Språkspørsmål og svar

Svar

På engelsk brukes blurb om en kort reklametekst f.eks. for en bok. På norsk kaller vi dette tradisjonelt for vaskeseddel. Løsrevne sitat brukt i markedsføringsøyemed er blitt kalt skrytesitat.

Ordet blurb kommer fra engelsk, og i Cappelens store engelsk-norsk ordbok (1996) er det oversatt slik:

Ordet kan spores tilbake til begynnelsen av 1900-tallet, da det ble brukt som en hånlig omtale av forlagenes overdrevne skryt på bokomslag. I Online Etymology Dictionary og på Wikipedia kan du lese mer om opprinnelsen.

Selve teksten, som vanligvis står på baksiden av bokas smussomslag, kan bestå av forlagets omtale eller forfatterens omtale. Teksten kan også være utdrag av positive anmeldelser.

På norsk har ordet vaskeseddel lenge vært brukt i den aktuelle betydningen, altså veiledning om innholdet i en bok (eller en film). Opprinnelig var vaskeseddelen ei liste over plagg som ble sendt til vaskeriet. Det mer selvforklarende ordet baksidetekst er også i bruk. I Det litterære system i Norge (1986) er ordene forklart slik:

I boka Om å utgi bøker (1974) omtales både baksidetekst, vaskeseddel og eventuelle sitater (fra anmeldelser) som tas i bruk i seinere markedsføring (s. 119–120).

Forlag skiller av og til mellom blurb og vaskeseddel. Vaskeseddelen er da (hele) forlagets omtale, mens «skrytesitatene» er blurber.

Vi anbefaler å bruke de norske ordene der de passer.

Svar

Verbet sablere står ikkje i ordbøkene enno, men det er ikkje gale å bruke det.

Nettsøk syner at bruken av ordet har auka etter 2010. Det eldste dømet vi finn, er frå Dagbladet 29.12.95 (sjå utklipp nedanfor), og her går det fram at både fenomenet og ordet er nytt i Noreg.

Slår ein opp verbet sable i ordbøkene, finn ein ikkje tydinga ‘kappe tuten av flaske’. Verbet sablere er klårt meir etablert i denne tydinga. Det står ikkje i ordbøkene, men det er brukt ein god del i avisene mellom 2000 og 2020.

På fransk skil ein mellom sabler (å feire med sjampanje) og sabrer, som er å opne ei flaske med sabel. NAOB har med sabrere med -r- i den relevante tydinga, men grunnlaget for det ordet i norsk skriftkultur er nærmast null – i heile kjeldetilfanget til Nasjonalbiblioteket (nb.no) er det vanskeleg å finne meir enn tre–fire døme frå før 2022.

Sabel heiter sabre på fransk, så det å skrive sablere på norsk er parallelt med å skrive sabrer på fransk. Det er ingen avgjerande grunn til at ord for sabelbruk ikkje skal ta utgangspunkt i det eksisterande ordet sabel på norsk. Om fagmiljøet likevel ynskjer å satse på r-varianten (som nokre av dei ferske døma kan tyde på), står dei fritt til det, men l-varianten har altså best feste frå før og ikkje minst best sjanse til å bli forstått av folk flest.

Svar

Nei, vi kan nok ikke det. Dessuten er utviklingen så å si den motsatte av den du skisserer. Det er helst slik at det er bekymringsverdig som er nytt for det som tidligere var bekymringsfullt.

Helt nytt er det ikke. Det ser ut til at 1978 er året da bekymringsverdig blir tatt i bruk i skrift, i alle fall er det svært få treff på nb.no før det året. Det virker som om f.eks. bekymringsfull utvikling fremdeles er mye mer brukt enn alternativet med -verdig (ca. tre ganger så mye, viser nettsøk desember 2016).

Bekymringsfulle tilstander er godt og gammelt

Bekymringsfull har lenge vært brukt om tilstander. Vi har eksempler fra 1700-tallet på «bekymringsfulde Omstændigheder» og ditto «Dage», omtrent like tidlig som de eldste eksemplene på f.eks. «bekymringsfulle personer». Nå kan både dager og omstendigheter lett tenkes å være fylt eller preget av bekymringene til personen som opplever dem. Kanskje ser vi her en bro mellom betydningene, altså fra en bekymret persons tilstand til en «bekymringsfull» tilstand. I konstruerte uttrykk som «en bekymringsfull verden» eller «et bekymringsfullt liv» kan vi vel også se en dobbel mening. Men i Drammens Tidende fra 1818 står det om Sveriges bekymringsfulle indre «pengeforfatning», så den rent «objektive» beydningen er gammel. Det er den for øvrig også i svensk og dansk. (I Danmark bruker de nå det logisk uangripelige bekymrende i stedet.)

