Språkspørsmål og svar

Svar

Det spørst kva du meiner. Dette er to nokså ulike handlingar!

Lukasevangeliet kapittel 18 fortel om den sjølvgode farisearen og den audmjuke tollaren som gjekk opp til tempelet for å be. Om tollaren står det i nynorskbiblane (vers 13) at han «slo seg for bringa», og i bokmålsbiblane at han «slo sig for sitt bryst» (1930) eller «slo seg for brystet» (1978 og 2005). Så sa han: «Gud, ver meg syndaren nådig!»

I gamle dagar kunne det rett nok heite at den ovannemnde tollaren «slog sig paa sit bryst», men i dag kan vi gå ut frå at det er dette som gjeld:

Å slå seg for brystet (nynorsk òg for bringa) er eit uttrykk for hugbrot, trege og anger. (Eit minneteknisk knep kan vere å halde det saman med at noko fell ein tungt for brystet.)

Å slå seg på brystet er uttrykk for styrke og byrgskap, ja, for å bryste seg. (Vi ser snarare føre oss ein Tarzan-figur enn ein tregande tollar.)

Å slå seg til brystet, som òg førekjem på nettet, er det ikkje noko som heiter.

Mange, til og med kjende forfattarar, blandar saman uttrykka, men det kan vi slett ikkje tilrå, endå danskane til ein viss grad gjer det. Dei har sett opp ei alternativ tyding av å slå sig for brystet på fyrsteplass i Den Danske Ordbog. Det norske Akademis ordbok opererer også med en positiv tyding 2.

Hovudproblemet er nett at folk bruker for brystet i staden for på brystet, kanskje fordi det kling meir litterært og finare. Det ser nesten ut til at svenskane var fyrst ute med samanblandinga, jf. Svenska Akademiens ordbok, der forklaringa er at farisearen er gjord til brystslåar ved ein minnefeil. Slik vart det å slå seg for brystet uttrykk for sjølvgodheit:

slå sig för sitt bröst: anv., under anslutning till uttr. brösta sig, yfvas, uppkommen gm minnesfel, i det att man felaktigt tillagt den själfgode fariséen i den nytestamentliga berättelsen om fariséen o. publikanen den åtbörd gm hvilken publikanen ger uttryck åt sin förtviflan

Om det er uråd å halde uttrykka frå kvarandre, som Google-søk kan tyde på at det er, må rådet vere å liggje heilt unna varianten med for og heller omtale anger med andre ord.

Engelsk har forresten beat one's breast i den bibelske tydinga (som står i kontrast til chest-thumping).

Sjå elles denne nettsida om preposisjonsbruk.

Svar

Her er det flere mulige problemstillinger, men det korte svaret er ja, hvis ordet brukes i en uhøytidelig tekst.

Under oppslagsordet balle i Tanums store rettskrivningsordbok og Bokmålsordboka finner du balla med forklaringen ‘testikkelpung’. I samsvar med et normeringsvedtak fra 1995 er dette bestemt form av ei balle. Både det grammatiske kjønnet og begrepsomfanget kan diskuteres. Testikkelpung skal nok kunne omfatte pungen med ballene. Pungen eller ballene alene står ofte for begge deler.

Fra ball i hankjønn flertall til balle i hunkjønn entall

Opphavet til hunkjønnsordet balle er «reanalyse» (grammatisk omtolkning), som er et språkvitenskapelig uttrykk for at en misforståelse begynner å leve sitt eget liv i språket. Mange ord og uttrykk begynner sin tilværelse slik og blir (med rette) oppfattet som riktige til slutt.

Balla er opprinnelig ballane, regelrett avhogd til balla i oslomålet og i dialektene i det nordlige omlandet, helt på linje med gutta for guttane (‘guttene’). I vanlig bokmål heter det samme nettopp ballene, og ellers i landet stort sett ballan(e) eller balla. Når gutta ifølge Bokmålsordboka er en akseptabel form i visse uttrykk («de store gutta»), bør balla også være en akseptabel flertallsform av hankjønnsordet ball i uttrykk som «rett i balla».

