Språkspørsmål og svar

Stadig oftere leser jeg om folk som lener seg på abstrakte ting eller andre mennesker. For eksempel: «Vi lener oss på kunnskap og dyktige fagpersoner.»

Noen lener seg også mot infinitiver og at-setninger: «Jeg lener mot at Liverpool taper» eller «Jeg lener mot å si ja».

Selv lener jeg meg bare på konkrete og solide ting, og da helst for å hvile. Ellers støtter jeg meg, både konkret og abstrakt. Og jeg «heller til eller mot at Liverpool vinner» og jeg «heller mot å si ja». Hvor kommer den nye uttrykksmåten fra?

Svar

Det har vært brukt sporadisk lenge, men den økende utbredelsen de siste tiårene skyldes nok engelsk lean on og lean upon (lean on others, lean on advice osv.) og lean to eller towards.

På norsk heter lean on something tradisjonelt å støtte seg til eller på nynorsk å stø seg til/på (konkret også mot), som du sier. Man kan støtte seg til fagfolk og støtte seg til eller bygge på kunnskap.

Vi har alltid lent oss på norsk også, men da helst konkret (lene seg tilbake, lene seg til veggen osv.).

Å lene seg kan også hete å helle seg (eller halle seg i dialekter og nynorsk). Det som heller, er skrått. Det heter å helle mot den og den oppfatningen eller helle til den og den siden (jf. lean to og lean towards).

Vi anbefaler å bruke støtte seg, helle til osv. så langt det passer.

Etter at Jonas Gahr Støre i 2008 gav ut en bok med tittelen «Å gjøre en forskjell», er dette uttrykket blitt stadig mer brukt om det å bidra med noe ekstraordinært og/eller bety noe spesielt i en sammenheng. Men er det riktig norsk?

Svar

Dette er ganske klart et oversettelseslån fra engelsk, men det kan vanskelig kalles galt, og det er sikkert kommet for å bli. Det betyr likevel ikke at du har noen plikt til å like eller bruke formuleringen.

Hovedproblemet med uttrykket er at det ikke hører til tradisjonell norsk språkbruk å si at en person (aktivt) gjør en forskjell. Uttrykket er fremdeles fremmed for mange.

Hvis det fantes et(t) opplagt dekkende alternativ, ville Språkrådet trolig ha anbefalt dette alternativet, særlig i tekster fra det offentlige, som Språkrådet kan ha en viss innflytelse over. Slik er det ikke, så vi kan bare råde folk til å vurdere ulike eksisterende uttrykk og gjerne tenke seg om to ganger.

Selv om uttrykket er motepreget og delvis importert, fantes det en viss grammatisk grobunn for det i norsk fra før. Vi ser litt nærmere på det grunnlaget nedenfor. Det er mange detaljer, så dette er bare for spesielt interesserte. Kom gjerne med kommentarer.

Grobunnen for uttrykket

Vi kan begynne med en titt på de viktigste relevante tradisjonelle forskjells-uttrykkene i norsk:

1 å gjøre forskjell på/mellom a og b, som er å forskjellsbehandle (f.eks. folk) på ulike måter
Dette uttrykket er gammelt (i dialekt og nynorsk heter det også gjera skil(nad)).

2 å gjøre en forskjell mellom a og b i betydningen gjøre en distinksjon, altså skille logisk mellom
Dette er også gammelt, og mindre brukt i dag (på bokmål brukes gjerne skjelne), så artikkelen «en» kommer neppe herfra. (Saklig beslektet er å se/vite forskjell på, som på nynorsk også heter å vita/sjå skil(nad) på.)

3 at noe gjør (en) (stor/liten) forskjell i betydningen ‘endrer saken, utfallet; gjør noe fra eller til’
Dette uttrykket har vært i bruk lenge, men merk at artikkelen «en» var mindre brukt her før. (Uttrykksmåten er også gammel i nynorsk og dialekter: Det gjer ingen skilnad om dampen er blanda med luft eller ikkje; eller det gjer same skilet ‘går ut på det same’.)

