Språkspørsmål og svar

Svar

Språkrådet anbefaler sterkt å skrive «på Island». Mønsteret «i + statsnavn» står sterkt, men noen unntaksløs regel har det aldri vært.

Det er ikke noe argument i denne sammenhengen at Island er en selvstendig stat og ikke bare en øy. Også Cuba er begge deler, og det heter på Cuba på norsk. Regelen med på foran øynavn gjelder uavhengig av den politiske statusen. I har aldri hatt monopol på å være «statspreposisjon». Det er dessuten lite praktisk å skille mellom Island som øy og Island som stat.

Noen viser til at islendingene selv bruker preposisjonen í foran landsnavnet. Det stemmer ikke helt. Tradisjonell språkbruk på islandsk er (stort sett) á Íslandi, der á svarer til på. (Norsk på kommer av upp-á ‘oppå’, og Íslandi er dativformen av Ísland.) Nå heter det riktignok også á Írlandi, á Ítalíu m.m. på islandsk, men det er uansett ikke avgjørende, for hvert språk har sin egen tradisjon for omtale av andre land.

Rota til i Island finnes hovedsakelig i dansk skriftspråk (helt tilbake i skriftspråket fra kolonitida, da hensynet til Island som stat var fraværende), mens på Island har ubrutt tradisjon og rot i felles norrøn språkbruk. På kan forresten brukes på dansk også.

Les mer om preposisjoner ved stedsnavn på nettsidene til Språkrådet.

Svar

Tradisjonelt heter det helst «på Haiti», men i dag anbefales «i Haiti» når man sikter til staten, og «på Hispaniola» når man sikter til øya.

Språkrådet har etter et vedtak 22. november 2000 anbefalt Hispaniola som navn på øya som er delt mellom staten Haiti i vest og Den dominikanske republikk i øst.

Columbus kalte hele øya Hispaniola. Etter frigjøringskampen tidlig på 1800-tallet ble navnet Haiti brukt både om øya og om staten vest på øya. Haiti var urfolkets navn på hele øya.

I vanlig norsk tale og skrift må man regne med å se «på Haiti» brukt for både «på øya Hispaniola» og «i staten Haiti».

Svar

Tradisjonelt heter det ingen av delene på norsk.

De to formuleringene er mer eller mindre direkte oversettelser av «I did it for a reason». Den minst direkte oversettelsen, med «av», knytter seg til eksisterende norske uttrykk som «av den grunn», «av grunner som …».

På norsk starter vi vanligvis i en annen ende: «Det var en grunn til at jeg gjorde det»

En grunn til at den engelske uttrykksmåten fester seg, er nok at vi gjerne vil kunne starte som på engelsk med oss selv og gjerningen i fokus: «Jeg gjorde det …». Bordet fanger, og vi må ty til direkte oversettelse av resten.

Vi kan eventuelt si «Jeg hadde en grunn til å gjøre det» eller «Jeg gjorde det ikke uten grunn», men det er ytringer som krever litt mer planlegging.

Svar

Det spørst kva du meiner. Dette er to nokså ulike handlingar!

Lukasevangeliet kapittel 18 fortel om den sjølvgode farisearen og den audmjuke tollaren som gjekk opp til tempelet for å be. Om tollaren står det i nynorskbiblane (vers 13) at han «slo seg for bringa», og i bokmålsbiblane at han «slo sig for sitt bryst» (1930) eller «slo seg for brystet» (1978 og 2005). Så sa han: «Gud, ver meg syndaren nådig!»

I gamle dagar kunne det rett nok heite at den ovannemnde tollaren «slog sig paa sit bryst», men i dag kan vi gå ut frå at det er dette som gjeld:

Å slå seg for brystet (nynorsk òg for bringa) er eit uttrykk for hugbrot, trege og anger. (Eit minneteknisk knep kan vere å halde det saman med at noko fell ein tungt for brystet.)

Å slå seg på brystet er uttrykk for styrke og byrgskap, ja, for å bryste seg. (Vi ser snarare føre oss ein Tarzan-figur enn ein tregande tollar.)

Å slå seg til brystet, som òg førekjem på nettet, er det ikkje noko som heiter.

Mange, til og med kjende forfattarar, blandar saman uttrykka, men det kan vi slett ikkje tilrå, endå danskane til ein viss grad gjer det. Dei har sett opp ei alternativ tyding av å slå sig for brystet på fyrsteplass i Den Danske Ordbog. Det norske Akademis ordbok opererer også med en positiv tyding 2.

