Eg blir ikkje klok på om det heiter at dei er gitt eller gidd eller gitte eller gidde! I ei ordbok eg har, står det forsyne meg at bedde, tadde, slådde, stådde og gådde er moglege fleirtalsformer. Men det kan då ikkje heite at varene er gådde ut på dato?
Dei gjeldande reglane er enkle. Det heiter berre: det/han/ho/dei er gått.
Som det står i punkt 3.5.2 i nynorskrettskrivinga frå 2012: «Desse supinumsformene skal ikkje ha samsvarbøying: blitt, dradd/dratt, fått, gitt, gått, latt, sett, slått, stått, tatt.» (Sett er altså her supinum av å sjå, ikkje av å setja.)
Altså til dømes:
Varene som vart gitt i gåve, er utgått på dato.
Når partisippet står føre substantivet, lyt vi sjølvsagt setje -e etter, som i utgåtte varer. Merk at det då er -tt- som gjeld.
Fram til 2012 kunne ein bøye slik:
han/ho er utgådd − dei er utgådde
og så bortetter (bortsett frå i partisipp av å bli og å la). Det stemte med samsvarsbøyinga i svake verb, som har -d(d) i hankjønn og hokjønn og -d(d)e i fleirtal:
han/ho vart rodd – dei vart rodde over vatnet
Men slike bøygde svake former som gidde osb. vart lite nytta i skrift. Ein grunn er nok at dei dialektane som har mest svake former som gitt, tatt og gått (i staden for dei sterke formene gjeve, teke og gjenge) statistisk har mindre samsvarsbøying i det heile. Dei bøygde formene vart aldri godt innarbeidde.
I meir tradisjonell nynorsk har sterke verb berre sterke partisipp, dvs. at dei sluttar på -e(n) i staden for -d eller -t. Nyttar ein slike partisipp, lyt ein samsvarsbøya:
det er gjeve – han/ho er gjeven – dei er gjevne
det er slege – han/ho er slegen – dei er slegne
det er bede – han/ho er beden – dei er bedne
før òg: det er gjenge – han/ho er gjengen – dei er gjengne
Sterkt partisipp av å gå er ute av rettskrivinga og sjeldan i dialektane no. Det heiter difor:
Varene som vart gjevne/gitt i gåve, er utgått på dato.
I tillegg hadde vi desse (svake) partisippformene av å sjå fram til 2012:
det er sett – han/ho er sedd – dei er sedde
(No heiter det berre sett – sette, som i partisipp av å setja.)
Ein avgjer sjølv kva for sterke partisipp innanfor rettskrivinga ein skal nytta, men ein lyt vera konsekvent med kvart verb.
Kva heiter lade og skade i perfektum partisipp på nynorsk? Børsa var l___, men eg vart ikkje sk____.
Tradisjonelt heiter det ladd og skadd, men skada og lada vart teke inn og jamstilt i 2012.
Variantane skada og lada er ubøyelege. Skadd og ladd kan ein la vere å bøye dersom ein ikkje samsvarsbøyer svake verb elles. Men brukar ein samsvarsbøying, må ein skrive slik:
han/ho er skadd
det er skadd eller skadt
dei er skadde
pistolen/børsa er ladd
geværet/batteriet er ladd eller ladt
batteria er ladde
Det same gjeld etter andre former av hjelpeverb (var, blir, blei, vart osb.).
Om ein skriv skadd og ladd etter det tradisjonelle mønsteret, må ein bøye orda som e-verb heile vegen, slik:
å skada/skade – skader – skadde – har skadd (eller skadt)
å lada/lade – lader – ladde – har ladd (eller ladt)
Til slutt må vi nemne stuttformene å ska og å la. Dei har i mange hundre år vore dei naturlege talemålsformene i dei fleste dialektane rundt omkring i landet. Ein grunn til at dei er lite nytta i skrift no, er truleg at presens skar og lar minner om former av andre verb, men hovudgrunnen er nok bokmålspåverknad og nyare skriftuttale av skade og lade med d-lyd. Ein kan rekne å ska og å la som uttalevariantar av skade og lade (med stum d), men ein kan altså òg bruke dei i skrift.
Ein nær parallell er forresten å spa, som er lett å bøye: jorda er spadd, potetene vart spadde opp.
