkedalen som ikke ligger innenfor Marka etter loven).

Ikke noe av disse to marka-begrepene sammenfaller helt med «marka» i vanlig dagligtale. Til sammenligning har Oslo kommune også en administrativ bydel som går under betegnelsen «Sentrum». Det administrative området «Sentrum» omfatter den innerste delen av bykjernen i Oslo og er trolig et mindre område enn det de fleste til vanlig vil legge i begrepet «(Oslo) sentrum», som bør skrives med liten forbokstav.

Selv om man måtte være nødt til å operere med de administrative navnene i arbeidstida, kan man trygt gå på tur i marka med liten m på fritida (eller i sentrum, om man foretrekker det).

Svar

Med litt fantasi kan du sikkert laga fleire sjølv, men du kan ikkje rekna med at alle vil godta dei som brukande norske ord.

Svar

På bokmål kan det hete både veg og vei. Men uavhengig av valget må dere skrive Statens vegvesen, for det er et navn som er fastsatt i den formen. Dere må også holde dere til den vedtatte skrivemåten av det enkelte veinavnet.

Bortsett fra i navn kan vi altså velge fritt mellom veg/vei. Det er med andre ord tillatt å blande veg i navn med vei ellers.

Skriftspråknøytrale navn

Statens vegvesen (kortform: Vegvesenet) er en felles navneform for bokmål og nynorsk. Skulle institusjonen ha hett Statens veivesen på bokmål, måtte den ha hett Statens vegvesen på nynorsk. Det ville vært mindre praktisk. Et parallelt eksempel fra statlig sektor er ordet høgskole. Heter det Høgskolen i …, trengs ikke særskilte navneformer for bokmål og nynorsk.

På grensa mellom egennavn og fellesnavn står lovtitler. Det heter f.eks. lov om vegtrafikk, med den offisielle korttittelen vegtrafikkloven. Det er mest praktisk å behandle dette som egennavn, det vil si å la dem stå uendret.

Samferdselsmyndighetene og utdanningsmyndighetene har gjerne brukt veg og høgskole ellers også. I vegtrafikkloven blir formen veg brukt konsekvent. Også dette bunner i et gammelt ønske om å bruke former som er mest mulig landsgyldige og felles for bokmål og nynorsk. Det ser ut til at dette ønsket ikke er like sterkt i etatene lenger, og Språkrådet blir ofte spurt om fellesformene bør forlates. Det enkleste svaret er at det er mulig, men ikke nødvendig.

Veier og veger i kommunene

Etter stedsnavnloven er det kommunene som gjør vedtak om navn på gater og veger. Før et vedtak gjøres, skal Språkrådet gi en navnefaglig tilråding om navneforslaget og skrivemåten av navnet. Når vi omtaler navn på bestemte gater og veger, må vi være oppmerksomme på at kommunene oftest har bestemt seg for én navneform, enten -gata eller -gaten, -vegen eller -veien.

For eksempel skal det hete Trondheimsveien om vegen i Oslo med det navnet. I Elverum kommune finnes det en veg som heter Trondheimsvegen. Slike vedtatte navneformer må en holde seg til uansett hvilken form en selv bruker, og uavhengig om en skriver bokmål eller nynorsk.

Veg kan stå for /vei/ og /veg/

Det finnes et språkhistorisk grunnlag for å se det som i overskriften: Skrivemåten vei dekker bare uttalen /vei/, mens veg på bokmål dekker både /veg/ med hard g og den vokaliserte varianten /vei/. /Dei/ og /mei/ skrives jo deg og meg. Men når vei nå engang fins i rettskrivningen (i motsetning til jei og mei), kan det selvsagt være vanskelig å se det slik.

Dette gjelder bokmål, der det er valgfrihet. På nynorsk heter det bare veg. (Alle vegnavn i nynorskområder har skrivemåten -veg.)