For dem som snakket tradisjonelt oslomål med -a som flertallsendelse i hankjønn og intetkjønn, var balla før opplagt det samme som ballene, altså bestemt flertall av en ball. Det er derfor ganske usannsynlig at reanalysen til ei balle har skjedd i folkelig oslomål (i øst). Trolig har formen balla vært i bruk i ungdomsspråket i det meste av byen, og så har den blitt omtolket der kjennskapen til det tradisjonelle bøyningssystemet har vært minst (kanskje helst i vest). For mange i byen er det blitt et hunkjønnsord som kan omfatte både steinene og pungen. For disse språkbrukerne gir en ball kanskje ikke mening alene i anatomisk forstand. Det nyere uttrykket å ha baller knytter seg likevel til det gamle ball og neppe til ei balle. Det er nok med ett par, tross alt.

(For ordens skyld til slutt: Siden norske hunkjønnsord i nyere bokmål også skal kunne ha felleskjønn, finner vi formen en balle – ballen, med tostavingstonelag, i ordbøkene. Det er nærmest en papirballe som er med i rettskrivningen bare for å ivareta symmetrien i systemet.)

Synonymer, stilleie og litterære baller

Baller har alltid også hett steiner. To gamle og mer spesifikke norske ord for testikkel er eiste (og eistekorn, eistestein) og kodd/kødd. Det mest nøytrale ordet i bokmål er testikkel, men det kan virke ganske papirknitrende i mange sammenhenger. Pungen kan passere i sakprosa, for alternativet scrotum faller ikke naturlig for de fleste. Balla hører hjemme i mer private og uhøytidelige sammenhenger, helst muntlig, og selvsagt der det passer i skjønnlitteraturen. Balla stod trolig på trykk for første gang i en romanoversettelse fra 1949, ikke lenge etter ballene, som (i denne betydningen) passende nok debuterte i en bok fra Steensballe forlag i 1947.

Svar

Å være (vel) skåren for tungebåndet (eller tungebandet) betyr å ha lett for å snakke, å være veltalende.

Tungebåndet er et bånd som forbinder tunga med bunnen av munnhula, og hvis dette båndet er for stramt, hemmer det taleevnen. En kan da få skåret opp båndet litt for å gjøre det lettere å snakke. Det er den konkrete bakgrunnen for uttrykket.

Det er nok blitt ganske vanlig å snu om på logikken i bildet. For den som ikke kjenner til det nevnte inngrepet, høres det jo ikke så bra ut med skjæring i munnen. Noen mener at allerede Ludvig Holberg brukte uttrykket i den nye betydninga i Erasmus Montanus (1731):

Der faar I en Mand, som I kand tale med; thi den Karl er ikke skaaren for Tungebaandet ...

Men dette er usannsynlig! Verken i dansk eller i norsk litteratur før 1900 finner vi spor av en slik omvendt oppfatning, og Holberg skriver selv om «at løse sit Tungebaand» i en annen sammenheng, nettopp om det å få tunga på glid. Redaktørene av Ordbog over det danske Sprog mener det er en feil i Erasmus Montanus, og at det skulle ha stått «ikke ilde skaaren». Slik står det i noen seinere utgaver. Men merk at det er ingen ringere enn mor Nille som ytrer replikken ovenfor (om sin sønn Erasmus), så dette kan jo være mor Nille-logikk (altså en forvirret ytring) og dermed tilsiktet komikk fra Holbergs side.

Ei engelsk-dansk ordbok fra 1754 har denne opplysninga:

Svar

Kort sagt: Det tradisjonelle er «til overmål». Vi kan tilrå å bruke det. «Alt» kan vere innblanda frå andre uttrykk.

Ei grundigare vurdering følgjer nedanfor.

Eit søk i aviskjelder viser tilhøvet mellom uttrykka over tid:

Den blå grafen er litt misvisande, for han viser òg bruken av uttrykket til overmål i ei anna tyding. Den vanlegaste tydinga før i tida var beint fram ‘meir enn normalt mål’, medan den vanlegaste tydinga no er ‘dessutan, attpåtil, på toppen av det heile’, ofte med underforstått kritikk eller anerkjenning.