I tillegg har vi fått mer og mer av

å utgjøre en forskjell. Eksempel: «Størrelsen på klørne utgjør den viktigste forskjellen mellom krabbeartene.» Dette uttrykket brukes i økende grad på bekostning av bl.a. «er forskjellen». Det kan knyttes til (3) ovenfor: Størrelsen kan gjøre stor forskjell i et slagsmål. (Det kan også knyttes til (2): På grunn av den «utgjorte» forskjellen kan man se forskjell og om nødvendig gjøre en forskjell mellom krabber av det ene og det andre slaget.)

På engelsk har vi blant annet de to uttrykkene nedenfor (fra ordnett.no). Vi har laget en annen nummerering enn i ordboka for å få det til å passe med lista ovenfor.

3 that makes all the difference eller that makes a great (deal of) difference ‘det gjør stor forskjell, det forandrer saken, det er hele forskjellen’
4 to make a difference = ‘å bety noe’ osv.

Merk at (3) har en norsk ekvivalent med ordet forskjell i, mens (4), som er det uttrykket du spør om, tradisjonelt oversettes ved hjelp av helt andre ord når subjektet er en person. (I dette tilfellet passer å bety noe.)

Den enkleste forklaringen på at vi har fått uttrykket å gjøre en forskjell, er rett og slett at det er et oversettelseslån av det engelske uttrykket i 4. Men det kan også ha litt grunnlag eller støtte i norsk.

Men det er lett å tenke seg en bro fra (3) til (4), med grunnlag i sammensetningen utgjøre + økt bruk av artikkelen en i uttrykk (3). Det er jo ikke langt fra «det kan (ut)gjøre en forskjell» (= ‘det kan spille en rolle’) til «du kan gjøre en forskjell ... » (= «du kan spille en rolle», i betydningen ‘bety noe’). Tar vi utgangspunkt i krabbe-eksempelet, er det i (4) ikke lenger (de store) klørne som (ut)gjør en forskjell, men krabben med de store klørne som vil gjøre en forskjell.

Trengs uttrykket?

Vi har flere tradisjonelle uttrykk for to make a difference i positiv betydning. Vi kan snakke om å gjøre noe viktig eller gjøre noe som monner, vi utretter ting og får til det og det. Også det å ville forandre ting er oftest positivt ment. Videre gjør vi nytte for oss, og sammen med andre bidrar vi. Men noe av dette kan i dag smake for mye av hardt arbeid eller plikt, og det framhever ikke subjektet. Å ville «gjøre en forskjell» handler nok også litt om å ville sette spor etter seg, å synes og gjøre seg gjeldende – å spille en rolle i dobbel forstand.

Nedenfor ser vi bruken av en del uttrykk i henholdsvis bokkilder og aviskilder fra de siste tiårene (nb.no). Grafene skal her bare vise forholdet mellom uttrykkene (de absolutte tallene er underordnet). Vi ser at «gjøre en forskjell» gjør vei i vellinga.

Er uhelse et norsk ord, og hva betyr det i så fall?

Svar

Ordet kommer fra Sverige, der ohälsa er et gammelt ord. Svenskene har ikke ordet vanhelse, så vi har her grovt sett det samme begrepet på to ulike språk.

Tradisjonelt siktet man med ohälsa til et av disse fenomenene: ‘dålig hälsa, klen hälsa, svag hälsa, sjuklighet’ (SAOB). I dag kan ordet på én gang dekke alt som strengt tatt ikke er (god) helse. Helse henger historisk sammen med å være hel. Med strenge krav til «helhet» blir uhelse et svært vidt begrep.

Helsebegrepet og motstykket

Kunnskapsforlagets Medisinsk ordbok sier om helse:

uklart og mangetydig begrep som av Verdens helseorganisasjon er definert som «en tilstand av fullkomment legemlig, mentalt og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom og lyter».

At det trengs et samlebegrep for det motsatte av (god) helse, er sikkert, og det er like sikkert at sykdom ikke er dekkende. Sykelighet brukes allerede om det motsatte av WHOs helsebegrep, men det har også snevrere betydning. På norsk har vi dessuten samlebegrepet vanhelse. Det har nok først og fremst vist til sterkere plager enn dagens uhelse gjør, kanskje fordi tålegrensa var høyere i gamle dager.