Mange dialekter har fått -ei- på et annet sted i bøyningen: Bestemt form entall vegen har i uttalen for lenge siden blitt til vegjen og senere veien. Det er den fremre vokalen etter g-en (i dette tilfelletvokalen e) som har myknet g-en historisk, slik: -ege- > -egje- > -eie-). /Ve:jen/ og /veien/ må regnes som likeverdige uttaleformer av skrivemåten vegen, også i nynorsk.

I mange nynorskområder har veg endelsene -er og -ene i flertall, selv om det er et hankjønnsord. Da kan vi få uttaleformer som /veier/ og /veiene/. Men dette er helt utenfor nynorskrettskrivningen; der heter det vegar og vegane etter hovedregelen for hankjønnsord, og foran a må g leses som g etter vanlige regler for uttale av skrift. (Dialektuttale er en annen sak; i dialektene finner man alle kombinasjoner.)

Svar

Ja, på norsk skal slike titlar ha liten forbokstav.

Såleis heiter det ikkje berre «direktør Hanna Olsen», «professor Bjerke», «cand.scient. Halvorsen», «pastor Johnsrud» osv., men òg «kong Harald» og «stortingspresident Andersen».

Denne regelen gjeld dessutan når tittelen står under namnet på visittkort, ved brevunderskrifter og liknande, til dømes slik:

Hanna Olsen
direktør

(Regelen om stor forbokstav i nytt avsnitt slår ikkje inn her, for det er tale om eit framhald, ei tilleggsopplysning.)

Svar

Internett er navnet på et internasjonalt datanett som det bare er ett eksemplar av. Derfor har det hatt stor forbokstav i rettskrivinga: Internett (sjeldnere Internettet). Mange tenker likevel på Internett som et medium på linje med radio, film osv. Derfor åpnet Språkrådet i 2015 for å skrive navnet med liten forbokstav: internett(et). Kortvarianten nettet, som i «å være på nettet», har vi skrevet med liten n hele tida.

En grundig artikkel om skrivemåten finner du i Språknytt 2/2008.

Tidlig i 1990-åra var det lettere å se at Internett var navnet på et visst datanett. Den gangen var f.eks. BITNET og FidoNet synlige alternativ til Internett.

Internett med -tt er det norske navnet

Det skal være to t-er til slutt i navnet fordi ordet nett skrives slik på norsk. Ingen juridisk person eier Internett. Dermed kan heller ikke noen person eller organisasjon gjøre krav på internasjonal råderett over navnet, og norske myndigheter kan fastsette en norsk skrivemåte.

Sammensetninger med Internett

Merk at sammensetninger som skrives i ett, skal ha liten i, uansett hvordan man skriver navnet ellers. Skriver man navnet med stor forbokstav, beholder man den store forbokstaven bare hvis man bruker bindestrek, altså: internettentusiast eller Internett-entusiast. Skriver man navnet med liten forbokstav, bruker man selvsagt bare liten forbokstav i sammensetningene.

Svar

Nei, det finnes ikke helt generelle regler. Hvis du lurer på om et ord skal skrives med c eller x eller ikke, er det enkleste å gå rett til ordbøkene våre.

Allerede på 1800-tallet begynte vi å skrive s, k og ks i mange fremmedord med c og x. Denne fornorskingen har vært en langsom prosess. For eksempel ble det først i 1938 obligatorisk å skrive eksellent for excellent. Vi kan ikke love at ortografien noen gang blir helt konsekvent på dette området.

Vi kan likevel presentere en regel for noen av ordene. I tillegg kan vi servere vi en kort liste over ord som ofte skrives feil.

Hovedregel for nasjonalitetsbetegnelser

Vi kan skrive canadier eller kanadier og canadisk eller kanadisk, men bare Canada (ikke Kanada). Sammensetninger som kanadagås skriver vi med k (merk: liten forbokstav og ikke bindestrek).

Her er noen ord som ofte har blitt skrevet med c eller x, men som skal skrives med s, k eller ks.

Svar

I offisiell rettskrivning for bokmål er de to formene likestilt. Skriver du om (grå)stein ute, kan du selvsagt skrive om (curling)stein inne, og omvendt.