Heiter det at alle er velkomne, eller at alle er velkommen? Og er alle ønskt eller ønskte velkommen/velkomne?
På nynorsk er alle helst velkomne, med fleirtalsbøying. På bokmål er det valfritt, men den ubøygde forma velkommen er den vanlege i mange uttrykk, same kor mange som er velkomne. Sjå døma i Nynorskordboka og Bokmålsordboka.
Velkommen eller velkomen er eit adjektiv som er laga av perfektum partisipp kommen/komen (valfrie former). Slike samansetningar blir stundom kalla «uekte partisipp».
På nynorsk skal tradisjonelt både perfektum partisipp (ekte og uekte) og adjektiv helst bøyast i kjønn og tal etter det ordet dei står til:
Slik var det i den såkalla læreboknormalen før. Utanfor den kunne ein sløyfe samsvarsbøying i partisipp av svake verb som ønskje. I dag er det valfritt med samsvarsbøying av svake partisipp (som ønskt(e)), medan samsvarsbøying av adjektiv og partisipp med «sterke» endingar (som kome, komen, komne) er obligatorisk.
Det er altså dette som gjeld no:
Når ein helsar fleire, kan ein i tråd med dette seie:
Underforstått:
Det er forresten mykje vanlegare å ha trykk på fyrste stavinga i nynorsk enn i bokmål.
Bokmål har ikke samsvarsbøyning av partisipp, bare av adjektiv. Uekte partisipp bøyes som adjektiv, så det taler for alle er velkomne (jf. «alle er velstelte»). Men så kommer en annen faktor inn: Å hilse eller ønske noen velkommen er så faste fraser at partisippet ofte ikke bøyes. Det samme gjelder langt på vei for selve hilsenen. Vi kan sette det opp slik:
Hva betyr egentlig ordet barnefødt?
Barnefødt (av gammelnorsk barnfǿddr) skal være knyttet til verbet fø ‘gi mat; fostre’. Det peker mot betydningen ‘oppfostret, oppvokst’. Et annet ord for det samme var i sin tid barnalinn (= barn-alen, «oppalt»). Men lenge har barnefødt kunnet bety både ‘født’ og ‘født og oppvokst’.
Fødestedet (f.eks. fødebygda) var før i tida oftere også det stedet man ble oppfostret, så det har virkelig vært duket for sammenblanding av de to betydningene av å føde(s).
Etter norrøn tid og langt opp mot vår egen har nok det vanligste vært å bruke ordet synonymt med født, og da som en slags retorisk understreking av fødestedet: «barnefødt der og der», eventuelt kombinert med en innbyggerbetegnelse, som i «barnefødt bergenser».
Lenge har det også vært vanlig å bruke barnefødt om det å være både født og oppvokst på et sted. «Hun er barnefødt i Oslo» kan nå altså bety at hun ikke bare er født, men også har bodd det meste av barndommen i Oslo. Liknende tvetydighet finnes i svensk (se Svenska Akademiens ordbok) og dansk (se ordnet.dk).
Barnefødt er da blitt mer eller mindre ekvivalent med engelsk «born and bred». (Det gamle «født og båren» er imidlertid dobbelt opp med født, jf. engelsk born og se II føde 3.3 i Ordbog over det danske Sprog).
På svensk heter det barnfödd med -dd til slutt, som nynorsk også har. Merk likevel den nynorske samsvarsbøyningen han/ho er barnefødd – det er barnefødt – dei er barnefødde. Varianten barnfødd uten -e- (som i svensk og gammelnorsk) har også vært brukt i nynorsk, men står ikke i Nynorskordboka.
Kan vi skrive både «De er glad i hverandre» og «De er glade i hverandre»?
Ja, men det har lenge vært vanlig å anbefale «glad i» både i entall og flertall på bokmål.
Glad er et adjektiv. Når adjektiv står som predikativ (etter være, bli osv.), skal de normalt bøyes på både bokmål og nynorsk:
De er glade
Dei er glade
Men hvis adjektivet følges av en preposisjon og har smeltet sammen med den til et mer eller mindre fast uttrykk (som «glad i», «oppmerksom på», «fornøyd med», «klar over» osv.), er ubøyd form i flertall ofte både korrekt og tradisjonsrett på bokmål. Nynorsk er mer «matematisk» av seg og har oftere flertalls-e-en med.