Hovudproblemet er nett at folk bruker for brystet i staden for på brystet, kanskje fordi det kling meir litterært og finare. Det ser nesten ut til at svenskane var fyrst ute med samanblandinga, jf. Svenska Akademiens ordbok, der forklaringa er at farisearen er gjord til brystslåar ved ein minnefeil. Slik vart det å slå seg for brystet uttrykk for sjølvgodheit:

slå sig för sitt bröst: anv., under anslutning till uttr. brösta sig, yfvas, uppkommen gm minnesfel, i det att man felaktigt tillagt den själfgode fariséen i den nytestamentliga berättelsen om fariséen o. publikanen den åtbörd gm hvilken publikanen ger uttryck åt sin förtviflan

Om det er uråd å halde uttrykka frå kvarandre, som Google-søk kan tyde på at det er, må rådet vere å liggje heilt unna varianten med for og heller omtale anger med andre ord.

Engelsk har forresten beat one's breast i den bibelske tydinga (som står i kontrast til chest-thumping).

Sjå elles denne nettsida om preposisjonsbruk.

Svar

Det stemmer nesten. Vi har disse rådene:

• Vurder sammenliknet med og særlig enn før du tyr til i forhold til.
• Bruk ikke i forhold til når en enkel preposisjon kan gjøre nytten (til, for, om, med osv).
• Bruk ikke i forhold til som tekstbinder, men velg heller tradisjonelle uttrykk som «når det gjelder», «med tanke på» og liknende.
• Ikke vær redd for å bruke i forhold til der det faktisk er best, eller der det ikke finnes noe skikkelig alternativ.
  

Sammenlikning

Enn er ofte best til sammenlikning

I forhold til er opprinnelig først og fremst et sammenlikningsuttrykk. Her har det i prinsippet godkjentstempel, men det er ikke alltid det beste alternativet. Før du skriver i forhold til, bør du vurdere om du kan bruke det elegante lille ordet enn i stedet. Større enn er oftest bedre enn stor i forhold til. Når enn ikke fungerer, må vi ty til lengre uttrykk: sammenliknet med (5 stavelser) / jamført med (3 stavelser). Disse alternativene passer kanskje best når uavhengige ting av liknende slag sammenliknes.

Sammenlikning av før og nå: omskriving oftest best

Ytringer om endring kan ofte skrives om slik:

Dette er en økning på x i forhold til i fjor > fra i fjor
Det er uendret i forhold til tidligere > Dette er som før

X varierer i forhold til y bør deles mellom

1) forholdet mellom x og y varierer
2) x varierer med y

Forhold kan være best i noen tilfeller

1) Når du er fristet til å bruke i relasjon til, relativt til og liknende.

2) Når det dreier dreier seg om proporsjoner, som del i forhold til helheten eller noe annet i forhold til en målestokk: Nesen hans er liten sammenliknet med (= mindre enn) en snabel, men stor i forhold til fjeset. (Sammenliknet med blir her noe misvisende.) Nesen er altså forholdsvis stor. Men glem ikke enkle faste uttrykk: stor i forhold til alderen > stor for alderen.

3) I mange helt åpne spørsmål: Hvor stor er a i forhold til b? (Er a større enn b? er mindre åpent.)

4) I enkelte statistiske sammenhenger. I statistikk bør språket være så enkelt som mulig, men ikke enklere. Det er lett å forstå at et land har 0,5 eller 7,5 sauer per innbygger. Men hvis landet f.eks. har flere trafikkdrepte per innbygger enn noe annet land, skurrer det litt. Da bør det hete: i forhold til innbyggertallet eller skrives helt om.

Preposisjon

Preposisjonene setter ting i forhold til hverandre. Derfor kaller danskene dem forholdsord. Uttrykket i forhold til dekker så å si alle preposisjonene samtidig.

Uttrykket kan derfor være nødvendig i åpne spørsmål og i omtale av andre udefinerte forhold. Da sitter de andre preposisjonene på gjerdet. Eksempler: Hvor ligger rådhuset i forhold til stasjonen? Mammutens knokler lå ikke helt riktig i forhold til hverandre. Jernene skal vris i forhold til hverandre.

Men vri jernene 30 grader fra hverandre! Et svar eller en presisering kaller oftest en spesifikk preposisjon ned fra gjerdet. Melder det seg et innarbeidet uttrykk, bruker vi det. Man må altså vri hjernen og omstille seg fra kontekst til kontekst.

Av og til er det umulig å bruke en mer presis preposisjon, fordi vi ikke har tradisjon for det: A har en utdypende funksjon i forhold til b. Da må vi kanskje godta det, eller skrive helt om (a utdyper b).