Svar

Det rette er å skrive E. coli slik du har gjort (men kursivering eller anna markering trengst vanlegvis ikkje).

Dette er eigentleg eit latinsk artsnamn, Escherichia coli, som er forkorta. «Escherichia» er etter den tyske legen Theodor Escherich. Punktum høyrer med i slike forkortingar. Fyrste del av artsnamnet er eigentleg slektsnamnet, og slektsnamn skal ha stor forbokstav.

I samansetningar er det rett å nytte bindestrek mellom namnet på bakterien og resten av ordet: E. coli-saka, E. coli-smitte osb.

Når vi skriv meir generelt om kolibakteriar, skal kolibakterie skrivast i eitt og med k. Koli kjem av gresk kolon ‘tjukktarm’.

Svar

Du kan selv velge mellom variantene i en rekke ord som har valgfritt -tak- eller -tag-, men du bør bruke dem konsekvent.

Variantene er altså helt valgfrie, men hvert ord bør likevel skrives konsekvent i en tekst. Ulike avledninger av for eksempel deltak-/deltag- bør også behandles likt (deltaking + deltaker osv.). Du trenger ikke behandle hele gruppen av ord med valgfritt -tak-/-tag- likt, men det virker ryddig om du ikke veksler helt på slump. Det er for eksempel liten grunn til skrive deltaker og mottaker ulikt.

Den neste bolken beskriver formenes stilling i rettskrivningen de siste hundre årene. Den er nok mest for spesielt interesserte. I den siste bolken tar vi opp bruken av hvert enkelt ord.

Dansk skriftspråk og reformene i 1938, 1959 og 2005

Variantene med g stammer fra skriftfellesskapet med dansk, mens k-en ble tatt inn som valgfri form i 1938. Dette var drøyt tretti år etter at dansk b, d, g for det meste ble omgjort til norsk p, t, k i rettskrivningen. Bokmålet hadde tidlig på 1900-tallet tatt i bruk flere og flere tak-ord med obligatorisk norsk k, fra krafttak og mottak til opptak, tiltak, uttak og unntak. I lys av disse særnorske ordene var det rimelig å ha k-varianter også i ord med -tagelse, -tager og lignende. I 1938 ble de altså tatt inn som valgfrie former.

I 1959 ble det tatt et steg til: De gamle g-ene i tak-ordene ble redusert til sideformer (underordnede former) i rettskrivningen. I 2005 ble de sidestilt igjen, for i mange av ordene var g fremdeles i bruk både i tale og skrift.

Mens for eksempel deltaker og mottaker vant fort fram i k-form, holdt antagelig, feiltagelse og tiltagende seg bra med g. En grunn til at k ikke vant her, er at selve ordene ikke hadde tradisjon med k i vanlig talemål rundt omkring i landet (i stedet brukte man blant annet henholdsvis trolig, mistak og økende). Enkelte andre ord, som for eksempel betagende, hadde ikke noe klart motstykke i folkemålet; derfor er det bare betagende som klinger riktig.

TAG-mot-TAK-liste

Her omtaler vi utbredelsen som variantene av hvert enkelt tak/tag-ord har hatt i norske tekster (vi har søkt ved hjelp av ngram-tjenesten til Nasjonalbiblioteket). Utbredelsen alene bør ikke avgjøre hva du velger, men det gir deg et grunnlag for egne valg. Bruk Ctrl + F til å finne ordet du er ute etter nedenfor.

TAKER har overtak

De fleste ordene med -taker/-tager brukes for det meste med k, som vant fram mellom 1938 og 1990.

To sentrale ord er deltaker og mottaker, der k har dominert siden 1950–60-åra. Lønnsmottaker og særlig nyere ord som fjernsynsmottaker, radiomottaker og GPS-mottaker har stor overvekt av k.

Båndopptaker skrives nesten alltid med k, det samme gjelder i dag potetopptaker og tidtaker.