Skriv altså helst
Dei er glade i kvarandre (nynorsk)
De er glad i hverandre (bokmål)
Men «glade i» er ikke galt, slik for eksempel «gå løse på» og «være tjente med» er.
Det har vært vanlig å hevde at «Vi er glade i landet vårt» og «Vi er glad i landet vårt» betyr to ulike ting; det første skal da bare kunne ha betydningen «Vi er glade her i landet vårt». Slik kan man se det, men det er ikke en obligatorisk synsmåte.
Kan de forklare korleis ein bøyer partisipp, altså t.d. å vere dømd eller bygd? Korleis bruker ein dømt, dømde o.l. rett?
Der vi har veksling mellom -t, -d, og -de i partisipp, er systemet slik:
Inkjekjønn eintal: T
(som etter hjelpeverbet har)
det er dømt
huset er bygt
Hankjønn/hokjønn eintal: D
(som fleirtal minus -e)
ho eller han er dømd
kyrkja eller låven er bygd
Fleirtal: DE
(som i preteritum av verbet)
dei er dømde
husa er bygde
Mønsteret ovanfor skal òg nyttast når partisippet står føre substantiv, som her:
eit dømt menneske
ein dømd mann / ei dømd kone
fleire dømde menneske
Eit lurt knep er å ta utgangspunkt i sjølve verbbøyinga (infintitiv – presens – preteritum – perfektum). Kan du den, kan du i grunnen samsvarsbøying av partisipp. Sjå her, og legg merke til fortidsformene:
å dømme − dømmer − dømde − har dømt
Sjå fyrst på dømde, som er den tradisjonelle preteritumsforma. Den er tilfeldigivs identisk med fleirtalspartisippet:
Altså: Dei er dømde.
Her står e-en altså for fleirtal.
Sjå deretter på den siste forma i rekkja: perfektum har dømt. Perfektum-forma er alltid identisk med inkjekjønnspartisippet!
Altså: Det er dømt.
Til slutt finn vi partisippet i hankjønn og hokjønn. Metoden er å trekkje frå fleirtals-e-en (eller preteritums-e-en).
Altså: Han er dømd og Ho er dømd.
No kan ein rett nok velje å skrive dømte i preteritum. Då bruker ein berre -t og ikkje -d ovanfor.
Så ser vi på den undergruppa som har -dde, -vde eller -gde i preteritum etter vokal. Dersom vi vel -t i perfektum, får vi nett same systemet som med å dømme:
å byggje – byggjer – bygde – har bygt
det er bygt – han/ho er bygd – dei er bygde
No kan slike verb valfritt ha d-former etter har (har bygd, har levd, har snudd). Vel ein dei, blir det berre d-ar og ingen t-ar i samsvarsbøyinga ovanfor.
Det er òg mogleg å sløyfe samsvarsbøyinga. Det lyt då gjerast fullt ut, og alle formene skal vere som partisippforma etter har:
dømde/dømte − har dømt > det/han/ho/dei er dømt
bygde − har bygd (bygt) > det/han/ho/dei er bygd (el. bygt)
Det blir her som i bokmål. Har bygt er sett i parentes fordi dei fleste som skriv har bygt, nyttar tradisjonell samsvarsbøying.
Jeg kom nylig til å si at det var mye brae mennesker til stede, men ble rettet på. Var det feil å si brae?
Det var ikke galt å si det, for det finnes ikke offisielle regler for dagligtale, og du er ikke alene om å bøye adjektivet bra med -e i flertall. Det er visst ganske vanlig blant unge.
Men det ville vært galt å skrive brae i skolearbeid eller i en tekst fra det offentlige, for det er utenfor rettskrivinga. Det ser du hvis du slår opp i ordbøkene og trykker på Vis bøyning.
Bra er et litt spesielt ord. Mange adjektiv som ligner, som grå, blå og gra, kan nemlig bøyes med e i flertall.
Jeg leser på regjeringens nettsider om grønn, grå og blå hydrogen. Er ikke det grammatisk feil?
Det må hete grønt, grått og blått hydrogen.
Betegnelsene for oksygen, nitrogen og hydrogen er intetkjønnsord (oksygenet, nitrogenet og hydrogenet), så tilhørende fargeadjektiver må bøyes i intetkjønn.
