Vi skal lage en spalte på en hjemmeside for en fotballspiller med drakt nummer to. Denne spilleren ønsket å kalle spalten sin for «Toern». Men hva er den rette skrivemåten? Er det Toeren, Toer’n, Toern eller kanskje Toer-en?
Det formelt mest riktige vil være å skrive Toeren fullt ut.
Skriver man noe annet, sier man på en måte at den vanlige toeren ikke kan uttales /toern/, og det er jo i strengeste laget.
Man kan likevel skrive Toer’n med apostrof. Dette er i prinsippet tillatt etter reglene når man vil markere en muntlig (uformell) tone. Apostrofen viser da at det er sløyfet en bokstav i bøyningsendelsen. Pass på at dere ikke kommer i skade for å bruke aksent (´) i stedet for apostrof (’).
Ordet toeren skrives normalt med liten forbokstav. Det som gjør Toeren til et egennavn her, er at det er en tittel.
Det finnes en type hvitløkmajones som noen skriver aioli, andre aïoli (med to prikker over i-en). Hva er rett på norsk?
Vi anbefaler skrivemåten aioli, med vanlig i.
Ordet står ikke i Bokmålsordboka, men det står i Nynorskordboka og i Tanums store rettskrivningsordbok, begge steder med vanlig i. Også Finn-Erik Vinje angir i boka Skriveregler (Oslo 2005) skrivemåten aioli.
Skrivemåten aïoli er fra fransk, men fransk har ordet fra oksitansk (i Sør-Frankrike), der det skrives alhòli. Vi finner det også som katalansk allioli og spansk alioli. Oksitansk og katalansk alh/all betyr ‘hvitløk’, mens òli er ‘olje’.
I en del oppslagsverk benyttes skrivemåten aïoli. Tegnet med to prikker over i-en kalles trema og angir på fransk at a-en og i-en uttales rett fram hver for seg (som to stavelser). På fransk er dette tegnet mer nødvendig enn på norsk, fordi fransk uttale ville blitt /eoli/ dersom det ikke var med.
Etter norske regler skulle skrivemåten aïoli tilsi en uttale som /a-i-oli/. Men dette er lite kjent utenom spesialistenes krets, og på norsk er det allerede etablert en uttale med diftong (/-ai-/ som i hai og kai) uansett hvilken variant som brukes i skrift.
Jeg jobber på en kafé der vi nettopp har begynt å selge caffè latte, men vi vet ikke om skrivemåten er helt riktig.
Det var full klaff med caffè latte.
I den siste utgaven av Tanums store rettskrivningsordbok står det caffè latte. Norsk ordbok (bokmål) fra Kunnskapsforlaget har skrivemåten kaffe latte. Dette er greie varianter som du selv kan velge mellom. Kaffelatte i ett ord er også mulig.
Her er den italienske Wikipedia-artikkelen om emnet.
I Språknytt 4/2012 finner du forresten en artikkel om matbetegnelser fra italiensk.
Skal jeg bruke apostrof før genitivs-s-en etter engelske ord?
Nei, bruk s på vanlig måte.
Det heter for eksempel «Microsofts kontorer i Oslo» og «Wodehouses romaner».
Hvis det engelske ordet står i flertall, altså med s-endelse, blir det apostrof etter: «Aker Solutions' treningssenter» (eller bedre: «treningssenteret til Aker Solutions»), «New York Times' kritikerfavoritt».
Kva er rett skrivemåte for årstal som er skrivne med berre to siffer, '97 eller 97?
Det rette er 97. Ein skal ikkje bruke apostrof i slike tilfelle.
Når skal vi skrive et, og når skal vi skrive ett? Hva med et eller annet og ett og annet?
Bruk ett når du ville ha uttalt ordet med tydelig trykk. Bruk et med én t ellers. Når du sikter til tallet 1 (i motsetning til 2 eller flere), har ordet trykk og skrives ett. Svaret på det siste spørsmålet står under «Spesielle uttrykk» nedenfor.
Ett svarer altså noenlunde til one (tallet) på engelsk, mens et svarer til a.
Se på forskjellen her (uthevet = trykksterkt):
1 Jeg skal på et møte i dag.
2 Jeg skal på ett møte i dag. (Altså ikke flere.)
I (2) kunne vi ha skutt inn «bare». Det er antallet som er i fokus. I (1) fokuserer vi mer på hva slags ting det er snakk om; vi kunne til og med ha sløyfet et i dette eksempelet.
Flere eksempler (uthevet = trykksterkt):
1 Hun spiste et marsipanbrød til frokost.
2 Hun spiste ett marsipanbrød til frokost. (Altså ikke flere.)
1 Jeg har et par sokker som du kan få låne.
2 Jeg har ett par sokker, så jeg har ikke noen å låne bort.
Et viktig eksempel er
Ett minutts stillhet
Her ligger trykket på ett. Hvis trykket hadde ligget på minutt, måtte vi ha skrevet et. Men da hadde vi satt minuttet i kontrast til sekund og time. Det ville vært søkt.
