Språkspørsmål og svar

Bullshit har i flere tiår vært et begrep innenfor forskning og filosofi, etter Harry Frankfurts kjente essay om emnet («On Bullshit»). Hva kan det kalles på norsk? Tullprat, drittpreik eller oksemøkk?

Svar

Man må kunne bruke gode gamle ord som skittsnakk, pisspreik osv. i denne spesialbetydningen, selv om disse ordene gjerne har flere betydninger. Nykonstruksjonen oksemøkk vil vi ikke anbefale.

Rent konkret kan bullshit være ‘oksemøkk’, men på norsk skiller man sjelden slik møkk fra kumøkk/kuskitt (nynorsk også kumøk/kuskit), så ordet har ikke klangbunn i norsk. Hvis man først må ha noe nytt, er det bedre å bygge på bull (se siste bolk nedenfor).

Nok av tulleord fra før

I overført betydning er bullshit ifølge Kunnskapsforlagets Stor engelsk ordbok blant annet pissprat, svada, vrøvl, tull, vås. Det er altså bare tullprat at vi mangler ord for bullshit på norsk.

Dersom shit-elementet endelig må med, har vi fra før skittsnakk (nynorsk skitsnakk) og ei hel ruke med lignende ord, noen med flere nyanser, grensende mot ‘tomprat’. Vi skal heller ikke glemme pølsevev, som er som skapt for Frankfurts spesialbegrep.

Både nylaging og lån er altså ganske unødvendig.

Norsk bull

Nå kan det riktignok tenkes at bull i bullshit opprinnelig ikke er okse. Bull alene betydde ‘tullprat’ i engelsk før bullshit ble vanlig om det samme. Det er trolig en tilfeldighet, men også i islandsk finnes det et bull som betyr ‘tullprat’. Det uttales nærmest /buttl/. Ordet bull er også kjent fra indre Sogn, der uttalt /buddl/, med betydningene ‘bobling’, ‘skvip, søl’, ‘tullprat’. Andre steder i landet har bull hatt betydninger som ‘(vind)pust’ og ‘blaff’.

Hvis tullprat og skitsnakk ikke er bra nok, kan vi alltids låne bull fra engelsk, islandsk og norsk dialekt i betydningen ‘tullprat’. Vi kunne i teorien også ha lagt til norsk -skitt og fått bullskitt (nynorsk bullskit) med tonem 2.

Den norvagiserte formen bullskitt ble brukt allerede i 1959, men har for det meste glimret med sitt fravær siden. Enda tidligere, i 1939, stod ordet i Aftenposten med én t: «[D]e historiene som amerikanerne blandt mannskapet har fortalt, det er hvad vi sjømenn kaller for bullskit.»

Hva betyr guttajazzing eller å jazze med gutta? Jeg leste nylig om det i avisa.

Svar

Det handler om å slappe av og prate om løst og fast med folk i den kameratkretsen som man kaller «gutta», gjerne over en eller flere øl.

Grunnbetydningen av verbet jazze er å spille jazz eller danse til jazzmusikk, men både verbet to jazz og substantivet jazz har mange andre betydninger på engelsk. Noen av dem er importert til norsk og til dels videreutviklet.

Vi har relativt gamle slanguttrykk som å jazze opp ‘piffe opp’ og jazze seg opp ‘hisse seg opp’. Jazz kan også bety ‘pisspreik’ og lignende.

I det nyere slanguttrykket å jazze med noen kan det ligge et element av dans eller gruppesamspill og improvisasjon (som i jazzmusikk), men vi er ikke sikre på at det klinger med når folk snakker om jazzing med gutta.

Jazzing er i utgangspunktet avslappet, men det gjelder neppe hvis det er såkalt guttastemning i rommet. Det er mulig at sammensetningen guttajazzing skal peke mot guttastemning.

Når folk omtaler fenomenet guttajazzing kritisk, mener de gjerne at det prates ‘piss’, men vi vet heller ikke om det er noen direkte sammenheng med substantivet jazz i samme betydning.

I 2016 ble denne formuleringen kåret til en av årets verste bortforklaringer av drøye, mannssjåvinistiske ytringer: «Jeg satt i min egen boble, hadde drukket tre pils og jazzet med gutta». Etter dette har nok uttrykket jazze med gutta oftere blitt brukt med et negativt fortegn, i alle fall i mediene.

