Språkspørsmål og svar

Svar

Rent betydningsmessig er det ingen forskjell på disse subjunksjonene. Du kan f.eks. velge å rendyrke hvis, eller du kan veksle mellom trykklett om og trykksterkt dersom.

Dersom du slår opp i Bokmålsordboka, finner du dette:

dersom sub. (norrønt þar sem) i fall, om (så er at), hvis
dersom du kommer, skal du få middag / dersom jeg bare visste / dersom dette går bra, går alt bra

II hvis el. viss sub (lavtysk wes …) dersom, om
1 i vilkårssetning: hvis de kommer, går jeg / hva hvis det blir regn?
2 i ønsker: hvis hun bare hadde hørt på meg!

III om 2 i vilkårssetning: bli med, om du har lyst / om det skulle skje, er det ille

Legg merke til understrekingene ovenfor, som vi har lagt til her. Kort sagt kan man bruke dersom overalt der man bruker II hvis og omvendt. Ofte er det nok med det lette og elegante om. (Men vær forsiktig med å skifte ut om med de andre ordene. I betydning 1, som er noe helt annet enn den ovenfor, må det hete om, f.eks. «Jeg vet ikke om …». For noen kan det være forvirrende at engelsk if brukes på begge måter.)

Noen føler at dersom er mer formelt og gammeldags, mens hvis er mer muntlig. (Slik er det opplagt i dansk.) Andre mener at dersom er greit til det meste. Begge ordene er gamle både i formelt og uformelt talemål og i bokmål. Språkrådet anbefaler ikke det ene framfor det andre, her kan folk trygt velge selv.

Forbindelsen hv- finnes ikke i nynorsk, så der heter hvis viss. Det er blitt ganske vanlig i den senere tid. Før holdt man seg til dersom og om.

Svar

Det kan ikke kalles direkte galt, men det er et nyere oversettelseslån, en såkalt anglisisme. Du bør i det minste kommentere det i tilbakemeldinger på skriftlig arbeid.

Eksempler:

NN lost her life to cancer. (NN døde av kreft.)
NN lost his wife to cancer. (Kona hans døde av kreft.)

«Å dø» er nøytralt nok

På norsk heter det tradisjonelt å dø av en sykdom eller lignende:

NN døde av covid-19 (mindre presist: av korona) / i koronapandemien.
NN døde av blodforgiftning.
NN døde av skadene.
NN døde på grunn av feilbehandling.

Vi legger stundom til: «og etterlot seg …». De etterlatte er de som har mistet NN.

Noen synes kanskje det virker for direkte å skrive for eksempel at kona hans døde (på grunn) av kreft, men dette er en helt akseptabel formulering. Hvis mange begynner å pynte på den, vil det endre kravene til omtale av dødsfall. Det vil bli litt vanskeligere å uttrykke seg om noe viktig.

«Å miste» har et (litt annet) bruksområde

Hvis noen i familien dør, sier det seg i utgangspunktet selv at det var et tap; vi er ikke nødt til å understreke at noen mistet et familiemedlem. Men også på norsk bruker vi mistet når det passer. Ordvalget kan være avhengig av hva som er sagt tidligere i teksten, og av hva/hvem som er i fokus i setningen. Eksempel:

Da hun mistet faren sin i 2020, var kreftvaksinen ennå ikke oppfunnet.

Tradisjonelt kan man også snakke om å miste noen i en hendelse eller ytre omstendighet (f.eks. en epidemi):

NN mistet kona i barselseng / i spanskesyken.

Formuleringen miste livet er også helt vanlig på norsk, men også da helst med andre presiseringer enn den umiddelbare dødsårsaken. Eksempler:

• De mistet livet i koronapandemien / i flommen / i ulykken.
• Mange mistet livet til sjøs under krigen.
• Færre mistet livet i trafikken i fjor.

Svar

Liknende spørsmål har vi fått mange ganger etter tusenårsskiftet, for ordet lokasjon har forbløffende raskt spredt seg på bekostning av andre ord som sted, område, beliggenhet og avdeling, filial osv. Kort sagt bør lokasjon brukes mindre og de andre ordene mer.

Vi kan se nærmere på dette ordknippet.

Lokalisere (lokalisering, lokalisasjon)

Verbet lokalisere har vi hatt lenge i norsk, og det har nå disse betydningene (Bokmålsordboka):

1 stedfeste; peke ut stedet for, finne // lokalisere et sagn / lokalisere en ubåt
2 avgrense til et visst område // lokalisere brannen til uthuset / lokalisere en sykdom
3 plassere // nye bedrifter bør lokaliseres til industrifeltet
4 gi et stedstypisk preg

Til dette verbet hører verbalsubstantivet lokalisering ‘det å lokalisere’ og det mye mindre brukte synonymet lokalisasjon.

Ordene lokalisere og lokalisering er nødvendige i norsk, ikke minst i lokaliseringsdebatter (strid om hvor noe skal ligge), selv om det ofte kan være bedre å skrive for eksempel å legge (noe) til (et sted).

Lokalisasjon kan bety både 1) ‘lokalisering (av), plassering (av)’ , 2) ‘stedet der noe er lokalisert’ (f.eks. en sykdom i kroppen) og 3) ‘lokasjon’ (se nedenfor). I den første og siste av disse betydningene er ordet nokså overflødig; det kan gjerne reserveres for medisinsk bruk. Mange er av den oppfatning at lokalisasjon er det tradisjonelle og fullstendige ordet for det som stadig oftere kalles lokasjon, og at lokalisasjon derfor er bedre, men lokalisasjon (generelt om geografisk sted) har ikke så godt grunnlag i norsk. «Nye lokalisasjoner for» er altså ikke mer tradisjonelt enn «nye lokasjoner for». «Nye lokaliteter for» er eldre, men betyr ikke riktig det samme.

Lokalitet

Dette ordet har også minst to hundre års fartstid i norsk skriftkultur, i samsvar med det som står i Den danske Ordbog. En lokalitet er et sted med hensyn til bruken eller beskaffenheten, og slik sett kan ordet være nyttig og nødvendig, for eksempel innenfor økologi og stedsnavngransking. (Se også i termbasen Snorre, der vi under Miljøstyring kan finne en definisjon som ‘sted med geografisk avgrensning der det kan gjennomføres aktiviteter under styring av en organisasjon’.)

