SøkSvar
I oppdaterte ordbøker skal det stå både snegl, snile og snegle. Snegle ble tatt inn i bokmål i 2021. Merk at det er et hankjønnsord: sneglen.
Vi har altså disse bøyningsmønstrene i bokmål:
en snegl(e) – sneglen – snegler – sneglene
en snile – snilen – sniler – snilene
Snegl(e) uttales oftest /snæil(e)/ i bokmålsnært talemål.
Dialekter og nynorsk
Den opprinnelige bøyningen i gammalnorsk er
snigill – snigillinn – sniglar – sniglarnir
På nynorsk heter det
ein snigel – snigelen – sniglar – sniglane
i sammensetning: snigle-
Det uttales oftest uten g i entall. G foran i ble etter norrøn tid til j, slik at snigill ble til /sni(g)jel/. I og j smelter lett sammen.
Dette er altså vanlig uttale i nynorsk og mange dialekter:
/sniel – snielen – snigla(r) – sniglane/
sammensetning: /snigle-/ eller /snigla-/
I dialektene finner vi også i i entall og e i flertall og dessuten e hele veien, for eksempel slik:
/sneggel – sneggel(e)n – snegla(r) – sneglan(e)/
Flere dialektvarianter finner du ved å trykke på snakkeboblesymbolet i Norsk Ordbok.
Diftong med parallell i dansk
Men hvordan kommer diftongen /ei/ eller [æi] inn i bildet? Det kan ha skjedd på flere måter. Dette er den ene: Vanlig kort i (i motsetning til í) ble oftest til e etter gammalnorsk tid (snigill > snegel, jf. for eksempel at rigna > å regne), og i deler av landet ble g vokalisert, som i regn [ræin] og tegl [tæil]. Vi fikk blant annet talemålsvariantene
/snei(e)l – snei(e)len – sneiler – sneilene/
Når vi skriver snegl – sneglen – snegler – sneglene med -g- på bokmål, henger det litt sammen med at vi skreiv ordet slik på dansknorsk før i tida. (På dansk skriver de en snegl – flere snegle og sier /en snail – flere snaile/.)
Snile av snilen
Formen snile kan ha oppstått ved at snielen (opprinnelig snig(j)elen) har blitt redusert til snilen med tonem 2 (som i kilen, ikke bilen), som så har blitt tolket som snile + n.
Snegle /sneile/ kan være dannet på en lignende måte, hvis det ikke bare er en hybrid av snegl /sneil/ og snile.