Grønn, grå og blå er i denne sammenhengen trolig påvirkning fra engelsk, som ikke har intetkjønnsmerket -t.
Selve emnet står det mer om her.
Noen skriver til oss og minner om at hydrogen er en fargeløs gass, og at det er produksjonen som er grønn. Det er ikke så relevant. I hydrogenbetegnelsene ovenfor er fargeadjektivene brukt metaforisk, i prinsippet som i grønt næringsliv. Næringsliv har heller ingen farge, strengt tatt. Når vi først godtar fargemetaforene, må vi la adjektivene rette seg grammatisk etter substantivene de står til.
Heter det at alle våre operatører er opptatt, eller er de opptatte? Er folk generelt opptatt eller opptatte av ting?
På bokmål lar vi helst være å flertallsbøye partisippet opptatt, særlig foran av. Skriv derfor at operatørene er opptatt, og at folk er opptatt av saker og ting.
Partisipp er ei såkalt adjektivisk form av verbet, som blant annet brukes etter være (er, var, har vært) og bli (blir, ble, har blitt). Selve navnet partisipp (av latin participium) kommer av at disse formene tar del i (jf. engelsk participate) to ulike ordklasser: verb og adjektiv. Det er denne dobbeltheten som gjør samsvarsbøying av partisippformer litt komplisert på bokmål.
Opptatt er i utgangspunktet partisipp av ta opp / oppta i betydingen ‘legge beslag på’. Jo mer vi regner opptatt som et selvstendig (tilstands)adjektiv (frigjort fra verbet/handlingen å ta opp), desto mer tilbøyelige er vi til å bøye det (med -e) i flertall. Men hvis adjektivet er fast knyttet til en preposisjon (som av), blir denne tilbøyeligheten motvirket.
Vi går nærmere inn på alt dette nedenfor.
Når partisippet har verbalt innhold, det vil si at det dreier seg om (resultatet av) ei handling eller en prosess, blir det som regel ikke bøyd: Eplene ble/var spist, ikke spiste. De innsatte er dømt for drap, ikke dømte. Begrene blir/er fylt til randen, ikke fylte.
Men når partisippet er tydelig adjektivisk, dvs. at det beskriver en tilstand eller en egenskap, kan det som regel samsvarsbøyes. Det vil si at vi setter det i flertall (med -e til slutt) hvis utsagnet handler om flere ting eller personer, akkurat som vi gjør med rene adjektiv: Bilen er rød – bilene er røde.
Norsk referansegrammatikk nevner noen eksempler på ord som står på hver sin side av skillet. Bakt og låst regnes som partisipper fordi de hører til de eksisterende verbene bake og låse, mens nybakt og ulåst regnes som adjektiver fordi verbene nybake og ulåse ikke finnes. Vi legger til et konstruert eksempel: Er bilene nylig lakkert? (verbalt, uten bøying). Nei, disse bilene er malte, ikke lakkerte (adjektivisk, med bøying). I praksis sløyfes gjerne e-en i alle tilfeller.
La oss se på to eksempler til: interessert og utkjørt i betydningen ‘sliten’. Vi tenker ikke på dette som resultat av å interessere eller å kjøre ut, men oppfatter ordene som tilstandsadjektiver. Det er til og med mulig å modifisere dem med adverb som helt og veldig. Det skulle da i teorien være riktig å samsvarsbøye dem med -e i flertall, som adjektiver. Men denne teorien stemmer ikke alltid med praksis. Det er vanligere å skrive de er interessert enn de er interesserte (det heter nesten alltid interessert foran «i»), og de er utkjørt er vanligere enn de er utkjørte.
Det er ganske mange partisipper som oppfattes mer eller mindre som som selvstendige tilstandsadjektiver uten at vi tar konsekvensen av det grammatisk og bøyer dem. Eksempel: Våre operatører er (godt) forberedt. Er forberedt (i tilstandsbetydning) behandles akkurat som blir/ble forberedt (prosess/resultat).
Når et partisipp er knyttet til en preposisjon, som i formuleringen opptatt av, er tendensen til å sløyfe flertalls-e-en ekstra sterk, selv om ordet måtte ha tilstandsbetydning. Det heter for eksempel: Våre ansatte er opptatt av helse, trening og kosthold.
