Språkspørsmål og svar

Svar

Mer er komparativ av mye, og flere er komparativ av mange. Når vi har med en samlet størrelse eller mengde å gjøre, f.eks. store eller avrundede tall, er hovedregelen at vi bruker mer i stedet for flere (og mindre enn i stedet for færre enn). Når individene trer tydelig fram (for eksempel fordi de er relativt få), blir flere mer naturlig enn mer.

Eksempel:

– Jeg har plukket mer bær enn i fjor.

Dine to første eksempler er klare «mer»-tilfeller:

– Mer enn to milliarder år.
– Mer enn hundre personer var til stede.

Men vi bruker helst «flere enn» (og «færre enn») når individene/eskemplarene står klart for oss eller er relativt store. Eksempler:

– Jeg har solgt flere biler enn i fjor.

Det samme gjelder når individene er få:

– Mer/flere enn tjue mennesker omkom.
– Det er to mer/flere enn i fjor.

Avstanden til tingene eller menneskene man omtaler, spiller en viss rolle. Velger man «mer» i det siste tilfellet ovenfor, virker perspektivet kanskje mer statistisk, som her:

– Mer enn én av fem har prøvd cannabis.

Her viser én til tjue prosent av fem snarere enn til et individ.

Det virker som om mange nå bruker flere der mer før var vanligere. Det kan virke hyperkorrekt. Man trenger ikke være redd for å tøye «mer» ganske langt. Vi finner alt fra «meer end fire mennesker» hos Holberg til «mere end ti mennesker» hos Nordahl Rolfsen.

Den språklige sammenhengen

Også substantivet ordet står til – og ikke minst sammenhengen (f.eks. fangst og fiske) – kan være styrende. Det heter for eksempel «mange/flere elefanter», men «mye/mer torsk», sjelden «mange/flere torsker».

Av og til har vi en ganske klar arbeidsdeling mellom ord på samme område, her mennesker og folk:

– Flere mennesker enn i fjor. (Sjelden «mer mennesker».)
– Mer folk enn i fjor.

«Mer» kan være umulig av grammatiske og logiske grunner:

– Flere av deltakerne var fra Bergen. («Mer av» brukes helst om masser.)
– Vi vurderer å kjøpe flere eksemplarer. (Her viser flertall soleklart til enkeltindivider.)

«Mer enn» + tall er likevel noe av en fast frase:

– Vi vurderer å kjøpe mer (flere) enn fem eksemplarer / mer enn fem hundre eksemplarer.

Flere lag (mer/flere på flere nivå)

De to siste eksemplene dine har en ekstra vri. Her blir det litt komplisert.

«Mer klimagass» er riktig uansett, mens «flere klimagasser» bare er riktig hvis det er flere ulike (slags) gasser. I bruksspråket finner vi også hybridvarianten «mer klimagasser». Det er uklart om den tilfører noe, men den må nok uansett godtas som en avart av «mer av klimagasser».

I tilfellet med rovdyrskader er «flere» og flertall helt i orden. Riktignok kan «flere skader på sau» i teorien tolkes som flere skader på hvert dyr, men det kan man trygt se bort fra her. Også «mer rovdyrskade» kan brukes ubøyd, på linje med «mer skade» (tilsvarende «mer trøbbel» ved siden av «flere problemer»). Varianten «mer rovdyrskader» skulle da være overflødig, men den kan ikke kalles gal.

Svar

Om lag betyr det samme som omtrent eller cirka. Dette er ord eller fraser som nettopp er ment å være anslagsvise og ikke presise.

En vanlig tolkning av «om lag 25» vil nok være «nærmere 25 enn 20 eller 30», og slik kan det godt brukes. Men dette er ikke noe fasitsvar. Hva som ligger i «om lag» o.l., er helst et praktisk, teknisk eller juridisk spørsmål, og det er ikke vårt ansvarsområde.

Svar

Uttrykksmåter som «et iskaldt glass med melk» og «en varm kopp med kaffe» er ikke uvanlige i talemålet, og de kan uten videre godtas i de fleste sjangrer og sammenhenger.

Uttrykket et glass melk er en såkalt mengdehelhet bestående av mengdeordet et glass + artsordet melk. Det du reagerer på, er altså at adjektivet iskaldt står til mengdeordet i stedet for til artsordet (melk).

Men det er rimelig å se det slik at adjektivet står til helheten (glasset med melk), og da er uttrykksmåten mer logisk tilfredsstillende.

Hvis du vil lese mer om dette, kan du slå opp i Finn-Erik Vinje: Moderne norsk (Universitetsforlaget 1987), side 192. Vinje nevner der formuleringen «en sterk kopp med kaffe», som han vil godta. Noen vil nok skille etter sjanger.

Svar

Begge ordene, akkurat som de fleste, kan brukes om alt fra ‘over halvparten’ til ‘nesten alle’. Vi vil tro at det ofte brukes om et solid flertall, men det er ikke noe krav til ordet. Det finnes mange synonymer med like uklar betydning. Man kan f.eks. like gjerne bruke storparten i alle sammenhenger.

