Språkspørsmål og svar

Svar

Det er et interessant spørsmål som vi dessverre ikke har fasitsvaret på.

Men hvis vi går ut fra søk som gjøres i nettversjonene av Bokmålsordboka og Nynorskordboka, kommer dessverre og interessant høyt opp på lista.

Ikke få skriver nysgjerrig feil (for eksempel med «-skj-»), og mange søker etter etterhvert i Bokmålsordboka. Riktig skrivemåte er etter hvert.

Den vanligste feilen i nynorsk er ganske sikkert bruk av presens passiv med -s, som i «det gjerast mange feil» for «det blir gjort mange feil».

Svar

Med litt fantasi kan du sikkert laga fleire sjølv, men du kan ikkje rekna med at alle vil godta dei som brukande norske ord.

Svar

Det finnes ikke noe sikkert svar, men det er i alle fall over 300 000 i norsk og nærmere 500 000 i engelsk. Ellers kan man sirkle inn ulike tall på grunnlag av nærmere bestemte kriterier.

Tallene ovenfor er basert på visse ordbøker (se også tallene i denne Wikipedia-lista) og forteller mer om utvalget av ord enn om språket. Denne danske artikkelen forklarer hvorfor tallene er ubrukelige til sammenligningsformål.

Ujevnt fordelt

Norsk har et rikt ordforråd. At ikke alt er like godt kjent, er en annen sak. Ordkunnskapen er ujevnt fordelt, og dessuten er det det aktive ordforrådet (det som er brukt) hos den enkelte mye mindre enn det passive (det som er kjent).

Hos store forfattere

I En bok om ord (1971) står det at Wergeland skal ha brukt ca. 58 000 ulike ord, Hamsun 33 000–34 000 og Shakespeare ca. 29 000. Finn-Erik Vinje nevner litt andre tall i boka Som ordet går (1984):

Norsk = dansk-norsk + særnorsk

Vi har en stor arv fra dansk etter mange hundre år med dansk skriftspråk. Det meste som står i danske ordbøker fra slutten av 1800-tallet, har også vært i bruk i det (dansk-)norske skriftmålet. Så har vi den tilleggsarven fra norrønt som vi har fått gjennom dialektene og den skriftlige fellesnevneren nynorsk. Vi må ikke glemme lavtysk, som har påvirket både direkte og gjennom dansk.

Norsk Ordbok (Ordbok over det norske folkemålet og det nynorske skriftmålet) skal ha opp mot 500 000 ord registrert, men det ferdige ordbokverket i 12 bind har bare rundt 330 000 oppslagsord. En del av disse er felles med bokmål, og andelen lånord er relativt lav. Det Norske Akademis ordbok (bokmål og riksmål) har 225 000 ordbokartikler.

Sammensetninger?

Ellers er den største norske ordboka Tanums store rettskrivningsordbok, med over 300 000 ord. Mange av dem er sammensetninger, som for eksempel sykkelsete. Spørsmålet blir da hvor mange sammensatte ord en skal regne med at det finnes. Tanum har over 60 sammensatte ord med sykkel- som førsteledd og flere titall sammensatte ord med -sykkel som etterleddd. Det kunne sikkert ha stått mange flere slike der, men ett sted må jo ordbokforfatteren sette grensen. En som arbeider på et sykkelverksted, ville sikkert ha satt grensen et annet sted.

Hva er et(t) ord?

Når en skal sammenligne norsk og engelsk, kan en få problemer med å avgjøre hva som er et ord, og hva som ikke er det. Jernbane heter railway på engelsk, så begge språk har et ord for dette. Men vi behøver ikke å gå lenger enn til jernbanestasjon før det blir vanskelig. Det tilsvarende engelske ordet er jo railway station, og det skrives jo i to ord. Har da engelsk ett, to eller ikke noe ord for jernbanestasjon?

Språkrådet har pleid å avvise at det i praksis er mulig å telle antall ord i norsk og i engelsk og sammenlikne språkene på denne måten.

På norsk kan man dessuten i stor grad lage sammensetninger, som vil bli forstått, på sparket.

Den store randsonen

Et annet problem med å finne ut hvor mange ord det er i et språk, er at grensen mot dialektord, slangord, vitenskapelige ord, utenlandske ord og gammeldagse ord er vanskelig å trekke. Hvor frekvent må et ord være, og hvor mange må kunne det, for at det skal høre til i språket?