Men det er ikke fritt for at ordet også brukes som et finere synonym for sted, og det er mer betenkelig enn nødvendig.

Slik er lokalitet definert i Bokmålsordboka:

1 avgrenset geografisk område; (forholdene på et) sted // vakre lokaliteter

2 boligområde med rom, bygninger o.l.; lokale // se på lokalitetene // hensiktsmessige lokaliteter

Legg også merke til slutten på (2), der lokalitet er synonymt med lokale.

Lokasjon

location subst.

1 lokalisering, stedfesting
2 anbringelse, plassering
3 sted, beliggenhet, plass ● a suitable location for a factory en passende beliggenhet for en fabrikk
4 (radio) søking, peiling, posisjonsbestemmelse
5 (geologi) forekomst, funnplass
6 (amer.) bosted, oppholdssted
7 (jus) utleie
8 (film) innspillingssted, location (utenfor studio), naturlige omgivelser ● the film was shot on location filmen ble spilt inn i naturlige omgivelser

(Merk at vi i betydning 8 bruker den engelske formen location i norsk.)

Og i Det Norske Akademis ordbok står ordet med definisjonen ‘sted (hvor noe finner sted eller er plassert)’.

Det går fram av utklippene ovenfor at lokasjon i de fleste sammenhenger kan erstattes med andre ord på lokal- eller med mer grunnleggende norske ord. Likevel har ordet vunnet fram som samlebegrep, særlig for noe avdelingslignende som ligger for seg. Det konkurrerer med mer kjente ord som avdeling, avdelingskontor, kontor, kontorsted og virksomhet. Det har særlig fått feste i helsevesenet etter de siste årenes omorganiseringer, kanskje fordi behandlingssted, klinikk og sykehus blir for spesifikt, sted blir for geografisk og lokaliteter kan oppfattes som lokaler.

Her er resultatet av et søk i avisbaser (Nasjonalbiblioteket) som avslører at ordet lokasjon etter et blaff i 1960-åra (det ble registrert i dansk i 1961) for alvor fikk vind i seglene litt før år 2000. Mangedoblingen vitner om en farsott og kanskje en varig trend i navnsettingen.

Merk at det i noen fag kan ha utviklet seg nyanser mellom synonymene, slik at det ene ordet kan vise til noe mer spesifikt enn det andre. Et eksempel er borested, borelokasjon, borelokalitet og borestedslokalitet i denne forskriften. Borestad (eng: drill site) og borestadslokalitet (drill site location) er to ulike oppslag i Norsk termbank og kanskje to ulike begrep. Men det er vanskelig for folk flest å se forskjellen. I oppdrettsnæringen finner vi både oppdrettssted, oppdrettslokalitet og oppdrettslokasjon, som kan være vanskelige å holde fra hverandre.

Det å utnytte synonym fra latin og andre språk for å skape nyanser, kan være nyttig. Men hvis forholdet mellom det hjemlige ordet og fremmedordet er uklart, minker nytteverdien. Og verre blir det om man bruker ulike fremmedord helt eller delvis om det samme, slik mange gjør med lokalitet og lokasjon. Lokasjon sprer seg nok i stor grad som ren påvirkning fra engelsk.

Til slutt: Selv om man bruker lokalitet eller lokasjon i en viss sammenheng, kan man noen ganger skrive det om for å gjøre teksten mer tilgjengelig. For eksempel kan «NN har en oppdrettslokalitet i fjorden» bety «NN driver oppdrett i fjorden» eller «har så og så mange oppdrettsanlegg i fjorden».

Svar

Stang (nynorsk stong) er et godt norsk ord for bar i sammenhenger som dette. Det er også det som tradisjonelt har vært brukt i forbindelse med sjokolade, kaker o.l., ved siden av pinne, kubbe og rull.

I Online Etymology Dictionary står det om bar: «Of soap, by 1833; of candy, by 1906 (the process itself dates to the 1840s).»

Vi greide oss lenge uten et engelskbasert samlebegrep for avlange søtsaker. Men i det siste har vi fått en mengde nye «barer» av ulike slag i norske dagligvarebutikker.

Det er likevel ikke sikkert at det trengs ett enkelt ord som svarer til bar. Før var en «bar» med sjokolade bare «en sjokolade», og et såpestykke var et såpestykke. Barcode er fremdeles strekkode, om vi ser bort fra de omstridte bygningene med samme navn.

Mer om bar og barre

Bar i den nye betydningen passer på en måte godt med det norske bar (som i granbar), men det er ingen historisk sammenheng her, og kjønnet er feil, for det heter jo et bar.

Etymologisk henger bar derimot sammen med barre, av mellomlatin barra ‘stang, tverrtre’. Det er den samme stanga som ligger til grunn for bar i betydningen ‘skjenkested’. (Det har vel alltid vært bruk for en sperre mellom kunden og drikkevarene.) Senere har vi fått sammensetninger som hamburgerbar og salatbar, som vi får håpe er entydige fremdeles.

Det ovennevnte barra har for øvrig blitt til (en) barre i gullbarre og sølvbarre. Barre kunne ha passet godt om de avlange stykkene med sjokolade og annet godt, men det er nok for sent å få det innarbeidet i denne betydningen.

Svar

Årsaken kan være påvirkning fra engelsk, der liknende formuleringer har vært vanlige i lengre tid.

Hva er dette nye?

Vi har ganske nærliggende formuleringer i norsk fra før. Det er jo helt vanlig å si «Hva skjer med det og det?» (f.eks. «Hva skjer med oss når vi dør?»).

Det nye er at «det og det» i eksempelet ovenfor kan være en at-setning.

Uttrykksmåten er helt fraværende i trykte kilder før år 2000 (se bokhylla.no). Det tidligste treffet er i Romerikes Blad 30.4.2020, der uttrykket er omtalt i et intervju med ungdommer om språk:

– Hvilke ord bruker dere fordi dere ikke liker dem?
– «Hva skjer med at» synes jeg høres helt rart ut, sier Carina.

Uttrykket kan sees som en ny måte å komprimere en lengre tanke på. Eksempel:

Fullstendig tanke: Hva er det som skjer med språket for tida? Folk snakker så rart, men hvorfor gjør de det? At det går an!
Før uttrykt for eksempel slik: Hvorfor (i all verden) snakker folk så rart (for tida)?
Nå også slik: Hva skjer med at folk snakker så rart?