De oppblåste autentiske forholdseksemplene nedenfor bør punkteres med mer presise preposisjoner:

• norske regler er i stor grad bundet i forhold til av EØS-avtalen
• rettigheter i forhold til etter loven
• hva andre etater gjør i forhold til for å avklare forventninger
• begrunnet pragmatisk i forhold til ut fra særskilte hensyn
• det må skaffes mer informasjon i forhold til om helsemessige aspekter
• å arbeide aktivt i forhold til med kommunene for å etablere rutiner
• informasjon i forhold til om timeplanen
• ordningene skal vurderes i forhold til mot reglene for statsstøtte
• kommunene er forberedt i forhold til på utbrudd av smittsomme sykdommer
• en restriktiv holdning i forhold til til å åpne opp for petroleumsvirksomhet

Tekstbinding

I forhold har spredt seg kraftig både på bekostning av enkle preposisjoner og på bekostning av sammensatte uttrykk som gjerne brukes til tekstbinding. Det gjelder blant annet

når det gjelder, som gjelder, med tanke på, med hensyn/omsyn til

Eksempel:

• I forhold til den arktiske framtida var paneldeltakerne nokså positive.

Hva betyr dette? Å være positiv i forhold til noen (= sammenlignet med) betyr å være mer positiv. Å være positiv til noe er å være for det. Her passer ingen av delene. Vi må gjette. Løsningen er trolig med tanke på. Å være positiv med tanke på noe kan skrives om til å se lyst på noe.

Det er ikke tette skott mellom de tre bolkene i denne artikkelen. Og én regel gjelder uansett: Vri forholdet til du finner det enkleste uttrykket!

• studenter som viser liten evne i forhold til å mestre læreryrket > evne til å mestre ... > er dårlige læreremner
• like oppfatninger i forhold til situasjonen > av > samme syn på
• dette skaper utfordringer i forhold til å skaffe kompetent personell > når det gjelder å skaffe > gjør det vanskeligere å skaffe
• EØS-avtalen gir Norge forpliktelser i forhold til å måtte avgi data til undersøkelser > når det gjelder å > Etter EØS-avtalen må Norge ...

Svar

Du kan trygt si at du er fritatt for militærtjeneste.

Tradisjonelt heter det for det meste frita for i de fleste uttrykk (fritatt for ansvar, skyld o.a.), men vi vil ikke si at frita fra er feil. Begrepene å være fri for noe og å være fri fra noe er sammenfiltret langt bakover i språkhistorien.

Fra hevder seg best foran å, når en person er subjekt, altså når en person ber om eller har fått fritak fra/for (plikten) til å gjøre noe. Det Norske Akademisk ordbok viser hovedmønsteret.

Svar

Fagnemnda i Språkrådet vedtok i 1995 å rå til «i begynnelsen av» framfor «på begynnelsen av».

Det tradisjonelle er «i begynnelsen av». «På begynnelsen av» var lite brukt i skrift før 1980.

Men i den andre enden av hendelsesforløpet, altså ved slutten, må vi godta «på». Det kan hete både «på slutten av» og «i slutten av».

Noen ganger passer det med «ved slutten av» og «ved begynnelsen av».

«På begynnelsen» kan komme av påvirkning fra «på slutten», som har mange år på baken. Bruk av «på» i andre tidsuttrykk (som «på 1900-tallet») kan ha fremmet «på» foran både «slutten» og «begynnelsen».

Svar

Hjelpe å kan brukes i begge disse betydningene og har lang tradisjon.

En språkprofil hjelper oss helst til å skrive godt, og hvis vi tilbyr personlig letehjelp i butikken, hjelper vi noen med å finne fram. Preposisjonen kan ofte sløyfes.

Flere eksempler

Noen kan altså hjelpe oss med noe vi driver med, særlig hvis de er til stede sammen med oss og hjelper til med det:

Hun hjalp meg (med) å bære ut sofaen.

Videre kan noe eller noen hjelpe oss til å nå et mål:

Det/hun/han hjalp meg til å bli et selvstendig menneske.

Før var det nok vanligere å bruke til også om mer direkte og personlig hjelp (jf. med).

Som sagt kan preposisjonen ofte sløyfes.

Det finnes også en variant med i som av og til kan passe når noe (upersonlig) hjelper i en situasjon man allerede er i:

Det kan hjelpe deg i å stå imot fristelsene. (Jamfør: Jeg kan hjelpe deg med å …)

Denne varianten er sjelden og neppe noen gang obligatorisk. Men det heter selvsagt:

Hjelp oss i arbeidet med det og det.

Svar

Det er egentlig ikke noe galt med dette uttrykket, men noen regner det som dårlig språk. Skriv heller «har tenkt å» hvis du vil unngå kritikk.

«Tenkt å» uttrykker akkurat det samme med færre ord og er slik sett et hakk bedre.

Mange skriver og spør hvorfor noen sier «tenkt til å». Vi har ikke fasiten, men til gjengjeld minst fire ulike hypoteser. Du må nok sette ned lesehastigheten hvis du har tenkt (til) å sette deg inn i dem.