Det svenske ohälsebegrepet

I en oppgave i idrettsvitenskap har vi funnet en god framstilling av ohälsa (våre uthevinger nedenfor):

Ohälsa är ett vanligt förekommande begrepp som bl.a. används som ett samlingsnamn för den ersättningsberättigade ohälsa som omfattas av socialförsäkringssystemet. I andra sammanhang kan ohälsobegreppet ha andra betydelser. I Janlerts folkhälsovetenskapliga lexikon (2000 s237) återfinns följande tre definitioner:

• Tillstånd av lättare sjukdom eller försvagade kroppsfunktioner

• Detsamma som sjukdom

• Motsatsen till hälsa

Biomedicinska inriktningar tar stöd i den första definitionen, dvs. man är antingen sjuk eller har hälsa. Har man hälsa förväntas man kunna arbeta (Ekberg 2000). I de andra två definitionerna kan en individ, mer eller mindre, ha hälsa och sjukdom samtidigt och det är dessa definitioner som de humanistiska teorierna anammar (Medin & Alexandersson 2000).

Ohälsobegreppet används ofta som en synonym till sjukdom och för att det ska innefatta alla olika dimensioner tar man hjälp av engelskans illness, disease och sickness vilka har lite olika innebörd. Sammanfattningsvis är hälsa och ohälsa två komplexa begrepp som kan ha flera olika betydelser (Medin & Alexandersson 2000).

Vanhelse i utakt med tida og nabofolkene

Selv om helse har støtte i svensk og brukes en del i dansk, har vanhelse verken støtte i dansk eller svensk. Vanhelse er typisk for norsk, og det er nok en historisk grunn til at vanhelse ikke er en opplagt term i helsestellet. Norsk fagspråk har sterke røtter i dansk. Ennå er ikke engang helse helt innarbeidet for det gamle sundhed(stilstand) og helbred.

Likevel var vanhelse i over hundre år et velfungerende motstykke til helse i skrift (se for eksempel Nasjonalatlas for Norge: Helse). Men så ble det rammet av tidsåndens følsomhet for ord som begynner på van-. Aversjon mot van- er nok et språksosialt faktum, men ikke noe språkvitenskapelig krav. Vanhelse kunne godt ha dekket det svenske uhelse; og hvis det ble brukt like mye, kunne det ha fungert like nøytralt. Fagmiljøet har likevel valgt å åpne for uhelse, jf. disse artiklene i Store norske leksikon og Tidsskrift for Den norske legeforening. Etter som uhelse blir innarbeidet, vil stadig flere oppfatte vanhelse som gammeldags og «sterkt». Dessuten vil uhelse kanskje bli innlånsspesialisert, altså tilpasset en faglig nisje, slik at det etter hvert blir umulig å oppfatte ordene som synonyme. Vanhelse vil på sin side kanskje bli redusert til kraftig skranting av tradisjonelt slag.

Grammatisk greit

Er det noe direkte galt med uhelse, da? Ikke formelt. Ordet kunne i prinsippet når som helst oppstått på norsk, for u + helse er helt normal ordlaging. Det har også funnes dialektalt, og det svarer bra til uhelsig ‘ikkje frisk’ eller ‘usunn’, som har vært brukt ved siden av vanhelsig. Uhelse er dessuten brukt sporadisk i litteraturen, trolig første gang i en bok av Kristofer Janson. Grunnen til at uhelse ikke spredde seg før, var at begrepet, i den grad det trengtes, var dekt av andre ord, danske eller særnorske.

I Bokmålsordboka finner man ordet brunsj, som er sammensatt av ordene breakfast og lunsj. Lunsj er jo innarbeidet på norsk, mens det vel ikke er særlig mange som bruker det engelske ordet breakfast for frokost? Hvorfor ikke innføre den norske betegnelsen frunsj, sammensatt av frokost og lunsj?

Svar

Du kan skrive frunsj, men du kan ikke være sikker på at det blir forstått.