Praktisk syntaktisk grunn

En annen relativt ny formulering som trolig skriver seg fra oversettelse, er «Hva er dette med at …». Det nye med begge formuleringene er at man kan innlede med det generelle og spontane utbruddet «Hva …?» og fullføre spørsmålet uten å begynne på en ny setning. Med at-setningen slipper vi dessuten den omvendte ordstillingen som hvorfor-spørsmål krever. Vi kan holde oss til subjekt + verbal (folk snakker) i stedet for verbal + subjekt (snakker folk).

Andre grunner

Både overraskelse og aktualitet (jf. «i all verden» og «for tida») er innbakt i den nye formuleringen. Man kan i tillegg få formidlet mye indignasjon med et trykksterkt og uttværet «skjeeer».

Selv om spørsmålet har en underlig logikk og er klart mer omstendelig enn «Hvorfor snakker folk så rart?», er det både uttrykksfullt og lett for avsenderen å formulere. Funksjonen er snarere å uttrykke en holdning enn å be om et svar; det er altså et retorisk spørsmål. Det er kanskje derfor mange godtar en såpass rar spørsmålsstilling.

Men alt dette kan være overtolking. Det ganske nye «Hva skjer 'a?» svarer til «What's up». Engelsk har utvidelsen «What's up with [det og det]?», og av og til «What's up with [den og den] doing that?», som kan oversettes med en at-setning. «Hva skjer med at …» har festet seg i en periode med store mengder oversettelseslån fra engelsk.

Svar

Krav kan hete anspråk på svensk, og anspråksløs betyr det samme som kravløs (smålåten, beskjeden, nøysom) eller ikke kravstor. Både anspråk og anspråksløs må regnes som svesismer (med rot i tysk). Det er ikke galt å bruke dem i norsk allmennspråk, men det er heller ikke nødvendig.

Det er ikke mange norske skribenter som bruker disse ordene. Det er mange flere som liker å skrive fordring og å fordre i stedet for krav og å kreve. Noen bruker også adjektivet fordringsløs. Trolig brukes disse ordene mer i norsk enn i dansk, enda vi har ordet fra skriftfellesskapet med dansk. (Gregers Werles ideale fordring har nok bidratt til det.)

Men i det store og hele er det ingen grunn til å sky de enkle og kravløse ordene krav og kreve der de er dekkende. Partisippet krevende er litt lettere å skrive og uttale enn utfordrende. Men det kan være litt av en utfordring å skrive enkelt og smålåtent.

Svar

Grovt sett er sidelengs det norske ordet for sideways.

Vi har alltid hatt ordet sideveis på norsk, men vi har før bare brukt det i noen helt spesielle sammenhenger.

Sidelengs passer best der det som beveger seg, har en «side» som er vendt i bevegelsesretningen, eller der en bevegelse følger en linje til «siden». Hvis det handler helt generelt om bevegelsesmulighet eller utbredelse i horisontalplanet (i bredden), kan det være fristende og til og med rimelig å ty til sideveis.

Uansett: Den veldige økningen i bruken av sideveis fra 1960-årene av skyldes hovedsakelig påvirkning fra engelsk.

Svar

Omsetjingslån – ver varsam!

Den kraftige spreiinga av uttrykket i seinare tid tyder altså på at dette er eit omsetjingslån av «Take care!». Ein kan òg sjå uttrykket som ein kortvariant av «Ta vare på deg sjølv!».

Det fullstendige uttrykket «Ta vare på deg sjølv» er heller ikkje heilt innarbeidd i norsk. Det er nok i stor grad inspirert av «Take care (of yourself)». Uttrykket var ikkje vanleg før krigen, men det har vorte mykje nytta i omsetjingar frå engelsk seinare. «Pass på deg sjølv!» er heller ikkje mykje brukt i den aktuelle tydinga frå gammalt av.

Det er ikkje noko i vegen for å ta omsetjingslån inn i språket der det ikkje finst dekkjande uttrykk frå før. Der vi allereie har eit fullgodt norsk uttrykk, rår vi til å halda på det. Folk får sjølv vurdera om det er verdt å ta i bruk «Ta vare!» privat, men dei bør ha i mente at uttrykket kan verka irriterande på meir tradisjonsbundne språkbrukarar.

Liknande uttrykk i tradisjonell norsk

Her kjem fleire opplysningar om «omsorgsfulle» helsingar i norsk, om du skulle vera interessert i det.

Åtvaring, varsemd og andre ord og uttrykk med den slags varleik er eldgamle i norsk. Vi tek gjerne vare på ting, men vi har altså ikkje tradisjon for det å ta vare på seg sjølv, reint språkleg. Når ein før bad nokon om å ta seg i vare eller å vara seg, tenkte ein gjerne på noko vedkomande snart skulle gjera (nærare bestemt: ikkje noko dumt). Uttrykk for den same omsuta er å be nokon passa seg, akta seg eller vera varsam/forsiktig. Ein kan saktens be nokon fara varleg/varsamt i staden for å be dei ta vare, men tradisjonelt fer ein oftast varleg med noko (altså ein ting – og ikkje med seg sjølv).

For å ynskja einannan god helse eller velferd ved avskil har vi helst brukt heilt andre uttrykk på norsk. «Far vel!» er ei gammal helsing som er vorten stilistisk markert. Det same gjeld «Lev vel!», «Lev no vel!» og liknande, sagt til nokon som ikkje skal fara nokon stad. I nyare tid har «Ha det godt/bra!» vore det vanlege. Aller vanlegast er vel den amputerte varianten «Ha det!». Ei traustare, men like usentimental avskilshelsing er «Vi snakkast!». Ein treng ikkje å presisera at ein ikkje ynskjer å snakkast frå sjukesenga.

Når nokon fyrst er sjuke, kjem naturlegvis «God betring!» og liknande frasar inn i biletet. Men elles er helsa og tryggleiken ofte unemnd ved farvel. Eit særmerkt unnatak er det trøndske «Itj fårrå nålles!» (= «Ikkje far nokoleis», altså ‘ikkje kom ut for skade på noko vis’). Merk at skaden/lukka ikkje er eksplisitt nemnd her heller. Eit døme på det same (før eit tiltak) er «Tvi tvi!» (= «Lukke til!») – opphavleg i form av spytting eller spyttelydar. I folketrua kan det tyda ulukke å nemna lukke eller ulukke eksplisitt.