1 Smitte fra lyst til å

Til i uttrykket ha lyst til kan ha smitta direkte over på ha tenkt å, som ligger i samme gata. Det kan også ha skjedd indirekte: Man ser at det er riktig å skrive har lyst til å, mens man selv sier for eksempel /har løst å/. (Ha lyst å er riktignok like riktig og gammelt som ha lyst til å, men det forandrer ikke saken.) Sier man /har tenkt å/, kan man komme til å tro at det mangler en preposisjon der også.

2 Til kommer av t-en i tenkt

Kort sagt: /tenktå/ og /lystå/ = /tenkt-te-å/ og /lyst-te-å/.

Mange steder heter til bare /te/. Tenkt til å må da bli /tenkt-(t)e-å/ og i farten /tenktå/. Folk som sier /tenktå/, men som også sier /te/ for til, kan komme til å tro at de sier tenkt til å litt slurvete, og derfor tar de med til når de skriver. I så fall har vi det som kalles hyperkorreksjon – retting i utrengsmål. I neste omgang kan et tydelig uttalt «til» komme inn i talemålet.

På nettet er det nå snart like vanlig å bruke «jeg har tenkt til å» som «jeg har tenkt å» (182 000 mot 335 000 ifølge Google i april 2015). Vi ser også at noen skriver «har/er begynt til å» (istedenfor «har/er begynt å»). Det styrker mistanken om at «til» kan være ei hyperkorrigert utbygging av t-en i partisippformer som «tenkt» og «begynt». At «til» brukes mest i perfektum, styrker mistanken ytterligere (færre skriver nok «jeg tenker til å»).

3 Eg tenkjer te (til) = Eg tenkjer å

I mange dialekter har selve infinitivsmerket å hett te (til): «Eg tenkjer te gjera det». «Eg har tenkt å» uttales akkurat som «Eg har tenkt til»: /eg har tenkt te/. Seinere har det blitt mer og mer å for infinitivs-te i slike dialekter, men noen te kan ha blitt omtolka til til på veien, og å kan da ha bli lagt til for å få det «komplett» i samsvar med det man tror er skolegrammatikken. Problemet med denne hypotesen er at den helst gjelder vestnorsk, men mange som skriver tenkt til å, er østlendinger. Det er ikke vanlig på Østlandet å si «tenkte» eller «tenker til å» i preteritum og presens.

4 Fra «eg er tenkt (til) å» eller «eg har tenkt meg (til) å»

I mange dialekter kan «eg er/var tenkt (til) å» brukes ved siden av «eg har/hadde tenkt (til) å». (Eller «er/var tenkt te» ved siden av «har/hadde tenkt te»).

Dette er gammelt i store deler av Norge. Det kommer av refleksiven tenkjast = tenkje seg: Siden tenktest er tungt, er det blitt omdannet til vanlig partisipp med passiv. «Eg tenkjest/tenktest» blir altså «Eg er/var tenkt» i stedet for det logiske «Eg tenkjer/tenkte meg». (Dialektalt finst òg er/var tenkst te.)

Her et utklipp fra Norsk mållæra av trønderen Ivar Høyem (1880), se det andre markerte eksempelet:

I hardingen Olav H. Hauges dagbøker finner vi begge varianter (dessuten med og uten «til»):

• Eg [...] var tenkt å lata vera alt saman.
• Eg er tenkt å kalla det «Revebjøllor i grustaket» [...]
• Og enno hadde eg ikkje byrja med det eg var tenkt til [...]
• Eg har tenkt å skriva um Nygard.

Vi finner dessuten denne beslektede formuleringen:

• [...] temperaturar langt under og yver det gradestokken var tenkt til

Det svarer til det første eksemplet hos Høyem ovenfor. Her er noe eller noen uttenkt eller eslet til noe av noen (eller så å si av skjebnen). Dette er også gammelt i norsk og fremdeles vanlig.

Når noe(n) kan være tenkt til å være eller gjøre noe, må noen (f.eks. man) rent logisk kunne tenke det/dem til dette. Man kan da også tenke seg (selv) til noe (jamfør å bestemme seg til å gjøre noe, som var vanlig før). Derfra er veien kort til bare å tenke til å gjøre noe

5 Intet nytt?

Av forklaringene ovenfor er nok den første i kombinasjon med den andre best. Men alle kan være overflødige. Slår vi opp i Ordbog over det danske Sprog, ser vi at «tenke til å» slett ikke er noe nytt, det er tvert om utdødd i dansk! Og hvem er det som bruker uttrykket før det forsvinner? Jo, nordmannen (mer eller mindre) Ludvig Holberg. Det er altså fullt mulig at dette hele tida har eksistert som en understrøm i norsk språk. Tenke seg til!