Før ville vi ha sagt at et er ubestemt artikkel og at ett er tallord. I dag er disse gruppene slått sammen i skolegrammatikken, og begge ordene regnes nå som mengdeord (kvantorer), en undergruppe av ordklassen determinativ (bestemmerord).
«For et år siden» er nøytralt eller står i motsetning til kortere tidsrom, mens «for ett år siden» står i motsetning til to eller flere år. Også i det følgende eksemplet er det mest naturlig med ett, selv om antallet ikke er i fokus:
Et(t) av følger de samme reglene som et(t) alene. Et eksempel:
(Merk: I «et av» ser vi at et rekker litt lenger enn det engelske a.)
Her er det valgfrihet. Det samme gjelder en/én eller annen osv. Man kan følge prinsippet ovenfor og skille mellom trykklett og trykksterk uttale (ulik betydning er det neppe snakk om).
Eventuelt kan man velge det enkleste (altså et) uavhengig av trykket, eller hvis trykket ikke har så mye å si.
I et/ett og annet og særlig i et/ett eller annet er to t-er likevel det vanligste.
I forbindelsen et(t) eneste hører man tydelig forskjell på variantene. Her kan man trygt rette seg etter øret. Ligger trykket på ett, bør man skrive det slik.
Ved hankjønnsord eller hunkjønnsord er det én eller éi vi bruker for å markere ettertrykk. Når det uansett er klart hvordan formuleringen skal leses, er det vanlig å sløyfe aksenten. I en formulering som «minst en av fire» er det teknisk sett riktig med aksent, men de fleste sløyfer den, og det er også riktig.
Hvis ordet én står først i en setning, skal man da sløyfe aksenttegnet eller ikke? Skal man skrive Én mann eller En mann?
Aksenttegnet kan også brukes over stor forbokstav.
Men aksenttegn er bare obligatorisk i navn, så her kan du også velge å sløyfe det, om du vil.
Se også Språkrådets oversikt over regler for bruk av aksenttegn.
Er det riktig å sette apostrof foran s-en når en bruker s-genitiv av uttrykk med romertall?
Nei, det er ikke korrekt med apostrof foran genitivs-s ved romertall.
Det riktige er å skrive for eksempel «Olav Vs regjeringstid» og «Avdeling IIIs korridorpasienter».
Kan ein ha akutt aksent i «det», når ordet er ordet er brukt trykksterkt? Til dømes: «Eg vil ikkje nett seie dét.» Eller er det då betre å kursivere eller liknande?
Det er greitt å bruke aksent slik. Kursiv er òg mogleg, men du bør ikkje kombinere verkemidla.
Dersom det er uråd å lese «det» utan trykk i samanhengen, eller trykket ikkje påverkar meininga med ytringa, er markeringa nokså unødvendig. Døme: «Det var jo akkurat det eg sa.» Her spelar det ikkje store rolla kvar trykket fell.
Vi utvikler et elektronisk journalsystem for sykehus, der to av de vanligste operasjonene er å kvittere og å signere. Typiske kommandoer blir da «Kvitter» og «Signer». Noen mener det skal være akutt aksent over e-en i imperativformene for å unngå forveksling med substantivet «kvitter» og presensformen «signer», altså «Kvittér» og «Signér». Er dette riktig?
Det skal ikke være noe aksenttegn i slike imperativformer. Det riktige er å skrive «Kvitter» og «Signer».
Det skal mye til å tolke disse skrivemåtene feil i sammenhengen.
Korleis er reglane for å bruke akutt aksent i bøygde former av ord som idé og trasé?
Det er valfritt med akutt aksent i ord som endar på trykksterk e. Det gjeld alle bøyingsformer. Ein kan altså skrive idé eller ide, idéen eller ideen osv.
Ein utbreidd skikk er å ha aksent berre i ubunden form eintal (medrekna samansetningar) og sløyfe aksenten i alle bøygde former, altså slik:
+ idégrunnlag, traséval/trasévalg osb.
Det er ingen dårleg idé å følgje denne regelen, for utan aksent kan orda òg ha andre tydingar, til dømes ide ‘straumkvervel’ (uttalt /ie/) og trase ‘fille’. Samtidig er aksenten uturvande i fleirtal (trasear kan jo ikkje forvekslast med trasar).
Fleire døme på ord det er verdt å skilja mellom: alle/allé, arme/armé, entre/entré, karre/karré, supe/supé og samansetjingar med muse-/musé-. Det er sjeldan nokon verkeleg forvekslingsfare, men det er lettast å lesa tekstar der ein straks ser kva slags ord ein har føre seg. Til slutt: Om du gløymer ein f i buffé, kan det bli pussig lesnad dersom du òg sløyfar aksenten.
Du kan lese meir om aksentbruk på nettsidene til Språkrådet.