Forslaget ditt er unektelig logisk, og det er ikke noe prinsipielt i veien for å bruke ordet frunsj. Det har vært brukt (sporadisk) i skrift i minst tjuefem år, men det har ikke slått gjennom. Det er derfor litt vanskelig å gi det plass i rettskrivningsordbøkene.

Det kan være verdt å nevne at vi har flere norske ord enn lunsj og brunsj for måltid mellom morgenmat og middag, først og fremst dugurd (av dagverd, jf. nattverd). Det har vært utbredt over det meste av landet til langt ut på nittenhundretallet, men er nesten borte nå. Det lange formiddagsmat har merkelig nok holdt seg bedre.

Vi skal starte en tenketank, tenkesmie eller tankesmie. Hva bør vi velge? Og i tilfelle smie: Bør det hete smia eller smien i bestemt form?

Svar

Dere kan velge selv, men bruk helst ikke tenkesmie, for det er mest naturlig å sette smie sammen med et substantiv for det som smis (f.eks. våpensmie, ljåsmie).

Danskene har valgt tænketank, svenskene tanksmedja. Da think tank ble et norsk fenomen, dominerte avløserordet tenketank i mange år, men tankesmie ser ut til å ha overtatt. Tenketank er velklingende, men tankesmie er klarere og bedre rotfestet i norsk.

Når det gjelder bestemt form av smie, er det ingen tvil om at smia har de sterkeste røttene i norsk talespråk. Den gang det krydde av smier og smeder i landet, var det nesten bare i Bergen det het smien på folkemunne. Men det finnes argumenter for smien også. Bokmålet er i senere tid oppmyket i konservativ retning slik at det nå kan hete både jenten, kuen, solen og smien. Dessuten er det tradisjon i bokmål for å bruke en-endelsen mer om åndens enn om håndens arbeid, så man kan tenke seg en arbeidsdeling mellom den konkrete smia og den «finere» tankesmien. Ulempen er at metaforen blir mindre levende når avstanden til det konkrete øker.

Tankesmia stod sterkest da ordet var ungt, men den språklig sett nykonservative formen tankesmien fikk overtaket omkring 2006. Dere kan jo vie litt av det første møtet til å drøfte hva dere bør velge.

Jeg prøver å finne et ord som uttrykker den følelsen en kan få når noen f.eks. har en fin genser som man selv gjerne ville hatt, samtidig som man unner den andre genseren. Jeg synes misunne, misunnelig og misunnelse passer dårlig om dette. Kan jeg bruke medunne?

Svar

Misunne er i nok utgangspunktet negativt, men sagt med en vennlig tone endrer meningen seg til nettopp det du legger i medunne. Det blir nok sjelden misforstått. Problemet med medunne er at det logisk sett ikke tilfører noe til unne.

Bokmålsordboka har dette (2014):

ikke unne; være bitter eller sjalu over at en annen har visse fordeler og ønske at en selv får de samme fordelene

Men bildet har lenge vært mer nyansert, og det er nok en fellesnordisk tendens. Ifølge Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner kan «Jeg misunner deg» i praksis også bety ‘Jeg skulle ønske det var meg’!

Situasjon og presisjon

Mye avhenger av situasjonen og samtalepartneren. Hvis man sier til samboeren sin: «Jeg er så misunnelig på søstera mi, for hun arvet huset til bestemor», er det trolig den negative nyansen som oppfattes. Sier man til en venn som har fått nytt kjøkken, at man blir helt misunnelig, vil han eller hun neppe ta det ille opp.

Det er ikke alt det finnes egne ord for, men vi kan uttrykke oss greit likevel takket være sammenhengen. Hvis du vil gardere deg, kan du saktens si noe slikt som «Jeg både unner og misunner deg genseren!», men det er neppe nødvendig.

Medunne og unnelig

Ingen kan hindre deg i å bruke medunne, det er faktisk mange som har foreslått ordet. Men vi er litt skeptiske. For hva annet skulle det bety enn å unne alene? Medunnelse sier ikke noe (klart) om at man eventuelt også gjerne ville vært i den andres sko (alene eller sammen med den andre). I både unne og medunne mangler «selvunnelsen».