† tænke til (at gøre noget). alle de, som havde Huuse, Gaarde og Jorde (i Kbh.), skulde tænke til at planke og broelægge samme Stad. Holb.​DH.I.654. Kand et Menneske da ikke selv merke, at det er ikke den rette Vey at gaae paa, naar han opvækkes til Vrede? . . førend han vil tænke til at giøre andre ondt, giør han sig selv det verste Onde. Mossin.​Term.578. † m. inf. styret af til. Faae hand en ulykke, der enten har deponerit eller tænkt til at deponere min Livs Tid. Holb.11J.II.1. Er vel dend stakkels (gamle) Mand klog, at hand vil tenke til at giffte sig med een Pige paa 18 Aar. KomGrønneg. III.245. den gemene Mand, hvorpaa man, for Mængdens skyld, ingen vis Tal kand give, tænker jeg ikke til at ville her opregne. Schousbølle.​Saxo.218.

Svar

Når du vet at det er gammelt i dialekten, må du selvsagt kunne si det, men det kan være risikabelt å skrive det. Vi anbefaler til (å) i skrift.

Uttrykket å gle seg på noe (eller på å gjøre noe) er eldgammelt i mange dialekter, og der har det ingenting å gjøre med nymotens overdreven bruk av på (jf. for eksempel «å ha et møte på» det og det temaet i stedet for «om»).

I nynorsk kan vi bare fraråde uttrykksmåten varsomt, siden den har vært såpass utbredt i dialektene. Men i bokmål er det mer problematisk å skrive «å glede seg på». Selv om det strengt tatt ikke er feil, vil det ganske sikkert bli oppfattet slik!

Det er med andre ord lite lurt å skrive «jeg har gledet meg på eksamen» på eksamen. Skriver du en personlig tekst i en annen sammenheng, er det kanskje ikke så farlig hva du velger.

Svar

Det kan man nok, men det er helt unødvendig, og det kan bli oppfattet som dårlig norsk eller i verste fall feil. Det er ren oversettelse fra engelsk.

Språkrådet anbefaler ikke oversettelseslån fra engelsk der vi har fullgode formuleringer fra før.

Å foretrekke er konkret sett å trekke noe fram foran noe annet, ikke å løfte det opp. Derfor heter det:

Han foretrekker vin framfor øl.

Tradisjonelt heter det også blant annet:

Han velger heller vin enn øl.
Han vil heller ha vin enn øl.
Han liker vin bedre enn øl.

Han velger vin i stedet for øl.

Svar

Når ein diskusjon involverer to eller fleire partar (som i eit ordskifte), er det vanleg og rett å kalle det ein diskusjon OM noko.

Når diskusjon tyder ‘kritisk undersøking/vurdering’, er det rettast å kalle det ein diskusjon AV noko. Men det er vanlegare (både på bokmål og nynorsk) å kalle det drøfting.

Svar

Begge deler er gammelt og riktig i norsk. Om dagen er det vanligste.

Varianten med for er mindre brukt og kan muligens regnes som mer dialektal, men den finnes nok i alle landsdeler.

Også varianten «ganger om dag» (med dag i ubestemt form) er god norsk, selv om den er mindre brukt i skrift.

Svar

Vi anbefaler «ambassadør i Tyskland», eller mer presist: «ambassadør i Berlin». «Ambassadør til» er nok blitt vanligere på grunn av påvirkning fra engelsk.

Embetsmannsspråk eller engelsk?

I gamle dager utstyrte man gjerne fyrster og embetsmenn (især prester) med et til + stedsnavn (jf. «hertug til Holsten», «sogneprest til Bø»). Denne språkbruken er nok blitt styrket av at man ble utnevnt til et embete. Men det er nok ikke dette som er årsaken til at «ambassadør til» har spredt seg i nyere tid.

Norsk ambassadør i moderne forstand (knyttet til en fast norsk ambassade) er hovedsakelig et etterkrigsfenomen. Norske konsuler, ministre (ved legasjoner), gesandter og sendemenn går lenger tilbake i historien.

Det har alltid kunne hete at noen er blitt sendt som sendemann, gesandt eller ambassadør til et sted, men dette er nok heller ikke utgangspunktet for økningen i til-bruk, for før het det oftest også å være gesandt eller sendemann i (norskamerikanske aviser var tidligst ute med til her). Utsending til og delegert til virker mer patent, jf. den nære forbindelsen med sende til og delegere til, men også disse ordene følges tradisjonelt helst av i.

Hovedgrunnen til at ambassadør i nyere tid oftere utstyres med preposisjonen til, er nok ganske enkelt at det heter ambassador to på engelsk.

Mulige bruksområder: flere land og internasjonale organisasjoner

Lars Vikør har sendt denne kommentaren til artikkelen ovenfor.

«Ambassadør til» har ein funksjon når ein slik person dekker fleire land. Norges ambassadør «til» Aust-Timor bur i Jakarta og er også ambassadør «til/i» Indonesia. Indonesias ambassadør «til» Island bur i Oslo og er også Indonesias ambassadør «til/i» Norge. Dette er vel ikkje noko uvanleg, heller, ikkje minst i tider med sparepolitikk.

