Jeg sier ei snæile, men jeg finner bare en snegl og en snile i ordbøkene. Må jeg skrive snegl? Og hva er grunnen til at vi har ulike former av dette ordet?
I oppdaterte ordbøker skal det stå både snegl, snile og snegle. Snegle ble tatt inn i bokmål i 2021. Merk at det er et hankjønnsord: sneglen.
Vi har altså disse bøyningsmønstrene i bokmål:
en snegl(e) – sneglen – snegler – sneglene
en snile – snilen – sniler – snilene
Snegl(e) uttales oftest /snæil(e)/ i bokmålsnært talemål.
Den opprinnelige bøyningen i gammalnorsk er
snigill – snigillinn – sniglar – sniglarnir
På nynorsk heter det
ein snigel – snigelen – sniglar – sniglane
i sammensetning: snigle-
Det uttales oftest uten g i entall. G foran i ble etter norrøn tid til j, slik at snigill ble til /sni(g)jel/. I og j smelter lett sammen.
Dette er altså vanlig uttale i nynorsk og mange dialekter:
/sniel – snielen – snigla(r) – sniglane/
sammensetning: /snigle-/ eller /snigla-/
I dialektene finner vi også i i entall og e i flertall og dessuten e hele veien, for eksempel slik:
/sneggel – sneggel(e)n – snegla(r) – sneglan(e)/
Flere dialektvarianter finner du ved å trykke på snakkeboblesymbolet i Norsk Ordbok.
Men hvordan kommer diftongen /ei/ eller [æi] inn i bildet? Det kan ha skjedd på flere måter. Dette er den ene: Vanlig kort i (i motsetning til í) ble oftest til e etter gammalnorsk tid (snigill > snegel, jf. for eksempel at rigna > å regne), og i deler av landet ble g vokalisert, som i regn [ræin] og tegl [tæil]. Vi fikk blant annet talemålsvariantene
/snei(e)l – snei(e)len – sneiler – sneilene/
Når vi skriver snegl – sneglen – snegler – sneglene med -g- på bokmål, henger det litt sammen med at vi skreiv ordet slik på dansknorsk før i tida. (På dansk skriver de en snegl – flere snegle og sier /en snail – flere snaile/.)
Formen snile kan ha oppstått ved at snielen (opprinnelig snig(j)elen) har blitt redusert til snilen med tonem 2 (som i kilen, ikke bilen), som så har blitt tolket som snile + n.
Snegle /sneile/ kan være dannet på en lignende måte, hvis det ikke bare er en hybrid av snegl /sneil/ og snile.
Vi skriv oppgåve om språknormering og lurer på kva for kriterium som må vere oppfylte for at eit dialektord skal bli teke inn i skriftspråket.
Det er ingen einskildinstans som avgjer kva for ord som høyrer heime i skriftspråket. Det finst heller ikkje noka liste over kriterium som alle er samde om.
Ord vinn ein plass i skriftspråket når dei blir nytta i skrift såleis at dei når ut til mange og etter kvart blir felleseige for dei som skriv. Mange dialektord er det opphavleg diktarar som har gjort kjende og ført inn i skriftspråket.
Skriftspråket er eit omgrep som er vanskeleg å avgrense. For dykk kan det difor vere praktisk å ta utgangspunkt i at skriftspråket er det som er nedfelt i ordbøker, sjølv om mange ord som blir brukte i skrift, (enno) ikkje er komne inn i noka ordbok. Dersom eit ord er med i Bokmålsordboka og Nynorskordboka, kan det seiast å høyre heime i skriftspråket (i motsetnad til berre i talemålet), om det så måtte vere lite brukt.
No er det ikkje alltid opplagt kva som er «dialektord», og kva som er «riksord». Dei fleste ord i norsk er jo dialektord i den vide tydinga at dei ikkje berre finst i dialektane, men til og med er dei viktigaste byggjesteinane der. Så dialektord tyder i praksis ‘ord som er mest kjent som særmerkt for éin eller fleire dialektar’. Og dei fleste ord som folk trur er avgrensa til éin dialekt, finst eller har funnest i mange!
Dei som redigerer Nynorskordboka, har ein regel som seier at eit ord skal med når det er kjent frå minst tre fylke. Nokon tilsvarande regel for bokmål finst ikkje. Her er det meir avgjerande om den litterære eliten i si tid har lagt sin elsk på ordet og fått spreitt det vidt. Slik vart ein god del (dialekt)ord for særnorsk natur- og kulturliv tekne opp i det dansk-norske skriftmålet som rådde for over hundre år sidan.
