Hopp til hovedinnhold

Vi har nye nettsider, og nokre av dei er framleis under arbeid. Ser du feil eller manglar? Ta kontakt med nettredaktøren.

Kjønnsbalansert språk

Her er en veiledning til deg som ønsker å bidra til en mer kjønnsbalansert språkbruk.


Hvorfor?

Mange tar språket for gitt og tenker lite over hvor viktig og innfløkt det er. Vi bruker språk til å formidle ikke bare informasjon og ideer, men også verdier og følelser. Språket vårt er derfor ikke nøytralt. Det kan for eksempel avspeile kjønnsdiskriminerende holdninger i samfunnet, og det kan forårsake og forsterke både kjønnsdiskriminering og andre former for diskriminering.

Arbeidet for å endre kjønnsdiskriminerende språkbruk tok for alvor til på 1970-tallet, da kvinnebevegelsen satte søkelyset på hvordan språket kan medvirke til å bevare et skjevt kjønnsrollemønster.

De siste tiårene har vist at språket kan endre seg veldig fort. Ord som formann, kassadame og helsesøster var vanlige for 20–30 år siden, men i dag hører vi dem knapt. Inntil nylig ble det også regnet som helt ukontroversielt å bruke pronomenet han i sammenhenger der personens kjønn var ukjent eller irrelevant. I dag er det vanlig å bruke han eller hun eller vedkommende i slike tilfeller, alternativt hen.

Det er flere faktorer som ligger bak disse endringene i språkbruken. Noen endringer er bare mulige å få til når personer og institusjoner med autoritet går foran – universiteter og andre utdanningsinstitusjoner, offentlige organer, medier og forlag. Men slike raske endringer er knapt mulige hvis ikke språkbrukerne selv – eller mange språkbrukere – ønsker dem.

Tre grunnregler for kjønnsbalansert språkbruk

Bruk kjønnsnøytrale ord når det er tale om begge kjønn, eller når du ikke vet hvilket kjønn det gjelder.

  • Bruk kjønnsnøytrale betegnelser så langt som mulig for yrkestitler og verv. Mange titler og navn på verv er kjønnsnøytrale, men langt ifra alle. Bruk leder i stedet for «formann», varamedlem eller vara i stedet for «varamann», helsesykepleier i stedet for«helsesøster».
  • Bruk ikke automatisk pronomenet han for å vise til personbetegnelser som «sjefen», «journalisten» og «sjåføren» i generell omtale, det vil si når du ikke har en bestemt person i tankene. Unngå å bruke adjektivene kvinnelig og mannlig ved yrkestitler når det ikke er grunn til det: «kvinnelig tannlege» – «mannlig sykepleier». Slik ordbruk kan gi inntrykk av at det normale er at tannleger er menn og sykepleiere kvinner.

Behandle kvinner og menn parallelt så begge kjønn blir synlige

  • Bruk likeverdige ord for de to kjønnene, ikke for eksempel kombinasjonen «menn og jenter» om en gruppe voksne. Varier rekkefølgen i «faste» ordpar:

    menn og kvinner – kvinner og menn
    damer og herrer – herrer og damer
    gutter og jenter – jenter og gutter
    mødre og fedre – fedre og mødre

  • Vurder om du trenger å bruke kjønnsbestemte betegnelser i det hele tatt. Kanskje «kjære alle sammen» passer vel så godt som «mine damer og herrer»?
  • Bruk gjerne formuleringa han eller hun (eller hun eller han) – eventuelt hen – når du skal vise til personer eller roller der kjønn er ukjent eller irrelevant:

    Når sjåføren dukker opp, må du betale ham eller henne (hen) for frakta.

Unngå kjønnsdiskriminerende omtale

  • La være å bruke kjønnsdiskriminerende personkarakteristikker, klisjeer og sammenligninger. Eksempel: Kvinner blir ofte skildra med ord som «liten», «vever» og «blond», uten at menn blir skildra på tilsvarende måte.
  • Vær oppmerksom på at vi har en tendens til å bruke ulike ord for samme egenskap hos kvinner og menn:

    prinsippfaste menn og sta kvinner
    forsiktige menn
     og forsagte kvinner
    sterke menn
     og dominerende kvinner
  • Pass på at det blir jevn fordeling av kjønnene når det skal velges eksempler i en framstilling.
  • Ofte behandler vi kjønnene ulikt i språket uten at det er grunn til det. Et hjelpemiddel for å avdekke dette – og for å skape bevissthet om forholdet mellom språk og kjønn – kan være å sette inn motsatt kjønn i en formulering:

    Den nye direktøren, som er firebarnsmor, har innført nye prosedyrer.
    Den nye direktøren, som er firebarnsfar, har innført nye prosedyrer.

Personbetegnelser

Kjønnsnøytrale ord – så langt som råd

  • Bruk yrkestitler og stillingsbetegnelser som omfatter begge kjønn.

    I de fleste yrker er kjønnsnøytrale betegnelser gjennomført, f.eks.: arbeidsleder, ombud, statsforvalter, politibetjent, servitør, sekretær, lærer, sykepleier, helsesykepleier. Disse betegnelsene har kommet i stedet for kjønnsmarkerte ord som ender på -mann, -kvinne, -dame, -frue, -inne, -erske.