Vi skimter den verbale betydningen av opptatt i formuleringen disse plassene er opptatt (jf. å oppta plassene). Samtidig er tilstandsbetydningen ‘ikke ledig’ klart til stede. I setningen operatørene er opptatt er tilstandsbetydningen mer fremtredende; forbindelsen til å oppta er litt vanskelig å få øye på. Samsvarsbøying (med flertall opptatte) skulle i prinsippet være mulig. Men som vi har sett, er det vanlig at partisippet/adjektivet står ubøyd også i slike tilfeller, og det gjelder i høy grad opptatt. En av grunnene er at det er vanlig med preposisjon etter ordet (opptatt med eller av). Dét svekker nok tendensen til flertallsbøyning også der preposisjonen mangler. At det kan settes et adverb foran opptatt (som i travelt opptatt), er ikke nok til å veie opp for dette.
Det heter derfor stort sett: Vi/dere/de/alle er opptatt! Med andre ord: Både linjene og operatørene er opptatt. Kontrasten til et reinspikka adjektiv som tilgjengelig er klar: Våre operatører er tilgjengelige med -e.
Vi har behandlet dette emnet i boka Godt språk i lærebøker (1999), som er en veiledning for språkkonsulenter som arbeider med manus til lærebøker for grunnskolen og den videregående skolen. Her heter det i punkt 6.4.2.3 (s. 143) blant annet:
Bokmål har ikke samsvarsbøyning i setninger som bøkene er trykt i år. *Bøkene er trykte i år er ingen sjelden feil. Her er det klart at trykt er ment som verb. Men former av verbet kan også brukes adjektivisk. I bokmål står en del ord på grensa mellom perfektum partisipp og adjektiv, blant annet aktet, betjent, delt, forbudt, forfulgt, fornøyd, isolert, kjent, komplisert, opptatt, slitt, talt, utmattet, ødelagt.
Skal de bøyes i predikativ stilling? Det kan være forskjell alt etter hvilket ord det er: de to gamle var aktet og æret i miljøet – men hennes dager er talte. Særlig der tilstanden, ikke prosessen, står i sentrum, bør vi godta bøyd form: de to statene var helt isolerte – men en bør skrive: soldatene ble langsomt isolert fra sine allierte. Noen forfattere vil lage en betydningsforskjell: de er opptatte i klubben («travelt opptatte») – men de er opptatt i klubben («er blitt medlemmer»). Dette skillet godtar vi, men vi kan knapt kreve samsvarsbøyning der betydningen er «travelt opptatt».
Det siste må kalles en underdrivelse. Det heter som sagt oftest de/vi er opptatt, uansett hva meningen er.
Merk at alt ovenfor gjelder bokmål. På nynorsk er det enklere. Der heter det bilane er lakkert(e) med valgfri endelse uten hensyn til betydning. Lakkere er et svakt verb. Sterke verb flertallsbøyes uten hensyn til betydning: Elgane er skotne, ikke skote(n).
Hva kan du gjøre hvis teorien ovenfor og ordbøkene ikke strekker til? Du kan søke etter relevante fraser på nb.no, for eksempel «de er interessert i» kontra «de er interesserte i». Hvis du finner klar overvekt av en viss variant, kan du trygt holde deg til den. Er det om lag halvt om halvt, kan du velge fritt.
Under overskrifta «Kjønnsbalansert språk» på nettsidene til Språkrådet står dette: «Professor emeritus er tittel for en mannlig professor som har gått av med pensjon. For kvinnelige professorer er tittelen professor emerita.» Men ifølgje latinkjennarar er det ikkje korrekt latin å byte ut -us med -a for kvinner.
Det er ikkje gale å bruka professor emerita. I eit likestillingsperspektiv kan professor + emerita sjåast som det minste av tre vonde. Dei to andre er å kalle ei kvinne professor emeritus (grammatisk hankjønn) og å konstruere eit nytt hokjønnsord profestrix.
Professor er eit hankjønnsord på latin. Det er i utgangspunktet -us, ikkje -a, som er hankjønnsendinga i tilhøyrande adjektiv/partisipp som emeritus. Derfor heiter det tradisjonelt professor emeritus.