En annen sak er at det å unne mangler et adjektiv unnelig. Vi har fått forslaget velunnelig fra en innsender (jf. å unne noen vel). Ingen av ordene løser problemet.

Misunnelse har lenge vært tvetydig

Et godt eksempel på misunnelse i betydningen ‘det å unne seg selv noe uten å ville ta det fra andre’ finner vi i Ivar Aasens dagbok 1841. Legg merke til at Aasen måtte forklare meningen nøye.

Bullshit har i flere tiår vært et begrep innenfor forskning og filosofi, etter Harry Frankfurts kjente essay om emnet («On Bullshit»). Hva kan det kalles på norsk? Tullprat, drittpreik eller oksemøkk?

Svar

Man må kunne bruke gode gamle ord som skittsnakk, pisspreik osv. i denne spesialbetydningen, selv om disse ordene gjerne har flere betydninger. Nykonstruksjonen oksemøkk vil vi ikke anbefale.

Rent konkret kan bullshit være ‘oksemøkk’, men på norsk skiller man sjelden slik møkk fra kumøkk/kuskitt (nynorsk også kumøk/kuskit), så ordet har ikke klangbunn i norsk. Hvis man først må ha noe nytt, er det bedre å bygge på bull (se siste bolk nedenfor).

Nok av tulleord fra før

I overført betydning er bullshit ifølge Kunnskapsforlagets Stor engelsk ordbok blant annet pissprat, svada, vrøvl, tull, vås. Det er altså bare tullprat at vi mangler ord for bullshit på norsk.

Dersom shit-elementet endelig må med, har vi fra før skittsnakk (nynorsk skitsnakk) og ei hel ruke med lignende ord, noen med flere nyanser, grensende mot ‘tomprat’. Vi skal heller ikke glemme pølsevev, som er som skapt for Frankfurts spesialbegrep.

Både nylaging og lån er altså ganske unødvendig.

Norsk bull

Nå kan det riktignok tenkes at bull i bullshit opprinnelig ikke er okse. Bull alene betydde ‘tullprat’ i engelsk før bullshit ble vanlig om det samme. Det er trolig en tilfeldighet, men også i islandsk finnes det et bull som betyr ‘tullprat’. Det uttales nærmest /buttl/. Ordet bull er også kjent fra indre Sogn, der uttalt /buddl/, med betydningene ‘bobling’, ‘skvip, søl’, ‘tullprat’. Andre steder i landet har bull hatt betydninger som ‘(vind)pust’ og ‘blaff’.

Hvis tullprat og skitsnakk ikke er bra nok, kan vi alltids låne bull fra engelsk, islandsk og norsk dialekt i betydningen ‘tullprat’. Vi kunne i teorien også ha lagt til norsk -skitt og fått bullskitt (nynorsk bullskit) med tonem 2.

Den norvagiserte formen bullskitt ble brukt allerede i 1959, men har for det meste glimret med sitt fravær siden. Enda tidligere, i 1939, stod ordet i Aftenposten med én t: «[D]e historiene som amerikanerne blandt mannskapet har fortalt, det er hvad vi sjømenn kaller for bullskit.»

Kan narrativ brukes som substantiv på norsk? Hvilket kjønn har det i så fall?

Svar

Ordet kan brukes i faglig sammenheng hvis det er nødvendig, men vurder alltid først om fortelling er dekkende. De fleste som bruker ordet, velger å skrive et narrativ, og slik er det tatt inn i enkelte ordbøker.

Adjektivet narrativ er behandlet slik i Bokmålsordboka:

narrativ (fra lat. av narrare ‘fortelle’) fortellende; som gjelder handlingsgangen i en fortelling

Det betyr altså ‘(som gjelder det) fortellende’, ‘fortellings-’. Eksempel: narrativ struktur, narrativ analyse.

Substantivet er behandlet slik:

narrativ ‘fortelling’ (i flertall: narrativ eller narrativer)

– med eksempelet landets nasjonale narrativ.