Før oftare slik: Eg har forklart meg til overmål (= meir enn nok)
No oftast slik: Eg har forklart meg og til overmål sagt orsak (= attpåtil)

I det siste dømet er overmålet = orsakinga. Det å leggje til alt berre tilslører logikken. Det blir nesten som å seie på all toppen for på toppen.

Går ein til det store tekstkorpuset på nb.no, finn ein at alt-tillegget tok til å spreie seg like før krigen, og at det er i ferd med å ta over. Biletet er altså ikkje heilt ulikt det vi ser ovanfor.

Grunnen til at alt har snike seg inn, er nok at det finst andre uttrykk som liknar (til alt hell, til all lykke).

Svar

Oftast er det nok med å starte og å stoppe. Starte opp kan ein langt på veg greie seg utan, medan oppstart ikkje berre kan skiftast ut med start. Og stoppe opp inneheld ein nyanse som ofte er verd å få fram.

Starte

Noko kan starte av seg sjølv (x startar), og nokon kan starte noko (NN startar x). Det fyrste er såkalla intransitiv bruk, det andre er transitiv bruk, det vil seie at verbet tek objekt. Opp er vanlegare i transitiv tyding enn i intransitiv: Setninga (han eller ho) starta opp motoren er relativt vanlegare enn motoren starta opp. Men obligatorisk er ikkje opp i noko tilfelle.

Ein semantisk grunn til å velje opp kan vere at det gjev ei kjensle av ekstra sats. Rytmen i setninga kan òg kalle på ei ekstra staving somme tider. Elles vil nok generell engelskpåverknad fremje varianten med opp.

Auken i bruken av starte opp heng òg saman med at substantivet oppstart er på frammarsj (sjå grafar til slutt nedanfor). I ein del tilfelle verkar start av eller på noko ikkje heilt dekkjande for oppstart. Oppstart har langt på veg trengt ut det tradisjonelle igangsetjing i mange uttrykk, til dømes i kombinasjon med prosjekt og reguleringsarbeid.

Mange spør om det er god språkbruk å seie «verksemda startar opp igjen til hausten», og då svarar vi gjerne at det er nok med startar, og at det framleis er råd å bruke meir tradisjonelle uttrykk, som byrjar/begynner, tar til og blir sett i gang. Uttrykk som «med oppstart i haust» kan vere vanskelege å tolke: Er det noko nytt som blir sett i gang, eller noko gammalt som tek til att? Men uttrykket er opplagt kome for å bli.

Stoppe

Verbet stoppe kan òg vere både intransitivt og transitivt, men her ser vi nesten det motsette av tilfellet ovanfor, altså at opp blir brukt mest intransitivt (altså utan objekt): «Ho stoppa opp og såg seg ikring.» (Transitivt derimot: «Ho stoppa maskinen.») I moderne norsk blir uttrykket stoppe opp dessutan helst brukt om opphald, små pausar, ikkje om endeleg stans. Det viser gjerne til noko spontant – jamfør at ein ikkje godt kan seie «stopp opp» til nokon som arbeider, eller «Eg har tenkt å stoppe opp om ein time». (Særleg blant born blir «stopp opp» brukt i staden for «hald opp», men det er ei anna sak.)

Det kan altså vere litt meir «sakleg» grunnlag for «å stoppe opp» enn for «å starte opp». Men òg i dette tilfellet kan det vere lydlege eller rytmiske grunnar til at folk vel varianten med opp.

Når starta det?

Å stoppe opp er så gammalt i litteraturen at det ikkje er verdt å leite etter opphavet.