    For noen yrker og stillinger har vi ennå ikke kommet fram til kjønnsnøytrale betegnelser, men bruker fremdeles ord med kjønnsmarkerte etterledd: oppsynsmann, sjømann, jordmor.
  • Kjønnsmarkerte stillingsbetegnelser (f.eks. tjenestemann, lensmann og talsmann) har i dag i stor grad blitt erstattet av kjønnsnøytrale titler (statsansatt, politiavdelingsleder, talsperson).
  • Når en stilling blir lyst ut, må stillingsannonsen utformes slik at det ikke virker som om arbeidsgiveren foretrekker ett av kjønnene. Dette er et krav i likestillingsloven.
  • Bruk kjønnsnøytrale betegnelser for tillitsverv o.l.:

    leder (formann)
    nestleder (nestformann, varaformann, viseformann)
    ordenselev (ordensmann)
    tillitsvalgt (tillitsmann)
    varamedlem, vararepresentant eller bare vara (varamann)

Kjønnsmarkerte ord

  • Noen ganger kan det være aktuelt å bruke kjønnsmarkerte betegnelser for både kvinner og menn (men i norsk er denne strategien mindre vanlig enn i mange andre språk):

talskvinne – talsmann, eller kjønnsnøytralt: talsperson
vitenskapskvinne – vitenskapsmann, eller kjønnsnøytralt: forsker, naturviter

  • Kjønnsmarkerte betegnelser på -inne og -erske var tidligere vanlige i bruk om kvinner, men er nokså sjeldne i dag. Vi hører ikke lenger mye om forfatterinner, skuespillerinner og syersker. Ord som svigerinne, venninne, vertinne og gudinne holder derimot stand og har fortsatt sin naturlige plass i språket.

Menneske, person, folk

  • Når det er umulig eller unødvendig å spesifisere en persons kjønn, kan en ofte bruke -menneske eller -person i stedet for kjønnsmarkerte etterledd:

    bymenneske (bydame, bymann)
    fagperson, fagmenneske (fagmann)
    kontaktperson (kontaktmann)
    privatperson, privatmenneske (privatmann)

    I flertall bruker en ofte -folk i stedet for -menn (og -kvinner): byfolk, fagfolk, embetsfolk, idrettsfolk, politifolk, sjøfolk.

Nordmann og andre

  • Det finnes mange andre ord på -mann med mer eller mindre tydelig kjønnsmarkering: nestemann, sidemann, bestemann osv. Språkbrukere har litt ulike intuisjoner om hvor tydelig disse ordene peker mot hankjønn. Ofte finnes det kjønnsnøytrale uttrykk som gjerne kan brukes, litt avhengig av sammenhengen. Mange språkbrukere oppfatter heller ikke ordet nordmann som kjønnsnøytralt, og en del kan synes det skurrer med formuleringer som nordmannen Ada Hegerberg. I praksis ordlegger en seg gjerne slik at en unngår formuleringer av den typen:

    Ada Hegerberg er norsk / er fra Norge.
    Vi møtte ei/en fra England / en engelsk turist/musiker.

Noen akademiske titler

  • De fleste akademiske titler er kjønnsnøytrale: rektor, doktor, dekan, stipendiat, ph.d. Det finnes likevel fortsatt noen unntak.
  • Emeritus er tittel for en professor som har gått av med pensjon. Fordi emeritus er et hankjønnsadjektiv på latin, foretrekker mange kvinner tittelen emerita, f.eks. professor emerita om en kvinnelig professor som har gått av med pensjon.

Cand. i f.eks. cand.med. og cand.psychol. er en latinsk forkortelse for henholdsvis candidata for kvinner og candidatus for menn.

  • Bruk fornavn og etternavn likt for kvinner og menn, ikke for eksempel bare fornavn på kvinner og etternavn på menn:
    «Hansen og Synnøve B. ble valgt inn i styret etter de to som gikk ut.»
    Skriv heller:

    Ivar Hansen og Synnøve Berg ble valgt inn i styret etter de to som gikk ut.
  • Respekter navneønsket til folk og ta med mellomnavnet til dem som selv bruker det. Eksempel: Jonas Gahr Støre. Når en tar med både fornavn og etternavn, bør en ikke utelate mellomnavnet (altså ikke «Jonas Støre»). Når en sløyfer fornavnet, er det en vurderingssak om en skal velge varianten (statsministerGahr Støre eller varianten (statsminister) Støre.
  • Tiltaleordene fru, frøken og herr var vanlige før, men blir sjelden brukt i våre dager. Fru kan brukes om voksne kvinner uavhengig av sivilstand.

Etterord

Språket har en tendens til å «henge etter» endringer i samfunnet. For at språket og virkeligheten skal harmonere, trengs bevisste språkbrukere. Vår bruk av språket forteller om hva slags syn vi har på ulike samfunnsspørsmål – for eksempel likestilling. Med denne veiledningen ønsker Språkrådet å oppmuntre til at vi gjør bevisste språkvalg. Du bestemmer selv hvordan du vil bruke språket i en gitt sammenheng: Du kan f.eks. velge å skrive formann eller forkvinne i stedet for leder, men da bør du ta med i betraktningen at dette er markert språkbruk i dag. I de fleste situasjoner er kjønnsnøytrale betegnelser å foretrekke – med mindre det er et poeng hvilket kjønn den omtalte personen har. Det hører til vanlig folkeskikk å ta hensyn til folks egne preferanser når det gjelder hvordan de ønsker å bli omtalt, f.eks. med hvilket pronomen. Man kan heller ikke i utgangspunktet ta for gitt at en person identifiserer seg enten som kvinne eller mann. Når de ordene vi til nå har brukt, ikke strekker til for det du vil si, kan du bidra ved å videreutvikle ord eller lage nye. Språket er uansett i stadig endring – gi ditt bidrag til den retningen du ønsker at språket skal ta: Språket er ditt!

Relaterte sider

Relevante artikler i Språkrådets svarbase

Fant du det du lette etter?