I samfunnsdebatten brukes narrativ ofte om en mer eller mindre politisk, ideologisk eller til og med mytologisk preget måte å framstille seg selv, samfunnet eller verden på. Ordet brukes da helst om andres framstilling av noe, gjerne for å antyde at den ikke er helt realistisk eller sannferdig.

Uttrykket grand narratives oversettes gjerne med de store fortellingene på norsk. Et annet ord for disse er metanarrativer.

Vurdering

Substantivet narrativ blir brukt mer og mer i norsk i spesialbetydninger av fortelling. I den grad ordet har en selvstendig og nødvendig funksjon i fagspråket, bør det selvfølgelig brukes der, så presist som mulig, ved siden av adjektivet narrativ og verbalsubstantivet narrasjon.

Det er imidlertid ingen grunn til å skifte ut fortelling, historie og handlingsgang med narrativ i allmennspråket. Det kan dessuten bli oppfattet som jålete.

Vi har ikke oversikt over hvordan ordet brukes i litteraturvitenskapen i dag. Vi kan imidlertid slå fast at substantivet ikke var et oppslagsord i Kunnskapsforlagets Litteraturvitenskapelig leksikon så sent som i 1997.

Eksempler og statistikk

Her er tre eksempler på bruk i norske aviser:

Nedenfor finner du bruksstatistikk, nærmere bestemt treff i artikler (nb.no) ved søk etter bestemt form «narrativet». («Narrativen» kommer først på banen etter 2000.)

I miljøbevegelsen i Norge er aktiviteten dumpster diving blitt ganske vanlig. Det er snakk om skrotsanking/søppelsanking med (gjen)bruk for øye. Hva bør det hete på norsk?

Svar

Søppeldykking er mest brukt. Det er en form for søppelsanking (som altså er et videre begrep).

Konteinerdykking/containerdykking er også foreslått. I tillegg har vi søppelslang. Det er et godt ord, men det er vanskelig å lage et greit ord for «folk som går på søppelslang» (jf. søppeldykker).

Andre elementer som kanskje kunne ha vært brukt, er auk (jf. matauk) og rasking, jf. å raske med seg og raske i betydningen ‘rote i avfall for å finne fôr’.

Nordisk ellers

På dansk heter fenomenet å skralde (skraldning), og skralling ble fort tatt i bruk på norsk da fenomenet ble kjent. Fordelen med dette ordet er at det er kort, og at det kan brukes både om aktiviteten (å skralle) og om dem som utøver den (skrallere). Problemet er at det mangler klangbunn i norsk. Det spiller nemlig på det danske skraldespand og andre skralde-ord som vi ikke har her hos oss.

Svenskene har visst ikke sluttet seg til skrallingen, men holder seg til sopdykning og containerdykning.

På islandsk er gámagrams noe brukt (gámur er konteiner og grams er gramsing).

På radioen hørte jeg nylig en som kritiserte noe han kalte rænten (ræænten), og det var ikke en bergenser som snakket om styringsrenta. Hva kan dette være for et ord? Er det rant? Ordet mangler i Bokmålsordboka, og ifølge Nynorskordboka betyr det ‘trynering til gris’!

Svar

Ordet er (en) rant, men du finner det bare i de største norske ordbøkene og i engelsk-norske ordbøker. Det er et nyere lån fra engelsk a rant.

Det Norske Akademis ordbok oversetter det slik:

lang, energisk (og høyttravende) ytring; tirade

Merk tirade. Et annet ord for det samme er harang. Harang og tirade er også lånord (av eldre dato), men de har den fordelen framfor rant at de uttales slik de skrives.

Noen beslektede begreper: Når du legger ut om noe (særlig i det vide og breie), lirer av deg noe eller drar den faste remsa eller ramsa di, kan det oppfattes som «ranting». Hvis du ikke er prest, men likevel har holdt ei preike, har du ganske sikkert «ranta». Det gjelder også om du har lest noen teksten, holdt en skjennepreken eller lirt av deg ei lekse. Trolig kan de fleste former for ordflom kalles rant. Men man kan altså gjerne kalle det noe annet.

Kan jeg skrive å deite for å date? Eller finnes det kanskje et bedre ord?