Starte i tydinga ‘byrje’ (begynne) er eit lån frå engelsk start. Ordet er rett nok i slekt med eit eldre norsk verb starte, som heng saman med sterte, sturte og styrte. Dei sistnemnde orda viser til noko brått, og det heng att noko av det i importordet starte, som er nesten einerådande om igangsetjing av idrettstevlingar. Men det bråe er stort sett borte no – det heiter til og med treg start! Start blir brukt på stendig fleire område, og for mange er det nok vorte heilt dekkjande for bokmål begynnelse og nynorsk byrjing, utan omsyn til måten.

Uttrykket starte opp er snautt 110 år gammalt i skrift. Til å byrje med (i starten!) handla det mest om oppstart av anlegg, motorar og andre nye tekniske vedunder. Elektrisk straum var ofte inne i biletet. Verbet starte utan opp er ikkje veldig mykje eldre, og det vart i byrjinga mest brukt om å setje i gang verksemder og forretningar eller å leggje ut på ekspedisjonar og reiser, ikkje minst med nye framkomstmiddel som flygemaskinar. Substantivet start vart mykje brukt for avreise, og ikkje minst vart det sentralt i sportsspråket, jf. startskot.

Eit søk i digitaliserte tekstar hos Nasjonalbiblioteket viser dette om den relative utbreiinga av transitivt starte (opp) og to synonym i norske avisspalter:

Det er ikkje så lett å sjå, men varianten med opp har hatt ei tidobling sidan 1960, medan varianten utan har hatt ei tredobling. Her er eit døme på utviklinga av den intransitive bruken (utan opp):

Til slutt to utklipp som syner tevlinga mellom oppstart og synonyme substantiv:

Svar

For det første heter det skjells år. Skjell er et annet ord for skille eller forskjell. I gammelnorsk var ordet skil. Det betydde også vett og forstand, for å forstå er blant annet å kunne skille eller skjelne, ikke minst mellom rett og galt.

Skjells år har også vært skrevet skjels år i norsk og dansk-norsk. På nynorsk skrives det skils år, som kan uttales /sjéls år/.

Når?

Å få vett og bli voksen er jo en gradvis prosess (jf. verbet å vitrast), men tre kjente grenser i denne sammenhengen er skolemoden alder, konfirmasjonsalder og myndighetsalder.

I gammelnorsk opererte man med skilningaraldr i tillegg til samvizkualdr ‘bevisst alder’ og skynsemdaraldr ‘fornuftsalder’. Det var et relativt begrep. Se også dansk skelsalder og skelsår, svensk skälsålder og engelsk age of discretion og age of reason.

I religiøs sammenheng har uttrykket en spesiell betydning (jf. latin aetas eller anni discretionis), men grensa har ikke ligget fast, jf. denne fotnoten fra boka Konfirmasjonen i reformasjonstiden (1966):

Det var ikke siste gang grensa ble skjøvet på, se Barn og nattverd (1981). Men å skyve den opp mot pensjonsalderen er ikke rimelig, hverken i religiøs eller verdslig sammenheng. Hvis man mener at noen drar på åra eller er tilårskommen, får man heller si det.

Hverken sjelesår eller skjellsord

At det skulle handle om sjela (sjels år og alder), er en over 150 år gammel misforståelse. Kanskje gir uttrykket mening for dem som bruker det, men vi fraråder å bruke det i samme betydning som skjells år.

Noen mener at det ikke bare handler om sjel, men at sjela kommer lovlig seint i livet, i alle fall for den første dessertgenerasjonen:

arbeidsstokken [blir] eldre på grunn av [at] de store barnekullene fra 40-årene etterhvert nærmer seg sjels år og alder (regjeringen.no)

Til slutt nevner vi skjellsord og alder, en humorklisjé som snart er like vanlig som det opprinnelige uttrykket.

Svar

Denne bruken av ordet er både ganske ny og veldig gammal. Den nye bruken av simpel er nok resultat av engelskpåverknad – og han er tydelegvis eigna til å auka generasjonskløfta.

På norsk har enkel lenge vore det vanlegaste ordet for det som heiter simple på engelsk. Difor heiter det enkelt og greitt, ikkje simpelt og greitt. I eldre landsmål og dialekt heitte enkel gjerne einfelt og uvand (vand er ‘vanskeleg’).