Hankjønnsadjektivet emeritus har hokjønnsmotstykket emerita. Det vart til vanleg nytta saman med hokjønnssubstantiv. Nokre substantiv på -or kunne i latin ha ein hokjønnsparallell på -rix, og eit tenkt profestrix (fleire profestrices) ville utan vidare gått i hop med emerita. Men i klassisk latin finst ikkje profestrix.
Det kan verke som om samanhengen mellom -or og -us er ubryteleg, men i denne artikkelen forklarer professor Claus Krag at substantiv på -or kan kombinerast med adjektivforma på -a for å få fram at referenten er av hokjønn. (I ein artikkel i boka Etterrakst (2014) har professor Geirr Wiggen rett nok trekt argumentet i tvil med å vise til at orda på -or fell i to grupper, og at den gruppa professor høyrer til, ser ut til å vere reine hankjønnsord i klassisk latin.)
Fleire latinforskarar kallar seg professor emerita, mellom andre Monica Hedlund (Uppsala Universitet). Språkrådet har ingen innvendingar mot det.
Men det kan ikkje vere gale om ei kvinne kallar seg professor emeritus heller. Vi kan kanskje samanlikne med nynorsk. Vi skifter ut emeritus/emerita med liten/lita for å få fram det grammatiske poenget: «Ei lita professor» er opplagt hokjønn (men skurrar grammatisk), medan «ein liten professor» kan ha kva biologisk kjønn som helst. Professor er eit hankjønnsord i både latin og norsk, men det fungerer kjønnsnøytralt. Det har ikkje vore rekna som kjønnsdiskriminerande å la liten rette seg grammatisk etter substantivet professor.
Elles ser vi tendensar til å bruke både emeritus og emerita i mindre akademiske samanhengar der det ikkje tradisjonelt høyrer heime. Det kan ikkje kallast klårt og greitt språk. I denne grundige artikkelen i Tidsskrift for Den norske legeforening tek Erlend Hem til orde for å nytta pensjonert eller tidlegare.
Uttalen er /eme:ritus/, altså med trykk på den andre e-en. Bøyinga er professores emeriti eller med adjektivet i hokjønn: professores emeritae.
Jeg lurer på om ambivalent kan stå ubøyd i denne setningen: «De aller fleste er ambivalent til å endre seg.»
Det bør ikke stå ubøyd.
Ambivalent er et adjektiv, og adjektiver bøyes når de står til et subjekt i flertall: «De fleste er ambivalente.»
Når det kommer en preposisjon etter adjektivet, hender det at helheten er smeltet sammen til en fast frase der også ubøyd form må godtas i flertall (for eksempel «tilfreds(e) med» og «oppmerksom(me) på»).
Men det er temmelig tvilsomt om ambivalent til utgjør en slik fast frase, og vi vil ikke anbefale ubøyd form her, verken på bokmål eller nynorsk.
I entall heter det hunden er løs, men hva heter det i flertall? Hundene er løs eller hundene er løse?
Begge deler kan brukes, eventuelt med en nyanse.
Man kan trygt skrive hundene er løse med flertallsbøying av adjektivet løs, slik vi bøyer andre adjektiv i samsvar med subjektet (hundene er brune, hundene er sultne osv.).
Men vi kan også la løs stå ubøyd. Vi kan på den måten uttrykke en forskjell mellom det å ‘være ubundet’ (hundene er løse) og det å ‘være sluppet løs’ (hundene er løs). Tar vi med sluppet, heter det helst hundene er sluppet løs; her motvirkes flertallsbøying av at slippe løs er et fast uttrykk.
Men grammatikken omkring løs og løst i norsk er mer mangslungen enn noen regel kan forklare. Se artikkelen løs el laus i Bokmålsordboka og særlig artikkelen laus i Norsk Ordbok.
Jeg vet at oppmerksom heter oppmerksomme i flertall (for eksempel: «Vi er svært oppmerksomme!»). Men hva når ordet står sammen med på? Skal uttrykket oppmerksom på bøyes til oppmerksomme på i flertall?
Det er valgfritt etter bli og være. Eksempel: Vi er oppmerksom(me) på dette!
Flertallsbøyning med -e er på frammarsj.
I det faste uttrykket med gjøre sløyfes flertallsbøyningen oftest: Vi gjør dere oppmerksom på det og det / De gjorde oss oppmerksom på det og det. Dette henger delvis sammen med at objektet ofte utelates: Vi gjør oppmerksom på det og det.