Enkelte har hevdet at å jazze i den aktuelle betydningen er spesielt utbredt i Trøndelag, noe som lyder merkelig. Men om det skulle stemme, kan det være snakk om overlapping og sammenfall med å jåsse, som er gammelt i nordafjelske dialekter (jf. også jås og jåss).

Sønnen min prøvde et nytt dataspill og konkluderte med at det var skikkelig sugent. Han har også nylig sett en sugen film. Sugent betyr visst ‘dårlig’, det vi før kalte «rævva» her i Oslo. Hvordan henger dette sammen?

Svar

Vi har fått et nytt suge-verb i norsk, og det adjektivet du viser til, er så å si avledet av verbet gjennom en logisk kortslutning.

To suck > å suge

For noen år siden tok ungdom og unge voksne opp en slangbetydning av engelsk to suck: ‘å være dårlig’, og de oversatte det direkte til å suge, som ikke gav mening i utgangspunktet.

Mye tyder på at opprinnelsen til den nye betydningen av suck/suge ligger i oralsex, men dette er neppe noe de fleste tenker på, så man bør ikke ta det for ille opp.

Sugen i stedet for sugende

Noe(n) som suger, er per definisjon sugende (presens partisipp). Sugen med -en betyr derimot ‘som opplever sug’. Det kunne i prinsippet også vært perfektum partisipp og betydd ‘sugd’ (slik nynorsk sogen gjør).

Men likevel brukes altså sugen i ungdomsspråk for det som i teorien burde hett sugende.

Nå finnes det riktignok eldre eksempler på at -en fungerer på samme vis som presens partisipp -ende, f.eks. tilbakeholden og måteholden (‘som holder måten’). Men dette er ikke et vanlig mønster.

Man kan altså godt mene at suge «stinker» og at sugent får det til å surkle i grammatikken. Men begge betydningene har sikkert sugd seg godt fast i språket.

Kva er opphavet til uttrykket bånnski?

Svar

Bånnski er ein særnorsk, liksomrussisk variant av skåling. Det svarar til engelsk bottoms up. Ordet består av bånn (botn) + det «russiske» suffikset -ski utan noko spesielt meiningsinnhald.

Tone Tryti har ei god framstilling av emnet hybridrussisk, eller «makaronisk russisk», i boka Norsk slang (1984).

Bånnski er typisk slang frå andre verdskrigen og tidleg etterkrigstid. Den fyrste som sette ordet på prent, var truleg André Bjerke i Nattmennesket frå 1941 (utan nokon russisk kontekst). Det nest eldste dømet i den digitale samlinga til Nasjonalbiblioteket (på nb.no) er frå ei drikkevise frå krigen:

Bjarne Berulfsen meinte at uttrykket skreiv seg frå mellomkrigstida, og det kan godt hende.

Bånnski er ikkje normert. Hadde det vore eit tradisjonsord i norsk, kunne det ha heitt bonski (med konsonantforenkling). Men i slangen godtek ein av og til overtydelege former som skil seg frå rettskrivinga elles; vi ser det allereie i bånn, som er tillate i visse uttrykk i bokmål.

Heter det å ha sjangs, kjangs eller tjangs?

Svar

Dette ordet er lånt inn i flere omganger, og ch-lydene fra fransk og engelsk chance (henholdsvis ʃ- og tʃ-) er blitt tilpasset norsk på ulike måter. I rettskrivningen holder vi oss til enten sjanse eller kjangs.

Vi finner riktignok vel så mye tjangs som kjangs i eldre norske tekster, men tjangs er ikke en offisiell form. Et resultat av tidligere innlån er forresten kans.

Sjanse med to stavelser (normalt uttalt sjangse) brukes mest i vid betydning, mens kjangs (på) helst viser til sjanse til å få noe (f.eks. napp hos noen av et annet / samme kjønn, også kjangs hos), eventuelt sjanse til å klare seg.

Kj/tj-uttalen var lenge den vanligste i enstavelsesordet, som har grunnlag blant annet i norsk sjømannsspråk, men sj- har lenge vært i framgang.