Skal ein bruke aksentteikn over store bokstavar (versalar) når ein skriv namn som skal ha slike teikn?
Aksentane skal vera med anten ein nyttar små eller store bokstavar.
Organisasjonen Médecins sans Frontières (Legar utan grenser) skal altså skrivast MÉDECINS SANS FRONTIÈRES med versalar.
Vanlege tekstbehandlingsprogram og e-postprogram greier dette heilt fint.
I Frankrike er praksisen omstridd, men L’Académie française vil behalde aksent, trema og cédille på versalen. Avisa Le Monde sløyfar aksenten på versalar som står fyrst i setninga eller isolert, men held på aksentane i titlar når heile tittelen står med versalar. På spansk er det òg tilrådd å halde på aksentteiknet.
Hvordan skrives kafeen til Lars med genitiv-s eller apostrof?
Når navnet allerede slutter på en s, må vi hekte på en apostrof i stedet for s, altså: Lars' kafé.
Uttalen er Lars eller Larses.
Eg lurer på kvar bokstavane ü, ä og ö skal plasserast i ei litteraturliste.
Bokstavane ü, ä og ö kan reknast som variantar av høvesvis y, æ og ø og alfabetiserast i lag med dei.
Hvordan skriver man uttrykket føre var? Er det med bindestrek? Eller heter det førevar? Og hva betyr det egentlig? Er det det samme som proaktiv?
Man skriver det rett og slett føre var i to ord. Det er trykk på både før- og på var. Men sammensetninger med ordet bør skrives med bindestrek, som føre-var-prinsippet.
Føre-var-prinsippet har siden 1987 blitt brukt om det som på engelsk heter the precautionary principle. Forurenser-betaler-prinsippet er et annet prinsipp på det samme fagområdet som gjerne kan skrives med to bindestreker.
Føre var kan forklares med den mindre elegante frasen på forhånd aktpågivende, altså på vakt. På andre samfunnsområder brukes stivere ord som aktsomhet og forsiktighet om denne innstillingen (varhet).
Det heter at det er bedre å være føre var enn etter snar. Etter snar er å være rask når skaden er skjedd, og det er for seint. (Med et annet ordtak: Det er seint å snyte seg når nesen er borte/av.)
Å være føre var kan absolutt innebære å være proaktiv, men det dekker også forebygging mer allment. Det handler om å gardere seg mot fare, og da kan passivitet ofte være det beste «virkemiddelet» – altså å la være å gjøre noe risikabelt. Det motsatte har blitt kalt tut-og-kjør-prinsippet.
Bedre føre var enn etter snar er et eldgammelt norsk ordtak. På trykk finner vi det først hos Asbjørnsen og Moe og i ordtakssamlingen til Ivar Aasen fra midten av 1800-tallet. Hos Aasen står det: D’er betre vera fyre var, en etter snar.
Dette er det eneste uttrykket i bokmål der preposisjonen/adverbet føre har hevdet seg; ellers heter det fore, forut, foran, før og annet. Føre er svært utbredt i norske dialekter.
Noen norske skribenter forsøkte seg i sin tid med fordanskede varianter som bedre forud varsom o.l., men de fikk ikke mange etterfølgere. Riktignok ble bedre fore var brukt en del før, men den norske varianten med ø har altså vunnet, mot betydelige odds.
Noe av forklaringen kan være at den har støtte i svensk. I en svensk-dansk ordbok finner vi bättre före var än efter snar, med forklaringen ‘det er bedre at være forklog end bagklog’.
Visdommen i ordtaket er naturligvis internasjonal, så ordtaket finnes i mange varianter på flere språk. Eldre danske varianter finner vi hos Peder Syv (1682): Fore-viis far ikke ilde. Varnet ondt skader mindst.
Førevis finnes forresten også hos oss (betre førevis enn ettervis), ved siden av føreklok, framsynt, forutseende og annet i den ene eller andre målformen eller begge.
Var betyr altså ‘oppmerksom; følsom; aktpågivende, varsom’. Mange skriver vàr eller vár, men det er ikke nødvendig å markere ordet med aksent eller noe annet for å skille det fra preteritum av å være. Man skjønner oftest hva som er ment.
Føre i den aktuelle betydningen henger nær sammen med før. På gammelnorsk het det henholdsvis fyrir og fyrr. Det er noe helt annet enn føre i skiføre (som henger sammen med å fare).
Hvis man uttaler føre var som førevar i ett ord (jf. førevis) blir førevarprinsippet (med trykk på før-) i og for seg riktig også. Det samme gjelder ettersnar. Men det er variantene med fullt trykk på var og snar som er de vanlige. Derfor er skrivemåtene føre var og føre-var-prinsippet anbefalt.
Heiter det verkeleg Petter Dass' gate med apostrof til slutt?
Ja, det er rett.
Slik skriv ein òg Herman Foss' gate, Elias Blix' gate og namnet på andre gater som er oppkalla etter personar med etternamn som sluttar på s, x eller z.
Søk