Disse menneskelige takerne har også helst k: leietaker, forsikringstaker, intiativtaker, lønnstaker, arbeidstaker, pristaker og arvtaker. I iakttaker skulle man kanskje vente mest g, siden ordet er en anelse gammeldags, men k har vunnet fram etter tusenårsskiftet. Bare én tager har klart overtak: avtager, og det skyldes nok mest at selve ordet er så lite brukt i dag.

Å blande tagere og takere i samme tekst er ikke særlig godt motivert.

TAGENDE har overtak

Det viktigste unntaket fra det som står i overskriften, er deltakende, som helst har k. Det henger jo sammen med deltaker ovenfor.

Ellers dominerer g i ord som har lite grunnlag i vanlig norsk talemål, som betagende, inntagende og overhåndtagende. Her må man kunne bruke g selv om man bruker k ellers, uten å bli beskyldt for å være inkonsekvent. Eller man kan velge helt andre formuleringer.

Foretagende er ennå vanligst, nok fordi konkurrenten snarere er foretak enn foretakende.

Også i avtagende og tiltagende har g overtak. Det er kanskje uventet, men det henger sammen med at det på norsk helst heter minkende og økende.

Litt underlig er det at nærtakende med k ikke har fått bedre feste.

TAKELSE og TAGELSE vakler om kapp

Igjen finner vi en delta-avledning blant de mest typiske k-ordene: deltakelse. Også fritakelse har oftest k, men det korte fritak er uansett det vanligste. Gjentakelse har mest k. Overtakelse og overtagelse står i et uklart forhold, men trolig dominerer overtakelse. Mottakelse har fått overtaket først i den senere tid, trolig med drahjelp fra mottaker. Mest uventet er k-overtaket i vedtakelse, for det er sjelden dette ordet brukes nå for tiden (jf. det vanligere vedtak).

Iakttagelse er nok vanligst (tross iakttaker), men k haler innpå. Det samme gjelder antagelse.

Unntagelse og opptagelse har mest g, sikkert fordi det er de enkle og greie kortordene unntak og opptak som har vunnet fram, ikke alternativet med -kelse. Feiltakelse med -k- har vunnet fram i det siste (jf. også mistak).

Man kan langt på vei gjennomføre enten g eller k i de ordene man trenger ovenfor.

TAKELIG og TAGELIG

Mottakelig skrives oftest med k (jf. mottaker ovenfor), men uimottakelig ses oftere med g for k.

Antakelig med g var i ferd med å vinne fram, men antagelig har trolig dratt fra igjen. (Konkurransen med formodentlig, trolig og sannsynligvis forstyrrer bildet; for eksempel kan man regne med at trolig brukes mer av dem som ville brukt antakelig.) Uantagelig har nok hatt mest g hele tiden, som man skulle vente av det litt gammeldagse ordet. Også i påtagelig er det fremdeles mest g, men forspranget er ikke stort.

Andre ord

Tagning brukt om sammenhengende del av innspilling, som i engelsk take, har overtaket på takning. Men i tidtaking er det omvendt. Avtagbar står fremdeles sterkere enn avtakbar. Som i andre tilfeller kan det være påvirkning fra og støtte i dansk og svensk.

Svar

Bokstaven w finst ikkje i norske arveord (= ord som ikkje er lånte frå andre språk), berre i innlånte ord (som wolfram og show). Bokstaven blir likevel nytta i mange norske namn.

Bokstaven w er i det heile sjeldsynt i norsk, som du lett ser når du slår opp i ei ordbok. Til dømes har Tanums store rettskrivningsordbok, som er på 1546 sider, berre to sider med oppslagsord som byrjar på w. Dei fleste av dei er utanlandske stadnamn eller innlånte ord. Søkjer du på %w% i Nynorskordboka eller Bokmålsordboka, får du fram alle dei vanlegaste orda med w i norsk.