Helseaspektet må likevel ha vore meir framme i retteleg gamle dagar, for sjølve orda å helsa og helsing inneheld opphavleg ein referanse til god helse. No har helsa altså kome i framgrunnen att, via engelsk. Det nye uttrykket «Ta vare!» = «Ha det!» med «Ver varsam!» + «Hald deg frisk!» innbakt. Vi har så å seia fått ein føre-var-variant av «God betring!», eller med andre ord: «God førebygging!»

Svar

Det er ikkje umogleg, men bruk helst rollefigur.

Vi finn karakter i den aktuelle tydinga i norske ordbøker. Ordet vart nytta ein del om rollefigur på 1800-talet og før, og i nyare tid har denne bruken auka kraftig med engelsk påverknad.

Vi tilrår ordet rollefigur, som har vore godt innarbeidd i norsk fagspråk på 1900-talet attåt rolle, figur, person og skikkelse. Kva som høver best, kjem an på nyansen og den språklege samanhengen. Rollefigur (rollfigur) er òg nytta i svensk. Både svensk og norsk Wikipedia har opplysande artiklar om ordet.

Svar

Ja, på norsk har det alltid hett hansaforbundet/hansasambandet, det hanseatiske forbund(et) eller bare Hansaen.

I 2018 ble det etablert en «New Hanseatic League». Det bør hete «Det nye hansaforbundet» eller lignende på norsk.

Svar

Søppeldykking er mest brukt. Det er en form for søppelsanking (som altså er et videre begrep).

Konteinerdykking/containerdykking er også foreslått. I tillegg har vi søppelslang. Det er et godt ord, men det er vanskelig å lage et greit ord for «folk som går på søppelslang» (jf. søppeldykker).

Andre elementer som kanskje kunne ha vært brukt, er auk (jf. matauk) og rasking, jf. å raske med seg og raske i betydningen ‘rote i avfall for å finne fôr’.

Nordisk ellers

På dansk heter fenomenet å skralde (skraldning), og skralling ble fort tatt i bruk på norsk da fenomenet ble kjent. Fordelen med dette ordet er at det er kort, og at det kan brukes både om aktiviteten (å skralle) og om dem som utøver den (skrallere). Problemet er at det mangler klangbunn i norsk. Det spiller nemlig på det danske skraldespand og andre skralde-ord som vi ikke har her hos oss.

Svenskene har visst ikke sluttet seg til skrallingen, men holder seg til sopdykning og containerdykning.

På islandsk er gámagrams noe brukt (gámur er konteiner og grams er gramsing).

Svar

Det kommer nok av påvirkning fra engelsk. På norsk er det plantene og skjegget som gror, ikke bonden og bæreren. Vi sier tradisjonelt å dyrke planter, å ha eller få skjegg (ev. anlegge skjegg) og å la skjegget vokse eller gro.

Til og med å dyrke skjegg (som det altså ikke heter) ville ha vært mer i tråd med tradisjonell norsk.

Skjeggvekst

Det engelske verbet to grow kan være transitivt (= kan ta objekt), og det betyr da ‘dyrke noe, la noe vokse’. Det eldste eksemplet på den transitive bruken i norsk finner vi i VG fra 1968:

Andre, som innsenderen, har altså drevet det til å si eller skrive «å gro skjegg». Men det er lite å se av den slags groing før tusenårsskiftet.

Å vokse bart er derimot et gammelt fenomen i språket, vel å merke om vi snakker om bartevoks. Vi vokser for øvrig også ski, uten at det har noe som helst å gjøre med at det vokser (medfødte) ski på nordmenn.

Gro på en

Et annet engelsk gro-uttrykk som vokser fram, er «it grows on you». Det betyr at man venner seg til/på noe og liker det etter hvert. Man får med andre ord sansen for det / smaken på det (smått om senn). Uttrykket kom inn i skriftkulturen først i spill-, film- og musikkanmeldelser litt før år 2000: Anmelderen forsikrer at spillet/filmen/plata gror på deg. Det er muligens et framskritt, for i gamle dager var det nesten bare hår, sopp, skitt og sår som kunne gro på nordmenn (i tillegg til metaforiske ski).

Det eldste eksemplet vi finner, er med vokse, som har en litt annen klang. Det er fra Aftenposten 1998: «Denne platen trenger minst fem gjennomhøringer. Derfra begynner den å vokse på deg.» Så liker du den stadig bedre, altså, eller begynner å få sansen. Aftenpostens egen språkrøkter, Per Egil Hegge, skrev femten år senere:

En bok som virker litt treg i de første sidene, men som blir bedre etter hvert, grows on you hvis vi snakker engelsk. Men det blir nokså naturstridig, og trangt i godstolen, hvis boken skulle begynne å vokse på deg.

Uttrykket er altså ikke skikkelig inngrodd i norsk ennå, og det spørs om det fortjener å bli det. Språk er verdens største vanesak. For barn virker det meste naturlig, og man kan venne seg til mye som voksen. Men nye oversettelseslån fra engelsk «gror» litt ulikt på folk. Vær gjerne oppmerksom på at transitiv groing har en aldeles tåpelig klang i mange voksne (særlig hårbevokste) ører, enten de sitter på mosegrodde eller ganske alminnelige mennesker.

Organdyrking

Stadig flere skriver gro organer for å dyrke organer. I norsk og dansk haler gro innpå dyrke i denne betydningen (henholdsvis 1/3 og 1/6 av treffene på nettet i oktober 2017). I 2017 begynte til og med NTB og Aftenposten å skrive «gro organer». Engelske gloser gror lettere på relativt nypløyd begrepsgrunn, men her trenger vi ikke dyrke fram flere ord enn vi allerede har.

Svar

Dette er ganske klart et oversettelseslån fra engelsk, men det kan vanskelig kalles galt, og det er sikkert kommet for å bli. Det betyr likevel ikke at du har noen plikt til å like eller bruke formuleringen.

Hovedproblemet med uttrykket er at det ikke hører til tradisjonell norsk språkbruk å si at en person (aktivt) gjør en forskjell. Uttrykket er fremdeles fremmed for mange.

