Heter det funnede eller funne gjenstander?
Det heter funne gjenstander, akkurat som forsvunne gjenstander og skrevne (ikke skrevede) bøker. Det heter også de funne gjenstandene og den funne gjenstanden.
Sterke verb får gjerne -ne i partisipp foran substantiv. Tillegget av -ede er nyere smitte fra svake verb.
La oss se litt nærmere på systemet.
Vi begynner med et svakt verb til sammenligning.
å smitte – smitter – smittet – har smittet
den/det/de er smittet
Partisipp foran substantiv i ubestemt form
et smittet …
en smittet …
(flertall:) smittede …
Partisipp foran substantiv i bestemt form
den/det/de smittede …
Kjennetegnet på sterke verb er én stavelse i preteritum og vokalskifte i rota.
å skrive – skriver – skreiv/skrev – har skrevet
den/det/de er skrevet
å finne – finner – fant – har funnet
den/det/de er funnet
Ovenfor er partisippstammen understreket. Når partisippet står foran et substantiv i bestemt form, får denne stammen tillagt -ne:
skrev-/funn- + ne
(Vi må sløyfe den ene n-en for ikke å få tre på rad. I gamle dager ville det ha hett fundne gjenstander fordi funnet het fundet.)
Her er alle bøyningsformene i partisipp (attributiv stilling):
Partisipp foran substantiv i ubestemt form
et skrevet …
en skrevet/skreven …
(flertall:) skrevne …
Partisipp foran substantiv i bestemt form
den/det/de skrevne …
Partisipp foran substantiv i ubestemt form
et funnet …
en funnet/funnen …
(flertall:) funne …
Partisipp foran substantiv i bestemt form
den/det/de funne …
forsvunne personer, spunne tråder
den forsvunne personen, den spunne tråden
de forsvunne personene, de spunne trådene
Regelen gjelder også i sammensetning:
nyoppfunne dingser, myteomspunne personer
den nyoppfunne dingsen, den myteomspunne personen
de nyoppfunne dingsene, de myteomspunne personene
Til slutt et søk i aviskilder (på bokmål):
Sønnen min prøvde et nytt dataspill og konkluderte med at det var skikkelig sugent. Han har også nylig sett en sugen film. Sugent betyr visst ‘dårlig’, det vi før kalte «rævva» her i Oslo. Hvordan henger dette sammen?
Vi har fått et nytt suge-verb i norsk, og det adjektivet du viser til, er så å si avledet av verbet gjennom en logisk kortslutning.
For noen år siden tok ungdom og unge voksne opp en slangbetydning av engelsk to suck: ‘å være dårlig’, og de oversatte det direkte til å suge, som ikke gav mening i utgangspunktet.
Mye tyder på at opprinnelsen til den nye betydningen av suck/suge ligger i oralsex, men dette er neppe noe de fleste tenker på, så man bør ikke ta det for ille opp.
Noe(n) som suger, er per definisjon sugende (presens partisipp). Sugen med -en betyr derimot ‘som opplever sug’. Det kunne i prinsippet også vært perfektum partisipp og betydd ‘sugd’ (slik nynorsk sogen gjør).
Men likevel brukes altså sugen i ungdomsspråk for det som i teorien burde hett sugende.
Nå finnes det riktignok eldre eksempler på at -en fungerer på samme vis som presens partisipp -ende, f.eks. tilbakeholden og måteholden (‘som holder måten’). Men dette er ikke et vanlig mønster.
Man kan altså godt mene at suge «stinker» og at sugent får det til å surkle i grammatikken. Men begge betydningene har sikkert sugd seg godt fast i språket.
Heter det at alle våre operatører er opptatt, eller er de opptatte? Er folk generelt opptatt eller opptatte av ting?
På bokmål lar vi helst være å flertallsbøye partisippet opptatt, særlig foran av. Skriv derfor at operatørene er opptatt, og at folk er opptatt av saker og ting.