Det er annleis med namn. Wold (Voll) og Wiik (Vik) er norske namn som mange framleis skriv med w. Eit anna døme er etternamnet til Noregs mest vidgjetne diktar tidleg på 1800-tallet, som kjem av namnet Verkland (i Sogn). Familien skreiv det med w, som Wergeland. I førenamn, som Wenche og Willy, er w-en gjerne importert med namnet.

Før i tida

Går vi til sein gammalnorsk tid og ser på handskriftene, finn vi w i vanlege norske ord (ofte i framlyd, altså fremst i ordet). I gamalnorske handskrifter brukte ein dessutan u og v om kvarandre. (I tillegg fanst ein såkalla insulær v, som likna på ein spegelvend y.)

I fleire hundre år nytta ein gjerne w for v i dansk skrift, og mange norske namn fekk skrivemåten sin då. Men på 1800-talet var ein gått heilt bort frå w-en i rettskrivinga. W hang att i namn berre av gammal vane eller vart sett inn etter utanlandsk mønster.

Uttale i norsk

I gammalnorsk vart bokstaven v faktisk uttalt som w blir uttalt på engelsk, medan vår moderne v-lyd vart skriven f. Med andre ord: Lenge skreiv ein v og sa w, seinare skreiv ein ofte w, men sa v!

I ord der bokstaven w finst i moderne norsk, blir han uttalt som vanleg v. Det gjeld òg i mange forkortingar. BMW blir uttalt som /be-emm-ve/ og WTO som /ve-te-o/. Dette har sikkert praktiske grunnar. Ved Internett-adresser er det ein tendens til å forenkle sambandet www og uttale det /veveve/. Eventuelt blir det anten /dobbel-v dobbel-v dobbel-v/ eller /tre gonger dobbel-v/.

Du kan lese meir om w og andre bokstavar i Arne Torps artikkel «Bokstaver og alfabet» i Språknytt.

Svar

Om det ikke er helt nytt, har det i alle fall spredt seg kraftig i den seinere tid, trolig under innflytelse av både engelsk «I know» og svensk «Jag vet». Dette må fremdeles regnes som en slags sjargong.

Man skriver sjelden «Jeg vet det» i vanlig sakprosa, så i de mer eller mindre muntlig pregede sjangrene der uttrykket brukes mest, blir det en smakssak om man sløyfer «det». Men man bør skrive «Jeg vet det» fullt ut hvis det ikke er viktig å formidle en viss muntlig stil.

Tradisjonell kortvariant

Det tradisjonelle i norsk er altså «Jeg vet det», og den tradisjonelle kortvarianten til muntlig bruk er «Vet det». Man har altså heller sløyfet «jeg» enn «det».

Ny og gammel diftong

Før var det dessuten vanligere å si «Jeg veit det», med den tradisjonelle diftongen ei.

Den nye diftongen du nevner, i «veæt», har rot i e (ikke i ei). Den er så å si utviklet under høyt trykk og høy temperatur. En trykksterk, intens og uttværet e blir nemlig lettere til eæ.

Svar

Språkrådet tilrår å bruke små forbokstavar i slike tilfelle. Skriv helst festaren osv.

Dette er ikkje omtalt i reglane for bruk av liten og stor forbokstav, slik vi finn dei til dømes på nettsidene våre. Da må vi sjå på dei allmenne prinsippa som ligg til grunn for reglane. Norsk rettskriving er minimalistisk på den måten at vi bruker liten forbokstav der det ikkje er særleg grunn til å bruke stor.

Særnamn

Den fremste «særlege grunnen» til å bruke stor forbokstav er at eit ord er eit særnamn (eigennamn). Når vi nyttar eit samnamn (fellesnamn) i staden for eit særnamn, bruker vi som regel liten forbokstav. Til dømes kan samnamna ordføraren og departementet i rett samanheng vise til det same som Marit Halvorsen og Utanriksdepartementet.