Dette er altså et mulig bruksområde for preposisjonen til.

Et annet mulig bruksområde for til er organisasjonsnavn, jamfør Norges ambassadør til/i FN (for Norges FN-ambassadør). Men også her er det i som har lengst fartstid.

Utviklingen

Flere har skrevet til oss og hevdet at diplomatiet har sitt eget språk, og at det der heter «til». Det er godt mulig. Det er ikke rart at de som hører «ambassador to» oftest, oversetter det direkte til norsk. Slik har kanskje «ambassadør til» blitt til, som fagsjargong. Tallene nedenfor taler tydelig om at «ambassadør til» ikke primært har opphav i norsk skriftspråk. Tallene skriver seg fra søk i en avisbase (nb.no). Du kan selv gjøre boksøk på nb.no og få bekreftet at det er «i» som dominerer, også i tidlige tekster fra Utenriksdepartementet o.a.

Norges ambassadør til

Norges ambassadør i

Svar

Det heiter stort sett blanding av A og B på både nynorsk og bokmål.

Blanding mellom har blitt brukt litt i tydinga krysning mellom (dvs. resultatet av kryssing, altså paring av ulike slag), men vi kan sjå bort frå denne varianten.

Svar

Man kan kjøpe både fra og av litt avhengig av sammenhengen, men ikke minst kan man kjøpe hos, som du selv skriver. Hos er nok den mest egnede preposisjonen i dette tilfellet, dersom det er snakk om Blomqvist Kunsthandel.

Av er ikke feil, men kan være problematisk fordi «kjøpt av Blomqvist» isolert sett kan bety at det er Blomqvist som har kjøpt noe. Og ellers er av mest aktuelt når man kjøper noe av en person, det brukes sjeldnere om kjøp fra et firma.

Fra antyder ofte geografisk avstand, altså at den aktuelle varen kan være bestilt og fraktet fra et annet sted (at Blomqvist holder til i en annen by, for eksempel), men dette er bare en mulig og ingen nødvendig tolkning.

Enda flere preposisjoner kan kombineres med kjøpe; for eksempel kjøper man i butikker og på torg. Men det er en annen sak.

Svar

Nøydd til (og bokmål nødt til) er det tryggaste valet i skrift, det vil seia det mest nøytrale.

Varianten nødt for kom inn i litteraturen frå talemålet for litt over hundre år sidan, fyrst i lokalaviser, så i romanar, særleg i replikkar.

Nødt for dukkar opp i eldre kjelder frå både Trondheim, Bergen og området rundt Oslofjorden. I nynorsk kjem varianten med for til syne seinare enn i riksmål/bokmål, og han held seg lenge mest i sørvest. Mykje tyder på at han har storparten av røtene sine i norsk bymål.

Før år 2020 nemnde Bokmålsordboka berre nødt til, men no har for kome med. Nynorskordboka har lenge hatt begge variantar i tillegg til berre nøydd å (litt avhengig av samanhengen). Det Norske Akademis ordbok har med nødt for, men stemplar det som «dialektalt». Norsk Ordbok, som har med mykje tilfang frå talemålet, nemner både nøydd om, nøydd for og nøydd til.

I eldre nynorskordbøker finn vi berre nøydd om og nøydd til. Det er desse variantane som har vore dei vanlegaste i tradisjonelt bygdemål. I tillegg har vi altså det snaue nøydd å – og dialektalt på Vestlandet nøydd te, særleg dei stadene der å tradisjonelt heiter te.

Uttrykket heng saman med seiemåten å nøyda nokon til noko, der nøyda tyder ‘tvinga’.

Svar

Vi anbefaler én om gangen.

Av gangen, oftest uttalt /a gangen/, er en omtolkning av ad gangen, som til dels har blitt uttalt på samme vis. Ad gangen, som skriver seg fra dansk, virker ganske stivt og formelt i dag.

Svar

Preposisjonen av er den vanligste i overført betydning i dag, altså «i kjølvannet av noe» (jf. in the wake of). Men på og etter, som var vanligere før, har også sin plass.

På
er lite brukt nå, men var svært vanlig før, både i norsk og dansk. Fridtjof Nansen skriver i Fram over Polhavet av alle ting at «ræven rangled i kjølvandet på en eller anden bjørn».

Etter
I På ski over Grønland skriver samme Nansen om å rusle i «kjølvandet efter skuden». (Også her er sammenhengen mildt sagt utypisk, for skuta er i dette tilfellet en kjelke, men det forandrer ikke saken.) «Etter» passer ofte bra i overført betydning også: I en historiebok fra 1883 står det at «Toryarne … styrde i Kjølvatnet etter Metternich», og Per Sivle skriv ein stad «når de held dykk i kjølvatnet etter meg». Det er logisk nok. Hvis vi hadde brukt synonymet kjølstripa i dette uttrykket, ville jo etter vært det naturlige valget.