Simpel er fyrst og fremst eit nedsetjande ord, nesten på line med sjofel. Men innimellom finn vi nøytrale uttrykk som simpelthen (= ganske enkelt), simpelt fleirtal og di simple plikt. Det er restar av ein eldre tilstand der simpel beint fram tydde enkel. Hadde dei unge reist 150 år attende i tida, ville dei (tilfeldigvis) blitt rett forstått akkurat med dette ordet!

Det Norske Akademis ordbok får godt fram det historiske biletet, for her står den moderne (nedsetjande) hovudtydinga sist.

Svar

Tradisjonelt tyder forfordele å gje nokon for lite eller gjere urett mot dei på anna vis. Det er altså det motsette av å favorisere. Vi tilrår å bruke ordet i den tradisjonelle tydinga eller å velje andre ord.

Fleire og fleire bruker det i staden om å favorisere, og denne tydinga er nyleg komen inn i norske og danske ordbøker. Den nye tydinga kan verke meir logisk, men den gamle tydinga må likevel reknast som den rettaste; ho er framleis heilt dominerande i juridisk språk og gjennomarbeidd sakprosa.

Kva skal ein gjere med ordet?

Same kva ein legg i ordet, er det mange som vil tolke det motsett. Ordet er i ferd med å bli eit såkalla pendelord.

Når den nye tydinga er komen inn i ordbøkene, er det fordi ordbøkene er nøydde til beskrive utbreidd faktisk bruk av orda. Meininga er altså ikkje å skifte den gamle tydinga ut med den nye.

Språkrådet rår ikkje frå å bruke eit ord berre fordi nokon mistyder det. Til dømes bør ordet bjørneteneste nyttast i same tyding som før, både fordi vi manglar ei god erstatning, og fordi det er lett å hugse historia bak ordet (bjørnen som slår ei fluge på panna til herren). Det er diverre ikkje like lett å hugse bakgrunnen for forfordele, men det er ikkje noko argument for å la det skure. Ordet er for viktig til det. Skal ordet brukast, bør det vere i den tradisjonelle tydinga.

På den andre sida er det nokså optimistisk å tru at alle kan lære å bruke det rett att. Det tryggaste er ofte å bruke ei formulering alle forstår. Kan det uttrykkjast med «få/gje mindre enn», er ingenting betre enn det. Det er no vanleg å bruke skeivfordeling om sjølve fordelinga, men formuleringa «å skeivfordele nokon» gjev ikkje god meining; ein kan skeivfordele ein arv, men ikkje arvingane. (Før kunne det forresten heite å misbyte på nynorsk, jamfør landssviklova frå 1947.)

Kva kjem det av?

Forfordele har kome inn i norsk og dei andre skandinaviske språka frå lågtysk, der det heitte vorvordelen. Førestavinga for- har ulike tydingar i norsk, som ‘altfor’, ‘føre’ (i tid og rom) og ‘pro’, altså ‘til fordel/føremon for’. Når for- i desse tydingane blir kopla til verbet å fordele, blir resultatet gjerne positivt, så det er ikkje rart at ordet har vorte mistydd.

Men opphavet til forfordele ligg ikkje i ei slik kopling. For- i forfordele har opphavleg ei tyding som kan omsetjast med ‘bort frå’, og resten av ordet er fyrst seinare blitt påverka av verbet å fordele. Opphavleg hang forfordele nærare saman med substantivet fordel ‘føremon’, og bort frå fordel er jo klårt negativt.

Svar

Det hadde vært best om adjektivet samfunnskritisk var entydig knyttet til substantivet samfunnskritikk, og at kritisk i andre sammenhenger (f.eks. helse) var reservert for noe avgjørende negativt, som i «en kritisk situasjon».

Den positive betydningen (‘avgjørende, viktig’) kan dekkes av samfunnsnødvendig og det videre samfunnsviktig, som i samfunnsviktig infrastruktur. I Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa fra 2001 het det nødvendige samfunnsfunksjoner og samfunnsviktige funksjoner, ikke kritiske samfunnsfunksjoner. Det var nok lettere å forstå for folk flest.