Vi får mange henvendelser fra folk som oppfatter personbetydningen som ikke bare primær, men den eneste logiske. Denne logikken veier i dag tyngre for de fleste enn to hundre års tradisjon med «bekymringsfulle tilstander».

Nytt ord, men riktig konstruert?

Ordet bekymringsverdig er nytt, men det er vanskelig å kritisere det. Det har ingen klare formelle lyter, og det faller på plass mellom andre ord, som kritikkverdig og rosverdig. Det vil nok komme i ordbøkene, om det ikke er der allerede.

Noen synes ordet skurrer fordi det meste som er verdig noe, kan sies å fortjene det, mens det er rart å si at noe «fortjener bekymring». Det kan være noe i det, men det er noen små hull denne logikken fra før, for det finnes noen sammensetninger av lignende kaliber, som avskyverdig (for avskyelig) og kritikkverdig.

Velg gjerne urovekkende i stedet!

De som ikke liker noen av variantene, kan godt vurdere å bruke det uangripelige ordet urovekkende mer, eller til og med friske opp med fyndige uttrykk som «en lei utvikling».

Utvikling

Nedenfor ser du den mer eller mindre urovekkende utviklingen av forholdet mellom uttrykkene i et utvalg av norske aviser fra de siste tiåra, fra to ulike korpus (Retriever og nb.no). Endringen er formidabel. På den siste figuren starter urovekkende med sterk dominans, men møter stadig sterkere konkurranse.

Svar

Svar

Den enkleste forklaringen er at «(få) en til» gjennom flittig bruk har smeltet sammen til en fastere enhet. Det er jo «en til» som er hovedbudskapet i situasjonen. Hva man vil ha mer av, sier seg gjerne selv. Substantivet kan eventuelt hektes på til slutt.

Fenomenet kan ha flere sammenfiltrede røtter. Vi kan heller ikke se bort fra påvirkning fra engelsk (jf. one more), men det gjelder i så fall bare nyere bruk.

Uttrykksmåten er gammel i flere norske dialekter. På trykk finner vi «ein til gong» allerede i Fedraheimen for 1883 og i gamle eventyr fra Nord-Norge. Vi finner spredte gamle treff både vestfra og fra Kristiania.

I alle tilfeller kan det være slik at «(få) en til» er blitt en fast frase som substantivet kan hektes på etter behov. Det er slik det svenske Språkrådet ser det.

Selv om uttrykksmåten er ny og virker barnslig i deler av landet, kan den være god og gammel andre steder, særlig nordafjells (riktignok kommer det fra barnemunn i dette gamle eksempelet fra Trøndelag). Det er forresten ikke sikkert tilblivelseshistorien er den samme alle steder; «en til x» kan ha blitt til på litt ulike grammatiske grunnlag.

Lærere spør oss av og til om det er «feil» å si «en til x», og om de bør rette det. Grammatisk galt kan det ikke kalles, og det er lov å si hva man vil. Men i skriftlig arbeid kan det godt kommenteres at mange ikke oppfatter uttrykksmåten som helt «voksen».

Svar

Den kan regnes som en sammenblanding av «stille spørsmål» og «sette spørsmålstegn ved». Vi anbefaler ikke å skrive «stille spørsmålstegn ved».

De klassiske formuleringene er:

å stille spørsmål om = spørre om
å sette spørsmålstegn ved (om) = lure på, stille seg skeptisk til, trekke i tvil

Rundt 1960 tok man i bruk hybriden «å stille spørsmål ved (om)», og etter 1980 har det vært vanligere å stille spørsmål ved ting enn å sette spørsmålstegn ved dem.