Svar

Ordet ikke er normert på norsk, så man kan skrive det som man vil. Vi trenger ikke følge engelsk rettskrivning i Norge.

Det samme gjelder substantivet en date/deit. Bokstavkombinasjonene deit og deite er ledige på norsk, og ordene er unektelig praktiske.

Vi har andre ord for liknende kurtiseringatferd, som stevnemøte, men de fleste vil vel mene at det står for noe annet enn moderne deiting, og at det er utdatert. Det gjelder jo å være noenlunde up-to-date (som imidlertid må skrives som her).

Men i den grad å deite rett og slett er å møte, gå ut med, ha følge med, være sammen med eller være kjæreste med noen, kan man gjerne vurdere å holde seg til det tradisjonelle. Det er tross alt ikke noe helt nytt fenomen det dreier seg om, noe mange av oss er levende bevis på.

Jeg har støtt på ordet blurb i forbindelse med omtaler av bøker og filmer. Hva betyr det?

Svar

På engelsk brukes blurb om en kort reklametekst f.eks. for en bok. På norsk kaller vi dette tradisjonelt for vaskeseddel. Løsrevne sitat brukt i markedsføringsøyemed er blitt kalt skrytesitat.

Ordet blurb kommer fra engelsk, og i Cappelens store engelsk-norsk ordbok (1996) er det oversatt slik:

Ordet kan spores tilbake til begynnelsen av 1900-tallet, da det ble brukt som en hånlig omtale av forlagenes overdrevne skryt på bokomslag. I Online Etymology Dictionary og på Wikipedia kan du lese mer om opprinnelsen.

Selve teksten, som vanligvis står på baksiden av bokas smussomslag, kan bestå av forlagets omtale eller forfatterens omtale. Teksten kan også være utdrag av positive anmeldelser.

På norsk har ordet vaskeseddel lenge vært brukt i den aktuelle betydningen, altså veiledning om innholdet i en bok (eller en film). Opprinnelig var vaskeseddelen ei liste over plagg som ble sendt til vaskeriet. Det mer selvforklarende ordet baksidetekst er også i bruk. I Det litterære system i Norge (1986) er ordene forklart slik:

I boka Om å utgi bøker (1974) omtales både baksidetekst, vaskeseddel og eventuelle sitater (fra anmeldelser) som tas i bruk i seinere markedsføring (s. 119–120).

Forlag skiller av og til mellom blurb og vaskeseddel. Vaskeseddelen er da (hele) forlagets omtale, mens «skrytesitatene» er blurber.

Vi anbefaler å bruke de norske ordene der de passer.

Kva er skilnaden på resirkulering, gjenvinning, attvinning, gjenbruk og ombruk, og kva heiter upcycling på norsk?

Svar

Om vi held oss til nynorsk og til kjeldene vi har sett inn til slutt nedanfor, kan vi koka svaret ned til dette:

attvinning (= ca. resirkulering)
= ombruk + materialattvinning + energiutnytting

upcycling = oppvinning

Men det finst andre måtar å dela det inn på, og då kjem ofte gjenbruk inn i biletet.

Alle prefiksa i desse orda (re-, gjen-, att- og om-) står i praksis for det same: om att. Ein kan òg tolka inn ‘attende/tilbake’ i nokre av dei. Men etymologien til kvart ledd i orda er ikkje avgjerande for bruken i dag. Skal ein forstå kva orda skal tyda, må ein sjå korleis dei har vorte brukte dei siste tiåra. Ingen av orda er særleg gamle i norsk, og noko av variasjonen i ordbruken heng saman med tilhøve i engelsk og dansk.

Studer gjerne avfallspyramiden som er sett inn mot slutten av denne artikkelen, før du les vidare.

Resirkulering

Resirkulering er eit vidt omgrep for prosessar som gjer det mogleg å ta produkt/materiale i bruk på nytt slik at det ikkje endar som avfall (bos, søppel) i avfallsdeponi (før kalla fyllingar) eller i naturen. «Sirkelen» det er tale om, er det økonomiske eller økologiske krinslaupet.