Kontraktar

Kontraktar skil seg ikkje frå andre teksttypar i denne samanhengen. I ein konkret kontrakt vil ord som festar eller leigetakar vise til einskildpersonar (som har særnamn, altså personnamn), men det gjer ikkje desse orda til særnamn. Dersom det i innleiinga til kontrakten også er presisert kven festaren eller leigetakaren er, kan vi ikkje sjå nokon god praktisk grunn til å bryte hovudregelen. Med andre ord bør de halde dykk til små forbokstavar her òg.

Dersom ein veit talet på partane, kan ein forresten godt nytte rett tal og bunden form i staden for naken form, altså til dømes festaren og leigetakarane.

Tradisjonen

Liten forbokstav har dessutan god tradisjon. For eksempel bruker Ivar Alnæs og And. Færden liten forbokstav i formularbøkene sine.

Svar

Det riktige er å skrive «i like måte», altså med k og t.

Før 1907 skrev man mer eller mindre dansk, og da skulle det være «i lige maade».

I perioden 1907–1917 var «i lige maade» og den norske skrivemåten «i like maate» valgfrie. I 1917 ble «i like måte» fastsatt som den eneste riktige skrivemåten.

Uttalen

Uttalen henger likevel igjen i dansken.

Både i Bokmålsordboka og i Tanums store rettskrivningsordbok står det at skrivemåten er «i like måte», men at det ofte uttales /i lige måde/. Bjarne Berulfsen skrev i Norsk uttaleordbok (1969) at /i lige måde/ fremdeles må aksepteres som en uttalevariant ved siden av den bokstavrette med hard konsonant. Det samme skrev han om /kjøbmann/.

Uttrykket i like måte er et slags lydfossil. Det er ikke mange andre uttrykk folk skriver på norsk og uttaler på dansk.

Andre uttrykk med samme betydning

Et annet uttrykk for i like måte er det enklere like så. Mange blander uttrykkene sammen til «i like så» (ofte uttalt /i lige så/ eller /i lie så/). Sammenblandingen kan ikke anbefales i skrift.

Det kan derimot uttrykkene takk, det samme og (takk) like ens og (takk) like så.

Svar

Etter personnavnloven er Torbjørn fornavn, Røe mellomnavn og Isaksen etternavn, men media trenger ikke å følge denne loven i det de sier eller skriver. Hvis de kjenner navneeierens eget ønske, bør de respektere det.

Mellomnavn + etternavn eller dobbelt etternavn?

Hva er et mellomnavn + etternavn, og hva er et dobbelt etternavn? Det er ikke alltid så lett å se.

I personnavnlovens § 7 står det: «To navn som kan tas som etternavn, kan tas som et dobbelt etternavn der de to navnene er satt sammen med bindestrek.» Hovedregelen er altså at doble etternavn skrives med bindestrek. Fra gammelt av finnes det likevel en del doble etternavn som skrives uten bindestrek. I kommentarutgaven til navneloven av 1964 skriver Gunnar Nerdrum dette:

Slektsnavnet er som overveiende hovedregel bare ett navn. Bindestreknavn er riktig nok ganske utbredt, men disse betraktes som ett navn […]. I enkelte tilfelle foreligger slektsnavn som dobbeltnavn uten bindestrek. Delvis er det gamle adelsnavn, von Munthe af Morgenstierne, Wedel Jarlsberg, men også enkelte andre, – Smitt Ingebretsen, Stang Lund. Dette grunner seg på bruk som er eldre enn loven av 1923. Men navn av denne typen er en uting registreringsmessig sett, og slike navn har derfor ikke vært godtatt etter 1923. Justisdepartementet gir aldri bevilling til dobbelt slektsnavn uten bindestrek.

Etternavnet er viktigst

I de fleste tilfeller er altså to navn som følger etter et fornavn, å regne som henholdsvis mellomnavn og etternavn.