Ifølge Bokmålsordboka har ordene disse betydningene:

flesteparten ‘de fleste’ (flesteparten støttet forslaget)

flertall ‘største del av en samling eller gruppe, mengde som utgjør mer enn halvparten, majoritet’

Flesteparten er et allmennord uten helt avgrenset betydning. Det samme gjelder mestepart, størstedel, storpart, størstepart og flere andre i samme gate.

Ikke engang flertall/majoritet er entydig, derfor har vi termer som simpelt og kvalifisert flertall.

Utviklingen

Et søk i bokkilder på nb.no viser hvordan storparten, som kanskje var det vanligste i norsk talemål, brøyter seg fram forbi synonymene med største- fram mot midten av århundret, men taper terreng igjen fra 1960-åra, da mesteparten tar over i mer eller mindre samme betydning.

Flesteparten har hverken den sterkeste tradisjonen eller den største utbredelsen. Mange føler nok at de må bruke dette ordet når tellelige ting er i fokus, men det er ikke nødvendig.

Svar

Det normale og nøytrale i dag er i utgangspunktet lave og høye priser og å koste mye. Det er først og fremst selve varene, ikke prisene, som er billige eller dyre. Men uttrykksmåtene billig pris og betale dyrt er ikke så gale som man kanskje skulle tro.

Andre varianter kan være mer tvilsomme.

Billig pris/penge, rimelig pris, lav pris

Før i tida brukte man gjerne ordet billig i stedet for rimelig. Og priser kan heldigvis være rimelige. «Billige priser» har således fulgt oss fra gamle dager og kan ikke stemples som feil. Problemet er at billig oftest ikke blir forstått som rimelig, men som ‘med lav pris’, og da skurrer det for mange.

Fremdeles kan man forresten få noe for «en billig penge»; det er et fast uttrykk som må godtas uten videre. Vi har også «rimelig penge»; det er nok en nyere vri, men gal er den ikke.

Billig pris og i alle fall billig penge er altså greit til sitt bruk, men i nøytral sakprosa i dag heter det helst rimelig eller lav pris.

Dyr og høy

Uttrykket dyr pris er også nokså gammelt, men det har ikke vært vanlig. Dyr penge er en nyere sammenblanding. Koste dyrt finner vi allerede hos Ludvig Holberg, men så blir det helt borte før det kommer tilbake etter år 1900 med grunnlag i engelsk (cost dear).

De eldste og vanligste kombinasjonene er betale dyrt og betale en høy pris. Disse uttrykkene, særlig betale dyrt, brukes helst i overført betydning.

Om pengebeløp heter det nå høy pris i nøytralt språk.

Råd

Bruk gjerne tradisjonelle formuleringer som å få noe for en billig penge, eller å betale dyrt for noe, men er du i tvil når du skal omtale priser, så hold deg til høy og lav.

Bruk helst ikke metonymien høy prislapp, som mange har tatt i bruk. Det er ikke stort mer logisk enn stor eller lang prislapp!

Svar

Det kan være nok med skråstrek hvis det i praksis ikke er til å misforstå.

Skråstrek betyr her det samme som eller. Eller kan i vanlig norsk bety to ting, se dette eksemplet:

X eller Y = X/Y

1) enten X eller Y
2) X eller Y eller begge

Variant 1 kalles eksklusiv disjunksjon, mens b kalles inklusiv disjunksjon. For variant 2 brukes stadig oftere formelen og/eller i stedet for bare eller.

Formelen er ikke feil, men den brukes ofte i utrengsmål. Hvis det først er nødvendig å presisere, kan det være bedre å skrive fullt ut nettopp «X eller Y eller begge (deler)», som er lettere å oppfatte.

Nødvendig?

Presiseringen og/eller er ofte unødvendig utenfor matematikken og logikken.

Vi mener «eller begge deler» bør kunne forenkles til eller når det er en selvinnlysende lesemåte. Her er et eksempel:

programmet [gjelder] for personer som er dømt for overtredelse … og som har problem med alkohol og/eller annet berusende eller bedøvende middel

Det sier seg selv at kombinasjonsbrukere er inkludert. Derfor er det nok med eller.

Jo mer man bruker formelen og/eller der man trygt kunne stolt på sammenhengen og fornuften, desto vanskeligere gjør man det for andre å bruke en enklere formulering. Jo sjeldnere eller alene brukes som inklusiv disjunksjon, jo større fare er det for at ordet automatisk tolkes som en eksklusiv disjunksjon. Den generelle faren for misforståelse kan altså øke fordi man i enkelttilfeller garderer seg mot misforståelse ved hjelp av overpresisering.

Svar

Kor stort problem upresist fagspråk er i dagleglivet, varierer frå sak til sak, og av og til er det ubetydeleg. Vi trur nok folk flest veit kva 3,75 % rente inneber, men det hjelper jo lite dersom det finst eit mindretal som mistyder og kanskje hamnar i eit uføre. Så ingenting er betre enn om ein spanderer «p.a.» eller beint fram «årleg» etter rentesatsen i dei viktigaste samanhengane.