Men vi er klar over at utviklingen er kommet langt. Den nye betydningen har festet seg på rekordtid.

Grunnlaget for kriseterminologien etter tusenårsskiftet finner vi for det meste i engelsk.

Se også siste avsnitt i denne artikkelen i Språknytt 2/2017.

Svar

Skråsikker virker ulogisk hvis man tenker på adjektivet skrå. Men opprinnelsen er nok skrauv og skrov ‘noe som ruver’, jamfør skrauv, skrov og å skrøyve.

Det betyr altså nærmest ‘kjempesikker’.

I sørøstnorske dialekter har skrauv- og skrov- vært generelle forsterkere (akkurat som kjempe-). Slik er det også i svenske bygdemål. Et lignende dialektord er skrovstor (uttalt skråstor).

Hvorfor -å-

Skrov/skrauv har også blitt uttalt med /-å-/ eller /-ø-/, og med og uten /-v/. Ordet skrovis har gjerne blitt uttalt /skråis/.

Det er altså ikke så rart at vi fikk skrivemåten skråsikker (skraasikker) da ordet festet seg i skrift rundt 1880. Skrauv- og skrov- manglet klangbunn i det dansk-norske skriftmålet. Skriftbildet skraa- (skrå-) var derimot kjent.

Nedenfor går vi nærmere inn på en annen hypotese: at skrå her står for ‘skinnbok’. Dette er nok for spesielt interesserte og tålmodige.

Skinnteorien: som hånd i fingert hanske

Etymologene Hjalmar Falk og Alf Torp kjente ordet skrauv og mente at skråsikker var skrauvsikker. Ordbog over det danske Sprog har samme forklaring og regner ordet som et lånord fra norsk. Men ifølge Den Danske Ordbog stammer skrå i skråsikker fra det gammeldanske (og gammelnorske) skrá, som er omtalt slik i Bokmålsordboka:

skrå (norr. skrá, egentlig ‘tørt skinnstykke’) om eldre forhold: (skinnbok, pergament med opptegnet) lov, statutt eller lignende // hirdskrå, laugsskrå

Den samme forklaringen finner vi i Norsk Ordbok og naob.no. Det kan jo virke logisk: så sikkert som om det stod eller kunne settes i ei skrå! Men kulturhistorisk er det usannsynlig at skråa skal dukke opp i skråsikker etter å ha vært mer eller mindre borte i den aktuelle betydningen i lange tider. Adjektivet skråsikker ble vanlig i skrift på slutten av 1800-tallet, og på den tida betydde skrå i folkemålet snarere skinnlapp enn lovbok.

Det fantes også et annet skrå som logisk sett kunne vært en aktuell kandidat: låsskrå. Det betyr ‘plate som danner bunn i en lås’. Men det er ingen opplagt grunn til å trekke inn flere kandidater, for det er egentlig ikke noe som mangler i Falk og Torps forklaring. Dersom Falk og Torp har rett i at skrøvsikker har funnes dialektalt, utelukker det at -å- er utgangspunktet; noe slikt er lydhistorisk nærmest umulig.

Negativt eller positivt?

Brukt om personer er ordet sjelden nøytralt eller positivt. Allerede den første forekomsten i norsk litteratur, som vi finner i Alexander Kiellands Arbeidsfolk (1881), er et eksempel på det.

Sikker eller usikker?

Unge dansker er i ferd med å gjøre skråsikker til et pendelord, altså et ord med to motsatte betydninger. Det forringer bruksverdien til ordet kraftig, så det gjelder å bruke ordet mest mulig i den opprinnelige betydningen om man vil berge den. Minst 3 av 15 forekomster av «litt skråsikker» på norske nettsider rommer allerede (mars 2015) den motsatte betydningen. Årsaken til forvirringen er selvsagt den sekundære tilknytningen til adjektivet skrå, som peker mot noe som ikke står så støtt.