Hvis man er i tvil om hva man skal velge, kan man vurdere å bruke enklere og tydeligere uttrykk. Her er et gammelt råd fra Språkrådets Godt språk i lærebøker:

Stille spørsmål ved er et vanlig, men uklart uttrykk. Hvis meningen er ‘trekke noe i tvil’, heter det sette spørsmålstegn ved. I stedet for stille spørsmål ved om oppgaven kan løses kan vi tilrå stille spørsmålet om oppgaven kan løses e.l.

Svar

Det er nok mange voksne som sier på ekte i dag, men for andre voksne har det en barnslig klang. På ekte er helst til muntlig bruk og lite aktuelt i vanlig sakprosa. I skrift må man bruke det på egen risiko. På lat er enda mer markert barnslig.

Man skulle tro at på ekte kom av noe mer fullstendig, som det gamle på ekte vis, men betydningen er jo en annen.

Før het på ekte oftest på ordentlig. I dialekter der ordentlig ikke forenkles til årntli eller ånkli, er ordentlig lite uttalevennlig, og i mange dialekter, særlig i vest, er ordentlig lite brukt i det hele tatt. Det kan ha fremmet utbredelsen av på ekte.

Det kan forresten godt hende at på ordentlig også har blitt oppfattet som barnslig i gamle dager. Uttrykket er åpenbart en ellipse (forkortelse) av noe, men det er ikke opplagt hva det kommer av. Hvis det kommer av på ordentlig måte/vis, har det i tillegg skjedd en betydningsendring. Beslektede uttrykk som noen ganger, men ikke alltid kan erstatte på ordentlig er på/for alvor, virkelig og i virkeligheten/røynda.

Uttrykkene på ordentlig og på ekte har begge uklar bakgrunn. Det er vanskelig å se annen språklig kvalitetsforskjell på dem enn alderen og utbredelsen (og dermed stilverdien).

Tradisjonelle uttrykk for på lat er blant annet på liksom, på skrømt og for syns skyld. Alle kan brukes i skrift. Riktig gammelt, men lite brukt i skrift, er nynorsk/dialekt på læst, som rent grammatisk har mye til felles med på lat. (Nynorsk å låst som – eg læst som svarer til bokmål å late som – jeg later som.)

Svar

Språkrådet har ingen innvendingar mot denne måten å lage nyord på, så sant det nye ordet verkeleg trengst, og det ikkje verkar forvirrande eller kjem i staden for eit anna godt ord eller uttrykk.

Nokre ord, som å take i den nye tydinga, kan ein rett nok ikkje vente at folk forstår utan vidare.

Vi har alltid laga verb med denominative avleiingar, som det heiter. Fenomenet er eldre i språket vårt enn namnet norsk er. Særleg mange av verba som vert bøygde med -a i fortid (-a eller -et i bokmål), kjem av substantiv. Sjå utklipp frå Olav Beito Nynorsk grammatikk (1986):

Svar

Om det ikke er helt nytt, har det i alle fall spredt seg kraftig i den seinere tid, trolig under innflytelse av både engelsk «I know» og svensk «Jag vet». Dette må fremdeles regnes som en slags sjargong.

Man skriver sjelden «Jeg vet det» i vanlig sakprosa, så i de mer eller mindre muntlig pregede sjangrene der uttrykket brukes mest, blir det en smakssak om man sløyfer «det». Men man bør skrive «Jeg vet det» fullt ut hvis det ikke er viktig å formidle en viss muntlig stil.

Tradisjonell kortvariant

Det tradisjonelle i norsk er altså «Jeg vet det», og den tradisjonelle kortvarianten til muntlig bruk er «Vet det». Man har altså heller sløyfet «jeg» enn «det».

Ny og gammel diftong

Før var det dessuten vanligere å si «Jeg veit det», med den tradisjonelle diftongen ei.

Den nye diftongen du nevner, i «veæt», har rot i e (ikke i ei). Den er så å si utviklet under høyt trykk og høy temperatur. En trykksterk, intens og uttværet e blir nemlig lettere til eæ.

Svar

Dette er snarere påvirkning fra svensk «verkar vara», kanskje med indirekte støtte i engelsk. En annen trend på det samme betydningsområdet er «fremstår slik og slik».

Innsiget av «virker være» i norsk er av nyere dato, for det står ikke noe om uttrykket i Finn-Erik Vinjes bok Svecismer i moderne norsk fra 1972. Søk i avisbaser (se nedenfor) viser at uttrykket var uvanlig i norsk før syttiåra. Det er skrevet en masteravhandling om emnet.