Hvis det fantes et(t) opplagt dekkende alternativ, ville Språkrådet trolig ha anbefalt dette alternativet, særlig i tekster fra det offentlige, som Språkrådet kan ha en viss innflytelse over. Slik er det ikke, så vi kan bare råde folk til å vurdere ulike eksisterende uttrykk og gjerne tenke seg om to ganger.

Selv om uttrykket er motepreget og delvis importert, fantes det en viss grammatisk grobunn for det i norsk fra før. Vi ser litt nærmere på det grunnlaget nedenfor. Det er mange detaljer, så dette er bare for spesielt interesserte. Kom gjerne med kommentarer.

Grobunnen for uttrykket

Vi kan begynne med en titt på de viktigste relevante tradisjonelle forskjells-uttrykkene i norsk:

1 å gjøre forskjell på/mellom a og b, som er å forskjellsbehandle (f.eks. folk) på ulike måter
Dette uttrykket er gammelt (i dialekt og nynorsk heter det også gjera skil(nad)).

2 å gjøre en forskjell mellom a og b i betydningen gjøre en distinksjon, altså skille logisk mellom
Dette er også gammelt, og mindre brukt i dag (på bokmål brukes gjerne skjelne), så artikkelen «en» kommer neppe herfra. (Saklig beslektet er å se/vite forskjell på, som på nynorsk også heter å vita/sjå skil(nad) på.)

3 at noe gjør (en) (stor/liten) forskjell i betydningen ‘endrer saken, utfallet; gjør noe fra eller til’
Dette uttrykket har vært i bruk lenge, men merk at artikkelen «en» var mindre brukt her før. (Uttrykksmåten er også gammel i nynorsk og dialekter: Det gjer ingen skilnad om dampen er blanda med luft eller ikkje; eller det gjer same skilet ‘går ut på det same’.)

I tillegg har vi fått mer og mer av

å utgjøre en forskjell. Eksempel: «Størrelsen på klørne utgjør den viktigste forskjellen mellom krabbeartene.» Dette uttrykket brukes i økende grad på bekostning av bl.a. «er forskjellen». Det kan knyttes til (3) ovenfor: Størrelsen kan gjøre stor forskjell i et slagsmål. (Det kan også knyttes til (2): På grunn av den «utgjorte» forskjellen kan man se forskjell og om nødvendig gjøre en forskjell mellom krabber av det ene og det andre slaget.)

På engelsk har vi blant annet de to uttrykkene nedenfor (fra ordnett.no). Vi har laget en annen nummerering enn i ordboka for å få det til å passe med lista ovenfor.

3 that makes all the difference eller that makes a great (deal of) difference ‘det gjør stor forskjell, det forandrer saken, det er hele forskjellen’
4 to make a difference = ‘å bety noe’ osv.

Merk at (3) har en norsk ekvivalent med ordet forskjell i, mens (4), som er det uttrykket du spør om, tradisjonelt oversettes ved hjelp av helt andre ord når subjektet er en person. (I dette tilfellet passer å bety noe.)

Den enkleste forklaringen på at vi har fått uttrykket å gjøre en forskjell, er rett og slett at det er et oversettelseslån av det engelske uttrykket i 4. Men det kan også ha litt grunnlag eller støtte i norsk.

Men det er lett å tenke seg en bro fra (3) til (4), med grunnlag i sammensetningen utgjøre + økt bruk av artikkelen en i uttrykk (3). Det er jo ikke langt fra «det kan (ut)gjøre en forskjell» (= ‘det kan spille en rolle’) til «du kan gjøre en forskjell ... » (= «du kan spille en rolle», i betydningen ‘bety noe’). Tar vi utgangspunkt i krabbe-eksempelet, er det i (4) ikke lenger (de store) klørne som (ut)gjør en forskjell, men krabben med de store klørne som vil gjøre en forskjell.

Trengs uttrykket?

Vi har flere tradisjonelle uttrykk for to make a difference i positiv betydning. Vi kan snakke om å gjøre noe viktig eller gjøre noe som monner, vi utretter ting og får til det og det. Også det å ville forandre ting er oftest positivt ment. Videre gjør vi nytte for oss, og sammen med andre bidrar vi. Men noe av dette kan i dag smake for mye av hardt arbeid eller plikt, og det framhever ikke subjektet. Å ville «gjøre en forskjell» handler nok også litt om å ville sette spor etter seg, å synes og gjøre seg gjeldende – å spille en rolle i dobbel forstand.

Nedenfor ser vi bruken av en del uttrykk i henholdsvis bokkilder og aviskilder fra de siste tiårene (nb.no). Grafene skal her bare vise forholdet mellom uttrykkene (de absolutte tallene er underordnet). Vi ser at «gjøre en forskjell» gjør vei i vellinga.

Svar

Det kan man nok, men det er helt unødvendig, og det kan bli oppfattet som dårlig norsk eller i verste fall feil. Det er ren oversettelse fra engelsk.

Språkrådet anbefaler ikke oversettelseslån fra engelsk der vi har fullgode formuleringer fra før.

Å foretrekke er konkret sett å trekke noe fram foran noe annet, ikke å løfte det opp. Derfor heter det:

Han foretrekker vin framfor øl.

Tradisjonelt heter det også blant annet:

Han velger heller vin enn øl.
Han vil heller ha vin enn øl.
Han liker vin bedre enn øl.

Han velger vin i stedet for øl.

Svar

På norsk bruker vi paragraf bare om avsnitt i regelverk, helst slike som er markert med paragraftegn og nummer.

Engelsk paragraph brukes i videre betydning.

Avsnitt i regelverk (altså deler av paragrafer) kalles oftest ledd.

Svar

Oftast er det nok med å starte og å stoppe. Starte opp kan ein langt på veg greie seg utan, medan oppstart ikkje berre kan skiftast ut med start. Og stoppe opp inneheld ein nyanse som ofte er verd å få fram.

Starte

Noko kan starte av seg sjølv (x startar), og nokon kan starte noko (NN startar x). Det fyrste er såkalla intransitiv bruk, det andre er transitiv bruk, det vil seie at verbet tek objekt. Opp er vanlegare i transitiv tyding enn i intransitiv: Setninga (han eller ho) starta opp motoren er relativt vanlegare enn motoren starta opp. Men obligatorisk er ikkje opp i noko tilfelle.

Ein semantisk grunn til å velje opp kan vere at det gjev ei kjensle av ekstra sats. Rytmen i setninga kan òg kalle på ei ekstra staving somme tider. Elles vil nok generell engelskpåverknad fremje varianten med opp.