Svar

Tradisjonelt sett er trausthet nærmest det motsatte av tristhet og trøstesløshet. Traust er i slekt med tro/tru og det engelske trust (jf. trofast og trustworthy). Trauste ting er sterke, solide og slitesterke. Trauste folk er støe og pålitelige. Men vi har registrert den samme tendensen til betydningsendring som du har.

«En traust sliter» er altså opprinnelig en hedersbetegnelse. Den nye og negative betydningen hadde neppe oppstått hvis trausthet stod like høyt i kurs hos alle.

Den negative betydningen av traust var svært uvanlig før år 2000. Det er fremdeles bare de positive betydningene som er ført opp i Bokmålsordboka og Nynorskordboka (per juni 2022).

En avledning av traust er å trøste, som opprinnelig betyr å sette mot i og gjøre sterkere/traustere. Å trøste seg til noe = å driste seg til.

Svar

Drøyt og vel er det samme, og knapt og snaut er det samme. Man bør holde drøyt/vel klart atskilt fra knapt/snaut, men bøyningen er det ikke så nøye med.

Tradisjonell betydning og bruk

Dette er det tradisjonelle systemet, som de fleste fremdeles holder seg til:

DRØYT/DRYGT/VEL = litt mer enn (også godt og vel)
KNAPT/SNAUT = litt mindre enn (jf. en knapp time) eller akkurat så vidt nok (jf. et knapt flertall)

Også svenskene bruker drøyt (dvs. drygt, som det også heter på nynorsk) og vel (väl), mens danskene heller bruker godt (og vel). Knapt er fellesnordisk. Snaut er særnorsk i nyere riksspråk, men finnes i eldre/dialektal svensk; det skrives snautt på nynorsk og uttales flere steder /snøtt/. Islandsk har rúmlega på plussida og tæplega på minussida.

Her er noen mulige setninger på bokmål:

Etter drøye to år hadde jeg skrevet knapt hundre sider / hadde jeg knapt nok råd til å betale husleia.
Etter vel to år hadde jeg skrevet snaut hundre sider / hadde jeg snaut nok råd til å betale husleia.
Etter litt over to år hadde jeg skrevet litt under hundre sider / hadde jeg bare så vidt råd til å betale husleia.

Sammenhengen avgjør om snaut og knapt betyr ‘så vidt over (et visst mål)’ eller ‘like under’. Det kan være en tendens til at f.eks. et snaut/knapt år oftere enn før blir tolket som ‘så vidt over’ (slik at det faller sammen med nyansen i en snau/knapp seier); i så fall skaper det et press på drøyt.

Om bøyningen: Når det etterfølgende substantivet står i flertall (som i drøyt/drøye to uker), har det sjelden noe å si om man velger drøye eller den adverbielle formen drøyt. Det samme gjelder snaut/snaue, knapt/knappe. Den nyeste av disse variantene er knappe. Drøye var nok vanligere enn drøyt før.

Uansett har det ubøyelige adverbet vel vært det vanligste i skriftmålet i forbindelse med slike overslag på plussida. Drøyt/drøye i den samme betydningen kom for alvor på banen i 1980-åra, og nå er stillinga nokså jevn.

Vakling

Noe som er drøyt/drygt, rekker langt, i motsetning til noe som er knapt eller snaut. De fleste med norsk som morsmål vet at noe drøyt er noe kraftig eller rikelig, og at knapphet er mer eller mindre det samme som mangel. Likevel er forståelsen i endring. Mange unge nordmenn tolker nå drøyt/drygt og vel som ‘cirka’ eller til og med ‘mindre enn’.

Her er resultatet av en uformell undersøkelse Språkrådet gjorde gjennom sosiale medier i slutten av februar 2021. Spørsmålet var altså om uttrykkene drøyt 100 og vel 100 betyr ‘litt under 100’, ‘cirka 100’ eller (som før:) ‘litt over 100’.

Merkelig nok er vel mindre utsatt for semantisk «nedskjæring» enn drøyt hos de yngre, men legg merke til at vel begynte å vakle først.