Når vi refererer til en person, er det alltid korrekt å bruke bare etternavnet, og det er lang tradisjon for dette. Tidligere ble mellomnavn ofte også forkortet, for eksempel kunne et navn som Peter Heier Carlsen skrives Peter H. Carlsen (Heier er mellomnavn, Carlsen etternavn). Etternavnet var viktigst og det som vanligvis ble brukt. Staten regner fortsatt etternavn som viktigere enn mellomnavn og alfabetiserer etter etternavnet, for eksempel slik: Carlsen, Peter Heier.

Ta hensyn til navnebæreren

De siste åra har det blitt vanligere å bruke både mellomnavn og etternavn i mediene og i samfunnet ellers, i sammenhenger der man tidligere gjerne bare brukte etternavnet. Ofte vil nok det navnebæreren selv foretrekker, styre hva som brukes, og da kan det være rimelig å ta hensyn til det.

Språkrådets nettsider gir mer utfyllende informasjon om personnavn.

Svar

Ja. Rett nok kan tilnamn ha stor forbokstav, men dette kan vi beint fram rekne som ei beskrivande nemning (på line med til dømes statsbudsjettet).

Svar

Bruk liten forbokstav også i sammensetninger, f.eks. euromynter, eurosedler, eurokurs.

Med liten forbokstav kan euroland brukes om hver av de nitten statene som utgjør euroområdet.

Med stor forbokstav er Euroland en uoffisiell samlebetegnelse på de samme elleve statene som inngår i eurosystemet.

Svar

Hovedgrunnen er at begge deler er riktig.

Allment om betydningen

En lekdommer har ikke juridisk utdanning slik en fagdommer har, men kan være meddommer i det norske rettssystemet. En lekpredikant er i motsetning til en prest ikke teologisk utdannet. Generelt er lekfolk personer som ikke er spesielt faglærte eller sakkyndige på et område.

Ikke alle er vant med bruken av ordet lek som frittstående adjektiv, som i leke medlemmer og leke dommere, men i kirkeloven står det vendinger som en lek kirkelig tilsatt og presten og de fem leke medlemmene.

Velkjent er uttrykket lek og lærd, det vil si folk både med og uten sakkunnskap.

Fra leik til læg/leg

Ordet lek er kjent fra gammelnorsk, som hadde skrivemåten leikr. Skrivemåten med k eller c var den vanlige. Leikr i denne betydningen var hentet via latin laicus fra det gammelgreske laikos ‘som hører til folket, lek’. Det er fra dansk læg vi har skrivemåten med g. Adjektivet laikos er dannet til det greske substantivet laos, som blant annet betyr ‘folk’.

Fra leg til lek

I 1938 ble det vedtatt at ordet lekmann skulle skrives med k, og i ordbøker fra de følgende årene står adjektivet lek med k. Bakgrunnen var ganske sikkert ønsket om å erstatte danske «bløte konsonanter» med norske «harde». Dette rettskrivningsstrevet preget første delen av 1900-tallet.

Fra lek til lek/leg

Ved den store revisjonen av bokmålet i 1981 ble leg og lek sidestilt (også i sammensetninger som legdommer/lekdommer), og stillingen er den samme i dag. På nettet er det fremdeles mer enn dobbelt så mange lekdommere som legdommere.

Fare for forveksling?

Noen engster seg for at lek skal forveksles med lek/leik og moro, andre for at leg skal peke mot lege eller legitimasjon. Dette er engstelse i utrengsmål. Man skal i begge tilfeller være særdeles vrangvillig for å feiltolke lek/leg på bokmål. Sammenhengen gjør det alltid entydig. Ingen kvir seg for å bruke adjektivet lik/likt/like fordi det også heter et lik og å like med k.

Litt annerledes er det på nynorsk, fordi lek der også betyr ‘lekk’. Men i virkeligheten er leke tilsette eller dommarar entydig. I det eldre landsmålet var det riktignok enda tydeligere for der het det læk ‘ulærd’ i denne betydningen (med valgfri æ-/e-uttale) og lek i lekkasje-betydningen.

Svar

Bokstavane ü, ä og ö kan reknast som variantar av høvesvis y, æ og ø og alfabetiserast i lag med dei.