«Virker (å) være» er blitt en kurant formulering for mange i dag, men det er nok fremdeles mange som oppfatter uttrykket som lite stilsikker norsk. Man kan gjerne velge andre formuleringer i stedet.

Hva heter det fra før?

På norsk heter det tradisjonelt ikke for eksempel

* Hun virker (å) være fornøyd
* Hun fremstår (som) fornøyd

Derimot heter det blant annet:

Hun virker fornøyd
Det virker som (om) hun er fornøyd
Hun ser fornøyd ut
og stivere: Hun later til å være fornøyd

Et annet eksempel:

* Det virker å være et nytt fenomen

Her kan det passe med:

Det ser ut til å være et nytt fenomen
Det synes å være et nytt fenomen
Det er visst et nytt fenomen

Virker å være erstatter altså et helt knippe med uttrykk, og nettopp det er nok en grunn til at formuleringen vinner fram. Den sprer seg uten støtte i svensk eller engelsk.

Trendene

Nedenfor er et grovt bilde av utviklingen i aviskilder (nb.no, n-gram):

Satt på spissen kan det fremdeles «framstå» litt lite voksent å skrive at noe framstår eller virker være slik eller slik. Ser ut og virker (uten være) er grei norsk og tross alt mangfoldige ganger vanligere:

Svar

Reint grammatisk er ordet heilt i orden, men det er ikkje ein del av norsk ordtilfang enno.

Ein finn nokre få døme på dette ordet på norske nettsider, men det kan ikkje seiast å vere etablert i norsk.

Du nemner ikkje noko om bruksområdet. Kva vil til dømes vere skilnaden på ein korrigent og ein rettar, som er eit etablert ord?

Svar

Svare ut

Svare opp

Svar

Vi tilrår å bruke verbet tvitre om det å skrive noko på Twitter. Det ein tvitrar, er ei twittermelding eller tvitring.

Twitter i seg sjølv er eit beskytta merkenamn, så her tilrår vi ikkje bruk av enkelt-v. I samansetningar kan ein anten bruke stor forbokstav og bindestrek (Twitter-melding) eller droppe bindestreken og bruke liten forbokstav (twittermelding).

Verbet tvitre kling godt på norsk. Det liknar på vitre, som tyder ‘varsle, gje melding’ samstundes som det minner om kvitre. Faktisk finst det òg belegg for verbet tvitre med tydinga ‘kvitre’ i norske dialektar, sjå Norsk Ordbok.

Sjølve meldinga kan gjerne kallast ei tvitring. Substantivet tvitring er avleidd av verbet tvitre, og skal altså skrivast med enkelt-v.

Svar

I dag må det regnes som greit å bruke høres ut på linje med ser ut. Men du bør være forsiktig med føles/kjennes ut i skrift, og lenger bør du i alle fall ikke gå om du har omdømmet kjært.

Høres ut som, føles ut som osv. er uttrykk av nyere dato enn se ut som. Før brukte man helst bare høres som (uten ut) eller andre uttrykk (f.eks. lyder som). Høres ut er historisk sett smitte fra ser ut.

Også uttrykket høres ut begynner å bli gammelt, og denne varianten er nå vanligere enn den uten «ut». I Kunnskapsforlagets Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner finner man eksempler både med og uten ut: «så rart det enn høres», «det høres litt rart ut». Før vi ser på de andre spørsmålene, kan vi ta en titt på brukshistorien til høres ut.

Høres ut før og nå (for spesielt interesserte)

Søker vi i Nasjonalbibliotekets samling bokhylla.no etter uttrykk i presens og preteritum, finner vi høres rart/godt ut allerede fra 1908. Går vi til N-gramtjenesten samme sted, kan vi sammenligne uttrykksfrekvenser fra et mindre korpus. Merk at grafen for «høres» inkluderer tallene for «høres ut», for det er umulig å søke etter «høres» alene (uten «ut»). Det vil si at «høres» alene = området mellom den oransje og den blå grafen. Når de to grafene nesten møtes på slutten i den første figuren, står ikke de to uttrykkene likt, tvert imot ser vi at «høres ut» (oransje) fortrenger «høres»!

(Antall og nøyaktig andel er ikke oppgitt ovenfor, for det er egentlig bare forholdet mellom grafene som er informativt.)