Banktilsette, som du, kan nok betre enn Språkrådet vurdera kor viktig det er å vera nøyaktig på dette punktet.

Svar

Drøyt og vel er det samme, og knapt og snaut er det samme. Man bør holde drøyt/vel klart atskilt fra knapt/snaut, men bøyningen er det ikke så nøye med.

Tradisjonell betydning og bruk

Dette er det tradisjonelle systemet, som de fleste fremdeles holder seg til:

DRØYT/DRYGT/VEL = litt mer enn (også godt og vel)
KNAPT/SNAUT = litt mindre enn (jf. en knapp time) eller akkurat så vidt nok (jf. et knapt flertall)

Også svenskene bruker drøyt (dvs. drygt, som det også heter på nynorsk) og vel (väl), mens danskene heller bruker godt (og vel). Knapt er fellesnordisk. Snaut er særnorsk i nyere riksspråk, men finnes i eldre/dialektal svensk; det skrives snautt på nynorsk og uttales flere steder /snøtt/. Islandsk har rúmlega på plussida og tæplega på minussida.

Her er noen mulige setninger på bokmål:

Etter drøye to år hadde jeg skrevet knapt hundre sider / hadde jeg knapt nok råd til å betale husleia.
Etter vel to år hadde jeg skrevet snaut hundre sider / hadde jeg snaut nok råd til å betale husleia.
Etter litt over to år hadde jeg skrevet litt under hundre sider / hadde jeg bare så vidt råd til å betale husleia.

Sammenhengen avgjør om snaut og knapt betyr ‘så vidt over (et visst mål)’ eller ‘like under’. Det kan være en tendens til at f.eks. et snaut/knapt år oftere enn før blir tolket som ‘så vidt over’ (slik at det faller sammen med nyansen i en snau/knapp seier); i så fall skaper det et press på drøyt.

Om bøyningen: Når det etterfølgende substantivet står i flertall (som i drøyt/drøye to uker), har det sjelden noe å si om man velger drøye eller den adverbielle formen drøyt. Det samme gjelder snaut/snaue, knapt/knappe. Den nyeste av disse variantene er knappe. Drøye var nok vanligere enn drøyt før.

Uansett har det ubøyelige adverbet vel vært det vanligste i skriftmålet i forbindelse med slike overslag på plussida. Drøyt/drøye i den samme betydningen kom for alvor på banen i 1980-åra, og nå er stillinga nokså jevn.

Vakling

Noe som er drøyt/drygt, rekker langt, i motsetning til noe som er knapt eller snaut. De fleste med norsk som morsmål vet at noe drøyt er noe kraftig eller rikelig, og at knapphet er mer eller mindre det samme som mangel. Likevel er forståelsen i endring. Mange unge nordmenn tolker nå drøyt/drygt og vel som ‘cirka’ eller til og med ‘mindre enn’.

Her er resultatet av en uformell undersøkelse Språkrådet gjorde gjennom sosiale medier i slutten av februar 2021. Spørsmålet var altså om uttrykkene drøyt 100 og vel 100 betyr ‘litt under 100’, ‘cirka 100’ eller (som før:) ‘litt over 100’.

Merkelig nok er vel mindre utsatt for semantisk «nedskjæring» enn drøyt hos de yngre, men legg merke til at vel begynte å vakle først.

En grunn til at vel har vaklet i norsk, kan være at vi også har et trykklett vel som signaliserer usikkerhet eller forbehold (jf. «det er vel slik»). Men det forklarer ikke hvorfor godt (også uten vel) har vært utsatt for den samme tendensen i dansk, se nedenfor.

Nordisk tendens

I Danmark er bruken av synonymene godt og vel og godt blitt ustø (se betydning 8.a under godt i Den Danske Ordbog). Uttrykket godt og vel er intakt i selve ordboka, men andre kilder forteller at halvparten av de unge tolket det som ‘nesten’ allerede i 1960-åra.

Danskene bruker ikke ordet drøjt slik vi gjør, men svenskene bruker drygt. En undersøkelse utført av Institutionen för svenska språket ved Gøteborgs universitet kan tyde på at nordmenn ligger et drøyt eller snaut hestehode foran svensker i vaklende forståelse:

(Den første søyla = folk som er født på 1940-tallet, den siste søyla = folk som er født på 1990-tallet. Blått = ‘litt mer’, oransje = ‘cirka’ og grått = ‘litt mindre’.)

I den seinere tid har drøyt/vel og knapt/snaut fått kraftig konkurranse av de mindre fyndige, men unektelig lettfattelige uttrykkene i overkant og i underkant. Det kan kaste noe lys over endringer i norsk og dansk, men ikke i svensk, der disse uttrykkene ikke brukes.

Vi kjenner altså ikke hovedårsaken til endringene. Det er velkjent at synonymer ikke holder seg helt synonyme lenge, men det er langt fra noen fullgod forklaring.