Auken i bruken av starte opp heng òg saman med at substantivet oppstart er på frammarsj (sjå grafar til slutt nedanfor). I ein del tilfelle verkar start av eller på noko ikkje heilt dekkjande for oppstart. Oppstart har langt på veg trengt ut det tradisjonelle igangsetjing i mange uttrykk, til dømes i kombinasjon med prosjekt og reguleringsarbeid.

Mange spør om det er god språkbruk å seie «verksemda startar opp igjen til hausten», og då svarar vi gjerne at det er nok med startar, og at det framleis er råd å bruke meir tradisjonelle uttrykk, som byrjar/begynner, tar til og blir sett i gang. Uttrykk som «med oppstart i haust» kan vere vanskelege å tolke: Er det noko nytt som blir sett i gang, eller noko gammalt som tek til att? Men uttrykket er opplagt kome for å bli.

Stoppe

Verbet stoppe kan òg vere både intransitivt og transitivt, men her ser vi nesten det motsette av tilfellet ovanfor, altså at opp blir brukt mest intransitivt (altså utan objekt): «Ho stoppa opp og såg seg ikring.» (Transitivt derimot: «Ho stoppa maskinen.») I moderne norsk blir uttrykket stoppe opp dessutan helst brukt om opphald, små pausar, ikkje om endeleg stans. Det viser gjerne til noko spontant – jamfør at ein ikkje godt kan seie «stopp opp» til nokon som arbeider, eller «Eg har tenkt å stoppe opp om ein time». (Særleg blant born blir «stopp opp» brukt i staden for «hald opp», men det er ei anna sak.)

Det kan altså vere litt meir «sakleg» grunnlag for «å stoppe opp» enn for «å starte opp». Men òg i dette tilfellet kan det vere lydlege eller rytmiske grunnar til at folk vel varianten med opp.

Når starta det?

Å stoppe opp er så gammalt i litteraturen at det ikkje er verdt å leite etter opphavet.

Starte i tydinga ‘byrje’ (begynne) er eit lån frå engelsk start. Ordet er rett nok i slekt med eit eldre norsk verb starte, som heng saman med sterte, sturte og styrte. Dei sistnemnde orda viser til noko brått, og det heng att noko av det i importordet starte, som er nesten einerådande om igangsetjing av idrettstevlingar. Men det bråe er stort sett borte no – det heiter til og med treg start! Start blir brukt på stendig fleire område, og for mange er det nok vorte heilt dekkjande for bokmål begynnelse og nynorsk byrjing, utan omsyn til måten.

Uttrykket starte opp er snautt 110 år gammalt i skrift. Til å byrje med (i starten!) handla det mest om oppstart av anlegg, motorar og andre nye tekniske vedunder. Elektrisk straum var ofte inne i biletet. Verbet starte utan opp er ikkje veldig mykje eldre, og det vart i byrjinga mest brukt om å setje i gang verksemder og forretningar eller å leggje ut på ekspedisjonar og reiser, ikkje minst med nye framkomstmiddel som flygemaskinar. Substantivet start vart mykje brukt for avreise, og ikkje minst vart det sentralt i sportsspråket, jf. startskot.

Eit søk i digitaliserte tekstar hos Nasjonalbiblioteket viser dette om den relative utbreiinga av transitivt starte (opp) og to synonym i norske avisspalter:

Det er ikkje så lett å sjå, men varianten med opp har hatt ei tidobling sidan 1960, medan varianten utan har hatt ei tredobling. Her er eit døme på utviklinga av den intransitive bruken (utan opp):

Til slutt to utklipp som syner tevlinga mellom oppstart og synonyme substantiv:

Svar

Nei. Det har alltid hett golf i norsk, og ikke minst Golfstrømmen. Språkrådet har ikke funnet opp formen, bare stadfestet den.

Ordet golf har vært brukt i dansk og norsk med o i lange tider før det fantes noe Språkråd. Paret golf og gulf er altså ikke som paret golv og gulv, der u-varianten er den «fine» som samsvarer med dansk. Golf skrives med -o- både i dansk, svensk og tysk og andre språk (jf. fransk golfe og italiensk og spansk golfo). Opphavsordet er gresk kolpos ‘bukt’.

Det er under senere engelsk innflytelse at varianten med u har spredd seg. Det er ikke så rart at den engelske skrivemåten har fått stor betydning for hva folk kaller bukter der USA har gjort seg sterkt gjeldende. Det er litt rarere at gulf uttales med norsk (altså uengelsk) u-lyd.

Hvis du vil studere utviklingen, kan du slå opp på ordnet.dk eller søke på nb.no. Prøv med «den persiske golf», «den meksikanske golf» og «golfen ved» og tilsvarende med «gulf» og «gulfen».

Den østlige «golfen» som er mest aktuell, er den persiske. Den heter og bør hete Persiabukta på norsk. Golfen alene viser da til Mexicogolfen. Vi kommer riktignok ikke utenom ord som Golfkrigen og golfstatene (på grunn av the Gulf War og og the Gulf states), men vi får nøye oss med bukta om vi ikke har begge endene.

Her er mer om emnet, fra Språknytt 1987:

Svar

Både konsistent og konsekvent er gamle lånord i norsk. Men det er ikke urimelig å regne noe av den nyere bruken av konsistent som såkalt frekvenslån fra engelsk.

Før i tida ble konsistent bare brukt i fagspråk, og da helst om fysiske tings konsistens. Ernst W. Selmers Fremmedordbok hadde disse definisjonene i 1946:

konsistent ‘fast, tett
konsistens ‘fasthet, tetthet’ (om væsker)

Definisjonene var de samme i utgaven fra 1966, men i mellomtida hadde det skjedd mye i norsk fagspråk. Ordet var tatt i bruk innenfor logikk og matematikk og ikke minst i de nye samfunnsvitenskapene som vokste fram etter krigen. Man snakket nå blant annet om konsistente systemer, og at A skulle være konsistent (i samsvar) med B.