Utviklingen fremmes av vekselvirkning: Når «det høres lett ut» (for å ta et eksempel) brukes mer, vil det tvetydige «det høres lett» relativt oftere enn før stå for ‘det er lett å høre’. Da er det naturlig å tenke at det ikke kan bety det samme som «høres ut», eller at det ikke vil bli oppfattet slik, og at vi må ty til «ut» når vi vil ha fram den betydningen.

Føles og kjennes ut er helst muntlig språk

Føles ut og kjennes ut er nylaginger på grunnlag av se ut og siden høres ut. Det finnes fremdeles mange som synes uttrykksmåtene er barnslige, så man gjør klokt i å unngå dem i skrift. Det er også registrert uttrykk som det smaker ut / smakes ut / lukter ut / virker ut / oppleves ut. Vurderingen av disse er avhengig av såkalt språklig alder.

Kjennes godt/rart ut er belagt fra 1946 og utover, om enn meget sparsomt i begynnelsen (jf. bokhylla.no). Føles rart/godt ut dukker så vidt opp i 1937, men neste gang først i 1962, og da bare for å få det glatte lag av Andre Bjerke og Riksmålsforbundet i skriftet Hva er godt riksmål?: spørsmål og svar (s. 30–33). Bjerke svinger faktisk svøpen over alt som ikke bare ser ut, og kaller det barnslig. Eldre riksmålsikoner som Knut Hamsun, Nils Kjær og Fridtjof Nansen kom likevel i skade for å skrive «høres ut» i sin tid!

Merk at materialet på bokhylla.no er dominert av kvalitetssikrede kilder og sikkert mange strenge redaktører. På Internett finner vi et helt annet forhold.

Hvorfor se ut?

Her må vi spekulere litt.

Før i tida kunne man faktisk bruke også verbet se uten ut i samme betydning som med ut, som i engelsk to look slik eller slik. Det historiske utgangspunktet er nok karakterisering av framtoningen til personer. I Ordbog over det danske Sprog (under se 12.1) finner vi «Du seer saa gusten, bleeg og suur» og «Du ser saa vildt».

Det å se (selv) og utseendet (for andre) må ha blitt oppfattet som to sider av samme sak. For tenk deg at noen ser sint på deg: Vedkommende ser da sint, dvs. ser og er sint. Samtidig virker han eller hun sint på oss. På samme måte: ser blid. Det å kaste blikk er å gi et visst inntrykk.

I norsk og dansk har vi fått tillegget ut. Det er greit, for man ser jo utover, ut av hodet, under øyenbrynene. Da uttrykksmåten ble vanlig om å gi et visst inntrykk, kunne andre adjektiv snike seg inn. Etter en tid ble det mulig å si f.eks. at noen så stygg ut selv om vedkommende ikke sendte blikk («looks») som var stygge. Da lå veien åpen for å omtale gjenstander på linje med folk: «Den så stygg ut.»

Ikke bokstavelig ut

Svar

Det settes av og til i gang prosjekter for å lage nye ord på visse fagområder, men det finnes ingen sentral godkjenningsordning for ord til allmenn bruk. Du må rett og slett prøve å spre ordene selv, helst med å bruke dem i en naturlig sammenheng, for eksempel i et avisinnlegg.

Språkrådet fastsetter skrivemåten av ord, men driver ikke med ordproduksjon. Du kan gjerne sende forslag til oss, men vi kan ikke love å gjøre noe med dem.

Språkrådet kan i noen sammenhenger anbefale ord, men det er uansett begrenset hvor mange mennesker vi når ut til. Det er praksis, vanlig språkbruk, som teller mest. Når et ord har vært brukt mye og lenge nok (akkurat hvor mye og lenge er umulig å si), blir det registrert av folk som redigerer ordbøker, og så kommer det kanskje i de største ordbøkene.

Nye ord har lettest for å vinne fram hvis de bygger på noe som er kjent i språket fra før. Det må selvsagt også være behov for de nye ordene.

Noen eksempler

22. april 1977 var det en blowout på Bravo-plattformen i Nordsjøen. Det engelske ordet ble brukt. Neste dag kom noen med forslag om å kalle det utblåsing eller utblåsning på norsk. Mediene tok det straks i bruk, og siden har dette ordet vært brukt om slike hendelser.