Dette skrev språkforskeren Ragnvald Iversen i 1939:

(Lånord og lønnord hos folk og fant)

Barna mine svarer «Jeg vet!» i stedet for «Jeg vet det!». Strengt tatt sier de faktisk «Jæ veæt!», med sterkt trykk og ikke lite selvtillit. Er denne sløyfingen av «det» noe nytt? Og kan man skrive bare «Jeg vet!»?

Svar

Om det ikke er helt nytt, har det i alle fall spredt seg kraftig i den seinere tid, trolig under innflytelse av både engelsk «I know» og svensk «Jag vet». Dette må fremdeles regnes som en slags sjargong.

Man skriver sjelden «Jeg vet det» i vanlig sakprosa, så i de mer eller mindre muntlig pregede sjangrene der uttrykket brukes mest, blir det en smakssak om man sløyfer «det». Men man bør skrive «Jeg vet det» fullt ut hvis det ikke er viktig å formidle en viss muntlig stil.

Tradisjonell kortvariant

Det tradisjonelle i norsk er altså «Jeg vet det», og den tradisjonelle kortvarianten til muntlig bruk er «Vet det». Man har altså heller sløyfet «jeg» enn «det».

Ny og gammel diftong

Før var det dessuten vanligere å si «Jeg veit det», med den tradisjonelle diftongen ei.

Den nye diftongen du nevner, i «veæt», har rot i e (ikke i ei). Den er så å si utviklet under høyt trykk og høy temperatur. En trykksterk, intens og uttværet e blir nemlig lettere til eæ.

Jeg hører stadig oftere formuleringen «Hva skjer med at …». Jeg lurer på hvorfor folk snakker slik. Med andre ord: «Hva skjer med at de snakker sånn?»

Svar

Årsaken kan være påvirkning fra engelsk, der liknende formuleringer har vært vanlige i lengre tid.

Hva er dette nye?

Vi har ganske nærliggende formuleringer i norsk fra før. Det er jo helt vanlig å si «Hva skjer med det og det?» (f.eks. «Hva skjer med oss når vi dør?»).

Det nye er at «det og det» i eksempelet ovenfor kan være en at-setning.

Uttrykksmåten er helt fraværende i trykte kilder før år 2000 (se bokhylla.no). Det tidligste treffet er i Romerikes Blad 30.4.2020, der uttrykket er omtalt i et intervju med ungdommer om språk:

– Hvilke ord bruker dere fordi dere ikke liker dem?
– «Hva skjer med at» synes jeg høres helt rart ut, sier Carina.

Uttrykket kan sees som en ny måte å komprimere en lengre tanke på. Eksempel:

Fullstendig tanke: Hva er det som skjer med språket for tida? Folk snakker så rart, men hvorfor gjør de det? At det går an!
Før uttrykt for eksempel slik: Hvorfor (i all verden) snakker folk så rart (for tida)?
Nå også slik: Hva skjer med at folk snakker så rart?

Praktisk syntaktisk grunn

En annen relativt ny formulering som trolig skriver seg fra oversettelse, er «Hva er dette med at …». Det nye med begge formuleringene er at man kan innlede med det generelle og spontane utbruddet «Hva …?» og fullføre spørsmålet uten å begynne på en ny setning. Med at-setningen slipper vi dessuten den omvendte ordstillingen som hvorfor-spørsmål krever. Vi kan holde oss til subjekt + verbal (folk snakker) i stedet for verbal + subjekt (snakker folk).

Andre grunner

Både overraskelse og aktualitet (jf. «i all verden» og «for tida») er innbakt i den nye formuleringen. Man kan i tillegg få formidlet mye indignasjon med et trykksterkt og uttværet «skjeeer».

Selv om spørsmålet har en underlig logikk og er klart mer omstendelig enn «Hvorfor snakker folk så rart?», er det både uttrykksfullt og lett for avsenderen å formulere. Funksjonen er snarere å uttrykke en holdning enn å be om et svar; det er altså et retorisk spørsmål. Det er kanskje derfor mange godtar en såpass rar spørsmålsstilling.

Men alt dette kan være overtolking. Det ganske nye «Hva skjer 'a?» svarer til «What's up». Engelsk har utvidelsen «What's up with [det og det]?», og av og til «What's up with [den og den] doing that?», som kan oversettes med en at-setning. «Hva skjer med at …» har festet seg i en periode med store mengder oversettelseslån fra engelsk.