Svar

Det heiter noroviruset (og eit norovirus) med liten forbokstav.

Namnet på dei fleste sjukdomar og virus skriv vi med liten forbokstav. Krondøme: covid og koronaviruset!

Namnet norovirus har rot i stadnamnet Norwalk (det var i Norwalk i Ohio viruset vart isolert fyrste gongen, står det i leksikon), men det spelar ikkje noka rolle for skrivemåten. Vi brukar liten forbokstav òg i samansetningar der fyrste leddet er eit særnamn, som asiasykja, zikavirus og ebolavirus.

Eventuelt brukar vi stor forbokstav og bindestrek, som i Epstein-Barr-virus.

Namn på sjukdomar og syndrom skriv vi med stor forbokstav når særnamnet står for seg med genitivs-s: Alzheimers sjukdom, Eisenmengers syndrom. Legg merke til mellomrommet. Kortvarianten av namnet får liten forbokstav att. Det heiter altså alzheimer om sjukdomen og Alzheimer om personen.

Svar

De skal skrives med liten forbokstav.

Vi har lange tradisjoner for å bruke liten forbokstav i disse ordene. Det har vært det vanligste hele tiden etter at vi gikk bort fra store forbokstaver i substantiv. Men det har vært en del fram og tilbake med disse himmellegemene.

Periode med forsøk på å skille

I 1995 bestemte fagnemnda i Norsk språkråd etter påtrykk fra visse fagmiljøer at det skulle brukes stor forbokstav i Jorda, Sola og Månen når disse ordene ble brukt som egennavn (navn på himmellegemer). Det viste seg snart at dette var et problematisk vedtak. Lærebokforfattere og andre syntes det var vanskelig å skille mellom de to måtene å bruke ordene på. Noen eksemper:

Gi meg solen/Solen, mor! Mannen i Månen/månen. I begynnelsen skapte Gud himmelen og Jorden/jorden. Å komme ned på jorda/Jorda.

Det ble presisert at stor bokstav skulle gjelde i astronomiske sammenhenger, og at det skulle være liten forbokstav i tvilstilfeller, men det var ikke nok. Problemene var så mange at fagnemnda omgjorde vedtaket (1999). Det er altså liten forbokstav som gjelder nå. Dette er også problematisk noen ganger, men alt i alt bedre enn alternativet. Det er tvilsomt om det – under sola her på jorda – finnes grunnlag for noe skarpt skille mellom de to måtene å bruke ordene på.

Noen momenter som taler mest for liten forbokstav

Unike og ubøyelige betegnelser på himmellegemer (Mars, Pluto, Tellus, Luna osv.) er udiskutable egennavn. De forteller hva noe heter, snarere enn hva det er. Sola og månen er noe litt annet; det er ord (fellesnavn) som inngår i bøyningssystemet, og som har unik referanse i bestemt form. Andre eksempler er atmosfæren, himmelen og i gitte sammenhenger havet, fjellet o.l. Vi har bare én himmel på jorda, men vi skriver den med liten h.

I den rette sammenhengen kan «fjellet» vise til et spesifikt fjell, uten at vi skriver det med stor forbokstav. Oftest har det et egennavn i tillegg (med stor forbokstav), slik jorda vår har navnet Tellus og galaksen vår har navnet Melkeveien (og ikke heter Galaksen med stor G).

Det finnes flere fjell, måner og soler, og det at vi er på jorda, gjør at selve den bestemte formen (månen, sola) er nok til å identifisere vår måne og vår sol, uten hjelp av stor forbokstav. Stor forbokstav er på sett og vis overspesifisering, litt som å skrive «kjære Mor» med stor m.

Det som taler mest for stor forbokstav, er kanskje det rent estetiske inntrykket jorda og sola gir ved (bokstavelig talt) siden av planet- og stjernenavn med stor forbokstav. Det kan her være til en viss trøst at det i tabeller og på kart uansett er en viss åpning for å bruke store forbokstaver i substantiver.