I 1988 spurte vi i vårt blad Språknytt om noen kunne hjelpe oss med å finne et godt norsk ord for whiplash, en nakkeskade. En dame på Stord foreslo nakkesleng, og i dag er det ordet helt innarbeidet.

For mange år siden fikk vi inn forslag om lysark i stedet for transparent og støtteark i stedet for hand-out. Disse ordene ble også tatt i bruk.

Vi har ingen sammenhengende liste over nye ord, men vi presenterer noen ord i hvert nummer av Språknytt, som ligger på nettsidene våre. Under «Faste spalter» finner du spalten «Nyord». Se særlig artikkelen Nyord i Språknytt i perioden 1977–2010. Du kan også lese om «årets ord» på nettsidene våre.

Svar

Årsaken kan være påvirkning fra engelsk, der liknende formuleringer har vært vanlige i lengre tid.

Hva er dette nye?

Vi har ganske nærliggende formuleringer i norsk fra før. Det er jo helt vanlig å si «Hva skjer med det og det?» (f.eks. «Hva skjer med oss når vi dør?»).

Det nye er at «det og det» i eksempelet ovenfor kan være en at-setning.

Uttrykksmåten er helt fraværende i trykte kilder før år 2000 (se bokhylla.no). Det tidligste treffet er i Romerikes Blad 30.4.2020, der uttrykket er omtalt i et intervju med ungdommer om språk:

– Hvilke ord bruker dere fordi dere ikke liker dem?
– «Hva skjer med at» synes jeg høres helt rart ut, sier Carina.

Uttrykket kan sees som en ny måte å komprimere en lengre tanke på. Eksempel:

Fullstendig tanke: Hva er det som skjer med språket for tida? Folk snakker så rart, men hvorfor gjør de det? At det går an!
Før uttrykt for eksempel slik: Hvorfor (i all verden) snakker folk så rart (for tida)?
Nå også slik: Hva skjer med at folk snakker så rart?

Praktisk syntaktisk grunn

En annen relativt ny formulering som trolig skriver seg fra oversettelse, er «Hva er dette med at …». Det nye med begge formuleringene er at man kan innlede med det generelle og spontane utbruddet «Hva …?» og fullføre spørsmålet uten å begynne på en ny setning. Med at-setningen slipper vi dessuten den omvendte ordstillingen som hvorfor-spørsmål krever. Vi kan holde oss til subjekt + verbal (folk snakker) i stedet for verbal + subjekt (snakker folk).

Andre grunner

Både overraskelse og aktualitet (jf. «i all verden» og «for tida») er innbakt i den nye formuleringen. Man kan i tillegg få formidlet mye indignasjon med et trykksterkt og uttværet «skjeeer».

Selv om spørsmålet har en underlig logikk og er klart mer omstendelig enn «Hvorfor snakker folk så rart?», er det både uttrykksfullt og lett for avsenderen å formulere. Funksjonen er snarere å uttrykke en holdning enn å be om et svar; det er altså et retorisk spørsmål. Det er kanskje derfor mange godtar en såpass rar spørsmålsstilling.

Men alt dette kan være overtolking. Det ganske nye «Hva skjer 'a?» svarer til «What's up». Engelsk har utvidelsen «What's up with [det og det]?», og av og til «What's up with [den og den] doing that?», som kan oversettes med en at-setning. «Hva skjer med at …» har festet seg i en periode med store mengder oversettelseslån fra engelsk.

Svar

Det hadde vært best om adjektivet samfunnskritisk var entydig knyttet til substantivet samfunnskritikk, og at kritisk i andre sammenhenger (f.eks. helse) var reservert for noe avgjørende negativt, som i «en kritisk situasjon».

Den positive betydningen (‘avgjørende, viktig’) kan dekkes av samfunnsnødvendig og det videre samfunnsviktig, som i samfunnsviktig infrastruktur. I Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa fra 2001 het det nødvendige samfunnsfunksjoner og samfunnsviktige funksjoner, ikke kritiske samfunnsfunksjoner. Det var nok lettere å forstå for folk flest.

Men vi er klar over at utviklingen er kommet langt. Den nye betydningen har festet seg på rekordtid.

Grunnlaget for kriseterminologien etter tusenårsskiftet finner vi for det meste i engelsk.

Se også siste avsnitt i denne artikkelen i Språknytt 2/2017.