En grunn til at vel har vaklet i norsk, kan være at vi også har et trykklett vel som signaliserer usikkerhet eller forbehold (jf. «det er vel slik»). Men det forklarer ikke hvorfor godt (også uten vel) har vært utsatt for den samme tendensen i dansk, se nedenfor.

Nordisk tendens

I Danmark er bruken av synonymene godt og vel og godt blitt ustø (se betydning 8.a under godt i Den Danske Ordbog). Uttrykket godt og vel er intakt i selve ordboka, men andre kilder forteller at halvparten av de unge tolket det som ‘nesten’ allerede i 1960-åra.

Danskene bruker ikke ordet drøjt slik vi gjør, men svenskene bruker drygt. En undersøkelse utført av Institutionen för svenska språket ved Gøteborgs universitet kan tyde på at nordmenn ligger et drøyt eller snaut hestehode foran svensker i vaklende forståelse:

(Den første søyla = folk som er født på 1940-tallet, den siste søyla = folk som er født på 1990-tallet. Blått = ‘litt mer’, oransje = ‘cirka’ og grått = ‘litt mindre’.)

I den seinere tid har drøyt/vel og knapt/snaut fått kraftig konkurranse av de mindre fyndige, men unektelig lettfattelige uttrykkene i overkant og i underkant. Det kan kaste noe lys over endringer i norsk og dansk, men ikke i svensk, der disse uttrykkene ikke brukes.

Vi kjenner altså ikke hovedårsaken til endringene. Det er velkjent at synonymer ikke holder seg helt synonyme lenge, men det er langt fra noen fullgod forklaring.

Svar

En bjørnetjeneste er «tjeneste» med negative konsekvenser, egentlig en ikke-tjeneste. Ordet henspiller på en fabel av franskmannen Jean de La Fontaine (1621–1695). Fabelen forteller om en bjørn som ville jage ei flue fra sin herres nese med en stein, men kom i skade for å knuse herrens hode.

Dette brukes som et bilde på både små og store utilsiktede negative konsekvenser. Hvis man gjør barna uselvstendige med overdreven hjelp, er det en typisk bjørnetjeneste i tradisjonell forstand.

Når man har hørt om Fontaines fabel, bør det være lett å huske hva bjørnetjeneste betyr. Det er ikke som med forfordele og mange andre såkalte pendelord (ord som skifter betydning) som det kan være vanskelig å forstå bakgrunnen for.

Merk at koseordene bjørneklem og bamseklem ikke har noe som helst med bjørnetjeneste å gjøre. Men det kan hende at nettopp disse ordene har påvirket bjørnetjeneste i «positiv» retning.

Lurt å kjenne og bruke uttrykket i den gamle betydningen

Det kan faktisk være en bjørnetjeneste å ikke lære barna den tradisjonelle betydningen av ordet bjørnetjeneste. Hvis man ikke kjenner den betydningen, vil man misforstå mange nye og gamle ytringer i både norske og utenlandske tekster. Vinner den nye betydningen fram, mister vi dessuten et fyndig uttrykk på norsk, for alternativet er en omskrivning med flere ord. Man kan altså gjøre hele ordforrådet en slags bjørnetjeneste.

Ordet i andre språk, og opphavet

Ordet eller begrepet er kjent i bl.a. tysk (Bärendienst), svensk og dansk. Fransk har le pavé de l'ours ‘bjørnestein’ (for bjørnen brukte en stein, se nedenfor), mens service d'ours er mindre kjent. Engelsk mangler begrepet. Når bjørnetjeneste oversettes til engelsk i ordbøkene, kan det være slik:

bjørnetjeneste: disservice (meant for somebody's good), well-meant but very awkward help; å gjøre noen en bjørnetjeneste: to do somebody a disservice, to do somebody a bad turn

Historien om denne «tjenesten» er eldre enn La Fontaine. Den kan visstnok spores tilbake til India, der det er en ape som gjør bjørnetjenesten.

Illustrasjon av J.J. Grandville, lagt ut av Bibliothèques de Nancy på flickr.com.