Partisipp er ei såkalt adjektivisk form av verbet, som blant annet brukes etter være (er, var, har vært) og bli (blir, ble, har blitt). Selve navnet partisipp (av latin participium) kommer av at disse formene tar del i (jf. engelsk participate) to ulike ordklasser: verb og adjektiv. Det er denne dobbeltheten som gjør samsvarsbøying av partisippformer litt komplisert på bokmål.
Opptatt er i utgangspunktet partisipp av ta opp / oppta i betydingen ‘legge beslag på’. Jo mer vi regner opptatt som et selvstendig (tilstands)adjektiv (frigjort fra verbet/handlingen å ta opp), desto mer tilbøyelige er vi til å bøye det (med -e) i flertall. Men hvis adjektivet er fast knyttet til en preposisjon (som av), blir denne tilbøyeligheten motvirket.
Vi går nærmere inn på alt dette nedenfor.
Når partisippet har verbalt innhold, det vil si at det dreier seg om (resultatet av) ei handling eller en prosess, blir det som regel ikke bøyd: Eplene ble/var spist, ikke spiste. De innsatte er dømt for drap, ikke dømte. Begrene blir/er fylt til randen, ikke fylte.
Men når partisippet er tydelig adjektivisk, dvs. at det beskriver en tilstand eller en egenskap, kan det som regel samsvarsbøyes. Det vil si at vi setter det i flertall (med -e til slutt) hvis utsagnet handler om flere ting eller personer, akkurat som vi gjør med rene adjektiv: Bilen er rød – bilene er røde.
Norsk referansegrammatikk nevner noen eksempler på ord som står på hver sin side av skillet. Bakt og låst regnes som partisipper fordi de hører til de eksisterende verbene bake og låse, mens nybakt og ulåst regnes som adjektiver fordi verbene nybake og ulåse ikke finnes. Vi legger til et konstruert eksempel: Er bilene nylig lakkert? (verbalt, uten bøying). Nei, disse bilene er malte, ikke lakkerte (adjektivisk, med bøying). I praksis sløyfes gjerne e-en i alle tilfeller.
La oss se på to eksempler til: interessert og utkjørt i betydningen ‘sliten’. Vi tenker ikke på dette som resultat av å interessere eller å kjøre ut, men oppfatter ordene som tilstandsadjektiver. Det er til og med mulig å modifisere dem med adverb som helt og veldig. Det skulle da i teorien være riktig å samsvarsbøye dem med -e i flertall, som adjektiver. Men denne teorien stemmer ikke alltid med praksis. Det er vanligere å skrive de er interessert enn de er interesserte (det heter nesten alltid interessert foran «i»), og de er utkjørt er vanligere enn de er utkjørte.
Det er ganske mange partisipper som oppfattes mer eller mindre som som selvstendige tilstandsadjektiver uten at vi tar konsekvensen av det grammatisk og bøyer dem. Eksempel: Våre operatører er (godt) forberedt. Er forberedt (i tilstandsbetydning) behandles akkurat som blir/ble forberedt (prosess/resultat).
Når et partisipp er knyttet til en preposisjon, som i formuleringen opptatt av, er tendensen til å sløyfe flertalls-e-en ekstra sterk, selv om ordet måtte ha tilstandsbetydning. Det heter for eksempel: Våre ansatte er opptatt av helse, trening og kosthold.
Vi skimter den verbale betydningen av opptatt i formuleringen disse plassene er opptatt (jf. å oppta plassene). Samtidig er tilstandsbetydningen ‘ikke ledig’ klart til stede. I setningen operatørene er opptatt er tilstandsbetydningen mer fremtredende; forbindelsen til å oppta er litt vanskelig å få øye på. Samsvarsbøying (med flertall opptatte) skulle i prinsippet være mulig. Men som vi har sett, er det vanlig at partisippet/adjektivet står ubøyd også i slike tilfeller, og det gjelder i høy grad opptatt. En av grunnene er at det er vanlig med preposisjon etter ordet (opptatt med eller av). Dét svekker nok tendensen til flertallsbøyning også der preposisjonen mangler. At det kan settes et adverb foran opptatt (som i travelt opptatt), er ikke nok til å veie opp for dette.