I begge mål kan ord som er brukte i skrift, framleis ha dialektalt eller regionalt preg eller beint fram stempel. Det gjeld mest for bokmål, og i Norsk Riksmålsordbok er mange ord med dialektopphav markerte med «dial.», jamvel om dei er nytta av kjende forfattarar. Då høyrer dei ikkje heilt med i det skriftlege normalmålet. I den tilsvarande nynorskordboka, Norsk Ordbok, er ikkje dialektord merkte på denne måten, jamvel om dei måtte vere svært sjeldsynte i skriftmålet. Dei kan likevel bli oppfatta som (for) dialektale av andre brukarar.
Jeg lurer på om kanskje norsk, svensk og dansk i framtiden kan bli ett språk. Eller om iallfall svensk og norsk kan bli det? Tross sine ulikheter er de jo likere enn dialekter innenfor andre språk rundt om i verden.
Det har du rett i. Dessverre er det ingen som kan svare sikkert på spørsmålet.
For det første er det vanskelig å definere hva et språk er, ut fra rent språklige kriterier. Den latvisk-amerikanske språkforskeren Max Weinreich satte det på spissen og sa at et språk er «en dialekt med egen hær og flåte». Den tyske lingvisten Heinz Kloss prøvde å løse problemet ved å dele språkbegrepet i to, slik:
Nynorsk og bokmål er på mange måter like mye (eller lite) to forskjellige språk som for eksempel bokmål og dansk er det, men de blir regnet som to varianter av norsk fordi de begge brukes innenfor den norske staten.
Det er klart at norsk, svensk og dansk stammer fra det samme språket, som kalles urnordisk. Etter at de urnordiske dialektene skilte lag, har de blitt oppfattet mer og mer som egne språk. Dette henger naturligvis sammen med at Norge, Sverige og Danmark lenge har vært tre selvstendige land med hver sin offentlighet, og språkene har med noen unntak blitt «utbygd» hver for seg. Dansk, svensk og norsk har saktens påvirket hverandre etter at de skilte lag, men prosessene som går motsatt vei, er fremdeles sterke, i alle fall om man skal tro nordmenn som forteller at de må snakke engelsk for å bli forstått i København.
Hvis Norge, Sverige og Danmark skulle slå seg sammen til én stat, kunne de skandinaviske språkene eller dialektene blitt mer like, og noe ville da sikkert blitt gjort for å tilpasse skriftspråkene til hverandre. Men i dag virker det fjernt.
Hvor mange snakker nynorsk?
Det er et definisjonsspørsmål som er umulig å svare på. «Bokstavrett» nynorsk er det svært få som snakker i uoffisielle sammenhenger. Dialektbasert nynorsk har vært mer brukt, men ingen har talt brukerne. De fleste nynorskbrukere mener uansett at hovedpoenget med nynorsken er å være et felles skriftspråk for folk med ulike dialekter, ikke et eget talemål.
Bokmål normaltalemål har ganske snevre grenser for uttale og ordforråd. Det skal få avvik til før noe blir regnet som dialekt. Nynorsk har på sin side romsligere uttalenormer, ingen egentlige grenser mot dialektalt ordforråd og uklare grenser mot det opprinnelig danske og tyske ordforrådet i bokmål. En hel del lærere, mediefolk andre med verv i samfunnet (særlig bygdesamfunnet) har lagt talemålet opp mot nynorsk eller snakket en dialektbasert nynorsk.
Tenker vi på talt nynorsk i vid forstand, har det nok en god del brukere, uten at vi kan tallfeste det. Vi kan likevel trygt slå fast at det har få heltidsbrukere. En uviss prosent av de minst 500 000 nynorskbrukerne i landet legger talemålet opp mot nynorsk i litt formelle sammenhenger. Mange nynorskbrukere i dag mener gjerne også at det er nettopp slik nynorsken skal fungere, som en fellesnevner i skrift og kanskje som en støtte for talemålet, men ikke som et felles talemål til bruk i uformelle sammenhenger.
Nynorsk har også en annen betydning enn ‘en av de to offisielle språkformene i Norge, skapt av Ivar Aasen på grunnlag av norske dialekter’. Det kan i tillegg bety ‘norsk språk i nyere tid (etter 1500)’, altså etter gammelnorsk og mellomnorsk.
Denne andre betydninga er den opphavlige. Ivar Aasens arbeid gikk ut på å skape et samlende skriftspråk (landsmålet) som bygde på fellestrekka i de (ny)norske dialektene. Etter denne definisjonen kunne vi si at alle som snakker en tradisjonell dialekt (som ikke har sterke røtter i dansk skriftmål) snakker nynorsk.
Også det å avgjøre hvor mange som snakker en tradisjonell norsk dialekt, er nærmest umulig, men vi kan være rimelig trygge på at det er flere enn de som i dag skriver nynorsk. Et eksempel: Dialektene i nabokommunene Klepp og Sandnes i Rogaland er svært like, men i Sandnes har de fleste bokmål på skolen, mens de fleste har nynorsk i Klepp.
Søk