I Norsk Riksmålsordbok fra 1937 er ikke adjektivet konsistent oppført (bare substantivet konsistens, brukt om massers fasthet og tetthet), men i 1995 står det følgende:

konsistent (adj.)
(ty. konsistent, eng. concistent , fr. consistant , fra lat. consistens […] til consistere «stå stille ell. fast; være stø, fast»)
1 fag. fast; tett; ensartet.
2 litt. som har, viser tett, indre, logisk sammenheng; (i logikken:) motsigelsesfri

• klare og konsistente normer (Tidsskr. f. samf.forskn. 1960/1/40)
• jf. også trangen til en konsistent løgn som kan forsvare våre forløyne liv (Mehren Samtidsmuseet 127)

Det har også dukket opp en nyere betydning av substantivet konsistens: ‘indre (innholdsmessig, tematisk, logisk) fasthet og sammenheng’.

Adjektivet konsistent i denne abstrakte betydningen er uunnværlig i fagspråket, og det kan ikke uten videre skiftes ut med konsekvent.

I den samme ordboka står det (allerede i 1937):

konsekvent (adj.)
(ty. konsequent, fr. conséquent fra lat. consequens […] til consequi «følge med»)

1 (om person) som tenker, handler følgeriktig, logisk.

• indsenderen (må), som konsekvent mand, endnu stærkere modsætte sig optagelsen af alle ringere frembringelser (Ibs. E. S. I 238)
• vor, i dette punkt, særdeles konsekvente storthingsmajoritet (Ibs. SV. XV 88)

2 (om tanke ell. handling) som er følgeriktig, logisk tenkt ell. gjort.

• hans færd er fuldkommen konsekvent (Ibs. E. S. I 238)
• optre, handle konsekvent
• en konsekvent gjennemførelse av planen
• en konsekvent tankerekke

Konsistent viser opprinnelig til fysisk beskaffenhet (sammenheng, fasthet) i et hele, mens konsekvent viser til noe som følger nødvendig av noe annet (jf. sekvens ‘følge’), f.eks. slik en konklusjon følger av premissene.

I dagligspråket bruker vi ofte ordet konsekvent med et tydelig tidsaspekt. Det handler om å handle likt fra gang til gang. (Handlemåten trenger ikke engang være riktig eller fornuftig.)

Konsistens og konsekvens kan likevel gå ut på nøyaktig det samme. En rekke konsekvente handlinger kan betraktes som et (fast) system, og et slikt atferdsmønster kan like gjerne kalles konsekvent som konsistent. (Hvis mønsteret i tillegg stemmer med en teori, kan vi til og med si at handlingene er konsistente med den.)

Men i motsetning til konsekvent har konsistent (i abstrakt betydning) aldri vært vanlig i talemålet. Den som konsekvent sier konsistent der det er mulig, er trolig litt påvirket av engelsk consistent. «Konsistent bruk av x» bør på norsk bety ‘motsigelsesfri bruk av x’ eller ‘lik bruk av x fra gang til gang’, ikke ‘det å bruke x hver gang’. (Merk at både «konsekvent bruk av x» og «gjennomført bruk av x» er litt tvetydig.)

Når noen vingler, sier vi på norsk heller «Vær konsekvent!» enn «Vær konsistent!». Og når noen kommer med et usammenhengende argument, kritiserer vi dem sjelden for å være inkonsistente. Vi sier heller at argumentet ikke henger på greip, eller at de slår seg på munnen.

Svar

Bakgrunnen for uttrykket øremerkede midler eller tilskudd er merking av ører på husdyr.

Verbet øremerke (nynorsk øyremerkje) hadde opprinnelig betydningen ‘sette eiermerke ved brenning, klipping eller lignende i ørene på husdyr’. Ord for ulike varianter av øremerket har det vært mange av.

Seinere har verbet øremerke også fått betydningen ‘reservere (midler) for et bestemt formål’. Rundt 1990 overtok formuleringen øremerkede midler for avsatte midler i norske tekster, men vi sier fremdeles helst å sette av penger til noe.

Ordet brukes på samme måte i engelsk (to earmark), og den overførte betydningen har vi derfra. Dette må kunne kalles et vellykket oversettelseslån.

Ordet er brukt i den nye betydningen i hvert fall så langt tilbake som til 1927. Det opptrer i stortingsforhandlingene for det året og er brukt mer eller mindre slik det er vanlig å bruke det i dag:

«[…] disse penger skal ‘øremerkes’ for et spesielt bruk utenfor statskassens normale forbruk.»

Boka Nyord i norsk 1945–1975 fører opp flere eksempler, også noen der ordet ikke brukes om penger:

[…] pundlånet er ikke øremerket til nye skipskontraheringer (Aftenposten 1951)
[…] de syv mannskapene som er ‘øremerket’ for kommende romferder (Adresseavisen 1961)
[…] ‘øremerkingen’ av tropper som skal inn under felleskommandoen (VG 1951)

Svar

Dette skal visst ha å gjera med vêrlaget i område der nordamerikanske urfolk har halde til eller gått på jakt. Det er nok ikkje mogleg å koma til botnars i ordhistoria, men du kan gjerne lesa i Online Etymology Dictionary og Wikipedia sjølv og vurdera teoriane.

Ifølgje Den Danske Ordbok, som nemner ein diskutabel etymologi, har ordet vore kjent i dansk sidan 1963, men både Ordbog over det danske Sprog og søk på nb.no vitnar om at ordet har vore kjent mykje lenger i Noreg og Danmark, særleg brukt om amerikanske tilhøve. Vi finn til og med indiansk sommer allereie hjå Jonas Lie (1887). På norsk skal indian summer skrivast med liten i.

I Stavanger Aftenblad 5.10.1916 står det eit forvitneleg innlegg om ein norsk ekvivalent til indian summer:

I tillegg til husmannssommar har attpåsommar og helgemessesommar vore nytta.

I overført tyding blir indian summer brukt om ny oppblussande livskraft hjå eldre folk. Slike somrar er ikkje årvisse.

Svar

I det aller meste av landet heter det tradisjonelt ei rive. Det ordet bør alle lære før eller senere.

I gammelnorsk het rive hrífa. I dansk heter det rive og i svensk (blant annet) räfsa.

Ei rive er til å rake med, slik ei nål er til å sy med og en kniv er til å skjære med. Den mest sentrale redskapsbetegnelsen på et område er altså ikke nødvendigvis avledet av det viktigste verbet på det samme området.

Merk at det ligger minst to ulike gammelnorske verb under vårt verb å rive: at hrífa og at rífa; det første har mest med griping og krafsing å gjøre, og altså med raking. Det andre er det som ligger under å rive i stykker.