Læraren hevdar at sjølv og sjølve er heilt valfrie former på nynorsk, men det kan vel ikkje stemme?
Nei, det stemmer berre i fleirtal. Det heiter
eg sjølv
du sjølv
han/ho sjølv
vi sjølv(e)
de sjølv(e)
dei sjølv(e)
Døme:
Eg gjer det sjølv – Vi gjer det sjølv(e)
Du gjer det sjølv – De gjer det sjølv(e)
Han/ho gjer det sjølv – Dei gjer det sjølv(e)
Hankjønnsord og hokjønnsord i eintal går som han/ho: mannen sjølv, kvinna sjølv.
Det same gjeld ordet det og alle inkjekjønnsord: det sjølv (t.d. dyret sjølv, departementet sjølv).
I fleirtal: mennene, kvinnene, dyra, departementa sjølv(e).
E-en ovanfor er altså ein fleirtals-e.
Det er vanleg i uttale av nynorsk å sløyfe v-en dersom ein ikkje har v i dialekten. Men i føresett sjølve (sjå nedanfor) bør v-en vere med.
Forma sjølve er obligatorisk når ordet står føre eit substantiv slik: sjølve jenta, sjølve departementet. Det svarer til selve på bokmål. Eintal og fleirtal har ikkje noko å seie her.
Ein annan bruksmåte er den adverbielle. Døme: «Sjølv norsklærarar kan rote med bøyinga av sjølv.» Merk: Her finst det inga fleirtalsform med -e!
I «klassisk» nynorsk brukar ein ofte «jamvel», «til og med» eller noko anna i staden for adverbet sjølv.
Vi skal på en presentasjonsvegg fortelle kundene våre at de er garantert besparelser ved å velge vår løsning. Hvilket av disse alternativene skal vi da velge: «Garantert besparelser» eller «Garanterte besparelser»?
Garanterte besparelser er trolig best her.
Dersom det bare skal stå to ord på denne veggen, er kanskje garanterte besparelser best. Garanterte er da et adjektiv med en flertalls-e (på linje med et utsagn om «gode besparelser»).
Garantert besparelser vil være en ufullstendig setning (på linje med en avisoverskrift som «servert ubehageligheter»). Fullstendige varianter er du eller dere er garantert besparelser, underforstått «av oss». Dette er du inne på selv (jf. «de er garantert …»).
En annen tolkning er ‘[Det er] garantert besparelser [her]’.
Dere kjenner sammenhengen best og kan nok trygt velge det som virker mest naturlig for dere.
Heter det faste og midlertidige ansatte eller fast og midlertidig ansatte? Hva med offentlig ansatte, faglig ansatte, selvstendig næringsdrivende og daglige ledere?
Det heter fast ansatte og midlertidig ansatte (eventuelt tilsatte, som er det samme).
Fast uten -e står ikke som adjektiv til de ansatte, men står snarere adverbielt til å ansette. Riktignok har fast knyttet seg så sterkt til ansatt at vi kan snakke om to slags ansatte: de faste og de midlertidige, men vi anbefaler likevel å skrive fast ansatte og midlertidlig ansatte.
Logikken er ikke helt den samme når adjektivet er faglig, men det er nok best å skrive de faglig ansatte. Likeledes: de offentlig ansatte.
I alle tilfellene er variantene uten flertalls-e både de tradisjonelle og de mest brukte.
Tre grammatisk beslektede eksempler er psykiatrisk sakkyndige, frivillig innlagte og psykisk utviklingshemmede. Disse uttrykkene bør skrives uten -e. Det samme gjelder medisinsk sakkyndige, selv om det var ganske vanlig med -e før.
I selvstendig(e) næringsdrivende var -e det vanligste før i tida, men det er nærliggende å tenke at disse næringsdrivende driver selvstendig, så vi skriver i dag de selvstendig næringsdrivende. Likevel: de private næringsdrivende.
Når ordet som kommer etter, er et vanlig bøyelig substantiv (altså ikke et partisipp på -t, -ende eller noe annet) skal adjektivet bøyes, selv om det kan virke ulogisk. Eksempel: daglige ledere. Det finnes ikke noe grammatisk alternativ.
Søk