Resirkulering kan femna om det meste som er nemnt her, og ligg då nær attvinning i den vidaste tydinga av ordet, men ordet blir òg brukt i trongare tyding om materialattvinning.

Døme på vid definisjon: Resirkuleringsutvalet sin definisjon av avfallsresirkulering frå 1973 og Ordbok for restprodukter og avfallshåndtering frå 1986. Døme på trong definisjon: Wikipedia-artikkelen «Waste hierarchy», der det er skilt mellom recycle og reuse.

Ombruk/gjenbruk

Ombruk og gjenbruk har opphav i allmennspråket, der

å bruke noe om igjen = å bruka noko om att

Som ein ser, byggjer gjenbruk og ombruk på ulike element i det same uttrykket (altså om att / om igjen).

(Ein kan skilja mellom ombruk og sjølve attvinningsprosessen førebuing til ombruk, sjå forureiningslova, men vi legg ikkje vekt på det her.)

Ein kan finna gjenbruk brukt både som overomgrep (= resirkulering/attvinning) og som synonym for det trongare omgrepet materialattvinning. Liknande vingling finn ein i dansk, med genbrug (merk at *ombrug ikkje finst i dansk). Ordet gjenbruksstasjon (om mottak for sortert avfall) peikar mot ei vidare tyding, men femner ikkje utan vidare om sjøve attvinninga. Somme reserverer ombruk for å bruka noko om att på same vis og gjenbruk for å bruka det om att til noko anna.

Men samstundes er gjenbruk og ombruk nytta som synonym i fagspråket. På avfallsområdet finn ein mange stader konsekvent bruk av ombruk, som i forureiningslova og i denne rapporten om sirkulær økonomi frå 2020 (s. 3). På andre område (som IKT) har gjenbruk fått mykje meir feste.

Kva går ombruk/gjenbruk ut på? Ein konkret ting som «får nytt liv» på denne måten, kan vera reingjord og istandsett, men han kan ikkje vera omforma til noko anna. Ombruk er altså eit mindre radikalt og ofte rimelegare tiltak enn materialattvinning, jf. avfallspyramiden.

Attvinning = gjenvinning = ny utvinning

Attvinning (nynorsk) og gjenvinning er reine synonym/ekvivalentar. Grunnlaget er

å gjenvinne noe = å vinna noko att(ende)

Det handlar om å vinna ressursar attende eller å vinna dei ut att, vinna dei ut på nytt, jamfør ordet utvinning. På nynorsk er det betre å bruka det laust samansette vinne att(ende) enn å attvinna, men i partisipp heiter det i alle tilfelle attvunnen, og verbalsubstantivet er attvinning, jamfør til dømes å ta opp (ikkje oppta), men oppteken og opptak.

To former for attvinning er materialattvinning (materialgjenvinning) og energiutnytting (òg kalla energiattvinning eller energigjenvinning eller energiutvinning). I materialattvinninga blir emna oftast brotne ned til andre emne, og ved energutnytting blir dei brende – det er altså berre energien ein vinn ut.

Er ombruk (gjenbruk) ei slags attvinning/gjenvinning?

Ja, både Ordbok for restprodukter og avfallshåndtering (sjå nedanfor) og termbasen til Standard Norge må tolkast slik. Attvinning (gjenvinning) blir då overomgrep over ombruk, materialattvinning og energiutnytting.

Somme skil likevel mellom attvinning/gjenvinning på den eine sida og ombruk/gjenbruk på den andre, jf. ei formulering som «gjenbruk og gjenvinning».

Oppvinning = oppsirkulering

Når ein lagar noko nytt av noko gammalt og det nye har høgare kvalitet eller verdi, kan det kallast oppvinning eller oppsirkulering (engelsk upcycling). Det heng nær saman med omgrepa redesign, omsaum og (kreativ) ombruk.

Nokre utklipp til orientering

1) «Avfallspyramiden» eller «avfallshierarkiet»:

2) Ordbok for restprodukter og avfallshåndtering (1986):

Gjenbruk er ikkje nemnt i ordboka.

(Merk at ordboka berre handlar om restprodukt og avfall; definisjonane er difor litt for tronge.)