Det er f.eks. veldig vanskelig å avgjøre når et ord går ut av språket, og når et nytt ord kommer inn. Regner man med alle dialektord hos de mest kunnskapsrike eldre dialektbrukerne og alle engelske ord som yngre datakyndige nordmenn bruker i norske setninger, får man et helt annet tall enn om man legger sammen ordene i vanlige norske tekster eller teller det som er helt felles for de fleste.

Antall ord hos nordmannen

Her formidler vi et par anslag.

I Dag Gundersens bidrag i samleverket Vårt eget språk, Aschehoug 2002 (Egil Børre Johnsen, red.) står det at

[d]et ordforrådet et menneske behersker og vil kunne bruke daglig, blir gjerne anslått til 5000–6000 ord. […] Dette gjelder vårt aktive ordforråd, de ordene vi teoretisk sett kan velge å bruke selv. Det passive ordforrådet, de ordene vi skjønner – mer eller mindre – når vi ser eller hører dem, er hos de fleste langt større. Enkelte kan komme opp i 30 000–40 000.

Helene Uri skriver i boka Hva er språk? at det er nokså vanlig at en femåring kan ca. 10 000 ord.

Det samlede ordforrådet i et språk har neppe mye å si for de individuelle tallene ovenfor. Men det er ofte det individuelle tallet som er problemet når folk klager over at ordforrådet i norsk er for lite.

Du kan lese litt mer om emnet i Språknytt 1/2009.

Svar

Det finst kanskje eit statistisk svar, men ikkje eit objektivt svar, for humoren er som kjent like delt som smaken elles.

No er stygg eit fleirtydig ord i denne samanhengen. Det kan mellom anna tyde ‘med stygg uttale’ (t.d. med konsonantopphoping, som ein jo kan mislike) eller ‘med stygg utsjånad’, kva no det måtte gå ut på. Men ikkje minst kan det tyde ‘som viser til noko ein helst ikkje bør tale om’.

I det siste tilfellet kunne det vere eit banneord, eit skjellsord, eit obskønt ord (henta frå kjønnslivet) eller anna som var i søkjelyset, men her òg har folk ulike kjensler og grenser, så det er uråd å gje noko objektivt svar.

Det er sikkert gjort mange fleire små undersøkingar av dette, kanskje med kåringar i aviser eller på nettet, men det er grunn til å vera skeptisk til resultata, mellom anna på grunn av aldersskilnader og dialektskilnader.

Svar

Det er et definisjonsspørsmål som er umulig å svare på. «Bokstavrett» nynorsk er det svært få som snakker i uoffisielle sammenhenger. Dialektbasert nynorsk har vært mer brukt, men ingen har talt brukerne. De fleste nynorskbrukere mener uansett at hovedpoenget med nynorsken er å være et felles skriftspråk for folk med ulike dialekter, ikke et eget talemål.

Vidt og snevert

Bokmål normaltalemål har ganske snevre grenser for uttale og ordforråd. Det skal få avvik til før noe blir regnet som dialekt. Nynorsk har på sin side romsligere uttalenormer, ingen egentlige grenser mot dialektalt ordforråd og uklare grenser mot det opprinnelig danske og tyske ordforrådet i bokmål. En hel del lærere, mediefolk andre med verv i samfunnet (særlig bygdesamfunnet) har lagt talemålet opp mot nynorsk eller snakket en dialektbasert nynorsk.

Deltid og heltid

Tenker vi på talt nynorsk i vid forstand, har det nok en god del brukere, uten at vi kan tallfeste det. Vi kan likevel trygt slå fast at det har få heltidsbrukere. En uviss prosent av de minst 500 000 nynorskbrukerne i landet legger talemålet opp mot nynorsk i litt formelle sammenhenger. Mange nynorskbrukere i dag mener gjerne også at det er nettopp slik nynorsken skal fungere, som en fellesnevner i skrift og kanskje som en støtte for talemålet, men ikke som et felles talemål til bruk i uformelle sammenhenger.

Nynorsk og nynorsk

Nynorsk har også en annen betydning enn ‘en av de to offisielle språkformene i Norge, skapt av Ivar Aasen på grunnlag av norske dialekter’. Det kan i tillegg bety ‘norsk språk i nyere tid (etter 1500)’, altså etter gammelnorsk og mellomnorsk.

Denne andre betydninga er den opphavlige. Ivar Aasens arbeid gikk ut på å skape et samlende skriftspråk (landsmålet) som bygde på fellestrekka i de (ny)norske dialektene. Etter denne definisjonen kunne vi si at alle som snakker en tradisjonell dialekt (som ikke har sterke røtter i dansk skriftmål) snakker nynorsk.