Det heter derfor stort sett: Vi/dere/de/alle er opptatt! Med andre ord: Både linjene og operatørene er opptatt. Kontrasten til et reinspikka adjektiv som tilgjengelig er klar: Våre operatører er tilgjengelige med -e.
Vi har behandlet dette emnet i boka Godt språk i lærebøker (1999), som er en veiledning for språkkonsulenter som arbeider med manus til lærebøker for grunnskolen og den videregående skolen. Her heter det i punkt 6.4.2.3 (s. 143) blant annet:
Bokmål har ikke samsvarsbøyning i setninger som bøkene er trykt i år. *Bøkene er trykte i år er ingen sjelden feil. Her er det klart at trykt er ment som verb. Men former av verbet kan også brukes adjektivisk. I bokmål står en del ord på grensa mellom perfektum partisipp og adjektiv, blant annet aktet, betjent, delt, forbudt, forfulgt, fornøyd, isolert, kjent, komplisert, opptatt, slitt, talt, utmattet, ødelagt.
Skal de bøyes i predikativ stilling? Det kan være forskjell alt etter hvilket ord det er: de to gamle var aktet og æret i miljøet – men hennes dager er talte. Særlig der tilstanden, ikke prosessen, står i sentrum, bør vi godta bøyd form: de to statene var helt isolerte – men en bør skrive: soldatene ble langsomt isolert fra sine allierte. Noen forfattere vil lage en betydningsforskjell: de er opptatte i klubben («travelt opptatte») – men de er opptatt i klubben («er blitt medlemmer»). Dette skillet godtar vi, men vi kan knapt kreve samsvarsbøyning der betydningen er «travelt opptatt».
Det siste må kalles en underdrivelse. Det heter som sagt oftest de/vi er opptatt, uansett hva meningen er.
Merk at alt ovenfor gjelder bokmål. På nynorsk er det enklere. Der heter det bilane er lakkert(e) med valgfri endelse uten hensyn til betydning. Lakkere er et svakt verb. Sterke verb flertallsbøyes uten hensyn til betydning: Elgane er skotne, ikke skote(n).
Hva kan du gjøre hvis teorien ovenfor og ordbøkene ikke strekker til? Du kan søke etter relevante fraser på nb.no, for eksempel «de er interessert i» kontra «de er interesserte i». Hvis du finner klar overvekt av en viss variant, kan du trygt holde deg til den. Er det om lag halvt om halvt, kan du velge fritt.
Kva heiter «opphøyd gangfelt» på nynorsk?
På nynorsk kan ein velje mellom opphøgd og opphøgt gangfelt.
På bokmål kan ein velje mellom opphøyd, opphøyet og opphøya gangfelt.
Verbet bøyer ein slik (skråstrek skil mellom valfrie former):
å høgje (opp) – høgjer (opp) – høgde (opp) – har høgt/høgd (opp)
partisipp: han/ho er opphøgd, det er opphøgt/-d, dei er opphøgde
Kombinasjonen -øgj- blir stort sett uttalt -øy-.
Høgje går altså i grunnen som pløye:
å pløye (opp) – pløyer (opp) – pløgde (opp) – har pløgt/pløgd (opp)
(Eldre nynorsk hadde å høgje – høgjer og å pløgje – pløgjer, altså g i heile bøyinga for å vise samanhengen med høg og plog.)
Somme vil gjerne skrive heva gangfelt, men fagtermen på bokmål er opphøyd, ikkje hevet (og i alle fall ikkje opphevet). Det er ingen grunn til at skriftspråka skal skilje heilt lag på dette punktet.