Til
har også vært brukt en del. Men det passer bedre om personer og institusjoner enn om abstrakte ting som kriger og andre hendelser.

I overført betydning har genitivsuttrykk som «i krigens kjølvann» vært det vanligste i bokmål.

Andre ord

I folkemålet langs kysten har man brukt et enkelt gammelt ord i stedet for det sammensatte kjølvann, nemlig vor eller vorr. I Norsk Ordbok finner vi eksempelet «dei rodde i vorren etter oss». Men knapt noen andre enn Olav Duun har brukt uttrykket litterært. (Ellers finnes ordet vòk på Vestlandet i samme betydning som engelsk wake, men det er betydningen ‘råk’ som er den primære. Vor(r) er et mer allmenngyldig ord for kjølvann. I samme leia ligger for øvrig vode /våe/, men det brukes helst om far etter noe levende, og gjerne på land.)

Statistikk

Her er litt statistikk fra nb.no med antall treff og første år. Det er en del feilkilder her, for eksempel treff på overgang mellom settninger «… i kjølvandet. Efter …»

kølvandet efter 9 (1840 >)
kjølvandet efter 33 (1877 >)
kjølvatnet etter 187 (1883 >)
kjølvannet efter 96 (1925 >)
kjølvannet etter 925 (1939 >)

kjølvandet af 23 (1863 >)
kølvandet af 33 (1889 >)
kjølvandet av 7 (1907 >)
kjølvatnet av 893 (1915 >)
kjølvannet av 8 081 (1923 >)

kjølvandet paa 47 (1873 >)
kjølvatnet paa 3 (1874 >)
kølvandet paa 9 (1893 >)
kjølvandet på 6 (1897 >)
kølvandet på 87 (1908 >)
kjølvannet på 1325 (1920 >)
kjølvatnet på 126 (1927 >)

kølvandet til 0 (3 falske treff)
kjølvandet til 1 (1916, Aftenposten)
kjølvatnet til 189 (1911 >)
kjølvannet til 757 (1929 >)

Svar

Du kan trygt skrive det slik du har gjort det, selv om ta i denne betydningen (= av) ikke står i Bokmålsordboka eller Tanums store rettskrivningsordbok.

Preposisjonen ta er en dialektvariant av ut av (= av), men det ville vært svært upraktisk å sette inn apostrofer for bokstavene u og v for å markere at de er sløyfet («gå 'ta' banen»).

Skrivemåten «gåtta banen», som noen bruker, vil være uheldig fordi den tilslører den opprinnelige betydningen, altså ‘gå av banen’, uten at man får noe særlig igjen for det.

Ta (altså ut av) er egentlig ikke så mye rarere enn på, som kommer av opp + å (i eldre mål het på bare å).

Svar

Det er ikke bare en sammenblanding.

Vi får ta en nærmere titt på både høre på, lytte til og lytte på.

Vi kan høre på nesten hva som helst som er lyd eller formidler lyd. Vi kan høre på musikk, radio og plater.

Vi kan lytte til det samme.

I lytte til radio står radio for radioprogram eller mediet radio. Selve utstyret (radioapparat, platespiller osv.) lytter vi ikke til. Vi kan nok høre på et apparat, men da er det helst for å finne ut om det er noe galt med det.

Å lytte er å høre på noe(n) med en viss (helst positiv) oppmerksomhet, en lyttende innstilling, jamfør substantivet en lytter. Det er i nær slekt med å lyde ‘adlyde’. (I tradisjonell nynorsk brukes lyde/lyda (helst med stum d) om begge deler. Eksempel: «Eg fann ut at eg laut lyda bror min og lyda på Stones-plata.»)

I dansk-norsk skriftspråk på 1800-tallet ble lytte sjelden brukt med på. Det gikk i til, særlig i den positive betydningen vi finner i f.eks. lytte til hvert ord og lytte til gode råd. Det er fremdeles til vi bruker mest når det handler om å ta inn et budskap. Men det er ikke stor forskjell på fjellvettreglenes «Lytt til erfarne fjellfolk» (1966) og et tenkt «Hør på erfarne fjellfolk». Å lytte til råd og å høre på råd er det samme; det betyr helst å rette seg etter rådene, for ikke å si å lyde dem.

Lytte på brukes ikke om slik lytting og er mindre brukt i det hele tatt. Men det er gammelt i både i norsk (se betydning 1 b i Norsk Ordbok) og i dansk (se til slutt under betydning 2.2 i Ordbog over det danske Sprog). Vi har alltid hatt en understrøm med lytte på. I noen sammenhenger er det nettopp dette uttrykket vi bruker, som i «Viktig melding. Lytt på radio for nærmere melding» (varslingssignal fra 1964). Her handler det i første omgang om å skru på apparatet og spisse ørene.