Også det å avgjøre hvor mange som snakker en tradisjonell norsk dialekt, er nærmest umulig, men vi kan være rimelig trygge på at det er flere enn de som i dag skriver nynorsk. Et eksempel: Dialektene i nabokommunene Klepp og Sandnes i Rogaland er svært like, men i Sandnes har de fleste bokmål på skolen, mens de fleste har nynorsk i Klepp.

Svar

På bokhylla.no finner du Norsk frekvensordbok. De 10 000 vanligste ord fra norske aviser (Universitetsforlaget 1982).

Se også denne nettsida:

http://www.tekstlab.uio.no/frekvensordlister

Svar

Det finnes ikke noe enkelt svar på dette. Noen uhøytidelige forslag finner du likevel lenger nede i teksten.

Mange er ute etter et fasitsvar på dette spørsmålet og bruker klageknappen når de ikke får det. Vi kan dessverre ikke hjelpe dem. Hvis du klarer deg med noe mindre enn fasiten, kan du trygt lese videre. Hvis ikke er det nok best å lete andre steder.

Sammensetninger: ingen grense i prinsippet, diffus grense i praksis

Det lengste ordet må være et sammensatt ord. I norsk er det lett å lage nye ord ved å sette sammen ord vi alt kjenner. Dette kan en drive på med så lenge man vil, som en lek. I virkeligheten finnes det likevel psykologiske og praktiske grenser for hvilke sammensetninger som i lengden er brukbare på ulike områder. Men disse grensene er diffuse.

Derfor finnes det ikke noe skikkelig svar på spørsmålet.

Begrenset lengde: avledninger og rotord

Det kan være av interesse å holde sammensetninger utenfor. De nest lengste ordene er avledninger. Avledninger har affiks uten selvstendig mening, som de understrekede leddene i unøyaktighet. Man kan også lete etter det lengste rotordet eller det lengste enstavingsordet (ord eller ordformer med bare én vokal eller diftong, som struts eller sprelskt), eventuelt en bøyningsform av et konsonantrikt ord (f.eks. skvaldrende). Her går det nok an å komme nærmere et fasitsvar. Prøv selv og send oss forslag!

Seriøs bruk av sammensetninger

Hvis det skal ha noen mening å lete etter det lengste ordet i norsk, må vi vel se etter et som har vært brukt i fullt alvor i lengre tid. Øystein Sundes sangtittel «Over­buljongterning­pakkmester­assistent» kvalifiserer nok ikke.

Artsnavn er derimot seriøse saker. Hos Artsdatabanken finner vi blant annet bergskrinneblom­bladskimmel (26 bokstaver), svartrumpe­slank­stilettflue (26) og filippiner­flaggermus­papegøye (27).

Går vi til rettskrivningsordbøkene, ser vi at Bokmålsordboka slår Nynorskordboka ned i støvlene med menneskerettighets­erklæring (mot nynorsk menneskeretts­fråsegn) og forsiktighets­foranstaltning (nynorsk tryggings­åtgjerd). Begge har 27 bokstaver. Vi kan straks legge til menneskerettighetsorganisasjon (30) på bokmålssida.

Men utenfor ordbøkene er det lett å finne lengre ord, for eksempel referanseinstallasjonsmetode og nytelses­middel­arbeider­forbund (en del av organisasjonsnavnet Norsk nærings- og nytelsesmiddelarbeiderforbund), med henholdsvis 28 og 29 bokstaver. Begge må se seg slått av preimplantasjonsdiagnostikknemnda (33). I faget statistikk brukes ordet sannsynlighetsmaksimeringsestimator (35) og produktmomentkorrelasjonskoeffisient (36). På linje med sistnevnte kommer landsdels­beredskaps­fylkesmanns­embete (St.prp. nr. 1 2003–2004). I 1969 ble det tidstypiske ordet strukturrasjonaliseringsproblematikk (37) satt på trykk i en avis, men dette ordet er noe mer adhocpreget (altså laget for anledningen) enn de andre som er nevnt i dette avsnittet.

To Guinness-rekorder

I Guinness rekordbok 2001 (s. 246) står det at man ved Forsvarets forskningsinstitutt, avdeling for elektronikk, har kommet til at Norges lengste ord med mening må være minoritets­ladningsbærer­diffusjons­koeffisient­målings­apparatur (60 bokstaver). Et annet ord som skal ha stått i Guinness rekordbok, er fylkes­trafikk­sikkerhetsutvalgs­sekretariatsleder­funksjon (55).