Fra rive til rake med et tradisjonsbrudd

Verbet å rake er jo godt kjent, så der redskapen er minst kjent, kan substantivet en rake ha oppstått som en nyavledning av verbet i et tradisjonsvakuum, så å si. Det har nok helst skjedd i yngre bymål. Bare i noen svært få dialekter (som bergensk) er rake gammelt i den aktuelle betydningen.

I nyere produktkataloger kan man finne alle mulige slags sammensetninger med rive og rake til hagebruk. Når kjøpe-river har fått rake-navn, kan det ha vært fordi ordet rive har vært lite kjent, eller fordi man har villet skille kjøpe-river fra tradisjonelle river. Det kan også være tale om påvirkning eller til og med direkte oversettelse fra engelsk, der ei rive = a rake. Endelig har vi påvirkningen fra sammensetninger som ildrake (glorake, ovnsrake), der rake er det eneste rette.

Noe helt annet er ei reke (uttalt /reke/, /reka/, /roko/, /ruku/ o.a.), som i Norsk Ordbok er forklart som ‘skuffel- el spadeliknande langskafta reiskap (helst av tre), m a brukt til å moka snø el møk med’.

Svar

Dette er snarere påvirkning fra svensk «verkar vara», kanskje med indirekte støtte i engelsk. En annen trend på det samme betydningsområdet er «fremstår slik og slik».

Innsiget av «virker være» i norsk er av nyere dato, for det står ikke noe om uttrykket i Finn-Erik Vinjes bok Svecismer i moderne norsk fra 1972. Søk i avisbaser (se nedenfor) viser at uttrykket var uvanlig i norsk før syttiåra. Det er skrevet en masteravhandling om emnet.

«Virker (å) være» er blitt en kurant formulering for mange i dag, men det er nok fremdeles mange som oppfatter uttrykket som lite stilsikker norsk. Man kan gjerne velge andre formuleringer i stedet.

Hva heter det fra før?

På norsk heter det tradisjonelt ikke for eksempel

* Hun virker (å) være fornøyd
* Hun fremstår (som) fornøyd

Derimot heter det blant annet:

Hun virker fornøyd
Det virker som (om) hun er fornøyd
Hun ser fornøyd ut
og stivere: Hun later til å være fornøyd

Et annet eksempel:

* Det virker å være et nytt fenomen

Her kan det passe med:

Det ser ut til å være et nytt fenomen
Det synes å være et nytt fenomen
Det er visst et nytt fenomen

Virker å være erstatter altså et helt knippe med uttrykk, og nettopp det er nok en grunn til at formuleringen vinner fram. Den sprer seg uten støtte i svensk eller engelsk.

Trendene

Nedenfor er et grovt bilde av utviklingen i aviskilder (nb.no, n-gram):

Satt på spissen kan det fremdeles «framstå» litt lite voksent å skrive at noe framstår eller virker være slik eller slik. Ser ut og virker (uten være) er grei norsk og tross alt mangfoldige ganger vanligere:

Svar

Å dedisere og ein dedikasjon (om bøker)

Å dedisere er det eldste av dei to verba i norsk. Til dette verbet høyrer eit substantiv med -k-: ein dedikasjon.

Å dedisere tyder fyrst og fremst å tileigne eit verk til nokon. På ei særskild side framme i ei bok kan det stå trykt til dømes «Til minne om mor mi». Dette er altså ein dedikasjon. Ordet kan òg brukast om handskrivne helsingar i boka: «Til Kåre frå forfattaren».

Når det handlar om kyrkjer, brukar ein verbet vie: Kyrkja er vigd til den og den.

Å dedikere (om litt av kvart)

Å dedikere fekk vi i åttiåra inn som eit dataord frå engelsk dedicate med tydinga ‘lage for, tilpasse, reservere for ein viss bruk/brukar’, som i: «Datasystemet er spesielt dedikert behova i etaten». Det blir no brukt i vidare tydingar som setje av til, øyremerkje for.

Begge verba går attende til latin dedicare med tydingane ‘innvie, tileigne’.

Dedikere er no i ferd med å stele tydinga til dedisere (brukt om bøker og andre verk). Det er ikkje så rart, for dedicate har denne tydinga i engelsk, og substantivet dedikasjon byggjer ei bru frå dedisere med s til dedikere med k.

Men orda bør skiljast åt i norsk.

Å vere dedikert (om folk)

Etter tusenårsskiftet blir dessutan adjektivet dedikert nytta mykje etter engelsk mønster om folk som brenn for noko eller nokon, mellom anna om ihuga og trugne tilhengarar av ymse slag. Ein kan dessutan snakke om å dedikere seg til noko, altså engasjere seg i, vie seg til eller gå heilt opp i ei sak eller eit emne.

Til slutt resultatet av eit søk i aviskjelder:

Svar

Doble standardar kan nok ikkje kallast feil. Når det gjeld moralske spørsmål, bør det likevel heite dobbeltmoral på norsk, som det alltid har gjort.

På nynorsk kan det òg heilta dobbelmoral utan -t-.

Ordet dobbeltmoral er i Kirkebys Stor norsk engelsk ordbok omsett med a double set of morals og a double standard (of morality).

Double standard kan elles tyda dobbel(t) myntfot.

Svar

Her er noen norske ord som er tatt inn i flere andre språk: fjord, quisling, ski, slalåm (gjerne skrevet «slalom» i låntakerspråket).

Også ombudsman brukes på engelsk, men det skal stamme fra svensk.

En mengde ord kom inn i engelsk fra dansk eller norsk i vikingtida og middelalderen, bl.a. get, score, sky, steak, they, window. Det er ofte vanskelig å si hva som er dansk, og hva som er norsk, for både nordmenn og dansker gjorde seg gjeldende på De britiske øyer den gangen, og de snakket bare dialekter av det samme språket (det som da ofte ble kalt dǫnsk tunga i vid betydning).

I Storbritannia er det dessuten mange stedsnavn av nordisk opprinnelse, for eksempel slike som ender på -by: Grimsby, Hornby.

Det finnes også engelske ord som er lånt fra fransk, men som fransk en gang har fått fra dansk eller norsk. Et eksempel er equip, som kommer av skipa (‘få i stand, organisere’, jamfør samskipnad).