Svar

Det er nok vanligst å bruke «smakebiter fra» når det vises til en rekke ting, og vi vil anbefale det her.

Hvis dere bruker «av», kommer «biter av» i forgrunnen, og det kan bli rart. Ser man for seg noe som et hele som det kan tas stykker av, er jo «av» det rette, jf. «smakebiter av brødet» og dermed overført «smakebiter av det og det materialet», for eksempel. (Riktignok er «det museet har samlet inn» et hele, men rekken av gjenstander klart framme i ytringen.)

Svar

Når noe er i fare, står det PÅ spill. Å sette noe på spill er å risikere (å miste) det.

Dette er et gammelt uttrykk, knyttet til vågespill. Hvis man for eksempel setter livet på spill, «spiller» man med livet som innsats.

Å sette noe i spill er noe litt annet. Det betyr å sette noe i bevegelse, som en ball eller en brikke i et spill. Noe som kommer/er i spill, gjør seg altså gjeldende, men det ligger ikke nødvendigvis i potten. Som overført uttrykk er det ganske nytt i norsk. I Det Norske Akademis ordbok er i spill definert slik: ‘i en tilstand hvor ting (kan) bestemmes, eller defineres på nytt’.

Det er en viss overlapping mellom begrepene: Å sette noe i spill kan jo innebære å sette både dette og andre ting på spill.

Hvis man først og fremst sikter til risiko, bør man likevel velge uttrykket å stå eller sette på spill.

Å være på spill kan forresten også bety å være på ferde, men den bruksmåten er uvanlig nå.

Svar

På Agder er det tradisjonelle uttrykket for landet langs kysten, men det har også kunnet omfatte mer eller mindre av Agder-fylkene. Det har likevel hett i Aust-Agder og i Vest-Agder om hvert fylke for seg.

I bokhylla.no (Nasjonalbiblioteket) ser vi tradisjonell bruk av på i mange boktitler:

• Rikssamlingstid på Agder (1976)
• Kommune- og fylkesblomster på Agder (1997)
• Jernverk på Agder (1986)
• Bygder og byar på Agder (1975)
• Motstandsbevegelsen på Agder 1940-1945 (1992)
  
• Kristenliv på Agder (1948)

Her er det ikke nødvendigvis bare snakk om kystområdene. I Norge vårt land: Daler, fjell og fjordbygder i Sør-Norge (1990) står det til og med om «de indre bygder på Agder».

På kan virke uvant for noen, men det er ingen spesiell grunn til å skifte det ut. Det er likevel vanlig å skrive og si i Agder om Agder i dag. Med referanse til hele det administrative området er det riktig, og det kan nok ikke kalles feil ellers heller.

Historisk

Inndelingen i Aust- og Vest-Agder er snaut hundre år gammel.

På lokalhistoriewiki.no står dette:

Historisk ble navnet [Agder] brukt om de ytre delene av dette området. Navnet skal bety «kant», det vil si kanten av landet mot sjøen. Man kan spore det omkring 1500 år tilbake, da det var et småkongedømme. Det ble senere et fylke, Egdafylki, under Gulatingsloven. Egdafylki ble senere til Agdesiden len, et av hovedlenene.

Det blir omtrent som Møre, som en gang i tida bare var kysten. Navnet kommer av ei rot mor- som henger sammen med gammelnorsk marr 'hav'. I dag omfatter både Møre og på Møre mer av landjorda.

Svar

Det er grovt sett nokså nytt å bruke «spekulere i» for «spekulere på/over». Er ein tradisjonelt innstilt, verkar det gale. Vi vil ikkje tilrå å bruke «spekulere i» på denne måten, sjølv om det er svært vanleg. Å spekulere i noko er helst å pønske på korleis ein kan utnytte det til sin fordel.

Til og med Det Norske Akademis ordbok, som er svært oppdatert, held skiljet ved lag.

Per Egil Hegge har teke ordlaget føre seg i Aftenposten fleire gonger, sist i 2015.

Nedanfor er ein statistikk henta frå nb.no (n-gram-tenesta). Her ser vi utviklinga i aviskjelder dei siste tiåra.

Det er litt underleg at det semantisk nærskylde lure PÅ ikkje har motverka utviklinga. Dette er forresten eit uttrykk som godt kan brukast meir.

Framstillinga ovanfor er noko forenkla. I eldre mål, i svensk og dessutan i danske dialektar finn vi «spekulere i» brukt i vidare tyding. Eit tidleg døme på norsk finn vi i ein ingress frå før krigen: «Tyvene spekulerer i om folk er hjemme.» Ein slik uttrykksmåte kan ha røter i «Tyvene spekulerer i at folk er borte» + «Tyvene spekulerer på om folk er hjemme/borte», men han kan altså òg ha ei eldre rot.